Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kafépupp

  • Side: 149-169
  • Publisert på Idunn: 2015-09-16
  • Publisert: 2015-09-16

I denne artikkelen benytter jeg en studie av amming i det offentlige rom for å kunne si noe om den generelle holdningen til amming blant norske ammende mødre ut fra et fenomenologisk-interaksjonistisk perspektiv. Analysen bygger på intervjuer og observasjon av foreldre med barn på kafé, samt skriftlige historier om den første offentlige ammingen der begrepet «kafépupp» blir aktualisert. Kafépuppen er den puppen man kan observere når en mor ammer sitt barn offentlig. I analysen finner jeg at legitimiteten til den offentlige ammingen er betydelig, men hvor terskler for dette formes i sosiale situasjoner hvor «det ammes». Kafépuppen er dessuten forbeholdt de minste barna, som for eksempel ikke kan gå selv. Artikkelen viser generelt hvordan en mer detaljert analyse av offentlig interaksjon – og opplevelse av dette – kan gi innblikk i hvordan normer dannes i samfunnet.

Nøkkelord: interaksjonisme, offentlig amming, terskelteori, normer

Café boob

In this article I examine attitudes towards breastfeeding in public among Norwegian breastfeeding mothers, based on a study of breastfeeding in public space, in a phenomenological interactionist perspective. The analysis is built on interviews and observations of parents with their child at cafés, as well as stories written by mothers about their first experience with public breastfeeding. I introduce the concept «cafe boob», which is the breast you can observe when a mother is breastfeeding her child in public. I find that public breastfeeding by far is legitimated, but there are thresholds for this, formed by the social situations where breastfeeding occurs. The café boob is also reserved for the youngest children, e.g. children that not yet have learned to walk. The article shows in general how detailed analysis of public interaction, and the experience of this, can give insight to how norms are created in society.

Keywords: interactionism, public breastfeeding, threshold models, norms

Den gode mor ammer (Brouwer m.fl., 2012; Marshalla m.fl., 2007). Hun er bevisst på alle de helsemessige effektene det har for barnet og seg selv (Leung, 2005). Hun har norske helsemyndigheters (Helsedirektoratet, 2011) og WHOs (WHO, 2014) anbefalinger i ryggen når hun ammer til barnet er to år, uavhengig av hvor hun befinner seg. Den norske mor lever med andre ord i et samfunn bygget på feministiske verdier i det Andrews og Knaak (2013) omtaler som en pro-amme-helsediskurs. Denne diskursen, kombinert med gode permisjonsordninger, rett til ammefri og satsing på ammehjelp, har gitt Norge en av de høyeste ammefrekvensene i Vesten. Dette har bidratt til en betydelig aksept for amming også i det offentlige rom, noe som fører meg til problemstillingen:

Hvordan kan amming i det offentlige rom si oss noe om den generelle holdningen til amming blant norske ammende mødre?

Ammeforskningen i Norge har i stor grad vært knyttet til det biomedisinske feltet, hvor den angloamerikanske retningen har dominert (Ellingsæter, 2012). Ved å se på amming i et fenomenologisk-interaksjonistisk perspektiv, ønsker jeg å belyse hvordan man sosialiseres inn i rollen som ammende kafégjest og gjennom det si noe om den generelle holdningen til amming blant norske ammende mødre. Dette vil jeg gjøre ved først å gi en oversikt over den kontekstuelle bakgrunnen for den norske ammekulturen, for videre å beskrive den historiske ambivalensen mellom det ammende og det seksuelle brystet. Neste del tar for seg kaféens sosiologi og viser hvordan man ved å studere interaksjon på kaféer kan si noe om dagens samfunn. Deretter følger en beskrivelse av forskningsmetoden jeg har benyttet. Analysen tar for seg hvordan man sosialiseres inn i rollen som ammende kafégjest, før artikkelen avsluttes med en diskusjon rundt offentlig amming relatert til hvordan kafépuppen oppstår, vedlikeholdes og forsvinner.

Bakgrunn

I 1920-årene fikk 80 % av barn på tre måneder morsmelk. Ammefrekvensen var stabilt høy blant norske mødre helt frem til 1960-årene, da den falt til 25–30 % før den igjen steg på 1970-tallet. I 1976 ble Norge det første landet i verden hvor amming ble en del av den statlige ernæringspolitikken – en ammepolitikk som i dag står sterkt (Ellingsæter, 2012). Helsedirektoratets rapport om amming og spedbarns kosthold (Lande og Helleve, 2014) viser at 98 % av alle spedbarn i Norge har fått morsmelk. Ved to ukers alder blir 95 % ammet, ved fire måneder blir 81 % ammet, og 67 % blir fremdeles ammet ved sju måneders alder. I USA er tallene lavere; ifølge Li m.fl. (2005) har 71,4 % av amerikanske spedbarn fått morsmelk. Ved tre måneders alder fikk 51,1 % fremdeles morsmelk av og til, og ved seks måneder var andelen 35,1 %. Acker (2009) viser til at den amerikanske statistikken er sammenlignbar med både den kanadiske og britiske. Den lave ammefrekvensen i disse andre landene kan forstås ut fra den gjeldende flaske-mate-kulturen (Scott og Mostyn, 2003). Til tross for at disse landene har en økende grad av pro-amme-helsediskurs, har de ikke utviklet en pro-amme-kultur (Knaak, 2010). Andrews og Knaak (2013) viser til en kulturell forskjell mellom norske mødre som anser det som en selvfølge å amme, og canadiske mødre som til en viss grad velger å amme. Internasjonale studier knytter valg av matemetode til sosioøkonomisk status, der de med lavere sosioøkonomisk status har en sterkere tendens til å gi flaskemat (Freed m.fl., 1992; McIntyre m.fl., 2001; Bailey m.fl., 2004). Denne forskjellen kommer i Norge til uttrykk ved at det er mødre i høyere sosiale lag som ammer lengst (Liestøl m.fl., 1988).

Amming blir i seg selv sjelden beskrevet som noe lystbetont (Løkken, 2012). Det er en handling som de fleste må bli tilvent, og hvor såre brystvorter er et vanlig fenomen (Leung, 2005). En nybakt mor kan ikke ta det som en selvfølge å få til ammingen, selv om hun legger ned aldri så mye innsats. Andrews og Knaak (2013) og Ellingsæter (2012) problematiserer dette normative presset som blir dannet i en pro-amme-kultur. Der britiske (Earle, 2002; Scott og Mostyn, 2003) og amerikanske (Acker, 2009) mødre uttrykker at offentlig amming i stor grad kan bli oppfattet som en så pinlig og flau handling at de velger det bort til fordel for flaskemat, fremstår ikke dette som et valg for norske mødre (Andrews og Knaak, 2013). Denne pinligheten og flauheten er historisk knyttet til kvinnens dualitet som beskrives som delt mellom det moderlige og seksuelle. Dette finner vi igjen i flere religioner, slik som kristendommen og hinduismen hvor både Jesus og Krishna er født av jomfrumødre (Friedman m.fl., 1998). Den moderlige kvinnen er ikke forenelig med den seksuelle kvinnen (Freed m.fl., 1992; Sterns, 1999), en deling som er et sosialt produkt av holdninger (Friedman m.fl., 1998). Alison Bartlett (2000) illustrerer dette ved splittelsen mellom de grå og kjedelige amme-bh-ene som hang ved siden av de mer feminine og sexy variantene. Selv om man i dag kan få tak i feminine og sexy amme-bh-er, viser dette hvordan holdninger til kvinnens dobbeltrolle blir opprettholdt i samfunnet. Moxnes (2013) forklarer at splittelsen kan ses på som en psykologisk forsvarsposisjon eller en vanlig måte å betrakte ulike sider av seg selv på.

Kvinners bryster er et symbol på både det moderlige og det seksuelle. De kan være knyttet til måter å gjøre feminitet på og som et uttrykk for seksualitet. Brystene kan forstås som attributter på lik linje med hår og sminke (Sterns, 1999). Det seksualiserte brystet kan vises i små binkinier og dype utringninger så lenge brystvortene ikke synes. Young (2005) viser til at brystvortene må skjules fordi de er aktive sensuelle og erotiske soner for kvinnen. Dette kan forklare hvorfor mødre kan bli pinlig berørt med tanke på offentlig amming (Acker, 2009; Ward m.fl., 2006; Young, 2005; Baily m.fl., 2004; Sterns, 1999). For enkelte kan amming oppfattes som en utvisking av skillet mellom det moderlige og det seksuelle (Freed m.fl., 1992). Amming kan dermed bli forstått som en kvinnelig aktivitet som er forbeholdt den private sfære. Ved å skjule ammingen kan man bidra til å skjule den tidlige fasen av moderskapet (Sterns, 1999) som blir fremmet av Helsedirektoratet og WHO:

All mothers should have access to skilled support to initiate and sustain exclusive breastfeeding for 6 months and ensure the timely introduction of adequate and safe complementary foods with continued breastfeeding up to two years or beyond (WHO, 2014).

Spedbarn bør få morsmelk som eneste næring, dvs. fullammes, frem til seks måneders alder. Fra seks måneders alder bør barnet få annen mat i tillegg til morsmelken for å dekke behovet for energi og næringsstoffer. Hvis du og barnet trives med ammingen, kan du gjerne amme utover det første leveåret. Morsmelken er verdifull for barnet også etter at det har fylt ett år (Helsedirektoratet, 2011).

Norske helsemyndigheter bygger på WHO sine anbefalinger om fullamming frem til seks måneder, men det er mer vagt hvor lenge det anbefales å amme etter at barnet er fylt ett år. Anbefalingene om amming og de norske foreldrepermisjonsordningene (59 uker med 80 % dekningsgrad eller 49 uker med 100 % [NAV, 2014]), legger noen kontekstuelle føringer for hvordan offentlig amming oppstår, vedlikeholdes eller forsvinner.

Kaféens sosiologi

Grovt sett kan man dele inn ammende mødre på kafé etter hvilken hensikt de har med besøket. Noen går på kafé for å møte andre, mens noen går på kafé fordi det er en rolig og egnet plass for å amme et sultent barn. Dette er en plass som verken føles helt offentlig eller helt privat. Stamkaféen kan sees på som viktig i enkeltes liv, som en «tredjeplass», hvor hjemmet er den første og arbeids-/studiested er den andre plassen (Oldenburg, 2013).

Oldenburg viser til hvordan kaféen er et sted hvor man både produserer og reproduserer atferd. Kaféens sosiale liv omfatter prosesser både på makro- og mikronivå (Tjora og Scambler, 2013), og sammen genererer kafégjestene en slags «fellesskapsbevissthet» (Tjora, 2013: 103) hvor de subtilt observerer og engasjerer seg i aktiviteten til de andre kafégjestene. På den måten blir en form for kollektiv adferd generert og reprodusert. Slike hverdagsfenomener var det Erving Goffman tok for seg da han utga sin analyse i The Presentation of Self in Everyday Life i 1959. Her beskriver han hverdagslivets dramaturgi ved å vise hvordan de forskjellige rollene man fyller er knyttet til forventninger om hvordan de skal utspilles front stage, og hvordan individet sklir tilbake i komfortsonen back stage hvor man er privat. Goffmans overordnede mål var å beskrive den sosiale ordenen individene hele tiden streber etter i offentlige rom. Hans begreper samling og samvær ble introdusert i 1963 i boken Behavior in Public Places. Her utdyper han hvordan en samling kan bestå av de individene som eksempelvis sitter på samme kafé, og at disse ikke nødvendigvis er i samvær med hverandre. En ammende mor som sitter alene på kafé, vil derfor være i en samling med de andre gjestene, selv om hun ikke er i direkte interaksjon med dem.

En sosialt kompetent aktør vil kontinuerlig søke etter bekreftelse på at ens handlinger er akseptable, og vil være mottakelig for å bli korrigert ved direkte (påbudsskilt, tilsnakk) og subtile tilbakemeldinger (blikk, kroppsspråk). Goffman (1963) forklarer dette ved å vise til at enhver aktivitet som man i dag utfører med letthet, en gang har vært ny. Giddens (1996) forklarer det ved at man gjennom langtidserfaring med en situasjon har blitt bevisst på hvilke trusler og muligheter den representerer. Ved å ha denne oversikten blir individet trygget, men ved manglende erfaring kan man føle stress når man trer inn i ukjente situasjoner. Det er dette stresset og usikkerheten som gjør at man er ekstra oppmerksom og søkende på hvordan andre individer i den gitte situasjonen utfører handlingen. Studier fra Australia (McIntyre m.fl., 1999, 2001; Scott m.fl., 1997), Skottland (Scott og Mostyn, 2003) og Wisconsin (Marchand, 1994) har funnet at mødre som får beskjed om å stoppe ammingen eller å forlate plassen, kan oppleve økt usikkerhet på handlingen og vurdere å slutte. Mødre som derimot ikke fikk negative tilbakemeldinger, ble mer komfortable med handlingen.

Perspektivet i denne artikkelen er inspirert av Garfinkels (1967) etnometodologi, som tar utgangspunkt i at sosial virkelighet skapes gjennom aktørenes tolkning av den, med vekt på individenes søken etter konstant å normalisere handlinger. Ved å bruke kaféen som case og interaksjon i den goffmanske tradisjon som verktøy, kan man tilføre nye aspekter til hvordan storsamfunnet er et produkt av individenes reproduserte handlinger. I dette tilfellet kan det å undersøke kafépuppens betydning for den norske pro-amme-diskursen si oss noe om den mer generelle holdningen til amming i Norge.

Metode og nysgjerrighet

Grunnlaget for denne studien er en undersøkelse av bruk av kaféer i tidsrommet 2007–2009 hvor vi ved bruk av 56 fokuserte intervjuer, slik Tjora (2012: 130) definerer dem, og 26 observasjoner blant annet fant at mødre med små barn som gikk på kafé skilte seg ut som en gruppe (Henriksen m.fl., 2013). Selv om intervjuene besto av korte spontane intervjuer med en lengde mellom 5 og 15 minutter, kunne de si mye om opplevelsen av å være på kafé. Observasjonene fokuserte på hvordan kafégjestene oppførte seg og hvordan de interagerte med andre gjester, både direkte og indirekte. Ut fra denne empirien kunne vi dele inn mødre som gikk på kafé etter hvilken hensikt de hadde med besøket.

Høsten 2011 foretok jeg derfor ytterligere 14 fokuserte intervjuer og fem observasjoner med kafégjester som hadde små barn på kafé. Våren 2014 samlet jeg inn 25 korte skriftlige personlige historier om den første offentlige ammingen. Disse intervjuene og observasjonene ble foretatt på tre forskjellige kaféer i Trondheim sentrum på hverdager i tidsrommet mellom kl. 10.00 og 15.00. De tre respektive kaféene ble valgt på bakgrunn av tidligere observasjoner av mange besøkende med barnevogner. Prosjektet er godkjent av Norsk amfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD).

Videre vil jeg redegjøre for hvordan observasjonene, intervjuene og historieinnsamlingen har funnet sted, før jeg gir en beskrivelse av hvordan empirien er analysert.

Observasjon av mødre på kafé

Observasjonene skrev jeg fortløpende på en bærbar datamaskin på kaféene. De kontekstuelle faktorene som lokalets fysiske utforming, stemning og gjester ble beskrevet først, før en mer detaljert observasjon av foreldre med spedbarn og deres interaksjon med barnet og andre kafégjester. Under observasjonene noterte jeg det som skjedde, og mine subjektive følelser og direkte tanker rundt det som jeg opplevde. Jeg prøvde å holde disse adskilt (Babbie, 1995; Fangen, 2010), men som Corbetta (2003) påpeker er man som forsker aldri helt objektiv, og ens forforståelse vil påvirke hva man noterer. Det var en bevisst tanke å ikke notere informasjon som kan lede til at informantene blir gjenkjent i ettertid. Ettersom jeg ikke informerte om at jeg observerte gjestene på kaféen, går denne typen observasjon under «skjult observasjon». Det kan være etiske utfordringer knyttet til skjult observasjon, siden den som deltar ikke er informert og dermed ikke har anledning til å trekke seg fra forskningsprosjektet. Det finnes likevel en større grad av aksept for metodebruken i det offentlige rom, slik som på kafé (Tjora, 2012; Angrosino og Mays de Peérez, 2000).

Å gjøre spontant fokuserte intervju

Spontant fokuserte intervju er korte intervjuer som gjøres «på stedet» etter en kort introduksjon (Tjora, 2012: 230). På forhånd hadde jeg utarbeidet en intervjuguide med tre generelle startspørsmål om det å være kafégjest, hvor ofte de gikk på kafé, og hvorfor. Deretter gikk jeg nærmere inn på hvordan det er å ha med seg små barn på kafé med tanke på pass, stell og mat, på hvilke kaféer de hadde med barn, og om de dro alene eller for å møte andre.

Informantene rekrutterte jeg ved å kontakte dem som hadde med seg barn, for å spørre om muligheten for et intervju. Det var ingen forskjell på de som satt alene eller satt i grupper om de ville la seg intervjue eller ikke. Tidligere erfaring med å rekruttere informanter spontant tilsier at tidspunktet man går frem for å avbryte det de holder på med, er kritisk for deltagelsen. Dersom de som ble forsøkt rekruttert var opptatt med noe, som eksempelvis å lese avisen, være fordypet i en samtale eller mate barnet sitt, erfarte jeg at utfallet på forespørselen om å la seg intervjue i stor grad ble negativt. Goffman (1963) betegner situasjoner hvor man engasjerer seg i andre aktiviteter for å signalisere til omverdenen at man ikke ønsker å konversere, som «interaksjonsskjold». I starten av kaféprosjektet hadde jeg mer enn nok med meg selv med tanke på å «psyke» meg opp for å tørre å ta kontakt med potensielle informanter. Jeg ble dermed uoppmerksom på disse «skjoldene», noe som førte til avslag på forespørsel om intervju. Fangen (2004) viser til hvordan selvransakelsen og refleksjonen i notatskrivingen kan ses på som en viktig del av feltarbeidet og analysen. Ved å bli bevisst på min egen rolle, begynte jeg å bruke observasjonene jeg skrev i forkant av intervjuene som utgangspunkt for å finne en «interaksjonsluke». Ved å observere dem jeg ønsket å rekruttere lenge nok til å kunne se når det oppstod en naturlig pause i det de holdt på med, ga interaksjonsluken meg innpass til å rekruttere. Den naturlige pausen kunne komme i et opphold i samtalen med andre, når vennene gikk bort for å bestille noe ved disken og en ble sittende alene, eller i den lille hvilepausen en mor har etter at babyen er ferdig å amme og barnet blir lagt på skulderen for å rape. Jeg brukte disse naturlige pausene bevisst for å ta kontakt med potensielle informanter, noe som i stor grad resulterte i positiv rekruttering.

Å bruke seg selv i forskning

Jeg gikk selv ut i fødselspermisjon for andre gang sommeren 2013. Under et barseltreff fortalte jeg min egen barselgruppe at jeg jobbet med et forskningsprosjekt hvor jeg blant annet ville se på mødre med spedbarn på kafé. En av mødrene fortalte meg da at hun måtte «øve» seg for å gå alene på kafé med barnet sitt, ved å ta med mannen sin. Dette fikk meg til å tenke på min egen historie om den første gangen jeg ammet på kafé, noe som igjen fikk meg til å undres på om dette var en hendelse flere mødre husket. Jeg begynte derfor å spørre venninner om de husket den første gangen de hadde ammet offentlig eller på kafé. Det viste seg at det var flere som ikke bare husket hvor de var, men også følelsene knyttet til situasjonen. Dette vekket nysgjerrigheten min ytterligere, og våren 2014 sendte jeg derfor ut tre spørsmål på Facebook og e-post til dem i nettverket mitt som jeg visste var mødre: 1) om de kunne huske første gangen de ammet offentlig på kafé, 2) hvordan de hadde opplevd situasjonen, og 3) hvor lenge de syntes man kunne amme et barn offentlig. Alle ble informert om at svarene kunne bli benyttet i et forskningsprosjekt, og at de ville bli anonymisert. En personlig innledning til hver enkelt informant syntes nødvendig for å øke sannsynligheten for å få respons. Ifølge Zarella (2013) er sannsynligheten for å få såkalte «likes» på Facebook størst etter kl. 17 på hverdager og i helgene. Jeg tolket Zarella dit hen at dette kanskje var sammenfallende med at folk da generelt hadde tid til å trykke «likes», og dermed også da kunne ta seg tid til å svare på spørsmålene mine. Jeg fikk 25 historier: 20 informanter som husket den første gangen de ammet på kafé offentlig, og fem som ikke kunne huske denne situasjonen.

Bearbeiding av data

Alle intervjuene ble transkribert, observasjonene renskrevet og ammehistoriene samlet. Materialet ble tekstnært kodet med vekt på detaljer i materialet, og ikke etter spørsmålsstilling eller antagelsen til funn, ifølge prinsippene i stegvis-deduktiv induktiv (SDI) analyse (Tjora, 2012). Materialet ga til sammen 65 koder av typen: «se andre folk», «det viktigste var mat» og «puppen ble en matstasjon». Kodene ble i tråd med SDI kategorisert inn i grupper som tok for seg de samme fenomenene. Den største gruppen av disse omhandlet det å amme på kafé, og denne gruppen inneholdt koder som: «den første gangen», «offentlige anbefalinger legitimerer», «hvordan man skal amme offentlig» og «barnets ferdighet avgjør lengden på offentlig amming». Analyseprogrammet HyperRESEARCH ble benyttet som et kodingsverktøy der jeg selv aktivt lagde kodene. Ved å følge min egen koding av teksten tilbake til konteksten de var hentet ut fra, kom jeg frem til et tilsynelatende gjennomgående handlingsmønster når kvinner beskriver sin første offentlige kaféamming.

Analyse

Gjennom graviditeten endrer kvinnekroppen seg, og kvinnens forhold til sin egen kropp kan i takt med denne endringen være med på mentalt å forberede den vordende mor på sin nye rolle. Samtidig kan noen kvinner oppleve at kroppen blir et objekt som er allemannseie ved at man for eksempel kan forvente å få kommentarer på magen. Både kjente og mindre kjente personer – slik som jordmor – tar på magen. Uavhengig om dette er for å kjenne babyen sparke eller for å ta ulike mål, blir intimgrensene hele tiden utfordret. Fødselen kan til slutt bli den ultimate utslettelse av intimgrensene ved at man gjentatte ganger får en fremmed hånd ført opp i skjeden for å estimere hvor langt man er kommet i utdrivelsesfasen, og at man til slutt har så mye smerter og er i en slik sårbar posisjon at man ikke lenger bryr seg om hvem som ser hva. Rett etter fødselen legges det nyfødte barnet til brystet, og den nybakte mor skal lære å amme. I samme øyeblikk som man tror det smertefulle er over, innser man kanskje at heller ikke amming er så enkelt som man hadde trodd. Ved situasjoner der mor er indisponert til å hjelpe barnet til brystet, som ved eksempelvis bedøvelse som ikke er gått ut av kroppen, kan ammehjelpen komme for å vise hvordan den nybakte far kan hjelpe til med å håndpumpe melk fra mors bryst for å få brystmelk til barnet. Celina beskriver hvordan hun mistet sine intimgrenser etter fødselen: «Der og da var jeg så vant til at ’fremmede’, altså leger og sykepleiere, hadde tatt på, dratt i og stukket hendene sine inn i private kroppsdeler at jeg hadde mistet noen grenser». Intimgrensene hennes ble tøyd og endret gjennom fødselen, og dette kan være en årsak til at hun ikke husker første gang hun ammet offentlig. En fødsel er noe alle gravide kvinner må igjennom, enten det er vaginalt eller ved keisersnitt, men det å amme offentlig er noe hver enkelt bestemmer.

Jeg har strukturert den videre analysen etter de forskjellige fasene kafépuppen går igjennom: «den første gangen», «aksepten», «utførelsen» og «kafépuppens tidsbegrensning».

Den første gangen

Veronica, som ikke var forberedt på det å amme offentlig, ble kastet ut i det da Else på åtte uker begynte å skrike, søkende etter mat. Veronica forteller hvordan hun hadde gruet seg til å amme offentlig, men at Elses behov for mat veide tyngre enn hennes eget behov for å opprettholde intimgrensene:

Amming i offentlig rom. Ja, første gangen er alltid en bøyg. Husker jeg gruet meg virkelig, men med småbarn så går det jo som det må gå. Var selvfølgelig på kjøpesentret og skulle bare gjøre noe småhandling, og hadde egentlig ikke tenkt å amme offentlig denne dagen. Else var da ca. åtte uker. Jeg hadde knapt begynt med handlingen før hun satte i gang med vræling, og jeg skjønte fort hva som sku’ til pers. Prøve å finne meg en rolig kafé og sette meg med ryggen mot offentligheten. Videre var det å prøve å kamuflere meg så godt jeg kunne med hva jeg holdt på med, og stilt ble det når melken strømmet. Men da var bøygen gjort, og det ble enklere og enklere for hver gang, og det føltes mer og mer greit (Veronica).

Noen av informantene ble nærmest kastet ut i kaféammingen. Andre igjen var mer forberedt både mentalt og praktisk. Kaféen var det stedet Veronica oppsøkte da hun «sku’ til pers» offentlig. Ved å tre inn i kaféen kan Veronica velge å sette seg «med ryggen mot offentligheten», det vil si resten av kjøpesenteret eller, som Mia, dekke behovet for å sette seg litt i skjul: «Første gang jeg ammet i offentlig rom var på en kafé på et kjøpesenter. Jeg husker at jeg var veldig usikker på hele situasjonen og følte veldig behov for å sette meg litt i skjul …». Kaféer har som regel en fysisk utforming som gjør at man får følelsen av privatliv og intimitet, en offentlig stue, om man vil.

Med det å være forberedt mentalt, mener jeg hvordan noen av informantene forteller hvordan de var bevisst på at de ikke skulle «skjemmes», at «amming var naturlig». Det skulle ikke være noe «skamfullt» eller «flaut». Denne bevisstheten rundt sin egen amming kan tolkes som en måte å forberede seg på noe man ikke har gjort før, og som man vet at det er knyttet mange meninger til. Slike meninger kan man med jevne mellomrom se både i nettaviser og vanlige aviser, og de antyder gjerne at det å amme offentlig skal være noe som skal oppfattes som flaut fordi andre kan bli pinlig berørt. Selv om man ikke nødvendigvis finner situasjonen pinlig i seg selv, kan man føle at det er forventet at man skal være litt flau, og man kan ta seg selv i å bli pinlig berørt nettopp fordi man ikke er pinlig berørt (Goffman, 1956). Informantene som uttrykte at de ikke ønsket å bli pinlig berørt, fortalte hvordan de hadde forberedt seg mentalt. Denne forberedelsen kan ses på som en måte å omstille seg vekk fra den forventete sosiale ordenen på, noe Wenche uttrykker: «Jeg har alltid vært bestemt på og overbevist om at det er helt greit og det mest naturlige i verden å gi sitt barn mat når det er sultent, også på kafé. Mulig jeg derfor ikke har vært mottakelig for reaksjoner eller hint om at det ikke er greit». Wenche anerkjenner at det kan være at andre reagerer på at hun ammer, men at hun som den «gode mor» ikke vil la seg påvirke av reaksjoner fra andre kafégjester. For noen holdt det med slike mentale forberedelser som Wenche beskriver, mens det for andre måtte fysisk øvelse til, slik som for Britt:

Jeg var litt stressa den første gangen jeg skulle amme på kafé og fant ut at jeg måtte «prøveamme» på en lite befolket, ammevennlig kafé. Valget falt på museumskaféen ved Nidarosdomen. Jeg regnet med at dette var en kafé som tiltrakk seg en del eldre mennesker som sikkert hadde et positivt syn på amming (Britt).

Britt omtalte den første ammingen på kafé som «prøveamming», og viser med det den usikkerheten som ofte er knyttet til det å gjøre en ukjent handling for første gang. Britt valgte bevisst en kafé hun anså som «ammevennlig». I «ammevennlig» legger hun en antagelse om at kaféen tiltrakk seg et eldre klientell som «sikkert hadde et positivt syn på amming». Ved å anta at de som var i kaféen ikke ville gi noen negativ tilbakemelding på ammingen hennes, kan man tenke seg at hun bygget opp en mental trygghet på at hennes handling ville bli positivt mottatt. Likevel kunne hun ikke vite sikkert hvordan de andre gjestene ville reagere. I dette tilfellet viste det seg at det var flere som satt og ammet på kaféen. Det å se andre kafégjester amme ble av flere trukket frem som støttende. På spørsmål om det var noen kaféer som var bedre å amme på enn andre, uttalte Bente på en av Trondheims mer kjente «barselkaféer»: «Her er det så mange pupper ute, så det er ikke så farlig.» Det å oppleve at andre mødre gjør det samme, er med på å vise de nybakte mødrene som skal amme for første gang at det ikke er noe problematisk, og at det ikke skaper reaksjoner. Ved å anta at kafégjestene rundt synes amming er i orden, kan man bidra til at terskelen for å amme på disse kaféene blir lavere enn på andre.

I empirien min finner jeg at det eksisterer flere normer for hvordan ammingen skal foregå. Til forskjell fra i hjemmet, og kanskje helt privat, der bare mor, far og barn er til stede, vil fokuset på å «vise hensyn» til de andre kafégjestene nesten være like viktig som at ungen får mat de første gangene. Britt illustrer sistnevnte i sin forklaring om hvordan hun gikk fra en «ammevennlig kafé» til en mer trendy kafé:

Her var det ingen eldre damer, kun relativt hippe, unge mennesker. Med meg hadde jeg ei venninne som var informert om at jeg så på amming på kafé som noe nytt og skummelt. Da jeg skulle frem med puppen, bestemte jeg meg for å dekke meg til med et grønt helseteppe som lå i vogna. Min venninne hjalp til med tildekkingen, og jeg la merke til at flere kikket bort på oss og kniste. Det var kronglete å amme med teppet over skuldra, og jeg innså etter hvert at det var mer i veien enn det var til nytte (Britt).

Britts følelse av at det var flere som kikket bort og kniste, viser hvordan man i en ny situasjon søker etter aksept fra andre rundt seg for å vite om ens egen handling er akseptabel i den gjeldende kulturen. Det er godt mulig at de kniste av noe annet enn Britt som prøvde å amme, men som en kompetent sosial aktør vil hun hele tiden være oppmerksom på eventuelle reaksjoner på egne handlinger når hun føler seg usikker.

Aksepten

Flere av informantene fortalte hvordan de gruet seg til den første ammingen. Olava forteller at hun «følte seg veldig utilpass og stresset en del», mens Mia uttrykker at hun var «usikker på hele situasjonen». For de som husket den første gangen de ammet på kafé, var det følelsene, stresset og usikkerheten som hang igjen i beskrivelsene. En av grunnene til at de fikk disse følelsene, kan være at de var nye i situasjonen på samme måte som Britt illustrerte i forrige avsnitt. De vet ikke hvordan de andre i lokalet vil reagere på at de ammer. Fordi de selv føler at de gjør noe de ikke burde føle seg komfortable med, søker de kontinuerlig bekreftelse fra de andre individene i samme samling. Dette er små subtile tilbakemeldinger som det å holde blikket litt for lenge, slik at det kan oppfattes som stirrende sanksjonering, eller bekreftelse ved at handlingen blir ignorert. Mia beskriver dette: «Siden det var så nytt for meg, var jeg veldig bevisst på menneskene rundt meg og hvordan de ville reagere på at jeg ammet. Jeg kan ikke huske at noen gav uttrykk for at de var ukomfortable med at jeg ammet».

Mia viser her hvordan hun søker etter bekreftelse fra de andre i kaféen om ammingen var en akseptabel handling eller ikke. Fordi de ikke ga uttrykk for at de var ukomfortable med handlingen, tolker hun det som aksept. Dette bekreftes i en studie fra Canada, der Sheeshka m.fl. (2001) viser hvordan individer streber etter å vedlikeholde den sosiale ordenen ved offentlig amming ved at mødre som ammet barnet sitt offentlig, fikk flere nøytrale blikk fra forbipasserende enn dem som flaskematet, som igjen fikk tilbakemelding i form av smil og nikk. Det at de som ammet fikk nøytrale blikk, kan forstås som høflig uoppmerksomhet (Goffman, 1963). June beskriver hvordan hun ble akseptert på denne måten: «Jeg følte vel også at det bare var jeg som syntes det var rart, følte ikke at andre rundt meg syntes det». De fleste informantene hadde ikke opplevd noen negative reaksjoner på den første ammingen. Unntaket var Laila, som opplevde at en eldre kvinne kom bort til henne og lurte på hvorfor hun ikke kunne amme på do eller hjemme. Ved at kvinner som ammer offentlig for første gang i stor grad ikke opplever negative tilbakemeldinger, slik som direkte forbud, kommentarer eller det mer subtile som blikk og kremt, gjør at de mestrer situasjonen slik at de ved neste kaféamming kan være tryggere på hvordan de utfører handlingen.

Utførelsen

Når informantene beskriver selve utførelsen av ammingen, kommer det tydelig frem at kafépuppen skal være diskré. Kafépuppen skal ikke vises, og brystvorten skal i alle fall ikke synes. Dette ble i praksis gjort ved at informantene satt seg «litt i skjul», eller bevisst tok på seg en cardigan eller en løs singlet slik at det var lett for babyen å komme til brystet uten å vise for mye. Klara forteller:

Det var veldig tungvint aller første gangen, for jeg skulle gjøre alt etter boka og var stressa for reaksjoner til andre kafégjester. Ingen pupp skulle vises, og aller helst skulle det ikke vises at jeg ammet i det hele tatt. Så jeg dekket til så godt jeg klarte, både bryst og baby. Etter mye om og men var jeg endelig i gang, og da kom det selvfølgelig kjentfolk forbi. De stoppet opp og skulle se på babyen som nå var i full gang med måltidet sitt. Om det var babyen eller brystet som var av størst interesse, kan man kun spekulere på. Men jeg husker godt hvor irritert jeg ble, samt hvor mye jeg rødmet. Totalt sett var min første gang veldig ukomfortabel (Klara).

Klara viser her til hvordan man ammer offentlig «etter boka» ved at ingenting skal vises. Hun gjorde sitt ytterste for å dekke seg til, mens Britt, som nevnt tidligere, tok frem et helseteppe for å skjule handlingen. Gro kunne på sin side fortelle at det ikke nødvendigvis var puppen hun var bekymret for å vise offentlig:

Vi satt på en benk på et kjøpesenter, og jeg var nesten mer bekymret over at jeg måtte vise fram magen enn puppen. Jeg hadde nemlig ikke regnet med at de ville bli sultne før vi kom hjem, og hadde ikke på meg «ammevennlige» klær (Gro).

Gro føler at hun ikke har den kontrollen det er forventet at man skal ha som en kompetent aktør (Giddens, 1996: 72). Magen blir synlig idet hun må opp med genseren for å slippe barnet til. På samme måte kan man oppleve behovet for å skjule brystvortene. Babyen skal skjule den, og nesten før babyen har sluppet taket, skal brystvorten være gjemt bort igjen. Dette kan illustreres med reaksjonen fra partneren til Åsa:

Pappaen, som satt på den andre siden av bordet, var det verre med. Han syntes det var vanskelig og var overbevist om at en brystvorte hadde vært synlig (hahahaha – for meg var det ustyrtelig morsomt). Han er jo fra [et land sør i Europa], og der er det en helt annen sak å amme på kafé enn her i Norge. I og med at det ble mye amming hele tiden og overalt, vennet pappaen seg til dette ganske fort (Åsa).

Åsa viser til hvordan partneren hennes også ble vant til ammingen ved å bli eksponert nok ganger for det, og det faktum at brystvorten står i fare for å bli eksponert når man skal amme et barn. Samtidig blir det å vise brystvorten beskrevet med ord som «blotting» og «flashing» av mange av mine informanter, noe som kan tyde på at de ønsket å amme offentlig, men diskré og uten å vise brystvorten.

Kafépuppens tidsbegrensning

De fleste av informantene trekker frem at det er en uskrevet tidsbegrensning på den offentlige ammingen når barnet er rundt ett år, eller når man antar at barnet er rundt ett år på bakgrunn av dets ferdigheter. Ronja beskriver det slik: «Jeg synes grensa er ca. ett år. Synes at når barnet kan gå bort til mor og dra opp genseren og STÅ og amme, da er det for stort». Eller som Sara forteller: «Jeg føler vel at den uskrevne regelen ligger rundt ettårsalderen et sted. Før barnet kan snakke og selv gå og forsyne seg med pupp.»

Både Ronja og Sara viser at barnets ferdigheter er avgjørende for hvor lenge de synes offentlig amming er legitimt. Et barn som ammes, vil ønske bryst uavhengig av hvor det befinner seg og begynne å søke ned i mors genser. Celina viser til hvordan man ubevisst har forventninger til det som skjer rundt seg:

Jeg har aldri reagert på å se andre amme offentlig. Bortsett fra én gang. Det var på babysang i en kirke i Oslo. Da var det et barn som var så stort at det gikk. Han/hun gikk bort til mammaen sin som satt på gulvet, dro opp genseren hennes og forsynte seg selv av brystet. Det reagerte jeg litt på. Har utover den episoden ikke tenkt så mye på barnets alder i forhold til offentlig amming (Celina).

Celinas utsagn viser at hun selv tenker at hun ikke reagerer på barn som ammes offentlig, men når et barn som hun forventer ikke ammes lenger, nettopp blir ammet, reagerer hun. Barn som er rundt året lar seg lett distrahere, noe som fører til at de lett kan slippe tak i brystvorten for å se hva som skjer rundt seg. Resultatet kan dermed fort bli at en brystvorte vises. Ammingen er altså ikke alltid like enkelt å få til så diskré som ønsket, og en konsekvens kan være at man ikke klarer å følge hovednormen for offentlig amming. Dette kan sees i sammenheng med at de fleste mødre starter på jobb igjen når barnet er rundt ett år, og at synet av eldre barn som ammes tilhører sjeldenheten. Ane fortalte at guttene hennes var store av vekst, og at de så eldre ut enn det de var. Derfor var det best å amme hjemme på slutten av ammeperioden. Sara uttrykker det samme ubehaget mer direkte:

Derimot har jeg store problemer med å amme «lille storegutt» på ett år og åtte måneder offentlig. Det tør jeg altså ikke. Veldig mange mener mangt om dette. I de diskusjoner jeg har vært borti, synes mange det er direkte ekkelt å amme så store barn. Hvis jeg må amme andre steder enn hjemme, er det i mindre grupper, ikke på kafé, f.eks. (Sara).

En sosial aktør tilpasser seg de sosiale strukturene rundt seg. De av informantene mine som ammet etter ett år, fortalte hvordan de ubevisst sluttet å amme offentlig og følte at de da heller måtte gjøre det hjemme i det private. Gro forklarer denne overgangen slik:

Jeg tror folk kanskje kaster et ekstra blikk om et barn større enn ca. seks–sju måneder ammes. Når ungen blir så gammel at far vanligvis har tatt over permisjonen. Alle mine fikk pupp til de var omtrent 14 måneder, og jeg husker egentlig ikke når jeg slutta å gi dem offentlig. Tror ikke det har vært noe bevisst valg, men man ser jo nesten aldri større unger som blir ammet. Men husker med minste at jeg fikk noen reaksjoner på at hun fortsatt fikk pupp da jeg ammet henne på tur, da var hun rundt 12–13 måneder (Gro).

Gro peker her på flere faktorer for at hun ubevisst sluttet å amme offentlig. Det var kanskje ikke et bevisst valg, men det hang sammen med reaksjoner fra andre, at far tar over permisjonen, og at man ikke ser eldre barn bli ammet. Reaksjonene fra andre og seg selv kan her være med på å påvirke lengden av den offentlige ammingen. Fia, som er mor for første gang til en fire måneder gammel jente, reflekterer over hvordan hun allerede er klar over ammenormen, men at hun håper hun er «tøff» nok til å stå imot:

Det bør jo være greit å amme til barnet er minst ett år, men det er noe som stritter litt imot når jeg tenker på å amme offentlig et barn som kanskje kan prate og gå. Jeg er litt sint på meg selv, for jeg kjenner at jeg lar meg påvirke til å tenke at det ikke skulle være greit å gi barnet mitt mat og nærhet. Når alt kommer til alt er jo brystene skapt for å gi mat til barn, men kulturen har gjort brystene seksualiserte slik at det er tabu å amme store barn. Per i dag kan jeg ikke svare på hvor lenge jeg kommer til å amme offentlig, bare tiden vil vise. Håper at jeg er så tøff at jeg tør å amme så lenge som barnet mitt har behov for det (Fia).

Fia viser til hvordan de sosiale prosessene for hvor lenge det er legitimt å amme et barn offentlig, legger sterke ubevisste føringer, med det resultat at man føler ubehag ved å amme eldre barn offentlig. Dette ubehaget kan kanskje ses i sammenheng med egne holdninger – hva man har oppfattet at andre tenker om det tidligere, og ikke nødvendigvis at man får direkte kommentarer på det.

Diskusjon: Interaksjon og amming

Analysen har tatt utgangspunkt i et interaksjonistisk perspektiv der jeg har analysert hvordan man sosialiseres inn i rollen som en ammende kafégjest. Der jeg i analysen har gått inn på utførelsen, vil jeg i diskusjonsdelen se på hvordan kafépuppen oppstår, vedlikeholdes og forsvinner.

Brystenes dobbeltrolle

Kvinnens forhold til brystene kan ses som en ubevisst dragning mellom forventninger (WHO) og kulturer (patriarkalske og feministiske verdier) – en dragning der brystene på den ene siden kan bli sett på som et attributt på kvinnens seksualitet, ofte forbeholdt partner (Sterns, 1999), og på den andre siden som det optimale symbolet på en «god mor». Kafépuppens rolle kan derfor belyses som en rollekonflikt som kan sette den nybakte mor i forlegenhet (Goffman, 1956). Samtidig som hun skal være den gode mor, skal hun også som kafégjest ikke gjøre noe som kan sette de andre kafégjestene i en ubehagelig situasjon ved å antyde brystenes seksuelle betydning ved for eksempel å vise en brystvorte. Sterns (2009) viser til hvordan den ammende mor kler seg annerledes for nettopp å være diskré slik at ingen tilfeldig brystvorte kommer til syne; en synlig brystvorte vil kunne forstyrre den eksisterende sosiale orden hvor det ikke er noen seksuell relasjon mellom kafégjestene. Pinligheten kan ses som et resultat av ambivalensen mellom det å være «en god mor» og det «å blotte brystet», der den offentlig ammende kvinnen overstiger sin egen komfortsone og gjør det som er «best for barnet», selv om det innebærer at hun kan bli flau og stresset av situasjonen (Brouwer m.fl., 2012; Scott m.fl., 1997; Hoddinott og Pill, 2000; Ineichen m.fl., 1997). Goffman (1956) viser at denne pinligheten har en sentral plass i den sosiale ordenen. I dette tilfellet er det å bli flau noe som motiverer til å være diskré, der aktøren gjør det hun makter for å gjenopprette den sosiale ordenen ved å få brystet og brystvorten tilbake bak klærne. Dettwyler (1995) og Forbes m.fl. (2001) finner at seksualiseringen av kvinners bryst i USA og Storbritannia har større innflytelse på holdningen til amming enn næringsverdien i brystmelk. Bartlett (2002) viser til Iris Youngs (1990: 190) beskrivelser av hvordan den offentlige ammingen kan bli oppfattet som en provokasjon ettersom skillet mellom seksualitet og moderskap blir forstyrret i land med patriarkalske verdier. Kvinnen kan føle seg dratt mellom disse to rollene. Hvordan hun velger den ene fremfor den andre kan forstås gjennom kafépuppens terskler.

Kafépuppens terskler

Selv om både Australia og Storbritannia begge har WHOs (2014) anbefalinger til spedbarnsernæring som utgangspunkt for statlige anbefalinger, er det bare i de nordiske landene man har utviklet en pro-amme-diskurs (Knaak, 2006; Andrews og Knaak, 2013) som har utviklet seg til å bli en pro-amme-kultur (Flacking, 2009). Habermas (1999) forklarer utviklingen fra diskurs til norm ved å vise til at det bare er de verdiene som alle deltakerne i diskursen er enige om som utvikler seg til å bli norm. Granovetters (1978) terskelteori er en måte å forstå hvordan «alle» blir enige på. Han ser på hvordan et individ veier fordeler og ulemper opp mot hverandre før en handling utføres. Den gjeldende ammediskursen har utviklet seg til å bli en ammenorm ved at man antar at aktørene, for eksempel ammende mødre på kafé, har ulike terskler for å amme offentlig, og at det er hvordan de forskjellige tersklene er fordelt mellom de ammende mødrene som er avgjørende for at offentlig amming på kafé kan bli norm. Det er altså ikke antallet personer som utfører en handling som er avgjørende, men spredningen av tersklene mellom dem. Jevn terskelspredning fra terskel null (ingen skrupler for å amme offentlig) og oppover for å amme offentlig i en gruppe med mødre, eksempelvis en barselgruppe som møtes på kafé, vil kunne føre til at hele gruppen ender opp med å amme offentlig. Selv om det kanskje er en eller to som i utgangspunktet ikke hadde ønske om å amme offentlig, vil disse ta frem puppene når det er «pupp overalt» (Bente). Terskelspredningen kan med andre ord være en teoretisk forklaring på hvorfor det å oppleve at andre rundt seg ammer, øker sannsynligheten for å amme selv. Det er å betrakte som en sosial støtte fra omgivelsene (se f.eks. Acker, 2009; Scott og Mostyn, 2003; Sheeshka m.fl., 2001).

Ved å bruke terskelteori kan man teoretisere over hvorfor det blir «pupp overalt» på enkelte kaféer. De med høy terskel for å amme offentlig vil også kunne velge å gå der det er «pupp overalt». På den måten er de med på å opprettholde terskelspredningen på slike kaféer. Samtidig forklarer også Granovetters (1978) terskelteori hvorfor protestamming1 ikke nødvendigvis fører til normendringer, fordi man mangler terskelspredningen på kaféen. Forenklet kan man si at mødre med terskel null er de som initierer og deltar på protestamming, mens ammende mødrene med høyere terskel ikke føler seg hjemme i denne strategien.

Terskelteorien kan forklare hvorfor man ikke lenger observerer at barn over ett år blir ammet offentlig: Med mødre tilbake i jobb (pappa i perm) blir det færre ammende mødre og mindre sannsynlig med jevn terskelspredning. Helsedirektoratets tall viser at rundt 46 % av ammende mødre ammet barnet sitt ved 12 måneders alder (Øverby m.fl., 2009), og 25 % ved 13 måneder (Kristiansen m.fl., 2009). Dette viser at det potensielt kan være mange mødre på kafé med ettåringer som fortsatt ammer; men som Sara og Gro sier: de gjør det heller hjemme, for barnet er «for stort», noe Sterns’ (1999) forskning bekrefter. Disse kvinnene har en høy terskel for å amme et «stort» barn offentlig, og vil dermed ha et behov for flere kvinner rundt seg med lavere terskler for selv å kunne amme offentlig et barn som kan gå selv og spise annet enn brystmelk.

Konklusjon

I denne artikkelen har jeg forsøkt å belyse hvordan amming i det offentlige rom kan si noe om den generelle holdningen til amming blant norske ammende mødre. Ved å analysere mødres beskrivelser av sin første amming på kafé, samt gjennom intervjuer og observasjoner av mødre med små barn på kafé, fant jeg et tilsynelatende gjennomgående mønster hvor fellesskapsbevisstheten (Tjora, 2013) rundt kafépuppen er av direkte betydning. Mødrene som ammet for første gang kan være svært åpne for korreksjon. Ved å ikke bli korrigert og ved å observere andre ammende, bygger de egen selvtillit med hensyn til offentlig amming. Ammingen som handling blir dermed internalisert i individet (Berger og Luckmann, 2004 [1966]). Ved å amme gjentatte ganger og dermed bli fortrolig med å utføre denne handlingen selv, er de samtidig med på å dempe egen terskel og kanskje øke terskelspredningen, noe som igjen kan få andre mødre til å amme offentlig. Ammingen som handling er blitt eksternalisert (Berger og Luckmann, 2004 [1966]) hos den ammende mor.

Den offentlige ammingen er tidsbegrenset og kan ses i sammenheng med at mødre i Norge avslutter sin del av foreldrepermisjonen når barnet er rundt ett år. Tilstedeværelsen av kafépuppen blir sjeldnere i takt med barnets alder. Dermed finner ikke mødrene det like legitimt å vedlikeholde kafépuppen.

Scott m.fl. (1997) fant at offentlig amming var akseptert i Australia, men også at det var forventet at ammende kvinner skulle bruke foreldrerom hvis dette fantes. Ut ifra analysen i denne artikkelen kan det se ut til at tiltak som er ment som ammefremmende, som foreldrerom, heller vedlikeholder ideen om at amming ikke er noe man gjør offentlig. McIntyre m.fl. (1999) viser hvordan australske mødre kunne bli bedt om å forlate plassen eller finne seg en mer passende plass (foreldrerom) dersom de ammet, til tross for at amming er lovlig. Alison Bartlett opplever seg «fornærmet av å bli låst vekk og ute av syne» (2000: 181) ved eksistensen av foreldrerom på et kjøpesenter. I områder hvor det legges til rette for amming på foreldrerom, vil dette etter min analyse kunne begrense ammingens legitimitet. Med kafépuppen til stede i vår livsverden (Husserl, 1936 i Berg-Sørensen, 2012) vil offentlig amming (og dermed amming) oppfattes som en legitim handling. Kafépuppen opprettholdes ved at den reproduserer holdninger om at offentlig amming aksepteres blant alle i samfunnet – barn, ungdom, eldre og gravide. Kafégjester som sitter på en tilfeldig kafé og observerer (om dog diskré) og aksepterer kafépuppene, bidrar til aksepten av amming i det offentlige rom, men også videre til amming som norm og til grunnlaget for en pro-amme-kultur. Å forstå amming som et sosialt fenomen, bidrar dermed til å belyse hvorfor det kan stå vedvarende sterkt enkelte steder (som i Norge) og vanskelig å fremme andre steder (som i Storbritannia og USA).

Om artikkelen

Artikkelen er en del av et pågående doktorgradsarbeid. Takk til Aksel Tjora, Gunhild Tøndel, Ingeborg Grønning, Ingvill Stuvøy og Marianne Skaar samt Sosiologisk tidsskrifts redaksjon og de to anonyme konsulenter for nyttige innspill til tidligere versjoner av artikkelen. Jeg vil også takke informantene som har bidratt.

Om forfatteren

Ida Marie Henriksen (f. 1984) er PhD-stipendiat i sosiologi ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap NTNU. Epost: ida.marie.henriksen@svt.ntnu.no

Referanser

Acker, M. (2009) ‘Breast is Best ... But Not Everywhere: Ambivalent Sexism and Attitudes Toward Private and Public Breastfeeding’. Sex Roles, 61: 476–490.

Andrews. T og Knaak, S. (2013) ‘Medicalized Mothering: Experiences with Breastfeeding in Canada and Norway’. Sociological Review, 61: 88–110.

Angrosino, M. V. og Mays de Pérez, K. A. (2000) ‘Rethinking Observation. From Method to Context’. I Denzin, L., Norman, K. og Lincoln, Y. S. (red), Handbook of Qualitative Research, 673–702. Thousand Oaks, California: SAGE.

Babbie, E. (1995) The Practice of Social Research (7. utg.). Blemont: Wadsworth.

Bailey, C., Pain, R. og Aarvold, J. E. (2004) ‘A «give it a go» breast-feeding culture and early cessation among low-income mothers’. Midwifery, 20: 240–250.

Bartlett, A. (2000) ‘Thinking Through Breasts: Writing Maternity’. Feminist Theory, 17: 173–188.

Bartlett, A. (2002) ‘Scandalous Practices and Political Performances: Breastfeeding in the City’. Journal of Media & Cultural Studies, 16: 111–121.

Berg-Sørensen, A. (2012) ’Hermeneutik og fænomenologi’. I Jacobsen M. H., Lippert-Rasmussen, K. og Nedergaard, P. (red.) Videnskabsteori. København: Hans Reitzel.

Berger, P. L. og Luckmann, T. (2004 [1966]) Den samfunnsskapte virkelighet. Oversatt av Frøydis Wiik. Bergen: Fagbokforlaget.

Brouwer, M. A., Drummond, C. og Willis, E. (2012) ‘Using Goffman’s Theories of Social Interaction to Reflect First-Time Mothers’ Experiences With the Social Norms of Infant Feeding’. Qualitative Health Research, 22: 1345–1354.

Corbetta, P. (2003) Social Research. Theory, Methods and Techniques. London: Sage.

Dettwyler, K. A. (1995) ‘Beauty and the Breast: Cultural Context of Breastfeeding in the United States’. I Stuart-Macadam, P. og Dettwyler, K. A. (red.) Breastfeeding. Biocultural Perspectives, 1995: 167–215. New York: Aldine de Gruyter.

Earle, S. (2002) ‘Factors Affecting the Initation of Breastfeeding: Implications for Breastfeeding Promotion’. Health Promotion International, 17: 205–214.

Ellingsæter, A. L. (2012) ’Det norske ammeregimet – grense for likestilling’. I Bondevik, H. og Lie, A. H. K. (red.) Rødt og hvitt. Om blod og melk. I fortid og samtid. Oslo: Unipub.

Fangen, K. (2004) Deltagende observasjon. Bergen: Fagbokforlaget.

Fangen, K. (2010) Deltagende observasjon (2. utg.). Bergen: Fagbokforlaget.

Flacking, R. (2009) ‘Feeding Preterm Infants in Sweden: Challenges to Implementing the Global Strategy in a Pro-Breastfeeding Culture’. I Dykes, F. og Moran, V. H. (red) Infant and Young Child Feeding: Challenges to Implementing a Global Strategy. New York: Wiley.

Forbes, G. B., Adams-Curtis, L. E., Hamm, N. R. og White, K. B. (2001) ‘Perceptions of the Woman Who Breastfeeds: The Role of Erotophobia, Sexism, and Attitudinal Variables’. Sex Roles, 49: 379.

Freed, G. S., Fraley, J. og Schanler, R. (1992) ‘Attitudes of Expectant Fathers Regarding Breast-Feeding’. Pediatrics, 90: 224–227.

Friedman, A., Weinberg, H. og Pines, A. M. (1998) ‘Sexuality and Motherhood: Mutually Exclusive in Perception of Women’. Sex Roles, 38: 781–800.

Garfinkel, H. (1967) Studies in Ethnomethodology. Cambridge: Polity Press.

Giddens, A. (1996) Modernitet og selvidentitet. København: Hans Reitzel.

Goffman, E. (1956) ‘Embarrassment and Social Organization’. American Journal of Sociology, 62: 264–271.

Goffman, E. (1959) The Presentation of Self in Everyday Life. New York: Doubleday.

Goffman, E. (1963) Behavior in Public Places: Notes on the Social Order of Gatherings. New York: Free Press.

Granovetter, M. S. (1978) ‘Threshold Models of Collective Behavior’. American Journal of Sociology, 83: 1420–1443.

Habermas, J. (1999) Kommunikativ handling, moral og rett. Oslo: Tano Aschehoug.

Helsedirektoratet (2011). Mat for spedbarn. Praktiske råd for kosthold i barnets første leveår. http://helsedirektoratet.no/publikasjoner/mat-for-spedbarn/Sider/default.aspx (lesedato 14.07.14).

Henriksen, I. M., Skjølsvold, T. M. og Grønning, I. (2013) ’The Cafè Community’. I Tjora, A. og Scambler, G., Café Society. New York: Palgrave Macmillan.

Hoddinott, P. og Pill, R. (2000) ‘Qualitative Study of Decisions about Infant Feeding among Women in East End of London’. The BMJ, 318: 30–34.

Ineichen, B., Pierce, M. og Lawrenson, R. (1997) ‘Teenage Mothers as Breastfeeders: Attitudes and Behaviour’. Journal of Adolescence, 20: 505–509.

Knaak, S. T. (2006) ‘The Problem with Breastfeeding Discourse’. Canadian Journal of Public Health, 97: 412–414.

Knaak, S. T. (2010) ‘Contextualising Risk, Constructing Choice: Breastfeeding and Good Mothering in Risk Society’. Health, Risk and Society, 12: 345–355.

Kristiansen, A. L., Andersen, L. F. og Lande, B. (2009) Småbarnskost – 2 år. Landsomfattende kostholdsundersøkelse blant 2 år gamle barn. Småbarnskost 2007. Oslo: Helsedirektoratet, Mattilsynet og Universitetet i Oslo.

Lande, B. og Helleve, A. (2014) Amming og spedbarns kosthold. Landsomfattende undersøkelse 2013. Oslo: Helsedirektoratet

Leung, A. K. C. (2005) ‘Breast is Best for Babies’. Journal of the National Medical Association, 97: 7.

Li, R., Darling, N., Maurice, E., Barker. L. og Grummer-Strawn, G. (2005) ‘Breastfeeding Rates in the United States by Characteristics of the Child, Mother, or Family: The 2002 National Immunization Survey’. Pediatrics, 115, 31–37.

Liestøl, K., Rosenberg, M. og Walløe, L. (1988) ‘Breast-Feeding Practice in Norway 1860–1984’. Journal of Biosocial Science, 20: 45–58.

Løkken, A. (2012) ’Livgivende og farligt, moderpligt og kvindelig potens. Kvindemælk og amming 1750–2010’. I Bondevik, H. og Lie, A. H. K. (red.) Rødt og hvitt. Om blod og melk i fortid og samtid. Oslo: Unipub.

Marchand, L. (1994) ‘Infant Feeding Practices: Understanding the Decision-Making Process’. Family Medicine, 26: 319–324.

Marshalla, J. L., Godfrey, M. og Renfrew, M. J. (2007) ‘Being a “Good Mother”: Managing Breastfeeding and Merging Identities’. Social Science & Medicine, 65: 2147–2159.

McIntyre, E., Turnbull, D. og Hiller, J. E. (1999) Breastfeeding in Public Places. Journal of Human Lactation, 15: 141–135.

McIntyre, E., Hiller, J. E. og Turnbull, D. (2001) ‘Attitudes Towards Infant Feeding among Adults in a Low Socioeconomic Community: What Social Support is there for Breastfeeding?’ Breastfeeding Review, 9: 13-24

Moxnes, P. (2013) Organisasjonsmytologi. Eventyrroller i det mellommenneskelige samspill. Oslo: Universitetsforlaget.

NAV (2014) Foreldrepengeperioden. https://www.nav.no/no/Person/Familie/Venter+du+barn/Foreldrepengeperioden.346379.cms (Lestedato 21.10.2014).

Oldenburg, R. (2013) ‘The Café as a Third Place’. I Tjora, A. og Scambler, G. (red.), Café Society. New York: Palgrave Macmillan.

Scott, J. A., Binns, C. W. og Arnold, R. (1997) ’Attitudes toward Breastfeeding in Perth, Australia: Qualitative Analysis’. Journal of Nutrition Education, 29: 244–249.

Scott, J. A., og Mostyn, T. (2003) ‘Women’s Experiences of Breastfeeding in a Bottle-Feeding Culture’. Journal of Human Lactation, 19: 270–277.

Sheeshka, J., Potter, B., Norrie, E., Valaitis, R., Adams, G. og Kuczynski, L. (2001) ‘Women’s Experiences Breastfeeding in Public Places’. Journal of Human Lactation, 17: 31-38.

Sterns, C. (1999) ‘Breastfeeding and the Good Maternal Body’. Gender and Society, 13: 308.

Sterns, C. (2009) ‘The Work of Breastfeeding’. Women´s Studies Quarterly, 37: 63–80.

Sterns, C. (2013) ‘The Embodied Practices of Breastfeeding: Implications for Research and Policy’. Journal of Women, Politics and Policy, 34: 359–370.

Tjora, A. (2012) Kvalitative forskningsmetoder i praksis (2. utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Tjora, A. (2013) ‘Communal Awareness in the Urban Café’. I Tjora, A. og Scambler, G. (red.), Café Society. New York: Palgrave Macmillan.

Tjora, A. og Scambler, G. (2013) Café Society. New York: Palgrave Macmillan.

Ward, M. L., Merriweather, A. og Caruthers, A. (2006) ‘Breasts Are for Men: Media, Masculinity Ideologies, and Men’s Beliefs About Women’s Bodies’. Sex Roles, 55: 703–714.

WHO (Verdens helseorganisasjon) (2014) ’Health Topics. Breastfeeding’. http://www.who.int/topics/breastfeeding/en/ (lesedato 20.09.2014).

Young, I. M. (2005) On Female Body Experience: «Throwing Like a Girl» and Other Essays. Oxford: Oxford University Press.

Zarella, D. (2013) The Science of Marketing: When to Tweet, What to Post, How to Blog, and Other Proven Strategies. Somerset: Wiley.

Øverby, N. C., Kristiansen, A. L. og Andersen, L. F. (2009) Spedkost 12 måneder. Landsomfattende kostholdsundersøkelse blant 12 måneder gamle barn. Spedkost 2006–2007. Oslo: Helsedirektoratet, Mattilsynet og Universitetet i Oslo

1 Protestamming eller «nurse-in» (Sterns 2013) innebærer at et stort antall ammende møter opp på et bestemt sted og ammer sammen i søken etter en holdningsendring mot amming.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon