Harald Høiback og Palle Ydstebø (red.)

Krigens vitenskap – en innføring i militærteori

Abstrakt forlag 2012

Kan krig studeres vitenskapelig? Naturligvis kan den det. Det er lange tradisjoner for dette i mange land. Også i Norge. Men her har studiene vært dominert av sosiologer som har betraktet krig som et uakseptabelt avvik fra en normaltilstand av orden og fred. De har fremstilt krig som en sykdom og betraktet vitenskapelig forskning på krig som et slags epidemiologisk prosjekt; de har samlet opplysninger om kriger i store datasett som de har gransket ved hjelp av statistiske teknikker for å finne mønstre og regulariteter. Hensikten har vært å identifisere krigens årsaker slik at de etter hvert kunne utvikle en kur for denne lidelsen. Den norske forskningen har, kort sagt, vært mer opptatt av fredsforskning enn av krigsstudier.

Harald Høiback og Palle Ydstebø slår an helt andre toner. De fremstiller ikke krig epidemisk, men endemisk. De ser ikke krig som en sykdom, men som en sosial realitet. De drives ikke av et normativt prosjekt om å avskaffe krig, men tar krigen for gitt. De søker å forstå dens vesen.

Høiback og Ydstebø er oberstløytnanter ved Forsvarets stabsskole. Høiback har mastergrad i historie og doktorgrad i filosofi. Ydstebø er historiker. Begge har høye ambisjoner. De ønsker først å gi en innføring i militær vitenskapsteori, for dernest å gi en innføring i militærvitenskapens viktigste teorier. Endelig søker de å bruke militærvitenskapens etablerte tilnærminger og teorier på aktuelle problemstillinger.

Deres første hensikt er å presentere militære teorier. Men hva er militære teorier? Hva kan de brukes til? Spørsmålene drøftes i bokens to første kapitler. Innledningskapitlet presenterer kort Antoine-Henri Jominis betraktninger om krigens mekanikk. Carl von Clausewitz’ grunnleggende betraktninger om krigens natur får den bredeste omtalen – som bl.a. at krigens grunnleggende logikk er duellens, hvor to viljer inngår i et fiendtlig samspill. Kapittel 2, «Hva er militærteori?», går flere skritt videre og presenterer krigføringens vitenskapelige grunnlagsproblemer slik de har vært formulert fra Machiavelli og Clausewitz via Liddell Hart og John F. C. Fuller til Colin Powell og Donald Rumsfeld. Hvordan kan man best forberede seg til krig? Hvordan kan krig unngås? Hvordan kan krig vinnes ...? Dette er noen av spørsmålene som reises i dette kapitlet. Og i løpet av diskusjonen mobiliseres vitenskapsteoretiske tilnærminger fra forfattere som Karl Popper, Robert Merton, Thomas Schelling, Jürgen Habermas og flere andre.

Av disse første kapitlene fremgår det at det finnes flere typer teori innenfor militærfaget. Noen teorityper ligger nær ingeniørkunsten og drøfter krigens fysiske attributter. Ved hjelp av dem kan man regne ut hvor stor kraft som skal til for å sende et prosjektil på ti kilo tre kilometer av sted, hvor mye sprengstoff som trengs for å bryte gjennom 20 cm panser, eller hvor langt en opprørssoldat kan forflytte seg til fots med oppakning i løpet av ett døgn. Men det er ikke denne tekniske betydningen av teori som opptar Høiback og Ydstebø. De er snarere opptatt av sosiale teorier – av generelle forklaringsprinsipper som ligger innenfor samfunnsvitenskapene, og som har mye til felles med bl.a. makrososiologi og Internasjonal Politikk.

Disse kapitlene er velskrevne og innsiktsfulle. Likevel makter de ikke helt å formidle klart hva slags samfunnsvitenskap det er som danner grunnlaget for denne delen av militærvitenskapen. Kapitlene bidrar til å gi et inntrykk av at militærfaget importerer sine teorier fra andre fag. Men det er jo ikke tilfellet. Trafikken går også den andre veien. Et eksempel er teoriene som ble utviklet på Princeton-universitetet og i tenketanken RAND under andre verdenskrig: Med utgangspunkt i Clausewitz’ idealtypiske forestilling om krigen som duell, søkte strateger og økonomer i USA å gripe den vedvarende duellens logikk i logiske modeller. Resultatet ble den moderne spillteorien, en teoretisk nyvinning som hurtig ble innlemmet i økonomi, sosiologi og andre samfunnsfag.

Spillteorien viser også at krigsteorienes objekt er ikke statiske størrelser, men sosiale relasjoner. I klassisk militærteori, et fiendtlig samvirke mellom to uavhengige viljer, hvor den enes adferd danner utgangspunktet for mottrekk fra den andre. I moderne teorier er krig fremstilt mer komplisert enn som så – som en uendelig komplisert brytning mellom to eller flere selvstendige aktører som alle har sine særinteresser, spesielle mål og unike ambisjoner – og hvor alle øver gjensidig påvirkning på hverandre.

I tillegg er forholdet mellom krigførende parter i uopphørlig endring. For hver aktør observerer de andres trekk og reagerer på dem på måter som tar sikte på å overraske og overliste de andre.

Endelig opererer krigens aktører ut fra begrenset rasjonalitet – de er ikke rasjonelle aktører slik spillteorien forutsetter. Clausewitz viste til dette med et samlebegrep han kalte krigens «friksjon». Med dette viste han bl.a. til menneskelig faktorer (emosjoner, trosprinsipper, verdier, ideer, idealer) og sosiale strukturer. Krig er til syvende og sist et politisk spill, mente Clausewitz. Og militære teoretikere ønsker å finne måter å vurdere krigsdeltakernes politiske mål på. Clausewitz er en av de mest sentrale bidragsyterne til moderne militærteori, og hans begreper og resonnementer går igjen i mange av kapitlene i denne boken. Flere kapitler fremholder at krigens strategiske hovedlinjer må legges ut fra politiske hensyn – et prinsipp som Clausewitz forenklet i det berømte fyndordet om at krig er en forlengelse av politikken, men med andre midler.

Karl von Clausewitz er like grunnleggende for militærvitenskapen som Marx og Durkheim er for sosiologien. Navnet hans navn går ofte igjen i boken – og portrettet hans vises på bokens omslag. Det er rett og rimelig. Clausewitz ble studert av alle. Også av Lenin, Mao og Nord-Vietnams general Giap, som alle førte en form for irregulær krig som Clausewitz strengt tatt ikke drøftet. De trakk imidlertid god nytte av Clausewitz’ sentrale påstand om at krig er politikk med andre midler. Og med dette som utgangspunkt startet de en ny diskusjon om forholdet mellom krig og politikk. De fremholdt at dette forholdet aldri er konstant, men at det endrer seg over tid. Mao og Giap utviklet en mer finmasket faseteori om dette forholdet. Krigens tidlige fase består i stor grad av kamp og krigshandlinger, mente de. Før eller senere kommer imidlertid en ny fase hvor krigshandlinger foregår parallelt med diplomatiske forhandlinger – og hvor forhandlingenes gang avspeiler (partenes oppfatning av) styrkeforholdet på slagmarken. Deretter kommer en tredje fase hvor overenskomster kan undertegnes og militære styrker kan stanse utøvelsen av våpenmakt.

En slik stans i våpenbruken betyr imidlertid ikke at krigen er slutt, bare at den går inn i enda en ny fase hvor kampens seierherre søker å veksle sitt militære overtak inn i politisk gevinst. Denne fasen er helt avgjørende for krigens utfall. For det er ikke gitt at den militære seierherren mestrer dette. USA er for eksempel god på krigens første faser, men mestrer ofte den fjerde fasen dårlig. Under krigen i Irak vant USA f.eks. en hurtig militær seier, men klarte ikke å veksle denne seieren inn i en ønskelig politisk orden. Det samme må sies om vestmaktenes innsats i Afghanistan: De har vært militært overlegne, men har likevel ikke klart å utnytte sitt militære overtak til å skape politisk orden i landet.

Høiback og Ydstebø har laget en uttømmende bok, den er på nesten 600 sider fordelt på tolv kapitler. Men så har de to redaktørene trukket med seg syv offiserskolleger – alle med lang fartstid i Forsvaret og med krigserfaring nok fra Balkan og Afghanistan til å forankre bokens teoretiske presentasjoner i praksis og empiri.

Bokens første tre kapitler er skrevet av redaktørene og utgjør verkets første del. De tre neste kapitlene utgjør kjernen i bokens andre del. De tar for seg krigsvitenskapens tre klassiske våpengrener. Major Bård Gran drøfter landmilitær teori, de oppgavene hæren tradisjonelt har hatt og de utfordringene hæren står overfor i moderne krig; han legger vekt på oppgaver som å ramme og skjerme. Kommandørkaptein Jan Tore Nilsen behandler sjømaktens natur og presenterer teorier som former marinens oppgaver. I forhold til landmakt og sjømakt har luftmakten hatt en relativt kort historie. Oberstløytnant Høiback gjennomgår i sitt kapittel luftmaktens historie og legger frem de grunnleggende doktrinene som har informert luftforsvarets aktiviteter.

Militærmakt bygger imidlertid på mer enn kommando over land, sjø og luft; den er også avhengig av kunnskap. Kunnskap har alltid vært makt. Og kunnskapens natur, baser og medier har vært i kontinuerlig endring. I vår tid er kunnskapen lagret i elektromagnetiske baser og formidlet gjennom digitale medier. I dag søker krigførende parter å infiltrere disse kunnskapssystemene for å skade kunnskapens autoritet og svekke aktørenes evne til å styre dem. Som en reaksjon på denne utviklingen har alle vestlige land nå en våpengren som skal forsvare disse kunnskapssystemene: cyberforsvaret. Sammen med oberstløytnant Collin van Loon har Høiback skrevet et kapittel som inviterer til diskusjon om denne våpengrenen og dens oppgaver.

De to første delene av Krigens vitenskap er stramme, fokuserte og logisk bygget opp. Bokens tredje del er preget av en løsere koreografi. I første del trekkes Causewitz stadig frem som krigsvitenskapens store teoretiker; i tredje del er det imidlertid Jominis ånd som svever mest synlig over kapitlene. Høiback har bidradd med et kapittel som drøfter de militære doktrinenes natur. Oberstløytnant Ståle Ljøterud drøfter spesialstyrker i krig. Palle Ydstebø har skrevet et kapittel om fellesoperasjoner. Henning Frantzen har bidratt med et kapittel om irregulær krig. Dette er alle gode enkeltkapitler. Men de kjører på et annet gir enn kapitlene i del I og II. De går ut over de klassiske bidragene og gjenspeiler samtidige temaer – som spesialoperasjoner og fellesoperasjoner – som det norske Forsvaret har balet med siden de store forsvarsreformene som fulgte den kalde krigens slutt. I en generell innføringsbok kunne man tenkt seg alternative diskusjoner. Man kunne tenkt seg kapitler på mikronivå om militærets interne kulturer, om personalrelasjoner og korpsånd. Man kunne også tenkt seg kapitler på makronivå om utviklingen av stormaktenes atomstrategi (som all annen strategi til syvende og sist må ta hensyn til). Man kunne tenkt seg kapitler om hvordan krigens rolle har endret seg i verden de siste 20–30 årene og om hvordan krig igjen har blitt et verktøy i utenrikspolitikken – særlig for små stater. For det ligger et underlig paradoks i dette at verden i dag er fredeligere enn kanskje noensinne, men likevel er stadig flere land blitt involvert i krig. Norge er ikke det eneste landet som har opplevd at under 60 år med kald krig deltok Forsvaret aldri i krig, mens etter den kalde krigens slutt har Forsvaret sendt sine soldater til den ene krigen etter den andre.

Redaktørene må berømmes for å utfylle den norske tradisjonen for fredsforskning med initiativ i militær vitenskap. Den kommer på et godt tidspunkt og bærer bud om en vridning i offentlighetens interesse i retning av sikkerhetspolitiske, militære og strategiske spørsmål. For det har kommet flere bøker de senere årene som tar opp disse temaene.

Denne boken er en fin og uttømmende innledning til sentrale begrep og tilnærminger i militær tenkning. Kapitlene er lettleste – de er holdt i et godt språk, og teksten formidler budskapet deres klart og tydelig. Et stikkordregister kunne imidlertid vært nyttig i en innføringsbok av denne typen.