Norske arbeidstakere er blant verdens mest tilfredse. I henhold til World Happiness report (Helliwell, Layard & Sachs 2017) var Norge verdens lykkeligste land i 2017, og troner hvert år høyt på denne rangeringen, sammen med de øvrige nordiske landene. Rapporten viser til at god lønn og høy jobbstatus ikke overraskende bidrar til å øke lykkefølelsen. I Jobbhelserapporten (2018) rapporterer ansatte i norsk arbeidsliv selv at autonomi og opplevelse av meningsfulle arbeidsoppgaver har stor betydning for om de fungerer godt i sitt arbeid. Det norske og nordiske arbeidslivet omtales gjerne som velregulert – preget av god jobbsikkerhet og relativt høye og regulerte lønninger. Lønnsspennet er relativt smalt sammenliknet med resten av verden. Den norske modellen – med sterke parter i arbeidslivet, en godt utbygd velferdsstat der tilgang til utdanning og helsetjenester langt på vei er frikoblet fra inntekt, et relativt sjenerøst sikkerhetsnett for de som faller utenfor arbeidsmarkedet, og en aktiv og velbemidlet stat som har verktøy og vilje til å drive motkonjunkturpolitikk, har hatt stor suksess. Modellen ser ut til å bidra til høy yrkesdeltakelse, høy produktivitet og gode levekår for (nesten hele) befolkningen.

Samtidig er det også i det norske arbeidslivet store forskjeller i lønn, status, autonomi og i hvor meningsfulle arbeidsoppgavene oppleves. Betydelige grupper av arbeidstakere sliter med å komme inn og få fotfeste i arbeidslivet. Tradisjonelle former for regulering omgås og utfordres av innvandring og plattformøkonomi. Gruppen av unge uføre øker, mens sysselsettingen er betydelig under befolkningsgjennomsnittet hos grupper av flyktninger, funksjonshemmede, eldre og lavt utdannede. Tradisjonell arbeidsvandring innenfor EU-området har fått følge av fattige migranter som livnærer seg av blant annet magasinsalg og tigging. Det velregulerte norske arbeidslivet er dermed en sannhet med modifikasjoner. I randsonen av arbeidsmarkedet opererer på den ene siden velferdsstatens ulike hjelpere, med arbeidslinjas verktøykasse av kurs og krav, og på den andre siden et spekter av arbeidsgivere fra de helt seriøse til de dønn useriøse. Kombinasjonen av arbeidssøkernes attraktivitet i arbeidsmarkedet og deres juridiske status påvirker i stor grad hvor avhengige de blir av henholdsvis velferdsstatlige tiltak og mer eller mindre seriøse arbeidsgivere. Samtidig har selve verktøykassa til velferdsstaten noen konsekvenser ikke bare for den enkelte arbeidssøker, men også for arbeidsmarkedet. I den britiske konteksten har forskere påpekt at arbeidstakere i arbeidslivets randsoner opplever at både lønns- og arbeidsvilkår settes under press når velferdsstaten implementerer en arbeidslinje som trykker stadig hardere på for å få ledige over i (en hvilken som helst) jobb (Rubery, Grimshaw, Keizer & Johnson 2018). Samtidig kan et godt utbygd sikkerhetsnett for arbeidstakere som av helseårsaker eller andre årsaker ikke når helt opp til kravene til produktivitet i det norske arbeidsmarkedet, senke arbeidsgiveres insentiver for å legge til rette for disse arbeidstakerne, og arbeidstakernes motivasjon for å komme seg inn i og forbli i arbeidslivet.

Også i Norge er det noen som faller ut av eller aldri kommer seg inn i det trygge og velregulerte arbeidslivet, og blir sittende fast i arbeidslivets randsoner, eventuelt faller varig ut av arbeidslivet. Det er disse randsonene som er i fokus for dette temanummeret. Også i den ellers vellykkede norske modellen ser det ut til å eksistere noen ‘gliper’ – eksempler på at arbeidstakere eller -søkere ikke får tilgang til arbeid i det hele tatt, eventuelt kun til noe arbeid, og/eller til vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn andre i tilsvarende jobber. Artiklene i dette temanummeret illustrerer fire litt ulike sånne gliper:

  • Ufrivillig frilansarbeid

  • Plattformøkonomi

  • Utdanning til deltidsfella

  • Undersysselsetting av personer med redusert helse

Globalisering, ny teknologi og internasjonal risikokapital blir ofte hentet fram som forklaringer på tendenser til prekarisering i arbeidslivet. Når det gjelder ufrivillig frilansarbeid i mediebransjen og etablering av plattformøkonomi er det liten tvil om at disse forklaringene har mye for seg. Google og Facebook har i løpet av få år rasert inntektsgrunnlaget til norske avishus, ved å spise opp mesteparten av annonsemarkedet. Dette har bidratt til nokså brutale kostnadskutt i alle de store avisene, inklusive betydelig nedbemanning. Anders Graver Knudsen og Birgit Røe Mathisen beskriver i sitt bidrag hvordan denne nye hverdagen har bidratt til en betydelig økning i antallet frilansere i den norske mediebransjen. Et helt sentralt spørsmål som tas opp til drøfting er hvordan dette har påvirket journalistenes profesjonsutøvelse og autonomi. Hva skjer med den frie og uavhengige pressen når journalistene ansettes fra oppdrag til oppdrag? Deres undersøkelse viser at norske medie-frilansere er gjennomgående høyt utdannet og trives godt med det faglige innholdet i arbeidet. Samtidig er gjennomsnittsinntekten lav, mange mangler et økonomisk sikkerhetsnett og grensen mellom jobb og fritid kan være krevende å trekke opp. Journalister har tradisjonelt hatt høy status og stor grad av autonomi i jobben. Autonomi og uavhengighet er en viktig forutsetning for at journalister skal kunne ivareta sin rolle som vaktbikkjer overfor myndigheter og makthavere av alle slag. Journalistenes autonomi er dermed viktig ikke bare for tilliten til journalister, men for tilliten til sentrale samfunnsinstitusjoner og virksomheter.

Plattformøkonomien i Norge er direkte knyttet til internasjonal risikokapital gjennom selskapet Uber Black, og ved stort innslag av utenlandske borgere blant de ansatte. Rekrutteringsgrunnlaget for Uber Black ser ut til å være knyttet til tilgangen til arbeidstakere som er vant til dårlige lønns- og arbeidsvilkår i andre deler av arbeidslivets randsoner (for eksempel de mer uregulerte deler av byggebransjen), og som ikke har tilgang til norsk sosialhjelp. I mange tilfeller vil sosialhjelpssatsene fungere som et slags uformelt lønnsgolv i den norske modellen – også i bransjer der det mangler kollektivavtaler vil det være vanskelig å rekruttere arbeidskraft dersom lønna ligger under sosialhjelpsnivået. Tilgangen på arbeidstakere fra EU/EØS-området, som nettopp ikke har tilgang til norsk sosialhjelp, ser ut til å være et viktig premiss for framveksten av plattformøkonomi i Norge. Sigurd Oppegård drøfter årsakene til at disse forretningsmodellene har fått anledning til å etablere seg i Norge, med utgangspunkt i en casestudie av Uber Black i Oslo. Han illustrerer hvordan Uber rekrutterer arbeidskraft fra en allerede marginalisert del av arbeidsstyrken, og hvordan sjåførene opplever mye usikkerhet på tross av stor formell fleksibilitet. Mange av sjåførene i denne studien er innvandret til Norge.

De andre to ‘glipene’ kan imidlertid ikke uten videre forklares med eksterne forhold. Mona Bråten og Anna Hagen Tønder retter i sin artikkel søkelyset mot et av de mest populære utdanningsvalgene i videregående opplæring: barne- og ungdomsarbeiderfaget. De viser hvordan denne utdanningen i liten grad gir tilgang til fast ansettelse og en inntekt å leve av. Forfatterne argumenterer for at fagets svake stilling må ses i sammenheng med politiske beslutninger, profesjonskamp og et institusjonelt rammeverk som ikke støtter opp om fagarbeiderne, men snarere henviser dem til en randsone i arbeidslivet. Utdanning til deltidsfella ser ut til å skje som en følge av manglende kobling mellom utvikling av utdanningstilbud, og etterspørselen i arbeidslivet. En viktig faktor er også offentlig sektors utstrakte bruk av deltidsstillinger.

Undersysselsetting av personer med helseproblemer er også knyttet til ‘indre’ forhold i den norske modellen, spesifikt til et regelverk som reduserer arbeidsgivernes økonomiske insentiver til å holde på arbeidstakere med helseproblemer. Elisabeth Fevang drøfter i sin artikkel mulige forklaringer på den høye andelen som mottar helserelaterte ytelser i Norge, og mulige tiltak som kan redusere bruken av slike ytelser. Det kan imidlertid argumenteres for at dette problemet, i hvert fall i noen grad, forsterkes av stor arbeidsinnvandring. Det er en generell utfordring ved den norske modellen at terskelen inn i arbeidsmarkedet er nokså høy – høye lønninger også i bunnen av inntektsspekteret stiller høye krav til produktivitet hos den enkelte arbeidstaker. Denne utfordringen forsterkes som følge av stor tilgang på konkurransedyktige arbeidstakere fra EU/EØS-området i deler av arbeidsmarkedet.

Felles for alle fire artiklene er at det særlig er tilgangen til (nok) arbeid som er utfordringen. Selv om lønnsnivået også er moderat til lavt for både ungdomsarbeidere og Uber-sjåfører, er det særlig ufrivillig deltid og for få oppdrag som trekker ned inntekten. For frilansjournalister er lønnsnivået høyere, men også her er utfordringen særlig tilgang til nok arbeid. Vi skal ikke påstå at problemet for uføretrygdede først og fremst er at de ikke har tilgang til arbeid, men det er liten tvil om at mange på helserelaterte ytelser både har evner til og ønske om å fortsette å bidra i arbeidslivet, men arbeidsgivere har få insentiver til å gjøre en innsats for å holde på dem. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det liten tvil om at undersysselsetting er uheldig, enten det dreier seg om barne- og ungdomsarbeidere, journalister, sjåfører eller personer med noe redusert helse.

I en diskusjon av arbeidslivets randsoner blir også spørsmålet om mobilitet sentralt. Det er stor forskjell på å være låst fast i en av arbeidslivets randsoner, og på å være innom randsonen midlertidig. Lave stillingsbrøker og ustabil tilgang til lønnet arbeid treffer hardere, når situasjonen varer lenge. Dette handler om lønnsinntekt, men også om nivået på sosiale rettigheter som opparbeides i nær sammenheng med deltakelse i arbeidslivet. Og her har arbeidstakerne som er beskrevet og drøftet i dette temanummeret, relativt ulike utsikter. Både for de høyt utdannede journalistene og for sjåførene i Uber trekkes fleksibiliteten fram som et viktig pre ved jobben. Muligheten til å bytte inn fleksibiliteten med høyere eller mer stabil inntekt er likevel svært forskjellig. Journalister kan bytte beite og finne jobber som tilbyr mer forutsigbare betingelser. Uber-sjåførene har lavere utdanning, dårligere norskferdigheter og færre muligheter i norsk arbeidsliv. Det er likevel interessant at flere av informantene i Oppegårds studie har flyttet på seg, nettopp fordi de opplever at jobben som sjåfør er mer fleksibel og mindre slitsom enn andre jobber i det segmentet av arbeidslivet de har erfaring fra. For barne- og ungdomsarbeiderne som diskuteres i Bråten og Tønders artikkel, stoppes mobiliteten av at utdanningen i liten grad ser ut til å gi fast ansettelse og full stilling. For den enkelte kan en vei ut være å investere i mer utdanning. Dette er likevel en kostbar og individualisert løsning på noe som ser ut til å være et institusjonelt problem. For arbeidstakere med helseutfordringer er det kanskje ikke først og fremst mobilitet som er problemet, men snarere løsninger på systemnivå som gir bedre muligheter for tilrettelegging for å bli lengre i arbeidslivet. Fevangs artikkel peker på betydningen av at insentivstrukturen tar høyde for at også arbeidsgivere er viktige aktører i dette. Den norske modellen sliter altså tilsynelatende vel så mye med å sikre arbeidssøkerne nok arbeid, som med å sikre dem anstendige lønns- og arbeidsvilkår. I noen grad er det globalisering som har bidratt til å skape gliper i modellen, men hele forklaringen ligger ikke der. Det er også utfordringer knyttet blant annet til hvordan utdanningsløp utvikles og formidles, og ikke minst til offentlig sektors bruk av deltidsstillinger, og til uintenderte virkninger av et godt sikkerhetsnett for personer med helseutfordringer. Disse funnene har også noen politiske implikasjoner. Mens norske myndigheter har mulighet til å regulere deltidsbruk, utdanning og arbeidsgiveres ansvar for arbeidstakere, er regulering av Google, Facebook og Uber Black en litt annen skål.

Artiklene i dette nummeret omhandler ulike grupper av arbeidstakere. Felles for dem er at de ikke uten videre er målgruppe for arbeidslinjas ulike tiltak – nettopp fordi de ikke er arbeidssøkere. Den delen av randsonen som handler om arbeidstakere som går inn og ut av tiltak, og inn og ut av midlertidige jobber i randsonen, er dermed ikke belyst. Dette er også en viktig del av arbeidslivets randsoner. Våren 2020 har Norge rekordhøy arbeidsledighet som følge av Covid-19 epidemien. Arbeidet med bidragene til dette temanummeret startet før epidemien brøt ut, dermed gjenspeiler ikke dette nummeret den ekstraordinære situasjonen vi nå er inne i. Og epidemi eller ikke, arbeidslinjas plass i randsoneproblematikken er absolutt et tema som fortjener et eget temanummer av Søkelys på arbeidslivet. Vi håper noen tar opp hansken.

Referanser

Helliwell, J., Layard, R. & Sachs, J. (2017). World Happiness Report 2017, New York: Sustainable Development Solutions Network.

Rubery, J., Grimshaw, D., Keizer, A. & Johnson, M. (2018). Challenges and contradictions in the ‘normalising’of precarious work. Work, Employment and Society, 32, 509–527. https://doi.org/10.1177%2F0950017017751790