Jens Qvortrup, William A. Corsaro og Michael-Sebastian Honig (red.)

The Palgrave Handbook of Childhood Studies

Palgrave Macmillan 2009

Jens Qvortrup (red.)

Sociological Studies of Children & Youth, vol. 12. Structural, Historical, and Comparative Perspectives

Emerald Books 2009

To bøker med tilsynelatende samme tematikk fra to ulike forlag, knyttet til hver sin serie. At Jens Qvortrup er med som redaktør i begge bøkene, gir jo også en indikasjon på at dette er bøker som handler mer eller mindre om det samme. Men mens Palgrave-boken inngår i en serie håndbøker på ulike vitenskapelige felt som for eksempel «Econometrics» og «Gender and health», går Emerald-boken inn en serie hvor hver bok på ulike måter fokuserer på sosiologiske studier av barndom og ungdom. Denne Emerald-boken fokuserer spesielt på strukturelle, historiske og komparative perspektiver.

Det første som slår meg er at bøkene er fryktelig store og tunge, har veldig mange forfattere og enda flere sider. For en gangs skyld tenker jeg at det er en ganske bra betaling for en bokomtale, for med de prisene som forlaget oppgir utgjør en samlet pris nesten et års bokbudsjett for en akademisk ansatt ved en høyskole nær deg. Er disse bøkene egentlig så like som de ser ut til, og er de verdt den relativt stive prisen?

I 1970- og 80- årene har det foregått et paradigmeskifte i studier av barndom, bort fra de mer problemorienterte spørsmålene knyttet til sosiale utfordringer som barneekteskap, barnearbeid og barnekriminelle og det å ivareta barn i forbindelse med alt fra hygiene, dødelighet, oppdragelse og vanskjøtsel. Bort også fra studier hvor barn ble studert som et slags appendiks til studier i for eksempel psykiatri og velferd, eller som representative og forskbare case for utviklingspsykologiens spørsmål om moralsk og kognitiv utvikling. Psykologien, psykiatrien, pedagogikken og til dels kriminologien hadde gjennom mange år opparbeidet et slags hegemoni på studier av barn, både når det gjaldt problemstillinger og knyttet til hvilke metoder en kunne, skulle og burde anvende i studier av «små» mennesker.

I det nye paradigmet var det først og fremst den alminnelige barndommen man ønsket å sette under lupen. Med sine studier av barndom som et sosialt fenomen har Jens Qvortrup, og flere av dem som har skrevet sine bidrag i disse bøkene, banet veien for en omfattende teori- og metodeutvikling på et understudert sosialt felt. Forskerne har vært forsiktige med å kaste de andre disiplinene ut med badevannet, og fraværet av antagonistiske posisjoner har vist seg å være bra for både teori- og metodeutveksling mellom disipliner. I håndboken fra Palgrave er det likevel først og fremst utviklingen av studiet av barn i en bredere samfunnsvitenskapelig kontekst som blir beskrevet.

Etter de første teoretiske omplasseringer av barndommen har det også foregått en sterk differensiering i teorienes nedslagsfelt. I innledningen til håndboken identifiserer redaktørene fem felt for nyere barndomsstudier, hvor studiet av den alminnelige barndommen, hvor barn blir sett som aktører i mange ulike kontekster, framstår som det første og mest overgripende temaet. Videre beskrives kritikken av det konvensjonelle funksjonalistiske sosialiseringsperspektivet som et vesentlig bidrag til å forstå barn som ikke bare uferdige voksne (becoming), men som individer som har et liv også mens de er barn (being). Det tredje feltet er nær beslektet med det andre og har som utgangspunkt at barn må ses som deltagende aktører i de sosiale sammenhenger de inngår i, og at de har en egen stemme inn i disse sammenhengene. Det fjerde feltet karakteriseres som studiet av barndommens strukturelle rammer, og her ser man det største potensialet for komparative studier, både over tid (historisk) og på tvers av sosiale kontekster. Det siste feltet som identifiseres er bruk, tilpasning og utvikling av alminnelige samfunnsvitenskapelige metoder i studiet av barn og unge.

Når strukturen videre i boken ikke følger denne femdelingen, men en seksdeling i konseptuelle studier, historiske og sosioøkonomiske studier, studier av generasjonsrelasjoner, studier av barns hverdagsliv, barn som deltagende aktører og barns rettigheter og plass i en større verden, understreker det bare poenget om at barneforskningen som felt har utviklet seg til å bli like mangfoldig og differensiert som sosiologien selv. Denne håndboken er slik jeg ser det en god illustrasjon på hvordan et vitenskapsteoretisk paradigmeskifte avføder nye og mangfoldige blikk på det sosiale. Her er det ikke bare barneforskere som har noe å hente.

Da barndomsforskningen brøt ut fra det «psykososial-pedagogiske» utviklingsparadigmet for 20–30 år siden, sto dette feltet uten en for tyngende bagasje av metodologiske tradisjoner, med mye rom for å skape nye perspektiver. Arven de hadde med seg var at barn trengte et spesielt fokus, og kanskje spesielt tilrettelagte metoder, og denne arven har også virket konstruktivt som en kritikk av de allerede eksisterende metoder på det samfunnsvitenskapelige feltet. Andreas Lange og Johanna Mierendorffs kapittel (5) gir en god gjennomgang av hvordan det ble nødvendig å revurdere de tradisjonelle metodene når barndom ikke lenger bare betraktes som partikulært og knyttet til individuelle livsløp. Hvilke metoder kan vi bruke for å skaffe oss empiriske data om barndom som et kulturelt fenomen eller som et element i en sosial struktur? spør forfatterne. Og svarene de gir viser til at barneforskere har vært både kreative og kritiske i sine valg av metoder.

I makrostudier av velferd i familier og hushold opplevde man nærmest en omveltning i resultatene når man gjorde barn om til enheter for analyse, og helt nye mønstre av ulikhet langs variable som helse, sosioøkonomisk status og utdanning trådte fram. Dette er jo interessant for barneforskningen i seg selv, ikke minst i forbindelse med tiltak mot barnefattigdom og lignende. Men det har også reist generelle metodiske spørsmål om tilgang til informasjon om individer i et hushold eller en familie. Hvem eller hva får være representanter for hvilke aktører innenfor et hushold? Og hvem eller hva får være representanter for hvilke aktører i et samfunn?

I studier av institusjonaliserte forståelser av barn i loven, institusjonene, profesjonene, i media og i politikken har sosialkonstruksjonistisk metodologi, kanskje spesielt diskursanalyse, blitt uunnværlige redskaper. Ved å konstruere barn som «de andre» har klassiske etnografiske metoder blitt modellert og vist seg nyttige i studier av barn, som har søkt etter innsikt i barns livsverden fra barns perspektiv.

Om det er intervjuteknikker, fokusgrupper, observasjoner, dokumentanalyser eller statistiske analyser må metodene spesielt tilpasses barn, og barneforskere har vært iherdige med å diskutere både etikk og validitet i sine studier. Ved å stille kritiske spørsmål til hvordan metodene våre spesielt må tilpasses barn, har vi også stilt kritiske spørsmål til hvordan vi undersøker individer i alle aldre.

For å gjøre en potensielt lang historie kort: Håndboken fra Palgrave er godt organisert, hvor mange viktige stemmer inn i dette feltet sammenstilles på en måte som gir god forståelse og oversikt over feltets utvikling og kompleksitet. At boken fører en vitenskapsteoretisk diskusjon samtidig med at den beskriver feltets utvikling, gjør at den ikke lukker feltet med denne boken, men snarere inspirerer og åpner for flere studier. Denne boken burde være interessant for alle de som er interessert i faghistorie og vitenskapsteori, ikke bare for spesielt interesserte barneforskere.

I begeistringen for håndboken fra Palgrave har jeg kanskje fått det til å høres ut som om at de samfunnsvitenskapelige barneforskerne har deltatt i et slags eventyrlig politisk korstog hvor nye perspektiver borger for rettferdighet og fred og en bedre verden, spesielt for barn. Så enkelt er det ikke.

For å illustrere noen av effektene ved å endre vår konseptualisering av barnet fra et sårbart individ med behov for beskyttelse og læring til en handlende og ansvarlig aktør, vil jeg gå til den andre boken som utgjør grunnlaget for denne omtalen. Emerald Books’ utgivelse av den 12. bok i serien Sociological Studies of Children & Youth har fått tittelen Structural, Historical, and Comparative Perspectives. Her forventer jeg et dypdykk ned i den første bokens fjerde felt, nemlig studiet av barndommens strukturelle rammer, men blir igjen umiddelbart møtt av den moderne barneforskernes credo, nemlig avstandtagen fra konvensjonelle og funksjonalistiske sosialiseringsperspektiver og behovet for å se det alminnelige barnet som en deltagende aktør både lokalt og i større samfunnsmessige strukturer, altså en kortversjon av Palgrave-håndbokens felt. I Emerald-boken legges det spesiell vekt på at handling (aktør) og struktur ikke kan ses adskilt fra hverandre, og det er dette gjensidige forholdet som blir liggende som en grunntone gjennom bokens kapitler. Her diskuteres velferd og fordeling mellom generasjoner, hverdagslige, juridiske og politiske rettigheter, oppvekst i konfliktområder, arbeid og demokrati. Det brede spekter av temaer understreker ikke bare at det er et avhengig teoretisk forhold mellom aktør og struktur, men at alt som angår mennesker også angår barn.

Noen av paradoksene i diskusjonen mellom det «gamle» og det «nye» synet på barndom blir også tydelige i dette brede nedslagsfeltet. Madeleine Leonards kapittel om barns handlingsrom i det politisk delte samfunnet Belfast i Nord-Irland gir et fortettet eksempel på strukturelt reproduserte handlingsfelt, hvor barn definert som ikke-politiske individer blir til viktige brikker i et politisk spill. Et annet eksempel som griper meg er fra Alison M. S. Watsons kapittel. Her beskriver hun mellom annet hvordan foreldreløse barn ble utsatt for landtyveri etter folkemordet i Rwanda, fordi de ble plassert i fosterfamilier og dermed mistet eiendomsretten til sine døde foreldres land. Watson trekker også fram et eksempel fra 22. november 2008, da en 13 år gammel engelsk jente vant retten til selv å ta beslutningen om å avslutte en hjertebehandling og dermed forkorte sitt eget liv. Samme dag sprenger en 13 år gammel irakisk jente seg selv i luften, og tar fem andre individer med seg i døden. I den samme britiske avisen, på den samme dagen, blir den engelske jenta beskrevet som modig og handlekraftig og den som best kjenner sin egen kropp, mens den irakiske jenta blir beskrevet som politisk manipulert og utnyttet. På overflaten er dette to like gamle jenter som har tatt livsavgjørende valg. Hva er det som får oss til å tolke den ene som modig og den andre som manipulert? spør Watson.

Boken diskuterer barns rettigheter, barns sårbarhet og barns evne og mulighet til å gjøre egne valg og være eksperter på egne liv på mange nivå. Eksemplet over som sammenstiller sykdom og selvmordsbombing er kanskje noe søkt, men utvilsomt en god illustrasjon på hvor viktig det er å tenke på at det ikke finnes ett svar på hvordan en skal eller bør betrakte barn: som (selvstendige) aktører eller som individer som trenger beskyttelse og opplæring. Det er store forskjeller på barndom og hvordan barn behandles i forhold til hvor man er barn og når man er barn. At barn ikke bare er individuelle aktører betyr at vi også må huske å spørre hvor barna befinner seg i en større samfunnsmessig struktur. Og disse spørsmålene stilles i begge bøkene.

Bøkene er slik både like og ulike, men sammen gir de både en oversikt over et felt i utvikling og en problematisering av dette feltet. Og er de verdt prisen? Ja, jeg hadde nok kjøpt disse hvis jeg ikke hadde fått dem. Men jeg håper at spesielt den første kommer i ny utgave som en billig paperback og slik blir gjort mer tilgjengelig for et større publikum.