Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Den utdannede, den etterlatte og den drepte: Mot en ny forståelse av rasisme og diskriminering

j.c.rogstad@sosgeo.uio.no

Ph.D. 2000 i sosiologi, Universitetet i Oslo. Postdoktor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo og Forsker II ved Institutt for samfunnsforskning

Master i sosiologi, 2008, Universitetet i Oslo. Stipendiat ved Institutt for samfunnsforskning.

  • Side: 31-52
  • Publisert på Idunn: 2010-02-08
  • Publisert: 2010-02-08

The educated, the one left behind and the killed Towards a new understanding of racism and discrimination

This article is an introduction to and discussion of the concepts of racism and discrimination. Despite frequent use of the terms, what they actually mean and how they should be used, is seldom to be found. On the basis of three empirical illustrations, we discuss when racism and discrimination are used as concepts to describe different phenomena and when the two merge into meaning similar meanings. This transformation is identified to take place when the concepts of racism and discrimination move from descriptions of actions and attitudes at an individual level to explanations of racialized relations at a structural or systemic level. It is also when lack of social belonging among ethnic minorities is linked to the existence of some sort of structural racism that the public debate in Norway has a tendency to turn into conflict. In our opinion, the structural perspective is important if we are to understand the mechanisms of exclusion and inclusion. Due to the conflicting character of the public debate when the concept of racism is involved, however, we conclude that systemic discrimination clearly has advantages in explaining such mechanisms. Reserving the concept of racism for more explicit imaginations of a hierarchy of human value, we suggest in conclusion a divide of the concept of discrimination into three different spheres of social life – the civil, the legal and the political.

Keywords: discrimination, public debate, racialization, racism

Innledning

Rasisme og diskriminering representerer brudd med grunnleggende demokratiske rettigheter som skal sikre alle like muligheter uavhengig av forhold som kjønn, hudfarge, etnisitet, religiøs overbevisning og nasjonal opprinnelse.1 I kontrast til disse rådende idealene får vi daglig eksempler som vitner om at samfunnsformasjonen i realiteten ser annerledes ut. Eksemplene er mange, og de spenner vidt. Fra subjektive opplevelser av ikke å få være en del av et sosialt fellesskap, til systematiske forskjeller i arbeidsledighet, eller mer åpent hat og vold rettet mot enkeltpersoner som blir kategorisert inn til bestemte grupper.

Hvordan forstår og kategoriserer samfunnsforskningen slike fenomener? I denne artikkelen skal vi diskutere begrepsapparatet vi har tilgjengelig, samt diskutere i hvilken grad dette er egnet til å gripe og begripe mangfoldet av faktiske hendelser som finner sted. Temaet er viktig fordi rasisme og diskriminering er vanskelige og omstridte emner. Og når handlinger tolkes eller kategoriseres som rasisme eller diskriminering, oppstår det ofte konflikter. Debattenes sprengstoff utgjøres dels av at rasisme og diskriminering utfordrer grensene mellom akademia, politikk, moral og erfaringer, dels av en påfallende begrepsuklarhet på feltet. Ambisjonen med artikkelen er å vise hvordan begrepene rasisme og diskriminering i noen tilfeller representerer ulike fenomener på forskjellige nivåer, og i andre tilfeller best kan forstås som ulike begreper, men som beskriver samme mekanisme.

Det empiriske utgangspunkt for artikkelen er tre typer av hendelser som har til felles at de har fått betydelig oppmerksomhet, at de omhandler personer som har vært ofre for andres handlinger, og at de alle har vært kategorisert med bruk av begrepene rasisme og diskriminering. Likevel er hendelsene svært ulike både når det gjelder grad av intensjonalitet og i lys av de konsekvensene de fikk. Den første er drapet på Benjamin Hermansen, den andre skjedde da Ali Farah ble etterlatt av en ambulanse til tross for alvorlige hodeskader, mens den tredje hendelsen dreier seg om Monto Hussain, som har avlagt eksamen som sivilingeniør i Norge, men som likevel ikke får en jobb der han får uttelling for sine kvalifikasjoner. Til tross for at vi organiserer fremstillingen omkring tre cases, er ikke ambisjonen å gjøre en inngående analyse av de konkrete sakene som presenteres. Snarere er de å betrakte som illustrerende inntak til de fenomener som skal diskuteres, som på samme tid tydeliggjør spennvidden i feltet.

Med utgangspunkt i de tre eksemplene diskuterer vi i hvilken grad foreliggende teoretiske perspektiver på rasisme og diskriminering er relevante for å forklare hvilke mekanismer som er i spill. Det sentrale spørsmålet vi ønsker å besvare er om rasisme og diskriminering er å betrakte som to sider av samme sak, eller om det er mulig å identifisere klare grenseoppganger mellom ulike fenomener og dermed retningslinjer for når begrepene bør tas i bruk. I den teoretiske diskusjonen konkluderer vi med at det er meningsfullt å opprettholde et skille mellom rasisme og diskriminering når det gjelder holdninger og handlinger på individnivå, men at skillet oppheves når man forsøker å adressere årsaker til systematisk utenforskap langs etniske skillelinjer på strukturnivå. Fordi konfliktnivået i det offentlige ordskiftet øker når rasismebegrepet brukes for å forklare strukturell forskjellsbehandling, er vi av den oppfatning at dette begrepet bør forbeholdes mer eksplisitte forestillinger om et verdimessig hierarki av menneskegrupper, og at betegnelsen systemisk diskriminering (Craig, 2007) har klare fordeler i å forklare slike mekanismer. Avslutningsvis drøfter vi det mer avgrensede diskrimineringsbegrepet spesielt, og viser hvordan en oppdeling i ulike samfunnssfærer den sivile, den legale og den politiske kan bidra til en mer opplyst og ryddig debatt om illegitim forskjellsbehandling i det norske samfunnet.

Tre utfordrende hendelser

De tre hendelsene som presenteres i det følgende er valgt ut spesielt fordi de representerer bredden i saker som kan, men ikke nødvendigvis må, omtales som rasisme. Selv om eksemplene er konkrete og hentet fra en norsk virkelighet, skal de i denne sammenhengen betraktes som tre narrativer eller typer av hendelser, som på effektivt vis illustrerer kompleksiteten i rasisme- og diskrimineringsfeltet. I den forstand er hensikten at de skal tjene som et empirisk inntak til den teoretiske diskusjonen.

Den utdannete – Monto Hussain

For de fleste er Monto Hussain ukjent. Likevel er hans historie, presentert i bladet Tekna (2006), velkjent i dagens Norge. Hans fortelling eksemplifiserer barrierer en del personer med etnisk minoritetsbakgrunn møter når de, som unge nyutdannede flest, ønsker å realisere seg ved å bruke egen utdanning. Hussain er utdannet ingeniør, men etter en mengde søknader som han ikke fikk svar på, ga han opp. Senere ble han ansatt på Rimi.

Den etterlatte – Ali Farah

Sommeren 2007 ble en skadet Ali Farah etterlatt av ambulansepersonell i Sofienbergparken i Oslo. Saken vakte stort engasjement i norsk offentlighet: Ambulansepersonellet ble raskt definert som rasister blant en del mediekommentatorer og enkelte ledende politikere, og Farah hadde lenge betydelig støtte i majoritetsbefolkningen. Senere sto den ene ambulansesjåføren frem og benektet at han var rasist. I ettertid ble han også frikjent av retten.

Den drepte – Benjamin Hermansen

Norsk-ghanesiske Benjamin Hermansen var femten år gammel da han ble knivdrept på Holmlia i Oslo 26. januar 2001. Tre personer med tilknytning til det nynazistiske miljøet Boot Boys ble siden dømt for drapet. I etterkant ble det arrangert et fakkeltog, som samlet både majoritets- og minoritetsgruppene og var det nest største i fredstid. Drapet på Hermansen fikk kronprins Haakon til å uttale at vi nå må ta hverdagsrasismen på alvor.

***

Gir det mening å kategorisere disse hendelsene under samme etikett? Dreier de seg om samme fenomen, og i så tilfelle: Hvilket fenomen er det snakk om? Hva kan de tre hendelsene fortelle om perspektiver, rammer og begrensninger i foreliggende forståelser av rasisme og diskriminering? Spørsmålene er viktige fordi det er et påfallende nærvær av anklager om rasisme, samtidig som en mer forskningsbasert dokumentasjon synes fraværende. Én forklaring kan være mangelfull empirisk dokumentasjonen av sammenhengen mellom diskriminerende eller rasialiserende strukturer på den ene siden, og individuelle handlinger på den andre. En annen forklaring kan dreie seg om det majoritetsdominerte forskerblikket. Som Anders Todal Jenssen (1994) får frem med den poengterte tittelen: «Hvorfor vi ikke finner det vi ikke leter etter.»

På mange måter har rasisme blitt stående som en anklage fra minoritetsgruppene mot majoritetssamfunnet, hvor majoriteten tilsynelatende ikke kan forsvare seg for det vil i beste fall være å unndra seg ansvar, i verste fall er det bare nok et bevis på rasismens utbredelse blant majoriteten. Dette skjer til tross for at eksponentene for det strukturelle perspektivet ikke har til hensikt å stemple enkeltmennesker. Å vinne frem med en forståelse av rasisme og diskriminering som strukturelle fenomener, innebærer at begrepene må heves over moralsk kritikk av enkeltindivider for at de skal kunne tjene sin egentlige funksjon: Å sette søkelyset på usynlige eksklusjonsmekanismer som bidrar til underordning av etniske minoritetsgrupper i samfunnet. Dette representerer en stor formidlingsutfordring og samtidig detaljerte empiriske analyser som viser hvordan handlinger på individnivå er koblet sammen med systematisk ulikhet på samfunnsnivå.

I det følgende vil vi derfor utdype teoretiske forståelser av rasisme og diskriminering. Et poeng er å vise hvordan disse forståelsesformene, som egentlig er ment å beskrive ulike fenomener, har en tendens til å bli konkurrerende perspektiver på samme fenomen når teoriene møter den empiriske virkeligheten. Dette skyldes dels formidlingsproblematikken nevnt ovenfor; at forskningen ikke har klart å nå frem til offentligheten. Dels skyldes det også en påfallende uenighet om definisjoner blant forskere.

Teoretiske perspektiver

I en tradisjonell forståelse av begrepet, kan rasisme defineres som en ideologisk overbevisning om at det finnes menneskeraser i form av biologiske forskjeller, og at det er en direkte sammenheng mellom disse kjennetegnene og mentale og moralske forskjeller der den «hvite rasen» vanligvis betraktes som overlegen andre raser (Gullestad, 2002). Denne biologiske rasismen har røtter tilbake til 1700-tallet (Lavik, 1998), men nådde et toppunkt gjennom nazistenes ønske om en total jødeutryddelse under andre verdenskrig. Andre historiske konnotasjoner er europeisk kolonialisme, apartheidregimet i Sør-Afrika og den tidligere rasesegregeringen i USAs sørstater (Jenssen, 1994).

Et sentralt kjennetegn ved den klassiske rasismen, er de mange forsøkene på å underbygge tankegodset gjennom vitenskapelige begreper og teorier. I kjølvannet av andre verdenskrig ble imidlertid nazismens raseideologi fullstendig diskreditert i akademiske miljøer. Menneskerettighetserklæringen av 1948 er ifølge Dahl (2002:55) «på flere områder formulert som et direkte motstykke til de tyske raselovene fra 1935», og da UNESCOs ekspertpanel i 1950 erklærte at det ikke var noe vitenskapelig grunnlag for den biologiske rasismen, var legitimiteten til denne formen for rasisme i realiteten lagt død (Jenssen, 1994).

Et interessant kjennetegn ved den klassiske eller biologiske rasismen, er at den gjerne knyttes til historiske begivenheter som har til felles at de i dag oppfattes som tilhørende en annen tid; «et onde vi har lagt bak oss» (Jenssen, 1994:346). Denne sammenkoblingen av rasisme og ondskap er utvilsomt fristende: Rasismen er et skremselsbilde, men samtidig noe «vi» har distansert oss fra og som dermed er forenlig med et selvbilde som tolerant nasjon og en oppfatning om at verden går fremover.

Zygmunt Bauman (1997) har imidlertid gitt et velkjent korrektiv til denne fremtidsoptimismen. Bauman argumenterer for at Holocaust slett ikke må betraktes som en anomali eller en form for ekstrem rasisme: «Sannheten er at hver ’bestanddel’ av Holocaust alle de tingene som gjorde det mulig var normal [...] i betydningen å være fullt ut i overensstemmelse med alt vi vet om vår egen sivilisasjon, dens ånd, prioriteringer, dens verdensbilde ...» (Bauman, 1997:41). Baumans poeng er at den rasjonelle logikken som lå til grunn for effektiviteten i jødeutryddelsen, må betraktes som et iboende trekk ved moderne vestlige samfunn. Hans frykt er at forestillingen om Holocaust som et enestående avvikstilfelle i moderne historie, tilslører muligheten for at noe lignende kan skje igjen.

Baumans poeng blir ikke mindre forstemmende når det relateres til nyere former for folkemord eller etnisk rensing, slik det har funnet sted i for eksempel Rwanda, Bosnia og i den nåværende konflikten i Darfur (se f.eks. Hagtvet, 2008). Dette er likevel et spor vi ikke skal forfølge her. I denne sammenhengen er det viktigste poenget at det eksisterer alternative forståelser av rasisme som slett ikke binder fenomenet utelukkende til forbigåtte historiske hendelser. Mange vil mene at rasismen har endret karakter, dels som en følge av erkjennelsen om at biologi ikke kan forklare distribusjonen av menneskelige egenskaper, dels ved at den vitenskapelige avvisningen av den biologiske rasismen har gjort slike tanker umulig å fremholde i et offentlig rom. Med andre ord, at tankegodset fremdeles eksisterer i vestlige samfunn, men at det er skjult bak en annen og vikarierende retorikk.

Nyrasisme

Den klassiske rasismen har i de senere årene i liten grad vært et fokuseringsområde i nordamerikansk og europeisk samfunnsforskning. På 1980- og 1990-tallet ble likevel rasisme satt ettertrykkelig på dagsordenen – men da som forsøk på å beskrive hvordan rasistiske ideologier har blitt transformert og fått et oppsving i møte med innvandrere i Europa (Gullestad, 2002). Ingen av forskerne som har lansert nye rasismebegreper, betviler imidlertid at den tradisjonelle og biologisk orienterte forståelsen var dekkende frem til midten av 1900-tallet. Det som binder dem sammen er oppfattelsen om at rasismen har endret seg (Jenssen, 1994).

Selv om det eksisterer mange ulike syn på, og ikke minst begreper for, hvordan rasismen har endret ansikt i senere tid, er en fellesoppfatning at det har skjedd et retorisk skifte på den politiske høyresiden, der «kultur» har erstattet «rase» som viktigste ordnende kategori (se f.eks. Barker, 1981; Rex, 1986; Balibar, 1991; Stolcke, 1995). Vekten legges gjerne på at forskjellene mellom ulike kulturer er uforenlige og at kulturblanding vil føre til konflikt – og tjener dermed som et argument for en restriktiv innvandringspolitikk. Personer som oppfattes som kulturelt sett annerledes, tilskrives egenskaper som representerer en «trussel» mot nasjonalstaten eller majoritetens livsførsel. Innvandrerne må la seg assimilere i et majoritetsdefinert fellesskap eller kort og godt forlate landet.

Dette skiftet fra «rase» til «kultur» betegnes ofte som overgangen fra den klassiske – «gamle» – rasismen, som er beskrevet ovenfor, til såkalt nyrasisme. Ifølge Gullestad (2002:149) kan en slik nyrasisme «omfatte både mennesker som anses som synlig forskjellige, og mennesker som ikke anses som synlig forskjellige, men hvis kultur og religion anses for å være fremmed». Nyrasismen skiller seg fra den klassiske rasismen først og fremst ved at den ikke tar utgangspunkt i biologi. Likheten mellom de to ligger i forestillingen om at det eksisterer et verdimessig hierarki, der noen mennesker betraktes som mer verdt enn andre.

Et uklart forhold som hefter ved teorien(e) om nyrasisme er imidlertid i hvilken grad biologi likevel spiller en rolle. På den ene siden signaliserer ivaretakelsen av begrepet «rasisme» at den nye rasismen stammer fra den klassiske, som Jenssen (1994) peker på. Dermed skulle en kunne forvente at nyrasisme i realiteten refererer til forestillingen om biologiske forskjeller mellom grupper av mennesker og følgelig har et utspring i en rasistisk ideologi. Den språklige overgangen fra «kultur» til «rase» vil i så fall bare være en eufemisme: Det er egentlig et uttrykk for klassisk rasisme, men blir gjennom språket fordekt som (mer) legitim kritikk av andre menneskers «kulturelle særegenheter».

På den andre siden er dette en fortolkning som er meget vanskelig å dokumentere empirisk. Dersom begrepet «rase» aldri forekommer i retorikken til det politiske høyre eller andre, i hvilken grad kan forskere definere kritikk på kulturelt grunnlag som (ny)rasisme? Dette er en metodisk utfordring, men handler også om kravene til begrepsmessig presisjon. Miles (1993) har eksempelvis påpekt at flere av de fenomenene som har blitt definert som nyrasisme er til forveksling lik en tradisjonell form for nasjonalisme. Selv om nasjonalisme og rasisme i visse geografiske og historiske kontekster kan være vanskelig å skille fra hverandre, er spørsmålet likevel om ikke rasisme i denne forstand blir et for vidtrekkende begrep til at det egner seg som en analytisk kategori.

Ifølge Solomos og Back (2000) er imidlertid dette spørsmålet feil formulert. De understreker nødvendigheten av å forstå rasisme og forestillinger om «rase» som foranderlig og historisk situert. Utfordringen, hevder de, er ikke å komme frem til en vanntett begrepsavklaring, men å forstå hvordan og på hvilke måter sosiale relasjoner får en rasialisert karakter i forskjellige tider og på forskjellige steder. Med andre ord, og som også Goldberg (1993) har pekt på, mener mange at det ikke lenger er snakk om én bestemt form for rasisme som kan defineres klart etter visse kriterier, men at man fra 1980-tallet kan snakke om et helt sett av ulike rasismer.

Rasialisering

Tanken om rasisme som innbakt i sosial praksis, skiller seg skarpt fra den tidligere definisjonen av rasisme som en ideologi basert på forestillingen om en biologisk rangordning av mennesker. Selv om nyrasismen er løsere definert og ikke avhengig av eksplisitte referanser til biologi, er ulempen med både den «gamle» og den «nye» rasismen at de forutsetter at man skal kunne identifisere hvem som er rasister; altså en tilslutning til et individualiserende rasismebegrep.

Rasialisering er et teoretisk perspektiv, informert av den postkoloniale tradisjonen (se f.eks. Said [1978] 2004), som forsøker å overskride denne tendensen til å fordele skylden for rasisme på enkeltindivider.2 En viktig målsetting er å vise hvordan «rase» er forankret i grunnleggende virkelighetsoppfatninger og fungerer som en bekreftelse på majoritetsbefolkningens selvbilde på et struktur- eller samfunnsnivå. Det grunnleggende poenget er at makten til å definere sosiale grupper som noe annet enn majoriteten, samtidig innebærer å skape et selvtilfreds «vi» som tas for gitt og dermed usynliggjøres. Rasialisering er dermed langt mindre iøynefallende enn den tradisjonelle rasismen, fordi den gjerne er uuttalt og fremstår som en naturlig kategorisering av samfunnets medlemmer.

Helt avgjørende for forståelsen av rasialiseringsperspektivet, er at hovedfokuset ikke er rettet mot «innvandrere», «svarte» eller andre primærofre for rasisme og diskriminering – men mot majoritetens praksisformer som bidrar til å opprettholde et permanent utenforskap langs etniske skillelinjer i vestlige samfunn (jf. Gullestad, 2002). Den kanskje viktigste forskjellen på rasialiseringsperspektivet og teorier om klassisk rasisme og nyrasisme, er dermed at rasialiseringen bryter ned skillet mellom ideologi og holdninger på den ene siden og handlinger på den andre. Eller rettere sagt: Hvilke holdninger og ideologier som eventuelt ligger bak ekskluderende handlinger, er innenfor denne forståelsesrammen ikke interessant. I stedet settes søkelyset på hverdagspraksis og språklige kategorier som oppfattes som naturlige av majoriteten, men som i realiteten skaper uoverstigelige barrierer mot minoritetsbefolkningens inklusjon og deltakelse i samfunnet.

Til tross for at det vi her har kalt rasialisering – men som i forskningen er et perspektiv som opptrer under mange etiketter – representerer viktige innsikter i forståelsen av maktrelasjoner i forholdet mellom minoritet og majoritet, er det også svakheter knyttet til denne posisjonen. For det første kan det synes uheldig at man har beholdt «rasisme» som en sentral betegnelse, all den tid dette begrepet dermed skal dekke et stadig bredere sett av fenomener og således risikerer å inflateres ytterligere. For det andre kan frikoblingen fra holdningsdimensjonen i begrepet bidra til å gjøre det altomfattende og på den måten også aktørløst. Ved å oppheve holdningskriteriet i rasismedefinisjonen, løper man på sett og vis en risiko for å frata enkeltmennesker det individuelle ansvaret for sine handlinger (Jørgensen, 2006). På den annen side, og som Hagelund (2004) har fremholdt i tilknytning til rasismedebatten i norsk samfunnsforskning: Ved å erkjenne at rasisme kan være et strukturelt problem, kan man kanskje heve diskusjonen over spørsmål om individuell moral og på den måten bidra til en mindre følelsesladet debatt.

Kart og terreng

Av de tre hendelsene nevnt innledningsvis, har særlig sakene om Ali Farah og Benjamin Hermansen fått mye oppmerksomhet i media. Diskusjonen om de er å forstå som utslag av rasisme eller ikke, har da også for en stor grad vært ført i medias spalter. Her har også forskere deltatt. Ali Farah-saken fikk imidlertid en brå omdreining da en av ambulansesjåførene, Erik Schjenken, stilte opp i et intervju i A-magasinet et års tid etter hendelsen,3 der han ble gitt muligheten til å «snakke ut» om sin egen opplevelse av situasjonen og tiden etterpå. Schjenken presenteres som «barnefaren, treningsentusiasten, en av ambulansetjenestens mest erfarne menn, med over 10 000 oppdrag uten anmerkninger», og som hadde blitt utsatt for et utilbørlig press.

Artikkelen kommenteres av sosialantropolog Inger Lise Lien, som på bakgrunn av boken Ordet som stempler djevlene (1997) påpeker at når noen stemples «som rasist for raskt, blir saken definert og den som vil nyansere bildet, blir mistenkeliggjort. For hvordan motbeviser man det?». Noe av det mest interessante i denne sammenhengen er at nettopp det motsatte fant sted. I kjølvannet av intervjuet med Schjenken og i enda større grad etter at Ali Farah selv skrev en kronikk i Ny Tid,4 dementerte svært mange av de involverte aktørene sine rasismebeskyldninger offentlig, og støtten til Farah var i stor grad erstattet med en støtte til Erik Schjenken og kritikk av et utvannet rasismebegrep.

Imidlertid fortolket ulike aktører situasjonen svært forskjellig: Den dominerende rasismeforståelsen som ga seg til kjenne, var utvilsomt den klassiske og individualiserte rasismen noe som understøttes av Schjenkens innsats for å renvaske seg for rasismeanklager. Samtidig forsøkte for eksempel leder av Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, å argumentere ut fra et annet perspektiv med kommentaren «det bor en rasist i oss alle» i Aftenposten.5 Partapuolis anliggende var å avpersonifisere rasismedebatten for å få den til å handle «om samfunnet som helhet hvor vi blir bevisste hvor rasisme finnes og i hvilke former rasismen kommer til uttrykk i dagens Norge [...] Det gavner ingen at vi personifiserer debatten og utpeker rasistene iblant oss. Det er ikke sånn at det er noen få rasister som skal utryddes», uttalte hun.

Partapuolis kommentar kan bare forstås om man ser den i lys av det vi her har omtalt som rasialisering. Hun ønsket å løfte diskusjonen opp fra et individorientert nivå og dermed sette fingeren på en hverdagsrasisme som på subtile måter bidrar til å opprettholde eksklusjonen av etniske minoriteter i det norske samfunnet. Antirasistisk Senters posisjon er interessant fordi de ved å knytte an til et rasialiseringsperspektiv, forsøker å bryte ned skillet mellom rasisme som ideologi og diskriminering som handling – tydeliggjort gjennom begrepet rasistisk diskriminering. Innenfor en slik forståelsesramme er det konkret forskjellsbehandling av etniske minoriteter som er i fokus – uavhengig av intensjonene bak enkelthandlinger. Definisjonen av ambulansepersonellets behandling av Ali Farah som rasisme var dermed ikke ment som merkelapp på enkeltindivider, men skulle i stedet sette søkelys på bredere rasialiseringstendenser i det norske samfunnet.

At debatten i etterkant av Ali Farah-saken ble så polarisert, kan skyldes at et strukturorientert perspektiv på rasisme og diskriminering ikke har vunnet frem i norsk offentlighet. Blant annet som en følge av debattantenes manglende vilje eller evne til å artikulere hvilken rasismeforståelse som ligger bak deres konklusjoner, snakker man forbi hverandre – mens en individualisert forståelse av rasisme som ondskap forblir den mest fremtredende common sense. Som vi har vist, lever imidlertid andre rasismeforståelser side om side ved den klassiske rasismedefinisjonen i den norske debatten, men alle presenteres under etiketten «rasisme». Med så grunnleggende forskjeller mellom perspektivene hva gjelder rasismens uttrykksform, dens beveggrunner og hvorvidt man ønsker å fordele skyld eller påpeke trekk ved samfunnsstrukturer, er det ikke til å la seg forundre over at debatten blir konfliktfylt og at posisjonene forblir fastlåste.

Hvordan passer så saken om Benjamin Hermansen inn i dette bildet? I utgangspunktet synes den mer åpenbar, et utslag av hatkriminalitet. Altså et drap som later til å ha vært rasistisk motivert i en klassisk definisjon av begrepet: rasisme som en ideologisk forestilling om et hierarki av menneskeraser. Hermansen ble med andre ord drept på bakgrunn av sin hudfarge. Dødsfallet ble opphavet til store demonstrasjoner over hele Norge og et massivt antirasistisk engasjement.

I lys av den klassiske rasismedefinisjonen er ikke dette engasjementet vanskelig å forklare. Det er ingenting som tyder på at nynazistiske grupperinger i Norge utgjør mer enn noen få hundre mennesker (Fangen, 2001). Dette er personer hvis ideologi vekker avsky i de brede lag av befolkningen og som dermed på grunnleggende vis representerer alt det «vi» ikke er eller ønsker å forbindes med. Dermed ligger fortellingen klar: Ung, uskyldig gutt mister livet som følge av en ekstrem rasisme som nordmenn flest forakter. Avstandtagen gjennom kollektive markeringer er dermed en reaksjon som synes både legitim og forventet.

Imidlertid har det folkelige engasjementet også en annen side, eller i det minste en annen fortolkningsmulighet. Marianne Gullestad har for eksempel hevdet at «den massive motstanden mot denne ekstreme volden bidro til å styrke bildet av ’oss’ som tolerante og humane. Det er ikke utenkelig at noen av dem som gikk i tog, samtidig, og uten å tenke over det, lot være å kalle inn en som het Ali til jobbintervju» (Gullestad, 2002:37). Denne fortolkningen har to viktige aspekter: For det første at ekstreme hendelser som drapet på Benjamin Hermansen bidrar til å forsterke en forståelse av rasisme som ondskap, der den norske selvforståelsen blir ikledd en ikke-rasistisk glorie. For det andre advarer Gullestad om faren for at mindre alvorlige, men desto mer utbredte og systematiske former for diskriminering eller utestengning på andre samfunnsarenaer forblir tilslørt eller bagatellisert. Den folkelige oppslutningen om antirasisme som oppstod i kjølvannet av drapet på Benjamin Hermansen, har med andre ord usynliggjøring av mer subtile former for rasisme og diskriminering i det norske samfunnet som potensiell konsekvens.

Gullestads syn på det antirasistiske engasjementet som etterfulgte drapet på Benjamin Hermansen må forstås i lys av den postkoloniale tradisjonen, der et sentralt poeng er at den vestlige verdens historiske makthegemoni fremdeles setter sitt preg på relasjoner mellom majoritetsbefolkningen og etniske minoriteter. Et grunnleggende premiss for dette perspektivet er at det i vestlige land eksisterer en rasisme på et strukturelt eller systemisk nivå, som gjenfinnes i majoritetens praksis på implisitte måter. Det er denne strukturelle formen for rasisme – og dermed ikke et ønske om å identifisere hvilke individer som kan sies å være rasister – som Gullestad ønsker økt oppmerksomhet på. Dette er samtidig bakgrunnen for sitatet over: Når rasismebegrepet brukes for å forklare drapet på en ung mann som er født og oppvokst i Norge, styrker man forestillingen om rasisme som en ideologisk overbevisning om eksistensen av menneskeraser, noe som resulterer i at man mister av syne at det samme begrepet anvendes for å forklare strukturelt utenforskap i samfunnet.

Til tross for at det postkoloniale perspektivet til Gullestad etter vår oppfatning representerer viktige innsikter om maktrelasjoner mellom majoritet og etniske minoritetsgrupper i Norge i dag, er det samtidig viktig å komme med en nyansering av dette poenget: Dersom hele den norske befolkningen hadde forholdt seg passiv til drapet på Benjamin Hermansen, hadde dette blitt ansett som dypt problematisk – antakelig også av Gullestad selv. På mange måter er dermed konsekvensen av hennes poeng et velkjent mønster av typen damned if you do, damned if you don’t, en mekanisme som i denne sammenhengen treffer majoriteten så vel som minoritetene: Majoriteten kritiseres på den ene siden for å være for likegyldig, mens ethvert engasjement tolkes som en bekreftelse på egen selvtilfredshet. For minoritetene anvendes gjerne logikken på en annen måte: Enten blir de betraktet som arbeidsledige snyltere på velferdsstaten – eller de er folk som tar jobbene fra majoriteten ved å akseptere lavere lønn.

Hva da med Monto Hussain? Det foreligger en mengde forskning om arbeidssøkere med innvandrerbakgrunn og deres ferd inn i arbeidslivet (se f.eks. Bratsberg, Raaum og Røed, 2006; Schøne, 2005). Et gjennomgående trekk er at arbeidsledigheten blant minoritetsgruppene har holdt seg tre til fem ganger så høyt som for majoritetsbefolkningen siden den såkalte innvandringsstoppen i 1975 (SSB). Videre er det påvist at mange i minoritetsgruppene har betydelige problemer med å få nyttiggjort egen utdanning, i tillegg til at de har lavere mobilitet og er mer konjunkturutsatte. En rekke forklaringer er lansert. Men det har ikke vist seg mulig å isolere én avgjørende faktor, tvert om. Det er snarere summen av de mange små årsakene som skaper de store forskjellene (Rogstad, 2001b). I stor grad synes det å være svake, og ikke nødvendigvis bevisste preferanser som gjør at arbeidsgivere systematisk velger etniske nordmenn dersom det er mulig. Ved hvert tilfelle velger arbeidsgiverne den søkeren de antar er best kvalifisert for jobben, dels basert på tilgjengelig informasjon, dels basert på forestillinger de har. Videre er det lite i de empiriske analysene som tyder på at arbeidsgivere med viten og vilje påfører seg selv tap ved å unnlate å ansette den best kvalifiserte søkeren, selv om vedkommende er innvandrer.

Samtidig er det ikke gitt at arbeidsgivernes handlinger utelukkende kan forklares ut fra mangel på informasjon og en strategi om å redusere usikkerhet. Intervjuer med arbeidsgivere indikerer også at de systematisk har negative forestillinger om hva etniske minoriteter kan, og at de gjennomgående ser det som for ressurskrevende å avdekke ferdighetene i hvert enkelt tilfelle (Rogstad, 2001a). Problemet består dermed i at en slik strategi er målrettet i mikro, men skaper betydelige skjevheter i makro.

Spørsmålet som må stilles her er hvorvidt dette kan og bør kalles for rasisme. Når det gjelder ulikhet i arbeidsmarkedet, har ikke dette vært et utbredt analytisk begrep. Med arbeidsmarkedet som arena aktualiseres det mer handlingsrettede begrepet, diskriminering. Man kan undre seg over årsakene til dette og sette spørsmålstegn ved hvilke konsekvenser det har at begreper synes «festet» til ulike samfunnsarenaer. Samtidig har det, som vi skal se, funnet sted en dreining i retning en økende bruk av diskrimineringsbegrepet.

Kan og bør diskriminering erstatte rasisme?

Blant annet på grunn av den moralske forargelsen som vekkes når rasismebegrepet anvendes i norsk offentlighet, velger mange å unngå hele problematikken ved å heller snakke om diskriminering. Fordi diskrimineringsbegrepet først og fremst forbindes med handlinger på individnivå og i mindre grad forholder seg til ideologi og sosiale strukturer, slipper man unna en del av problematikken som knytter seg til rasismekomplekset. På den annen side har også diskrimineringsbegrepet en strukturell dimensjon og et vidt nedslagsfelt, og i likhet med rasismebegrepet er det dermed ofte uklart hva som menes når betegnelsen tas i bruk (Rogstad, 2001a). I det følgende trekker vi opp noen ulike forståelser av diskriminering, slik de fremkommer i norsk lovverk og i ulike forskningsbidrag.

Definisjoner i forskning og lovverk

Diskriminering brukes vanligvis som en betegnelse på systematisk forskjellsbehandling på grunnlag av individuelle kjennetegn som hudfarge, kjønn, alder, etnisk bakgrunn, etc. I forskningen er diskriminering vanligvis brukt som en forklaring på hvorfor grupper med visse karakteristika kommer mer uheldig ut sammenlignet med andre, mens det i det offentlige ordskiftet gjerne har blitt fokusert mer på det urettmessige i forskjellsbehandlingen (Rogstad, 2002).

Også diskriminering er imidlertid et begrep med mange ulike definisjoner. Blant de siste og mest uttømmende forslagene er definisjonen til Craig (2007:32). Han fremholder at handlinger som skal defineres som diskriminering, må inneholde fire elementer: For det første at et individ eller en gruppe behandles annerledes enn dem han eller hun sammenlignes med. For det andre at denne forskjellsbehandlingen er ufordelaktig for individet eller gruppen. For det tredje at forskjellsbehandlingen – eller konsekvensen av den – er koblet kausalt til kjennetegn ved individet eller gruppen som er beskyttet av antidiskrimineringslovgivning. For det fjerde at det ikke er mulig å legitimere forskjellsbehandlingen uansett om utfallet var intendert eller en effekt av en uintendert handling.

Et sentralt kjennetegn ved denne definisjonen av diskriminering er at holdningsdimensjonen – intensjonene bak enkelthandlinger – ikke betraktes som relevant når man skal vurdere om en handling er diskriminerende eller ikke. Dette er også i samsvar med diskrimineringsloven,6 som fra 1. januar 2006 har vært norsk lov. Loven skiller mellom to typer diskriminering, direkte og indirekte, der urettmessig forskjellsbehandling på grunnlag av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn er forbudt. Direkte diskriminering defineres her som handlinger eller unnlatelser som har som formål eller virkning at personer blir behandlet dårligere enn andre i en tilsvarende situasjon. Indirekte diskriminering defineres som tilsynelatende nøytrale bestemmelser, betingelser eller praksisformer som fører til at noen personer stiller ufordelaktig sammenlignet med andre.

En generell definisjon av diskrimineringsbegrepet gir imidlertid ingen substansiell kunnskap om de ulike formene for diskriminering som kan finne sted i ulike sammenhenger. Til tross for at intensjoner betraktes som irrelevant for å definere en handling som diskriminerende ifølge det norske lovverket og i Craigs definisjon, er det nettopp forskjellsbehandlingens årsaker, altså motivene til den som diskriminerer, som har dominert diskusjonen i den internasjonale faglitteraturen. La oss derfor kort se bredden i diskrimineringsbegrepet – for enkelhets skyld knyttet til diskriminering på arbeidsmarkedet.

Fire diskrimineringstyper

En første type diskriminering på individnivå kan kalles preferansebasert diskriminering (Becker, 1971). Denne diskrimineringsformen er tett knyttet til økonomi og fordommer, og innebærer at en arbeidsgiver er villig til å tape inntekt for å slippe å ansette en person som tilskrives bestemte kjennetegn. Konsekvensen av preferansebasert diskriminering er dermed at arbeidsgiveren lar være å ansette den best kvalifiserte eller mest produktive søkeren – en situasjon der arbeidsgiver handler i strid med egne økonomiske interesser for å nå et annet mål.

En annen form for diskriminering på et individuelt nivå skjer på grunnlag av andres fordommer. Merton (1948) var den første til å peke på denne diskrimineringsformen idet han viste hvordan diskriminerende handlinger kan finne sted uten at en arbeidsgiver selv har fordommer mot personer med synlig minoritetsbakgrunn. Diskrimineringen skjer da som en følge av arbeidsgivers vurdering av fordommene til kunder eller kolleger. Til forskjell fra preferansebasert diskriminering er arbeidsgivers motiver her av bedriftsøkonomisk art, ved at ansettelsen skjer på grunnlag av andres antatte fordommer. Men konsekvensen av denne diskrimineringsformen er likevel den samme: Den mest kvalifiserte søkeren velges bort.

En tredje diskrimineringstype kan kalles statistisk diskriminering (Phelps, 1972), og dette er det siste eksemplet på individuell diskriminering vi skal nevne her. Statistisk diskriminering er knyttet til usikkerhet og mangelfull informasjon. Det sentrale her er at arbeidsgivere er usikre når de skal velge mellom ulike arbeidssøkere og at omkostningene ved å fremskaffe relevant kunnskap om alle aktuelle kandidater ofte er store. Dersom arbeidsgiver velger bort en kvalifisert søker med synlig minoritetsbakgrunn på grunnlag av mer eller mindre korrekt kunnskap om gruppen en arbeidssøker tilhører, er dette et utslag av statistisk diskriminering.

Statistisk diskriminering har klare paralleller til det man ofte kaller for stereotypifisering. Barbara Reskin (2000) kombinerer teorier om stereotypier med sosialkognitiv teori. Hennes poeng er at diskriminering skjer ut fra bevisste og ubevisste kognitive prosesser. Den sosialkognitive teorien bruker hun for å underbygge at kategorisering er en automatisk prosess, hvor man deler folk i inn- og utgrupper. I kategoriseringen vil folk tendere til å gjøre forskjellen mellom inn- og utgruppene større enn de virkelig er, noe som blant annet er mulig ved at man selektivt velger ut den informasjonen som støtter den oppfatningen man allerede har (Reskin, 2000:321). Mange vil derfor hevde at det er selve kategoriseringen som er problematisk, og at løsningen består i å se enkeltpersoner. Imidlertid er kategoriseringer nødvendig for å håndtere store mengder informasjon. Det er altså ikke selve bruken av kategorier som er problematisk; problemet er snarere knyttet til hvilke kategorier som brukes. Særlig gjelder dette når kategoriene knyttes til indirekte og asymmetriske maktrelasjoner eller direkte over- og underordningsforhold.

De tre foregående diskrimineringstypene har vært på individnivå, det vil si at de er beskrivelser av handlinger utført av enkeltindivider på grunnlag av henholdsvis egne fordommer, en vurdering av andres fordommer eller som en følge av usikkerhet. Mange mener imidlertid at det også eksisterer former for diskriminering på et strukturelt nivå, der diskrimineringen enten er et utslag av ubevisste handlinger eller en følge av regler som i praksis får ulike konsekvenser for personer med ulik gruppetilhørighet. Denne formen for diskriminering behandles under mange etiketter i forskningslitteraturen, men vil i det følgende kalles systemisk diskriminering (Craig, 2007). Systemisk diskriminering kan hovedsakelig foregå på to ulike måter: For det første ved at institusjonelle ordninger eller regelverk som i praksis skal være like for alle, fører til systematisk diskriminering av personer som tilhører bestemte grupper. Nærliggende eksempler kan være unødig høye krav til språkbeherskelse, regler om fysikk eller forbud mot bestemte klesplagg i arbeidssituasjonen.7 For det andre ved at sosiale mønstre i for eksempel en organisasjonskultur eller administrativ struktur bidrar til å danne barrierer eller ufordelaktige posisjoner for noen grupper – og privilegier for andre (Craig, 2007:95).

Den viktigste forskjellen mellom diskriminering på individ- og strukturnivå ligger i motivene til den som utfører diskriminerende handlinger. Mens de tre individorienterte diskrimineringsformene nevnt over skjer på grunnlag av at arbeidsgivere har ulike, men mer eller mindre erkjente årsaker til å handle som de gjør, er det viktigste poenget med diskriminering på systemnivå at den forblir uerkjent for aktørene. Dette fører til at denne formen for diskriminering kan være vanskelig å identifisere. Det er lett å overse de diskriminerende konsekvensene av tilsynelatende nøytrale regler, og organisasjonskulturer vil gjerne være formet av sosiale konvensjoner av typen «slik gjør vi det her» – som gjerne er preget av den dominerende etniske gruppen på arbeidsplassen.

Craigs prosjekt er å argumentere for hvordan man gjennom politikk og lovverk må fremskaffe en proaktiv holdning til systemisk diskriminering – en holdning som erkjenner at problemet eksisterer snarere enn å avvente klager fra personer som er utsatt for diskriminering på arbeidsmarkedet. Ulempen er imidlertid at dette forutsetter et endret syn på diskriminering som fenomen: De individuelle diskrimineringsformene er enkle å forstå fordi de er uttrykk for urettmessig forskjellsbehandling utført av enkeltindivider, og dermed handlinger som de fleste vil fordømme. Et fokus på systemisk diskriminering krever derimot at man vender blikket mot majoritetssamfunnets egen normstruktur – mot regler og praksisformer de fleste tar for gitt og som oppfattes som naturlige av majoritetsbefolkningen. Å argumentere for eksistensen av systemisk diskriminering, representerer dermed en kritikk av forhold som oppfattes som normale i samfunnet.

Nye perspektiver

I overgangen fra individorienterte til strukturelle perspektiver på forskjellsbehandling, oppstår det klare likhetstrekk mellom forståelser av henholdsvis rasisme og diskriminering. I det øyeblikk argumentasjonen beveger seg fra et fokus på hvordan enkeltpersoners holdninger får direkte konsekvenser for handlingene de utfører, og til en avpersonifisert forståelse av forskjellsbehandling der holdninger og intensjoner løsrives fra sosial praksis, oppløses langt på vei forskjellen mellom de to. Dette er ikke tilfeldig: Både rasialisering og systemisk diskriminering er perspektiver som er informert av postkolonial tenkning og som setter søkelyset på systematiske mønstre av forskjellsbehandling. Synliggjøring av at majoritetens hverdagspraksis kan ha strukturell ulikhet som konsekvens og bevisstgjøring knyttet til denne mekanismen, er sentrale beveggrunner for eksistensen av disse perspektivene.

Til tross for at Gullestad og Craig har ulike nedslagsfelt og forskjellige målsettinger med sine vitenskapelige arbeider, er den største forskjellen mellom dem ikke egentlig innsiktene de representerer, men begrepene de anvender til å forklare sine funn. Mens Gullestad anvender rasismebegrepet for å rette et kritisk blikk mot majoritetssamfunnet og forståelsen av Norge som en tolerant nasjon, velger Craig å bruke betegnelsen systemisk diskriminering for å peke på årsaker til utenforskap langs etniske skillelinjer i arbeidslivet. I begge tilfeller er hensikten å løfte frem subtile former for forskjellsbehandling. Spørsmålet er dermed hvilken strategi som er mest hensiktsmessig dersom man ønsker å bidra til et mer edruelig offentlig ordskifte – som igjen kan skape forutsetninger for politisk handling ved at innsikt i forskjellsbehandlingens ulike former allmenngjøres.

Temperaturen i den offentlige debatten som etterfulgte Ali Farah-saken og det faktum at drapet på Benjamin Hermansen ikke skapte en større diskusjon om hverdagsrasisme, kan tjene som indikasjoner på at rasismebegrepet fortrinnsvis bidrar til moralsk forargelse og uforsonlige fronter. Dersom man aksepterer at det strukturelle perspektivet på rasisme og diskriminering representerer viktige innsikter, kan det derfor synes fornuftig å følge Craigs eksempel og heller bruke betegnelsen systemisk diskriminering. For enkelte kan kanskje dette være et tegn på resignasjon og konfliktskyhet. Det er i hvert fall et utslag av en pragmatisk holdning. Men dersom man aksepterer at diskrimineringsbegrepet er egnet til å vise hvordan tilsynelatende nøytralitet kan få ulikhetsskapende konsekvenser, er det kanskje verdt å forbeholde rasismebegrepet til holdninger av mer ekstrem art. På den måten vil det være mulig for allmennheten å engasjere seg i antirasistiske markeringer og på samme tid erkjenne at forestillinger om «oss» og «de andre» kan bidra til strukturelt utenforskap i det norske samfunnet.

Ett begrep – flere fokus

Til tross for at en mer forsiktig bruk av rasismebegrepet kan føre til en mindre følelsesladet offentlig debatt, er det ikke tvil om at også en avgrenset diskrimineringsdiskusjon har et rom for store uklarheter. Når temaet er fenomener eller hendelser som befinner seg i gråsoner mellom legitim og illegitim forskjellsbehandling, preges det offentlige ordskiftet av at ulike aktører snakker forbi hverandre. Dette kan dels forstås som en strid om definisjonsmakt, der ulike forståelser av diskriminering står i et motsetningsfylt forhold til hverandre. Dels skyldes det også at aktørene ønsker å belyse forskjellige sider av ulikhet i det norske samfunnet, og at man snakker forbi hverandre fordi man har helt forskjellige agendaer eller målsettinger med å sette diskriminering på dagsordenen.

Minst tre perspektiver på ulikhet eksisterer innenfor bruken av diskrimineringsbegrepet: For det første kan det brukes som en situasjonsbeskrivelse, der det betegner negative erfaringer blant mennesker som bor i landet. For det andre kan det brukes som en juridisk betegnelse på regelverk eller handlinger som bryter med det norske lovverket. Og for det tredje kan det benyttes som en uønsket politisk kategori, for å begrunne et sett av preventive virkemidler. At diskrimineringsbegrepet rommer alle disse perspektivene på samme tid, er ikke nødvendigvis et problem i seg selv. Imidlertid oppstår det et problem når det fokuset man til enhver tid anlegger ikke blir artikulert, fordi det blir svært vanskelig å manøvrere begrepsmessig i en allerede opphetet debatt. Dersom man derimot beholder diskrimineringsbegrepet som et paraplybegrep og så konkretiserer innholdet avhengig av hvilket perspektiv man anlegger, vil man oppdage at man egentlig snakker om ulikhet innenfor rammene av tre forskjellige sfærer: Den sivile, den legale og den politiske.8 De tre sfærene har til felles at diskriminering betraktes som et problem, men hva som oppfattes som det sentrale problemområdet endrer seg når perspektivet skiftes. I det følgende vil vi trekke opp noen muligheter som følger av en slik tilnærming til diskrimineringskomplekset.

I den sivile sfæren aktualiseres spørsmål om befolkningens levekår: Hvordan er det å leve i Norge? Et slikt spørsmål krever kunnskap om hvordan folk opplever sin egen hverdag. I et levekårsperspektiv er det mest relevant å rette oppmerksomheten mot dem som blir utsatt for diskrimineringen. Dermed er det også den subjektive opplevelsen av medborgerskap som er det avgjørende, fordi det er hverdagserfaringene som virker inn på hvorvidt man føler seg inkludert i samfunnet og i hvilken grad man opplever sin tilværelse som meningsfull eller ikke. I et slikt perspektiv er det ikke av betydning at ulike personer tolker like situasjoner forskjellig. Det er heller ikke relevant hvorvidt de som utfører diskriminerende handlinger har hatt dette som intensjon eller ikke.

Den legale sfæren utgjøres av diskrimineringsloven. Som nevnt tidligere, defineres diskriminering her som urettmessig forskjellsbehandling på grunnlag av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn. Både handlinger og unnlatelser som har diskriminering som intensjon og som resultat, dekkes av lovverket. Selv om loven i utgangspunktet skal dekke alle samfunnsområder, er det imidlertid viktig å understreke at diskriminering også kan være en relevant betegnelse på handlinger som faller innenfor det legale rammeverket, men utenfor det som er politisk og moralsk akseptabelt. Til tross for at diskrimineringsloven er en sivilrettslig lov og tersklene for å få medhold følgelig er lavere enn i ordinær strafferett, tyder erfaringene fra håndteringen av loven om likestilling mellom kjønnene fra 1979 på at det er vanskelig å bevise at diskriminering har funnet sted. En viktig årsak til dette er at det kun er de formelle kvalifikasjonene som gjøres til gjenstand for rettslig vurdering når det for eksempel gjelder spørsmål om diskriminerende ansettelsespraksis. Dersom en arbeidsgiver begrunner valget av en søker med at vedkommende er personlig egnet for en bestemt stilling, er dette en vurdering som ikke rammes av lovverket. Subjektive opplevelser av diskriminering er med andre ord ikke tilstrekkelig for å bevise at diskriminering har funnet sted. Dermed er det grunn til å tro at et forbud mot diskriminering i større grad vil virke inn på begrunnelsene som arbeidsgiverne oppgir enn beslutningene de faktisk fatter, og at diskrimineringsloven først og fremst har sin styrke i å signalisere hva slags samfunn som er ønskelig.

I den politiske sfæren betraktes diskriminering som et samfunnsproblem som man må finne strategier for å redusere. Politisk er det derfor avgjørende å finne frem til egnede virkemidler. Opp mot denne ambisjonen er det nødvendig å skille mellom symptomer og årsaker, fordi det bare er gjennom å avdekke årsaksforhold at det er mulig å peke på egnede virkemidler. Å redusere en arbeidsgivers usikkerhet med hensyn til en utdanning tatt i utlandet, krever for eksempel helt andre tiltak enn endring av negative fordommer mot muslimer generelt. Fokus på årsaker innebærer at det er de som utfører diskriminerende handlinger som settes under lupen, enten det er arbeidsgivere, boligeiere, dørvakter eller andre. Vi trenger kunnskap om hvorfor de gjør som de gjør, og i den sammenhengen er koblingen mellom årsaker og virkninger avgjørende.9

En oversikt over diskrimineringens tre sfærer og deres hovedspørsmål, analytiske enheter og målsettinger, er presentert i tabell 1.

Tabell 1. Oversikt over hovedspørsmål, analytisk enhet og målsetting i tre sfærer der diskriminering er i sentrum
SfærerHovedspørsmålAnalytisk enhetMålsetting
Den sivileHvordan er samfunnet å leve i?Ofre for diskrimineringKunnskap om subjektive opplevelser og erfaringer
Den legaleEr en hendelse et brudd med gjeldende bestemmelser?EnkelthendelserVurdering av en handling opp mot et regelverk
Den politiskeHvorfor handler folk slik de gjør?De som utfører diskriminerende handlingerIdentifisering av virkemidler på grunnlag av årsakssammenhenger

Samlet gir de tre perspektivene en bred tilnærming til diskriminering som fenomen. Det må understrekes at ingen av dem er mer riktige eller viktige enn de andre; snarere må de forstås som komplementære perspektiver som fanger opp forskjellige sider ved diskriminering i det norske samfunnet. Hovedpoenget er imidlertid at de ulike perspektivene eksisterer side om side i debatter om diskriminering, uten at det gjøres rede for at de forskjellige aktørene har ulike målsettinger. For å sette det på spissen: Dersom målsettingen er å synliggjøre at diskriminering forekommer i Norge, kan subjektive opplevelser være en god nok dokumentasjon på dette. Men dersom man søker politiske løsninger på et samfunnsproblem, er ikke synliggjøring eller for den saks skyld et lovverk tilstrekkelig. For å utvikle treffsikre politiske virkemidler må man kunne skille mellom ulike motiver. Og fraværet av empirisk kunnskap om motivmangfold er kanskje det mest slående ved diskrimineringsfeltet i dag.

Avslutning

I denne artikkelen har vi via tre empiriske eksempler – den utdannede, den etterlatte og den drepte – skissert bredden i fenomenene rasisme og diskriminering, samt identifisert sentrale årsaker til at debatter der disse begrepene involveres, har en tendens til å skape moralsk forargelse og steile fronter i det offentlige ordskiftet i Norge. Et viktig poeng har vært å vise hvordan rasisme og diskriminering på individnivå betegner ulike fenomener, men at begrepene veves sammen når de skal forklare utenforskap langs etniske skillelinjer på et struktur- eller samfunnsnivå. Det er også når strukturelle forståelser av rasisme og diskriminering involveres, at begrepsforvirringen øker. Især gjelder dette rasismebegrepet: Når intensjonen er å rette et kritisk blikk på majoritetssamfunnets subtile former for forskjellsbehandling av etniske minoriteter, har bruken av rasismebegrepet en tendens til å skape et meget høyt konfliktnivå og en lite fruktbar offentlig debatt.

Strukturelle perspektiver på rasisme og diskriminering er i regelen informert av postkolonial tenkning, der et grunnleggende premiss er at relasjonen mellom majoritet og minoritetsgrupper i vestlige land preges av historiske referanser til vestlig dominans og fremdeles opprettholder skiller mellom «oss» og «de andre». Eksponenter for disse perspektivene er ikke opptatt av å identifisere hvem som er rasister, men søker å avdekke mekanismer som kan forklare systematiske forskjeller mellom majoritet og minoriteter. Etter vår oppfatning representerer slike postkoloniale perspektiver viktige bidrag til forståelse av vedvarende, men ofte implisitte maktrelasjoner i dag. Imidlertid mener vi at det er fordelaktig å operere med betegnelsen strukturell eller systemisk diskriminering når slike mekanismer skal belyses, og at rasismebegrepet forbeholdes mer eksplisitte forestillinger om verdimessige hierarkier mellom mennesker. På denne måten vil det være mulig å opprettholde et antirasistisk engasjement og på samme tid kunne erkjenne at det antakelig eksisterer strukturell ulikhet langs etniske skillelinjer i det norske samfunnet.

Også innen det mer avgrensede diskrimineringsbegrepet er det imidlertid rom for stor uklarhet. Vide og uspesifiserte forståelsesformer, koblet sammen med et fokus på subjektive hverdagserfaringer til de som utsettes for diskriminering, har muliggjort en passiv holdning hos politiske myndigheter så vel som blant forskere selv; man ønsker å fokusere på diskriminering, men er så upresis i undersøkelsen av sosial praksis at det har vært umulig å identifisere hvordan diskrimineringsmekanismene i det norske samfunnet fungerer. En slik kunnskap kan bare oppnås gjennom et majoritetsblikk: Hvordan opptrer for eksempel arbeidsgivere med majoritetsbakgrunn i møtet med en jobbsøker med minoritetsbakgrunn? Fokuset på sosial praksis impliserer en tilslutning til et individualiserende diskrimineringsbegrep, noe som fra et postkolonialt strukturperspektiv kan synes problematisk. Imidlertid er nettopp den mangelfulle empiriske koblingen mellom teorier om utenforskap og individuelle handlinger en viktig årsak til at strukturelle perspektiver møtes med så sterk motstand. Og det er bare gjennom innsikt i konkrete handlingsmønstre over tid og på en rekke områder, at vi kan adressere den strukturelle diskrimineringens logikk og potensielt sett endre den.

Referanser

Andersson, M. (2007) ’Migrasjon som utfordring: Kritikk av metodologisk nasjonalisme’, i Ø. Fuglerud og T. H. Eriksen (red.) Grenser for kultur? Perspektiver fra norsk minoritetsforskning (s. 53–79). Oslo: Pax.

Balibar, E. (1991) ’Is there a neo-racism?’, i E. Balibar og I. Wallerstein (red.) Race, Nation and Class: Ambiguous Identities (s. 17–28). London: Verso.

Barker, M. (1981) The New Racism. London: Junction Books.

Bauman, Z. (1997) Moderniteten og Holocaust. Oslo: Vidarforlaget.

Becker, G. (1971) The Economics of Discrimination. 2. utg. Chicago: University of Chicago Press.

Bratsberg, B., O. Raaum og K. Røed (2006) The Rise and Fall of Immigrant Employment: A Lifecycle Study of Labor Migrants to Norway. (Frisch-prosjekt, 1391) Oslo: Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning.

Craig, R. (2007) Systemic Discrimination in Employment and the Promotion of Ethnic Equality. Leiden/Boston: Martinus Nijhoff Publishers.

Dahl, H. F. (2002) ’«Rase» i norsk debatt 1900–1950’, Sosiologi i dag 32: 35–57.

Fangen, K. (2001) En bok om nynazister. Oslo: Universitetsforlaget.

Fangen, K. (2002) ’Innledning’, Sosiologi i dag 32: 3–4.

Goldberg, D. T. (1993) Racist Culture: Philosophy and the Politics of Meaning. Oxford: Blackwell Publishers.

Grue, L. (2006) ’Normalitetens oppfinnelse: Bidrag til en forståelse’, i T. H. Eriksen og J. K. Breivik (red.) Normalitet (s. 25–47). Oslo: Universitetsforlaget.

Gullestad, M. (2002) Det norske sett med nye øyne: Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt. Oslo: Universitetsforlaget.

Hagelund, A. (2004) ’Anstendighetens utside: «Rasisme» i norsk innvandringspolitisk diskurs’, Tidsskrift for samfunnsforskning 45: 3–29.

Hagtvet, B. (red) (2008) Folkemordenes svarte bok. Oslo: Universitetsforlaget.

Jenssen, A. T. (1994) ’Rasisme? – Hvilken rasisme? Eller: Hvorfor vi ikke finner det vi ikke leter etter’, Tidsskrift for samfunnsforskning 35: 344–369.

Jørgensen, M. B. (2006) ’Dansk realisme og svensk naivitet? En analyse af den danske og svenske integrationspolitik’, i U. Hedetoft, B. Petersson og L. Sturfelt (red.) Bortom stereotyperna? Invandrare och integration i Danmark och Sverige (s. 266–298). Göteborg og Stockholm: Makadam Förlag.

Lavik, N. J. (1998) Rasismens intellektuelle røtter. Oslo: Tano Aschehoug.

Lien, I. L. (1997) Ordet som stempler djevlene: Holdninger blant pakistanere og nordmenn. Oslo: Aventura.

Lov 2005-06-03 nr. 33: Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion, mv (diskrimineringsloven).

Merton, R. (1948) ’Discrimination and the American Creed’, i R. M. MacIver (red.) Discrimination and the National Welfare (s. 99–126). New York: Harper & Bros.

Midtbøen, A. H. og Rogstad, J. (2008) ’Diskrimineringens art, omfang og årsaker’, Søkelys på arbeidslivet 25: 417–429.

Miles, R. (1993) Racism after «race relations». London: Routledge.

Phelps. E. (1972) ’The Statistical Theory of Racism and Sexism’, American Economic Review 62: 659–661.

Reskin, B. F. (2000) ’The Proximate Causes of Employment Discrimination’, Contemporary Sociology 29: 319–328.

Rex, J. (1986) Race and Ethnicity. Stony Stratford: Open University Press.

Rogstad, J. (2001a) Sist blant likemenn? Synlige minoriteter på arbeidsmarkedet. Oslo: Unipax.

Rogstad, J. (2001b) ’Små årsaker – store forskjeller. Forklaringer på ulikhet i det flerkulturelle Norge’, Tidsskrift for samfunnsforskning 42: 623–644.

Rogstad, J. (2002) ’Diskriminering og ulikhet – forklaring og metode’, Sosiologisk tidsskrift 10: 3–26.

Rogstad, J. (2006) Usaklige hindringer for ikke-vestlige minoriteter på arbeidsmarkedet i Norge. Rapport 2006: 10. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Rogstad, J. og Midtbøen, A. H. (2009a) Fra symptom til årsak: Metodiske utfordringer og forskningsetiske dilemmaer ved bruk av tester i studiet av diskriminering. Rapport 2009: 2. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Rogstad, J. og Midtbøen, A. H. (2009b) Rasisme og diskriminering: Begreper, kontroverser og nye perspektiver. Oslo: Norges forskningsråd.

Said, E. W. ([1978] 2004) Orientalismen: Vestlige oppfatninger av Orienten. Oslo: Cappelen.

Schøne, P. (red) (2005) Det nye arbeidsmarkedet. Kunnskapsstatus og problemstillinger. Oslo: Norges forskningsråd.

Solomos, J. og Back, L. (2000) ‘Introduction: Theorising Race and Racism’, i J. Solomos og L. Back (red.) Theories of Race and Racism: A Reader (s. 1–28). London og New York: Routledge.

Stolcke, V. (1995) ’Talking Culture: New Boundaries, New Rethorics of Exclusion in Europe’, Current Anthropology 36: 1–24.

1Diskrimineringsbegrepet favner i tillegg forskjellsbehandling på grunnlag av langt flere forhold, som seksuell orientering, alder, nedsatt funksjonsevne etc. I denne artikkelen avgrenser vi diskusjonen til de forhold som dekkes av diskrimineringsloven (2005:33): Etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn.
2Beslektede begreper er strukturell diskriminering, strukturell rasisme, institusjonell rasisme, og systemisk diskriminering.
3«En stemplet mann», A-magasinet 3. oktober 2008.
4«Slik jeg ser det», Ny Tid 10.–16. oktober 2008.
5«Det bor en rasist i oss alle», Aftenposten 15. april 2008.
6Lov 2005-06-03 nr. 33: Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion, mv (diskrimineringsloven).
7Denne formen for diskriminering er det som i diskrimineringsloven kalles indirekte diskriminering og som ellers også gjerne kalles institusjonell diskriminering.
8For tidligere versjoner av diskrimineringens tre sfærer, se Rogstad (2006) og Rogstad og Midtbøen (2009a).
9Se Midtbøen og Rogstad (2008) for en mer inngående drøfting av behovet for kunnskap om diskrimineringens årsaker.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon