WAGNERS LOV

ADOLPH WAGNER (1835–1917) VAR RIKSKANSLER BISMARCKS POLITISKE RÅDGIVER. I GRUNDLEGUNG DER POLITISCHEN ÖKONOMIE (1876) INTRODUSERTE HAN BEGREPET VELFERDSSTAT (WOHLFAHRTSSTAAT) I SOSIALVITENSKAPEN.

Med bakgrunn i sammenlignende studier av Preussen, Storbritannia og Østerrike påstod den tyske økonomen Adolph Wagner i 1880-årene at nasjonaløkonomisk vekst og kulturell utvikling på lang sikt ville føre til en relativt sterkere vekst i offentlig enn i privat sektor i moderne industriland.

Det kunne oppstå finansielle hindringer for en slik vekst, men disse ville bli overvunnet fordi den sosiale fremgangen gjorde det nødvendig å øke det offentliges andel av nasjonalinntekten. I ettertid er dette blitt til Wagners lov om økning i det offentliges aktivitet – et klassisk teorem innen sosialøkonomi og studiet av offentlig politikk.

Det har vært vanskelig å utlede testbare hypoteser for å undersøke om denne sammenhengen er så generell at vi kan kalle det en lov. Wagner mente at selve veksten i statlig virksomhet (Staatstätigkeiten) kunne måles ved økning i, eller nivået på, statlige utgifter (Staatsausgaben), og sammenlignes kvantitativt gjennom tidsserieanalyser av enkelte land, tverrsnittsanalyser av flere land, eller en kombinasjon av de to. Problemet var å finne forklaringer på veksten og å utvikle operasjonaliseringer av disse forklaringene. Wagner gjorde selv aldri dette. Han var mer opptatt av vekstens indre årsaker og betingelser.

Derved bærer også loven mer preg av kvalitativ kausalgenetisk teoretisering enn å være en hypotesegenererende og kvantitativt testbar teori, hvilket lenge plasserte den i et obskurt lys. Bedre ble det ikke at i 1935, hundre år etter Wagners fødsel, hyllet nazistene ham som en av deres ideologis grunnleggere, mens hans motstandere beskyldte ham for å ha gått fra å være nasjonaløkonom til å bli nasjonalsosialist.

Det var samlingen av Tyskland i 1871 og den sterke industrialiseringen og urbaniseringen som fulgte med dette som lå til grunn for Wagners politiske og faglige holdninger. Utviklingen på slutten av 1800-tallet hadde skapt en ubendig fremskrittstro og nye muligheter for geografisk og sosial mobilitet, men også sosiale, økonomiske og politiske problemer som krevde nye løsninger. Disse fant Wagner i en form for sosial konservatisme han selv kalte statssosialisme (Staatssozialismus). Denne var basert på økt statlig inngripen i økonomi og samfunnsliv, og stod i opposisjon til både de liberalistiske og marxistisk inspirerte politiske strømningene som dominerte Wagners samtid.

Kilde: Jan Erik Grindheim (2003): «Wagners lov – det offentliges andel av økonomisk vekst». I Stein Ugelvik Larsen (red.): Teori og metode i statsvitenskap. Bergen: Fagbokforlaget Kilde bilde: Wikipeda 2006