Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Generalisering og bruken av analytiske kategorier i kvalitativ forskning

Institutt for samfunnsforskning

  • Side: 129-148
  • Publisert på Idunn: 2015-09-16
  • Publisert: 2015-09-16

Spørsmålet om hvorvidt – og eventuelt hvordan – det er mulig å generalisere i kvalitativ samfunnsforskning, er gjenstand for opphetet debatt. I praksis generaliserer kvalitative forskere gjerne, men ofte uten å være eksplisitte på grunnlaget for generaliseringene. Denne artikkelen ser på debatten om generalisering i kvalitativ forskning og løfter frem et aspekt ved generalisering som sjelden tematiseres, nemlig hvilke konsekvenser kategoriene vi bruker kan ha for generalisering. Artikkelen diskuterer bruken av «standardkategorier» som analytiske kategorier for å forstå og analysere caser, med etnisitet som eksempel, og peker på hvordan vår bruk av analytiske kategorier kan utfordre mulighetene til robuste generaliseringer fra kvalitative studier.

Nøkkelord: generalisering, kvalitativ metode, kategorier, etnisitet

Generalisations and the use of analytical categories in qualitative research

The question of whether, and how, it is possible to generalise in qualitative social research is a topic of heated debate. In practice, qualitative researchers make generalisations, but often without being explicit about the grounds for doing so. This article looks at the debates on generalisation in qualitative research, and highlights an aspect of generalisation that is seldom addressed, namely the consequences of our use of categories. The article discusses the use of «standard categories» as analytical categories to understand and analyse cases, using ethnicity as an example, and points to how our use of analytical categories can challenge the robustness of generalisations from qualitative studies.

Keywords: generalisation, qualitative methods, categories, ethnicity

1. Innledning

Spørsmålet om hvorvidt – og eventuelt hvordan – det er mulig å generalisere i kvalitativ samfunnsforskning, er gjenstand for opphetet debatt. På hvilken måte har innsikten fra kvalitative studier gyldighet ut over det som er studert? Det er vanlig at kvalitative forskere beroliger leserne sine med at deres forskning hverken har som ambisjon å være «representativ» eller å generalisere funnene. Slike ambisjoner oppfattes gjerne som forbeholdt kvantitativ forskning. Samtidig vil nok de fleste kvalitative forskere mene at deres forskning er relevant ut over det de faktisk har studert, og spørsmålet om generalisering fortsetter dermed å hjemsøke kvalitative studier.

Generalisering kan defineres som påstander om at det som gjelder på ett sted eller én tid, også vil gjelde et annet sted eller til en annen tid (Payne og Williams, 2005: 296). Slike påstander kommer kvalitative forskere med. Williams (2000) hevder spissformulert at:

[Qualitative researchers’] attitude to generalisation is rather like that of the Victorian middle classes towards sex. They do it, they know it goes on, but they rarely admit to either (Williams, 2000: 210).

I en kartlegging av hvordan kvalitative forskere generaliserer, finner Payne og Williams (2005) at alle de empiriske artiklene de har gjennomgått generaliserer funnene sine, men nesten ingen diskuterer grunnlaget for sine generaliserende påstander. Forfatterne konkluderer med at dagens kvalitative forskere ofte ser ut til å produsere generaliseringer ubevisst (Payne og Williams, 2005: 297). Det er dermed en mangel på uttalt refleksjon rundt temaet generalisering blant de som utfører empirisk kvalitativ forskning.

Ett aspekt ved generalisering som sjelden tematiseres, er hvordan det henger sammen med vår bruk av kategorier. Hvilke kategorier vi bruker for å forstå det vi har studert, definerer samtidig hvilken populasjon av mennesker eller fenomener vi mener funnene våre kan tilbakeføres til. I tillegg bestemmer de sentrale analytiske kategoriene i en studie hvordan vi forstår og forklarer det vi finner. Dermed legger de analytiske kategoriene tydelige føringer for hva det er vi generaliserer, altså hvilke forklaringer og prosesser vi ønsker å generalisere til andre kontekster enn den vi har studert.

Denne artikkelen tar for seg generalisering i kvalitativ samfunnsforskning og diskuterer hvilke konsekvenser kategoriene vi bruker kan ha for generalisering. Dette gjøres ved å diskutere bruken av én «standardkategori», nemlig etnisitet. Spørsmålet som søkes besvart er: Hvordan påvirker bruken av analytiske kategorier robustheten til generaliseringer fra kvalitative studier?

Artikkelen redegjør først kort for forståelsen av generalisering i kvantitativ forskning, siden dette utgjør et viktig bakteppe for å forstå debatten om generalisering i kvalitativ forskning. Deretter skisserer jeg tre posisjoner i metodelitteraturen når det gjelder generalisering fra kvalitative studier langs en akse fra at generalisering hverken er mulig eller ønskelig til at den er mulig og nødvendig. Resten av artikkelen diskuterer bruken av «standardkategorier» som analytiske kategorier for å forstå og analysere caser, med etnisitet som eksempel, og peker på to utfordringer: 1) vektleggingen av én analytisk kategori kan fortrenge oppmerksomheten om andre relevante kategorier, og 2) bruken av standardkategorier kan gå på bekostning av å bruke analytiske kategorier som fremtrer som teoretisk relevante i empirien. Disse utfordringene har implikasjoner for vår mulighet til å gjøre robuste generaliseringer fra kvalitative studier.

2. Kort om generalisering i kvantitativ forskning

Debatten om generalisering i kvalitativ forskning er sterkt preget, både implisitt og eksplisitt, av forståelsen av generalisering vi finner i kvantitativ forskning, og generalisering har vært et sentralt tema i de evige diskusjonene om verdien av kvantitativ versus kvalitativ forskning. Generaliseringer i kvantitativ forskning er basert på induktive og sannsynlighetsbaserte resonnementer (Gobo, 2008; Payne og Williams, 2005: 296). Dette innebærer vanligvis å generalisere fra et utvalg til en populasjon. Man trekker et utvalg fra en populasjon for å studere denne populasjonen, for eksempel når man baserer påstander om utbredelsen av et fenomen i en bestemt gruppe på en spørreundersøkelse blant et utvalg fra vedkommende gruppe. Dette skal ideelt sett være basert på sannsynlighetsutvalg. Det betyr at man kjenner til sannsynligheten for at hver enkelt enhet blir valgt, noe som krever en full oversikt over populasjonen som utvalget trekkes fra. Videre må hver enhet ha samme sannsynlighet for å bli valgt, og enhetene må velges på en strengt tilfeldig måte, eller bruke andre statistiske teknikker som kan kompensere for mangelen på tilfeldighet i utvalgstrekkingen (se Gobo, 2008).

Kvalitativ forskning baserer seg på den annen side vanligvis på å studere noen få caser. Selv når antallet caser er stort, blir disse vanligvis valgt ut uten å følge de strenge kriteriene for tilfeldige utvalg. En vanlig innvending mot kvalitativ forskning er nettopp at siden slike studier ikke bygger på sannsynlighetsutvalg, kan funnene ikke generaliseres, og forskningen kan dermed ikke bidra til vitenskapelig kunnskapsutvikling. Dette er det imidlertid stor uenighet om, også blant støttespillere for kvalitativ samfunnsforskning.

