I denne artikkelen vil eg utarbeida ein teori om risikosamfunnet som både refererer til det fylogenetiske og det ontogenetiske. Dette vil seia at eg vil studera eit samsvar mellom framveksten av risikosamfunnet som eit avsnitt i sivilisasjonsprosessen, og grunnsituasjonen for kvart enkelt menneske, eller korleis risikoar og farar pregar seg inn i karakterane. Det er berre gjennom Freuds perspektiv at vi kan studera framveksten av risikosamfunnet som eit samspel mellom aggressiv kontroll over naturen, valdsmonopol og intern pasifisering, frykt og fare i sosiale situasjonar prega av konkurranse, og inkorporering av valden som individuell askese. Freuds perspektiv gjer det også mogleg å studera innanfor eit felles teoretisk perspektiv, alle risikoar og farar knytt til kroppen, den eksterne naturen og moglege valdelege menneske.

Nøkkelord: Risikosamfunnet, Freud, vald, intern pasifisering, teknologisk kontroll, askese

Artikkelen gjennomfører en sosiologisk analyse av den problematiske situasjon i Afghanistan ved anvendelse av Emile Durkheims teori om to hovedformer for sosial solidaritet (mekanisk og organisk). Den viser hvorledes en såkalt segmentær slektskapsbasert samfunnsdannelse bestående av likeartede enheter (stammesamfunn) som er forankret i et solidaritetsnettverk som kalles qawn gjør seg gjeldende i de konfliktfylte områder i Afghanistan og at det er grunn til å tro at motivasjonsgrunnlaget for den geriljabaserte militære motstandskamp har tilknytning til dette nettverk. Mekanisk solidaritet basert på kollektive oppfatninger gjør seg ofte sterkt gjeldende i segmentære samfunnsdannelser, og artikkelen viser til forhold som gir grunn til å tro at det også er tilfelle i de angjeldende afghanske stammesamfunn.

Nøkkelord: Internasjonale konflikter, sosial solidaritet, stammesamfunn, tradisjonell sedvanerett, segmentære samfunnsdannelser

Skjervheims artikkel bygger på ett eneste utsagn. Straks vi prøver å generalisere, blir det klart at skillet deltakar–tilskodar ikke er gjensidig utelukkende og heller ikke uttømmende: to parter kan innta begge posisjoner i en samtales forløp, og tredje posisjoner er ikke utelukket. Psykologi og sosiologi utpekes som fag med særlig affinitet til tilskodar-posisjon. Begrunnelsen er trolig knyttet til snevert personlige erfaringer. Den seinere ideologianalysen løfter verket, men ble stående som en torso – vakker, men amputert. Det er et stort spørsmål hva som blir igjen av positivismekritikken dersom skillet deltakar–tilskodar har begrenset gyldighet. Teksten her er bare begynnelsen på et svar.

Nøkkelord: positivismekritikk, semantikk, ideologi, objektivering.