VI HAR ALLE HøRT DEN MINST HUNDRE GANGER, AKSEL SANDEMOSES PÅSTAND OM AT NORGE ER DET ENESTE LANDET I VERDEN DER MISUNNELSEN ER STERKERE ENN KJøNNSDRIFTEN. DEN GAMLE KJEMPEN HADDE SIKKERT RETT. MEN HAN KUNNE GLATT HA FøYD TIL AT BEGGE DISSE DRIFTENE MÅ SE SEG SLÅTT I STYRKE AV NORDMENNS ENGASJEMENT I LOKALISERINGSSPøRSMÅL. HVIS VI HAR ÉN NASJONAL PERVERSJON Å FREMHEVE, MÅ DET VÆRE DENNE.

Bare spør tidligere arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman, mannen bak det famøse vedtaket om å flytte åtte statlige tilsyn med 900 ansatte ut av Oslo. Professorministeren ba om bråk – og fikk det. Det faktum at flyttevedtaket reiser en rekke andre viktige prinsipielle spørsmål enn de rent distriktspolitiske, ble selvsagt overskygget av lokaliseringsspørsmålet. For slik er Norge.

Maktspredning motvirker korrupsjon

Saken handlet ikke en gang primært om distriktspolitikk. Hvis vi går tilbake til det politiske grunnlaget for selve vedtaket, den såkalte Tilsynsmeldingen,1 finner vi at bare 15 av totalt 83 sider omhandler selve lokaliseringsspørsmålet. Gjennom resten av meldingen drøftes en rekke andre, prinsipielle spørsmål om de statlige tilsynenes virksomhet – som viktigheten av å rydde opp i roller og behovet for formell og reell uavhengighet for tilsynene. Syltynnmeldingen, som Trond Giske insisterte på å kalle den, byr faktisk på mye interessant lesning.

Ett spørsmål som med fordel kunne fått mer oppmerksomhet i debatten, er betydnin- gen av uavhengighet for tilsynene. I Norge er vi vanligvis gode til å påpeke at makt korrumperer – og da særlig hvis det er snakk om makt i Brussel eller på Sicilia. Dessverre er det mindre åpenbart for de fleste at også norsk makt korrumperer hvis det samles for mye av den på ett sted. Da snakker vi ikke nødvendigvis om korrupsjon i ordets tradisjonelle, økonomiske forstand, men først og fremst om den tetthetens korrumpering i form av ned- satt årvåkenhet og svekket dømmekraft som har en tendens til å prege alle tverrgående, personlige forbindelseslinjer. Slike blir det nødvendigvis mange av når makten samles på ett lite sted. Norge er et lite land – og Oslo en liten hovedstad.

Dessverre er det mindre åpenbart for de fleste at også norsk makt korrumperer hvis det samles for mye av den på ett sted.

Men Norge er samtidig et stort land – i omfang – med spredt bosetning og en opprevet geografi. Det er en ulempe i mange sammenhenger, men akkurat på dette punktet kan det være en styrke. Hvis vi er villige tilå spre deler av den statlige virksomheten ut fra hovedstaden til de mange mellomstore byene langs kysten, kan vi motvirke noe av den konsentrasjonen av makt som det bør være et prinsipielt mål å unngå. Det vil heller ikke skade demokratiet om vi gjør jobben litt vanskeligere for den tette underskogen av lobbyister og interessegrupper som omgir all offentlig maktutøvelse i hovedstaden. Sett mot denne bakgrunnen fremstår selve flyttevedtaket som et fornuftig, moderat tiltak – og slett ikke som et utslag av hodeløs distriktsradikalisme. Som om noen velger i verden hadde grunn til å vente at Victor Norman og Høyre skulle finne på noe radikalt.

Mulighetene for fornyelse og effektivisering

Økonomen Norman hadde naturligvis også andre motiver enn økt uavhengighet for tilsynene. Det går klart frem av stortingsmeldingen at flyttevedtaket er ventet å gi betydelige gevinster i form av innsparinger og omorganiseringer, selv om denne siden av saken kanskje har vært noe underkommunisert utad. De av oss som mener at Staten fortsatt har langt å gå når det gjelder effektivisering, vil finne interessante tanker også her.

Motstanderne av flyttingen har selvsagt vært mest opptatt av å påpeke alle de

1 Stortingsmelding nr. 17 (2002-2003): Om statlige tilsyn.

praktiske problemene den skaper, som tap av viktig erfaring og kompetanse, redusert saksbehandlingskapasitet i en overgangsfase, høye kostnader og så videre. Hver og en av disse innvendingene kan ha noe for seg. Men det må for balansens skyld være lov til å påpeke at flyttingen også åpner for positive organisatoriske endringer, så sant mulighetene til å bygge nye organisasjoner fra grunnen av ivaretas på en god måte. Det er ingen grunn til å vente at flyttemotstanderne skal legge vekt på slike forhold, men det er desto større grunn til å være

Den gamle hansabyen ønsker nye virksomheter velkommen.

fornøyd med at politikerne våget å gjøre det.

De endelige økonomiske virkningene av tilsynsflyttingen lar seg ennå ikke fastslå. Finansdepartementet skal ha vært skeptisk til innsparingsmulighetene underveis i prosessen, og det er store sprik i diverse eksterne beregninger som er foretatt.2 Det reelle innsparingspotensialet – blant annet gjennom nedbemanninger og permanent lavere driftskostnader – vil først kunne vise seg når flyttingene er fullført. Men motstanderne har rett i at flyttevedtaket er kostbart, ikke minst på grunn av høye kostnader til flyttepakker og ulike former for kompensasjoner og skoleringstiltak for dem som ikke vil flytte.

Triste enkeltskjebner – satt i perspektiv

Hvilket fører oss over til det mest problematiske ved hele flyttingen: Ulempene for de mange arbeidstakerne som av ulike familiære eller personlige årsaker ikke har utflytting fra Oslo som en reell opsjon. Sjokket og de sterke reaksjonene deres etter flyttevedtaket er lett å forstå. Det er all grunn til å ha medfølelse med dem som blir rammet på denne måten og til å ta utfordringen med å skaffe dem nytt arbeid alvorlig.

Det har da også blitt gjort. Selv statsråd Norman, som av motstanderne alltid fremstilles som en iskald kyniker, gjorde det tidlig klart at Staten som arbeidsgiver ville sette store ressurser inn på å hjelpe dem som ikke kunne flytte med å komme over i nytt arbeid. Ingen er blitt oppsagt, og de fleste har fått tilbud om gode overgangs- og kompensasjonsordninger, med fokus på individuell karriereplanlegging.

Men helt skjermet kan ikke offentlig sektor være. I privat sektor er effektiviseringer og stadige, raske omstillinger normaltilstanden. Hundretusener av norske arbeidstakere lever med konstante trusler om omstilling, flytting og i verste fall nedleggelser hengende over seg – og det gjelder i økende grad også de ansatte i norske hjørnesteinsbedrifter, som politikerne tidligere slo ring om. Når nedleggelser eller outsourcing rammer, er det ingen i industrien som får tre og et halvt år på å omstille seg. Tilbudet om kompensasjon og omskoleringer pleier å være atskillig dårligere. Og mister du jobben, er sjansene for å skaffe nytt arbeid på bostedet langt mindre enn i Oslo, hvor det skapes tusenvis av nye, varierte arbeidsplasser hvert eneste år.

Når nedleggelser eller outsourcing rammer, er det ingen i industrien som får tre og et halvt år på å omstille seg.

Med en jobbsikkerhet og et arbeidspress som mange arbeidstakere i privat sektor bare kan drømme om, er de ansatte i norske departementer og underliggende etater ikke en veldig utsatt yrkesgruppe – forsiktig sagt. Hvis ikke det offentlige skal oppleve svekket legitimitet blant skattebetalerne i privat sektor, må også statsansatte lære seg å leve bedre med de permanente kravene til omstillinger og effektiviseringer som preger dagens arbeidsliv. Vurdert mot denne bakgrunnen, må det være lov til å mene at enkelte av protestene fra fagforeninger og enkeltpersoner i tilsynene har vært noe ute av proporsjon.

Arne Finborud i Dagbladet hadde sånn sett et poeng da han fremstilte noe av oppstyret rundt tilsynsflyttingen som «en hån mot de arbeidsledige» og mot de mange nyutdannede som hvert eneste år strømmer til Oslo fordi de ikke finner relevant arbeid på hjemstedet. Er det virkelig slik at flytting av arbeidsplasser fra Oslo er verre enn flytting av arbeidsplasser til andre steder i landet? Debatten kunne tyde på at mange så det som en større straff å flytte fra Oslo enn å miste arbeidet, i følge Finborud: «Det er nærmest et overgrep mot elementære menneskerettigheter de 900 Oslo-folkene er utsatt for. Ingen har tenkt i samme baner når strømmen i årevis har gått i motsatt retning. Fra hele landet har folk måttet søke til Oslo og omegn for å få utdanning eller finne arbeid. Det har vært en naturlig nødvendighet.»3

Victor Norman minnet på sin side om at det er arbeidsplasser og ikke mennesker som blir flyttet ut av Oslo, og la til at arbeidsplasser ikke har følelser.4 Denne noe kjølige pro-

2 Som eksempel kan nevnes at mens Det Norske Veritas (DNV) slo fast i rapporten Forventede effekter ved flytting av Sjøfartsdirektoratet til Haugesund (rapport nr. 2003-0151) at flyttingen ville koste 1,7 millioner kroner pr. ansatt, hevdet Rogalandsforskning (RF) i sin motrapport (RF 2003/345) at flyttekostna-den pr. ansatt var på 700 000 kroner, forsiktig anslått. RF beskyldte også DNV for å ha oversett effektiviseringsgevinstene ved flyttingen, som RF anslo til 600 000 kroner pr. ansatt i nettogevinst.

3 Arne Finborud: «En hån mot de ledige», Dagbladet, 2. mai 2005. Legg for øvrig merke til at Oslos selvforståelse som ubestridt sentrum ligger innbakt i selve ordbruken fra debatten, hvor det konsekvent snakkes om utflytting av statlige tilsyn. Hva er galt med det korte og konsise ordet flytting?

4 «Arbeidsplasser har ingen følelser», Aftenposten, 16. mars 2003.

fessorlogikken virker selvsagt provoserende på dem som fant det vanskelig å flytte ut fra Oslo – og på dem som var imot flyttingen av mer prinsipielle årsaker. Men bak Normans noe kantete språkføring skjuler det seg viktige innsikter i vilkårene for verdiskapning i det postindustrielle Norge. Flytting av statlige institusjoner er et (beskjedent) bidrag til å lette presset på arbeidsmarkedet, boligmarkedet og transportnettet i Oslo – og som sådan positivt for hovedstaden. Men viktigere er det at de arbeidsplassene som dermed tilføres regionbyene, kan få større økonomiske og politiske ringvirkninger enn de arbeidsplassene som fratas Oslo.

Regionenes rolle: Vi ere en nasjon vi med

For selvsagt handlet flyttevedtaket også om forholdet mellom Oslo og resten av Norge – men på litt andre premisser enn vi er vant med. For alle oss som mener at norsk distriktspolitikk tradisjonelt har handlet for mye om livet på landsbygden og for lite om regionbyenes rolle, var Normans flytteprosjekt godt nytt. Her snakker vi ikke om en distriktspolitikk for distriktene eller politikkens skyld, men om en velbegrunnet, moderne regionalpolitikk, med fokus på behovet for en solid infrastruktur av arbeidsplasser og kompetanse i regionbyene. Det er på høy tid at en slik politikk utprøves i Norge, etter gode erfaringer i tradisjonelt sentraliserte land som Sverige, Frankrike og Storbritannia.

Normans regionalpolitiske prosjekt er en nasjonal visjon med klar brodd mot tradisjonell norsk distriktspolitikk, som prøver å bygge en fremtid rundt primærnæringer og kraftkrevende industri.

Normans regionalpolitiske prosjekt er en nasjonal visjon med klar brodd mot tradisjonell norsk distriktspolitikk, som prøver å bygge en fremtid rundt primærnæringer og kraftkrevende industri. «Så lenge bare rundt 25 prosent av befolkningen bor i hovedstatsområdet, kan vi ikke oppføre oss som om det bare er disse som kan bidra til inntekt og til økonomisk vekst. Vi må ha høy verdiskapning i hele landet. Det krever at vi lærer oss å holde på og utnytte kompetanse der den kommer fra. For å få det til må vi erstatte distriktspolitikken med en regionalpolitikk som bruker de større byene som regionale lokomotiver, og som aktivt bidrar til flere høykompetansearbeidsplasser uten-for Oslo.»5 Slik snakker en ekte Norman.

Senterpartiets våte drømmer om at alt kan spres tynnest mulig ut nå som de fleste arbeider foran en pc, overser nemlig det faktum at vi fortsatt trenger en sterk fysisk infrastruktur og sentrale virksomhetsklynger som motorer for økonomi og samfunnsliv. Utviklingen er i en viss forstand mer avhengig av byer enn noensinne – men da snakker vi om et nettverk av byer, og ikke om én dominerende hovedstad. Norman snur problemstillingen på hodet og spør hva Norge kan være for Oslo – og ikke hva hovedstaden kan være for Norge: «Oslo er tross alt ikke en hvilken som helst norsk by – som landets hovedstad har byen både et ansvar for, og en interesse i, at hele landet fungerer godt. (…) I Norge bor vi spredt – ikke slik mange tror, at vi bor spredt på hvert nes og i hver vik; men i den forstand at vi bor i et antall klart adskilte klynger. (…) Utvikling i Norge handler om å få flere, geografisk adskilte, områder til å gjøre det samme. For å få det til, må vi trekke på, og videreutvikle, den kunnskap og kompetanse som finnes i de enkelte klyngene. (…) Denne politikken har ikke brodd mot Oslo. Tvert imot: Det er en politikk som vil bidra til at hovedstaden også i fremtiden har et land å være hovedstad for.»6

Er det bare Oslo som kan?

Oslo kan da også være helt sikker på én ting: Der finnes et land der ute som venter på å tas i bruk, med overskudd på kvalifiserte mennesker! Derfor har det vært nedslå-ende å lytte til refrenget i debatten, om at flyttingen vil innebære en rasering av faglig kompetanse, som underforstått bare finnes i hovedstaden. Tone Sønsterud fra Sentraladministrasjonens tjenestemannslag var blant de mange som delte denne oppfatningen, og hun brukte en interessant form for institusjonell determinisme til å underbygge den: «Det finnes selvsagt høykvalifisert akademisk arbeidskraft i alle deler av landet, men de har ikke tilsynenes kompetanse. Utdanning og kompetanse er to forskjellige ting. Det finnes ingen skole der man kan lære tilsyn. Det finnes ingen skole for regelverksutvikling. Det er bare tilsynene selv som besitter og utvikler denne kompetansen.»7 Jeg hadde nær sagt: Amen.

Flyttemotstandernes argumentasjon på dette punktet er like forutsigbar som den er forståelig: Ved å fremstille seg selv som uerstattelige, og ved å appellere til verdier som sikkerhet for liv og helse (dette gjaldt særlig flyttingen av Sjøfartsdirektoratet og Luftfartstilsynet), ønsket de å legge et uimotståelig press på politikerne. Men politikerne stod for en gangs skyld imot – og så får tiden vise hvor uerstattelige Oslo-byråkratene egentlig er. Tone Sønsterud og andre flyttemotstandere vil kanskje mene at det eksisterer et prinsipielt skille mellom statlige tilsyn og øvrige institusjoner når det gjelder overfø-ring av kompetanse, men jeg klarer ikke helt å se hva det skillet skulle bestå i. Det er vel snarere slik at de statlige tilsynenes kompetanse, som all annen kompetanse, kan bygges opp på nytt – og kanskje endog forbedres – i nye omgivelser. Tidligere flyttinger av statlige organer fra Oslo, som da Kystdirektoratet flyttet til Ålesund og Polarinstituttet til Tromsø, gir grunn til optimisme på dette punktet. De grundige opplæringstiltakene som er iverksatt for å sikre en rask kompetanseoppbygging blant nyansatte i tilsynene lover også godt.

Men politikerne stod for en gangs skyld imot – og så får tiden vise hvor uerstattelige Oslo-byråkratene egentlig er.

Da utlysningene ble gjort i de nye tilsynsbyene, var pågangen av kvalifisert arbeidskraft stor.8 Det er også grunn til å tro at det vil bli lettere å holde på denne arbeidskraften, gitt at alternativene deres er færre enn i Oslo. Dessuten finnes det permanente fagmiljøer å bedrive fremtidig rekruttering fra: Haugesund bør være meget godt egnet til å huse et sjøfartsdirektorat med sitt ekspansive

5 Victor D. Norman: Blue Notes. Politikkens paradokser (Bergen: Vigmostad & Bjørke, 2004): s. 267 f.

6 Victor D. Norman: «Kjære Hovedstad!», Dagens Næringsliv, 14. desember 2002.

7 Tone Sønsterud: «Vi håner ikke de arbeidsledige», Dagbladet, 8. mai 2005.

8 Et unntak, i følge flyttemotstanderne, var Luftfartstilsynet i Bodø. Mens den gamle ledelsen i Luftfartstilsynet hevdet at det var umulig å bygge opp en sikker flyfaglig kompetanse i Bodø, opplyser den nye luftfartsdirektøren at det ikke har vært noe problem å finne velkvalifiserte søkere i nord – folk har til og med kommet flyttende fra andre deler av landet.

BERGEN VAR EN GANG NORGES HOVEDSTAD

maritimtekniske miljø, og få byer i Skandinavia har et like sterkt juridisk og økonomisk fagmiljø som Bergen, det nye setet for Konkurransetilsynet. Slik kunne man fortsette, for noe av Flyttemeldingens genialitet var jo nettopp at den matchet faglig funksjon og geografisk lokalitet på en hittil nesten uprøvd måte. Dermed utfordret den også den seiglivede norske vanetenkningen, som helt sikkert vil stå kneisende oppreist den dagen Dovre faller. Det kan vel ikke være noe særlig annet enn vanens makt – eller eventuelt bare en rungende inkonsekvens – som forklarer at ikke en gang Senterpartiet eller Bondelaget har klart å flytte hovedkvarteret ut av Oslo? Det er jo så bekvemt å holde til i hovedstaden.

Da utlysningene ble g jort i de nye tilsynsbyene, var pågangen av kvalifisert arbeidskraft stor.

Victor Norman utfordret også vanens makt på et annet punkt: Han var så freidig at han handlet. Saklig sett har det vært bred politisk enighet gjennom flere tiår for å flytte flere statlige arbeidsplasser ut av Oslo, og det har versert smørbrødlister over mulige flyttekandidater siden 1970-tallet. Men politikerne har vanen tro veket unna så upopulære beslutninger som dette – helt til Risørs store sønn ble minister. Når han så trådte til og gjennomførte en i og for seg beskjeden utflytting – det finnes totalt 40 statlige tilsyn med 7000 arbeidsplasser å ta av – høstet han nesten bare kritikk, selv fra egne partirekker. Uforpliktende langsiktighet og tomt seminarprat hadde vært mer etter boken, men Victor Norman er ikke kjent for å holde seg så nøye til den. Han ble en kortvarig minister, så klart.

Victor Norman utfordret også vanens makt på et annet punkt: Han var så freidig at han handlet.

Norges fremtid, Oslos fremtid

Det er det mange som er glade for i dag, ikke minst i Oslo. Noe av det mest interessante ved hele debatten var nettopp de sterke reaksjonene i hovedstaden – som da en dan- net høyremann som byrådsleder Erling Lae sammenlignet partifelle Victor Norman med Pol Pot i en opphetet debatt om saken. Ramaskriket fra øst vitner fremfor alt om en hovedstad som ikke er helt trygg på sin egen lederrolle – og som etter hvert har gode grunner til å tvile. I den globale virkeligheten alle snakker om er jo selv Oslo en liten og ganske uinteressant provinsby, på nesten lik linje med de byene som nå blir velsignet med noen ekstra statlige arbeidsplasser. Det er selvsagt helt legitimt å sitte i Oslo og mistro resten av Norge, men spesielt perspektivrikt er det ikke. Hvis vi virkelig mener alvor med at også offentlig sektor skal tilpasse seg den nye tid, kan selv Oslo gå en tøffere konkurranse i møte. Det blir ikke nødvendigvis hyggelig for hovedstaden – men det bør kunne bli nyttig for Norge.

Ordfører Steinar Joakimsen i Lurøy kommune fikk en viss oppmerksomhet da han nylig foreslo å flytte Norges hovedstad til Trondheim – en tanke jeg som bergenser naturligvis tar avstand fra. Men en ting skal Joakimsen ha: Ideen hans er mer realiserbar enn noensinne.

Det gjør Oslo lurt i å merke seg.