Jeg må innrømme at jeg innimellom får en ubehagelig følelse av at den norske sosiologien vasser i sin egen jevne graut av forskningsmessig middelmådighet og fantasiimpotens. At det vises tilbake til Vilhelm Aubert og andre representanter for den såkalte gullalderen for å peke på den norske sosiologiens lekenhet og entreprenørånd, kan kanskje stå som et trist tilløp til bekreftelse av denne følelsen. Men likevel, så mørkt er det nok egentlig ikke, sett fra dette tidsskriftets ståsted. Som postkassetidsskrift publiserer ST ethvert bidrag som holder høy standard og sosiologisk relevans, totalt uavhengig av politiske, ideologiske og økonomiske føringer. Dette gjør det mulig for enhver dyktig sosiolog å få synliggjort sin forskning, uavhengig av institusjonsbasert eller kollegial velsignelse, uten å måtte jobbe innenfor rammene av mainstream-sosiologisk utholdenhetstrening. Det er derfor med stor glede at jeg kan presentere tre artikler i dette nummer som beveger seg litt utenfor den bredeste sosiologiske sti. Ole Jacob Thomassen pirker i selvbildet til norsk arbeidslivsforskning, Grete Larsen og Anne Lise Ellingsæter utforsker de ellers oversette samværsmødrenes posisjon, og Hans Erik Næss gir bånn gass for rallysosiologien. At tidsskriftet utnyttes som arena for alle gode sosiologiske ideer, gir synlighet også til sosiologi som av mange oppfattes som smal, og gir håp om at faget kan reddes fra å forvitre i en jevnt flytende bekk av intetsigende svada, forkledd som akademisk produksjon.