3. Generalisering i kvalitativ forskning

Det er en stor debatt i metodelitteraturen om hvorvidt det er mulig å generalisere fra kvalitative studier, og i så fall, hvordan og hva man kan generalisere. Grovt sett kan man si at posisjonene i debatten spenner fra standpunktet at generalisering i kvalitative studier ikke er mulig eller ønskelig, til påstander om at generalisering er uunngåelig, ønskelig og mulig. Jeg vil her skissere tre posisjoner i metodelitteraturen som plasserer seg langs «generalisering er umulig–mulig»-spekteret:

  1. Generalisering er ikke mulig eller ønskelig

  2. Generalisering i kvalitativ forskning er mulig, men er av en annen type enn i kvantitativ forskning

  3. Kvalitativ forskning kan produsere den samme typen generalisering som kvantitativ forskning

3.1 Generalisering er ikke mulig

Det er ikke uvanlig at kvalitative forskere minimerer relevansen av generalisering eller benekter at kvalitativ forskning har noen intensjon om å generalisere. Norman Denzin er en sentral skikkelse innenfor denne posisjonen, og argumenterer for at «[Every topic] must be seen as carrying its own logic, sense of order, structure, and meaning» (Denzin, 1983: 134). Han ser på kvalitativ forskning som en ideografisk redegjørelse som omhandler det som er konkret, individuelt, partikulært eller unikt. Et slikt syn på kvalitativ forskning gjør spørsmålet om generalisering irrelevant, fordi funnene ses som unike for hver case. Kvalitativ forskning kan og bør dermed ikke ha ambisjoner om å si noe ut over det som faktisk er studert.

Et annet velkjent bidrag innenfor denne posisjonen er Guba og Lincoln (1989; se også Lincoln og Guba, 2000), som i likhet med Denzin avviser at samfunnsforskere kan generalisere, og hevder noe spissformulert: «The only generalization is: There is no generalization» (Lincoln og Guba, 2000: 27). De mener at generalisering bygger på en rekke uakseptable forutsetninger, som ideen om at validiteten til det vi finner er uavhengig av kontekst. Videre mener de at det ikke er mulig å generalisere i samfunnsforskningen fordi den sosiale verdenen ikke er styrt av «lover» (se Gomm, Hammersley og Foster, 2000 for en problematisering av dette argumentet). Imidlertid modererer Lincoln og Guba sin tilsynelatende avvisende holdning til generalisering gjennom å introdusere begrepene arbeidshypoteser og overførbarhet.

Ifølge Lincoln og Guba vil enhver generalisering være en arbeidshypotese og ikke en konklusjon, når vi tillegger lokale forhold nok vekt. En arbeidshypotese er tentativ, både for situasjonen hvor den først ble utviklet – det er altså ikke sikkert den holder for casen vi har studert – og for andre situasjoner som ikke ennå er undersøkt. Et viktig spørsmål blir hvordan vi kan vite om en arbeidshypotese vi har utviklet i én kontekst også kan være gyldig i en annen. For Lincoln og Guba (2000) er svaret empirisk. Overførbarheten av en arbeidshypotese er en direkte funksjon av likheten (fit) mellom de to kontekstene. Hvorvidt arbeidshypoteser fra én kontekst er relevante for andre situasjoner enn de vi har studert, avhenger av hvor like og hvor forskjellige de situasjonene er langs relevante dimensjoner.

På den ene siden av metodedebatten om generalisering i kvalitativ forskning står altså forskere som mener at generalisering hverken er mulig eller ønskelig siden fenomener ikke kan studeres uavhengig av tid og kontekst. Avhengig av graden av likhet mellom kontekster, kan det likevel være mulig å anvende en arbeidshypotese som en utviklet i én kontekst for å forstå andre caser. Også innen denne posisjonen åpner dermed forfatterne for at det kan være mulig med noe overføring av hypoteser fra situasjon til situasjon.

3.2. En annen type generalisering

Selv om Lincoln og Guba avviser at generalisering er formålet med forskning, eller i det hele tatt mulig, antyder deres begreper om arbeidshypoteser og overførbarhet at også funnene i kvalitativ forskning kan være gyldige og relevante ut over det som er studert. De impliserer dermed at det kan finnes en spesifikt kvalitativ måte å generalisere på. Mange forskere tar det vi kan kalle en moderat posisjon (jf. Gobo, 2008): de hevder at det er to former for generalisering, en som er passende for kvantitativ forskning og en annen som egner seg for kvalitativ forskning. Den «kvalitative» formen for generalisering har blitt begrepsfestet under mange navn: blant annet naturalistisk generalisering (Stake, 2000), analytisk induksjon (Mitchell, 2006; Kvale, 1997; Znaniecki, 1934) og teoretisk generalisering (Payne og Williams, 2005; Williams, 2000).

De som inntar denne posisjonen peker på at en sentral forskjell mellom kvantitativ og kvalitativ generalisering er hva man ønsker å generalisere om. De viser til at kvantitative forskere gjør empiriske generaliseringer, hvor de trekker slutninger om utbredelsen av bestemte fenomener innen en populasjon gjennom å studere et utvalg fra den populasjonen. Imidlertid mener de at denne typen generalisering ikke er mulig i kvalitativ forskning. I stedet kan kvalitative studier produsere generaliseringer om kjennetegn ved prosesser eller mekanismer. Dette er en type analytisk eller teoretisk generalisering om de essensielle forbindelsene mellom et sett av teoretisk signifikante elementer (Mitchell, 2006: 35). Det er mulig å slutte at relasjonene vi finner i vår studie også kan finnes i den større populasjonen – ikke fordi casen vi har studert er representativ, men på bakgrunn av den logiske styrken i vårt argument (Mitchell, 2006: 34).

Et eksempel kan illustrere implikasjonene av denne posisjonen. I noen innvandrermiljøer er det svært vanlig at barna av innvandrere henter en ektefelle fra foreldrenes hjemland (Sandnes, 2014), og det har vært en bekymring for at slike transnasjonale ekteskap vil forsterke «tradisjonelle» kjønnsrollemønstre og hindre etterkommerkvinners1 deltagelse i arbeid. Imidlertid finner kvantitative studier at det ikke er en sammenheng mellom å hente en ektefelle fra foreldrenes opprinnelsesland og lavere yrkesdeltagelse for etterkommerkvinner (Brekke og Rogstad, 2011; Dale og Ahmed, 2011). De kvantitative studiene gjør en empirisk generalisering om (den manglende) utbredelsen av en sammenheng. Den moderate posisjonen understreker at en kvalitativ studie i stedet har mulighet til å gjøre en teoretisk generalisering om prosessene og forklaringene som ligger bak (den manglende) sammenhengen. I min kvalitative studie av transnasjonale ekteskap og kvinners arbeid (Nadim, 2014b), løfter jeg for eksempel frem to sentrale kjennetegn ved transnasjonale ekteskap som kan påvirke kvinners deltagelse i arbeid: For det første, selv om de innvandrede ektemennene kan ha forventninger om en kjønnskomplementær arbeidsdeling, kan deres situasjon som nyankomne innvandrere utfordre tradisjonelle kjønnede maktrelasjoner i familien slik at de stiller svakt i eventuelle forhandlinger med ektefellen. For det andre gjør deres situasjon som nyankomne innvandrere at de stiller svakt på det norske arbeidsmarkedet, noe som fører til et økonomisk press på kvinnen til å forsørge familien. De kvantitative og kvalitative studiene av det samme temaet gir altså opphav til generaliseringer om ulike aspekter ved fenomenet.

3.3. Begge typer generalisering er nødvendig og mulig

Tesen om at det finnes to typer generalisering har bidratt til å roe debatten mellom kvantitative og kvalitative forskere, og har legitimert to måter å gjøre forskning på. Metodeteoretikere som Gobo (2008, 2006) og Gomm, Hammersley og Foster (2000) hevder likevel at den moderate posisjonen har vært for defensiv, og at den for enkelt har akseptert påstanden om at generalisering fra ikke-sannsynlighetsutvalg ikke er mulig. De mener videre at holdningen om at generalisering i kvalitativ forskning er av en annen art enn kvantitativ generalisering, bidrar til en oppfatning om at «kvalitativ generalisering» er underlegen statistisk inferens.

Teoretikerne i denne posisjonen peker på at det er få caser som er interessante nok i seg selv til å forsvare hvorfor akademikere og offentligheten skal bry seg med dem, og forskere appellerer hele tiden til den generelle relevansen av det de studerer for å etablere verdien av sin forskning. Gobo (2008, 2006) og Gomm m.fl. (2000) hevder at generelle konklusjoner er nødvendige. De argumenterer for at kvalitativ forskning ikke bare kan bidra med teoretisk, eller spesifikk kvalitativ, generalisering, men også empiriske generaliseringer og generelle konklusjoner av samme type som surveyforskning gjør.

Forkjemperne for generalisering i kvalitativ forskning hevder at den moderate posisjonen bygger på en snever forståelse av representativitet, som baserer seg på en misforstått antagelse om at generalisering krever statistiske utvalgskriterier. Dette begrenser ideen om representativitet til en statistisk versjon av begrepet. Ifølge Gomm m.fl. (2000) forveksler man dermed empiriske generaliseringer med bruken av statistiske teknikker. Selv om statistiske teknikker er et veldig effektivt grunnlag for generalisering, er de ikke nødvendige. I et lignende argument hevder Gobo (2008) at:

[…] qualitative researchers do not need to throw away the baby generalization with the bathwater of probability sampling, because we can have generalizations without probability (Gobo, 2008: 94).

De som tilhører denne posisjonen mener at kvalitative forskere ikke trenger å forkaste målet om å jobbe med representative utvalg, men vi burde avvise ideen om at representativitet krever sannsynlighetsutvalg. Et av problemene med tilnærmingene til en egen kvalitativ type generalisering (som i den moderate posisjonen) er at de ikke adresserer spørsmålet om representativitet. Dermed gir ikke perspektivene på en spesifikk kvalitativ generalisering noen rettesnor for hvilke caser vi burde studere; i stedet impliserer de at enhver case er like bra som en annen (Gobo, 2008; Gomm m.fl., 2000).

Det vesentlige for representativitet er ikke sannsynlighetsutvalg, men at man tar hensyn til variansen i fenomenet man studerer. Jo større forskjeller i en populasjon, jo mer problematisk er det med empiriske generaliseringer basert på en enkelt case eller en håndfull caser. For å trekke empiriske slutninger på bakgrunn av casestudier, er det viktig å bruke tilgjengelig informasjon om casene man har og populasjonen som helhet, for å vurdere på hvilken måte casene man studerer kan være typiske eller atypiske på relevante måter, eller for hvilken populasjon de kan være typiske (Gomm m.fl., 2000).

I tillegg er det nødvendig å velge caser på en systematisk måte for å streve etter representativitet. Gobo (2008: 204–207) peker på tre ulike typer kriterier man kan bruke for å komponere ikke-sannsynlighetsutvalg, og disse bygger på ulike typer logikker (se også Flyvbjerg, 2006; Gomm m.fl., 2000): 1) Velge kritiske eller avvikende caser for å gjøre deduktive slutninger og teste teorier og hypoteser. Her velges casene ut fra deres forklaringskraft og ikke ut fra hvor typiske de er. 2) Velge caser for å sikre maksimum bredde for å gjøre komparative slutninger. Det vil si at man forsøker å dekke alle potensielle situasjoner for å fange heterogeniteten i populasjonen. 3) Velge en «typisk» case som kan representere betydningsfulle kjennetegn ved fenomenet som skal studeres.

Hvis vi går tilbake til eksemplet med en kvalitativ studie av transnasjonale ekteskap og etterkommerkvinners arbeidsdeltagelse, vil denne posisjonen innebære at man eksplisitt må vurdere hvordan utvalget står i forhold til den større populasjonen av etterkommerkvinner, for eksempel når det gjelder utdanningsnivå, sosial bakgrunn og deltagelse i arbeid. Gjennom å prøve å ha kontroll over på hvilke måter utvalget er typisk eller atypisk, kan man trekke slutninger om hvorvidt det er sannsynlig at fenomenet man observerer i utvalget også vil finnes igjen i den større populasjonen.

For å oppsummere mener forskere som inntar denne tredje posisjonen at kvalitativ forskning kan produsere teoretiske og empiriske generaliseringer. Dette er et kontroversielt standpunkt, men et viktig ett, fordi det bidrar til å utfordre kvalitative forskeres ofte unnvikende og defensive tilnærming til generalisering. Gjennom å insistere på at generalisering er ønskelig og mulig, krever disse metodeteoretikere at vi som forskere blir mer bevisste og eksplisitte på generalisering fra begynnelsen av forskningsprosessen, allerede i utvelgelsen av caser.

4. Vurderinger av overførbarhet

De som aksepterer at generalisering fra kvalitativ forskning på en eller annen måte er mulig, er enige om at generalisering krever en slags vurdering av overførbarhet eller fit mellom casen som er studert og casen vi ønsker å overføre funnene våre til. Det sentrale spørsmålet er: Hva er likhetene mellom det vi har studert og det større universet som kan rettferdiggjøre at vi overfører funn som er spesifikke for ett sted til andre steder som ikke har blitt forsket på?

De fleste kvalitative forskere er enten veldig uklare på dette punktet, eller så legger de vekt på den interne validiteten til den originale studien. I den siste tilnærmingen er argumentet at i hvilken grad funnene kan være valide ut over det som er studert, avhenger av kvaliteten på den originale studien (Payne og Williams, 2005). Forskeren har et ansvar for gi «tykke» nok beskrivelser til at leseren kan vurdere graden av likhet og forskjell mellom casen som er beskrevet og det man ønsker å overføre funnene til. Denne tilnærmingen legger bevisbyrden på brukeren av forskning og ikke på den originale forskeren, det er altså leseren som vurderer graden av overførbarhet (Gomm m.fl., 2000). Hvis kvaliteten på en studie er god nok, er det ikke uvanlig å anta at generalisering er legitimt. Dette er tilnærmingen til å vurdere fit som vi finner i for eksempel Lincoln og Gubas (2000) begrep om overførbarhet (se også Guba og Lincoln, 1989), og som ligger implisitt i den moderate posisjonen til generalisering i kvalitativ metode.

