Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Individuell frihet og kollektiv selvbegrensning

UiT Norges arktiske universitet

UiT Norges arktiske universitet

Frihetens demokratisering er Gunnar C. Aakvaags samtidsdiagnose for det norske samfunnet. Ved å gjøre individenes frihet til sentrum for samfunnsanalysen, vil Aakvaag løse to problemer for norsk sosiologi. Mens norsk sosiologi fokuserer på de ulike samfunnsdelene, er frihetens demokratisering et kjennetegn ved det norske samfunnet som helhet. Og mens norsk sosiologi beskjeftiger seg med sosiale problemer og kritiserer makt og undertrykking, vil Aakvaag vise hvordan stadig flere har fått mer frihet. Dette forsøket på å bedrive positiv sosiologi er imidlertid bare delvis vellykket. Aakvaag redegjør ikke for det kollektive grunnlaget for frihetens demokratisering. Fordi analysen mangler et begrep om kollektiv rasjonalitet, bidrar den lite til å forklare hvorfor og hvordan stadig flere får mer frihet. Både mulighetene og begrensningene for den empiriske analysen ligger i det handlingsbegrepet Aakvaag utvikler. Som vi skal vise, takler ikke begrepet både individuelle valg og kollektiv handling, eller frihet og solidaritet.

The democratization of freedom is Gunnar C. Aakvaag’s diagnosis of contemporary Norwegian society. By making individual freedom the focus of sociological analysis, Aakvaag seeks to solve two problems for Norwegian sociology. While Norwegian sociologists concentrate on the different subsystems or fields more or less in isolation, the democratization of freedom is characteristic of Norwegian society as a whole. And while Norwegian sociology deals in particular social problems and criticizes cases of oppression and exploitation, Aakvaag seeks to demonstrate how more freedom has become accessible to more and more people. Aakvaag’s positive sociology is however, only partly successful. Aakvaag fails to clarify the collective conditions for the democratization of freedom. The analysis lacks a concepts of collective rationality and therefore contributes little to explain why and how more freedom becomes accessible to more people. Both possibilities and limitations of the empirical analysis depend on the concept of action that Aakvaag employs. We argue that the concept cannot handle both individual choice and collective action, or freedom and solidarity.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon