Torild Skard

Maktens kvinner. Verdens kvinnelige presidenter og statsministre 1960–2010

Universitetsforlaget 2012

Torild Skard har skrevet en bok om alle kvinnelige statsledere i FNs medlemsland etter 2. verdenskrig. At alle verdens kvinnelige toppledere kan bli detaljert beskrevet og analysert innenfor to permer, sier i seg selv noe om antallet. For det har ikke vært spesielt mange de siste 50 årene. Skard har funnet 73 kvinnelige toppledere som har regjert i 53 ulike stater, verden over.

Sentrale og viktige sosiologiske spørsmål preger dette omfattende bokprosjektet: Hvordan (eller hvorfor) klarte disse kvinnene å nå til topps i en ellers mannsdominert politisk sfære? Blir de politiske beslutningene påvirket av lederens kjønn, eller sagt med andre ord: spiller det noen rolle for politikken som føres at det er en kvinne og ikke en mann som er toppleder?

Bokas målgruppe er nok ikke primært sosiologer generelt eller kjønnsforskere spesielt, men snarere vanlig interesserte lesere. Teksten er åpenbart skrevet slik at den skal kunne forstås av et bredt publikum. Det er minimal bruk av fagterminologi, og spesielle begreper blir som regel forklart, eller som forlaget selv uttrykker i sin markedsføringstekst av boka: «Enhver med interesse for kjønn og samfunn bør lese disse kapitlene, ikke fordi de sier noe direkte nytt, men fordi de gir en så balansert innsikt i stoff som ellers lett kjører seg fast i ideologiske spor (...). Her er et forslag: Bytt ut de tradisjonelle coffee-table-bøkene om mat og reiser med denne».

Boka er utvilsomt lettlest og svært tilgjengelig. Den har en personlig essayistisk stil hvor den veksler mellom store historiske sveip koblet til samfunnsutviklingen generelt ned til detaljrike portrett av alle de 73 kvinnelige topplederne. Skards delvis personlige møter med ulike kvinneliv rundt omkring i verden er for så vidt både fascinerende og underholdende lesning; likevel savnet jeg, som sosiolog og samfunnsforsker, en strammere struktur og systematiske analyser.

Strukturelt er boka bygd opp geografisk og kronologisk. De aller første kvinnelige topplederne, uavhengig av geografi, blir presentert først som en slags innledning, mens hoveddelen består av syv kapitler som tar for seg kvinnelige toppledere i henholdsvis Sør- og Øst-Asia, Latin-Amerika, Karibia, Afrika sør for Sahara, de østlige industrilandene og de vestlige industriland, hvorav den siste gruppen med land blir behandlet i to ulike perioder: før og etter 1990. Stort sett, men ikke alltid, starter disse kapitlene med en generell introduksjon over samfunnsutviklingen som preget området og tidsepoken, og avsluttes med en oppsummering etter at miniportrettene er presentert. Boka har to sluttkapitler hvor det første gir en ny helhetlig oppsummering, mens det siste i større grad leter etter mønstre og trekker konklusjoner.

Bokas andre kapittel er på mange måter ment å presentere de ulike problemstillingene og tilby en slags analysemodell som ligger bak prosjektet. Denne modellen er imidlertid ikke spesielt tydelig og blir ikke fulgt opp med nødvendige operasjonaliseringer og presiseringer. For å besvare de to overordnede problemstillingene nevnt innledningsvis, lister imidlertid Skard opp en modell som vil se på hvilke faktorer som har lagt føringer for at kvinnene var (i) aktuelle kandidater og (ii) hvorfor de ble rekruttert. Dette skal så vurderes opp mot økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle forhold i samfunnet samt kandidatenes bakgrunn og spesifikke hendelser. Skard sier at hun også ønsker å studere (iii) betydningen av kvinnenes politiske prestasjoner. For å undersøke dette vil hun ha et spesielt blikk på det hun omtaler som kvinnepolitikk og hvilke støttespillere den kvinnelige topplederen omga seg med. Her innrømmer Skard imidlertid at det i de fleste tilfeller vil være umulig å vurdere de kvinnelige ledernes prestasjoner skikkelig og gi et helhetlig bilde (s. 105). Hva som er kvinnepolitikk er heller ikke spesifikt presisert, og i flere tilfeller bruker Skard selv stereotyper, som når hun på s. 94 diskuterer problemet med at det ikke er alle kvinnelige parlamentarikere som tar opp kvinnespørsmål, eller føler ansvar for dem, men at noen er «primært opptatt av ‘mannsområder’ som finans- og utenrikspolitikk».

Torild Skard har vært forsker, men også SV-politiker, lagtingspresident samt innehatt flere topp-posisjoner i internasjonale organisasjoner som UNESCO og UNICEF. Siden 2006 har hun vært leder i Norsk Kvinnesaksforening. Dette forklarer kanskje delvis hvorfor boka ikke bare er svært informasjonsrik, men også full av sjangerblandinger. For vi blir ikke bare presentert for 73 minibiografier av de forskjellige kvinnelige topplederne. Rett som det er dukker det også opp ulike selvbiografiske innslag, som da hun beskriver sitt eget møte med en av de tidligere afrikanske kvinnelige topplederne som tar imot henne «i en alminnelig afrikansk bomullskjole, og stua var halvmørk med plysjgardiner, to dype sofaer og et kaffebord» (s. 61). Eller da hun i omtalen av Gro Harlem Brundtland viser til at mange var overrasket da Gro giftet seg med høyremannen Arne Olav, men at «[v]i som gikk på Hegdehaugen høyere skole samtidig med Gro Harlem og Arne Olav Brundtland, var ikke overrasket. Arne Olav var en åpen og omgjengelig kar (…)» (s. 128).

En annen sjanger som dominerer er generelle beskrivelser av samfunnsutviklingen, både i de enkelte landene eller i verdensdelene for øvrig. Disse er kombinert med enkelte spredte tabeller og figurer hentet fra et lite utvalg andre forskningsprosjekter. Selv fikk jeg kanskje mest ut av de omfattende, men ikke spesielt oversiktlige oppsummeringene. Det er utvilsomt en imponerende mengde informasjon og store overblikk som blir presentert i Maktens kvinner, men det blir tidvis litt gjentagende og for detaljert. Jeg vet ikke om det har vært benyttet faglige konsulenter på dette bokprosjektet, men en effektiv konsulent ville nok ved en ytterligere gjennomgang med enkle grep kunnet stramme opp sammendragene og fått problemstillingene og «analysemodellen» litt mer spisset og fokusert.

En siste sjanger som skinner igjennom i boka, og spesielt i det avsluttende konklusjonskapitlet, er det politiske manuskriptet. Selv om forlagets salgstekst sier at forfatteren gir balansert innsikt i stoff som ellers lett kjører seg fast i ideologiske spor, er det innimellom lett å kjenne igjen SV-politikeren i teksten. Foruten de to hovedproblemstillingene er det viktigste underliggende spørsmålet for Skard hvordan man kan øke deltaking av «kvinner i det politiske lederskap og få beslutninger på nasjonalt nivå til å bli mer kvinnevennlige» (s. 21). Den politiske tiltakslisten som beskrives på s. 492 og fremover underbygger dette. Her trekkes kvoteordninger frem som nødvendige tiltak, og det understrekes at «det er usannsynlig at likestilling kan bli til virkelighet i samfunn der det først og fremst er markedsliberalistisk tenkning og press som avgjør politikken» (s. 493). Som vi vet finnes det i dag mennesker som ser på seg selv som feminister og jobber for kvinners beste, men som også støtter en markedsliberalistisk tenkning. Riktignok demonstrerer opptellingen at over halvparten av de kvinnelige lederne soknet til den politiske venstresiden, men i industrilandene har det også vært mange eksempler på høyre- og sentrumsorienterte kvinnelige toppledere.

Hva har vi så lært etter å ha lest boka? Svarer hun på problemstillingene sine? Hvordan og hvorfor har kvinnene kommet til makten, og har det gjort en forskjell at disse topplederne var kvinner og ikke menn? Det er naturligvis mange faktorer som spiller inn, men noen mønstre avdekkes. I vestlige demokratiske land er det stort sett dyktighet, kunnskap og erfaring som har ført kvinnene til topps, mens det i mange av de østlige industrilandene var uro og krav om politisk fornyelse som førte til kvinnelige ledere. I Asia og Latin-Amerika har familieforhold vært spesielt viktig, mens de afrikanske topplederne ifølge Skard stort sett har vært assistenter for mannemakten. I så måte svarer hun på den første problemstillingen, selv om det ikke avdekkes hvorvidt dette mønsteret skiller seg fra hvordan tilsvarende mannlige toppledere kom til makten. Vi kommer derfor heller ikke til bunns i hvor viktig kjønn er i samspillet med, eller relativt til, andre sentrale faktorer knyttet til f.eks. klasse, utdanning og erfaring. En større utfordring dukker opp når den andre problemstillingen, knyttet til kjønns betydning for de politiske prestasjonene, skal besvares. Det kan innvendes at det var et umulig prosjekt å gi et godt svar på denne problemstillingen i utgangspunktet, gitt prosjektets design og omfang. Men vel så viktig for at dette blir problematisk er forutsetningen om at kvinner skal føre en form for kvinnepolitikk utelukkende fordi de er kvinner. Svaret på problemstillingen blir til slutt at det er de mannlige systemene sin skyld at toppkvinnene relativt sjelden gjør livet bedre for andre kvinner, og at man dermed ikke kan forvente at de kvinnelige statslederne fører noen spesiell kvinnepolitikk.

De 73 topplederne har likevel alle det til felles at de er viktige rollemodeller, og at det er en prestasjon i seg selv. Hvis kvinnelig lederskap skal være en demokratisk rett for alle kvinner, har det betydning at ledere er kvinner. Selv om det ikke alltid har samme betydning, og selv om de ikke alltid fører det Skard mener er «kvinnepolitikk».