Det er imidlertid problematisk å trekke slutninger om ekstern validitet (altså overførbarhet til andre kontekster) basert på vurderinger av intern validitet. I stedet er det nødvendig å gjøre eksplisitte vurderinger av i hvilken grad funnene kan overføres til en annen kontekst enn den som er forsket på. Vi trenger en samlet vurdering av både den originale forskningssettingen og potensielle andre settinger vi ønsker å forlenge funnene våre til, og ansvaret for å gjøre denne vurderingen bør ligge på den originale forfatteren (jf. Gobo, 2008; Payne og Williams, 2005; Gomm m.fl., 2000). Det er derfor vesentlig å identifisere begrensningene ved casen vår som differensierer den fra andre caser. Imidlertid påpeker Payne og Williams (2005) at en slik identifisering av likheter og forskjeller ikke nødvendigvis må være empirisk basert, den kan også bære preg av å være hypotetisk.

Men langs hvilke dimensjoner bør det være likheter før vi kan generalisere? Dette handler om hvordan vi forstår hva det er vi har studert, og for å gjøre det bruker vi generelle kategorier. Spørsmålet er: hvilke kategorier? Også i kvalitative studier må forskeren ha en tanke om hvem som skal gjøres til gjenstand for forskning. Samtidig er det ikke gitt hvordan vi skal identifisere casen vår hvis vi for eksempel har intervjuet en gruppe individer. Ethvert individ vil tilhøre flere sosiale kategorier, men hvilke ser vi som relevante for vår studie? Allerede når vi definerer hva studien handler om, legger vi føringer på hvilke dimensjoner som identifiserer utvalget vårt. Dette igjen har implikasjoner for hvilken populasjon vi anser at vår case tilhører og dermed hvordan vi, implisitt eller eksplisitt, generaliserer.

De fleste studier, også kvalitative, bruker sosiodemografiske variabler for å definere utvalget for empirisk undersøkelse, dermed er de fleste utvalg komponert basert på kategorier som kjønn, etnisitet, klassebakgrunn, yrke, bosted etc. (Hammersley, 2008). Det er slike kategorier vi støtter oss til for å forstå casene våre, og hvordan de er relatert til andre situasjoner enn de vi har studert.

Imidlertid er det ikke gitt hvordan vi definerer og forstår hva vi studerer. For eksempel kan en studie om «unge pakistanere i Norge» kanskje like gjerne defineres som å handle om «andregenerasjonsinnvandrere», hvis vi legger mer vekt på innvandringsgenerasjon enn landbakgrunn, eller kanskje mer spesifikt «andregenerasjonsinnvandrere i en generøs velferdsstat» hvis vi er opptatt av type kontekst. Hvordan forskeren velger å fremstille og forstå utvalget sitt, er tett knyttet til hva formålet med studien er.

Hvordan vi forstår casene våre, handler om hvilke kategorier vi bruker og hvordan. I resten av artikkelen vil jeg diskutere hvilke konsekvenser vår bruk av kategorier kan ha for generalisering, gjennom en diskusjon av bruken av en bestemt kategori, nemlig etnisitet.

5. Kategorier og generalisering: Etnisitet som eksempel

De vanligste kategoriene for utvalg og analyse i sosiologien er antageligvis etnisitet, kjønn og klasse, og disse refereres ofte til som «de tre store» (jf. Orupabo, 2014). Vi kan skille mellom disse kategoriene som analytiske kategorier som forskere bruker, og som praktiske kategorier folk bruker i sine hverdagsforståelser og -praksiser. De analytiske kategoriene vi bruker, former hvordan vi forstår det vi studerer og hvordan vi definerer utvalget vårt. Med andre ord vil det bestemme dimensjonene vi forstår casen vår ut fra, hvilken populasjon vi anser at casen hører til, og hvor typisk eller atypisk vi vurderer at vår case er for denne populasjonen. Det får altså konsekvenser for hvordan vi generaliserer.

Som vi vet, er det ingen ferdige kategorier eller grupper i den sosiale verdenen. Inndelinger som etnisitet er sosiale produkter, og ikke naturgitte. Når vi bruker en bestemt kategorisering av mennesker eller av verden, er det fordi vi antar at kategorien er meningsfull og relevant i den sosiale verdenen. Kategoriseringer handler om de sosiale inndelingene vi gjør, men også om hvordan vi tillegger disse inndelingene mening. Når jeg skiller mellom analytiske og praktiske kategorier, er det for å understreke at kategorier som etnisitet, kjønn og klasse ikke finnes som substanser i verden, de får kun et innhold og mening gjennom relasjoner i en konkret kontekst (Orupabo, 2013; Bourdieu og Wacquant, 1995).

Jeg vil diskutere bruken av etnisitet som en analytisk kategori for å illustrere noen utfordringer og dilemmaer vår bruk av kategorier har for generalisering, men diskusjonen er også relevant for de andre standardkategoriene. Etnisitet er en sentral kategori i migrasjonsstudier, og blir ofte brukt til å definere, avgrense og forstå det som studeres. Den mest vanlige bruken av kategorien etnisitet er nok å operasjonalisere den som landbakgrunn. Den blir dermed en kategori som tilskrives individene eller gruppene som studeres. Etnisitet kan også studeres som en selvvalgt kategori, hvor man studerer på hvilke måter folk føler tilhørighet til eller identifiserer seg som medlem av en gruppe (Phelps og Nadim, 2014; Jenkins, 1997). Ettersom sosiologien og samfunnsforskningen i stadig større grad reflekterer at samfunnene de studerer er flerkulturelle, har etnisitet også blitt en sentral kategori i forskning utenfor migrasjonsfeltet.

Problemet med bruken av etnisitet som en analytisk kategori er at det i mange tilfeller bærer med seg en antagelse om at etnisitet er determinerende for individenes forståelser og praksiser. Det har vært mye kritikk av tendensen til å fremstille etniske minoritetsgrupper som homogene grupper som er determinert av kulturelle skikker. Mange har påpekt at det både i den akademiske og offentlige sfæren er en tendens til å se på de kulturelle forståelsene til etniske minoriteter som overdrevent statiske, konsistente og felles for alle medlemmer av gruppen, og etnisk og kulturell bakgrunn blir ofte behandlet som det avgjørende for praksisene til innvandrere og deres barn (Fuglerud, 2007; Brah, 1996).

I sin bok Ethnicity Without Groups utfordrer Rogers Brubaker (2004) bruken av etnisitet som analytisk kategori. Problemet er, ifølge Brubaker, at vi ikke skiller mellom etnisitet som en kategori og etnisitet som grupper. Dette gjenspeiler hovedsakelig skillet mellom analytiske og praktiske kategorier. Grupper er enheter som har sosial relevans og som er meningsfulle for de som er involvert. De karakteriseres av gjensidig interaksjon og anerkjennelse, en felles identitet, og danner basis for sosial handling. Det samme gjelder ikke kategorier. Kategorier kan danne grunnlaget for grupper, men gjør det ikke nødvendigvis. Brubaker (2004) påpeker at vi ikke kan behandle etnisitet, eller kategorier som kjønn og klasse for den saks skyld, som aktører som danner grunnlaget for identiteter, interesser, intensjoner og handling. Hvorvidt og i hvilken grad slike kategorier danner grunnlaget for sosialt relevante grupper, er et empirisk spørsmål.

På lignende måte er «kjønn» kontroversiell som analytisk kategori, og spesielt innen feministiske tradisjoner er det uenighet om hvordan kategorien bør brukes. Det har blant annet blitt rettet kritikk mot tendenser til å behandle «kvinne» som en enhetlig kategori med universelle egenskaper. Denne kritikken refererer ofte enten til at kjønn spiller seg ut forskjellig ut fra hvilken posisjon du ellers har i samfunnet, at kjønn er en personlig vel så mye som en kulturell kategori, eller til at kjønn ikke er en god kategori for å beskrive mennesker i det hele tatt (jf. for eksempel McCall, 2005; Chodorow, 1995).

Denne typen kritikk har vært svært viktig. Når det gjelder etnisitet, er mitt inntrykk at det har blitt økt bevissthet rundt fallgruvene ved bruken av kategorien, spesielt i migrasjonsforskningen, og at essensialiserende og kulturalistiske forståelser av etniske minoriteter har blitt mindre vanlige. Det foregår likevel fortsatt en debatt om i hvilken grad migrasjonsforskere bør vektlegge kontinuitet og den vedvarende påvirkningen fra migranters opprinnelsesland (og for barn av innvandrere snakker vi om en potensiell fortsatt påvirkning fra foreldrenes opprinnelsesland), og i hvilken grad man heller bør vektlegge bruddene migrasjonen innebærer (se Amit, 2012). Spørsmålet om hvor relevant det er å fokusere på hvor migranter emigrerer fra – eller deres etniske og kulturelle bakgrunn – er altså fortsatt høyaktuelt.

Både i forskningen og i hverdagslivet trenger vi kategorier for å forstå verden rundt oss. Bruken av kategorier er nødvendig, og ikke problematisk i seg selv. Men spørsmålet er hvordan vi bruker kategorier i forskningen. I den videre diskusjonen vil jeg peke på to utfordringer ved bruken av standardkategorier som analytiske verktøy, med etnisitet som eksempel, og vise hvordan vår bruk av kategorier kan utfordre validiteten i generaliseringene våre.

6. Utfordringer med etnisitet som analytisk kategori

Jeg vil diskutere to utfordringer med å bruke etnisitet, eller andre standardkategorier, som primære analytiske kategorier for å forstå kvalitative caser: 1) vektleggingen av én analytisk kategori kan fortrenge oppmerksomheten om andre relevante kategorier, og 2) når vi bruker standardkategorier i stedet for analytiske kategorier som fremtrer som teoretisk relevante i empirien, undergraver vi fordelen med kvalitativ forskning, nemlig muligheten til å studere prosesser og lokale kontekster.

6.1. Fortrengning av andre sentrale kategorier

En utfordring når én kategori blir dominerende for hvordan vi forstår og analyser casene våre, er at vi mister andre viktige forskjellsdimensjoner av syne. Et viktig perspektiv interseksjonalitetslitteraturen bringer med seg er at maktstrukturer er variable og relasjonelle, det vil si at det ikke er gitt a priori hvilke forskjeller som er relevante eller hvordan ulike forskjeller vil virke sammen innen en gitt kontekst. Makt ligger ikke stabilt i posisjoner i en fast struktur: vi tilhører mer enn bare én kategori, og sammenfiltringen av kategorier som kjønn, klasse, etnisitet osv. fører til at kategorier kan bli styrket eller svekket avhengig av hvordan de virker sammen i den aktuelle situasjonen (Orupabo, 2014; Berg, Flemmen og Gullikstad, 2010). Det er en fare for å bruke etnisitet som en enhetlig kategori med universelle kvaliteter, og dermed overse at betydningen av etnisk bakgrunn kan spille seg ut ulikt avhengig av kontekst, kjønn og posisjon i samfunnet.

Mahler og Pessar (2006: 42) mener oppmerksomheten i migrasjonsforskningen før tusenårsskiftet i stor grad var rettet mot betydningen av etnisitet, rase og nasjon. Disse kategoriene fikk dermed forrang for å forklare ulike fenomener, og forfatterne viser hvordan konsekvensen var at kjønn som forskjellsskapende dimensjon var i ferd med å bli helt marginalisert (se også Nawyn, 2010; Pessar, 1999).

En annen forskjellsskapende dimensjon som har stått i skyggen til etnisitet er generasjon, i betydningen «generasjon-siden-innvandring», altså distinksjonen mellom «førstegenerasjon» (innvandrere) og «andregenerasjon» (barn av innvandrere) osv. (jf. Paerregaard, 2014). Mary Waters (2014) hevder at det både i USA og Storbritannia er en tendens til å forstå integreringsspørsmål som uttrykk for spørsmål om relasjoner mellom raser. Fordi noen av de fremtredende minoritetsgruppene i disse landene innvandret for lenge siden, knyttes ikke nødvendigvis raserelasjoner til innvandring, og spørsmålet om de spesifikke erfaringene til ulike generasjoner blir lite fremtredende.

Imidlertid har migrasjonsforskningen i USA også en lang tradisjon for å studere innvandrergenerasjoner, mens det har vært mindre oppmerksomhet om dette i Storbritannia. En åpenbar grunn er at innvandringen til USA har tatt tydeligere form av distinkte «bølger», slik at innvandrergenerasjonene er klart adskilt mens mye av innvandringen til Storbritannia har vært mer kontinuerlig slik at innvandrergenerasjonene ikke former tydelige kohorter. Charsley (2003) argumenterer for eksempel for at distinksjonene mellom første-, andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere fra Pakistan er kunstige i en britisk kontekst fordi innvandringen har fortsatt uavbrutt siden den først begynte. Hun avviser dermed generasjon som en relevant forskjellsskapende dimensjon, fordi det er vanskelig å identifisere.

Distinksjonen mellom individer som har innvandret eller vokst opp i samfunnet de bor i har vært fraværende i mye migrasjonsforskning, og det har vært relativt vanlig å slå sammen ulike innvandringsgenerasjoner og snakke om hele etniske grupper eller miljøer. Likevel er det god grunn til å tro at distinksjonen mellom ulike innvandringsgenerasjoner kan utgjøre en teoretisk relevant forskjell. Som Mannheim (1952) påpekte, representerer generasjoner en sosial plassering (social location). Det å vokse opp i et samfunn med foreldre som har innvandret fra en sosial kontekst som kanskje er svært annerledes, som gjerne er tilfellet for den såkalte andregenerasjonen, kan være opphav til spesifikke erfaringer og en spesifikk posisjon når det gjelder for eksempel tilgang på kulturelle og sosiale ressurser (se for eksempel Aarset, 2015; Nadim, 2014a).

En siste forskjellsskapende dimensjon jeg vil nevne her er institusjonell kontekst. Den økte oppmerksomheten om hvordan den institusjonelle konteksten former utfallet av integreringsprosessene til de såkalte etterkommerne, eller innvandrernes barn, har ført til en klar utfordring av vektleggingen av etnisitet. Et viktig arbeid i så måte er Maurice Crul og kollegaers studie av etterkommerne i Europa (se Crul og Mollenkopf, 2012; Crul, Schneider og Lelie, 2012). De har sammenlignet barn av innvandrere fra de samme etniske gruppene på tvers av femten byer i åtte land. De finner slående forskjeller mellom de ulike landene, også når de ser på den samme etniske gruppen, og forskerne viser hvordan de nasjonale forskjellene kan forklares med de ulike institusjonelle kontekstene etterkommerne lever sitt liv innenfor. Også i min kvalitative studie om etterkommerkvinner med pakistansk bakgrunn og deltagelse i arbeid, finner jeg at den norske kulturelle og institusjonelle konteksten, som tydelig støtter småbarnsmødres deltagelse i arbeid, setter viktige rammebetingelser for kvinnenes refleksjoner og praksiser når gjelder å kombinere omsorg for små barn med arbeid (Nadim, 2014a). Disse studiene viser begrensningene ved forklaringer som hovedsakelig er basert på etnisk bakgrunn eller kultur, og viser at den institusjonelle konteksten er en sentral kategori for å forstå hva man har en case av, og hvor langt og til hvilke andre kontekster konklusjonene fra en studie kan videreføres. I mitt tilfelle kan det altså være viktigere å forstå casen som er studert som «etterkommerkvinner i den ‘kvinnevennlige’ norske velferdsstaten» enn som en studie av «etterkommerkvinner med pakistansk bakgrunn».

Det jeg vil med disse eksemplene er å problematisere hvilke kategorier vi bruker for å forstå hva vi har en case av. Ulike kategorier virker sammen på bestemte måter, og eksemplene jeg refererer til her viser hvordan vektleggingen av kategorien etnisitet har stått i fare for å fortrenge oppmerksomheten om betydningen av kjønn, generasjon og institusjonell kontekst, men listen kunne selvfølgelig vært mye lenger. Slike andre betydningsfulle kategorier eller dimensjoner risikerer å bli mindre synlige i hvordan vi forstår hva vi har studert. Dette er relatert til hvilken populasjon vi anser at funnene våre kan føres tilbake til, og dermed direkte knyttet til spørsmålet om generalisering. Hvilke andre kontekster anser vi som like nok til at funnene våre kan overføres til dem, og langs hvilke dimensjoner gjør vi vurderingen om hva som er likt nok? I tillegg aktualiseres spørsmålet om hvilke forskjeller vi ser som betydningsfulle i analysen, hva forklarer det vi finner? Problemet med den sterke vektleggingen av etnisitet er, som Brubaker (2004) peker på, at vi risikerer å overdrive betydningen og forklaringskraften til kategorien.

6.2. Standardkategorier vs. kontekstspesifikke kategorier

En annen og beslektet utfordring med bruken av standardkategorier, som etnisitet, er måten vi bruker dem på. Martyn Hammersley (2008) hevder at kvalitativ forskning har en tendens til å bruke konvensjonelle sosiodemografiske variabler i analysen og behandle disse på en statisk måte. Han mener mye kvalitativ analyse er opptatt av hvordan variabler som etnisitet, kjønn og sosial klasse former bestemte perspektiver, handlinger og utfall. Ved å bruke disse standardvariablene i analysen, mener Hammersley (2008) at «quite a lot of qualitative inquiry now takes a form that is not far from being old-style quantitative research without the numbers» (Hammersley, 2008: 31). Vi bruker altså ofte standardkategorier i stedet for å bruke analytiske kategorier som har vist seg å være betydningsfulle i studien eller som er særegne for den lokale konteksten som studeres. Resultatet er at vi undergraver styrken og fordelene med kvalitativ forskning ved å overse prosesser og lokal kontekst.

Grounded theory-tradisjonen og dens begrep om teoretisk sampling, utfordrer også bruken av standardkategoriene med en lignende argumentasjon (jf. Corbin og Strauss, 2008; Charmaz, 2006; Glaser og Strauss, 1999). Teoretisk sampling utfordrer tendensen til å basere seg på allerede gitte sosiodemografiske kategorier, og foreslår å heller spørre hvilke distinksjoner det er teoretisk relevant å inkludere i studien. Basert på den innledende datainnsamlingen og foreløpig analyse, burde forskeren velge hvilke kontraster det er teoretisk relevant å innlemme og undersøke i studien. Begrepet om teoretisk sampling kan gi oss analytiske verktøy til å fange andre, både teoretisk og empirisk, betydningsfulle kontraster og kategorier enn de sosiodemografiske kategoriene som er lettest tilgjengelig for oss. Teoretisk sampling innebærer at vi hele tiden må begrunne den teoretiske relevansen av kategoriene vi bruker, i stedet for å basere datainnsamlingen på forhåndsplanlagte, rutinepregede og kanskje arbitrære kriterier basert på commonsensiske gruppeinndelinger (Glaser og Strauss, 1999: 48).

En annen måte å utfordre vår tendens til å bruke standardkategorier som etnisitet for å definere og forstå våre caser, er å revurdere hva slags type utvalgsenheter vi bruker. Gobo (2008, 2006) påpeker at det er lite forskning som er interessert i personer i seg selv, det vi er interessert i er noen karakteristikker ved personer eller deres erfaringer. Likevel velger vi ofte personer, familier, organisasjoner, nasjoner osv. som utvalgsenheter. Dermed blir det et misforhold mellom utvalgsenheten og fenomenet vi er interessert i. Gobo (2006) argumenterer for at ved å bruke begreper, situasjoner, praksiser og lignende heller enn personer som utvalgsenheter, blir det et større sammenfall mellom fenomenet vi er interessert i og hvordan vi setter sammen utvalget vårt. Med referanse til Goffman (1967) insisterer Gobo på at det vi burde være interessert i er «not men and their moments, but moments and their men» (Gobo, 2008: 208). Ved å bruke denne typen enheter i stedet for standardkategoriene, er det enklere å være tydelig på at vi ikke forklarer individer eller hele biografier, men bestemte aspekter ved informantenes erfaringer.

Når vi faller tilbake på standardkategoriene som etnisitet for å definere og forstå våre caser, risikerer vi at analysene og konklusjonene vi trekker blir mindre solide siden de ikke er basert på analytiske kategorier som fremtrer som betydningsfulle i det empiriske materialet. Dermed kan denne typen analyser utgjøre en trussel mot mulighetene for å generalisere.

Selv om det er klare utfordringer ved å bruke etnisitet eller andre standardkategorier som primære analytiske kategorier for å forstå våre caser, betyr ikke det at vi nødvendigvis skal forkaste slike analytiske kategorier. Det finnes sterke makt- og ulikhetsrelasjoner basert på etnisitet og de andre standardkategoriene som kjønn og klasse, og disse kategoriene kan ha sterk materiell og diskursiv betydning (jf. McCall, 2005). Etnisitet kan være teoretisk relevant, men poenget er at dette er et empirisk spørsmål. Kategorier må behandles som tomme begreper som i seg selv ikke gir noen forklaringer, men deres mening og betydning må undersøkes empirisk (jf. Orupabo, 2014; McCall, 2005).

7. Konklusjon

Denne artikkelen har beskrevet hvordan temaet generalisering i kvalitativ metode er gjenstand for uenighet og debatt. Akademikere har veldig ulikt syn på hvorvidt det er ønskelig, eller i det hele tatt mulig, å generalisere fra kvalitativ forskning. Men i praksis ser hovedregelen ut til å være at kvalitative forskere generaliserer (Payne og Williams, 2005). Problemet er at de gjør det uten å spesifisere grunnlaget for generaliseringene sine. Som Payne og Williams (2005) hevder, synes forskere å generalisere nærmest ubevisst.

Noen former for generalisering skjer nok uforvarende i måten vi ordlegger oss på. Når vi oppsummerer funnene våre, er det stor forskjell på for eksempel å bruke bestemt og ubestemt form. Når vi skriver «kvinnene med høyere utdanning mener/gjør/…», gir vi inntrykk av å referere til de faktiske kvinnene vi har studert, men skriver vi «kvinner med høyere utdanning …», gir vi inntrykk av, kanskje uten at det er intensjonen, å referere til hele populasjonen av kvinner.

Imidlertid tror jeg mye av den uuttalte generaliseringen skjer fordi det er uklart for oss hva generalisering i kvalitativ forskning innebærer. Vi blir stort sett opplært til at generalisering ikke er formålet med kvalitativ forskning. Samtidig har vi et behov for å begrunne verdien av forskningen vår ved å vise til dens videre relevans.

Så hvordan burde vi generalisere? Jeg mener et første skritt er å innrømme at vi faktisk generaliserer. Man kan være enig eller uenig med metodeteoretikere som Gobo (2008, 2006) og Gomm m.fl. (2000) om hvorvidt kvalitative forskere kan og bør begi seg ut på empiriske generaliseringer. Men deres insistering om at vi som kvalitative forskere må ta generalisering på alvor, er en utfordring vi alle burde ta. Vi bør være eksplisitte på hva som er grunnlaget for våre generaliseringer, og inkludere disse vurderingene når vi rapporterer funnene våre.

Det neste skrittet er å generalisere på en systematisk og rigorøs måte. Payne og Williams’ (2005) begrep om moderate generaliseringer er nyttig i så måte. De hevder at kvalitative forskere kan generalisere, men at vi må være moderate når det gjelder styrken og rekkevidden av påstandene vi kommer med. Generaliseringer bør forstås som forslag som er åpne for empirisk testing, og som kan bli bekreftet eller avkreftet gjennom videre forskning. Men kanskje mer vesentlig, forskningsdesignet må fra begynnelsen utformes og utføres på en måte som tillater oss å bevisst produsere moderate generaliseringer. Dette innebærer en gjennomtenkt og strategisk utvelgelse av caser å forske på, og en bevisst holdning til hvilke forskjellskategorier vi bruker for å velge ut, forstå og analysere våre caser.

Vår bruk av analytiske kategorier, som etnisitet, er relevant for både empiriske og teoretiske generaliseringer. På den ene siden vil kategoriene vi bruker for å forstå hva vi har studert, definere hvilken populasjon vi anser at vår case er en case av. Det bestemmer dermed hvilken populasjon vi mener funnene gjelder for. Dette går rett til kjernen av hvordan vi gjør empiriske generaliseringer, noe vi har en tendens til, enten implisitt eller eksplisitt, å gjøre. Gjennom å studere et utvalg av individer fra en bestemt etnisk gruppe i et bestemt land, er det ikke uvanlig at forskere generaliserer tilbake til den etniske gruppen om utbredelsen av fenomenet de er opptatt av.

Bruken av kategorier som etnisitet er også relatert til teoretiske generaliseringer. Når etnisitet er den primære analytiske kategorien for å forstå en case, risikerer vi å overvurdere betydningen av denne kategorien og behandle det som en forklaring på utfallene eller prosessene vi identifiserer. Hvis våre analyser er basert på a priori analytiske kategorier i stedet for kategorier som har vist seg å være relevante gjennom analyse av det empiriske materialet, er det en klar trussel mot robustheten til de teoretiske påstandene analysen resulterer i. Dermed blir det også en trussel mot muligheten for teoretisk generalisering.

Kategoriene vi bruker for å forstå casen vår må altså være teoretisk begrunnet og ikke basert på commonsensiske antagelser eller gammel vane (jf. Corbin og Strauss, 2008; Hammersley, 2008). Ellers undergraver vi nettopp det som er fordelen med kvalitativ metode, å fange kompleksiteten av relasjoner i lokale kontekster, og svekker samtidig mulighetene for å gjøre robuste generaliseringer.

Om artikkelen

Artikkelen er skrevet i forlengelsen av prøveforelesningen jeg holdt i forbindelse med forsvaret av min PhD-grad ved Universitetet i Oslo, september 2014. Takk til Julia Orupabo, Arnfinn Haagensen Midtbøen, Mari Teigen og Jon Horgen Friberg for nyttige tilbakemeldinger underveis i arbeidet med forelesningen. Takk også til LIM-gruppa ved Institutt for samfunnsforskning og de anonyme fagfellene for gode kommentarer til artikkelen. Artikkelen er finansiert av NFR-prosjektet Public Policy and the Labour Market Attachment of Different Households (prosjektnr. 194379) og CORE – Kjernemiljø for likestillingsforskning.

Om forfatteren

Marjan Nadim er Phd i sosiologi (2014) fra Universitetet i Oslo og forsker II ved Institutt for samfunnsforskning. Nadim jobber med spørsmål relatert til likestilling, integrering, migrasjon, familie og arbeid. Avhandlingen hennes handlet om lønnsarbeid og moderskap blant barn av innvandrere i Norge. Epost: mna@samfunnsforskning.no

Referanser

Amit, V. (2012) 'The Raptures and Ruptures of Mobility'. Identities, 19(4): 501–509.

Berg, A.-J., Flemmen, A. B. og Gullikstad, B. (2010) 'Innledning: Interseksjonalitet, flertydighet og metodologiske utfordringer'. I Berg, A.-J., Flemmen, A. B. og Gullikstad, B. (red.) Likestilte norskheter: Om kjønn og etnisitet. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Bourdieu, P. og Wacquant, L. J. D. (1995) Den kritiske ettertanke: Grunnlag for samfunnsanalyse. Oslo: Samlaget.

Brah, A. (1996) Cartographies of Diaspora: Contesting Identities, Gender, Racism, Ethnicity Series. London: Routledge.

Brekke, I. og Rogstad, J. (2011) 'Godt gift? Betydningen av ektefellens landbakgrunn for kvinnelige etterkommeres arbeidsdeltagelse'. Søkelys på arbeidslivet, 28(1–2): 107–123.

Brubaker, R. (2004) Ethnicity without Groups. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.

Charmaz, K. (2006) Constructing Grounded Theory: A Practical Guide through Qualitative Analysis. London: Sage.

Charsley, K. (2003) Rishtas: Transnational Pakistani Marriages. Phd-avhandling. Edinburgh: University of Edinburgh.

Chodorow, N. J. (1995) 'Gender as a Personal and Cultural Construction'. Signs, 20(3): 516–544.

Corbin, J. M. og Strauss, A. L. (2008) Basics of Qualitative Research: Techniques and Procedures for Developing Grounded Theory. Thousand Oaks, California: Sage.

Crul, M. og Mollenkopf, J. (red.) (2012) The Changing Face of World Cities: Young Adult Children of Immigrants in Europe and the United States. New York: Russell Sage Foundation.

Crul, M., Schneider, J. og Lelie, F. (red.) (2012) The European Second Generation Compared: Does the Integration Context Matter? Amsterdam: Amsterdam University Press.

Dale, A. og Ahmed, S. (2011) 'Marriage and Employment Patterns amongst UK-raised Indian, Pakistani, and Bangladeshi Women'. Ethnic and Racial Studies, 34(6): 902–924.

Denzin, N. (1983) 'Interpretive Interactionism'. I Morgan, G. (red.) Beyond Method: Strategies for Social Research (s. 129–146). Beverly Hills, California: Sage.

Flyvbjerg, B. (2006) 'Five Misunderstandings About Case-Study Research'. Qualitative Inquiry, 12(2): 219–245.

Fuglerud, Ø. (2007) 'Innledning'. I Fuglerud, Ø. og Eriksen, T. H. (red.) Grenser for kultur? Perspektiver fra norsk minoritetsforskning. Oslo: Pax.

Glaser, B. G. og Strauss, A. L. (1999) The Discovery of Grounded Theory: Strategies for Qualitative Research. New York: Aldine Transaction.

Gobo, G. (2006) 'Sampling, Representativeness and Generalizability'. I Seale, C. (red.) Qualitative Research Practice (s. 405–426). London: Sage.

Gobo, G. (2008) 'Re-Conceptualizing Generalization: Old Issues in a New Frame'. I Bickman, L., Brannen, J. og Alasuutari, P. (red.) The SAGE Handbook of Social Research Methods (s. 193–213). London: SAGE.

Goffman, E. (1967) Interaction Ritual: Essays on Face-to-Face Behavior. Garden City, N. Y.: Doubleday.

Gomm, R., Hammersley, M. og Foster, P. (2000) 'Case Study and Generalization'. I Gomm, R., Hammersley, M. og Foster, P. (red.) Case Study Method: Key Issues, Key Texts (s. 98–115). London: Sage.

Guba, E. G. og Lincoln, Y. S. (1989) Fourth Generation Evaluation. Newbury Park, California: Sage.

Hammersley, M. (2008) Questioning Qualitative Inquiry: Critical Essays. Los Angeles: Sage.

Jenkins, R. (1997) Rethinking Ethnicity: Arguments and Explorations. London: Sage.

Kvale, S. (1997) Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Lincoln, Y. S. og Guba, E. G. (2000) 'The Only Generalization is: There is no Generalization'. I Gomm, R., Hammersley, M. og Foster, P. (red.) Case Study Method: Key Issues, Key Texts (s. 27–44). London: Sage.

Mahler, S. J. og Pessar, P. R. (2006) 'Gender Matters: Ethnographers Bring Gender from the Periphery toward the Core of Migration Studies'. International Migration Review, 40(1): 27–63.

Mannheim, K. (1952) 'The Problem of Generations'. I Mannheim, K. (red.) Essays on the Sociology of Knowledge (s. 276–322). London: Routledge & Kegan Paul.

McCall, L. (2005) 'The Complexity of Intersectionality'. Signs, 30(3): 1771–1800.

Mitchell, J. C. (2006) 'Case and Situation Analysis'. I Evens, T. M. S. og Handelman, D. (red.) The Manchester School: Practice and Ethnographic Praxis in Anthropology (s. 23–42). New York: Berghahn Books.

Nawyn, S. J. (2010) 'Gender and Migration: Integrating Feminist Theory into Migration Studies'. Sociology Compass, 4(9): 749–765.

Nadim, M. (2014a) 'Reinterpreting the Relation between Motherhood and Paid Work: Second-Generation Immigrant Women in Norway'. Sociological Review, 62(3): 494–511.

Nadim, M. (2014b) 'Transnational Marriages and Second-Generation Women’s Employment'. Nordic Journal of Migration Research, 4(3): 99–107.

Orupabo, J. (2013) Kompetanse – en symbolsk markør: Kjønn, etnisitet og aspirasjoner i overgangen mellom utdanning og arbeidsmarked. Phd-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.

Orupabo, J. (2014) 'Interseksjonalitet i praksis: Utfordringer med å anvende et interseksjonalitetsperspektiv i empirisk forskning'. Sosiologisk tidsskrift, 22(4): 329–351.

Paerregaard, K. (2014) 'Movements, Moments and Moods. Generation as Unity and Strife in Peruvian Migration'. Ethnic and Racial Studies, 37(11): 2129–2147.

Payne, G. og Williams, M. (2005) 'Generalization in Qualitative Research'. Sociology, 39(2): 295–314.

Pessar, P. R. (1999) 'Engendering Migration Studies', American Behavioral Scientist, 42(4): 577–600.

Phelps, J. og Nadim, M. (2014) 'Ethnicity, Overview', i Teo, T. (red.) Encyclopedia of Critical Psychology (s. 607–612). New York: Springer.

Sandnes, T. (2014) Familieinnvandring og ekteskapsmønster 1990–2012. Rapport 2014/11. Oslo/Kongsvinger. Statistisk Sentralbyrå.

Stake, R. E. (2000) 'The Case Study Method in Social Inquiry'. I Gomm, R., Hammersley, M. og Foster, P. (red.) Case Study Method: Key Issues, Key Texts (s. 18–26). London: Sage.

Waters, M. C. (2014) 'Defining Difference: The Role of Immigrant Generation and Race in American and British Immigration Studies'. Ethnic and Racial Studies, 37(1): 10–26.

Williams, M. (2000) 'Interpretivism and Generalisation'. Sociology, 34(2): 209–224.

Znaniecki, F. (1934) The Method of Sociology. New York: Farrar & Rinehart.

Aarset, M. F. (2015) Hearts and Roofs. Family, Belonging, and (Un)settledness among Decendants of Immigrants in Norway. Phd-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.

1Med «etterkommer» sikter jeg til barn av innvandrere.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon