Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Pressens biologisering av ADHD

Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU

Institutt for anvendt sosialvitenskap, NTNU

Diagnosen ADHD er jevnlig gjenstand for offentlig debatt. Siden mediene for mange er den viktigste kanalen til informasjon om helse, blir de kilder til folks oppfatning av hvordan diagnoser og behandling kan fortolkes. I en helsesosiologisk sammenheng er det derfor relevant å undersøke pressens rolle i fremstillingen av ADHD. Den empiriske analysen i denne artikkelen er basert på fremstillingen Aftenposten, Adresseavisen og VG hadde av ADHD i to ulike tidsspenn, periodene 2000–2002 og 2013–2015. Vi har sett på ulike aspekter ved dekningen av ADHD og identifiserer tre rammer som pressen benytter i artiklene: den medisinske rammen, diagnoserammen og ernæringsrammen. Ut fra dette diskuterer vi spørsmålet om hvorvidt en mer strukturell og sosial forståelse uteblir fra mediene og om dette kan forklare en biologisert folkefortolkning av de fenomener som får merkelappen ADHD.

Nøkkelord: ADHD, presse, medikalisering, medisiner og diagnoser

The biologization of ADHD by the media

Various aspects of the ADHD-diagnosis is subject to an ongoing public debate. Since the media for many is the most important vessel for health information, it also becomes a source of people‘s interpretation of diagnosis and treatments. In a sociological context, it is therefore relevant to investigate the role of the press in the presentation of ADHD. Based on an analysis of press coverage of ADHD in Aftenposten, Adresseavisen and VG in the years 2000-2002 and 2013-2015, we have identified three frames by which the press presents the phenomenon. These are the medical frame, the diagnosis frame, and the nutritional frame. Based on this analysis, we discuss whether a more structural and social understanding of impulsivity and concentration problems is excluded, and hence how media seems to promote a biological popular interpretation of the phenomena, ie. ADHD.

Key words: ADHD, press, medicalisation, frame analysis, diagnosis

Innledning

På dødsleiet skal Leon Eisenberg,1 som regnes som grunnleggeren av ADHD-diagnosen, ha uttrykt: «ADHD is the prime example of a fictitious disease». Diagnosen omfattes også i dag av tvetydigheter, og fenomenet ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) har derfor blitt viet mye spalteplass i mediene. Debatten har blant annet handlet om diagnosens gyldighet, og det har vært knyttet debatt til effekten av medikamentell behandling med sentralstimulerende medisiner. I en mediesosiologisk analyse av ADHD er det interessant å undersøke hvordan pressen kan være en premissleverandør når det gjelder fortolkninger av denne tilstanden. Denne artikkelen belyser pressens fremstilling av ADHD og hvordan den har endret seg gjennom to forskjellige tidsperioder. Vi har vært opptatt av hvilke rammer pressen skaper rundt forståelsen av, årsaker til, og behandling av ADHD. Utgangspunktet for studien er at pressen kan øve innflytelse på hvordan denne tilstanden både blir definert og oppfattet i befolkningen. Innenfor fagprofesjonene er det ulike syn både på behandling og vurdering av diagnosen. I den faglige debatten rundt ADHD har et stridstema handlet om hvorvidt det er en tendens til å overdiagnostisere mennesker med diagnosen ADHD. For mange mennesker er mediene den viktigste kilden til kunnskap om helse og er med på å legge sterke føringer for hvordan offentligheten oppfatter muligheter og risiki med ulike behandlingstilbud. Dette fører til økt behov for tilgang til balansert helseinformasjon og en nyansert holdning til den økende bruken av medikamenter.

Medikaliseringshypotesen

Datamaterialet vil bli drøftet i lys av medikaliseringsperspektivet, som peker på to forhold: for det første hvordan ulike former for avvik blir overført til det medisinske ansvarsområdet ved undersøkelse, diagnose og behandling av individet (Conrad, 1992; Conrad og Schneider, 1992), og for det andre hvordan medisinen som samfunnsinstitusjon får stor makt mer generelt (Zola, 1972; Illich, 1976). Som påpekt av Yngvar Løchen allerede i 1971, blir det i det han kaller behandlingssamfunnet en fare for at samfunnsproblemer i stor grad blir individualisert og oppfattet som enkeltmenneskers særegne vanskeligheter (1971: 12). Anderssen og Gjernes (2012) har videreført Løchens «behandlingssamfunn» ved at også den økte behandlingen av risikofaktorer, vekten på helsefremming og forbedringsmedisin tas inn i en analyse av medikalisering. Olaug Lian (2012) er spesielt opptatt av samspillet mellom helseprofesjoner og legemiddelindustri på den ene siden, som premissleverandører som sitter med modellmakten og en slags moderne mentalitet på den andre siden, som reder grunnen for bred tilslutning til medisinens problemdefinisjoner og løsninger. Mens moderne medisin bidrar til å hjelpe stadig flere mennesker, bidrar den samme medisinen til at stadig flere mennesker får sykeliggjort sine plager, egenskaper og karaktertrekk, ofte uten at slike egenskaper dermed kan forklares eller kureres (Tjora, 2012: 24). Et vesentlig aspekt ved denne utviklingen er også knyttet til rasjonaliteter og teknologier som vektlegger og muliggjør individuelt ansvar for egen helse og fremtid (Rose, 2006: 4).

Fordi diagnostisering av ADHD utvikler seg mellom individer, familier og ulike institusjoner, blir det relevant som gjenstand for sosiologisk analyse. Å få en legitimert merkelapp på problemet som en diagnose gir, blir en stor lettelse siden dette fritar mange for ansvar (Tjora, Næss og Levang, 2016: 23). Medikaliseringshypotesen stiller dette spørsmålet på et systemnivå, knyttet til medisinens sterke posisjon i vestlige samfunn og med utgangspunkt i enkeltproblemer som kan gjøres medisinsk relevante, bl.a. med diagnostiske begreper. Medikaliseringshypotesen er også kritisert, ikke minst av Williams og Calnan (1996), som har fremmet en relevant kritikk hvor de stiller spørsmål ved hypotesens relevans i «senmoderniteten» hvor befolkningen stiller med et høyt nivå av refleksivitet, bedre forståelse av risiko samt bredere kunnskap om helse. De trenger derfor i mindre grad å være passive og avhengige brukere av medisinen. Williams og Calnan hevder at en kritisk distanse er i ferd med å vokse frem mellom befolkningen og moderne medisin og at begrepet demedikalisering er relevant for å betegne en større likeverdighet i lege–pasient-relasjonen, for eksempel på basis av bedre informerte pasienter og flere komplementære helsetilbud (Lowenberg og Davis, 1994). Hypotesen går ut på at en form for demokratisert spredning av medisinsk informasjon representerer en redusert posisjon for det medisinske fagfeltet. I løpet av sine 20 år har demedikaliseringshypotesen strengt tatt ikke fått mye vind i seilene innenfor sosiologiske studier av behandler–pasient-relasjoner. Den er likevel relevant for den voksende bruken av internett for helsespørsmål som initieres og kontrolleres av folk selv, uavhengig av institusjonene i helsevesenet (se Tjora, 2014). Når det gjelder relasjonen mellom lekfolk/pasienter og helseprofesjonene, er imidlertid de ovenfor skisserte argumenter for demedikalisering vel så relevante å se på som en mulig medikalisering på begrepsnivå (Tjora 2003: 59; Lian, 2003: 48) hvor det medisinske fagfeltets termer og litteratur blir tilgjengelig og relevant også i ikke-medisineres diskusjon. Demedikalisering kan derfor paradoksalt nok forstås som det kliniske blikkets inntrengning i vanlige folks hverdagsliv, deres følelser, deres vennskapskrets, hvordan de takler stress og velger en livsstil (Lupton, 1998: 107). I tillegg har Clarke og kolleger argumentert for at en såkalt «biomedikalisering» har overtatt for medikaliseringen, hvor mindre vekt legges på medisinens samfunnskontroll og mer vekt legges på en kompleks og mangesidig medikaliseringsprosess muliggjort ved «highly technoscientific biomedicine» (Clarke, Shim, Mamo mfl., 2003: 161). Selv om noen av deres argumenter har tydeligere basis i en amerikansk kontekst (med et privatisert helsevesen og en rekke kommersielle aktører), er de også relevante i vår kontekst, med vekt på individuelt ansvar for helse og risikotaking, egenovervåking og brede helseundersøkelser («big data») (Clarke mfl., 2003: 171–175). For vårt tema, ADHD, er også «farmasøytikalisering» relevant, hvor stadig flere sosiale, adferdsmessige eller kroppslige egenskaper (burde) behandles med medisiner forordnet av lege eller pasienten selv (Abraham, 2010: 604). I så måte kan økt bruk av Ritalin heller enn psykoterapi for allerede ADHD-diagnostiserte forstås som farmasøytikalisering heller enn medikalisering (Abraham, 2010: 605). Sammen med helsesosiologiens hypotese om medikalisering (fra begynnelsen av 1970-tallet), vil de nyere teoriene om biomedikalisering (fra slutten av 1980-tallet) og farmasøytikalisering (fra slutten av 2000-tallet) utgjøre en mer sammensatt sosiologisk kritikk av utviklingen av helse og behandling i våre samfunn.

Medikaliseringsperspektivene ovenfor er relevante på mange ulike nivåer, både der det finnes objektivt påvisbare biologiske avvik og der grensen mellom det som blir forstått som avvikende og normalt må defineres på basis av faglig skjønn. Variasjoner med biologisk opphav er med andre ord like interessante for spørsmålet om medikalisering som de variasjonene som tydeligere er sosialt betinget. Variasjoner kan ha biologisk opphav, for eksempel via genetiske disposisjoner, så vel som å være utviklet gjennom sosial påvirkning, uten at dette avstedkommer medisinske behandlingsregimer (Tjora mfl., 2016: 24). Medikaliseringsperspektivet avviser derfor ikke eksistensen av biologiske variasjoner eller relevansen av å behandle noen av disse medisinsk, men peker på at utviklingen av medisinske behandlingsregimer kun representerer én av mange mulige handlingsmønstre for å bearbeide mange (uønskede) variasjoner.

En forutsetning for en medisinsk diagnose er da at den medisinske profesjonen har interesse av å legitimere et avvik innenfor sitt eget faglige domene, det vil si definere det som medisinsk. Å diagnostisere urolige barn med ADHD for deretter å medisinere dem, vil kunne gagne skoleinstitusjonen ved reduserte avbrudd i undervisningen, øke profitten hos farmasøytiske selskaper, frita lærere for beskyldninger om mislykket pedagogikk og frita foreldre for mistanke om dårlig oppdragelse. At avviket karakteriseres som et individuelt problem, fritar mange for mye ansvar: Etter en ADHD-diagnose kan man konsentrere seg om «elev-pasienten» og riktig medisinering av vedkommende, og la andre institusjoner og aktører «gå fri». ADHD blir i et slikt perspektiv en tiltrekkende individualisert løsning på et problem som også kunne bli betraktet som samfunnsmessig, sosialt eller pedagogisk (Tjora mfl., 2016). Mens den kritiske diskusjonen av ADHD-diagnostiseringen er mangfoldig (se Tjora og Levang, 2016), konsentrerer vi oss i denne artikkelen om medienes rolle.

Hanne Hestvik Kleiven har tidligere analysert forholdet mellom medisinske avisjournalister og medisinske forskere i Norge (Hestvik, 2007). To hovedtendenser kommer til syne i hennes studie: svak kompetanse på forskningsformidling og mediekontakt fra medisinernes side, og journalistenes stramme medielogikk og mangel på fagkunnskap. Spørsmålet i denne artikkelen er da om pressen formidler kritiske perspektiver på ADHD, med en viss innsikt i kritiske perspektiver à la medikalisering, eller om journalister er mer fanget og farget av legeprofesjonens vurderinger. Vi har undersøkt hvilke rammer eller tema som er mest fremtredende i dekningen, og om hvorvidt vi kan identifisere endringer mellom to ulike tidsperioder, 2000–2002 og 2013–2015. Mens Lian (2012) peker på mediene som én av flere drivkrefter bak medikalisering generelt, analyserer vi i denne artikkelen helt konkret hvorvidt og hvordan pressen kan anses som en aktør i medikaliseringen av ADHD.

Tidligere forskning på ADHD i mediene

Innenfor fagprofesjonene er det ulike syn på behandling og vurdering av diagnosen ADHD. Behandling og diagnostisering har også blitt viet mye spalteplass i mediene, og diskusjonen har vært preget av syn både for og imot medikamentell behandling med sentralstimulerende medisiner. Massemediene har generelt en viktig rolle når det gjelder formidling av helsestoff og tilrettelegging av omfang og kvalitet på debatter knyttet til medisinsk forskning, særlig når den blir kontroversiell. Her besitter mediene roller både som kanal, arena, aktør og regissør (Aalberg og Jenssen, 2007: 253).

Flere studier av mediedekningen av mental helse konkluderer med at mediene fremstiller mentale forstyrrelser på en negativ måte (Sieff, 2003). Det er flere årsaker til disse negative fremstillingene, men først og fremst fremstilles en sammenheng mellom mentale forstyrrelser og vold, dessuten et bilde av mentale forstyrrelser som knyttes til barnlig avhengighet.

En del av medieforskningen på ADHD er gjort i en angloamerikansk kontekst. Når det gjelder overføringsverdien til norske forhold, er det viktig å understreke at synet på ADHD og behandling naturlig nok varierer mellom ulike land. Det må derfor forventes ulike vektlegginger av perspektiver i ulike lands offentlige debatt. Vi finner likevel likhetstrekk mellom norske og angloamerikanske medier når det gjelder omtalen av medikamenter og debatten knyttet til diagnostisering, i tillegg til fokuset på kosthold og tilrettelagte dietter. Vi har derfor funnet det fruktbart å ta utgangspunkt i aspekter ved dekningen i disse landene siden de finner sted innenfor en kultursfære kompatibel med den norske.

Robertson, Walkom, Bevan og Newby (2013) har undersøkt hvordan australske medier omtaler «ADHD-medisiner». De fant at artikler om ADHD-medisiner ofte var mer negative enn artikler knyttet til andre diagnoser. I omtaler av ADHD-medisiner ble ofte farene med medisinene referert til, og det ble til dels stilt spørsmål ved behandlingens verdi. Ahmed, McCaffery og Aslani (2013) fant at negativ medieoppmerksomhet om ADHD-medisiner og sosial stigmatisering rundt bruk av dem gjorde det vanskeligere for foreldre å akseptere medikamentell behandling av barn med ADHD. Vi har i vår studie undersøkt hvordan ADHD-medisiner blir omtalt og hvorvidt det i norsk presse også blir stilt kritiske spørsmål ved behandlingen.

Lindsay og Hinnants (2009) studier av hvordan ADD og ADHD ble presentert i magasiner i USA fra 1985 til 2008 viser hvordan magasinene promoterer enkelte verdier gjennom å normalisere visse aspekter ved forstyrrelsene samtidig som de stigmatiserer andre. Normalisering foregår ved økt informasjon om ADHD med empatisk omtale av enkeltindivider diagnostisert med ADHD, der menneskelige egenskaper og personlige historier får stor betydning. Dette fremkommer når enkeltindivider fremstår som eksempler på at ADHD er noe som «kan skje med alle». En annen form for normalisering foregår når Insulin (for diabetikere) blir sammenlignet med Ritalin. I et mindretall av artiklene gjennomgått av Lindsay og Hinnant (2009) forekommer stigmatisering av individer diagnostisert med ADHD der individene omtales som ofre. Her knyttes det negative stereotypier til ADHD, som for eksempel farlig og destruktiv atferd.

Horton-Salway (2011, 2013) identifiserer to hovedperspektiver i sin analyse av fremstillingen av ADHD i britisk media: det biologiske og det psykososiale. Det biologiske repertoaret kjennetegnes ved en grunnleggende tro på at ADHD kan forstås og behandles som en medisinsk tilstand. Det psykososiale repertoaret kan ses i sammenheng med medikaliseringskritikken hvor det søkes etter årsaker til ADHD i familien, skolen, diett eller livsstil. Mens den psykososiale diskursen er dominerende i Horton-Salways studie, trer det biologiske perspektivet frem når media legitimerer medisinering (2011). I vår studie har vi også funnet at det er enkelte perspektiver, eller rammer, dekningen kan kategoriseres etter.

Datamateriale

Denne artikkelens empiriske analyse benytter avisartikler fra Aftenposten, VG og Dagbladet. Artiklene i studien er hentet fra mediearkivet A-tekst etter søk på «ADHD». Vi har vært opptatt av å følge avisdekningen over tid i den hensikt å observere endringer i synet på ADHD fra den tidlige introduksjonsfasen til dagens behandlingstilbud. En gjennomgang av artiklene viser at ADHD som betegnelse var godt innarbeidet allerede i 2000, og at den gamle betegnelsen MBD var på vei ut. Det var også enkelte ganger ADHD ble omtalt, men da sammen med ADD. Det var derfor hensiktsmessig å begrense seg til søkeordet «ADHD». Datamaterialet er gruppert etter avisartiklenes innramminger av ADHD. I analysen har vi gått igjennom utvalgte avisartikler som er spesielt egnet til å illustrere tendenser i datamaterialet. For å skape et bredt bilde av fremstillingene, tar analysen utgangspunkt i alle tekster der ADHD/ADD blir omtalt og som består av minimum 160 ord. Perioden vi har undersøkt er fra 01.04.2000 til og med 01.04.2002, og fra 01.04.2013 til og med 01.04.2015. Siden medikaliseringshypotesen er en tidshypotese som beskriver prosesser, var det nødvendig å ha et tidsperspektiv på studien. Tidsspennet er valgt for å sammenligne og identifisere utviklingstrekk.

Undersøkelsens metode

Måten spørsmål stilles på, forteller en del om hvilke nyhetsverdier mediene er opptatt av. Når ADHD blir omtalt, kan journalisten for eksempel enten være opptatt av om det er et spørsmål som kan løses medisinsk, eller om problemet oppstår på grunn av endrede samfunnsforhold. Analysen av avisartikler foregår gjennom en kvalitativ tilnærming til innrammingsanalyse. Innenfor medie- og kommunikasjonsstudier er innrammingsanalyse en metode der forskere prøver å dekonstruere prosessene rammene er presentert innenfor (Kitzinger, 2007: 132). Innrammingsanalyse tar for seg måten mediene «pakker inn» informasjon på for mottakerne og hvordan denne informasjonen til slutt blir fremstilt. Poenget med innrammingsanalyse er ikke bare å påvise at nyhetsrammer brukes, siden disse tas i bruk om en artikkel skal være forståelig, men på hvilke måter nyhetsrammene er sosiale konstruksjoner av virkeligheten som inviterer til noen tolkninger på bekostning av andre (Ihlen, 2007: 97). Tidligere har Hanne Hestvik Kleiven innenfor denne tradisjonen belyst medienes presentasjoner av fosterdiagnostikk og assistert befruktning (Kleiven, 2009b, 2009a) og stilt spørsmål ved om journalistene tenderer til å bli medisinernes «heialedere» (Hestvik, 2007). Vi analyserer i denne artikkelen om en slik tendens også finner sted i fremstillingen av ADHD.

Vi belyser medienes fremstillinger av ADHD gjennom en empirisk identifisering av ulike nyhetsrammer. Ved at det brukes en spesiell nyhetsramme fremmes en viss problemdefinisjon, en viss fortolkning av sammenhenger, en viss moralsk evaluering, eller et visst løsningsforslag. Gitlin (1980: 7) og Tuchman (1978: 193) mener medienes versjon av virkeligheten må forstås som en sosial konstruksjon, og ikke en passiv speiling av hva som «virkelig skjer». For avislesere er overskriften vanligvis avgjørende fordi den leder leseren inn på hva som er viktig. Overskriften er derfor med på å lede oppmerksomheten mot hva som er innrammet og ikke hva som er ekskludert (Blood og Holland, 2004).

Det å identifisere innramminger krever sensitiv og detaljert lesning av den teksten som skal undersøkes. Forskjellige innramminger vil kunne identifiseres ut fra forskjellige perspektiver, og åpenhet er viktig for å teste egne antakelser og utvide egen forståelse. Enkelte forskere nøyer seg med å kategorisere innrammingen gjennom å skille mellom kategorier som «positiv» og «negativ». Slike kategoriseringer brukes i kvantitativ innholdsanalyse og kan være fruktbare med tanke på å gi grove oversikter over tallmessige mønstre i tekster (Kitzinger, 2007: 150). Denne studien kunne vært basert på kategorisering av tekstene og for eksempel undersøkt hvor mange artikler som fremmer enten et positivt eller negativt syn på diagnostisering og medisinering av ADHD. Likevel har en slik tilnærming enkelte begrensninger, og Kitzinger argumenterer for at den viktigste begrensningen er at det å kategorisere en innramming gjennom for eksempel en «pro» eller en «kontra» posisjon kan forkludre heller enn å forklare den faktiske innrammingsprosessen. Videre mener hun at hvis pressedekningen bare prioriterer to typer innramminger og ekskluderer tvetydigheten eller marginaliserer et tredje perspektiv, er dette i seg selv verdt å kommentere. Hun vektlegger derfor viktigheten av at forskeren bruker sin «sosiologiske fantasi». Det er i denne sammenhengen like interessant å identifisere perspektiver som ikke kommer like tydelig frem i dekningen, for å få frem hvordan alternative syn ville kunne bidra til andre forståelser.

Analyse: Rammene i datamaterialet

Analysen av datamaterialet viser at enkelte innramminger er mer fremtredende enn andre. De to valgte tidsperiodene, 2000–2002 og 2013–2015, er fruktbare for å kunne fange inn tidsdimensjonen. Med tanke på økt medisinbruk de senere årene er det hensiktsmessig å sammenligne pressedekningen som forekom i en tidligere og en senere periode, før og etter at ADHD-diagnosen hadde betydelig vekst. Avisartiklene er derfor mulig å dele inn i tre forskjellige rammer: den medisinske rammen, diagnoserammen og ernæringsrammen. Disse rammene var fremtredende i begge periodene. Vi har i analysen imidlertid synliggjort enkelte forskjeller i fremstillingen mellom de to tidsperiodene.

Den medisinske rammens tema er medikamentenes effekter og betydningen av å medisinere. Her er ADHD et resultat av genetiske disposisjoner og kan forklares biologisk. Diagnoserammen er opptatt av ADHD som forklaring på ulike problemer. Enkelte artikler sår tvil ved diagnosens gyldighet mens andre trekker frem viktigheten av å diagnostisere, helst så tidlig som mulig, med tanke på å hjelpe folk til bedre å mestre livet. Ernæringsrammen betrakter ADHD som en fysiologisk forstyrrelse som kan påvirkes gjennom riktig kosthold og ernæring. Denne rammen overlapper til en viss grad med den medisinske, i forståelsen av at ADHD er en fysisk tilstand som kan påvirkes biokjemisk. Til slutt er det i materialet flere artikler som ikke har ADHD som hovedtema, men diagnosen blir likevel nevnt. Disse er ikke kategorisert inn i en ramme, men det er verdt å merke seg at disse artiklene tar ADHD som diagnose for gitt. Disse vil således være med på å påvirke leseren siden de bidrar til å normalisere diagnosen.

Medikamentrammen: Medisinering av sosiale vansker?

Det tok tre år før ADHD ble konstatert. 15-åringen begynte først på Melatonin for å roe seg om kveldene. Etter hvert fikk hun det sentralstimulerende ADHD-medikamentet Concerta og Risperdal for å stabilisere humøret (Adresseavisen, 5.7.2013).

Åpningssitatet illustrerer ett perspektiv som fokuserer på mangelfull medisinering av ADHD. Flere artikler fokuserte på farene ved ikke å medisinere, som for eksempel debattartikkelen «ADHD og Ritalin» (Aftenposten, 13.07.2000). Nyhetsartikkelen «Flere vil ha nytte av medisinering» (Aftenposten, 19.07.2001) illustrerer en optimisme knyttet til medisinske løsninger. Pressen dekket effekten av medisinering av ulike atferdsvansker og fungerte i begge de to tidsperiodene som arena for debatt rundt medisinering. Generelt var det en tendens til at artikler i den tidligste fasen var mindre kritisk til medisinering, sammenlignet med de siste årene. Nyhetsartikkelen «Legemiddel i sentrum for drapssak» (Aftenposten, 12.12.2000) handler om effekten av et legemiddel som angis som sentralt i drapssaken mot en 23-åring som drepte kameraten med hagle. Spørsmålet er om medisinen Dexamin er for svak og har påvirket tiltaltes adferd. Her går Aftenposten et stykke i retning av å være aktør i saken, der det i artikkelen kommer frem at avisen i mai samme år

kunne avdekke at den Dexamin som blir brukt i Norge ikke er like bra som den mest brukte internasjonalt. Årsaken til dette er en noe annerledes sammensetning. Den norske Dexamin-tabletten har en mindre andel av det mest virksomme stoffet enn det tilsvarende medisiner laget i utlandet har.

Denne saken ble godt dekket også av de andre avisene og er et eksempel på at det skapes en link mellom ADHD og kriminelle handlinger (jf. Horton-Salway, 2013). De to sistnevnte artiklene viser hvordan ADHD ble fremstilt i en tidlig periode da diagnosen var mindre kjent enn i dag, og kan tyde på at mediene ofte formidler optimisme og lite skepsis i starten av nye diagnoser og behandlingsregimer.

Reklame for reseptbelagte legemidler er i Norge kun tillatt overfor helsepersonell. Det er satt opp forskrifter for legemiddelreklame, og grunnregelen er at reklamen skal være nøktern og saklig (NOU 1997:7). Et slikt forbud mot reklame er likevel ikke til hinder for at reklamens budskap kan nå frem ved at den er kamuflert som nyhet. Selv om flere artikler var kritiske i siste periode, er det også her flere artikler som formidler entusiastiske syn på ADHD-medisinering og kan fremstå som promoterende i formen. Typiske eksempler på dette er «ADHD-medisinen gir mange et verdig liv» (Adresseavisen, 01.07.2013) og «Medisin kan gi barna ro» (Adresseavisen, 29.06.2013). Troen på medisinering kan knyttes opp mot en biologisk diskurs som ifølge Horton-Salway (2011) kjennetegnes av en grunnleggende forutsetning om ADHD som en forstyrrelse i hjernen med genetisk opphav. Denne forståelsen av ADHD som knyttet til «nevrologiske abnormaliteter» gjør tilstanden utvilsomt til en sykdom i klassisk forstand, et fysiologisk avvik. Hovedfokuset innen denne diskursen er at tilstanden bør behandles med medisiner. Selv om flere av artiklene var opptatt av slike løsninger, var det også en avveining av om medisinene hadde den ønskede effekten, i tillegg til en vektlegging av deres negative bivirkninger. Selv om enkelte artikler hadde negative oppslag rundt medisiner, som for eksempel «Flere hundre får feil medisin» (Aftenposten, 01.04.2000), var de likevel positive til medisinsk behandling forutsatt bruk av riktig medisin. Ett perspektiv som går igjen handler om at medisinering vil dempe uro, konsentrasjonsproblemer og atferdsvansker.

Diagnoserammen: Over- eller underdiagnostisering?

Hovedtrekk ved ADHD er oppmerksomhetssvikt, hyperaktivitet og impulsivitet. Diagnosen stilles når symptomene på disse trekkene er så fremtredende at de sterkt begrenser personens mentale, læremessige og sosiale evner (Dagbladet, 02.03.2002).

Åpningssitatet er hentet fra en faktaartikkel om ADHD og illustrerer hvordan både diagnose og dens symptomer kan bli tatt for gitt uten at det stilles spørsmål ved gyldigheten. Et annet eksempel er Adresseavisens artikkel datert 26.10.2001, med tittelen «Jenter får ikke psykiatri-hjelp». Her kommer det frem at ADHD sjelden blir oppdaget hos jenter fordi de heller er innadvendte enn utadvendte. Dette er på linje med et intervju med en medisinsk forsker som fremmer kritikk av en kollega som påstår at ADHD-diagnosen er ugyldig. Nyhetsartikkelen «Arbeidshelse og bedriftsanoreksi» (Aftenposten, 18.11.2000) formidler en del fakta rundt diagnostiske symptomer og hvilke behandlinger som bør tilbys, og representerer et perspektiv som støtter opp under påstanden om underdiagnostisering. Artikkelen «Fortalte om diagnose – fikk jobb-nei» (VG, 01.09.2000) dreier seg om en jobbsøkers åpenhet rundt ADHD som førte til at han ikke fikk en jobb han søkte. Sakens fokus er stigmatisering av ADHD-diagnostiserte innen yrkeslivet.

I motsetning til omtalen av medisiner, er det mindre forskjell på de to tidsperiodene når det gjelder fremstillingen av diagnoser. Flere nyere artikler fremhever problemer knyttet til underdiagnostisering, som for eksempel artiklene «Det urolige menneskesinnet» (Aftenposten, 18.09.2014), «Faller ut av yrkeslivet med ubehandlet ADHD» (Adresseavisen, 18.12.2013), «ADHD og muligheter med behandling» (Adresseavisen 02.07.2013) og «Har savnet mestringsfølelsen» (Adresseavisen, 18.12.2013). Disse artiklene gjenspeiler også et annet aspekt ved ADHD-diagnostisering, nemlig det som handler om normalisering av sosiale stigma. Som tidligere nevnt har Ahmed mfl. (2013) vist at negativ medieoppmerksomhet rundt ADHD-medisiner førte til sosial stigmatisering. Norsk pressedekning viser imidlertid de siste årene en opptatthet av at de som får ADHD-diagnosen opplever lettelse ved at diagnosen gir en forklaring på ulike personlige og sosiale vansker. På denne måten kan positiv medieomtale av ADHD bidra til å redusere sosiale stigma heftet ved diagnosen, noe som også kan virke hemmende på individets livssjanser. Slike oppslag, som gjerne preges av case-journalistikk, vil imidlertid bidra til å fremstille det å få ADHD-diagnosen som den avgjørende faktoren med tanke på det å avhjelpe en vanskelig livssituasjon. Diagnosen blir dermed forstått i et biomedisinsk lys der det ikke problematiseres hvorvidt det kan være andre utfordringer i individets livssituasjon som bidrar til problemene. Diagnostisering har i slike oppslag en tendens til å bli fremstilt som en positiv endring for individet, en løsning på ulike vansker i livet. Diagnostisering blir i case-journalistikken ofte fremstilt som nødvendig for å fjerne sosiale stigma. Underdiagnostisering blir tilsvarende fremstilt som noe negativt eller en form for skjult problem knyttet til ulike psykologiske og sosiale problemer hos individet.

Likevel er det også eksempler på oppslag med et mer kritisk blikk på diagnostisering. I lørdagskommentaren «Generasjon Ritalin» (Adresseavisen, 08.06.2013), reiser politisk redaktør Siri Wahl-Olsen flere kritiske spørsmål knyttet til diagnostisering: «Er ADHD en merkelapp det er blitt altfor lettvint å sette på barn og unge som ikke oppfører seg slik vi ønsker? Er rammene for hva som ansees som normal og akseptabel oppførsel blitt snevrere? Kan det være noe i vår livsstil og vårt levesett som forklarer den økte utbredelsen av uro og konsentrasjonsvansker hos barn og unge?» Spørsmålene som stilles i denne kommentaren illustrerer hvordan pressen også kan få frem mer kritiske perspektiver på overdiagnostisering, men da som oppsummering av en nylig debatt på Ordet fritt- og kronikkplass. Slike perspektiver legger i større grad opp til en mer grunnleggende diskusjon om hva ADHD er og hva det kan komme av. Ambisjonen er da å utvide og utdype forståelsen av fenomenet ADHD ved å rette oppmerksomheten mot dem som lever med diagnosen, barna selv. Likevel viser gjennomgangen av datamaterialet at underdiagnostisering blir fremstilt som en større samfunnsmessig utfordring enn det overdiagnostisering gjør. Fokus på underdiagnostisering vil skape en større aksept for diagnosen, mens overdiagnostisering reiser en mer grunnleggende debatt rundt fenomenet.

Ernæringsrammen: Mat som medisin?

Næringsinnholdet gjør tørrfisken til et godt alternativ til snacks, sier Nilsson. Den har også en gunstig virkning på hjernen. 23. august publiserte Universitetet i Oslo resultatet av en tverrfaglig studie som viser en klar nedgang av ADHD-symptomer hos rotter ved inntak av Omega-3 (VG, 21.09.2013).

Støttet av den teknologiske utviklingen blir den medisinske sektoren i stand til å definere sykdom og påvirke folks livsstil gjennom å gjøre endringer i deres mat- og mosjonsvaner (Anderssen, 1998). Mediestoff om livsstil kan bidra til å gi publikum en følelse av kontroll over egen helse. Ernæringsrammen har i bunn og grunn samme årsaksforklaring som den medisinske rammen, der ADHD-symptomer forklares med fysiologiske tilstander hos individet og kan modereres gjennom medisinering eller riktig ernæring. At kostholdet har en medisinsk virkning, er i tråd med en biologisk diskurs der riktig ernæring kan påvirke hjerneforstyrrelser som har sitt utspring i gener og nevrologiske abnormaliteter (jf. Horton-Salway, 2011). Det er likevel forskjeller på disse rammene som gjør det hensiktsmessig å gruppere dem hver for seg. Medisinering er knyttet til den medisinske profesjonens ansvar, mens ernæring er noe som kan endres uavhengig av eksperter. Dette vil kunne føre til en individualisering av problemet med økt personlig ansvar (for eksempel for foreldre). I tillegg er en viktig forskjell at medisinering er forbundet med høyere risiko for bivirkninger enn tilpassede kostholdsregimer. Ernæring er derfor mindre kontroversielt og skaper heller ikke det samme opphetede debattklimaet som diskusjonen rundt medisinering.

Omtalen av ernæring er forholdsvis lik i de to periodene der gjennomgangstonen er aksept av diagnosen. Samtidig kjennetegnes oppslagene av en optimisme og få kritiske spørsmål omkring kostholdets muligheter til å påvirke symptomer. Samtlige artikler i begge perioder omhandler positive effekter av kosthold på «ADHD-symptomer». Flere artikler er optimistiske med tanke på bedring av slike symptomer. Eksempler på dette er «Fiskeoljer gunstig for hyperaktive» (Aftenposten, 24.02.2002) og «Ny studie om Omega 3: Kan hjelpe barn med atferdsproblemer» (VG, 28.09.2014). Innenfor ernæringsrammen er man opptatt av hvordan kosthold kan dempe symptomer, og det stilles ikke spørsmål ved diagnosens gyldighet. Det er innenfor denne rammen at ADHD blir mest normalisert, og vekten på ernæringens betydning bygger opp under ADHD som biologisk tilstand. Dette bidrar til å forsterke ADHD-diagnosens posisjon når det ikke stilles spørsmål ved dens legitimitet eller grunnlag. Slike perspektiver kan potensielt ha stor påvirkningskraft på publikum når det ikke reises spørsmål ved premissene for diskusjonen.

Normalisering av ADHD i artikler med andre tema

Når vi skal avgjøre hvilke tilstander som bør ha medisinske løsninger, avhenger dette av hvilke perspektiver vi har på spørsmål som omfatter diagnoser. Dorothy E. Smith (1993) mener det er viktig å studere hvilke opplysninger som ikke tas med i analysen av medieteksters perspektivtaking. Hun mener denne fremgangsmåten egner seg til å skille mellom ideologi og kunnskap fordi den viser til forekomsten av visse «udiskuterbare emner». Med udiskuterbare emner mener Smith at tekster som tar i bruk bestemte begreper, synliggjør det som allerede er tatt for gitt. Hun hevder at ideologi skapes ved å arrangere verden i begreper som gjør at visse fenomener ikke oppleves som problematiske. Noen ting som burde vært forklart eller undersøkt blir oppfattet og behandlet som «fakta» (Smith, 1993).

I en rammeanalyse er det med andre ord relevant ikke bare å undersøke graden og omfanget av medieoppmerksomhet rundt enkelte emner, men også hvilke emner som kan ha blitt utelatt fra diskusjonen. Det er viktig å påpeke at alle redegjørelser av et tema innebærer en form for innramming av virkeligheten. Ifølge Kitzinger (2007: 137) ville også en verden uten mulighet til innramming vært en forvirrende samling av inntrykk der mennesker ville savne enhver form for mening og essens. Samtidig kan problemstillinger som blir utelatt også gjenspeile hvilke ideologier og hvilken type kunnskap som ansees som relevant, siden alle vinklinger eller redegjørelser av virkeligheten blir tatt på bakgrunn av journalistens valg. Når enkelte spørsmål blir tatt for gitt uten diskusjon, som for eksempel ADHD som (udiskutabel) diagnose, forteller dette noe om hvilke nyhetsverdier journalistene er opptatt av. Flere artikler omtaler ADHD på en slik måte at diagnosen i seg selv blir tatt som en selvfølge, uten å nevne at denne i seg selv kan være diskutabel. I slike oppslag er ikke nødvendigvis ADHD hovedtema, men blir likevel omtalt, for eksempel i bisetninger, og gjerne nøkternt konstaterende, der noen eksempelvis «har ADHD». Siden ADHD ikke er det dominerende temaet i disse artiklene, har de ikke fått en egen ramme i analysen. Likevel er disse artiklene relevante for analysen siden de formidler et inntrykk av ADHD som en akseptert og lite kontroversiell diagnose, tatt for gitt til tross for at den også i medisinske kretser er kritisert. I slike tilfeller kan man anta at leseren (og journalisten) ikke er bevisst på at diagnosen er omdiskutert, siden den blir omtalt som et slags «faktum». Eksempler på slike avisoppslag er «Paracetamol-bruk under svangerskap – økt risiko for ADHD» (VG, 27.02.2014), som henviser til en stor dansk undersøkelse som viser at mors bruk av Paracetamol i svangerskapet kan øke risikoen for at barnet «utvikler ADHD». Journalistene formidler forskernes rapporter om ADHD som bivirkning. Siden tema er følgeskader hos barn ved mors medikamentbruk under svangerskap, er det samtidig rimelig at vinklingen ikke først og fremst har et kritisk perspektiv på ADHD. Likevel kan det tenkes at slike vinklinger, selv om det ikke er journalistens intensjon, vil være med på å normalisere diagnosen. Oppslaget «Problembarnet som ble popstjerne» (Adresseavisen, 27.09.2013) beskriver hvordan Avril Lavigne som barn fikk diagnosen ADHD og ofte ble kastet ut av klasserommet på grunn av dårlig oppførsel. Her blir den problematiske atferden forstått i lys av ADHD-diagnosen. Urolig oppførsel får dermed en naturlig forklaring ved at den tilskrives ADHD. I slike korte artikler er det gjerne ikke rom for andre tolkninger på grunn av begrensninger ved tekstens format. I artikkelen «Surfer barna mye på nettet kan de bli kreative … men de kan også bli mer stresset» (VG, 17.12.2013) kommer det blant annet frem at noe databruk kan være positivt for hjernen, men at særlig barn «med ADHD» og/eller sosiale problemer som angst og depresjon kan ta skade av å sitte mye på internett, fordi det kan gå på bekostning av annen input til hjernen. Slike oppslag formidler ubevisst et bestemt syn eller perspektiv på ADHD som objektivt knyttet til personens helse, psyke eller personlighet. Det går an å diskutere hvorvidt det er slike fremstillinger som utøver størst påvirkning på leseren, siden diagnosen blir fremstilt som om den er ukontroversiell der kriteriene ikke har vært oppe til diskusjon. Case-journalistikk er ofte konsentrert om lettelsen enkelte opplever ved å bli diagnostisert, siden det potensielt bidrar til redusere sosiale stigma knyttet til ulike symptomer som lærevansker, konsentrasjonsvansker, uro og lignende. Slike oppslag kan bidra til en normalisering av ADHD som diagnose og et mer positivt (eller uproblematisert) syn på diagnosen og diagnostiseringen. Dette kan i sin tur bidra til å senke terskelen for diagnostisering og behandling, fordi det møter mindre motstand for eksempel fra foreldre (se for eksempel Næss og Tjora, 2012). En normalisering vil spesielt kunne føre til økt aksept for medisinering.

Diskusjon

Denne artikkelen har undersøkt hvilken rolle ledende norske aviser inntar i spørsmålet om medikaliseringen av ADHD. Funnene viser at medisinering, diagnostisering og ernæring er de mest dominerende rammene i dekningen. Det er tidvis heftige diskusjoner rundt ADHD, spesielt når det gjelder medisinering, diagnosens gyldighet og årsaker til tilstanden. Samtidig finnes en del fakta- og oversiktsartikler, spesielt i den tidlige perioden, som gjengir et normalisert syn på diagnosen. Norsk pressedekning av ADHD viser i likhet med Horton-Salways studier av britiske medier (2011, 2013) at både biologiske og psykososiale perspektiver er fremtredende. Det biologiske perspektivet er det som oftest kommer frem i den norske sammenhengen, og da gjennom artikler som handler om medisinering, diagnostisering og ernæring. Det psykososiale perspektivet kan i vår studie forstås som miljøforklaringer og er et mindre fremtredende perspektiv i dekningen. Et annet aspekt som er mindre synlig og heller mer subtilt, synes å være en form for normalisering som kjennetegnes av at ADHD som diagnose blir alminneliggjort ved at artikler omtaler personer «med ADHD» eller som «har ADHD», gjerne som en del av en større beskrivelse av de aktuelle personene.

Når det gjelder endring over tid, var det en tendens til mindre kritikk av ADHD-diagnostisering og -medisinering i perioden 2000–2002 enn i 2013–2015. Gjennomgangen viser at pressen også kan være en formidler av kritiske perspektiver på ADHD, der det blir formidlet ulike syn på diagnostisering og spørsmål knyttet til grunnlaget for diagnosen. Det finnes også både positive og negative omtaler av ADHD-medikamenter, og det formidles ulike syn innenfor de identifiserte rammene.

Journalistenes nyhetsrammer blir i helsejournalistikk preget av bidragene til en lang rekke kilder. Disse kildene kan for eksempel være helsepersonell, forskere, pasienter eller legemiddelindustrien, der alle kan få innflytelse over journalistikkens virkelighetsbeskrivelser. Vi har undersøkt om helsejournalister er kritiske til behandlingstilbud for diagnostisert ADHD. Er det grunnlag for å hevde at journalister fungerer som mikrofonstativ for den helsefaglige profesjonen eller som medisinernes «heialedere», som påpekt av Hestvik (2007), også når det gjelder fenomenet ADHD? Vi har illustrert en tendens til at ADHD-medikamenter får en overdrevet positiv og entusiastisk omtale, noe som illustrerer en optimisme knyttet til medisinske løsninger. Det er også en tendens til at underdiagnostisering blir fremstilt som mer problematisk enn overdiagnostisering. Det er likevel eksempler på artikler med kritiske vinklinger hvor journalistene ikke utøver en funksjon som mikrofonstativ for helseprofesjonene. Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at journalistene tenderer mot å bli medisinernes «heialedere». Samtidig er en del av oppslagene om medikamenter og diagnoser lite granskende. Nyhetsartiklene er tidvis ukritiske, og de medisinske ekspertene blir i liten grad utfordret. Høyer og Hjortdahl (2002) mener det er flere årsaker til at pressen har en lite kritisk dekning av medisinske produktnyheter. Ofte har journalisten og kilden felles interesser – journalisten vil ha en god historie, og kilden vil ha oppmerksomhet rundt sine funn eller sitt produkt. En artikkel som presenterer et legemiddel som svært virksomt, vil være mer salgbar enn en mer balansert artikkel, og både fast ansatte og frilansjournalister har behov for å selge sine artikler inn til sin redaktør.

Få artikler i datamaterialet fokuserte på betydningen av miljøfaktorer ved utviklingen av ADHD-symptomer, og dette kvalifiserte derfor ikke til en egen ramme. Men det finnes eksempler på artikler som presenterer et slikt ståsted:

– Jeg er bekymret for at vi sykeliggjør barn fordi det blir krevd for mye av dem på skolen, i barnehagen og av samfunnet generelt. Barna kan bli presset til å akseptere medisinering uten at det er pratet godt nok om livssituasjonen, traumatiske opplevelser og andre påvirkende faktorer (daværende barneminister Inga Marte Thorkildsen i Adresseavisen, 07.06.2013).

Sitatet over fra Adresseavisen representerer ett av få eksempler på et slikt fokus. I en rammeanalyse er det ifølge Kitzinger (2007: 134) relevant å belyse alternative perspektiver som sjelden kommer frem i dekningen av et tema (som påpekt også av Smith, 1993 ovenfor). Gjennomgangen av de foregående rammene viser at oppslagene fortrinnsvis dreier seg om behandling, i tillegg til tiltak og debatt knyttet til diagnostisering. Flere av disse artiklene fremmer kritikk av ADHD som diagnose, men det er få som er opptatt av samfunns- og miljøfaktorers betydning. Dette kan ha en sammenheng med at moderne vestlige samfunn i stor grad har en individualisert tilnærming til helse og sykdom. Sykdommer knyttes direkte til individets biologiske og historiske trekk som gener eller utviklingsnivå. Konsekvensene er at individet blir gjort ansvarlig for egen helsesituasjon og sykdom (Hedlund, 2008), noe som gjenspeiles og kan forsterkes gjennom pressens tendens til å trekke frem medisinske problemdefinisjoner og løsninger. Helsesosiologien trekker frem faktorer som miljø, sosial status og sosial ulikhet og representerer et alternativ til den medisinske tilnærmingen, i den forstand at den medisinske forståelsen bare bør betraktes som én av flere mulige (jf. Tjora, 2012: 19). I tilknytning til det medisinske individualiserte perspektivet er det også en sterk tendens til å «skylde på offeret» for det som i virkeligheten kan forstås som strukturelt baserte problemer (Crawford, 1977). Enkelte artikler får likevel frem miljøperspektivet, og gjennomgangstonen da er at årsaker til atferdsvansker kan finnes i skolemiljø og også med basis i psykososiale faktorer som livssituasjon og traumatiske opplevelser. Eksempler på dette er oppslagene «Frykten for at barn blir sykeliggjort» (Adresseavisen, 07.06.2013) og «Slik styrker du barnas selvkontroll» (Aftenposten, 12.04.2013). Det er uansett ikke miljøets betydning som dominerer dekningen. Pressen kan gjennom å utelate omtale av miljøfaktorer danne et inntrykk av at ADHD først og fremst er et fenomen som forstås gjennom medisinske fortolkningsrammer. En sterk betoning av individuelle løsninger, enten de omtales som gode eller dårlige, fortrenger miljømessige eller sosiale perspektiver på ADHD. Relevante helsesosiologiske perspektiver har en tendens til å havne i bakgrunnen når pressen formidler helsestoff.

Medisinske sosiologer argumenterer for at individets potensial for personlig kontroll er begrenset på to måter. For det første er det slik at selv om individuell atferd og vaner har innvirkning på helse, har omstendighetene individet lever i større betydning. Den skadelige atferden har størst innvirkning på dem som er mest miljømessig sårbare. Den andre grunnen til det begrensede potensialet for individer til å forme sin livsstil, er at all sosial handling er begrenset av sosiale omstendigheter (Blaxter, 1990: 202). I et slikt perspektiv vil individuelle tiltak (som medisinske løsninger) i beste fall dempe symptomer, mens strukturelle problemer, for eksempel relatert til klasse (se Olsvold, 2016) forblir uproblematisert.

Den offentlige diskusjonen om ADHD handler om verdier, om hvilke aktører som har relevant kunnskap og erfaring, hvem som skal komme til orde, og dermed om hvilke syn på virkeligheten som skal få komme frem. Pressen er en viktig arena for debatt og kan fungere som en viktig aktør gjennom valg av nyhetsrammer og måten for eksempel en diagnose omtales på. Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad pressen kan regnes som en faktisk drivkraft i medikaliseringen av ADHD. Likevel viser analysen flere avisoppslag som potensielt bidrar til at ADHD blir mer anerkjent i offentligheten, både som (udiskutabel) diagnose og med tanke på muligheter med medisinsk behandling. Dette kan først og fremst foregå gjennom oppslag som uttrykker en sterk bekymring for underdiagnostisering, men også gjennom positive og entusiastiske omtaler av medikamentell behandling. Samtidig kan også artikler som tematiserer kosthold bidra til å bygge opp under en medisinsk eller fysiologisk forståelse av tilstanden. Til slutt har vi trukket frem normalisering som en mer usynlig og subtil måte påvirkningen kan foregå på.

Analysen viser at pressen kan bidra til medikaliseringen ved at journalister ofte ikke er kritiske når de presenterer kompliserte sammenhenger rundt ADHD-problematikk. Spesielt tydelig er dette i nyhetsartikler om legemidler og innen ernæringsrelatert stoff, og vi kan derfor særlig koble rammene til farmasøytikalisering og biomedikalisering hvor ikke bare medisinen, men også virksomme piller og kostholdsmekanikk råder grunnen. Vi kan ikke slutte at pressen forstår ADHD i lys av medisinske forklaringsrammer, men snarere at biologiske sammenhenger tas for gitt. Bare unntaksvis blir temaet satt i et samfunnsmessig perspektiv, da i forbindelse med psykososiale forhold på skole og i nærmiljø og ikke egentlig som et samfunnsproblem på høyt nivå. Som vi antyder i artikkelens tittel er det konstante underliggende biologiske perspektivet det mest iøynefallende på tvers av de tre rammer vi har identifisert.

Femtenårsspennet i denne studien viser at den biologiske forståelsesrammens dominans i pressens vinklinger opprettholdes, noe som ikke er overraskende, sett i lys av tidligere studier av journalistenes rolle i møte med medisinen (Hestvik, 2007). Pressen er en viktig premissleverandør når det gjelder forklaringer på – og tiltak ved – symptomer forbundet med diagnosen ADHD, og det er grunn til konkludere med at journalistiske praksiser underbygger en folkelig oppfatning av ADHD som en normalisert (allment akseptert) diagnose.

Fordi mediene er så viktige i formingen av folks meninger og holdninger, blir en rammeanalyse av mediepresentasjon av diagnoser og behandlingsformer et viktig sosiologisk bidrag til forståelsen av forholdet mellom helse og samfunn. Forskningen som er gjort på ADHD er ikke entydig, for eksempel i arv/miljø-spørsmålet (Dahlshaug og Levang, 2016). Hvilke perspektiver som i offentligheten får gjennomslag som grunnlag for gyldig og troverdig kunnskap, kan imidlertid være avgjørende for en bredere forståelse i samfunnet av fenomenet ADHD. Hvilke rammer som når frem, kan dessuten bidra til å påvirke helsepolitikk og de ulike helseprofesjonenes praksiser. I sosiologisk forstand kan fenomenet ADHD både forstås som et personlig (individuelt) problem for dem som diagnostiseres og som et samfunnsmessig fenomen (Tjora mfl., 2016: 17–18). ADHD som fenomen i samfunnet vil kunne ha en analytisk funksjon på samme måte som Émile Durkheims (2001) klassiske bruk av selvmord som indikasjon på samfunnsforhold. Mens Durkheim var opptatt av selvmord som en indikasjon på tette og løse fellesskap, kan en sosiologisk analyse av ADHD-diagnostisering fortelle oss noe om utviklingen mellom sektorer som medisin og utdanning og om konsekvenser av en profesjonalisert «oppvekstsektor». En sosiologisk tilnærming til ADHD kan også gi en inngang til å se fenomenet i større bredde for å åpne opp muligheter for løsninger på andre plan enn det som tilrettelegges for i dagens helsevesen (Fjellså og Karlsen, 2016) og kunnskapsskole (Djupedal og Korshavn, 2016; Nordengen, 2011). I denne sammenhengen blir nettopp en sosiologisk interesse for ADHD-fenomenet som mediesak viktig, fordi den «offentlige samtalen» kan bidra til å påvirke den samfunnsmessige konstruksjonen av de personkarakteristikker som danner grunnlag for diagnosen ADHD. Om sosiologien ikke akkurat skal kjempe «mot medisinen» i helsespørsmål, har den et ansvar for å utvikle perspektiver som setter de medisinske forståelsesrammer i kontekst. Mediene er nettopp en slik meget sentral kontekst som fortjener et nysgjerrig sosiologisk blikk.

Om artikkelen

Artikkelen er motivert ut fra et ønske om å fremme kritiske sosiologiske analyser av og debatt om fenomenet ADHD, også bredere presentert i boka ADHD og det disiplinerte samfunn (redigert av A. Tjora og L. E. Levang, Fagbokforlaget 2016). Forfatterne takker tidsskriftets redaksjon og anonyme fagfeller for god prosess og konstruktive kommentarer til tidligere utkast.

Om forfatterne

Joachim Vogt Isaksen er cand.polit. i sosiologi (2009) fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), og er universitetslektor på Fakultet for Helse- og sosialvitenskap ved samme institusjon. Han har publisert artikler innen migrasjon, helsesosiologi og amerikansk Midtøsten-politikk. Han er også medredaktør i det nettbaserte populærvitenskapelige tidsskriftet Popular Social Science.

E-post: joachim.v.isaksen@ntnu.no.

Aksel Tjora er dr.polit. (1998) og siv.ing. (1991) og professor i sosiologi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), samt leder av Sosiologisk Poliklinikk i Trondheim. Han driver forskning om sosial interaksjon og teknisk-materielle forhold, blant annet innenfor områder som nærmiljø og offentlig rom, organisasjon, helse/medisin, samt musikk, og har publisert et betydelig antall artikler og bøker innenfor slike tema. Tjora er også en ivrig kranglefant i offentlig debatt.

E-post: aksel.tjora@svt.ntnu.no

Referanser

Abraham, J. (2010) ’Pharmaceuticalization of Society in Context: Theoretical, Empirical and Health Dimensions’, Sociology, 44(4): 603–622. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1177/0038038510369368.

Ahmed, R., McCaffery, K. J. og Aslani P. (2013) ’Factors Influencing Parental Decision Making about Stimulant Treatment for Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder’, Journal of Child Adolescent Psychopharmacology, 23: 163–78. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1089/cap.2012.0087.

Anderssen, J. (1998) ’No går det på helsa laus’: Helse, sykdom og risiko for sykdom i to nordnorske kystsamfunn’. ISM skriftserie, 46. Tromsø: Universitet i Tromsø.

Anderssen, J. og Gjernes, T. (2012) ’Det moderne behandlingssamfunnet’, i Tjora, A. (red.) Helsesosiologi: Analyser av helse, sykdom og behandling (s. 62–78). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Blaxter, M. (1990) Health and Lifestyles. London: Routledge. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.4324/9780203393000.

Blood, W. og Holland, K. (2004) Risky News, Madness and Public Crisis. London: Sage Publications.

Clarke, A. E., Shim, J. K., Mamo, L., Fosket, J. R. og Fishman, J. R. (2003) ’Biomedicalization: Technoscientific Transformations of Health, Illness and US Biomedicine’, American Sociological Review, 68(2): 161–194. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.2307/1519765.

Conrad, P. (1992) ’Medicalization and Social Control’, Annual Review of Sociology, 18: 209–232. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1146/annurev.soc.18.1.209.

Conrad, P. (2007) The Medicalization of Society. On the Transformation of Human Conditions into Treatable Disorders. Baltimore: Johns Hopkins University Press.

Conrad, P. og Schneider, J. W. (1992) Deviance and Medicalization. From Badness to Sickness. Philadelphia: Temple University Press.

Crawford, R. (1977) ’You are Dangerous to your Health: The Ideology and Politics of Victim Blaming’, International Journal of Health Services, 7: 663–80. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.2190/yu77-t7b1-en9x-g0pn.

Dahlshaug, A. O. og Levang, L. E. (2016) ’ADHD som arv eller miljø’, i Tjora, A. og Levang, L. E. (red.) ADHD og det disiplinerte samfunn (s. 101–109). Bergen: Fagbokforlaget.

Djupedal, E. F. og Korshavn, R. N. (2016) ’Medisinering av mangfold i kunnskapsskolen’, i Tjora, A. og Levang, L. E. (red.) ADHD og det disiplinerte samfunn (s. 85–100). Bergen: Fagbokforlaget.

Durkheim, É. (2001) Selvmordet: en sosiologisk undersøkelse. Oslo: Gyldendal.

Entman, R. (1993) ’Framing: Toward Clarification of a Fractured Paradigm’, Journal of Communication, 43: 51–58. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1111/j.1460-2466.1993.tb01304.x.

Fjellså, I. F. og Karlsen, M. (2016) ’Diagnostiseringen av ADHD’, i Tjora, A. og Levang, L. E. (red.) ADHD og det disiplinerte samfunn (s. 29–43). Bergen: Fagbokforlaget.

Gitlin, T. (1980) The World is Watching: Mass Media in the Making & Unmaking of the New Left. Berkeley, California: University of California Press.

Greco, M. (1993) ’Psychosomatic Subjects and the «Duty to be Well»: Personal Agency within Medical Rationality’, Economy and Society, 22: 357–72. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1080/03085149300000024.

Hedlund, M. (2008) ’Den selvforvaltende pasienten’, i Tjora, A., Den moderne pasienten. Oslo: Gyldendal.

Hestvik, H. (2007) ’Medisinernes heialedere? En kvalitativ studie av medisinske journalister og deres kilder’, Norsk medietidsskrift, 14: 315–333.

Horton-Salway, M. (2011) ’Repertoires of ADHD in UK Newspaper Media’, Health, 15: 533–549. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1177/1363459310389626.

Horton-Salway, M. (2013) ‘Gendering Attention Deficit Hyperactivity Disorder: A Discursive Analysis of UK Newspaper Stories’, Journal of Health Psychology, 18(8): 1085–1099. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1177/1359105312456326.

Høyer, S. og Hjortdahl, P. (2002) ’New Wonderpill. What Norwegian Newspapers Write about New Medications’, Tidsskrift for Den norske legeforening, 122: 1671–1676.

Ihlen, Ø. (2007) Petroleumsparadiset. Oslo: Unipub.

Illich, I. (1976) Medical Nemesis. The Expropriation of Health. New York: Pantheon Books.

Kitzinger, J. (2007) ’Framing and Frame Analysis’, i Deveroux, E. (red.) Media Studies, Key Issues and Debates. London: Sage.

Kleiven, H. H. (2009a) ’Fantastisk eller farefullt? Norske avisers dekning av assistert befruktning fra 1978 til 2007’, Sosiologisk tidsskrift, 17: 20–40.

Kleiven, H. H. (2009b) ’Mirakelteknologi i media: En avisanalyse av medisinske kontroverser rundt fosterdiagnostikk og PGD’, Tidsskrift for samfunnsforskning, 50: 463–491.

Lian, O. (2003) Når helse blir en vare. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Lian, O. (2012) ’Medikaliseringens uttrykk, drivkrefter og implikasjoner’, i Tjora, A. (red.) Helsesosiologi: Analyse av helse, sykdom og behandling (s. 36–61). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Lindsay, R. og Hinnant, A. (2009) ’Media Representation of Mental Disorders: A Study of ADD and ADHD Coverage in Magazines from 1985 to 2008’, Journal of Magazine & New Media Research, 11: 1–21.

Lowenberg, J. S. og Davis, F. (1994) ’Beyond Medicalisation–Demedicalisation: The Case of Holistic Health’, Sociology of Health and Illness, 16: 579–599. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1111/1467-9566.ep11348024.

Lupton, D. (1998) ’Foucault and the Medicalisation Critique’, i Petersen, A. og Bunton, R. (red.) Foucault, Health and Medicine (s. 94–110). London: Routledge.

Løchen, Y. (1971) Behandlingssamfunnet. Sosiologiske essays om forholdet mellom medisin og samfunn. Oslo: Gyldendal.

Nordengen, K. (2011) Medisinering av uromomenter i den norske skolen. En sosiologisk diskursanalyse av læreres forståelser av ADHD. Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

NOU 1997:7: Piller, prioritering og politikk. Hva slags refusjonsordning trenger pasienter og samfunn? Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Næss, S. C. K. og Tjora, A. (2012) ’Medikalisert lydighet? Mødres møte med ADHD’, i Tjora, A. (red.) Helsesosiologi: Analyser av helse, sykdom og behandling (s. 79–99). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Olsvold, A. (2016) ’Barns fortellinger om ADHD’, i Tjora, A. og Levang, L. E. (red.) ADHD og det disiplinerte samfunn (s. 45–67). Bergen: Fagbokforlaget.

Robertson, J., Walkom, E., Bevan, M. D. og Newby, A. (2013) ’Medicines and the Media: News Reports of Medicines Recommended for Government Reimbursement in Australia’, BMC Public Health, 13: 489. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1186/1471-2458-13-489.

Rose, N. (2006) The Politics of Life Itself. Princeton: Princeton University Press.

Sieff, E. M. (2003) ’Media Frames of Mental Illness: The Potential Impact of Negative Frames’, Journal of Mental Health, 12: 259–269. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1080/0963823031000118249.

Smith, D. (1993) Texts, Facts and Femininity: Exploring the Relations of Ruling. London: Routledge. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.4324/9780203425022.

Tjora, A. (2003) ’Teknologisk medikalisering? Om den medisinske sosiologiens interesse for medisinsk teknologi’, Sosiologi i dag, 33(2): 51–74.

Tjora, A. (2012) ’Helsesosiologi som forskningsfelt’, i Tjora, A. (red.) Helsesosiologi: Analyser av helse, sykdom og behandling (s. 13–37). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Tjora, A. (2014) ‘Digital Patients: A Typology of Emerging Patient Roles’, paper presentert på The 2nd European Workshop on Practical Aspects of Health Informatics (PAHI 2014), May 19. Trondheim.

Tjora, A. og Levang, L. E. (red.) (2016) ADHD og det disiplinerte samfunn. Bergen: Fagbokforlaget.

Tjora, A., Næss, S. C. K. og Levang, L. E. (2016) ’ADHD i samfunnsperspektiv’, i Tjora, A. og Levang, L. E. (red.) ADHD og det disiplinerte samfunn (s. 11–28). Bergen: Fagbokforlaget.

Tuchman, G. (1978) Making News. A Study in the Construction of Reality. New York: Free Press.

Williams, S. J. og Calnan, M. (1996) ’The «Limits» of Medicalization? Modern Medicine and the Lay Populace in «Late» Modernity’, Social Science & Medicine, 42(12): 1609-1620.

Zola, I. K. (1972) ’Medicine as an Institution of Social Control’, Sociological Review, 20: 487–504. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1111/j.1467-954x.1972.tb00220.x.

Aalberg, T. og Jenssen, A. T. (2007) Den medialiserte politikken. Oslo: Universitetsforlaget.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon