Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
<StadutviklingKapittel 9 av 16

8. Med hjarte på rette staden turistopplevingar, kultur og «sense of rural place»

Anna Maria Urbaniak-Brekke (f. 1987), seniorforskar ved Vestlandsforsking. Urbaniak-Brekke har fagleg bakgrunn i reiseliv, kulturturisme, fysisk aktivitet, internasjonalt samarbeid og prosjektleiing.

Agnes Brudvik Engeset (f. 1973), seniorforskar ved Vestlandsforsking. Engeset har gjennom 13 år ved Vestlandsforsking arbeidd med ulike sider av reiselivet; berekraftig reiseliv, distriktsreiseliv, berekraftig friluftsliv, turistopplevingar og kulturturisme.

Øyvind Heimset Larsen (f. 1974), seniorforskar, Vestlandsforsking. Larsen har som forskar i snart 20 år jobba med IKT og regional utvikling og bruk av forsking og utvikling for betre innovasjon i næringslivet. I 2001 var han tilsett ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, Sogndal.

Kapittelet drøftar korleis kulturturisme bidreg til utvikling av rurale stadar, med utgangspunkt i ein kvalitativ studie av britiske gruppeturistar i Balestrand. Eitt hovudfunn er at sjølv om turistane kom for å oppleve natur, var kulturopplevingar blant høgdepunkta. Møtet med andre menneske forsterka også turistane sine positive opplevingar av både natur- og kulturattraksjonar. Funna gjev grunnlag for ein diskusjon av korleis kulturturisme bidreg til å utvikle Balestrand, og korleis turistar si tilknyting til stad kan bidra til å utvikle reisemål.

Nøkkelord: kulturturisme, distriktsreiseliv, reiselivsbasert stadutvikling, sense of place, Norge

This chapter reflects on the contribution of cultural tourism to the development of rural places. It is based on a qualitative study of British group tourists in Balestrand. The main finding is: even though tourists came to experience nature, culture was among highlights. Meeting with other people also reinforced tourists' positive experiences of nature and culture. Findings provided a basis for a discussion of cultural tourism's contribution to developing Balestrand and how tourists' connection to a place contributes to destination’s development.

Innleiing

Tittelen på kapittelet, «Med hjarte på rette staden», er henta frå den nynorske omsettinga av den britiske dramaserien om livet i den fiktive landsbyen Aidensfield på 1960-talet. Kjenningsmelodien var Buddy Holly sin song «Heartbeat», som handla mest om kjærleik mellom mann og kvinne. Dette kapittelet handlar ikkje om kjærleik, men om korleis møte mellom menneske, og menneske og stad, skaper positive kjensler og tilhøyrsle til ein stad. Nærare bestemt handlar teksten om møtet mellom tilreisande og lokalbefolkning, og om møtet mellom turistar og den vesle turistbygda Balestrand ved Sognefjorden. Bygda ved fjorden, som er omkransa av høge fjell, føyer seg inn i det store biletet av Norge som naturbasert reisemål. Samtidig har også bygda mange innslag av kulturopplevingar, som gjev grunnlag for å vidareutvikle kulturbasert turisme.

Etter at Norge har vore eit naturbasert reisemål i over 200 år, ynskjer den norske regjeringa at Norge skal bli ein kulturdestinasjon innan 2030, som betyr at kultur skal vere det viktigaste motivet for eit Norges-besøk (Kulturdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet, 2019). Kulturturisme er ein internasjonal trend i stadig vekst (UNWTO, 2018). Potensialet for økonomiske ringverknader og verdiskaping for kulturbasert reiseliv vert vurdert som større enn frå naturbasert reiseliv. Samarbeidsråd for kultur og reiseliv (Samarbeidsråd for kultur og reiseliv 20172019, 2019, s. 10), oppretta i 20172019 for å utvikle innspel til politikk for kulturturisme, hevdar at Norge har få kulturturistar. Dersom Norge skal verte ein kulturdestinasjon, meiner Samarbeidsrådet at Norge må trekke til seg turistar som først og fremst ynskjer å oppleve kultur med natur som «nogo attåt». Det vert òg etterlyst meir kunnskap om denne marknaden (Kulturdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet, 2019).

Ein veg å gå for å imøtekome dei nasjonale føringane om å utvikle eit meir kulturbasert reiseliv er å rette søkelyset mot typiske turiststadar i Bygde-Norge. Ofte vert byane peika ut i satsinga på kulturturisme på grunn av tilgangen til eit heilårstilbod av høg kvalitet, infrastruktur som passar for store grupper, og dei mange forretningsreisande som gjev mindre sesongsvingingar. Samstundes er distrikta rike på kulturopplevingar av høg kvalitet, som kunst, musikk og kulturarv. Bygde-Norge skil seg dermed frå byane ved å tilby ein kombinasjon av rurale og urbane kvalitetar.

Fenomenet kulturturisme vert vidt definert av UNWTO (2018) og inkluderer fysisk og immateriell kultur. Eit viktig poeng er at omgrepet ikkje berre dekker kulturminne, arkitektur eller kunstuttrykk, men også kvardagsliv og kvardagskultur i alle verdshjørne. Fenomenet kulturturisme har også endra karakter, frå først å vere nisjefenomen for velståande og velutdanna personar i tida etter andre verdskrig til å rette seg meir mot eit større lag av befolkninga, og dermed få eit preg av masseturisme frå 1980-talet og framover. I dag kan ein dele kulturturisme inn i ulike former for nisjeturisme; musikkturisme, vinturisme, gourmetturisme og kulturarv-turisme (Richards, 2018), for å nemne nokre. Den vide forståinga av kva kulturturisme er, finn vi også i den siste stortingsmeldinga om norsk reiseliv (2017), Opplev Norge – unikt og eventyrlig: om historiske bymiljø, kultur, natur, arrangementsturisme, god mat og drikke med lokale råvarer, festivalar og sjømat.

Sjølve kulturturisten kan karakteriserast ut frå motivasjon, slik UNWTO (2018) gjer: 4 av 10 internasjonale turistinnkomstar er motivert av kultur, og UNWTO hevdar at talet vil auke. Vender vi oss til forskingslitteraturen sine definisjonar av kulturturistar, finn vi til dømes McKercher (2002), som deler kulturturistar inn etter to dimensjonar; kor stor betydning kulturopplevingar har for reisa, og kor djup oppleving av kultur turistane har. Djupna på ei oppleving kan mellom anna målast ved kor lang tid turisten oppheld seg på kulturattraksjonar. McKercher (2002, s. 31) gjer eit poeng av tidsbruken, og meiner at ein individuell turist som oppheld seg i fire timar på ein kulturattraksjon, får ei djupare oppleving enn ein sightseeing-turist som oppheld seg der i fem minutt. Denne inndelinga er interessant, fordi han viser ein type kulturturist – tilfeldige kulturturistar – som i utgangspunktet ikkje er særleg motivert av kultur, men som likevel har overflatiske til middels djupe kulturopplevingar under reisa. Poenget med å trekke fram denne typen kulturturistar er at kategorien kan høve med korleis Samarbeidsrådet karakteriserer turistar i Norge, som tiltrekt av natur, men som opplever kultur i tillegg.

Ved å vende oss til ulike forskingsfelt ser vi eit behov for meir kunnskap om korleis den klassiske gruppeturisten i Norge, som opphaveleg kjem for å oppleve norske naturfenomen, også opplever ulike former for norsk kultur. Nordiske studiar av kulturbasert reiseliv har vore opptekne av mellom anna destinasjonsutvikling basert på ulike typar kulturattraksjonar og kulturarv (Smed, Dressler & Have, 2015; Mattson & Praesto, 2005; Cassel & Pashkevich, 2011). Vidare har kulturattraksjonar som eventar og festivalar vore eit sentralt tema i nordisk turismeforsking, og festivaldeltakarane si rolle har vore utforska (Armbrecht, Lundberg, Andersson & Mykletun, 2020; Gyimóthy, 2009; Getz & Andersson, 2010). Vender vi oss til forskingsfeltet turistopplevingar, finn vi nokre studiar av korleis turisten opplever kultur, nærare bestemt i form av lokalmat og gastronomi som vert analyserte som minneverdige og ekstraordinære turistopplevingar (Björk, Prebensen, Räikkönen & Sundbo, 2020; Goolaup & Mossberg, 2017; Frisvoll, Forbord & Blekesaune, 2016). Går vi til eit tredje forskingsfelt, naturbasert aktivitetsturisme, viser nyare nordisk forsking at også materiell og immateriell kulturarv er verdifulle for naturbaserte turistopplevingar (Fredman & Tyrväinen, 2010; Fredman & Margaryan 2020; Fossgard & Stensland, 2020). Denne uthevinga av kulturen si rolle gjer at vi meiner det er behov for fleire studiar som går djupare ned i naturbaserte turistar sine opplevingar av kultur. Vidare vil vi analysere funna ut frå ei forståing av omgrepet «sense of place», stadkjensle, som handlar om personlege og emosjonelle relasjonar mellom menneske og stad (Berg & Dale, 2015), nærare bestemt forstått som stadtilknyting skapt gjennom positive opplevingar og rekreasjon (Kastenholz, Marques & Carneiro, 2020).

I dette kapittelet stiller vi eit overordna forskingsspørsmål: Korleis bidreg kulturturisme til å utvikle reisemålet Balestrand sett i lys omgrepet «sense of place» og stadtilknyting? To delproblemstillingar vil underbyggje det overordna forskingsspørsmålet: Kva rolle spelar natur- og kulturopplevingar i turistopplevingane? Korleis påverkar fysiske, sosiale og kommersielle element turistopplevinga og korleis kan turistopplevingar skape tilknyting til reisemålet? Kapittelet føyer seg dermed inn i det overordna tema for antologien, stadutvikling, der det er det rurale reisemålet som er staden vi drøftar. Det er forskingsfeltet kulturturisme vi vil bidra med ny kunnskap til.

Figur 8.1.

Drakestilshuset Villa Strandheim, oppført 1893 i Balestrand, var sommarhuset til den norske kunstmålaren Hans Dahl (1849–1937). Han utdanna seg og arbeidde i Düsseldorf i Tyskland, og var kjend for å måle nyromantiske bilete, ofte bunadskledde jenter i vestnorsk fjordlandskap. Foto: Inga-Britt Morken.

Bakgrunn – Balestrandstudien

Utgangspunkt for kapittelet er ein studie utført av Vestlandsforsking i 2018, av britiske gruppeturistar som var på ei vekes opphald i turistbygda Balestrand i Sogn. Programmet bestod av dagsutflukter med base på Kviknes Hotel. Målet med studien var å kartlegge britane sine heilskaplege opplevingar i turistbygda, med vektlegging av kulturopplevingar og ved hjelp av teoriar om opplevingsdesign (Cutler & Carmichael, 2010). Ifølgje ein av teoriane om heilskaplege perspektiv på turismeopplevingar vert ei turistoppleving påverka av indre og ytre faktorar, og vi vektla å kartlegge dei ytre faktorane. Det interessante i modellen til Cutler og Carmichael (2010) er at turistane si oppleving ikkje berre vert påverka av det kommersielle produktet, som til dømes transport, overnatting, mat, guide-tilbod, informasjon og tilrettelegging som turisten betalar for. I tillegg inkluderer modellen også korleis andre eksterne element påverkar opplevinga: fysiske element som naturlege omgjevnadar, menneskeskapa omgjevnadar, geografiske og kulturelle eigenskapar, og sosiale element som personlege relasjonar, samtalar med tilsette, lokalbefolkning og andre turistar, samt vertgjest-relasjonar. Vi vil no skildre turistbygda der gruppeturistane oppheldt seg, med vekt på kulturattraksjonar.

Staden Balestrand, med ca. 800 innbyggjarar, vart knutepunkt for handel og samferdsle frå slutten av 1800-talet. Bygda er i dag mest kjent for det store kvite trehotellet, Kviknes Hotel, som byrja som ein gjestgivargard i 1877. Hit har gjester frå alle verdshjørne kome sidan slutten av 1800-talet for å oppleva fjordlandskapet. Like ved hotellet ligg St. Olafs Church frå 1897, ei stavkyrkjeinspirert trekyrkje, som vart reist til minne om britiske Margaret Sophie Green Kvikne, som vart gift med Knut Kvikne, eigar av hotellet. I dag er kyrkja open for besøkande om sommaren. På slutten av 1800-talet kom òg nasjonalromantiske kunstnarar, mellom andre Johannes Flintoe, I.C. Dahl og Thomas Fearnley. Kunstnarar var dei første tilreisande som slo seg ned i bygda, og dei etablerte galleri og bygde seg villaer i drakestil. Cooper-huset på kaien vart bygd av den britiske kunstnaren Alfred Heaton Cooper. I dag finst det seks villaer i drakestil frå denne tida, og ein av dei, Villa Heimdalstrand, er open for besøkande. For å styrke formidlinga av kunstopplevingar vart Kunstbygda Balestrand etablert i 2013. Langs den 2 kilometer lange vegen utover langs fjorden finn vi Kulturløypa, med informasjonsskilt om ulike kulturopplevingar langs vegen, som til dømes drakestilhusa, bilderammer, som peiker på motiv frå kjende måleri, og gravhaugar frå vikingtida. Langs Kulturløypa står også statua av Kong Bele, ein av hovudpersonane i den svenske diktaren Esaias Tegnér sin populære diktsyklus, Fridjofsaga (18201825), gjeven i gåve av den tyske keisar Wilhelm II i 1913. Balestrand er òg eitt av dei eldste fruktområda i Norge, og på 1990-talet vart Balholm etablert, som i dag produserer økologisk fruktmost. I 2005 opna Ciderhuset, som satsar på fruktdyrking, ciderproduksjon og tilhøyrande gardsbutikk og sommarrestaurant. Reiselivshistoria om både Balestrand og resten av landet vert formidla av Norsk Reiselivsmuseum, som ligg vegg i vegg med Kviknes Hotel. Besøkande kan også lære om livet i fjorden hjå Sognefjord Akvarium.

Teoretisk tilnærming – rural turisme og stadkjensle

Omgrepet stad har vore utvikla i ulike fagdisiplinar, og stad er eitt av geografifaget sine kjerneomgrep. Den humanistiske vendinga på 1970-talet førte til at stad vart sett på som noko meir enn eit fysisk punkt på kartet, og tre dimensjonar ved omgrepet stad vart identifiserte (Agnew, 1987): Den første forståinga vert referert til som location, og tyder ein fysiske avgrensa stad, reinska for betydning. Berre synlege og kvantifiserbare eigenskapar ved staden er med her. Den andre forståinga, lansert som ei motvekt til å forstå ein stad berre som eit geografisk punkt, vert omtala som locale, og forståinga viser til stad som arena for sosial interaksjon, for det levde liv. Den tredje forståinga er meir abstrakt og vert kalla «sense of place», eller stadkjensle på norsk (Clemetsen & Krogh, 2010), og handlar om menneska sine personlege og emosjonelle relasjonar til ein stad. Stadkjensla vert skapt av sanselege erfaringar, menneska sin bakgrunn og sosiale relasjonar (Berg & Dale, 2004). Desse tre dimensjonane utfyller kvarandre, og til saman utgjer dei eit heilskapleg bilete av ein stad (Berg & Dale, 2004). I ein studie av turistdestinasjonar er det også verd å ta med ei relasjonell forståing av omgrepet stad (Massey, 1994, 2005), som er kjenneteikna av eit syn på stadar som opne og utan klare grenser, forma av relasjonar til omverda. Stadar vert også sett på som dynamiske og stadig i endring, fordi relasjonane til omverda stadig endrar seg. Synet inkluderer også at stadar er gjensidig avhengige av kvarandre, samt at menneske og stadar er gjensidig konstituerande (Berg & Dale, 2015).

Omgrepet stadkjensle (sense of place) handlar altså om å sjå stad som eit subjektivt opplevd fenomen (Dale & Berg, 2012). Det vert hevda at stadidentitet er sentralt i ei slik forståing av stad, og at identitet blir her forstått som noko grunnleggande, som relativt stabile trekk ved eit individ – som noko vi har. For samfunnsgeografar handlar altså stadidentitet om at relasjonen mellom menneske og stadar er tett. Folk gjev stadar identitet og stadar gjev folk identitet, skriv Dale og Berg (2012), og dei skil mellom «identity with», der folk knyter seg til stadar, og «identity of» når ein identifiserer stadar sin særeigne karakter (Dale & Berg, 2012, s. 25). Vi vil no skunde oss og påpeike at kapittelet handlar om korleis turistane får ei positiv oppleving av staden, om «identity with», i form av tilknyting til reisemålet Balestrand.

Trass i den sentrale rolla som stadar spelar i turisme, har turismeforskarar først det siste tiåret vorte merksame på stad som noko meir enn ein geografisk lokalisering (Smith, 2015; Jepson & Sharpley, 2015; Prayag & Ryan, 2012). I studiar av rural turisme og staden si betydning handlar det ofte om å undersøke den unike «sense of place» som ligg nettopp i dei rurale områda, om særeigenheitene som ligg i det rurale (Lane & Kastenholz, 2015). Staden som kapittelet handlar om, er ei bygd i Distrikts-Norge, altså ein stad med rurale kvalitetar. Ifølgje turismeforskarane Jepson og Sharpley (2015 s. 1158) har mange rurale område utvikla seg til å vere attraktive for turistar på grunn av dei fysiske sidene ved områda, måten turistar samhandlar med desse fysiske sidene på, og den kulturelle forståinga og betydninga av den rurale staden, som ofte er omtala som «a sense of (rural) place». Sagt på ein anna måte er distrikta eller rurale område attraktive for turistar av fleire årsaker; som arena for utandørs rekreasjons- og fritidsaktivitetar eller som ein stad å flykte til frå meir urbane område. Samtidig har det lenge vore semje om at den mest grunnleggande årsaka til kvifor folk kjem til rurale område, ligg i det som ofte vert omtala som «sense of rurality» (Jepson & Sharpley, 2015, s. 1157). Kort sagt, turistar kjem til distrikta ikkje berre på grunn av dei fysiske kvalitetane, slik som frisk luft og nærleik til naturen. Dei kjem også på grunn av det som det rurale representerer eller står for, som ein åstad for rekreasjon og fritid og som ein anti-tese til det moderne, industrialiserte og urbane livet.

Turistar sitt forhold til stad er altså heilt grunnleggande i turisme, også i den rurale turismen, og det vert hevda at det er avgjerande å forstå den sosiale, kulturelle og psykologiske interaksjonen som besøkande har med ein stad (Morgan, 2009). Mange omgrep har vore brukte for å forklare det emosjonelle forholdet mellom folk og stadar, og liknande omgrep har vore nytta, som til dømes «sense of place» (Stedman, 2003 Tuan, 1977, 1980) og «place attachment» (Kaltenborn, 1998; Williams & Vaske, 2003; Williams, Patterson, Roggenbuck & Watson, 1992). Mange forskarar forstår «sense of place» som eit paraplyomgrep, medan omgrepet «place attachment» er mest nytta (Prayag & Ryan, 2012). «Place attachment», eller på norsk stadtilknyting, kan definerast som det emosjonelle bandet mellom eit individ og ein bestemt romleg kontekst (Williams, Patterson, Roggenbuck & Watson, 1992).

Fleire turismeforskarar (sjå til dømes George & George, 2004; Gross & Brown, 2008) forstår omgrepet stadtilknyting med to underkategoriar: «Stadidentitet» (place identity), eit individ si sterke emosjonelle tilknyting til ein bestemt stad eller kontekst (Proshansky, Fabian & Kaminoff, 1983, s. 61), kan styrke ein person si kjensle av tilhøyrigheit til eit reisemål (Tuan, 1977, 1980). Smith (2015) koplar omgrepet stad til kulturbasert turisme, og basert på ei forståing av «sense of place» som ein stad sin særeigne karakter og identitet, utforskar han forholdet mellom stad og kultur. Han meiner at stad kan sjåast som ressurs i kulturbasert turisme ved å samanlikne staden med omgrepet «terroir» i vindyrkinga, der terroir er eit sett med kvalitetar som gjev smak og ei historie til produktet. Kulturturisme, tufta på ein stad sin særeigen karakter, inkluderer eit vidt repertoar frå historie, lokale tradisjonar og kultur, religion til mattradisjonar og kunst, for å nemne nokre. Den andre underkategorien er «stadavhengighet» (place dependence), som er definert kor godt dei fysiske omgjevnadane på reisemål fyller behova til turisten (Jorgensen & Stedman, 2001, s. 234).

Ein annan inngang til stadtilknyting er å fokusere på opplevinga av den fysiske dimensjonen ved ein stad. Ifølgje Stedman (2003) er det fysiske aspektet neglisjert i studiar av stadtilknyting. Han argumenterer for at dei fysiske omgjevnadane kan vere dei viktigaste faktorane når stadtilknyting vert skapt. Å kjenne tilhøyrigheit til ein stad er generelt knytt til lojale kundar som vender tilbake og som tilrår staden til andre reisande, og stadtilknyting er difor av stor betydning for rurale reisemål (Silva, Kastenholz & Abrantes, 2013). Kastenholz, Marques og Carneiro (2020) peikar på at det finst lite kunnskap om vekselverknaden mellom sanselege, rurale turismeopplevingar og stadtilknyting. I ein studie av dagsbesøkande og turistar som oppheld seg meir enn ein dag i rurale delar av Portugal undersøker dei nærare korleis stadtilknyting kan sjåast som eit direkte resultat av sanselege opplevingar som gjev turisten positive kjensler. Kastenholtz, Marques og Carneiro (2020) viser til at tidlegare studiar har trekt fram at rurale turistopplevingar er multisanselege: synet av ruralt landskap eller blåfargen på himmelen (Quadri-Felitti & Fiore, 2016; Carneiro, Lima & Silva, 2015), smaken av lokal mat og drikke (Carneiro, Lima & Silva, 2015), lydar frå naturen, lukta av våt jord og plantar samt kjensla av sol og vind i andletet (Kastenholz, Marques & Carneiro, 2020). Men, understrekar Kastenholz mfl. (2020), det er likevel få studiar som har vist samanheng mellom sanselege opplevingar og positive kjensler. For å analysere nettopp denne samanhengen låner Kastenholz mfl. (2020) omgrepa «delight», her omsett til glede, og «relaxation», her omsett til rekreasjon/avslapping, frå studiefeltet forbrukaråtferd (consumer behaviour). Slik vi forstår Kastenholz mfl. (2020) definerer dei ordet delight som eit resultat av sterke og langvarige emosjonelle opplevingar, medan vi oppfattar relaxation som rekreasjon eller avkopling, ein tilstand som ofte er omtala i forskingslitteratur om rurale turismeopplevingar. Funna deira viser at særleg utsikt, lukt og fysisk berøring kan skape glede, medan utsikt, lyd og lukter er meir knytt til avkopling og rekreasjon. Vidare finn dei at turistar som oppheld seg meir enn éin dag ein stad opplever at fleire sansar vert stimulerte, som igjen skapte kjenslene av glede og rekreasjon. For desse turistane vart også stadtilknyting skapt over tid av rekreasjon og avslapping, medan dei dagsbesøkande utvikla stadtilknyting gjennom sanselege opplevingar som gav glede.

Oppsummert: Til diskusjonen tek vi med oss vidare omgrepet stadtilknyting, stadidentitet og korleis sanselege opplevingar påverkar opplevinga. Omgrepa skal vere analyseverktøy for å sjå korleis turistar kan utvikle stadtilknyting til kulturopplevingar i eit ruralt reisemål som Balestrand.

Metode

Kapittelet tek utgangspunkt i ein studie, utført av dei to førsteforfattarane, av to grupper britiske turistar som kom til Balestrand i 2018. Det overordna målet var å kartlegge positive og negative opplevingar ved turistar sitt opphald i Balestrand, særleg knytt til kulturopplevingar. Ein kvalitativ metode vart nytta og vi utførte åtte kvalitative intervju, som først og fremst handlar om å forstå verda sett frå informantane sin ståstad og få fram deira erfaringar og opplevingar av verda (Kvale & Brinkmann, 2009). Eit kjenneteikn ved kvalitative intervju er at det er gjennom samspelet mellom forskar og informant at kunnskap oppstår. Eit viktig poeng her er at forskaren konstruerer ein realitet, og dei spesifikke kategoriane eller omgrepa som forskaren vel å dra nytte av i analysen, set observasjonar i relieff, medan andre observasjonar vert utelatne, ikkje sett eller vigd merksemd (Olsen, 2002, s. 8). Skildringa av samproduksjonen av data høver med korleis vi gjennomførte datainnsamlinga, at kjeldematerialet vart samprodusert i møte med informanten.

Utvalet av informantar, britiske gruppeturistar, høyrer til ein av dei viktigaste marknadane til Kviknes Hotel i fleire tiår attende. For Norge generelt er Storbritannia eit av våre nærmarknader, altså eitt av dei landa som forsyner Norge med flest turistar (Innovasjon Norge, 2015). Utvalet og funn frå studien gjev grunnlag for analytiske generaliseringar, som er ei form for generalisering basert på rikhaldige skildringar av kontekst, og forskaren sin argumentasjon for at intervjuresultat kan overførast til andre intervjupersonar og situasjonar. Ei slik type generalisering handlar om å grunngje i kva grad funna frå ein studie kan gje retningsliner for kva som kan skje i ein annan situasjon, og argumentasjonen byggjer på analyse av likskap og skilnader mellom situasjonane (Kvale & Brinkmann, 2009).

Nær alle av dei åtte informantane våre var mellom 7080 år, medan ei kvinne var i 60-åra. Fleire av turistane sa at dei var vane med å reise utanlands, medan andre refererte i større grad til heimby/heimland. Ein av informantane stilte til intervju med mannen sin, som hadde norske anar. Begge hadde vore i Balestrand og Fjærland på 1950-talet, og dei deltok på turen for å bu på Kviknes Hotel og oppleve desse bygdene igjen. Ein av informantane hadde delteke på gruppeturar med det same firmaet tidlegare og var nøgd med opplegget deira.

Programmet for denne turen bestod av eit førehandsbetalt og fastlagt program med ekskursjonar til både natur- og kulturbaserte opplevingar; Fjærland og Jostedalsbreen og Sogn folkemuseum De Heibergske Samlinger på Kaupanger. Første og siste dag på vekesturen var til fri disposisjon, og turistane brukte dagen i Balestrand. Vi rekrutterte informantane på velkomstmøtet som fann stad første dagen. Etter at reiseleiaren hadde informert om Balestrand og attraksjonane der, fortalde reiseleiaren kort om oss og spurde deretter om handsopprekking frå dei som ville intervjua. I den fyste gruppa fekk vi fire personar, medan åtte personar i den andre gruppa ville stille. Vi valde sjølve ut tilfeldige personar frå denne gruppa.

Intervjua vart gjennomførte i ein av salongane på Kviknes Hotel, og kvar person vart intervjua to gongar. Det første intervjuet gjekk føre seg rett etter velkomstmøtet og vart eit kort intervju på om lag 15 minutt, om kvifor dei hadde valt denne turen og kva forventningar dei hadde. Det andre intervjuet gjekk føre seg siste kvelden før avreise. Spørsmåla dreia seg om kva turistane hadde opplevd i løpet av veka, kva dei meinte var høgdepunkt, og kva som trakk opplevingane ned. Det andre intervjuet tok om lag 45 minutt, vart registrert på lydopptakar og deretter transkribert av forskarane. Seinare blei hovudkategoriane i alle svara identifiserte og analyserte.

Resultat

Den følgjande tekstbolken vert strukturert etter dei to delspørsmåla: 1) Kva rolle spelar natur- og kulturopplevingar i turistopplevingane? 2) Korleis påverkar fysiske, sosiale og kommersielle element turistopplevinga, og korleis kan turistopplevingar skape tilknyting til reisemålet? Tilknyting vert drøfta i diskusjonsdelen, del 6.

Eit viktig funn i studien gjaldt motivasjonen til dei britiske turistane for Norges-reisa og kva som enda opp med å verte høgdepunkta. Motiva som turistane oppgav, var hovudsakleg norsk natur. Fleire av dei opplyste at å sjå fjordane, breen eller Norge i det heile var den viktigaste årsaka til at dei drog til Norge, slik som 72 år gamle Richard seier: «I would like to see the glaciers of Europe.»

Ein av informantane hadde òg norske anar og hadde vore i Balestrand og Fjærland på 1950-talet med kona si. No deltok dei på turen for å bu på Kviknes Hotel og oppleve desse bygdene og fjordlandskapet att.

Figur 8.2.

St. Olav’s Church, også kalla Engelskkyrkja, vart bygd i stavkyrkjestil etter initiativ frå den engelske prestedottera Margaret Sophie Green. Ho gifta seg med hotelleigar Knut Kvikne, og ynskte seg ei engelsk kyrkje i det nye heimlandet. Margaret døydde i 1894, tre år før kyrkja vart ferdig, men ektemannen fullførte bygginga. Kyrkja er i dag administrert av «Church of England», og om sommaren vert det dagleg halde engelske messer der. Foto: Inga-Britt Morken.

Trass i fokuset på natur avdekte undersøkinga vår at kulturopplevingar var blant høgdepunkta til britane då vi bad dei trekke fram tre høgdepunkt under det siste intervjuet. Kulturopplevingane varierte når det gjaldt i kva grad dei var organiserte av turoperatøren, oppsøkt av turistane sjølve eller tilfeldige opplevingar. Ei av opplevingane, dagsturen til Sogn Folkemuseum De Heibergske Samlinger på Kaupanger, var del av fellesprogrammet for gruppa. Der vart særskilt omvisarane på museet trekt fram av ein av turistane som elementet som bidrog til at museumsbesøket vart eit høgdepunkt:

«The highlight there was when they did a presentation and there was a delightful lady, 85 years old, she was absolutely superb. And … you know, that really is going to stick in the memory.» (Ariel, 72)

Eit anna høgdepunkt var ein dagstur som turistane gjorde på eiga hand. Ekteparet som hadde vore i Balestrand på 1950-talet, drog til Vik i Sogn for å besøke Hopperstad stavkyrkje. Dei droppa ein fellestur med resten av gruppa og valde då denne turen, som også vart trekt fram som eitt av høgdepunkta:

«And today, we had a lovely day that was very special. We went up to see what I really love, the dark, dark churches … Stave church in Vik. Hopperstad. We walked. And just had a wonderful time seeing the village, how it lives, children running, people walking their dogs. It was lovely … we were able to see the church.» (Laura, 74)

I sitatet over kan vi legge merke til at ikkje berre tradisjonelle element av norsk kulturarv vert trekt fram, stavkyrkja, men også bygdelivet. Det var fleire av turistane som snakka om kvardagslivet i Bygde-Norge som noko dei likte svært godt å høyre om. Då vi i tillegg spurde dei kva slags aktivitetar dei ynskte meir av, var det nettopp å møte lokalbefolkning og høyre dei fortelje om noko særeige frå Balestrand, som dei tok fram. Denne informanten fortel om eit besøk på Norsk Reiselivsmuseum og korleis ein prat med den tilsette der arta seg:

«He was telling what it meant to him to come and work here this summer (...) I just feel people here go out their way here to be helpful and supportive, which is lovely and makes it a very welcoming place to come and be.»

Denne opplevinga vil vi trekke fram som ei tilfeldig kulturoppleving, der turisten vitjar museet, men kjem i prat om den tilsette sjølv.

Eit anna hovudfunn handlar om korleis dei fysiske aspekta ved det rurale reisemålet påverka turistopplevingane, og kva innverknad det sosiale aspektet, møte med menneske, hadde på turistopplevingane. For det første bidrog dei menneskeskapte fysiske elementa forstått som kulturopplevingar i form av stavkyrkjer eller historisk bygningsmiljø på museet til at turistane fekk positive opplevingar. For det andre medverka dei fysiske elementa i form av naturen, som fjordlandskapet med fjord, fjell og fossefall, til at turistane fekk ei minnerik veke. Haustdagane i månadsskiftet augustseptember i 2018 var varme og solrike, og fleire av turistane hadde nytt første og siste dag utandørs i Balestrand. Steve fortalde at han hadde sete ei god stund på ein benk med utsikt over Sognefjorden. I tillegg til utsikta nemnde han også fråvær av lydar, at han aldri før i sitt liv hadde opplevd å ha det fullstendig stille rundt seg: «Just very, very peaceful. Total silence.»

Det er likevel den sosiale dimensjonen i turistane sine opplevingar i Balestrand som vart mest framheva. Britane, som til vanleg budde både i byar og på mindre stadar, opplevde det svært hyggjeleg at bygdefolket helsa når dei møtte dei langs vegen. Og, som turisten som vitja Norsk Reiselivsmuseum sa, dei kjende seg svært velkomne i Balestrand fordi folk var så imøtekomande og hjelpsame. Sjølv på ein båttur på fjorden, der turistane kom nær dei fysiske elementa fjord og fjøre, var det møtet med menneske som vart nemnt. To av dei britiske turistane drog på ein båttur, og undervegs fekk dei motorstopp. Medan dei venta på hjelp, fortalde ein av båtførarane om korleis det var å bu og leva i Balestrand. Den eine av turistane skildrar det slik:

«... these things you really remember. The same with the guys on the RIB boat, they are all local and they would tell us the stories about their families and how they lived here and bought that piece of land … it makes it very alive when people are telling their personal stories.»

Felles for sitata frå både besøket på Norsk Reiselivsmuseum og båtturen på fjorden er at det er dei personlege møta med andre menneske som trekk opp sjølve opplevinga av det kommersielle produktet. Informantane seier spesifikt at dei kjenner seg velkomne, og at personlege historier gjer opplevinga av Balestrand meir levande.

Alt i alt viser studien at naturen blir framheva som ei viktig årsak til reisa og som ei flott oppleving i seg sjølv. Samstundes set turistane like mykje pris på kvardagskulturen og kvardagshistoria, der den sosiale faktoren, der turistane møtte folk på gata som helste og smilte, gjev like stor verdi som spektakulære utsiktspunkt. I den neste bolken, diskusjon og konklusjon, vil vi kople funna våre opp mot omgrepet stadkjensle.

Diskusjon

I dette kapittelet drøftar vi det overordna forskingsspørsmålet: Korleis bidreg kulturturisme til å utvikle reisemålet Balestrand sett i lys omgrepet «sense of place» og stadtilknyting? Først må det naturbaserte reisemålet Balestrand anerkjenne potensialet som ligg i å tilby kulturopplevingar, i tillegg til naturbaserte attraksjonar. I studien av dei britiske gruppeturistane vart det avdekt at også attraksjonar og opplevingar som var kulturbaserte, vart opplevd som eitt av høgdepunkta under turen. Sett i lys av korleis kulturturistar kan definerast, kan dei britiske turistane karakteriserast som tilfeldige kulturturistar (McKercher, 2002). Kultur spela ei underordna rolle for deira motivasjon for Norges-reisa samanlikna med natur, men tilfeldigheiter gjorde at kulturopplevingar vart eitt av høgdepunkta. Opplevinga deira av kultur kan ein plassere ein stad mellom overflatisk og middels djup etter kor mykje tid dei brukte på kulturopplevinga. Tid er ein måte McKercher (2002) definerer djupna av turistar si kulturoppleving på. Difor vil vi hevde at ekteparet som tok initiativ til ein dagstur for å vitje stavkyrkja i Vik, fekk ei djupare kulturoppleving enn ein medturist som gjekk ei kort tur innom Engelskkyrkja under spaserturen langs fjorden. Bygda må også tilby eit variert repertoar, i tråd med slik både UNWTO (2018) og den norske reiselivsstrategien (2019) definerer kultur; frå materiell kultur, som kunst, arkitektur eller stavkyrkjer, til immateriell kultur som forteljingar om historie og lokal kultur.

Reisemålet Balestrand har mange ingrediensar som kan tiltrekke seg utanlandske reisande motivert primært av kultur, som til dømes arkitektur og byggjeskikk gjennom sveitsarstilhus og drakestilsvillaer, mat og lokalt produsert drikke samt historieforteljingar om bygdelivet. Men som Samarbeidsrådet for reiseliv og kultur peikar på, må god kunnskap om kulturturistane ligge i botnen for ei slik utvikling. Her kjem vi inn på ein av svakheitene til denne studien, at det ikkje er kulturturistar, men turistar som er motiverte av naturattraksjonar, som funna gjev meir kunnskap om. Ein konklusjon om kulturturisme som drivkraft for utvikling av reisemålet vil difor vere at ein av dei viktige nærmarknadane for bygda og Norge, britiske turistar som kjem for å ta føre seg naturopplevingar i bygda, regionen og landet, også har ei interesse for varierte typar kulturopplevingar. Vidare ligg det godt til rette for å tilby kulturbaserte opplevingar, ettersom Balestrand kunne by på eit variert repertoar av kulturopplevingar.

Vi forlèt no kulturturisme og går vidare til omgrepet stadkjensle (sense of place), kva slags innsikter har vi fått? Vi vil gjere nokre refleksjonar kring kva slags sanselege opplevingar som skapte glede og avkopling (Kastenholz, Marques & Carneiro, 2020) for dei britiske turistane. Det er tydeleg at dei fysiske kjenneteikna ved bygda Balestrand, dei rurale kvalitetane ved eit fjordlandskap med høge fjell, fossar og brear, var ei attraktiv side ved staden. Materialet fortel om korleis dei fysiske elementa påverkar opplevingane positivt eller negativt. Dersom vi analyserer korleis dei fysiske aspekta påverkar turistane sine opplevingar, er funna i tråd med Kastenholz mfl. (2020) sine funn av at sanselege opplevingar skaper gode kjensler: Det visuelle vart mellom anna stimulert av utsikta over fjordlandskapet, bygda Balestrand og kulturhistoriske bygningar som St. Olavs Church og drakestilhusa. Og, som Steve (76) trekte fram, å oppleve ei total stille – fråvær av lyd – gjorde stort inntrykk på han på ein måte som vi tolkar som avkopling og rekreasjon. Det varme solskinet på desse seinsommardagane vart også ei sanseoppleving som vart omtala av turistane som positivt. Å smake mat og drikke vart også nemnt som ein del av aktivitetane, særleg vart fiskemiddagen på hotellet trekt fram. Å smake lokalmat er ifølgje tidlegare studiar ein typisk høgt verdsett dimensjon i rural turisme (Carneiro, Lima & Silva, 2015), og funna her er i tråd med dette. Få turistar nemnde lukter, noko som kan ha samanheng med at informantane var mellom 70 og 80 år, og at luktesansen vert svekt med alderen. Studien viser at utsikta, stillheita og mat og drikke gav turistane sanselege opplevingar som gjerne først og fremst gav kjensler av rekreasjon og avkopling, eit avbrekk frå det kvardagslege. Det kan vere vanskeleg å setje grenser mellom kva som gav glede og kva som gav avkopling, men alt i alt er funna er i tråd med korleis studien til Kastenholz mfl. (2020) viser at gode sanselege opplevingar kan knytast til utvikling av stadtilhøyrsle.

I Balestrandstudien viser fleire funn at det er i møta med menneske at dei britiske turistane fekk ekstra positive opplevingar, og desse funna høver godt med korleis omgrepet stadidentitet vert forklart: Den emosjonelle tilknytinga til ein stad vert skapte av gode opplevingar, noko som kan resultere i stadtilhøyrsle. Som vist i bolken over var det båtføraren sine forteljingar om dagleglivet sitt som turistane framheva som årsak til at båtturen var ei spesiell oppleving. Denne samtalen skapte ein nærare relasjon mellom dei britiske turistane og staden Balestrand. Funna tyder på at det er samspelet mellom dei fysiske sanselege opplevingane og dei gode møta med menneske som gav dei britiske turistane ei sterk kjensle av glede. Interaksjonen eller samhandlinga som dei hadde med bygda og folka, bestod både av passiv nyting av natur, frå benk på kaien, gjennom hotellvindauga, utsikta over kaien og båtlivet, men også meir aktiv samhandling gjennom spaserturar i bygda eller vandreturar i fjellet der dei møtte bygdefolk som helsa og sa «hei» når dei passerte. Helsinga gjorde inntrykk på britane, det at bygdefolk helste sjølv om dei ikkje kjende dei. I tillegg opplevde fleire hyggjelege samtalar med serveringsdama på den lokale kafeen, eller med båtføraren på sightseeing-turen på fjorden som fortalde om livet sitt som innbyggjar i Balestrand. Desse handlingane utgjer dei sosiale elementa som påverka opplevinga og bidrog til at opplevinga av bygda Balestrand var positiv. Den sosiale komponenten styrka deira tilknyting til staden, i samspel med sanselege opplevingar av synet av fjordutsikt og lyden av stillheit.

Konklusjon

I kapittelet stilte vi spørsmålet korleis kulturturisme bidreg til å utvikle reisemålet Balestrand sett i lys omgrepet «sense of place» og stadtilknyting. Eitt av funna viser at også utanlandske turistar som kjem til Norge motivert av natur, kan kategoriserast som tilfeldige kulturturistar (McKercher, 2002) idet dei også trekker fram ulike kulturopplevingar som eitt av høgdepunkta under Norges-reisa. Her svarar kapittelet vårt berre dels på utfordringa til Samarbeidsrådet, om å betre kunnskapen om kulturturisten, ettersom det er naturbaserte turistar vi studerer.

Eit anna funn er at den fysiske dimensjonen ved reisemålet Balestrand ei lita sognebygd omkransa av eit fjordlandskap gjev gode sanseopplevingar som skaper positive kjensler av avslapping og rekreasjon. Turistane tek med seg heim visuelle opplevingar, då især naturopplevingar som gjev positive opplevingar, og dermed styrkar tilknytinga til reisemålet. I tillegg vert lyd- og smakssans stimulert gjennom stillheit og ro, samt mat- og drikkeopplevingar, som igjen aukar tilknytinga. Det siste, men kanskje viktigaste funnet er at det er den sosiale dimensjonen som påverkar turistopplevingane særs positivt, og i kombinasjon med gode sanselege opplevingar oppstår positiv gledeskjensle. Dette skaper tilhøyrsle, og dette får turisten til å tilrå reisemålet til andre og til å kome att sjølv ein dag. Reisemålet må difor granske nøye alle personlege møte som ein turist kan ha i Balestrand: Korleis føregår møta, er alle møte opplevd like positive? Er både tilsette og innbyggjarar klare over korleis dei påverkar turistane sine opplevingar? Sett i lys av omgrepet stadtilknyting kan nettopp det å styrke det sosiale aspektet også heve den heilskaplege opplevinga av reisemålet. Turistane får dermed eit sterkare band til reisemålet, og desse positive opplevingar bidreg til at turistane gjerne kjem att. Dei gode møta mellom menneske bidreg til å skape lojalitet til reisemålet, noko som på sikt kan gje gjenkjøp (Kastenholz, Marques & Carneiro, 2020). Dei fysiske fasilitetane må sjølvsagt fungere slik at reisemålet si fysiske utforming må gje turisten det han treng av informasjon og skilt, men det er likevel stadidentiteten som vi meiner er viktigast for opplevinga. Kort sagt, reisemålet Balestrand må ha «hjarta på rette staden» og utvikle dei gode møta mellom menneske.

Merknader

Forfattarane har ingen interessekonfliktar.

Litteratur

Agnew, J.A. (1987). Place and politics: the geographical mediation of state and society. Boston og London: Allen and Unwin. https://doi.org/10.1191/0309132503ph451xx.

Armbrecht, J., Lundberg, E., Andersson, T.D. & Mykletun, R.J. (2020). 20 Years of Nordic event and festival research: a review and future research agenda. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, https://doi.org/10.1080/15022250.2020.1823245.

Berg, N.G. & Dale, B. (2004). Sted begreper og teorier. I N.G. Berg, B. Dale, H.K. Lysgård & A. Løfgren (red.), Mennesker, steder og regionale endringer (s. 39–59). Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Berg, N.G. & B. Dale, (2015). Sted. Noen nyere teoretiske tilnærminger og debatter. I M. Aure, N.G. Berg, J. Cruickshank & B. Dale (red.), 2015. Med sans for sted. Nyere teorier (s. 13–31). Bergen: Fagbokforlaget.

Björk, P., Prebensen, N., Räikkönen, J. & Sundbo, J. (2020). 20 Years of Nordic tourism experience research: a review and future research agenda. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism. https://doi.org/10.1080/15022250.2020.1857302.

Carneiro, M.J., Lima, J. & Silva, A.L. (2015). Landscape and the rural tourism experience: identifying key elements, addressing potential, and implications for the future. Journal of Sustainable Tourism, 23(8–9), 1217–1235. https://doi.org/10.1080/09669582.2015.1037840.

Cassel, S.H. & Pashkevich, A. (2011). Heritage Tourism and Inherited Institutional Structures: The Case of Falun Great Copper Mountain. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, 11(1), 54–75. https://doi.org/10.1080/15022250.2011.540795.

Clemetsen, M. & Krogh, E. (2010). Landskapsressursanalyse – Verktøy for mobilisering, stedsbasert læring og verdiskaping. I P.I. Haukeland (red.), Landskapsøkonomi (TF notat 263) (s. 51–76). Bø: Telemarksforskning.

Cutler, S. & Carmichael, B. (2010). The dimensions of the tourist experience. I M. Morgan, P. Lugosi & B. Ritchie (red.), The Tourism and Leisure Experience: Consumer and Managerial Perspectives (s. 3–26). Bristol: Channel View Publications.

Dale, B. & Berg N.G. (2012). Hva er stedsidentitet, og hvordan fanger vi den opp? I A. Førde, B. Kramvig, N.G. Berg & B. Dale (red.), Å finne sted. Metodologiske perspektiver stedsanalyser (s. 23–43). Trondheim: Akademika Forlag.

Fossgard, K. & Stensland, S. (2020). Broadening the scope of resources in nature: an explorative study of nature-based tourism firms. Journal of Ecotourism. https://doi.org/10.1080/15022250.2011.540795.

Fredman, P. & Margaryan, L. (2020). 20 years of Nordic nature-based tourism research: a review and future research agenda. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism 16(4), 484–499. https://doi.org/10.1080/15022250.2020.1823247.

Fredman, P. & Tyrväinen, L. (2010). Frontiers in Nature‐Based Tourism. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, 10(3), 177–189. https://doi.org/10.1080/15022250.2010.502365.

Frisvoll, S., Forbord, M. & Blekesaune, A. (2016). An Empirical Investigation of Tourists’ Consumption of Local Food in Rural Tourism. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, 16(1), 76–93. https://doi.org/10.1080/15022250.2015.1066918.

George, B.P. & George, B.P. (2004). Past Visits and the Intention to Revisit a Destination: Place Attachment as the Mediator and Novelty Seeking as the Moderator. Journal of Tourism Studies, 15(2), 51–66.

Getz, D. & Andersson, T.D. (2010). The event-tourist career trajectory: A study of high-involvement amateur distance runners. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, 10(4), 468–491. https://doi.org/10.1080/15022250.2010.524981.

Goolaup, S. & Mossberg, L. (2017). Exploring consumers’ value co-creation in a festival context using a socio-cultural lens. I J. Ambrecht, E. Lundberg, T.D. Andersson & D. Getz (red.), The Value of Events (s. 39–57). London: Routledge. https://doi.org/10.4324/9781315558950.

Gross, M. J. & Brown, G. (2008). An Empirical Structure Model of Tourists and Places: Progressing Involvement and Place Attachment into Tourism. Tourism Management, 29(6), 1141–51. https://doi.org/10.1016/j.tourman.2008.02.009.

Gyimóthy, S. (2009). Casual observers, connoisseurs and experimentalists: A conceptual exploration of niche festival visitors. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, 9(2–3), 177–205. https://doi.org/10.1080/15022250903157413.

Jepson, D. & Sharpley R. (2015). More than sense of place? Exploring the emotional dimension of rural tourism experiences. Journal of Sustainable Tourism, 23(8–9), 1157–1178. https://doi.org/10.1080/09669582.2014.953543.

Jorgensen, B.S. & Stedman, R.C. (2001). Sense of Place as an Attitude: Lakeshore Owners’ Attitudes toward Their Properties. Journal of Environmental Psychology, 21(3), 233–48. https://doi.org/10.1006/jevp.2001.02.

Kaltenborn, B.P. (1998). Effects of Sense of Place on Responses to Environmental Impacts. Applied Geography, 18(2), 169–89. https://doi.org/10.1016/S0143-6228(98)00002-2.

Kastenholz, E., Marques, C.P., Carneiro, M.J. (2020). Place attachment through sensory-rich, emotion-generating place experiences in rural tourism. Journal of Destination Marketing and Management (18)100455. https://doi.org/10.1016/j.jdmm.2020.100455.

Kulturdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet. (2019, 13. juni). Strategi for kultur og reiseliv. Noreg som attraktiv kulturdestinasjon. Henta februar 2021 frå https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/strategi-for-kultur-og-reiseliv.-noreg-som-attraktiv-kulturdestinasjon/id2654372/.

Kvale, S. & Brinkmann, S. (2009). Det kvalitative forskningsintervju (2. utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Lane, B. & Kastenholz, E. (2015). Rural tourism: the evolution of practice and research approaches – towards a new generation concept? Journal of Sustainable Tourism, 23(8–9), 1133–1156. https://doi.org/10.1080/09669582.2015.1083997.

Mattsson, J. & Praesto, A. (2005) The Creation of a Swedish Heritage Destination: An Insider's View of Entrepreneurial Marketing. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, 5(2), 152–166. https://doi.org/10.1080/15022250510014426.

Massey, D. (1994). Space, Place, and Gender. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press.

Massey, D. (2005). For space. London, Thousand Oaks, New Delhi: SAGE Publications.

McKercher, B. (2002). Towards a Classification of Cultural Tourists. International Journal of Tourism Research, 4(1), 29–38. https://doi.org/10.1002/jtr.346.

Morgan, P. (2009). Towards a developmental theory of place attachment. Journal of Environmental Psychology, 30(1), 11–22. https://doi.org/10.1016/j.jenvp.2009.07.001.

Nærings- og fiskeridepartementet (2017). Opplev Norge – unikt og eventyrlig. (Stortingsmelding nr. 19 (2016–2017)). Oslo: Nærings- og fiskeridepartementet. Henta frå https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-19-20162017/id2543824/.

Olsen, H. (2002). Dansk kvalitativ interviewforskning (The Danish National Institute of Social Research Arbejdspapir 11). Henta frå https://www.vive.dk/media/pure/6180/351436.

Prayag, G. & Ryan, C. (2012). Antecedents of Tourists’ Loyalty to Mauritius: The Role and Influence of Destination Image, Place Attachment, Personal Involvement, and Satisfaction. Journal of Travel Research, 51(3), 342–356. https://doi.org/10.1177%2F0047287511410321.

Proshansky, H.M., Fabian, A.K. & Kaminoff, R. (1983). Place identity: physical world socialization of the self. Journal of Environmental Psycholy, 3, 57–83. https://psycnet.apa.org/doi/10.1016/S0272-4944(83)80021-8.

Quadri-Felitti, D. & Fiore, A.M. (2016). Wine tourism suppliers’ and visitors’ experiential priorities. International Journal of Contemporary Hospitality Management, 28(2), 397–417. https://doi.org/10.1108/IJCHM-05-2014-0224.

Richards, G. (2018). Cultural Tourism: A Review of Recent Research and Trends. Journal of Hospitality and Tourism Management 36, 12–21. https://doi.org/10.1016/j.jhtm.2018.03.005.

Samarbeidsråd for kultur og reiseliv 2017–2019 (2019, 6. juni). Powered by Culture, 2019. Sluttrapport. Henta frå https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/samarbeidsrad-for-kultur-og-reiseliv-sluttrapport-4.-juni-2019-powered-by-culture/id2653652/.

Silva, C., Kastenholz, E. & Abrantes, J.L. (2013). Place attachment, destination image and impacts of tourism in mountain destinations, Anatolia, 24(1), 17–29. https://doi.org/10.1080/13032917.2012.762312.

Smed, K., Dressler, S. & Have, P. (2016) The Vikings Are Here! Experiencing Volunteering at a Viking Heritage Site. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, 16(1), 94–109. https://doi.org/10.1080/15022250.2015.1084149.

Smith, S. (2015) A sense of place: place, culture and tourism. Tourism Recreation Research, 40(2), 220–233. https://doi.org/10.1080/02508281.2015.1049814.

Stedman, R. (2003). Is it really just a social construction? The contribution of the physical environment to sense of place. Society & Natural Resources, 16(8), 671–685. http://dx.doi.org/10.1080/08941920309189.

Tuan, Y.F. (1977). Space and place: The perspective of experience. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press.

Tuan, Y.F. (1980). Rootedness versus Sense of Place. Landscape, 24, 3–8.

UNWTO. (2018). Tourism and Culture Synergies. Madrid: UNWTO. Henta frå https://www.e-unwto.org/doi/book/10.18111/9789284418978.

Williams, D.R., Patterson, M.E., Roggenbuck, J.W. & Watson, A.E. (1992). Beyond the Commodity Metaphor: Examining Emotional and Symbolic Attachment to Place. Leisure Sciences, 14, 29–46. https://doi.org/10.1080/01490409209513155.

Williams, D.R. & Vaske, J.J. (2003). The Measurement of Place Attachment: Validity and Generalisability of a Psychometric Approach. Forest Science, 49(6), 830–40.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon