Bakgrunn

En borgerlønn (eller grunninntekt) er en ytelse som utbetales ubetinget til alle voksne innbyggere i et land. De fleste tenker i den forbindelse på en full borgerlønn der ytelsen er lagt på et så høyt nivå at den i seg selv er tilstrekkelig til å sikre en tilfredsstillende levestandard. En slik full borgerlønn kan da enten komme helt til erstatning for det eksisterende trygdesystemet, eller ordningen kan erstatte deler av det eksisterende trygdesystemet.

Ideen om å utbetale en borgerlønn eller grunninntekt til alle innbyggerne i et land har vært fremmet og debattert med ujevne mellomrom gjennom historien (for en innføring i idehistorien til borgerlønn se Cappelen og Pedersen 2015). Flere nobelpristakere i økonomi har for eksempel tatt til orde for innføringen av en form for borgerlønn, og ideen ser ut til å ha fått fornyet aktualitet de siste årene både internasjonalt og her i Norge. Noen ser etableringen av en borgerlønn som selve nøkkelen til sosial rettferdighet (se for eksempel Mead 1993 og van Parijs 1995), mens andre har fremmet ideen primært som en praktisk løsning på aktuelle utfordringer i arbeidsmarkedet (Standing 2002) og i trygdesystemet (Atkinson 1996; Goodin 2000).

Både på høyre- og venstresiden i det politiske spektrum finner en fortalere for ideen om borgerlønn. Den liberalistiske amerikanske økonomen, Milton Friedman (1962), gikk for eksempel inn for en variant av borgerlønn i form av en såkalt negativ inntektsskatt som et alternativ til det han oppfattet som en dyr og ineffektiv velferdsstat. Fortalere for ideen blant politikere og intellektuelle på venstresiden er derimot tilbøyelige til å se borgerlønn som en mulighet for å ekspandere velferdsstaten og for å fremme idealer om økonomisk og sosial likhet. Det er altså snakk om svært ulike versjoner av borgerlønnsideen. Høyresidens borgerlønnstilhengere ser gjerne for seg en svært beskjeden ytelse og at ordningen helt skal erstatte de eksisterende velferdsordningene, mens venstresidens borgerlønnsforkjempere ønsker en mer sjenerøs ytelse som kombineres med en i hvert fall delvis videreføring av andre elementer i velferdsstaten.

I Norge har ideene om borgerlønn og den beslektede ideen om garantert minsteinntekt tidvis vært debattert uten riktig å vinne fotfeste hverken i de akademiske miljøene eller blant de politiske partiene. Tidlig på 1980-tallet redigerte sosiologen Else Øyen en bok om garantert minsteinntekt i Norge, men boken satte ikke sterke spor etter seg i det sosialpolitiske ordskiftet (Øyen 1981). Partiet Venstre hadde i noen år borgerlønn som et punkt på sitt politiske program, men det var temmelig uklart hva slags ordning partiet hadde i tankene. De siste årene kan det imidlertid virke som om debatten om borgerlønn har fått fornyet aktualitet blant annet illustrert med utgivelsen av boken til journalistene Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal (2018). Den aktuelle norske debatten har utvilsomt hentet inspirasjon fra det meget omtalte og nylig avsluttede borgerlønnseksperimentet i Finland og fra lignende pågående eksperimenter i Nederland, Canada og Skottland.1

Selv om borglønnsideen for mange – både på høyre- og venstresiden i politikken – har betydelig teoretisk appell, så er det lett å peke på problemer med den praktiske realismen til en full borgerlønn i den norske konteksten. Hvis ordningen skal kombineres med en videreføring av vesentlige deler av det eksisterende trygdesystemet og den eksisterende velferdsstaten for øvrig, er det nokså åpenbart at ordningen blir urealistisk dyr (Sterri 2020). Hvis den derimot helt skal erstatte det eksisterende systemet, vil den få konsekvenser som for de fleste fremstår som politisk og sosialt uakseptable: De menneskene som i dag mottar relativt høye ytelser ut fra prinsippet om erstatning for tapt inntekt og/eller ut fra prinsippet om å ta spesielt godt vare på dem som utvilsomt ikke KAN jobbe, vil tape på reformen. De må eventuelt finne seg i å motta samme ytelse som personer som aldri har bidratt med skatteinnbetalinger og som bare ikke ønsker å jobbe.

En klassisk innvending mot borgerlønn er da også at en slik ordning åpner for at fullt ut arbeidsføre personer kan velge å leve av andres arbeid. Den såkalte parasitt-innvendingen har blant annet blitt fremført med styrke av Jon Elster (1986) i en debatt med en av borgerlønnsideens mest innflytelsesrike fortalere de siste 30 årene, den belgiske økonomen og filosofen Phillippe van Parijs. Å frita fullt ut arbeidsføre personer fra plikten til å jobbe og på denne måten bidra til fellesskapet, vil av mange ble sett på som sterkt urettferdig både ut fra hensynet til dem som jobber og ut fra hensynet til dem som av ulike grunner ikke kan jobbe.

En partiell borgerlønn

I de senere årene har imidlertid forslag om etableringen av partielle ordninger med borgerlønn blitt fremmet og diskutert blant forskere som et mer realistisk og kanskje også mer normativt akseptabel alternativ til en full borgerlønn/grunninntekt (Atkinson 1996; Martinelli 2019). Også en partiell borgerlønn utbetales ubetinget til alle innbyggere, men ytelsene er lavere enn det som trengs for å oppnå en tilfredsstillende levestandard, og ordningen er ment mer som et supplement til andre inntektskilder (lønn og trygd) enn som en full erstatning.

Et litt spesielt – men i en norsk kontekst svært relevant – praktisk eksempel på en partiell borgerlønnsordning er delstatsmyndighetene i Alaska som i en årrekke har brukt statens inntekter fra utvinningen av olje og gass til å utbetale et likt beløp til alle statens innbyggere – for tiden om lag 14 000 kroner per år (Sterri 2020).

Partielle borgerlønnsordninger blir som oftest diskutert som et virkemiddel for å avhjelpe fattigdomsfeller og å forbedre insentivstrukturen til det eksisterende trygdesystemet. Da er det et sentralt element at ordningen skal samordnes med det eksisterende trygdesystemet. Samordning betyr at den partielle borgerlønnen motregnes i de trygdeytelsene som den enkelte har krav på i henhold til det eksisterende regelverket. Innføring av en partiell borgerlønn vil dermed ikke reelt sett bidra til å øke inntekten til dem som i utgangspunktet mottar trygdeytelser som overstiger nivået på den partielle grunninntekten. Det er bare sammensetningen av deres inntekter som endrer seg. Derimot vil den partielle borgerlønnen gi en påplussing på inntekten til alle med liten eller ingen trygdeinntekt, inkludert alle lønnstakere og selvstendig næringsdrivende. Ordningen er ment å bidra til høyere yrkesdeltakelse og sikre at alle får en reell økonomisk gevinst ved å utnytte de mulighetene de har for å skaffe seg inntekter ved arbeid.

Det finske borgerlønnseksperimentet, for eksempel, tok utgangspunkt i tanken om en partiell borgerlønn som samordnes med det eksisterende trygdesystemet. Ett av hovedformålene med forslaget var nettopp å bedre insentivene til arbeid og dermed å øke sysselsettingen i grupper som i dag mottar ulike former for trygdeytelser rettet mot befolkningen i yrkesaktiv alder (Kangas 2016).

En hovedtanke bak innføringen av denne formen for partiell grunninntekt er å gjøre det mer økonomisk lønnsomt å gå over fra å være fulltids trygdemottaker til å være fulltids sysselsatt, uten å gå veien om usosiale innstramminger i nivået på selve trygdeytelsene. En åpenbar virkning av en slik reform er at inntektsforskjellene mellom trygdemottakerne og de yrkesaktive vil øke, men samtidig vil en slik ordning gi reduserte økonomiske forskjeller innbyrdes mellom de yrkesaktive fordi tildeling av et likt absolutt beløp til alle vil ha størst relativ betydning for lavinntektsgruppene blant de yrkesaktive. Det gjelder særlig hvis ordningen finansieres ved en generell proporsjonal eller progressiv økning av beskatningen av yrkesinntekter. Da vil høyinntektstakerne summa summarum komme dårligere ut fordi den nødvendige skatteøkningen typisk vil overstige verdien av den partielle grunninntekten, mens lønnstakere og selvstendige med midlere og lavere inntekter blir entydige vinnere som resultat av reformen.

Et konkret forslag

En partiell borgerlønn/grunninntekt i Norge kunne ha de følgende elementene: en partiell grunninntekt på 70 000 kroner per år til alle voksne over 18 år kombinert med en forhøyet barnetrygd (grunninntekt til barn) på 30 000 kroner per år. Den partielle grunninntekten til voksne samordnes fullt ut med det eksisterende trygdesystemet (på månedsbasis), mens den forhøyete barnetrygden utbetales som et supplement til familiens andre inntekter – men dog kombinert med avvikling av barnetilleggene som er knyttet til ulike trygdeordninger.

Forslaget innebærer altså at de eksisterende trygdeordningene videreføres stort sett uendret, bortsett fra innføringen av et samordningsfradrag tilsvarende grunninntekten til voksne på 70 000 kroner. Alderspensjonistenes inntekter vil dermed ikke bli berørt av reformen. Det samme gjelder for uførepensjonistene som imidlertid vil bli berørt av at barnetillegget i uføretrygden erstattes av økningen i barnetrygden til 30 000 kroner per barn per år. Økningen i barnetrygden vil gi en betydelig reell forbedring av økonomien til mottakere av arbeidsavklaringspenger og arbeidsledighetstrygd som har ansvar for barn.

Ordningen vil gjøre tildelingen av utdanningsstipend overflødig og behovet for studielån vil bli vesentlig redusert.2 Når det gjelder sosialhjelpen, vil ordningen gjøre stønad til livsopphold overflødig og sosialhjelpen kan dermed i prinsippet tenkes lagt om til å være en rendyrket bostøtteordning for familier med lav inntekt.

Formålet med denne modellen er tredelt:

1) å styrke insentivene til å velge deltids- eller fulltids arbeid fremfor å leve på trygd uten å redusere levestandarden til dem som ikke har noe annet valg enn å leve av trygdeinntekt.

2) å redusere tilløp til fattigdomsproblemer blant lønnstakere og selvstendig næringsdrivende med relativt lave inntekter og å redusere inntektsulikhet mer generelt.

3) å redusere inntektsfattigdom blant barn uten samtidig å svekke arbeidsinsentivene til foreldrene.

Kostnader, legitimering og finansiering

Det er enkelt å regne seg frem til at den totale brutto kostanden av en slik ordning vil utgjøre litt i overkant av 300 mrd. kroner per år (4 millioner voksne á 70 000 kroner=280 mrd. pluss 1 million barn á 20 000 kroner3=24 mrd.).

Dette beløpet tilsvarer litt i underkant av den årlige avkastningen på oljefondet, gitt fondets nåværende størrelse på vel 12 000 mrd. kroner. Ordningen kan altså i prinsippet fremstilles som en måte å fordele den løpende grunnrenten fra Norges petroleumsformue blant alle nåværende og fremtidige innbyggere. Avkastningen på oljeformuen kan finansiere et permanent underskudd i utvekslingen av varer og tjenester med utlandet i størrelsesordenen 10 prosent av dagens BNP, og da fremstår det ikke som urimelig å eksplisitt utforme en ordning for bruken av disse midlene basert på likedeling mellom samfunnets medlemmer. En grunnleggende innvending mot borgerlønn er som nevnt at det er urettferdig å åpne for at noen kan velge å leve av andres arbeid. Saken er imidlertid at vi med handlingsregelen4 og plasseringen av oljeformuen i utlandet tar sikte på at alle innbyggere i Norge for all fremtid i noen grad skal leve av verdier som er skapt utenfor Norge, så hvorfor da ikke fordele disse verdiene likt mellom alle innbyggere?

Den skisserte reformen kan altså eventuelt motiveres som en måte å synliggjøre at grunnrenten fra petroleumsformuen fordeles likt blant landets innbyggere.5

Problemet med dette resonnementet er imidlertid at vi allerede bruker disse pengene på andre ting. I henhold til handlingsregelen brukes avkastningen av oljefondet i dag til å dekke det strukturelle underskuddet på statsbudsjettet. Muligheten til underskuddsbudsjettering i en slik størrelsesorden har antakelig betydd at vi både opererer med vesentlig høyere utgiftsnivå på de offentlige budsjettene og et lavere skattenivå enn det som hadde vært nødvendig og ønskelig uten oljeformuen. Hvis det i tillegg til dette skal skaffes rom for en partiell borgerlønn, må de offentlige utgiftene reduseres og/eller skattenivået økes i forhold til dagens nivå.

Netto kostnaden ved den foreslåtte ordningen blir imidlertid i realiteten vesentlig lavere enn 300 mrd. kroner på grunn av den foreslåtte samordningen med det eksisterende trygdesystemet. Voksne som i dag mottar trygdeytelser som overstiger grunninntekten på 70 000 kroner (blant andre 1 million alderspensjonister), skal ifølge forslaget få sine trygdeinntekter redusert med det samme beløpet som de får tildelt i grunninntekt.6 Basert på norske inntektsdata for 2013, kan det anslås at nærmere 40 prosent av den voksne befolkningen mottar trygdeytelser som overstiger 70 000 kroner per år. En enkel simulering basert på disse data viser videre at samordning med de eksisterende trygdene vil bety at den reelle nettoutgiften for staten reduseres med 40 prosent av bruttoutgiften på 300 mrd. kroner. Den reelle netto økningen i statens utgifter som følge av innføringen av den skisserte partielle grunninntekten, er dermed på om lag 180 mrd. kroner.

Forslaget innebærer videre at denne netto-utgiften skal finansieres primært ved en økning i inntektsbeskatningen. Hvis vi legger til grunn at finansieringsbyrden skal fordeles proporsjonalt på all skattbar yrkes- og kapitalinntekt, viser enkle beregninger basert på de samme dataene at den reelle skattesatsen på all slik inntekt måtte økes med om lag 11 prosentpoeng sammenlignet med dagens skattesystem. Med andre ord: Både gjennomsnittsskatten og marginalskatten på yrkes- og kapitalinntekt må økes med om lag 11 prosentpoeng på alle trinn for å finansiere grunninntekt uten å gjøre andre innstramminger i de offentlige budsjettene enn å samordne grunninntekten med de eksisterende trygdeytelsene. Samtidig kunne man imidlertid vurdere å fjerne hele eller deler av personfradraget og minstefradraget i inntektsbeskatningen. Når alle voksne i utgangspunktet mottar 70 000 kroner i grunninntekt, så vil det ikke være urimelig å starte beskatningen av den først tjente kronen på et høyre nivå enn 11 prosent. Provenyet, altså økningen i statens inntekter som følger av å redusere disse fradragene, kan deretter brukes til å senke marginalskatten på høyere inntekter. Det vil i så fall dempe omfordelingsvirkningene av reformen som helhet. Det er også mulig å tenke seg at bidrag til finansieringen av den partielle borgerlønnen kan hentes fra CO2-avgiften og andre grønne avgifter som uansett bør økes kraftig i de kommende årene som et ledd i klima- og miljøpolitikken.

Virkninger

En partiell borgerlønn/grunninntekt vil åpenbart ikke gi den samme radikale forenklingen av trygdesystemet som en full borgerlønn kunne gjøre. Prøvingen mot lønnsinntekt, som ligger innebakt i de eksisterende trygdeytelsene, vil også bli videreført slik at den reelle implisitte marginalskatten på arbeid som hovedregel forblir uendret. Ordningen vil imidlertid gi vesentlig bedre insentiver til å erstatte fulltids mottak av trygd med deltids- eller fulltids arbeid. Med andre ord: Ordningen vil effektivt fjerne de tilløpene til fattigdomsfeller7 som det nåværende systemet gir opphav til.

På den andre siden vil den nødvendige økningen i skattesatsene på yrkesinntekt medføre en svekkelse av insentivene til arbeid for befolkningen som helhet. Det kan altså være grunn til å forvente at reformen vil føre til økt yrkesdeltakelse særlig blant grupper som i dag har et høyt mottak av trygd, men at den samtidig vil kunne gi et redusert tilbud av arbeidstimer blant den yrkesaktive befolkningen. Størrelsen på disse dynamiske effektene lar seg ikke anslå uten en avansert modell for mikro-simulering med innebygde antakelser om adferdsvirkninger, og selv en slik modell vil ikke kunne gi sikre svar om de faktiske virkningene av en såpass radikal reform som dette.

Derimot kan eksisterende inntektsdata på individnivå brukes for å gjøre grove anslag på de statiske virkningene av innføringen av en partiell grunninntekt i tråd med det skisserte forslaget – altså de virkningene som vil oppstå som følge av reformen, gitt uendret adferd.

Tabell 1 presenterer enkle beregninger av hvem som vil bli vinnere og tapere på den skisserte reformen, når vi helt ser bort fra eventuelle virkninger på adferden. Tabellen bidrar først og fremst til å belyse hvorvidt den foreslåtte ordningen innfrir målsetningene om fattigdomsreduksjon generelt og reduksjon av barnefattigdom spesielt (se målsetning 2) og 3) beskrevet ovenfor).

Innføringen av den skisserte grunninntektsreformen finansiert ved en proporsjonal ekstraskatt på 11 prosent av skattbar yrkes- og kapitalinntekt vil gi en netto gevinst for 44 prosent av befolkningen, mens de resterende 56 prosent av befolkningen vil komme ut likt som før eller dårligere. Blant barnefamilier er andelen vinnere på 66 prosent, mens det bare er 33 prosent vinnere blant voksne uten hjemmeboende barn under 18 år. I gjennomsnitt gir reformen en gevinst på 7 653 kroner for voksne med hjemmeboende barn, mens den øvrige voksne befolkningen påføres et tap på 2 400 kroner i gjennomsnitt.

I tabellen er det videre skilt mellom voksne som tilhører hushold som kan klassifiseres som fattige i henhold til EUs indikator8, og voksne i ikke-fattige hushold. Vi ser at andelen vinnere blant hele gruppen av fattige voksne er på 68 prosent og at den gjennomsnittlige gevinsten i denne gruppen er på 30 520 kroner. Blant ikke fattige er bare 40 prosent vinnere, og ordningen påfører denne gruppen et gjennomsnittlig tap på 3 370 kroner.

Aller mest gunstig er reformen for fattige barnefamilier. I denne gruppen er 95 prosent vinnere som følge av reformen, og reformen gir en gjennomsnittlig gevinst på 42 758 kroner for individene i denne gruppen. Blant ikke-fattige barnefamilier er bare 33 prosent vinnere, mens gruppen som helhet står til en mindre netto gevinst på 4 000 kroner i gjennomsnitt.

Det er svært sannsynlig at reformen vil gi en vesentlig reduksjon i ulikheten (målt ved Gini-koeffisienten) i disponibel husholdsinntekt (målsetning nr. 2), men for å belyse dette nærmere trengs det en mer sofistikert mikrosimulering enn det som har vært tilgjengelig for denne debattartikkelen.

Tabell 1. Anslåtte virkninger av en partiell grunninntekt blant den voksne norske befolkningen

Netto gevinst/tap i gjennomsnitt i kronerAndel med netto gevinst i %
I barnefamilierFattige4275895
Ikke fattige397633
Alle barnefamilier765366
I hushold uten barnFattige2649259
Ikke fattige-722028
Alle hushold uten barn-240233
AlleFattige3052068
Ikke fattige-337040
Alle93244

Kilde: Egne beregninger basert på norske inntektsdata for 2013 hentet fra Luxembourg Income Study

Politisk gjennomførbarhet

Innføringen av den skisserte modellen for en partiell borgerlønn er utvilsomt en forholdsvis radikal reform. Å øke både de offentlige utgiftene og innkrevingen av skatter med 180 mrd. kroner høres umiddelbart utopisk ut, men akkurat dette aspektet kan tones ned, om man ønsker det.

Man kan velge å la reformen fremstå som en reform av skattesystemet ved å la utbetalingen av grunninntekten skje som et fratrekk i den utlignede skatten for personer som i utgangspunktet skulle betalt mer enn 70 000 kroner i skatt (pluss 30 000 kroner per forsørget barn). Bare personer som i utgangspunktet skulle betalt mindre enn 70 000 (pluss 30 000 per forsørget barn), vil da få differansen opp til grunninntekten utbetalt kontant. Med en slik vri vil økningen i de offentlige utgiftene og det samlede skattetrykket bli svært beskjedne.

Realiteten er imidlertid uansett at den skisserte reformen innebærer en kraftig skjerping av den reelle progressiviteten i beskatningen av yrkes- og kapitalinntekt. Den reelle (netto) skattebyrden på små og mellomstore yrkesinntekter reduseres slik at det blir mer lønnsomt å bytte fulltids mottak av trygd med deltids- eller fulltids arbeid. På den andre siden innebærer ordningen en økning i marginalskatten på alle trinn og en skjerpelse av gjennomsnittsskatten på høye inntekter. Komponenten med økt barnetrygd innebærer i tillegg sterkere omfordeling til fordel for barnefamiliene og spesielt en styrking av omfordelingen til fordel for barnefamilier med lavere og midlere yrkesinntekter.

En nær slektning av en slik partiell borgerlønn er de såkalte arbeidsbetingede stønader («in-work benefits») som en rekke land (under regjeringer av ulik politisk farge) har innført de siste par tiårene med en tilsvarende tosidig målsetning til den som motiverer en partiell borgerlønn/grunninntekt: 1) å gjøre det mer attraktivt å velge deltids- eller fulltids arbeid fremfor å leve på trygd uten å redusere levestandarden til dem som ikke har noe annet valg enn å leve av trygdinntekt og 2) å redusere fattigdomsproblemer blant lønnstakere og selvstendig næringsdrivende med relativt lave inntekter. Den partielle borgerlønnsreformen som er skissert her, har i tillegg en tredje målsetning om å redusere fattigdomsproblemer blant barn uten å svekke arbeidsinsentivene til foreldrene.

Den svenske ordningen med «jobbskatteavdrag», som ble lansert og utvidet i flere omganger under Reinfeldt-regjeringene på 2000-tallet, ligner i mange henseender på en partiell borgerlønn (Pedersen & Finseraas 2013). Ordningen innebærer innføringen av et spesielt bunnfradrag i arbeidsinntekten som favoriserer alle med arbeidsinntekt, men som gir størst relativ uttelling for personer med lavere og midlere lønninger (i motsetning til en proporsjonal senkning av skattesatsene). Den svenske ordningen er imidlertid forbeholdt personer med lønnsinntekter over et visst minimumsnivå, og på denne måten adskiller den seg fra en partiell borgerlønn som kommer til kontant utbetaling til dem som eventuelt har så lave lønnsinntekter at de i utgangspunktet ikke skulle betalt skatt. En annen viktig forskjell til den svenske ordningen er at den svenske ordningen var ufinansiert slik at også høyinntektstakerne opplevde å få økt disponibel inntekt som følge av ordningen. I den her foreslåtte reformen er det imidlertid et sentralt element at vesentlige deler av nettokostnadene ved den partielle grunninntekten hentes inn igjen ved en mer eller mindre proporsjonal økning i skattesatsene på alle trinn.

Avsluttende kommentar

Ideen om å gi alle innbyggere i et land rett til en ubetinget grunnytelse fra staten på nivå det går an å leve av, har gjennom tidene hatt betydelig intellektuell appell både på høyre- og venstresiden i politikken. Likevel har ideen sjelden fått plass i de politiske programmene til de toneangivende politiske partiene. En av de tunge innvendingene mot borgerlønnsideen er at den er økonomisk og politisk urealistisk. En annen er at en borgerlønnsordning er etisk uforsvarlig i forhold til dem som jobber og som dermed finansierer ordningen. Hvis ordningen kommer til erstatning for de eksisterende trygdeytelsene, vil ordningen også kunne hevdes å være urettferdig mot de som ikke kan jobbe.

Som det har blitt påpekt av blant andre Aksel Braanen Sterri (2020) er det i en norsk kontekst gode grunner for å foretrekke en variant av den eksisterende velferdsstaten fremfor en full borgerlønn som enten blir for dyr hvis den skal kombineres med en videreføring av vesentlige deler av den eksisterende velferdsstaten, eller etisk og sosialt uforsvarlig hvis den helt skal komme til erstatning av det eksisterende trygdesystemet.

En partiell borgerlønn, slik som den jeg har prøvd å skissere her, unngår imidlertid mange av de tyngste innvendingene mot borgerlønnsideen – også i en norsk kontekst. Den foreslåtte modellen er i realiteten et forsøk på å styrke progressiviteten i det samlede skatte- og trygdesystemet og å samtidig styrke insentivene til arbeid blant personer som i dagens system har liten økonomisk gevinst av å velge arbeid fremfor trygd. Det kan ikke uten videre hevdes at reformen er finansielt urealistisk, men her vil mye avhenge av de eventuelle adferdsvirkningene. Vil det å styrke insentivene til arbeid blant de aktuelle og potensielle trygdemottakerne bidra til et økt arbeidstilbud i den nedre delen av inntektsfordelingen, og vil den nødvendige økning i marginalskatten på høyere inntektstrinn gi en vesentlig reduksjon i det samlede arbeidstilbudet? Hvis svaret er nei på det første spørsmålet og ja på det andre, så bør forslaget legges tilbake i skrivebordsskuffen.

Kanskje det er på tide å starte forsøk i Norge som kan kaste mer lys over de mulige virkningene av innføring av borgerlønnslignende elementer i vårt skatte- og trygdesystem?

Referanser

Atkinson, T. (1996). Public economics in action. Oxford: Oxford University Press.

Cappelen, C. & Pedersen, J. (2015). Borgerlønn: en rettferdig reform? Tidsskrift for samfunnsforskning, 56(3), 354-371.

Elster, J. (1986). Comment on Van der Veen and Van Parijs, Theory and Society 15, 709–722.

Friedman, M. (1962). Capitalism and freedom. Chicago: University of Chicago Press.

Goodin, R. E. (2000). Crumbling Pillars: Social Security Futures, Political Quarterly 7, 144–150.

Kangas, O. (2016). From idea to experiment. Report on universal basic income experiment in Finland. Kela Working papers 106. Helsinki: Kela. https://helda.helsinki.fi/bitstream/handle/10138/167728/WorkingPapers106.pdf?sequence=4

Martinelli, L. (2019). A Basic Income Trilemma: Affordability, Adequacy, and the Advantages of Radically Simplified Welfare. Journal of Social Policy, 49(3), 461 – 482. https://doi.org/10.1017/S0047279419000424

Moene, K. & Ray, D. (2016). The universal basic share and social incentives. Ideas for India, article id no. 1698 https://www.sv.uio.no/esop/forskning/aktuelt/i-media/2016/artikler/160930moene.pdf

Pedersen, A. W. & Finseraas, H. (2013). Arbeidsbetingede stønader – liberale virkemidler i arbeidslinjas verktøykasse. Søkelys på arbeidslivet, 30(4), 335-355.

Standing, G. (2002). Beyond the New Paternalism. Basic Security as Equality. London: Verso.

Sterri, A. B. (2020). Heller velferdsstat enn borgerlønn. Norsk filosofisk tidsskrift, 55(2-3), 126-140. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2901-2020-02-03-04

Van Parijs, P. (1995). Real Freedom for All. What (if anything) Can Justify Capitalism? Oxford: Clarendon Press.

Øyen, E. (red.) (1981). GMI. Garantert minsteinntekt i Norge. Oslo: Universitetsforlaget.