Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
<StadutviklingKapittel 14 av 16

13. Lokalavis og lokalsamfunn − forholdet mellom Folldalsportalen og Folldals-samfunnet

Lars Julius Halvorsen (f. 1975), sosiolog og ansatt ved Høgskulen i Volda. Han har publisert bøker, rapporter og artikler innenfor temaene medie- og kulturøkonomi, småskala næringsvirksomhet, digitalisering samt organisering og effekter av offentlige støtteordninger.

Denne artikkelen undersøker forholdet mellom en hyperlokal nettavis og lokalsamfunnet den skriver om, i lys av det øvrige medieøkologiske systemet. Analysen viser at lokalsamfunnet konstitueres gjennom flere former for tilknytninger til det geografiske stedet, og at det lokale fellesskapet også omfatter utflyttere og fritidsbefolkning. Den hyperlokale nettavisen har, til tross for en svært begrenset utgivelsesfrekvens, en fremtredende rolle i den lokale medieøkologien. Den bidrar, i et samspill med lokale sosiale medier, til å lime det geografisk spredte lokalsamfunnet sammen.

Nøkkelord: lokalaviser, hyperlokale medier, medieøkologi, lokalsamfunn, ruralsosiologi

This article examines the relationship between a hyperlocal online newspaper and the community it writes about compared to the rest of the local media ecology. The analysis shows that the local community is constituted through several forms of connections to the physical place and that the local community also includes former residents and second home dwellers. The hyperlocal online newspaper has, despite a very limited publication frequency, a prominent role in the local media ecology. It helps, in interaction with local social media, to glue the geographically dispersed local community together.

Introduksjon

Lokalavisene er en svært viktig institusjon i norske lokalsamfunn. De har vært viktige for lokaldemokratiet og bidratt til å skape identitet og tilhørighet. I likhet med andre typer tjenestetilbud i distriktene er lokalavisene under press. En viktig drivkraft bak denne utviklingen er digitalisering. Digitalisering har gjort alle slags nyheter langt mer tilgjengelig på nett, og dette har svekket avisenes posisjon som nyhetstilbyder. Samtidig har sosiale medier overtatt store deler av annonsemarkedet. Inntektstapene har tvunget gjennom nedbemanninger i mediehusene. Dette har særlig gått utover avisdekningen i utkantene av de etablerte medienes dekningsområder. Noen steder har det oppstått såkalte blindsoner, det vil si lokalsamfunn med begrenset eller helt uten regelmessig journalistisk nyhetsdekning. Den teknologiske utviklingen har også lagt til rette for et mottrekk mot denne utviklingen. Digitalisering av nyhetsdistribusjonen gir betydelig kostnadsbesparelse, og lave kostnader har gjort det mulig for svært små nettaviser å operere i de mediemarkedene som har blitt oppgitt av de etablerte avisene med papirutgave. Slike aviser har normalt svært små redaksjoner og publiseringsfrekvens, og det er så langt uvisst om de kan tette gapet etter de etablerte mediene. Formålet med denne artikkelen er å kaste lys over dette spørsmålet med utgangspunkt i følgende problemstilling:

Hvilken betydning kan svært små, lokale nettaviser ha for identitet og samhold i sine lokalsamfunn?

Den metodiske tilnærmingen er en casestudie av den lokale nettavisen «Folldalsportalen». Nettavisen er en etterfølger etter månedsavisen «Folldals marked», som hadde vært i drift siden 1984. Opprinnelig var «Folldals marked» et rent annonseorgan som ble etablert for de lokale bedriftene som ønsket å annonsere inn mot jul, sommer og påske. Etter noen år ble mediet videreutviklet til et månedsmagasin, hvor man også publiserte noen nyhetssaker, og deretter til en månedsavis. I 2019 ble månedsavisen lagt ned og erstattet av en ren nettavis. Eierne beskriver dette som en helt nødvendig tilpasning til økte portokostnader og endringer i lesevaner. Prosessen ble også fremskyndet av at annonseinntektene de siste årene hadde gått markant ned, blant annet fordi kommunen og næringslivet har kuttet i sine annonseutgifter ved å flytte deler av annonseringen til egne hjemmesider og Facebook. Nettavisen driver etter redaktørplakaten, har i underkant av 500 abonnenter, en redaksjon på to årsverk og publiserer i underkant av to artikler per dag.

Avisen dekker Folldal kommune, et tidligere gruvesamfunn som ligger i fjellregionen, langt nordøst i Innlandet. Folldal er en fjellbygd. Tettstedet med samme navn er det høyest beliggende kommunesenteret i Norge på vel 700 moh. Kommunen er vidstrakt og omfatter deler av fjellområdene Dovre, Rondane og Alvdal Vestfjell. Samfunnet vokste opprinnelig frem rundt gruvene til Folldal Verk (Mæhlum, 2020). Gruvedriften ble endelig nedlagt i 1993. Nedleggelsen har blitt fulgt av en stor demografisk endring. På 30 år har innbyggertallet falt med nesten 1000 personer til dagens 1577 (Mæhlum, 2020). Næringslivet har endret seg slik at industrien sysselsetter færre, landbruk har fått relativt sett større betydning, og fritidsturisme har blitt en viktig næringsvei. Likevel har Folldal bevart en særegen kultur knyttet til gruvehistorien.

Teoretisk perspektiv

Lokalsamfunn er en betegnelse på en gruppedannelse knyttet til et sted. Det eksisterer en omfattende forskningslitteratur om lokalsamfunn med røtter tilbake til den tyske sosiologen Ferdinand Tönnies (2001) og hans beskrivelse av gemeinschaft – et lokalt fellesskap kjennetegnet av gjensidighet mellom samfunnsmedlemmene som en kontrast til storbyens gesellschaft beskrevet som en kunstig form for sameksistens dominert av diskrete og upersonlige relasjoner. Nyere prominente bidragsytere som Etzioni (1993, 2004) og Putnam (2000, 2002, 2003) kan plasseres innenfor denne tradisjonen. Begge argumenterer for at samfunnet har behov for fellesskap preget av gjensidighet, og de problematiserer en samfunnsutvikling preget av individualisering som resulterer i svakere sosial tilhørighet.

Flere nyere bidrag har diskutert lokalsamfunnsbegrepet i lys av samfunnsendringer som har endret måten fellesskap blir konstruert på (se for eksempel Baumann, 2001). Denne typen bidrag fremholder at sted og gjensidighet fortsatt spiller en viktig rolle for gruppedannelse, men at stedstilhørigheten er en størrelse i endring. At folk flytter fra stedet de og familien har hatt sterk tilhørighet til, og at mange tilbringer mye av sin tid i fritidsboligen, har ført til at samme person ofte er følelsesmessig knyttet til flere steder samtidig (Gustavson, 2014). Ifølge Haugen og Villa (2016, s.17) fanges en slik utvikling opp i begreper som «den nye bygda» og «flytende bygdebilder». Haugen og Villa foreslår at avgrensningen av et lokalsamfunn kan baseres på den intersubjektive forståelsen av hva som utgjør fellesskapet i dette samfunnet. En slik tilnærming til lokalsamfunnet motiverer et fokus på prosessene som bidrar til å skape en slik «vi-følelse», og hvilken rolle lokalavisen og andre medier har i disse prosessene. Jeg vil legge et slikt perspektiv på lokalsamfunn til grunn for denne undersøkelsen.

Forskningen på lokalaviser har lagt vekt på at lokalavisen bidrar til å skape og vedlikeholde lokale fellesskap. Ved å formidle de samme nyhetene til ulike grupper innenfor lokalsamfunnet og legge til rette for et offentlig ordskifte om sentrale spørsmål har lokalavisene lagt til rette for at innbyggerne danner og vedlikeholder felles virkelighetsforståelser, verdier og identitet. Avisens bidrag til en kollektiv meningsdannelse omtales ofte som et «lim» som holder lokalsamfunnet sammen (Engan, 2016; Mathiesen, 2010; Mathisen & Morlandstø, 2018; 2019).

Journalistikken er underlagt en profesjonsetikk der avisen og journalisten forventes å innta en rolle som samfunnets «lupe». Et vanlig funn i studier av lokalaviser er at de prioriterer rollen som lim og nedprioriterer rollen som lupe (se for eksempel Mathisen, 2010). Ifølge Allern (2019) representerer lokalavisene et kollektivt gode i form av en demokratisk infrastruktur, som står i et spenn mellom funksjonene som lim og som lupe: «Dens nærhet til lokalsamfunnet er en kvalitet i seg selv, samtidig som det gjør vaktbikkjerollen utfordrende og krevende» (op.cit. 2019, s. 329). Avisen skal være en politisk kommentator og en vaktbikkje som setter søkelys på kritikkverdige og konfliktfylte forhold. Innenfor den delen av medieforskningen som studerer medieinnholdet, kan de to funksjonene lupe og lim knyttes til skillet mellom «harde» og «myke» saker, der harde nyheter handler om demokratisk relevante temaer som politikk, økonomi og samfunnsutfordringer, mens typiske myke saker enten har et tidløst preg, tar for seg enkeltpersoner, eller først og fremst er ment å underholde (Lehman-Wilzig & Seletzky, 2010).

I et lokalsamfunn er lokalavisene en av flere kilder til nyheter. Ifølge Høst (1996, s. 32) kunne avisenes dekningsområder i det tradisjonelle norske avissystemet beskrives som paraplyer på ulike nivåer, der det geografiske overlappet i nyhetsdekningen var liten på hvert av nivåene, men der det pågikk en viss konkurranse om leserne mellom nivåene, altså mellom små lokale fådagersaviser, større lokale dagsaviser og landsdelsaviser. Som en respons på omveltningene i nyhetsdistribusjonen, der blant annet sosiale medier har fått en langt større rolle i nyhetsformidling, har medieforskere i senere tid ofte anlagt et økologisk perspektiv på nyhetsdekningen der mediesystemet gjøres til analyseenhet (Anderson, 2016; Nygren, 2016; Mathisen & Morlandstø, 2019). Denne formen for medieøkologisk perspektiv retter søkelys mot forholdet mellom ulike medier og på hvordan mediesystemet samlet sett bidrar til samfunnets informasjonsbehov (Nygren, 2016, s. 88). Selv om analyseenheten i denne undersøkelsen er forholdet mellom en lokal nettavis og lokalsamfunnet den dekker, trekker jeg veksler på et medieøkologisk systemperspektiv på analysen i den forstand at jeg analyserer «Folldalsportalens» bidrag til lokalsamfunnet i lys av den øvrige medieøkologien.

Kunnskapsstatus

Internasjonal forskning viser at mediekrisen har ført til omfattende nedskalering og nedleggelser av nyhetsaviser og lokalkontorer siden 1990-tallet (Nygren et al., 2018; Nielsen, 2015). Den norske papirbaserte lokalavisa har hatt en svært sterk posisjon sammenlignet med situasjonen i andre land (Vaage, 2018). En viktig årsak er at den norske mediebransjen allerede ved utgangen av 1980-tallet hadde gjennomgått en nedskalering, der det paradoksale resultatet var at de små lokalavisene styrket seg (Halvorsen & Bjerke, 2019, s. 118–120). På 1980-tallet begynte en konsolidering av norske medier inn i tre større selskaper, der profitt ble en mye viktigere del av forretningsstrategien enn den tidligere hadde vært (se også Engan, 2016; Høst, 2018; Omdal et al., 2013; Roppen, 2003). For å styrke profitten ble mange av lokalkontorene til regionavisene lagt ned. Dette overlot små nyhetsmarkeder til nye lokale initiativ, som fikk drahjelp av ny produksjonsteknologi som gjorde de tekniske sidene ved avisproduksjonen rimeligere. Nykommerne fikk også drahjelp av den offentlige medieforvaltningen, som i 1989 endret pressestøtten slik at aviser med lavere abonnementstall kunne komme innenfor ordningen. Resultatet var en sterk økning i små lokale fådagersaviser, som etter hvert oppnådde profesjonell drift.

Til tross for en lengre periode med nedgang i opplagstall og inntekter har norske lokalaviser fremdeles en sterk posisjon (Vaage, 2018). Det er i dag om lag 140 lokalaviser som utgis på papir eller som har sitt utgangspunkt i en papiravisutgivelse (Høst, 2019). De små lokalavisene har lenge hatt solid økonomi, men etter hvert har også denne gruppen medier blitt innhentet av en skjerpet konkurransesituasjon. Konsolidering av annonsemarkedene og større konkurranse med sosiale medier har svekket det økonomiske grunnlaget for avisdrift. En konsekvens er at flere ledende lokalaviser har redusert dekningen utenfor sine geografiske kjerneområder (Høst 2018, 2019). Dermed har det enkelte steder oppstått geografiske halvskygger og blindsoner i mediedekningen (Kvalheim & Sjøvaag, 2016).

Det siste tiåret har man kunnet observere en motbevegelse i form av såkalte hyperlokale, digitale nyhetsmedier (Downie & Schudson, 2009; Freedman et al., 2010; Leckner et al., 2017; Nygren & Althén, 2014; Radcliffe, 2012; Williams et al., 2014). Den vanligste definisjonen på hyperlokale medier er at de opererer innenfor et geografisk avgrenset område og publiserer originalinnhold om lokalsamfunnet der (Metzgar et al., 2011). Det typiske hyperlokale mediet er en nettavis, men det finnes også papirbaserte hyperlokale medier. Mange av de norske lokale fådagersaviser kan etter denne definisjonen kategoriseres som hyperlokale.

Internasjonalt er forskningen på hyperlokale medier i vekst (Metzgar et al., 2011; Williams et al., 2014) og også nordiske hyperlokale nettaviser har fått større fokus, blant annet gjennom en spesialutgave om nettbaserte hyperlokale aviser i det sentrale tidsskriftet Nordicom Review (Lindén et al., 2019). Samtidig handler kun en av artiklene i denne utgaven om norske forhold, og da først og fremst om hyperlokale nettavisers utbredelse, organisering og etableringsstrategier (Halvorsen & Bjerke, 2019). Hvilken betydning hyperlokale nettaviser har for sine lokalsamfunn, er ikke undersøkt i en norsk kontekst. Derimot er det gjennomført en rekke studier av lokalmedier med papirutgave ved siden av en digital (se for eksempel Engan, 2016; Mathiesen & Morlandstø, 2018, 2019; Morlandstø & Krumsvik, 2013). Disse studiene har i hovedsak fokusert på aviser med redaksjoner kjennetegnet av profesjonell drift. Et sentralt funn i Halvorsen & Bjerkes (2019) undersøkelse var at majoriteten av de norske hyperlokale nettavisene hadde svært små redaksjoner, typisk ett eller to redaksjonsmedlemmer og fulgte en forretningsmodell basert på lave kostnader og betydelige mengder gratisarbeid fra redaktøren. Funnene fra Norge samsvarer med studier av hyperlokale nettaviser i andre land, som også preges av semiprofesjonelle driftsformer (se for eksempel Hess & Waller, 2016; Van Kerkhoven & Bakker, 2014; Kurpius et al., 2010; Leckner et al., 2017). Hess & Waller (2016, s. 8) konkluderer med at de minste hyperlokale mediene ikke bør betraktes som kommersielle virksomheter, men som samfunnsprosjekter.

Hyperlokale redaktørstyrte medier opererer ved siden av både etablerte aviser og sosiale medier. Det er gjennomført en god del undersøkelser av samspillet mellom ulike typer medier fra et medieøkologisk systemperspektiv. I en oversiktsartikkel over forholdet mellom sosiale medier og nyhetsmedier viser Hermida (2016) at sosiale medier ikke erstatter, men heller endrer konteksten til de redaksjonsstyrte mediene. Nyhetsmedier og sosiale medier inngår sammen med andre typer medier i en strøm av ulike typer nyheter som brukerne eksponeres for. I en studie av lokale medieøkologier i Sverige finner Nygren (2019, s. 65) at etablerte lokalaviser fremdeles står bak den største delen av originalnyhetene, men at hyperlokale nettaviser spiller en stor rolle i samfunn der etablerte aviser har en svak posisjon. Facebook er på sin side den viktigste endringsfaktoren i de små lokale medieøkologiene. Den gjør betydelige innhugg i avisenes inntektsgrunnlag, men etterlater seg også et sosialt rom som kan gi sosiale aktører en bedre sjanse til å bli hørt og til å påvirke den sosiale debatten. Nygren (2019, s. 66) etterlyser mer forskning om hva denne typen utviklingstrekk har å si for opplevelsen av lokale fellesskap. Denne artikkelen kan bidra til ny kunnskap om dette spørsmålet.

På bakgrunn av gjennomgangen av teori og kunnskapsstatus vil problemstillingen hvilken betydning kan små lokale nettaviser ha for identitet og samhold i sine lokalsamfunn? tilnærmes gjennom tre forskningsspørsmål:

  • Hva kjennetegner Folldals-samfunnet, og hvem inngår i dette?

  • Hva er Folldalsportalens nisje i det medieøkologiske systemet i Folldal?

  • Hva er forholdet mellom funksjonene «lim» og «lupe» i Folldalsportalen?

Forskningsstrategi og metodisk tilnærming

Forskningsstrategien bak undersøkelsen er en casestudie av forholdet mellom en svært liten nettavis og dens lokalsamfunn. Hovedgrunnen er at fenomenet så langt er lite undersøkt. Dermed kan det være hensiktsmessig med en åpen tilnærming der man gir det Geertz (1973) kaller en «tykk beskrivelse» av hvordan lokalavisens påvirker dette lokalsamfunnet i samspill med andre medieaktører. Det konkrete valget av case har tatt utgangspunkt i at Halvorsen og Bjerke (2019, s.120) avdekket at den vanligste typen hyperlokal nettavis i Norge, i likhet med hyperlokale i andre land, har svært små redaksjoner og har et semiprofesjonelt preg. Samtidig som den norske forskningen på lokalaviser så langt har tatt for seg papirbaserte medier med markant profesjonell drift og markant større redaksjoner. Hensikten har vært å undersøke om en nettbasert lokalavis med svært liten redaksjon og lav publiseringsfrekvens kan fylle den samme samfunnsfunksjonen som litt større lokalaviser, eller om ting arter seg annerledes her. Strategien som ledet til valget av «Folldalsportalen» og Folldals-samfunnet som analyseenhet, har således vært å identifisere det Andersen (2013) og Yin (2018) kaller en kritisk case, altså en case i randsonen av den gruppen enheter som etablerte teorier og forskning om lokalaviser så langt kan si noe om. Jeg var på jakt etter en nettavis med liten redaksjon, som opererte under redaktørplakaten og som hadde daglig publisering, men med lav frekvens og med preg av det Hess og Waller (2016) omtaler som et samfunnsprosjekt. Ut fra det prosessuelle perspektivet på lokalsamfunn som undersøkelsen tar utgangspunkt i, var det ønskelig med et lokalsamfunn med en viss avstand til neste kommunesenter og med et markant innslag av fritidsbefolkning, men uten å ha et typisk resort-preg.

Den viktigste metodiske tilnærmingen i undersøkelsen er kvalitative intervjuer. Foruten redaksjonen og eiersiden ønsket jeg å inkludere informanter fra politikken, næringslivet, sivilsamfunnet, innflyttere, utflyttere og fritidsbefolkningen. NSD har innvilget konsesjon til et større prosjekt som denne undersøkelsen er en del av. Alle intervjuene er gjennomført med informert samtykke. Innledningsvis i prosjektet hadde jeg to samtaler med et redaksjonsmedlem som fungerte som det Ryen (2012, s. 17) omtaler som en nøkkelinformant, altså en person med særskilt god innsikt i casen. Disse intervjuene var lite strukturerte og bidro med generell informasjon om «Folldalsportalen» og Folldals-samfunnet og om personer som kunne sitte på den kunnskapen jeg var på jakt etter. På bakgrunn av de to samtalene og egne undersøkelser utviklet jeg en liste over aktuelle informanter og som ble kontaktet. Syv av disse hadde anledning til å stille til intervju. I tillegg har jeg kontaktet og intervjuet ytterligere fire informanter i ettertid basert på informasjon som fremkom i de første intervjuene. Intervjuene var det Kvale og Brinkmanns (2009, s. 162) omtaler som faktuelle intervjuer, der informantene først og fremst bidro med faktisk informasjon og egne vurderinger av reelle og hypotetiske problemstillinger. Med unntak av samtalene med nøkkelinformanten og de fire telefonintervjuene ble alle intervjuene gjennomført i Folldal. Hvert intervju tok mellom en og to timer. Det ble benyttet en intervjuguide som både inneholdt et standardspørsmål og spørsmål tilpasset rollene til den enkelte informant. Til sammen er 11 personer intervjuet. Åtte av disse intervjuene er benyttet i analysene, mens tre gav lite relevant informasjon for problemstillingen i denne artikkelen. Informantene som har bidratt til analysematerialet, består av

  • En sentral politiker

  • De to redaksjonsmedlemmene

  • To av eierne

  • To næringslivsrepresentanter

  • Leder i en kulturinstitusjon

  • En utflyttet folldøl som abonnerer på avisen

Tre av informantene er sentrale i frivillige lag og organisasjoner i bygda, mens to er innflyttere.

Den andre metodiske tilnærmingen er strukturerte innholdsanalyser av medier. Tre av analysene er enkle kartlegginger av hvordan «Østlendingen», «Arbeidets rett» og den hyperlokale nettavisen «Alvdal midt i væla» har dekket Folldal gjennom søk på «Folldal» på Retriever og enkle innholdsanalyser av Folldals-artiklene som ble avdekket. Fokuset for kartleggingen har vært den totale dekningen av Folldal innenfor et bestemt tidsrom, og fordelingen mellom harde og myke nyhetssaker.

I tillegg er det gjort en noe mer omfattende innholdsanalyse av alle artiklene i «Folldalsportalen» i første halvår 2020 (N = 348) og alle innleggene på den lokale facebooksiden «Du vet du er folldøl» (N = 238) i samme periode. For begge mediene har jeg registrert temakategori, geografisk fokus samt om artikkelen/innlegget har en konfliktramme, og i så fall hva som kjennetegner denne. For «Folldalsportalen» er det i tillegg registrert sjanger, antall kilder og «hard eller myk», mens jeg har registrert antall kommentarer og antall reaksjoner i form av emojier i «Du vet du er folldøl». Jeg har også fulgt opp noen av mønstrene ved å se nærmere på kjennetegn ved noen av kategoriene artikler og innlegg. For å se nærmere på effekten av å dekke konfliktsaker har jeg gjort en intensiv studie av «Folldalsportalens» dekning av en sak med tydelig konfliktramme. Jeg har her gått gjennom alle artiklene i saken og fulgt opp ulike aspekter ved dekningen av denne saken gjennom intervjuene.

Resultater

Hva kjennetegner Folldals-samfunnet, og hvem inngår i dette?

Folldal ligger geografisk plassert nord i gamle Hedmark fylke og inngår i den såkalte fjellregionen som består av de seks Nord-Østerdalskommunene og Trøndelagskommunen Røros. Kommunen har et historisk fellesskap med Dovre gjennom koblinger til gruvedriften i Hjerkinn. De fleste innbyggerne orienterer seg likevel mest østover, og informantene trekker frem en rekke konkrete eksempler på dette: Folldøler flest drar til Tynset for å handle, selv om enkelte av de som bor nærmere kommunegrensa til Dovre, også reiser til Oppdal. Ungdommen går også på videregående skole i Tynset. Folldølene tar gjerne søndagsmiddagen sin i nabokommunen Alvdal, mens Alvdølene kommer motsatt vei. Mattradisjonene er også hovedsakelig «nord-østerdalske», selv om man har enkelte mattradisjoner til felles med nabokommuner i Dovre og Nord-Gudbrandsdalen.

Folldøl-identiteten ble viet mye fokus i alle av intervjuene og her ble gruvehistorikken ofte trukket frem. Selv om bergdriften har vært nedlagt i omtrent 30 år, preges stedet Folldal av de svært synlige gruveanleggene. Informantene forteller også at gruvetradisjonene med langt større inn- og utflytting har skapt en noe mer dynamisk samfunnsstruktur enn de landbruksdominerte nabokommunene i sør og øst. Sammen med endringer i næringsstruktur har identiteten likevel knyttet seg sterkere til natur- og friluftsliv, der typiske nord-østerdalsaktiviteter som jakt, fiske, hundekjøring, ski, skiskyting og kanefart står sterkt.

Informantene beskrev Folldals-identiteten som sterk. Folldølen ble beskrevet som en med et typisk «innlandslynne»: sindig, traust og solid. Et annet karaktertrekk som ble oppfattet som typisk trekk for folldøler, var et sterkt engasjement for Folldals-samfunnet. Sitatet fra en av de næringsdrivende i bygda illustrerer dette:

Folldøl, hva skal jeg si, det er en som har hjerte for bygda si tror jeg. Veldig solid, traust, men også på en måte litt sånn framoverlent tilbakelent. Som jeg pleier å si. Vi liker å få til ting, vi liker å skape ting, og vi er veldig gode på dugnadsbiten.

I intervjuene kom det frem flere eksempler på lokalpatriotisme. Høy dugnadsaktivitet ble trukket frem i de fleste intervjuene. Også handelsstanden Folldal var svært opptatt av samfunnsutvikling i Folldal. I tillegg til involvering i og økonomisk støtte til lag og organisasjoner og subsidiering av lokalavisen, var lokale kjøpmenn og -kvinner orientert mot det samlede vare- og tjenestetilbudet i bygda. Et konkret eksempel var at dagligvarebutikkene sluttet å selge blomster for å hjelpe den lokale gave- og blomsterbutikken, da den sto i fare for nedlegging. Folldals-ungdommen og de unge voksne folldølene beskrives som gjennomgående glade i bygda si. En yngre informant forteller at elevene, som stort sett bor på hybel på Tynset under videregående, som oftest reiser hjem i helgene. Studenter kommer også hjem i feriene, ofte for å jobbe. Det ble også fortalt at de som ikke fant seg til rette, reiste vekk for godt.

Alle informantene ble spurt om hvem som utgjør Folldals-samfunnet. Nær samtlige pekte på tre grupper: de som bor i Folldal, de som kommer fra Folldal og fritidsbefolkningen. Det er de samme tre gruppene som abonnerer på «Folldalsportalen». Avisen har i underkant av 500 betalende abonnementer. Av disse er om lag 60 prosent bosatt i Folldal, 20 prosent er hyttefolk, mens 20 prosent er utflyttede folldøler. Det er en viss overlapp mellom de to siste gruppene, men det er en god del hytteeiere uten Folldals-tilknytning fra tidligere, og også disse oppfattes som en del av lokalsamfunnet. Mange av de voksne utflytterne kommer ofte hjem i ferier. En del av dem har hytte- eller familieeiendommer i kommunen. En informant beskrev noen av utflytterne som «mer folldøler enn de som bor her fast», og denne beskrivelsen ble bekreftet i flere intervjuer.

Ifølge de av informantene som enten kommer fra eller bor i Folldal, oppfatter de fastboende jevnt over tilflyttere som en del av Folldals-samfunnet. Informanten fra lokalpolitikken, som selv er innflytter, beskrev Folldals-samfunnet som mer åpent og inkluderende overfor nye innbyggere enn andre nord-østerdalsamfunn. Hen knyttet dette til gruvehistorien:

Det jeg kanskje så som er forskjellig, jeg har jo vokst opp i ei lita bygd hvor jordbruket sto så sterkt, var at det var noe annerledes å komme til denne bygda, hvor gruvene og industri – gruveindustri – hadde stått så sterkt. Det gjorde at de her var mye mer vant til folk som kom flyttende, det var ikke sånn at alle hadde hele slektstreet sitt i bygda. Jeg er vokst opp i ei bygd hvor til og med krakkene i kirken er merka med de store eiendommene: de store gardsbrukene har egne benker med merking med navnet.

Seks av informantene beskrev likevel et visst skille mellom de etablerte og innflyttere. En innflytter pekte på at det tar litt tid å bli kjent med folk og til å finne seg til rette. En stor del av folldølene er interessert i ulike former for friluftsliv og det å pleie denne typen interesser ble trukket frem som noe som kan gjøre det lettere å etablere et lokalt sosialt nettverk.

Vi ser altså at «Folldals-samfunnet» er det Haugen og Villa (2016, s.17) beskriver som et «flytende bygdebilde» der innhold og innlemmelse er noe som kontinuerlig konstrueres og rekonstrueres. Stedet Folldal og historien til stedet spiller en avgjørende rolle i konstruksjonsprosessen, men innlemmelse i fellesskapet skjer gjennom ulike former for stedstilknytninger. Hvis man er bosatt i Folldal og har historisk tilknytning til bygda, er man i praksis folldøl (med mindre man finner seg dårlig til rette og reiser). Har man flyttet fra Folldal, forblir man likevel folldøl hvis man identifiserer seg som dette, særlig hvis man oppholder seg regelmessig i bygda. Tilflyttere til Folldal kan også bli en del av Folldals-samfunnet ved at de bor der og har sosiale nettverk i bygda, som man blant annet kan utvikle gjennom aktiv deltakelse i dugnader og typiske lokale aktiviteter. Den faste fritidsbefolkningen kan også bli en del av samfunnet, ved at man oppholder seg regelmessig i bygda, pleier samme interesser som lokalbefolkningen og identifiserer seg med stedet.

Hva er Folldalsportalens nisje i det medieøkologiske systemet i Folldal?

«Folldalsportalen» står for den klart største journalistiske dekningen av Folldals-samfunnet. Et søk på Retriver på «Folldal» for året 2019 (14. desember 2020) viser at tredagersavisen «Arbeidets rett», som er lokalisert i Røros, er på en klar andreplass, fulgt av dagsavisen «Østlendingen», med hovedkontor i Elverum, og med den hyperlokale nettavisen «Alvdal midt i Væla» på fjerde. I tillegg består den lokale medieøkologien av uredigerte sosiale medier, der den viktigste er Facebook-siden «Du vet du er folldøl», som har mer enn 2200 følgere (14. desember 2020).

For å se nærmere på innholdet i de to papirbaserte avisene gikk jeg gjennom alle artiklene fra september, som var den måneden med størst nyhetsdekning, fjernet dubletter og artikler som ikke handlet om Folldal, og kategoriserte de som ble igjen, som enten harde eller myke. I september 2019 hadde «Arbeidets rett» 19 saker om Folldal. Av disse var 16 harde nyheter, 10 handlet om politikk, mens de tre myke sakene besto av to reportasjer fra idrettsarrangement i Folldal og et portrettintervju av en eldre bussjåfør fra Folldal. I samme periode hadde Østlendingen kun syv artikler om Folldal. Av disse var fire viet kommunestyrevalget. To handlet om en utskifting av gammelordføreren som toppkandidat i Arbeiderpartiet tett opp mot valget, en handlet om forhandlingene om ordføreren etter et svært jevnt valgresultat, og en om utfallet av forhandlingene: et overraskende samarbeid mellom de tradisjonelle hovedmotstanderne i Folldal Senterparti og Arbeiderparti. Hovedfunnet var altså at selv i en måned med uvanlig stor dekning av Folldal dekket de to etablerte lokalavisene Folldals-samfunnet temmelig sporadisk og i all hovedsakelig i form av store nyhetssaker.

Den hyperlokale naboavisen «Alvdal midt i Væla» publiserte langt færre saker om Folldal. Derfor har jeg kunnet ta for meg alle artiklene som ble publisert i 2019. Etter å ha fjernet dobbeltregistrerte artikler og artikler som reelt sett ikke handlet om Folldal, satt jeg igjen med et utvalg på 33 artikler med klar relevans for Folldals-samfunnet. Hele 22 av disse (67 %) handlet om alle de tre kommunene, mens de siste 11 hovedsakelig tok for seg forhold i Folldal kommune. Totalt 19 av disse artiklene kan kategoriseres som harde nyhetssaker, men de fleste av de harde sakene handlet om alle tre kommunene. Typiske eksempler er nyheter om bruk og vern i et felles overlappende landskapsområde og om det interkommunale tjenestetilbudet. Det ble også publisert fem myke saker som handlet om alle kommunene, og ni myke saker som hovedsakelig handlet om Folldal eller folldøler. I denne gruppen inngår portrettintervjuer med folldøler, historiske saker om seterbruk og reportasjer fra idretts- og kulturarrangementer i Folldal. Hovedfunnet var altså at den hyperlokale nettavisen «Alvdal midt i væla» har begrenset dekningen til Alvdal og Tynset, og at den på ingen måte fungerer som en lupe på Folldal.

Mens det til sammen bor om lag 1500 mennesker i Folldal, har Facebook-gruppen «Du vet du er folldøl» mer enn 2200 medlemmer (per 14. desember 2020). Aktiviteten på Facebook-gruppen er også temmelig stor. Første halvår 2020 ble det publisert 238 innlegg, tilsvarende 1,3 innlegg per dag (syvdagers uke). En syvendedel av innleggende var remedierte saker fra andre nyhetsmedier eller fra offentlige hjemmesider. Bak innleggene sto 49 ulike personer. Flere av innleggene fikk et stort antall kommentarer og reaksjoner. Det største antallet kommentarer og reaksjoner på et enkeltinnlegg i perioden var henholdsvis 63 og 324 (registrert 14. desember 2020). Om lag halvparten av innleggene handlet om lokal historie og kultur. Et typisk innlegg ledsages av et gammelt fotografi, fulgt av en diskusjonstråd om menneskene/bygningene som er avbildet, der de enkelte gjennom kommentarene bidrar med sine egne erfaringer med hendelsen, personen eller plassen. En femtedel av innleggene handler om naturopplevelser, fine øyeblikk eller lignende. Et typisk innlegg av denne typen består av en kort tekst ledsaget av ett eller flere naturbilder. Det er denne typen innlegg som høster klart flest reaksjoner. Hvert åttende innlegg er annonsering i form av hilsener, informasjon om kommende begivenheter eller annonseringen for kjøp eller salg.

Et gjennomgående trekk med Facebook-siden er at innleggene i all hovedsak er positivt eller nøytralt ladet. Diskusjonstrådene er preget av enighet og samhold. Kun 4,4 prosent av innleggene har en tydelig konfliktramme. Av disse retter bare halvparten seg mot aktører innenfor Folldals-samfunnet, og da som oftest lokalpolitikere eller kommuneadministrasjonen.

Hva er så «Folldalsportalens» nisje i medieøkologien i Folldal? I intervjuene har redaksjonen oppgitt en målsetting om å publisere minst to artikler om dagen gjennom mesteparten av året, og én per dag om sommeren. En innholdsregistrering av alle artiklene første halvår 2020 viser at «Folldalsportalen» publiserte til sammen 348 artikler, tilsvarende 1,9 per dag (syvdagers uke). Av disse var hver åttende artikkel korte notiser eller annet remediert stoff uten byline. Sakene handler i all hovedsak om Folldal (80 prosent) eller folldøler / utflyttede folldøler (14 prosent). Figur 13.1 viser fordelingen av artiklene etter en forenklet variant av variabelen «Temakategorier» som er utviklet av Halvorsen og Bjerke (2020) i forbindelse med innholdsanalyser av medier som har søkt produksjonstilskudd fra Medietilsynet.

Figur 13.1.

Fordeling av innholdet i Folldalsportalen første halvår 2019 etter temakategorier. Prosent. (N = 348)

Figuren viser en stor tematisk bredde i dekningen av Folldals-samfunnet. En drøy fjerdedel (27 %) av artiklene er typisk «myke» saker i form temakategoriene «folkeliv og begivenheter», og «privatsfære og underholdningsstoff». Dette omfatter reportasjer fra lokale begivenheter, lokale sportsarrangement, reportasjer om idrettsutøvere, historiske reportasjer om folk, gårder og eldre bruk og bygninger, samt portrettintervjuer med folldøler, utflyttede folldøler og innflyttere til Folldal. I tillegg er det en betydelig dekning av lokale kulturarrangement med breddekarakter. Disse stofftypene tjener først og fremst en lim-funksjon i samfunnet.

Hendelsesstoffet utgjør 15 %. Denne typen stoff utgjør en viktig del av kunnskapsinfrastrukturen i et samfunn, men har verken en utpreget lim- eller lupe-funksjon. I underkant av halvparten av artiklene (47 %) handler om demokratisk relevante temaer som politikk og organisasjonsliv, offentlige tjenester, økonomi og ulike samfunnsutfordringer. Ser man nærmere på disse artiklene, finner man at en god del av dem først og fremst tjener en lim-funksjon ved å fremheve positive hendelser i bygda. For å vise et par typiske eksempler:

  • «Tror på en bra sommer» – reportasje med intervju av daglig leder av Grimsbu turistsenter.

  • «Nye Einunna bru betyr mye for lokal entreprenør» – reportasje basert på intervju med daglig leder.

Denne type positivt vinklede nyhetssaker remedieres for øvrig ofte på Facebook-gruppen «Du vet du er folldøl». Andelen saker som inneholder en konfliktdimensjon, utgjør kun seks prosent av stoffet, og mindre enn fire prosent av artiklene har en konfliktakse mot aktører i Folldals-samfunnet.

Analysene av medieøkologien i Folldal viser altså at «Folldalsportalen», til tross for sin lave utgivelsesfrekvens, spiller en svært viktig rolle i nyhetsdekningen av Folldals-samfunnet. De øvrige avisene i mediesystemet har kun en sporadisk dekning av Folldal. «Folldalsportalen» har derimot en forholdsvis bred dekning av ulike temaer. En temmelig høy andel av artiklene dekker demokratisk relevante samfunnsområder. Andelen artikler som først og fremst bidrar til å vedlikeholde identitet og samhold i Folldal, er likevel svært stor. Selv i artiklene om demokratisk relevante temaer er lim-funksjonen klart mest fremtredende.

Facebook-gruppen «Du vet du er folldøl» har svært mange følgere, og det publiseres innlegg temmelig regelmessig. Innleggene handler om forhold som interesserer folldølene, slik som friluftsliv og lokal historie. En god del av disse innleggene følges av lange debattråder som er sterkt preget av enighet og samhold. Slik sett fungerer også Facebook-siden som et identitets- og fellesskapsbyggende lim i lokalsamfunnet. Den fungerer derimot ikke som noen vaktbikkje og heller ikke som en offentlig arena der man diskuterer demokratisk relevante spørsmål (jf. Nygren 2019, s. 65–66). Det er også verdt å merke seg at Facebook-gruppen først og fremst bygger fellesskap med de som er en del av fellesskapet fra før, og spesielt de med de med sterk tilknytning til Folldal. Her tilbyr «Folldalsportalen» viktig supplement gjennom nyhetsreportasjer og portrettintervjuer av tilflyttere til kommunen. To av informantene peker på at dette tjener en viktig funksjon: å introdusere nye innbyggere for lokalsamfunnet.

Hvordan balanseres rollene «lim» og «lupe», og hvordan påvirker dekning av konfliktsaker Folldals-samfunnet?

Innholdsanalysene viser at «Folldalsportalen» har en forholdsvis bred dekning av Folldals-samfunnet med fokus på rapportering av nyhetssaker. I tillegg publiserer avisen lengre feature-artikler regelmessig. Redaksjonen bestreber seg på å kunne publisere en slik artikkel hver uke, fortrinnsvis i helgen. En typisk feature-sak handler om historiske forhold i Folldal, eller portretterer folldøler, utflyttede folldøler, innflyttere eller faste besøkende. Disse sakene er tidkrevende, men er spesielt populære blant leserne. Det er slike saker som redaksjonen får klart mest ros for. En av eierne sier det slik:

For det vil folk ha er at du er ute hos «han Per borti stua» og prater med han om når han drev i tømmerskogen på 50-tallet, for eksempel. Det er snadder både for gamle og unge. Altså ut, ut og komme inn under skinnet på sambygdingene. Det betyr nok like mye som hard news.

Denne type lengre artikler tjener samme funksjon som nyhetsreportasjer fra lokale begivenheter, idretts- og kulturarrangementer. Slike nyheter blir ofte omtalt lett nedsettende som «tante-journalistikk», med henvisning til at nevøen kan lese om tantas deltakelse på et turarrangement, mens tanta kan lese om nevøens skoleavslutning i avisa. De gir lav prestisje innen journalistikken, men oppnår høye trafikktall og har en sterk limfunksjon. Noen av informantene gir uttrykk for at slike artikler har størst betydning for folldølene som ikke oppholder seg i Folldal. En informant som kjenner mange ungdommer, mente at omtrent alle studentene leser «Folldalsportalen» for å følge med på hva som skjer hjemme. En annen informant la vekt på at avisa var vel så viktig for utflytta folldøler som for bosatte folldøler.

Jeg tror at det er deres lille grein tilbake igjen til bygda. De bruker Folldalsportalen, og de jeg har snakka med er inne der daglig, i hvert fall, for å få med seg hva som skjer.

Redaksjonen har en policy om å være nøytrale. Derfor har den aktivt valgt vekk redaksjonelt kommentarstoff. Derimot publiseres konsekvent alle leserbrev som handler om Folldal som holder seg innenfor anstendighetens grenser. Normalt publiseres ett til to leserbrev i måneden, men av og til kan avisen ta form av en debattarena. Leserbrevene følges da ofte opp med redaksjonell dekning av saksforholdet som leserbrevene handler om.

Jeg har sett nærmere på dekningen av en slik sak der konflikten løper mellom de fastboende og kommuneadministrasjonen på den ene siden og hytteeiere på den andre. Saken handler om den såkalte «Helsestien», også omtalt som «Viewpoint Rondane». Bakgrunnen for saken var at Landsforeningen for hjerte- og lungesyke Folldal (LHL) høsten 2018 begynte å arbeide for å etablere en universelt utformet tursti. På veien fikk prosjektet flere tilleggsdimensjoner, blant annet en kobling til nasjonal turistvei Rondane, og en visjon om å etablere et «Viewpoint Rondane» inspirert av det godt besøkte og universelt tilrettelagte «Viewpoint Snøhetta». Politisk sett er saken en klassisk «ikke i min bakhage-sak», altså en god sak for alle som selv ikke blir direkte berørt av den, men som man ikke vil ha tett innpå seg. Saken splittet de fastboende, som i stor grad ønsket seg en helsesti, og deler av fritidsbefolkningen, hvis «hage» sto i fare for å bli berørt, siden deler av turstien var planlagt lagt gjennom et stort hyttefelt. I tillegg synes saksbehandlingen i kommunen å ha vært noe klønete i den tidlige fasen i prosessen. Man gikk for fort frem og gjennomførte ikke adekvate medvirkningsprosesser.

Saken ble først omtalt i «Folldalsportalen» 16. januar 2019. Her ble planene skissert. Den neste nyheten kom 20. mars, og avisen kunne melde at helsestien hadde fått økonomisk støtte og fått navnet «Viewpoint Rondane». Den tredje og fjerde saken ble publisert 3. og 6. juni og handlet om at henholdsvis Verket hytteierforening og en privatperson med hytte hadde sendt hver sin klage til kommunen. Deretter fulgte et leserinnlegg fra en annen hytteeier og to motinnlegg fra tilhengere av helsestien. Den 27. juni publiserte «Folldalsportalen» en nyhetssak der Rådmannen intervjues, og det ble opplyst at klagebrevene er besvart og at alle vil få sjansen til å uttale seg før saken behandles. Dette blir fulgt av et nytt innlegg fra hytteeieren. Deretter er det ingen dekning av saken før 20. april 2020, da det ble publisert en nyhetssak i anledning at saken skal opp til behandling. Tre dager senere ble det rapportert at kommunen gav grønt lys til turstien. Den så langt siste artikkelen om saken er et støtteskriv til initiativtakerne publisert 20. mai 2020.

Mediedekningen endret ikke utfallet i saken, men synes å ha hatt en demokratisk viktig funksjon ved at den bidro til at kommunen fikk saksbehandlingsprosessen inn på et bedre spor. Samtidig viser en innholdsanalyse av artiklene at saken nådde et høyt konfliktnivå, spesielt i leserbrevene. I syv av intervjuene har jeg diskutert denne saken konkret. Noen av informantene peker på at hytteeierne har overdrevet situasjonen. En informant som ikke er berørt av saken, sier:

De ønsker å ha idyllen for seg selv, og de frykter at denne helsestien skal føre til noe som jeg tenker er totalt urealistisk at den kommer til å føre til, nemlig en turiststrøm som ligner på den de har opp til Viewpoint Snøhetta.

En analyse av reportasjene viser at redaksjonen, i tråd med sin oppgitte redaksjonelle linje, har lagt seg på en nøytral, rapporterende stil. Alle parter i saken har også fått komme til orde. Dette er noe som flere av de andre informantene har merket seg, også de som er kritisk til dekningen av saken. De fleste informantene vurderte at dekningen av denne og andre konfliktsaker var temmelig uproblematisk. Dette begrunnes blant annet med at dekningen er balansert. Redaksjonen la på sin side vekt på at denne typen saker oppnår høyest trafikktall, men uten å bli kommentert eller remediert. En av eierne gir følgende refleksjon om dekningen av denne saken:

Avisa skal jo speile bygda, både politisk nøytralt, men òg tverrpolitisk. [Redaktøren] må tørre å ta den fighten, selv om det er en belastning for redaktøren å belyse en sånn sak. Du vil alltid ha en part som føler at de skulle fått det belyst annerledes. Det er jo noe av utfordringen hver dag i journalistikken. Så slike saker mener jeg at er noe av det viktigste vi har. Selvfølgelig skal vi ikke bare ha konfliktsaker, for da blir det jo et sånt surt blad. Ei bygd består ikke bare av konflikter. Det er jo veldig sjelden vi har det, og vi har jo alle de andre positive sakene som du skal formidle i tillegg. Så derfor mener jeg det at man må ta tak i sånne saker, men sørge for at en har god dokumentasjon, og det hadde man i denne saken, det jeg kan se.

I fem av intervjuene spurte jeg hva den konkrete saken fikk å si for samholdet i Folldals-samfunnet. Ingen av informantene trodde at dekningen av saken bidro til en splittelse utover den som allerede fantes. To av informantene pekte på at saken like gjerne kunne tenkes å ha en motsatt effekt ved at avisen gav partene en mulighet til å blåse ut under ordnede former. Dermed kunne man lette på trykket uten å gå for langt og samtidig hindre at misnøye fôret det lokale bygdedyret. Vi ser altså en tendens til at forholdet mellom lim og lupe ikke nødvendigvis står i et motsetningsforhold. Hvis den vanlige dekningen vektlegger å formidle positive nyheter, synes det å være lettere å dekke konfliktsakene, spesielt med en nøytral, faktabasert og korrekt fremstilling av saksforholdet. Å tilby en redigert arena for debatt, der partene kan lette på trykket, kan på sin side bidra til å holde samfunnslimet seigt.

Diskusjon

Denne artikkelen har undersøkt hvilken betydning svært små lokale nettaviser kan ha i sine lokalsamfunn gjennom en casestudie av «Folldalsportalens» dekning av Folldals-samfunnet. Analysene av de øvrige mediene i mediesystemet Folldal viser at de tradisjonelle papirbaserte lokalavisene i regionen først og fremst dekker harde nyhetssaker, men på langt nær har et tilstrekkelig volum på dekningen til å fylle en demokratisk funksjon i Folldal. Den hyperlokale naboavisen «Alvdal midt i væla»/«Tynsetingen» hadde samme strategi som «Folldalsportalen»: å fokusere på forhold innenfor sitt dekningsområde. Dermed var «Folldalsportalen», med sine to årsverk og om lag to artikler om dagen, den eneste garantisten for redaktørstyrt, journalistisk lokal mediedekning.

Undersøkelsen av hva som konstituerer Folldals-samfunnet, viser at Folldal på mange måter er «et flytende bygdebilde» (jf. Haugen & Villa 2016, s.17), og at konstruksjonen av og innlemmelse i Folldals-samfunnet er en kontinuerlig pågående prosess. I tillegg til de som har bodd i Folldals-samfunnet i generasjoner, oppfatter og oppfattes utflyttere, innflyttere og fritidsbefolkningen som en del av Folldals-samfunnet. Intervjumaterialet tyder på at nyheter om Folldal er viktigere for folldøler utenfor Folldal enn for fastboende. At Facebook-gruppen «Du vet du er folldøl» har halvannen gang så mange medlemmer som det er innbyggere i Folldal kommune, underbygger dette. Slik sett kan «Folldalsportalens» omlegging fra papirbasert månedsavis til nettavis være godt tilpasset «den nye bygda» Folldal.

På den lokale Facebook-gruppen «Du vet du er folldøl» publiseres det regelmessig innlegg som «likes» og kommenteres og da i all hovedsak i en støttende form. Innleggene handler om lokalhistorie, friluftsliv og natur i Folldal og om fastboende og utflyttede folldøler. Det remedieres også nyheter fra «Folldalsportalen» og andre medier og nettsteder, som hovedsakelig er positivt vinklet og mottatt. Også «Du vet du er folldøl» fyller således en lim-funksjon, ved at den bidrar til samhold, fellesskap og felles identitet i det geografisk svært spredt bosatte Folldals-samfunnet.

Hva tilfører så «Folldalsportalen» som ikke Facebook-gruppen kan tilby? Det unike bidraget fra den hyperlokale nettavisen er en systematisk produksjon av redaksjonelt bearbeidet stoff fra et bredt spekter av samfunnsområder. Det journalistiske håndverket gir Folldals-samfunnet en systematisk, faktabasert dekning av det nye som skjer, noe en typisk Facebook-gruppe ikke kan gi. Et annet forhold som er verdt å påpeke, er at nyinnflyttede til Folldal, som normalt ikke vil være like aktive på en slik Facebook-gruppe, har et sted å finne informasjon. Innflyttere får også et medium som introduserer bygda for dem, og dem for bygda. Slik sett kan «Folldalsportalen» bidra til nyrekrutteringen til Folldals-fellesskapet. Et tredje unikt bidrag er en redigert offentlig debattarena.

Allern (2019, s. 329) legger vekt på at lokalavisene kan representere en viktig demokratisk infrastruktur gjennom en vaktbikkjerolle. Både Allern og andre har påpekt at de to rollene lim og lupe står i et spenningsforhold. Nærhet til lokalsamfunnet er en kvalitet i seg selv, men det gjør vaktbikkjerollen utfordrende og krevende. I perioden jeg har studert, har «Folldalsportalen» i overveiende grad publisert saker uten konfliktramme. Dette betyr at det aller meste av stoffet, selv de harde nyhetssakene om politikk og økonomi, først og fremst virker som lim.

Redaksjonen har derimot ikke lagt seg på den redaksjonelle linjen Mathisen (2010) karikerer med begrepet «blind patriotisme». I stedet har man lagt seg på en aktiv nøytral redaksjonell linje, der man avstår fra redaksjonelle kommentarer og velger å slippe til alle saklige stemmer. Man har også fra tid til annen fulgt opp saker med en tydelig konfliktramme i en nøytral, rapporterende form. Case-studien av en slik konfliktsak underbygger at dekningen av konflikter kan være krevende, men også at dekningen av slike saker kan være bra for samfunnslimet i det lange løp. Flere av informantene peker på at det kan være sunt for samfunnet å få lufte ut iblant, fremfor å la bygdesladderet råde grunnen. En av eierne pekte også på at overvekten av lim-saker bidrar til å gjøre det lettere å ta tak i de krevende sakene. Det kan altså være slik at avisens funksjon som lupe til en viss grad forutsetter at avisen fra før tjener en lim-funksjon.

Referanser

Andersen, S. (2013). Casestudier. Bergen: Fagbokforlaget.

Anderson, C.W. (2016). News Ecosystems. I Witschge, T., Anderson, C.W., Domingo D. & Hermida, A. The Sage Handbook of Digital Journalism. London: Sage Publication Ltd.

Allern, S. (2019). Lokaljournalistikk som et kollektivt gode. I Mathisen, B.R. & Morlandstø, L. (red.) Blindsoner og mangfold – en studie av journalistikken i lokale og regionale medier. Stamsund: Orkana Akademisk.

Baumann, Z. (2001). Flytende modernitet. Oslo: Vidarforlaget.

Downie Jr., L. & Schudson, M. (2009). The Reconstruction of American Journalism. Colombia Journalism Review, 48(4), 28–51.

Engan, B.M. (2016). Bindeledd og grensesnitt. Lokalavisen som formidler av stedlig identitet, institusjonell politikk og medborgerkultur. Ph.d.-avhandling. Bodø: Nord universitet.

Etzioni, A. (2004). The Common Good. Cambridge: Polity Press.

Etzioni, A. (1993). The Spirit of Community: Rights, Responsibilities and the Communitarian Agenda. New York: Crown Publishers.

Freedman, D.J., Fenton, N., Metykova, M. & Schlosberg, J. (2010). Meeting the News Needs of Local Communities. Project Report. Commissioned by Media Trust.

Geertz, C. (1973). Thick Description: Toward an Interpretive Theory of Culture. I Geertz, C. (red.) The Interpretation of Cultures: Selected Essays (s. 3–30). New York: Basic Books.

Gustafson, P. (2014). Place Attachment in a Time of Mobility. I Manco, L.C. & Devine-Wright, P. (red.) Place Attachment. Advances in Theory, Methods and Applications (s. 37–48). London: Routledge.

Halvorsen, L.J. & Bjerke, P. (2020). Innholdsanalyse av NETT.NO. Utgivelsesåret 2019. Rapport nr. 104/2020. Høgskulen i Volda.

Halvorsen, L.J. & Bjerke, P. (2019). All Seats Taken? Hyperlocal Online Media in Strong Print Surroundings: The Case of Norway. Nordicom Review, 40(2), 115–128.

Haugen, M.S. & Villa, M. (2016). Lokalsamfunn i perspektiv. I Villa, M. og Haugen, M.S. (red.) Lokalsamfunn (s. 17–33). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Hermida, A. (2016). Social Media and the News. I Witschge, T., Anderson, C.W., Domingo, D. & Hermida, A. (red.) The SAGE Handbook of Digital Journalism. London: SAGE.

Hess, K. & Waller, L. (2016). Hip to be Hyper. The Subculture of Excessively Local News. Digital Journalism, 4(2), 193–210.

Høst, S. (2019). Avisåret 2018. Rapport. Volda: Høgskulen i Volda.

Høst, S. (2018). Avisåret 2017. Rapport. Volda: Høgskulen i Volda.

Høst, S. (2016). Blindsoner og halvskygger i det norske avislandskapet. Rapport. Volda: Høgskulen i Volda.

Høst, S. (1996). Aviskonkurransen. Fredrikstad: Institutt for journalistikk.

Kurpius, D. Metzgar, E.T. & Rowley, K.M. (2010). Sustaining Hyperlocal Media. Journalism Studies, 11(3), 359–276.

Kvale, S. & Brinkmann, S. (2009). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kvalheim, N. & Sjøvaag, H. (2016). Journalistikkens Blindsoner. En rapport skrevet for Mediemangfoldsutvalget. Bergen: Universitetet i Bergen.

Leckner, S., Tenor, C. & Nygren, G. (2017). What About the Hyperlocals? Journalism Practice, DOI: https://doi.org/10.1080/17512786.2017.1392254

Lehman-Wilzig, S.N. & Seletzky, M. (2010). Hard News, Soft News, ‘General’ News: The Necessity and Utility of an Intermediate Classification. Journalism, 11(1), 37–56.

Lindén, C.G., Hujanen, J. & Lehtisaari, K. (2019). Hyperlocal Media in the Nordic Region. Nordicom Review, 40(2), 3–13.

Mathisen, B.R. & Morlandstø, L. (red.) (2019). Blindsoner og mangfold – en studie av journalistikken i lokale og regionale medier. Stamsund: Orkana Akademisk.

Mathisen, B.R. & Morlandstø, L. (red.) (2018). Lokale medier. Samfunnsrolle, offentlighet og opinionsdanning. Oslo: Cappelen Damm.

Mathisen, B.R. (red.) (2010). Lokaljournalistikk. Blind patriotisme eller kritisk korrektiv? Kristiansand: IJ-forlaget.

Metzgar, E., Kurpius, D. & Rowley, K.M. (2011). Defining Hyperlocal Media. Proposing a Framework for Discussion. New Media & Society, 13, 772–787.

Morlandstø, L. & Krumsvik, A. (red.) (2013). Innovasjon og verdiskaping i lokale medier. Oslo: Cappelen Damm.

Mæhlum, L. (2020). Folldal. Store norske leksikon.

Nielsen, R.K. (2015). The Decline of Newspapers and the Rise of Digital Media. London: IB Tauris et co.

Nord, L. & Nygren, G. (2002). Medieskugga. Stockholm: Atlas.

Nygren, G., Leckner, S. & Tenor, C. (2018). Hyperlocals and Legacy Media. Nordicom Review, (1), 33–50.

Nygren, G. (2016). Medieekologi – ett helhetsperspektiv på medieutveckling. I SOU 2016, s. 30. Människorna, medierna och marknaden. Medieutredningens forskningsantologi om en demokrati i forändring. Stockholm: Wolters Kluwer. Statens offentliga utredningar.

Nygren, G. & Althén, K. (2014). Landsbygd i medieskugga. Stockholm: Södertörns högskola.

Omdal, S.E., Bjartnes, A., Bjerke P. & Olsen, R.K. (2013). Journalistikk og demokrati. Hvor går mediene? Hva kan gjøres? Oslo: Fritt ord.

Putnam, R.D. (2000). Bowling Alone. The Collapse and Revival of American Community. New York: Touchstone.

Putnam, R.D. (red.) (2002). Democracies in Flux. The Evolution of Social Capital in Contemporary Society. Oxford: Oxford University Press.

Radcliffe, D. (2012). Here and Now: UK Hyperlocal Media. London: Nesta.

Roppen, J. (2003). Orklas lange revolusjon. konsern, redaktørar og journalistikk i Orkla medias norske aviser 1985–2000. Ph.d.-avhandling. Bergen: University of Bergen.

Roppen, J. (2008). Medieskugge og mediestruktur. Paper presentert ved Norsk medieforskerkonferanse, Lillehammer, oktober 2008.

Ryen, A. (2012). Det kvalitative intervjuet. Fra vitenskapsteori til feltarbeid. Bergen: Fagbokforlaget.

Tönnies, F. (2001). Community and Civil Society. Cambridge: Cambridge University Press.

Van Kerkhoven, M. & Bakker, P. (2014). The Hyperlocal in practice. Digital Journalism, 2(3), 296–309.

Vaage, O.F. (2018). Norsk mediebarometer 2017. Statistiske analyser. Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Williams, A., Harte, D. & Turner, J. (2014). The Value of UK Hyperlocal Community News. Digital Journalism, 3(5), 680–703.

Yin, R.K. (2018). Case Study Research and Applications. Design and Methods. Los Angeles: Sage Publications.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon