I den kaotiske tiden etter terrorangrepene 22. juli 2011 var daværende statsminister Jens Stoltenberg en sentral offentlig skikkelse. I sine taler uttrykte han den sorg og fortvilelse mange opplevde, samtidig som han ga et budskap om mer åpenhet og demokrati som vakte gjenklang i befolkningen. Ved å studere Stoltenbergs taler fra den første måneden etter terrorangrepene, i lys av kultursosiologi og fenomenologi, forsøker jeg å forstå den paradoksale kombinasjonen av fortvilelse og fellesskap som preget denne tiden. Analysen viser at Stoltenberg benytter bestemte metaforer og narrativer på en måte som gjør at han kan tale om eksistensielle temaer knyttet til virkelighet, språk og tid. Dermed kan han skildre en fryktelig og uvirkelige terror, men samtidig beskrive en håpefull og meningsfull fremtid for fellesskapet.
Nøkkelord: Terror, 22. juli, kulturelle traumer, fenomenologi, kultursosiologi