Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kvinner og klær - En fenomenologisk analyse av hvordan russiske kvinner «kler seg» for å passe inn på et nordnorsk sted

UiT Norges arktiske universitet

Denne artikkelen handler om russiske kvinner som har flyttet til en liten by i Nord-Norge. Artikkelen utforsker hvordan kvinner (re)orienterer seg på sitt nye hjemsted, og undersøker hva de artikulerer som særlige utfordringer i denne forbindelse. Et sentralt tema for kvinnene var endringer i klespraksiser og tolkninger av disse. Deres historier om klær og feminitet er brukt som en tilnærming til å forstå hva migranter gjør for å «passe inn» og «høre til» etter å ha bosatt seg i et nytt lokalsamfunn. Studien er fenomenologisk innrettet, og forstår klespraksiser som relasjonelle, nedfelte og subtile. Artikkelens bidrag handler ikke om klespraksis som identitetsmarkør som sådan, men viser hvordan klespraksiser tolkes og benyttes på stedsrelaterte måter. Analysene viser derigjennom hvordan klespraksiser og forståelser av disse i seg selv utgjør en kilde til informasjon om stedlige normer.

Stikkord: Russiske kvinner, migrasjon, klespraksiser, (re)orientering, kropp, mobilitet

A phenomenological analysis of how Russian women in Northern Norway dress in order to «fit in”

This article is about Russian women who have migrated to a small town in northern Norway. It explores how the women (re)orient themselves into their new home place, and examines what they articulate as particular challenges in this regard. A central theme to the women was (changes in) their own clothing practices and interpretations thereof. Their stories about clothes and relationships between femininity and different clothing styles are therefore used as an intake to understand processes of embodiment and of what migrants do to «fit in» and «belong» when having settled in a new community. The study is phenomenological, and understands clothing practices as relational, embodied and sensual. The analysis shows that clothes and clothing practices both can restrict and enable physical and social mobility. The article thus contributes to a broader understanding of how transformation processes that can take place after having migrated and settled in a new place, may have both individual and spatial dimensions.

Keywords: Russian women, migration, clothing-practices, (re)orientations, body

Innledning: Man ser ikke annet enn det man fikserer med blikket

Den bevegelige kroppen min teller med i den synlige verden, den er en del av den synlige verden, og det er grunnen til at jeg kan styre den i det synlige. Forøvrig er det også sant at synet henger sammen med bevegelsen. Man ser ikke annet enn det man fikserer med blikket (Merleau-Ponty 2000 [1964]: 15).

Denne artikkelen handler om russiske kvinner som har flyttet til en liten by i Nord-Norge. Jeg vil analysere deres fortellinger i lys av migrasjon forstått som en orienterings- og reorienteringsprosess, noe som videre blir omtalt som (re)orienteringer. Artikkelen utforsker hvordan kvinnene (re)orienterer seg på et nytt sted, og undersøker hva de artikulerer som særlige utfordringer. Klespraksiser og deres betydninger var et tema som sto sentralt for kvinnene. Deres fortellinger om klær og sammenhenger mellom kvinnelighet og ulike klesstiler benyttes derfor som en tilnærming til å forstå kroppsliggjøringsprosesser, og hva migranter gjør for å «passe inn» og «høre til».

Artikkelen starter med å introdusere bakgrunnen for studien. Deretter følger noen metodiske refleksjoner før jeg presenterer og diskuterer empirien i lys av relevant teori, særlig inspirert av Merleau-Pontys (1994 [1945]) kroppsfenomenologiske tilnærming. Mitt hovedanliggende er å vise hvordan russisk kvinnelighet, i kjølvannet av å ha flyttet til et nytt sted, spilles ut i kulturelle møter og således (gjen)skapes eller «gjøres om» gjennom klesstil. Artikkelens bidrag handler ikke om klespraksis som identitetsmarkør som sådan, men viser hvordan klespraksiser tolkes og kroppsliggjøres på stedsrelaterte måter. Analysene viser derigjennom hvordan klespraksiser og forståelser av disse i seg selv utgjør en kilde til informasjon om stedlige normer.

De russisk ikledde kropper i en nordlig kontekst

Russere er den trettende største innvandrergruppen i Norge ogen største gruppe i fem av kommunene i Finnmark (SSB 2016). Den russiske innvandringen til Norge begynte på 1990-tallet i kjølvannet av gjenåpningen av den norsk-russiske grensen. Russere som ønsker å bosette seg i Norge har tre alternativ for opphold: Familiegjenforening eller innvandring gjennom ekteskap, utvekslingsstudenter knyttet til utdanning, og arbeidsinnvandring som ‘spesialist’. Dette innvandringsregimet bidrar til å konstituere russiske kvinner som henholdsvis ekteskapsmigranter, studenter eller arbeidsmigranter, med de mulighetene og begrensningene dette innebærer (Lotherington og Flemmen, 2007: 68).

Den økonomiske krisen i Russland i 1998, med den påfølgende kollapsen av velferdsordninger, nærheten til grensen og den norske satsingen på utdannings- og forskningssamarbeid (Johanson og Olsen, 2012), bidro til å gjøre Nord-Norge til et særlig attraktivt bosetningsområde for en del russere. Samtidig som den politiske grensen på 1990-tallet ble reforhandlet, ble nye grenser av mer symbolsk karakter skapt (Kramvig og Stien, 2002). Slike symbolske grenser forsterkes gjerne gjennom forestillinger om kulturelle forskjeller, samt gjennom byråkratiske ordninger som kan oppfattes som diskriminerende (Viken og Schwenke Fors, 2014; Aure, 2014).

Fra slutten av 1990-tallet ble det gjort en bred nasjonal og internasjonal forskning på russiske kvinner, med særlig fokus på prostitusjonstrafikk (se f.eks. Stenvoll, 2002; Leontieva og Sarsenov, 2003; Flemmen, 2007b; Lotherington og Fjørtoft, 2007;; Aure, 2007, 2008; Kramvig og Flemmen, 2010; Moen, 2011). Dette bidro ikke bare til å avkrefte, men også å opprettholde og bekrefte en negativ offentlig diskurs om russiske kvinner (Kramvig og Stien, 2002; Lotherington og Flemmen, 2007).1

Til tross for at migranter fra Russland har ulik bakgrunn, har russiske kvinner blitt heller ensidig fremstilt i mediedebatten i Nord-Norge, ofte med vekt på historier om kriminalitet, fiskefusk og prostitusjon. Disse mediefremstillingene har, sammen med overnevnte forskning, fått innvirkning på russernes erfaringer og opplevelser knyttet til det å bo i Norge2 (Flemmen, 2008; Kramvig og Stien, 2002; Mathisen, 1998; Bergum Johansen og Olsen, 2014). I tillegg har også integreringsregimet og kriterier for oppholdstillatelse skapt grove generaliseringer som etablerer russiske kvinner som en spesiell type innvandrere. Dette gjør dem ytterligere sårbare for virkningen av offentlig politikk (Lotherington og Flemmen, 2007; Aure, 2014). Jeg vil argumentere for at disse tidlige fremstillingene og mediaeksponeringene av de russiske kvinnene er nedfelt som kroppslige erfaringer hos mine informanter.

Datamaterialet er basert på feltarbeid i perioden 2013–2015. I artikkelen har jeg analysert data fra deltakende observasjon, fokusgruppeintervjuer og individuelle intervjuer. Deltakende observasjon har blitt gjort i løpet av til sammen fem feltbesøk i en by i Nord-Norge, der jeg var sammen med kvinnelige russiske migranter i en rekke sosiale sammenhenger som damekvelder, i bassenget, i badstuen, på skitur, samt at jeg deltok i julefeiring og andre arrangementer organisert av blant annet den russiske foreningen. I tillegg deltok jeg i uformelle byvandringer og kafébesøk med flere av informantene.

Analysene i denne artikkelen er basert på datamateriale fra de to første feltbesøkene samt dybdeintervjuer med femten russiske kvinner (tre arbeidsemigranter, fem utvekslingsstudenter og syv ekteskapsmigranter). De tre portrettene som ble valgt, representerer variasjoner i migrasjonsformer knyttet til oppholdstillatelse i Norge. Alle informanter jeg intervjuet har høyere utdannelse fra Russland eller fra Norge. Samtlige intervjuer er gjort på russisk og tatt opp på bånd og delvis transkribert og oversatt. Mine fortolkninger baserer seg på alle typer data som er samlet inn i forbindelse med denne studien. Dette innebærer at jeg i mine analyser ser intervjumaterialet som en helhet og at jeg analyserer intervjuene i lys av hverandre, samt i lys av mine observasjoner, uformelle samtaler og oppfølgingsintervjuer. Et sentralt poeng ved dette valget ligger nedfelt i begrepet interseksjonalitet, som bidrar til å peke på hvordan kategorier som «russisk», «kvinne», «kledd i skjørt» og «bosatt i Finnmark» forsterker hverandre (Lykke 2008). Dette grepet bidrar til å få en bred og nyansert forståelse av klespraksiser og åpner blikket for hvordan ikledde kropper blir minorisert, seksualisert, kjønnet, og samtidig er både moderne og gammeldagse (Berg, Flemmen og Gullikstad, 2010: 28).

Artikkelen utforsker således det empiriske materialet gjennom en analyse av Marias, Sofias og Aleksandras unike livsverdener og deres ikledde kropper: Med ikledde kropper mener jeg at kroppen er ikledd sosiale normer. Jeg bruker begrepet «ikledde kropper» istedenfor «påkledde kropper» for å åpne blikket for bevegelige fortolkninger av romlige normaliteter, gjennom klær og utseende.

Russisk er mitt så vel som informantenes morsmål. Informantenes fortellinger har blitt konstruert i dialog med meg som forsker, men også med meg som russisk kvinne i Norge. Jeg vil hevde at min rolle blant annet som russisk kvinne som bruker skjørt til vanlig, har gjort tilgjengelig noen bestemte fortellingsrepertoarer i intervjuene. Dette kan være en medvirkende årsak til at mange av mine informanter valgte å snakke om sine opplevelser relatert til klær. Mine egne erfaringer danner også utgangspunkt for mine tolkninger av informantenes beskrivelser av sine ulike klespraksiser. Videre er det viktig å påpeke at intervjumaterialet ikke gir grunnlag for generelle beskrivelser av russiske kvinner og klær, men åpner for å vise informantenes egne begrunnelser omkring deres valg av klær og deres bestrebelser etter å «passe inn» i en ny kontekst.

Tre fortellinger om å orientere seg på et sted gjennom klær og utseende

«Jeg følte meg som en hvit kråke, men nå er jeg sort, som alle andre.»

Maria er en av mine informanter som jeg opprettet kontakt med på første feltbesøk. Jeg ble kjent med henne på et kjøpesenter. Maria flyttet til denne nordnorske byen som ekteskapsinnvandrer for ti år siden. Hun har økonomiutdannelse fra Russland som hun har nyttiggjort seg gjennom å ha etablert egen bedrift med flere ansatte. Sitt norske liv beskriver hun som «A4-format: to barn sammen med min norske mann, hus og hytte». Hun er en positiv, aktiv og engasjert kvinne som kjenner det russiske miljøet på stedet godt. Hun introduserte meg til mange russiske informanter og fungerte som døråpner for mitt feltarbeid.

På et av mine feltbesøk ble jeg hentet av Maria på lufthavnen. Hun møtte meg iført en nydelig minkkåpe med et moderne og elegant snitt. Utenfor sto det jeg vil kalle en fasjonabel bil. Jeg kommenterte bilen hennes, og hun fortalte at begrunnelsen for et «dyrere» bilvalg var at det passet godt til hennes syn både på god kvalitet og på estetikk: «Jeg bruker så lite tid på å pynte meg, og da tenkte jeg at en bil kunne kompensere for min hverdagslighet. Noen gleder må man vel ha!», forklarte hun. Jeg kommenterte også hennes gjennomførte stil, og fikk en rask forklaring på hvorfor hun hadde pelskåpe på. Hun sa at det var spesielt kaldt den dagen, at hun brukte pelsen veldig sjelden selv om dette var det mest «praktiske og behagelige» antrekket i kulden. Da hun viste meg rundt i byen, fortsatte Maria å snakke om pelsbruk. Hun fortalte at hun unngikk å bruke pelsen fordi «det passer seg ikke her på stedet», og at sportsklær og dunjakke derfor er det hun bruker til vanlig. Hun sa at hun var klar over at dette «ikke er særlig feminint», som hun uttrykte det. Like fullt, dette var klær som ifølge henne var «smertefrie og behagelige» og «glir inn her». Hun brukte et russisk ordtak for å visualisere sin motivasjon for endring og følelser knyttet til klespraksiser når hun uttalte at hun følte seg «som en hvit kråke».

Dette er en ofte brukt russisk metafor, og betyr at man skiller seg ut og at man ikke passer inn i en sosial sammenheng. En hvit kråke er et usedvanlig naturfenomen som følger av en sjelden mutasjon – albinisme – og den er mer sårbar for rovdyr på grunn av sin synlighet. En hvit kråke i russisk symbolikk er et kontroversielt symbol på fremmedhet, annerledeshet, ofte assosiert med lidelse, misforståelser, fremmedgjøring og også forestilling om at det homogene samfunnet også er det normale. På samme tid konnoterer det til renhet, individualitet og sterk personlighet. Denne metaforen satte i gang en refleksjonsprosess hos meg om rasjonalitetsformer, den dominerende smak (Bourdieu, 1996), kvinnelighet og tilpasning. Dette fikk meg videre til å fundere på forholdet mellom vertssamfunn og innvandrere, og på hvordan migrantenes bruk av klær kan indikere relasjoner mellom kropp, sted, hegemonier og underordninger, hvilket vil bli utdypet i den påfølgende analysen.

Maria beskrev sitt nye bosted som et «et tettsted, med manglende urbanitet», og hun fortalte at hun noen ganger opplevde et savn etter å pynte seg. «I Russland kunne jeg ikke gå ut og kaste søppel uten å sminke meg», sier Maria, og viser til et russisk ideal om feminitet som et kulturelt utgangspunkt for hennes «intakte» russiske kropp.

I Norge sluttet hun ikke bare å bruke pelskåpe, men sluttet helt å bruke skjørt. Hun fortalte:

Jeg følte at jeg måtte forklare og begrunne hvorfor jeg hadde skjørt på meg. Jeg følte med ryggen at folk snudde seg etter meg og at verden nesten stoppet opp. Jeg var så provosert noen ganger.

Hun forteller at hun savner å være «feminin kvinne» i Norge av og til, men foretrekker da å reise bort når hun kjenner behov for å uttrykke slike sider ved seg selv. Samtidig reflekterer hun over dette:

Jeg hører ofte at vi russere er så flinke til å pynte oss. Men slike kommentarer kan også være dobbeltbunnet. Det kan selvsagt være at de mener det oppriktig og som en kompliment, men det kan også bety at det egentlige budskapet er innpakket i et høflighetsspråk, og dermed kan det også bety at vi er overpyntet eller jålete eller usikre på oss selv. De [damene her] knytter ofte mangel på feminitet til likestilling og selvstendighet og feminitet til underdanighet. Det er en annen logikk her, og den må man bare akseptere. Det er ingen vits i å overbevise dem om noe annet.

Maria fortalte videre at hun har blitt forespurt om sextjenester, og at det er en uheldig kombinasjon å være russisk kvinne kledd i skjørt siden det vekker negative assosiasjoner.

Nå er det lenge siden jeg har brukt skjørt, det er liksom ikke så nøye lenger. Det er altfor mye styr […]. Jeg er blitt fornorsket og prioriterer heller å sove litt lenger fremfor å pynte meg. Det er ganske avslappende.

Jeg grublet litt over det hun fortalte meg, at hun lot den fine og varme pelskåpa bli hengende i skapet, og særlig over at hun heller valgte å bruke sportsklær: ikke for å trene eller slappe av med, men selv når hun skulle til byen. Bruk av pels kan knyttes til mange ulike diskurser som blant annet dyrebeskyttelse, økologi, og natur, status eller makt. Jeg vil ikke gå inn på disse diskursene, men flytte oppmerksomhet til fenomenet «pelskåpe som bæres av en russisk kvinne i en nordisk kontekst». Dette fenomenet formes av kulturspesifikke assosiasjoner eller myten om russiske kvinner og deres klær, og viser hvordan de gjennom sine klespraksiser blir gjenkjent som «de russiske» eller «de prostituerte» og dermed tillagt stigmatiserende egenskaper. Slike stereotypier eller myter fremtrer som en grunnleggende forutsetning for å forstå informantenes erfaringer og refleksjoner og for å forstå de (re)orienteringene de gjør på det nye bostedet. Med andre ord viser dette eksemplet hvordan klær kan være en sosial og kroppslig orientering som handler om å finne sin plass i verden. Dette oppsummerer Maria på følgende måte:

Her er det slik at hvis du ikke går med sløve joggebukser eller sportsklær, og er russisk i tillegg – da du er jålete eller en hore. Har man vanlige klær på seg, da blir du spurt om du har bursdag. Det kan selvsagt forklares med at det er en småby, men det forsterkes når du er russisk. Datteren min på barneskolen ble stadig kalt for en hore og jålete, bare fordi hun gikk med vanlige klær istedenfor sportsklær. Jeg vet ikke om det har endret seg nå, jeg har sluttet helt å gå med skjørt.

Med dette skal vi se nærmere på en annen informant og hennes erfaringer.

Aleksandras (re)orientering «som konvertert til noe annet»

Aleksandra er 23 år og kom til den lille byen som student for ett og et halvt år siden. Hun hadde universitetsutdanning fra Murmansk på mastergradsnivå, og fikk mulighet til studieutveksling. Hun tar nå sin andre mastergrad, og betrakter dette som en «glimrende mulighet til å få utdannelse fra utlandet». Hun er opprinnelig fra en mindre nordrussisk by. Utdannelsen er tilrettelagt for internasjonal utveksling og foregår på engelsk. Hun har allerede lært seg norsk og blitt kjent med norske studenter. Hun har kjæreste i Murmansk, og har planer om å flytte tilbake etter utdannelsen. Hun fortalte følgende:

I Norge er det både andre forventninger og andre krav til kvinner. Det er deilig å gå med ubørstet hår og allikevel føle seg som både attraktiv, tiltrekkende og som kvinne. Jeg husker at jeg den første tiden var veldig sjokkert over at kvinner her gikk med rufsete hår. Jeg så tydelig at det var ikke børstet, som vi er vant til. Det så jeg med en gang, det var liksom det første jeg la merke til. Du vet vel selv hvordan vi blir oppdratt … Selvrespekt starter med dyrking av egen kropp. Det er absolutt det ytterste forfall når en kvinne forsømmer seg selv. Da faller hun dypt ned i grøfta, er altså helt fortapt. Men her er det andre kvaliteter som trekkes frem, og det trenger tilvenning. Det kobles ikke til selvrespekt, heller omvendt. Her er alt snudd på hodet. Jeg husker at jeg den første tiden følte meg avkledd og truseløs når jeg var usminket og gikk med ubørstet hår. Det var en snodig følelse. Ingen ting stemte, det var liksom meg, men ikke helt meg. Det var noe fremmed med meg selv. Jeg følte meg som konvertert til noe annet … Og hver gang jeg tilfeldigvis gikk forbi et speil eller et vindu, så jeg på mitt eget speilbilde med undring. Det var en fremmed skikkelse som tittet på meg – et bustetroll. Jeg var liksom usikker på om jeg likte det jeg så eller ikke.

Denne fortellingen illustrerer noe som var et gjennomgående tema i russiske kvinners fortellinger. Det dreier seg om Aleksandras funderinger rundt røffe og lettvinte frisyrer som krever liten innsats, forklart av Aleksandra som «å gå uten å ha børstet håret». Aleksandras fortelling bygges opp som en sammenligning av Russland og Norge, der klær og utseende kan forstås som orienteringsverktøy:

Jeg husker at jeg fortalte om dette til min venninne som bodde her en stund. Hun kommenterte bare: Velkommen i klubben, du er blitt fornorsket! Men i dag er det liksom ei naturlig meg som går med rufsete hår, mens jeg føler meg både tilgjort og fremmed når håret er børstet.

Denne sammenligningen underbygges av andre [russiske kvinners] fortellinger og fungerer som en bekreftelse på individuelle erfaringer. Det gir mening når man skal forsøke å forklare klær og utseende, ikke som individuell stil, men som en kulturell markør i møtesituasjoner. Særlig interessant er de mangfoldige tolkninger og strategier i informantenes (re)orienteringer. Dette aktualiserer Sofia sin fortelling og hennes refleksjoner rundt eget utseende og klespraksiser sett i relasjon til andre russeres utseende i en norsk-russisk kontekst.

Sofias (re)orientering «Jeg endret meg ikke på noen måte»

Sofia er rundt 30 år. Hun kommer opprinnelig fra en mindre nordrussisk by. Hun valgte å flytte til denne nordnorske småbyen for tre år siden på grunn av sin norske kjæreste. Hun hadde en solid utdannelse fra Russland, men for å få oppholdstillatelse i Norge måtte hun studere, og begynte derfor på en mastergrad. Det opplevde hun som meningsløs og bortkastet tid. Hun fortsatte likevel med studiet, selv om hennes kjæreste mente at de heller kunne gifte seg så hun kunne få tillatelse til opphold på grunnlag av ekteskap. Sofia fortalte at det ville være uaktuelt for henne å «måtte gifte seg for å kunne få opphold i Norge». Hun ville ikke bli definert som familieinnvandrer verken av sin kjæreste, hans familie eller deres felles norske venner, men ville heller fremstå som en selvstendig og uavhengig kvinne. Etter kort tid fikk hun imidlertid en stilling i tråd med sin russiske utdannelse, og definerte seg fra da av som arbeidsmigrant. Da jeg spurte henne om hvordan hun opplevde å komme til Nord-Norge, svarte hun følgende:

Jeg merket ikke noen forskjell. Dette er en liten plass, og folk har praktisk påkledning i forhold til en avslappet livsstil og til værforholdene. Jeg merket ikke noen forandring verken i forhold til klesstil, måte å være på eller mentalitet. Jeg bruker verken pels eller rød leppestift, og til og med i Russland brukte jeg høye hæler på europeisk vis. Jeg hadde ikke en typisk russisk stil. Så jeg endret meg ikke på noen måte. Det føles som om jeg har kommet fra Russland til Russland. Det var kun språket som var annerledes. Ellers er det små forskjeller. Jeg har alltid vært sporty. Men jeg hører av og til mellom linjene at russiske kvinner generelt oppfattes på bestemte måter og at det er en særlig interesse for russiske kvinner. Jeg har fått med meg fortellinger fra 90-tallet. Noen ganger blir jeg spurt om hvorfor russiske kvinner bruker rød leppestift og hvorfor de sminker seg … Da bruker jeg å svare – også med undertone – at de har vel lyst til å se ut som «kvinner»! og mener at de [nordmenn] egentlig har lite å prate om. Egentlig reflekterte jeg ikke over slike kommentarer i begynnelsen, men etter hvert når jeg begynte å forstå både språket og mellom linjene-språket, fikk jeg tak på mange mellom linjene-kommentarer. Som for eksempel at nordmenn er veldig opptatt av likestilling. Jeg har opplevd at liksom når de gjør husarbeid, så er det verd å fortelle hvor huslige de er, men når vi forteller det, da er det plutselig underdanighet … Det betyr stakkars dumme deg.

Sofia fortalte videre at hun hadde lagt merke til at hun selv og hennes russiske venninner underkommuniserte når de selv gjorde husarbeid, og heller fortalte om når deres menn gjorde det. Ellers syntes Sofia at hun hadde kommet til en liten eksotisk by, med mange rekreasjonsmuligheter i naturen. Hun omtalte folk der som hyggelige og lett å bli kjent med:

Jeg savner ikke Russland i hele tatt. Jeg kan ikke forestille meg å flytte tilbake. Man har så mange muligheter her, og jeg føler meg trygg, ung, attraktiv og uavhengig. Jeg føler meg sterk her.

Disse eksemplene egner seg til å vise hvordan klespraksiser kan forstås og som (re)orienteringer henimot et nytt bosted. I Marias eksempel kan en ane en sorg eller en smerte over å oppleve at hun ikke kan gå i kledd som hjemme i Russland, Aleksandra forteller at hun blir konvertert til noe annet, mens Sofia derimot forteller at hun går kledd akkurat som før, på «sporty» vis. I den videre analysen vil jeg vise til minoriserende og majoriserende effekter av ulike klespraksiser. Informantenes (re)orienteringer tenkes således som muligheter og begrensninger i en asymmetrisk maktrelasjon. Mitt hovedanliggende er å diskutere på hvilke måter russiske kvinneligheter reproduseres, oversettes eller transformeres, justeres og tilpasses til det lokale gjennom valg av klesstil.

Kroppen som arena for kulturelle møter

For å forklare og forstå russiske kvinners (re)orienteringer gjennom klær og utseende, har jeg valgt en kroppsfenomenologisk tilnærming. Jeg er særlig inspirert av Merleau-Pontys (1994 [1945]) kroppsfenomenologi, og er opptatt av hvordan den ikledde russiske kvinnelige kroppen kan forstås som «informasjon» og som vilkår for erfaring.

Merleau-Ponty relaterer kroppens retningtil hvordan kroppen aktualiserer mening i verden. I denne sammenheng er (re)orienteringen en meningssøkende prosess. Jeg vil i denne artikkelen særlig trekke inn Merleau-Pontys metaforiske forståelse av fenomenet fantomsmerte,3 om smerte i et fraværende lem som er amputert. Denne metaforen kan overføres og begrepsfeste det vi kan kalle en «amputert russiskhet». Når mennesker migrerer, endrer ikke bare omgivelser og livsbetingelser seg, men også habituelle praksiser som er innskrevet i en kroppslig og personlig stil. Dette har relevans for hvordan den «amputerte kroppen» kan orientere seg på nye måter i et nytt og annerledes handlingsrom. Et sentralt poeng ved dette tankegodset er at «fantomsmerte» kan endre kroppens retning og føre til at kroppen oppleves på en ny måte i forhold til ens omgivelser (Merleau-Ponty, 1994: 35–37). Dette har betydning for hvordan russiske kvinner opplever både seg selv og sine tilgjengelige rom, og hvordan de bebor disse rom når de flytter over grensen og bosetter seg i en liten nordnorsk by.

Merleau-Pontys perspektiv på kroppen som erfaringsutgangspunkt vil utvikles og reflekteres i lys av Koefoed og Simonsens (2010) praksisorienterte perspektiver på minoritetsgruppens romlige identifikasjoner og Sara Ahmeds (1999, 2007) postkoloniale feministiske fenomenologi om dislokasjon og (re)orientering.4 Deres bidrag fremhever og forklarer de regulerende og produktive aspekter ved ikledde kropper. Dette innebærer at deres perspektiver bidrar til å vise hvordan levd historie sedimenteres i kroppslige praksiser gjennom repetisjoner. Deres analytiske poeng er at kroppslig og sanselig skapte grenser produseres i møter med fremmede. Den fremmede som figur blir forstått i relasjon til den hegemoniske diskurs som aktiverer historiske og kroppslige disposisjoner til handlinger og emosjoner. «Den fremmede» finnes ikke som stabil og entydig størrelse, men i en relasjon, gjenkjent og konstruert som fremmed i forskjellige situasjoner og kroppslige eller medierende møter (Koefoed og Simonsen, 2010). Klær som en kroppslig og visuell markør forstås her som en disposisjon for «hverdagslig sosialitet og sanselig erfaring» (Simonsen, 2005: 142).

I denne artikkelen vil jeg således analysere kvinnelige påkledde kropper, ikke i kraft av selvfremføring, mote og estetikk, men i lys av endringer eller tilpasninger av klespraksiser i en ny bostedskontekst. Jeg analyserer klespraksiser i sammenheng med sosiale kategorier som kjønn, nasjonalitet, alder og migrasjonsstatus (klasse). Jeg er opptatt av hvordan slike kategorier forsterker hverandre og konstituerer noen ikledde kropper som markerte mens noen passerer som umarkerte eller nøytrale, og hvordan «disse sammenfiltringer produserer en spesifikk utsatthet» (Berg, Flemmen og Gullikstad, 2010: 19; Lykke 2008). Mitt perspektiv er således i tråd med det som inngår i begrepet interseksjonalitet, forstått som et sensitiverende blikk (Berg, Flemmen og Gullikstad, 2010: 29) på hvordan ulike kategorier virker inn på hverandre.5 Jeg tar utgangspunkt i at endringer i informantenes praksiser eksisterer i kraft av at de har flyttet til et nytt sted der de fanger opp stedlige diskursive, sosiale og kroppslige representasjoner av hva som er «normalt» og «innenfor». Påkledde kropper materialiserer så de ytre påvirkninger gjennom justeringer i klespraksiser for å «passe inn». Påkledde eller ikledde kropper forstås dermed som en kroppslig oppmerksomhet rettet mot en verden av betydninger (Merleau-Ponty, 1994) som hverken er tilskrevet eller som er fritt valgt, men som utgjør et mulighetsrom avgrenset innenfor et ervervet system av kulturelle ordninger (Bourdieu, 2000).

Mitt analyseperspektiv bygger på antagelsen om en kroppen-i-verden som kjenner seg selv i kraft av sin aktive relasjon til denne verden og identifikasjon med den (Merleau-Ponty, 1994 [1945]; Koefoed og Simonsen, 2010). Russiske kvinners klespraksiser og opplevelser knyttet til klær undersøkes således som en aktiv handling som innebærer evnen til å reflektere og finne meningssammenheng i egne praksiser i relasjon til ens omgivelser. Slike perspektiver er relevante for å diskutere den ikledde kroppens «retning» som en meningssøkende prosess.

Avslutningsvis vil jeg teoretisere og drøfte hvordan klespraksis forstås og utfordres i relasjon til «effect of reification» (Ahmed, 2007: 150) i en lokal kontekst, samt diskutere hvordan dette reflekteres i ikledde kropper som «bestemte retninger». Dette vil gjøres i lys av de tre empiriske fortellingene som ble presentert ovenfor.

Ikledde kropper i en grense- og tilhørighetskontekst. Mellom nærhet og distanse

Klær forstås her som «en grenseflate mellom kropp og samfunn» (Storm-Mathisen, 2008: 48), men også som noe som overlapper og nøytraliserer grenser. Det er også viktig å understreke at betegnelsen «(re)orienteringer» i denne artikkelen er et analytisk begrep som er inspirert av Merleau-Pontys (1994 [1945]) begrep om intensjonalitet. Dette innebærer at kroppen alltid er «rettet mot noe», med motiv om å gjøre verden til et fortrolig sted (ibid.), men også at repetisjoner av handlinger tar oss i en bestemt retning (Ahmed 2006: 553). Dette reflekterer spørsmål om dynamisk forhandling mellom det velkjente og det fremmede (Koefoed og Simonsen, 2010). Sara Ahmeds (1999: 332) fenomenologi om migrasjon gjennom bevegelse og dislokasjon og som «ways of thinking without home», utdyper aspekter ved tilhørighet eller hva det betyr å føle seg hjemme. Hun forstår dislokasjon som motsetninger mellom «her» og «der», hvilket samtidig innebærer en form for lokasjon. I sin «Phenomenology of Whiteness» går Ahmed (2007) enda lenger og sier at rom også tar form ved å bli orientert rundt noen organer (for eksempel institusjoner) mer enn rundt de andre, og blir formet av nærhet til noen organer mer enn til andre. De organer Ahmed (2007) snakker om, er både organisasjonskropper og menneskekropper som er underlagt samfunnsstrukturer.

Whiteness could be described as an ongoing and unfinished history, which orientates bodies in specific directions, affecting how they ‘take up’ space. […] that race is ‘invented’ by science as if it were a property of bodies, or of groups. But they also show that it does not follow from such a critique that race does not exist. Phenomenology helps us to show how whiteness is an effect of racialization, which in turn shapes what it is that bodies ‘can do’(Ahmed, 2007: 157).

Hun argumenterer med at sorte kropper brukes for å bekrefte «mangfold» orientert rundt hvithet, og stiller spørsmål ved bakgrunnen for orienteringer som fremhever og bekrefter «den hvite» normaliteten. Dette perspektivet brukes her for å forstå hvordan russiske kvinner orienterer seg rundt det norske. Det «å miste orienteringen» er gjerne forbundet med å miste sin plass i verden og bli desorientert (2007: 157). Ettersom Merleau-Ponty først og fremst er opptatt av nedfelte kroppslige strukturer, er det slik at desorientering i fenomenologisk forstand kun får mening i kraft av kroppens primære måte å orientere seg på i rommet. Derfor flyttes oppmerksomheten i denne artikkelen til forhold som virker splittende sett i relasjon til informantenes væren i verden. En av mine informanter uttalte det slik:

Jeg har fått inntrykk av at mange går ut fra at hvis du er russisk og har skjørt på, er du en salgsvare, som en enkel formel uten variasjon.

Dette utsagnet demonstrerer ikke bare hvordan hennes individuelle måte «å være på» blir diskvalifisert, men også hvordan kategorier som kvinne, russisk, i Finnmark6 og kledd i skjørt forsterker hverandre og gir assosiasjoner til prostitusjon. Poenget er ikke bare at en norsk kvinne i skjørt ville blitt fortolket og behandlet annerledes (Berg, Flemmen og Gullikstad, 2010), men også at russiske kvinners negative opplevelser av å kle seg i skjørt i en norsk kontekst utgjør en bakgrunn for deres orienteringer. Fenomenet «russisk + skjørt» integreres i kroppslige handlinger som en defekt (fantom) som må kompenseres. Hennes russiske ikledde kropp oppleves som en unormal og unaturlig kropp, en kropp som ikke passer inn og gjør henne seksualisert (se også Koefoed og Simonsen, 2010: 70). Det er interessant at det er nettopp skjørtet som fremhever hennes russiskhet på en negativ måte og gjør henne til en «salgsvare». Det å slutte å bruke skjørt oppleves dermed av Maria ikke som et valg, men som en forutsetningfor å bebo det nordnorske stedet.

Betydningen av skjørt kan imidlertid forsterkes og nøytraliseres gjennom [UDI organer] som regulerer innvandringsstatus (Lotherington og Flemmen, 2007: 63). Familieinnvandring innebærer i praksis at underholdskravet gjør innvandrerkvinnene avhengige av sine (norske) ektefeller. Dette gjelder særlig under søknads- og behandlingsperioden når kvinnene mangler oppholds- og arbeidstillatelse på selvstendig grunnlag (2007). Dette temaet aktualiseres av Sofia, som legger vekt på tema som ‘selvstendighet’ og ‘ekthet’ i sin migrasjonsfortelling. Hun ville ikke bli definert som familieinnvandrer siden hun ønsket å fremstå som en uavhengig kvinne overfor svigerfamilien og norske venner. Det reflekterer også hennes ønsker om frihet, ekthet og ubetingede følelser i relasjon til sin kjæreste. Hun fortalte at grunnen til hun flyttet var at hun ble forelsket, men at hun samtidig ikke ønsket å fremstå som en som «måtte gifte seg for å få bli i Norge». Hun og flere informanter har fortalt at det vanlige innledningsspørsmålet fra nordmenn ofte er: «Hvordan og hvorfor har du flyttet til Norge?», og hun opplever at hennes status som arbeidsinnvandrer vekker mindre nysgjerrighet enn øvrige migrasjonsbakgrunner. Sofia opplever således at de negative konnotasjonene ved ekteskapsmigrasjon nøytraliseres når hun oppnår juridisk status som arbeidsinnvandrer.

Marias fortelling viser at det ikke bare er hennes ikledde kropp som blir mistenkeliggjort i den nordnorske småbyen, men at denne tolkningsrammen også direkte berører hennes ti år gamle datter som blir mobbet på skolen når hun har på seg det som moren definerer som «vanlige» klær. Dette illustrerer ikke bare hvordan hennes uskyldige datters ikledde kropp innlemmes direkte i tolkningsrammen som ble produsert på 1990-tallet av horedebatten, men også at datterens verdighet blir utfordret (Kramvig og Stien, 2002). Det forteller oss om det som i den nordnorske småbyen defineres som avvikende, eksponert, synlig, men også at hennes orienteringer er formet av noen organer [familie, skole, stat] mer enn av andre. Institusjoner er også organer som tar form gjennom å orientere seg innenfor noen organer og gjennom sin romlige plassering mer enn de andre (Ahmed, 2007). Disse fortellingene gir et godt bilde av hvordan innvandringspolitikk forsterker «differensierende praksiser hvor noen kropper gjenkjennes som bekjente og innlemmes i et felleskap, mens andre gjenkjennes som fremmede og derfor utstøtes fra det interkroppslige rom» (Koefoed og Simonsen, 2010: 94).

Marias datter gjenkjennes og utstøtes gjennom sin ikledde kropp, blant annet av enkelte jevnaldrende norske i en skolekontekst. Klær blir et forstyrrende element (en effekt) som hindrer og begrenser datteren både i hennes sosiale rom og i hennes identifiseringsarbeid. Marias datter blir konfrontert ikke bare med sin russiske mor og med 1990-tallsdebatten, men også med sin russiskhet, selv om hun er norsk statsborger og er født og oppvokst i denne nordnorske småbyen. Det at også datterens kropp blir mistenkeliggjort, betyr at kroppen blir objektivert gjennom klær og kommer i forgrunnen for orienteringen. Dette innebærer at kroppen blir fokus for egen oppmerksomhet, preget av opplevelsen av ikke å høre hjemme i sin egen verden. Dette kan sammenlignes med et amputert lem (Merleau-Ponty, 1994). Når smerte viser seg som noe, viser den seg som kroppslig erfaring (1994: 35–37) der oppmerksomhet rettes mot den smertefulle kroppen som kommer i forgrunnen. Denne plasseringen er på mange måter problematisk som setter i gang en objektiveringsprosess og kan påvirke opplevelse av seg selv og sine muligheter.

I det neste avsnittet vil jeg analysere hvordan endringer av klespraksiser kan oppleves som en fornorskingsprosess.

(Re)orienteringen «Jeg ble fornorsket"

For å undersøke fenomenet å «bli fornorsket», vil jeg ta utgangspunkt i kroppens posisjonering i verden og følge den ut til sosial praksis (Flikke, 2003). Den kroppslige reorienteringen «å bli fornorsket» har sammenheng med orienteringen rundt det norske som en form for privilegium, komfort og anonymitet. Det handler om å kunne bevege seg gjennom verden ubemerket og naturlig, uten å miste sin måte å være i verden på. Å la seg bli fornorsket kan forstås i motsetning til en følelse av immobilitet, det å bli lagt merke til, komme i veien, føle seg malplassert (Ahmed, 2007). Dette perspektivet åpner for å diskutere hvordan Maria, Sofia og Aleksandra utvider og avgrenser sine rom gjennom den ikledde kroppen, og hvordan ikledde kropper i seg selv utgjør en kilde til informasjon om når sosiale rom lukker seg for mine informanter.7

I den videre analysen vil jeg vise til mediediskursen fra 90-tallet som blir vedlikeholdt og reprodusert i informantenes kropper, og Merleau-Pontys (1994) fenomenologi om fantomsmerten i det amputerte lemmet som ikke lenger eksisterer. Er det slik at russiske kvinner blir gjort til kulturelle skikkelser i måten deres påkledde kropper blir omtalt på av majoriteten i en nordnorsk kontekst? Og er det slik at mediediskursen fra 90-tallet bidrar til å forme de måtene mine russiske informanter «kler av seg», «kler på seg», «kler seg om» og «kler seg til» for de andre? Jeg forstår det slik at reorienteringspraksiser gjennom klær og utseende også er effekter av medienes fremstillinger. I Merleau-Pontys språkdrakt betyr det at medienes fortellinger inkorporeres i kroppslige skjema som en disposisjon for handling. Dermed får representasjonene faktiske konsekvenser for kroppens tilgjengelige rom. Dette vil belyses i det følgende.

Sofia forteller at hun har hørt fortellinger om russiske kvinner fra 90-tallet, men føyer til at hun blir ikke berørt direkte av dem. Sofia sier at hun ikke har endret seg på noen måte, men understreker at hun allerede før migrasjonen til Norge «brukte høye hæler på europeisk vis», og at hun «ikke hadde en typisk russisk stil», som hun selv beskriver tilsvarende «pels og rød leppestift». Sofias «sporty» ikledde kropp og hennes innvandrerstatus som arbeidsinnvandrer gjør at hun føler seg «trygg, ung, attraktiv, sterk og uavhengig». Hennes positive innstilling bidrar til trivsel, åpenhet og mange norske venner. Sofia forteller likevel at hun har lagt merke til «en særlig interesse for russiske kvinner» i lokalsamfunnet, og at selv om denne særlige interessen som oftest ikke er rettet direkte mot henne, føler hun seg likevel indirekte berørt.

Aleksandra derimot, er utvekslingsstudent. Hennes omgangskrets er internasjonal og består ellers av norske studenter som kommet fra ulike steder i landet. Hun er begeistret for sin mulighet å studere «i utlandet» og ser opp til den europeiske stilen.8

I et «væren-i-verden»-perspektiv har kroppens retning sammenheng med kroppens posisjon og situasjon. På en måte befinner Aleksandra seg i en privilegert situasjon, der hun lever ut en mulighet å studere i utlandet (Johanson og Olsen, 2015) og der hennes kropp er rettet mot det norske, forstått som en lystbetont, spennende og selvutviklende prosess. Samtidig opplever hun at det er krevende å bebo disse rommene og gjøre dem til vanemessige og «naturlige» kroppslige praksiser. Hennes nysgjerrighet og positive innstilling beveger henne mot en ukjent verden, og gjennom sin åpenhet finner hun retning. I starten, da hun ankom den nordnorske småbyen, kan det forstås at hun var desorientert og mistet sin naturlige plass (Ahmed, 2007). Dette gjelder ikke bare i forhold til det som i utgangspunktet var hennes «naturlige» måte å «være på» i det offentlige rom, men desorienteringen utfordret også hennes preferanser til hvordan hun skulle uttrykke sin kvinnelighet. Hun følte at alt var «snudd på hodet» og at hun ble forvandlet til «noe» intetkjønnet: «konvertert til noe annet». Hun opplevde at hennes egen kropp nærmest ble ugjenkjennelig for henne og at «ingenting stemte». Aleksandra undret seg over sitt «nye» utseende og observerte seg selv utenfra, og oppdaget en uoverensstemmelse i dialog mellom sin ikledde kropp og omgivelsene. Hun erkjente det gjennom en kroppslig handling: hun gikk ut uten å børste håret. Hun beskrev at hun følte seg nærmest naken med ubørstet hår: «avkledt og truseløs». Det kan forstås som at Aleksandra manglet en fortrolighet med sin egen kropp og med den situasjonen hennes «ikledde» kropp inngikk i: «Jeg var liksom usikker på om jeg likte det jeg så eller ikke». Det illustrerer blant annet hvordan kroppen holder fast i inkorporerte vaner. Når kroppen etter hvert ble fortrolig med Aleksandras nye utseende, ble den integrert som den «naturlige væremåten». Denne integrasjonen inntreffer ikke som et ytre forhold mellom hennes utseende og de lokale idealer og analogislutninger, men heller gjennom kroppens evne til å bebo rommet og andre mennesker. Aleksandras [habituelle] russiske kropp blir utvidet [gjennom den tilstedeværende aktuelle] til en russisk-norsk kropp, og med det endres også hennes retning. Nå syntes hun at det er «deilig å gå med ubørste hår, og allikevel føle seg selv som både attraktiv, tiltrekkende og som kvinne».

Aleksandras innvandringsbakgrunn og alder må antas å ha innvirkning på hennes positive opplevelse av egen transformasjon. Hennes motivasjon for å lære norsk kultur danner en forutsetning som gjør at hun er åpen for å bebo nye rom, og med det overskrider hun sin pre-kulturelle [russiske] kropp som kommer i bakgrunnen for hennes orientering mot det norske. Dette innebærer at Aleksandras russiske kropp konstitueres som en ressurs. Dette har betydning for hvordan hun opplever seg selv og sine tilgjengelige rom og hennes evne til å bruke nye ressurser i Finnmark.

Maria derimot, opplever at hennes [russiske] ikledde kropp er en stigmatisert kropp. At hun opplever kroppen som malplassert, har sammenheng med kroppens romlige omfang. Marias oppmerksomhet er rettet mot hennes eksponerte russiske kropp som er kommet i veien eller i forgrunnen for hennes orientering. Når kroppen kommer i forgrunnen for orienteringen, innebærer det en bevissthet rettet mot egenkroppen. Hennes ikledde kropp er ikke lenger et anonymt, taktilt subjekt, men blir til et objekt for hennes refleksjon. Det kan slå utover som avvisning av omgivelser eller innover som smerte eller oppmerksomhet mot kroppen (Merleau-Ponty, 1994). Som en konsekvens av dette, valgte hun å slutte med å bruke skjørt og pelskåpe siden hun følte at dette var en uheldig kombinasjon med det å være russisk kvinne. Hun valgte heller «smertefrie og behagelige» klær som «glir inn her», og legger til: «Jeg er blitt fornorsket og prioriterer heller å sove litt lenger fremfor å pynte meg. Det er ganske avslappende».

Avslutning

Analysene har vist hvordan Maria, Aleksandra og Sofia forsøker å integrere det nye rommets betydninger i sin egen kropp for å «gli inn her». Deres forståelse av fenomenet «å bli fornorsket» kobles til hva som er behagelig og avslappende. Men når smerte viser seg som noe, viser den seg som en kroppslig erfaring (Merleau-Ponty, 1994) som også overlapper og strukturerer andre erfaringer. De tre fortellingene illustrerer blant annet tre ulike retninger mot å «bli fornorsket», og viser at dette kan forstås som en krevende og betydningsskapende prosess som impliserer både desorientering, orientering og (re)orientering. Marias, Sofias og Aleksandras ikledde kropper leses her som både stedsrelaterte fortellinger og oversettelsespraksiser. De inngår følgelig i en strukturerende helhet og i en åpen dialog på flere nivå, både sosialt, kroppslig og symbolsk.

Migrantenes kroppslige (re)orienteringspraksiser innebærer en mulig fremmedgjøring, sårbarhet og savn av egen kropp som en komplett russisk kropp slik den var før. Den levde kroppens prosjekter er ikke glemt, «fantomet» utfordrer rasjonaliteten og vil gjøre alt den kunne gjøre før lemmet ble amputert. Det kan således leses i Merleau-Pontys språkdrakt at det er gjennom smerte at subjektiviteten forankres inn i ens kroppslige horisont. Smerten forstyrrer og påvirker kroppens retning eller kroppens grep om en situasjon (Merleau-Ponty, 1994), men kan også sette i gang prosesser som gjør at individet kan fortolke seg selv gjennom nye sammenhenger. Dette kan tvinge frem en ny (re)orientering. Således forstår jeg reorienteringspraksiser ikke som et fritt valg, men som en ontologisk nødvendighet for å ha en «funksjonell» kropp.

Som mening er også fortolkninger foranderlige. De endres avhengig av indre og ytre betingelser. Når fortolkninger forandrer seg, skapes det nye meninger som kan skape nye erfaringer som til slutt kan føre til nye praksiser. For noen innebærer det å flytte over grensen til en småby i Nord-Norge en smertefull reorientering, som Marias fortelling viser når hun beskriver sin transformasjon fra hvit til sort kråke, mens for andre kan en slik reorienteringsprosess være mer uproblematisk og positivt ladet. Slike variasjoner har også sammenheng med andre relasjonelle prosesser og differensierende praksiser som blant annet hvordan kjønn, alder, etnisitet, nasjonalitet og migrasjonsbakgrunn virker inn på hverandre og med det blokkerer eller utvider kroppens rekkevidde, noe som Sofias fortelling illustrerer.

Felles for de empiriske fortellingene som analyseres i denne artikkelen er at det å «bli fornorsket» er en krevende prosess. Det handler ikke bare om å tilpasse seg det nye bostedet, men også om i hvilken grad, og hvordan en som migrant må tilegne seg nye måter å være på, og samtidig: i hvilken grad man kan beholde sin egen måte å være på.

Mitt hovedpoeng er videre at (re)orientering av ikledde kropper i seg selv er en kilde til kroppsliggjort kunnskap om stedlige normer. At russiske kvinner «kler av», «kler på», «kler om» og «kler seg til» sitt nye bosted, viser ikke bare deres opplevde sårbarhet ved det å være russisk kvinne i en norsk kontekst. Like mye peker informantenes klesrelaterte justeringer og transformasjoner på sosiokulturelle prosesser som i dag finner sted i en nordnorsk småbykontekst.

Om artikkelen

Jeg vil gjerne takke førsteamanuensis Mai Camilla Munkejord og professor Halldis Valestrand for gode kommentarer til tidligere utkast til denne artikkelen. Jeg vil også takke medlemmene i FRISAM-prosjektet Mobile Lifestyles, ledet av professor Siri Gerrard, forskningsgruppen Sted, Makt og Mobilitet, samt forskningsgruppen for Kulturpedagogikk ledet av professor Jens-Ivar Nergård ved Universitetet i Tromsø for inspirasjon underveis i arbeidet med denne teksten. Jeg vil dessuten få takke de anonyme fagfellene og en av redaktørene i Sosiologisk tidsskrift for gode kommentarer og Hilde Kat Eriksen for språkvask.

Artikkelen inngår i et større prosjekt, «Mobile Lifestyles», finansiert av Norges forskningsråd, prosjektnummer 214265.

Om forfatteren

Tatiana Wara er doktorgradsstudent i tverrfaglig samfunnsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet, Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging (ISS). Hun jobber med et prosjekt om russiske kvinnelige migranter bosatt i en liten by i Finnmark. Hun er tilknyttet FRISAM-prosjektet Mobile Lifestyles som ledes av professor Siri Gerrard ved UiT NAU. Hennes masteroppgave i pedagogikk fra Universitetet i Tromsø (2009) handlet om transformasjonsprosesser knyttet til identitetsforvaltning i et kulturkritisk perspektiv.

E-post: tatiana.wara@uit.no

Referanser

Ahmed, S. (1999) ‘Home and Away: Narratives of Migration and Estrangement’. International Journal of Cultural Studies, 2, 329–347. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1177/136787799900200303.

Ahmed, S. (2004) ‘Collective Feelings Or, the Impressions Left by Others’. Theory, Culture & Society, 21, 25–42. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1177/0263276404042133.

Ahmed, S. (2006) ‘Orientations: Toward a Queer Phenomenology’.Journal of Lesbian and Gay Studies, 12, 543–574. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1215/10642684-2006-002.

Ahmed, S. (2007) ‘A Phenomenology of Whiteness’. Feminist Theory Copyright, 8(2): 149–168. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1177/1464700107078139.

Aure, M. (2007) ‘Migrasjonskanaler og rekrutteringsprosesser: Å bli arbeidsemigrant’. Sosiologi i dag, 37: 9–29.

Aure, M. (2008) Arbeidsmigrasjon frå Teriberka til Båtsfjord 1999–2002. Dr.phil.-avhandling. Tromsø: Universitetet i Tromsø.

Aure, M. (2012) ‘Å trekke grenser: Om å studere stedlige differensieringer’. I Førde, A., Kramvig, B., Gunnerud Berg, N. og Dale, B. (red.) Å finne sted. Metodologiske perspektiver i stedsanalyser (s. 159–173). Oslo: Akademika.

Aure, M. (2014) ‘Grensemangfold i arbeid og endring’. I Førde, A., Kramvig, B., Gunnerud Berg, N. og Dale, B. (red.) Grenseliv (s. 113–129). Stamsund: Orkana Akademisk Forlag.

Berg, A.-J., Flemmen, A. B. og Gullikstad, B. (red.) (2010) Likestilte norskheter: Om kjønn og etnisitet. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Bergum Johansen, L. og Olsen, K. (2014) ‘Grensekryssing – studentutveksling som et springbrett ut i den store verden’. I Viken A. og Schwenke Fors, B. (red.) Grenseliv (s. 71–83). Stamsund: Orkana Akademisk Forlag.

Bjerck, M., Grimstad Klepp, I. og Skoland, E. (2013) Å kle en avvikende kropp – handikap og klede. Oslo: Oppdragsrapport nr. 9, SIFO.

Bourdieu, P. (2000) Den maskuline dominans. Oversatt av Stene-Johansen, K. Oslo: Pax.

Bourdieu, P. (1996) Symbolsk makt. Artikler i utvalg. Oversatt av Prieur, A. Oslo: Pax.

Crenshaw, K. W. (1991) ‘Mapping the Margins. Intersectionality, Identity Politics and Violence Against Women of Color’. Stanford Law Review, 43, 1241–1299. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.2307/1229039.

Cresswell, T. (2010) ‘Towards a Politics of Mobility’. Environment and Planning Society and Space, 28, 17–31. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1068/d11407.

Daugstad, G. (2006) Grenseløs kjærlighet. Familieinnvandring og ekteskapsmønstre i det flerkulturelle Norge. Rapport nr. 39. Oslo–Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Flemmen, A. B. (2007a) ‘Det er lett å være mannfolk i lag med Elena. Norske menn om kjønn og nasjonalitet i russisk-norske ekteskap’. I Haugan, A. M. (red) Maskuliniteter i Nord, 6, 111–127. Tromsø: Kvinnforsk.

Flemmen, A. B. (2007b) ‘Russiske kvinner i nordnorske aviser – minoritets- og majoritetskonstruksjoner’. Tidsskrift for kjønnsforskning, 31, 37–54.

Flemmen, A. B. (2008) ‘Transnational Marriages – Empirical Complexities and Conceptual Challenges. An Exploration of Intersectionality’. Nora. Nordic Journal of Feminist and Gender Research, 16, 2, 114–129.

Flikke, R. (2003) ‘Kroppsliggjøring, feltarbeid og okkulte erfaringer’. Norsk Antropologisk Tidsskrift, 14, 207–220.

Flikke, R. (2007) ‘Thandis historie. Når tid, sted og kropp møtes’. Norsk Antropologisk Tidsskrift, 18, 296–307.

Førde, A. m.fl. (red.) (2015) Å finne sted. Metodologiske perspektiver i stedsanalyser. Oslo: Akademika.

Gullestad, M. (2005) Det norske sett med nye øyne. Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt.Oslo: Universitetsforlaget.

Gullikstad, B. (2010) ‘Når likestilling blir ulikhet. Interseksjonalitet i arbeidslivet’. I Berg, A-J., Flemmen, A. B. og Gullikstad, B. (red.)Likestilte norskheter: Om kjønn og etnisiteter(s. 101–133). Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Gullikstad, Berit (2013) ‘Interseksjonalitet – et fruktbart begrep’. Tidsskrift for kjønnsforskning, 1, 68–75.

Hangaard Rasmussen, T. (1996) Kroppens filosof. Maurice Merleau-Ponty.København: Semi-forlag.

Hønneland, G. og Holten Jørgensen, J. (2006) Moderne russisk politikk. En innføring i Russlands politiske system. Bergen: Fagbokforlaget.

Jacobsen, C. M. og Skilbrei, M.-L. (2010) ‘Reproachable Victims? Representations and Self-Representations of Russian Women in Transnational Prostitution’. Ethnos: Journal of Anthropology, 75, 190–212. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1080/00141841003764013.

Jarvinen, M. og Mik-Meyer, N. (red.) (2005) Kvalitative metoder i et interaktionistisk perspektiv. Interview, observationer og dokumenter. 1. utg., 3. oppl. København: Hans Reitzels Forlag.

Johanson, L. og Olsen, K. (2012) ‘Livsstilsmigrasjon i nordområdene’. Sosiologi i dag, 34, 155–175.

Johanson, L. og Olsen, K. (2015) ‘Grensekryssing – Studieutveksling som springbrett ut i den store verden?’ I Viken, A. og Schwenke Fors, B. (red.) Grenseliv (s. 71–83). Stamsund: Orkana Akademisk Forlag.

Koefoed, L. og Simonsen, K. (2010) «Den fremmede», byen og nationen – om livet som etnisk minoritet. 1. utg. Roskilde: Roskilde Universitetsforlag.

Koefoed, L. og Simonsen, K. (2011) ‘«The Stranger», the City and the Nation: On the Possibilities of Identification and Belonging’. European Urban and Regional Studies, 18: 1–15.

Korsnes Kristiansen, G. (2010) ‘Trad eller trendy med tre? Om barnetall, likestilling og «norskhet»’. I Berg, A.-J., Flemmen, A. B. og Gullikstad, B. (red) Likestilte norskheter: Om kjønn og etnisitet (s. 71–99. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Koukarenko, N. (2007) ‘Normative Masculinities and Men’s Practices in Russia’. I Haugan, A. M. (red), Maskuliniteter i Nord, 6: 97–111. Tromsø: Kvinnforsk.

Kramvig, B. og Stien, K. (2002) Grenseløs verdighet? Alta: Rapport nr. 7. NORUT Finnmark.

Kramvig, B. og Flemmen, A. B. (2010) ‘Mangfold, likhet og likestilling i Sápmi’. I Berg, A.-J., Flemmen, A. B. og Gullikstad, B. (red.) Likestilte norskheter: Om kjønn og etnisitet (s. 167–195). Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Lefebvre, H. (1991) The Production of Space. Oxford: Wiley-Blackwell.

Leontieva, A. og Sarsenov, K. (2003) ‘Russiske kvinner i skandinaviske medier’. Kvinneforskning, 2, 17–30.

Lotherington, A. T. (2008) ‘Over grensen: Konstruksjoner av likestilling og norskhet i russisk-norske familier’. Tidsskrift for kjønnsforskning, 32, 6–20.

Lotherington, A. T. og Flemmen, A. B. (2007) ‘Ekteskapsmigrasjon i det norske maktfeltet’. Sosiologi i dag, 37, 58–82.

Lotherington, A. T. og Fjørtoft, K. (2007) ‘Capabilities and Participation: Russian Women in North’. I Hvinden, B. og Håkan Johansson, H. (red.) Citizenship in Nordic Welfare States: Dynamics of Choice, Duties and Participation in a Changing Europe. (s. 112–125). London og New York: Routledge.

Lykke, N. (2008) Kønsforskning. En guide til feministisk teori, metodologi og skrift. 1. utg. Frederiksberg: Forlaget Samfundslitteratur og forfatteren.

Mathisen, S. (1998)Det farlige naboskapet i nord: Eksplisitte og implisitte fortellinger på en «ny» grense’.Tradisjon, 29: 11–23.

McDowell, L. (2008) ‘Thinking through Work: Complex Inequalities, Constructions of Difference and Trans-National Migrants’.Progress in Human Geography, 32: 491–507. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1177/0309132507088116.

Merleau-Ponty, M. (1970) Maleren og filosoffen. København: Vintens Forlagsboghandel.

Merleau-Ponty, M. (1994) Kroppens fenomenologi. København: Pax Forlag.

Merleau-Ponty, M. (2000) Øyet og ånden. Oslo: Pax.

Moen, N. (2011) ‘Hjemme blant fremmede og fremmede hjemme: Russiske kvinners identitetskonstruksjoner i en flerkulturell kontekst’. Nordisk Østforum, 4, 337–586.

Moy, T. (1998) Hva er en kvinne? Kjønn og kropp i feministisk teori. Oslo: Gyldendal.

Munkejord, M. C. (2011) Hjemme i nord. Om bolyst og hverdagsliv blant innflyttere i Finnmark. Stamsund: Orkana Akademisk Forlag.

Neumann, C. B., Rysst, M. og Bjerck, M. (2012) ‘En av gutta: Kvinner og klær i mannsdominerte arbeiderklasseyrker’. Tidsskrift for kjønnsforskning, 35, 240–254.

Nortvedt, F. (2008) ‘Kroppsfenomenologisk forskning: I grenselandet mellom empiri og filosofi’. Vård i Norden, 28, 53–55. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1177/010740830802800313.

NOU 2012:15 Politikk for likestilling. Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Polyakova, I. (2007) ‘«Unge jenter tilbys jobb i utlandet»: En kvalitativ studie av transnasjonal prostitusjon til Norge fra Øst-Europa’. Masteroppgave i sosiologi. Oslo: Universitetet i Oslo.

Ravna, Ø. (2000) En reise i det russiske nord. Trekk fra historie, geografi og samfunn. Alta: Statens utdanningskontor i Finnmark.

Rowe, L. og Hønneland, G. (2007) Russlandsbilder. Nye debattinnlegg om naboskap i nordområdene.Bergen: Fagbokforlaget

Said, E. W. (2004) Vestlige oppfatninger av Orienten. Originaltittel: Orientalism. Western Conceptions of the Orient. Oslo: Cappelen.

Seljevold, E. (1984) Sovjet-makt og Sovjet-menneske. Fra Lenin til Tsjernenko. Oslo: Aventura.

Simonsen, K. (2005) Byens mange ansigter – konstruktion af byen i praksis og fortælling. 1. udg. Roskilde: Roskilde Universitetsforlag.

Simonsen, K. (2010) ‘Rumlig praksis – konstruktion af rum mellem materialitet og repræsentation’. Slagmark. Tidsskrift for idéhistorie, 57, 35–49.

Simonsen, K. (red.) (2001) Praksis, rum og mobilitet. 1. udg. Roskilde: Roskilde Universitetsforlag.

Skatvedt A. (2006) ‘Det vakre i det alminnelige’. Sosiologi i dag, 36, 37–58.

Skilbrei, M.-L. (1998) Når sex er arbeid. En sosiologisk analyse av prostitusjon på massasjeinstituttene. Oslo: Pax.

Skilbrei, M.-L. (2005) ‘Klasse, etnisitet og kjønn som erfaringer: Om å være vanlig, arbeidsom og anstendig’. Sosiologi i dag, 35, 50–68.

Skilbrei, M.-L. (2006) ‘Prostitusjon i retten: Når «samfunnet» skal bestemme hvem som er hva’. Tidsskrift for kjønnsforskning, 1, 86–93.

Statistisk sentralbyrå (2016) Nøkkeltall for innvandring og innvandrere.

Stenvoll, D. (2002) ‘From Russia with Love? Newspaper Coverage of Cross Border Prostitution in Northern Norway 1990–2001’. European Journal of Women’s Studies, 9, 143–162. DOI: http://dx.doi.org/http://dx.doi.org/10.1177/1350682002009002807.

Storm-Mathisen A. (2008) Kontekstualisert mening – en diskursiv analyse av unges klær og identiteter. Dr.phil.-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.

Storm-Mathisen, A. (2010) ‘Identitets- og individualitetsforming sett fra et praksisperspektiv: Kunnskapsforslag fra en undersøkelse om ungdom og klær’. Sosiologisk tidsskrift, 4, 307–331.

Svalastog, A. L. (1997) ‘Feministisk myteteori – en kulturanalytisk utfordring’. I Sundqvist, O. og Svalastog, A. L. (red.) Myter och mytteorier (s. 21–54). Uppsala: Teologiska institutionen.

Thesander, M. (1994) Det kvindelige ideal: Kropsidealet i den vestlige kultur: 1880’erne–1990’erne. København: Tiderne Skifter.

Thøgersen, U. (2004) Krop og fænomenologi. En introduktion til Merleau-Pontys filosofi. København: Narayna Press.

Viken, A. og Schwenke Fors, B. (red.) (2014) Grenseliv. Stamsund: Orkana Akademisk Forlag.

Wadel, C. C. (1990) Feltarbeid i egen kultur. 2. utg. Flekkefjord: SEEK.

Wara, T. (2009) Mitt norske Russland. Brudd og kontinuitet i identitetsforvaltning. Mastergradsoppgave i pedagogikk. Tromsø: Universitetet i Tromsø.

Waage, P. N. (1990) Russland er et annet sted. En kulturhistorisk bruksavisning. Oslo: Aventura.



1Dette går gjerne under betegnelsen forskning om post-sovjetiske kvinner, se for eksempel Jacobsen og Skilbrei (2010).
2Dette (i Lefebres (1991) definisjon om fire grensekategorier) inngår i kategorien «perseptuelle grenser» og har blant annet sammenheng med holdninger og individuelle og stedsrelaterte tolkninger (Viken og Schwenke Fors 2014: 14). Grensen som begrep er ikke sentral i denne artikkelen, men danner rammen for analysen.
3Merleau-Ponty (1945/1994) illustrerer dette fenomenet ved å beskrive et sykdomstilfelle, som går under betegnelsen fantomlem. En person som har amputert et lem kan kjenne kløe, pirring og smerte i det amputerte lemmet på en spøkelsesaktig måte, til tross for at lemmet i realiteten ikke lenger eksisterer.
4Sara Ahmed tar utgangspunkt i Edward Saids (1995) begrepet orientalisme og Frantz Fanons fenomenologi om å være den andre.
5Se også Crenshaw 1991; Lykke 2008; NOU 2012:15. .
6Liknende stigmatisering skjer også på Østlandet ifølge Natalia Moen (2011).
7Se Flikke (2003: 207) der han foreslår at «et analytisk fokus på romlige aspekt ved kroppsliggjøring er en kilde til antropologisk innsikt».
8Se også Johanson og Olsen (2015) om hvordan studieutveksling brukes som springbrett ut i den store verden.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon