Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Betydningen av pensjonsreformen for arbeidstilbud og offentlige finanser

Effects on labour supply and public finance from the Norwegian pension reform
Master i samfunnsøkonomi, seniorrådgiver i Statistisk sentralbyrå
Master i samfunnsøkonomi, forsker i Statistisk sentralbyrå
Seniorrådgiver i Statistisk sentralbyrå
Dr.polit i samfunnsøkonomi, forsker i Statistisk sentralbyrå

Hovedformålet med pensjonsreformen fra 2011 er å gjøre offentlige finanser mer robuste overfor den kommende økningen i antall alderspensjonister per yrkesaktiv. Dette skal primært skje gjennom økt arbeidsinnsats. Våre analyser viser at 2011-reformen over tid vil styrke offentlige finanser vesentlig. Hovedårsaken er utsatt avgang fra yrkeslivet, som reduserer offentlige pensjonsutgifter og øker skatteinntektene. Også ytelsene fra offentlig tjenestepensjon ble strammet inn i 2011-reformen. Avtalen fra 2018 tilpasser disse ordningene til den nye folketrygden. Dette gir ingen ytterligere innstramming, men vil føre til utsatt pensjonering for offentlig ansatte.

Nøkkelord: pensjonsreformen, sysselsetting, offentlige finanser

The main aim of the Norwegian pension reform from 2011 is to make government finances more robust for the expected growth in the number of old-age pensioners per those employed, essentally by stimulating labour supply. Our analyses show that the intensions of the reform will probably be fulfilled. Postponed retirement will reduce pension expenditures and increase tax revenues. Occupational pensions in the public sector were also tightened because of the 2011 reform. An agreement from 2018 to adapt these pensions to the reformed National Insurance System may lead to a somewhat stronger postponement of retirement.

Keywords: pension reform, employment, public finance

Innledning

Som i de fleste sammenlignbare land vil andelen eldre i den norske befolkningen øke markant i de nærmeste tiårene. Dette vil gi en betydelig sterkere vekst i offentlige utgifter til alderspensjon og helse- og omsorgstjenester enn i arbeidsstyrken og skatteinntektene, gitt dagens skattesatser. OECD (2018) tolker pensjonsreformene i de fleste av medlemslandene som en respons på denne utviklingen; de er ment å dempe veksten i pensjonsutgiftene, primært gjennom utsatt avgang/pensjonering, enten gjennom insentiver som gjør det gunstigere enn før for den enkelte å stå lenger i jobb, eller ved økning i den formelle pensjonsalderen. Samtidig har det i mange land vært et mål å videreføre en stor del av fordelingsvirkningene av de tidligere pensjonsreglene. Fordelingsvirkninger ble tillagt stor vekt i utformingen av den norske reformen som trådde i kraft i 2011.

Fagforeningene i privat sektor aksepterte – som et ledd i reformen – at ordningen med Avtalefestet Pensjon (AFP) ble tilpasset den nye folketrygden. En tilsvarende enighet ble ikke oppnådd i offentlig sektor. Her har det gamle systemet for AFP vært videreført. Offentlig ansatte fikk dermed ikke de samme mulighetene til å kombinere arbeid og pensjon som man fikk i privat sektor, og insentivene til å utsette pensjoneringen ble også langt svakere i offentlig enn i privat sektor. I årene etter 2011 har det blitt tydelig for alle parter at ytelsene fra det offentlige pensjonssystemet ville bli klart forringet. Etter nye drøftinger kom partene i mars 2018 til enighet om en tilpasning av offentlig AFP og tjenestepensjon til den nye folketrygden på linje med ordningen innført for AFP i privat sektor. Endringen vil først bli gjort gjeldende for 1963-kullet og får dermed ikke praktisk effekt før disse passerer 62 år i 2025. Endringene i pensjonssystemet vil ha betydning for befolkningens arbeidstilbud og pensjoneringsatferd, og for statens inntekter og utgifter på lang sikt (fiskale effekter). Virkningene av innstrammingen av utgiftene til offentlig tjenestepensjon fra reformen i 2011 og av omleggingen av denne ordningen som følge av avtalen fra 2018, er ikke beregnet tidligere. I denne artikkelen belyser vi tilleggseffektene av disse endringene for arbeidstilbud, pensjoneringsatferd, og ikke minst for offentlige finanser. Vi ser på perioden fram til 2060.

Vi redegjør først for hovedtrekkene i det norske systemet for alderspensjon. Videre omtaler vi simuleringsmodellene MOSART og DEMEC, som vi benytter til våre beregninger, samt viktige forutsetninger. Deretter viser vi resultater av beregningene både for arbeidstilbudet, direkte effekter på pensjonsutgiftene, og for samlede effekter på offentlige finanser. Vi viser effekter av tre scenarier: ett uten noen pensjonsreform, ett for effekter av pensjonsreformen i 2011, og ett for «full reform» der avtalen i 2018 er innarbeidet.

Det norske systemet for alderspensjon

Som i mange andre land er det norske systemet for alderspensjon bygd på tre pilarer:

  • Folketrygden

  • Tjenestepensjoner inkludert avtalefestet pensjon (AFP)

  • Privat pensjonssparing

Folketrygden

Folketrygden utgjør den klart viktigste pilaren ettersom den omfatter alle innbyggerne i landet og dekker hovedtyngden av ytelsene til alderspensjon. Både før og etter 2011-reformen finansieres folketrygdens utgifter løpende over statsbudsjettet av generell beskatning. Hverken trygdepremiene eller uttaket fra Statens pensjonsfond er øremerket finansieringen av trygd og pensjon. Denne finansieringsformen ble ikke endret med reformen i 2011.

Med det systemet som gjaldt før pensjonsreformen, kunne folketrygdens alderspensjon tas ut fra 67 år. Fram til 70 år ble ytelsen behovsprøvd mot pensjonsgivende inntekt inntil denne behovsprøvingen gradvis ble avskaffet mellom 2008 og 2010. Med det nye systemet fra 2011 kan folketrygdens alderspensjon tas ut helt eller delvis mellom 62 og 75 år uavhengig av hvor mye en arbeider. Det er aktuarisk ved at en persons opparbeidede pensjonsrettigheter (pensjonsformue) deles på forventet gjenstående levealder ved pensjonsuttaket for menn og kvinner sett under ett. Tidlig pensjonering fører til lavere årlige ytelser ettersom de opparbeidede rettighetene må fordeles på flere år, samtidig som de opparbeidede rettighetene blir mindre jo tidligere man går fra arbeid til pensjon. Det samme gjelder ved voksende levealder for en gitt pensjoneringsalder. Systemet legger opp til at man kan motvirke denne negative levealderseffekten på ytelsen ved å utsette pensjoneringen.

2011-reformen innebærer en klarere sammenheng mellom arbeidsinntekter og pensjonsrettigheter. Fra 13 til 75 års alder beregnes det en opptjening på 18,1 prosent av pensjonsgivende inntekt opp til 7,1 ganger folketrygdens grunnbeløp (G) som tilsvarer rundt 120 prosent av gjennomsnittslønn. Uansett inntekt gjennom livsløpet, er alle sikret en garantipensjon (minstepensjon). Denne utgjør 2 G for enslige og 1,9 G per person i parforhold. Både den øvre grensen for pensjonsopptjening og minstepensjonen innebærer at pensjonssystemet fortsatt gir omfordeling av inntekt.

Som i det tidligere systemet blir pensjonsrettighetene fortsatt indeksert med gjennomsnittslønn per normalårsverk. Imidlertid har reformen redusert veksten i den enkeltes utbetalte pensjonsytelse. I tiåret før reformen ble også pensjoner under utbetaling oppjustert med gjennomsnittlig årslønnsvekst. I det nye systemet er denne indekseringen redusert med 0,75 prosentpoeng per år. Minstepensjonen indekseres med lønnsveksten fratrukket veksten i levealderen, noe som gir en litt sterkere vekst enn for ordinære pensjoner under utbetaling.

Mens den aktuariske delen av det nye systemet ble gjort gjeldende for alle nye pensjonister fra og med 1. januar 2011, ble det innført en overgangsordning for opparbeiding av rettigheter som dempet levealdersjusteringen for de første årskullene som ble berørt. Personer født i 1953 og tidligere tjener opp pensjonsrettigheter fullt og helt i tråd med det gamle systemet. For personer født mellom 1954 og 1963 vil pensjonsrettighetene i økende grad bli beregnet med utgangspunkt i det nye systemet samtidig som levealdersjusteringen strammes til. Pensjonsrettigheter for en person født i 1954 vil for eksempel være 90 prosent basert på de gamle reglene og 10 prosent på de nye. Personer født i 1963 og senere vil i sin helhet få beregnet rettigheter og ytelser i tråd med det nye systemet.

Tjenestepensjoner inkludert AFP

Tjenestepensjoner i offentlig sektor og en generell alderspensjon eksisterte før folketrygden ble etablert i 1967. Siden da har ytelsene til alderspensjon, etterlattepensjon og uførepensjon i den offentlige tjenestepensjonsordningen blitt samordnet med de tilsvarende ytelsene fra folketrygden. Totalt sett har dette gitt litt høyere ytelser enn det som følger av de offentlige tjenestepensjonene alene.

I privat sektor har det vært store forskjeller i tjenestepensjonene mellom de ulike bedriftene når det gjelder ytelsesnivå, varighet, indeksering og i hvilken grad ordningene har vært ytelsesbaserte eller innskuddsbaserte. Før 2006 kunne hver bedrift bestemme om det i hele tatt skulle være en tjenestepensjonsordning i bedriften, og mange bedrifter lot være å tilby en slik ordning. Vanligvis har tjenestepensjonene i privat sektor gitt langt lavere ytelser enn den offentlige ordningen. Ordningene i privat sektor har imidlertid ofte vært tilleggsytelser som ikke har vært samordnet med folketrygden. I 2006 ble det lovfestet et minstenivå for tjenestepensjoner i privat sektor ved at alle bedrifter ble pålagt å gi en ytelse basert på en innskuddsbasert ordning beregnet ved minst 2 prosent av den årlige lønnsutbetalingen utover 1 G.

Fra 1973 til 2010 var avgangsalderen for alderspensjon i folketrygden mellom 67 og 70 år. For å tillate at «slitne» arbeidere kunne gå av før 67 år uten å være berettiget til uføretrygd, ble en tidligpensjonsordning med avtalefestet pensjon (AFP) innført i 1989 som et resultat av en felles overenskomst mellom LO, NHO og staten. Dette åpnet for at lønnsmottakere omfattet av bedrifter i LO-NHO-området kunne gå av med pensjon ved 66 år. Ordningen ble gradvis utvidet til avgang ved lavere aldre, og offentlig sektor ble også inkludert. Etter hvert ga ordningen mulighet til å gå av med AFP ned til 62 år. Alle ansatte i offentlig sektor og rundt 60 prosent av lønnsmottakerne i privat sektor ble omfattet av ordningen.

Før pensjonsreformen i 2011 var det derfor mulig for de som var omfattet av AFP å gå av tidlig uten at dette fikk konsekvenser for ytelsene fra folketrygden fra og med 67 år. Det var imidlertid mulig å ta ut delvis tidligpensjon, men ytelsene ble 100 prosent avkortet mot arbeidsinntekter. Tidligpensjonsordningen i privat sektor ble tilpasset til det nye systemet for folketrygden i 2011. I offentlig sektor ble det bare oppnådd en delvis enighet mellom fagforeningene og staten under forhandlingene av spørsmålet i 2009. Som en konsekvens ble den gamle tidligpensjonsordningen i offentlig sektor videreført med full behovsprøving mot arbeidsinntektene ved pensjonering mellom 62 og 67 år og uten konsekvenser for ytelsene fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen etter 67 år. Selv om offentlig tjenestepensjon ble omfattet av levealdersjusteringen på samme måte som i privat sektor, kunne de offentlig ansatte bare i begrenset grad motvirke dette gjennom utsatt pensjonering. Samordningen med folketrygden innebar også at mesteparten av de økte ytelsene som følge av utsatt pensjonering ble motvirket av lavere nettotillegg fra tjenestepensjonsordningen. Nye forhandlinger mellom partene i 2017 og 2018 førte til enighet om et nytt system for tidligpensjonering og offentlig tjenestepensjon for personer med rettigheter til offentlig tjenestepensjon født i 1963 eller senere. Dette systemet er bygd på de samme prinsippene som i den nye folketrygden og AFP i privat sektor fra og med 2011. Offentlig tjenestepensjon og AFP kommer som livslange tillegg til ytelsene fra folketrygden. Det nye systemet vil tre i kraft når offentlig ansatte fra 1963-kohorten når 62 år i 2025. Verken innstrammingen av offentlig tjenestepensjon i reformen fra 2011 eller effektene fra omleggingen i offentlig sektor vedtatt i 2018 har vært innarbeidet i tidligere beregninger av pensjonsreformens langsiktige effekter på arbeidstilbud, pensjoneringsatferd og statens inntekter og utgifter. Resultater fra slike beregninger vises for første gang i foreliggende artikkel.

Beregningsopplegget

Realistisk tallfesting av konsekvensene av ulike utforminger av pensjonssystemet for effektene på arbeidstilbud, pensjoneringsatferd og statens finanser krever omfattende modellbaserte analyser. For det første må de fange opp hvordan de til dels kompliserte detaljene i regelverket før og etter reformen påvirker pensjonsrettigheter og -ytelser til enkeltpersoner. For det andre må slike konkrete pensjonsberegninger kombineres med befolkningsstatistikk og -framskrivinger som viser hvor mange personer, med gitte inntektshistorier og andre kjennetegn, som påvirkes av de ulike reglene. For det tredje må analysene innarbeide realistiske anslag av virkningene på samlet sysselsetting av de endringene i reformen som er ment å øke arbeidsinnsatsen. For det fjerde må beregninger av de fulle fiskale virkningene av 2011-reformen ta hensyn til at sysselsettingsendringer påvirker nesten alle skattegrunnlagene i Fastlands-Norge, herunder de som bestemmer provenyet fra indirekte skatter, arbeidsgiveravgiften og selskapsbeskatningen.

I Norge har beregninger av de direkte virkningene på offentlige pensjonsutgifter og inntektsfordeling basert seg på den dynamiske mikrosimuleringsmodellen MOSART. Modellen framskriver livsløpet for hvert eneste individ i den norske befolkningen etter ulike kjennetegn. Fredriksen (1998) dokumenterer en tidligere modellversjon. Innarbeidingen av regelverket for offentlig tjenestepensjon, med tilhørende beregning av de direkte reformvirkningene på offentlige pensjonsutgifter og individuelle ytelser, er dokumentert i Fredriksen og Stølen (2018).1

MOSART-beregningene har innarbeidet realistiske anslag på de direkte reformvirkningene på arbeidstilbudet. Våre analyser forutsetter at en endring i arbeidstilbudet, målt i timeverk, slår ut i en like stor økning i sysselsatte timeverk. Vi forutsetter altså at bedriftene er villige til å beholde/ansette eldre arbeidskraft som vil stå lenger i arbeid. Denne forutsetningen er meget viktig for våre resultater, samtidig som den må betraktes som optimistisk. Våre konkrete anslag omtales nedenfor. De bygger på vurderinger av en omfattende faglitteratur om sammenhenger mellom pensjonssystemer og arbeidstilbudet/sysselsetting, samt særegenheter ved det norske pensjonssystemet og norsk arbeidsliv. Blant annet sammenligner Gruber og Wise (2004) 12 analyser, og konkluderer med at pensjonssystemet har en sterk effekt på beslutningen om pensjonering. Hernæs mfl. (2016) studerer pensjoneringseffektene av 2011-reformen, og finner en signifikant positiv effekt for ansatte i privat sektor omfattet av AFP-ordningen. Brinch mfl. (2018) finner også en klar sammenheng mellom tidspunktet for uttak av pensjon og forventet gjenstående levealder.

Fullstendige og konsistente beregninger av virkningene på offentlige finanser krever en makroøkonomisk modell med en uttømmende beskrivelse av offentlige inntekter og utgifter, samt en relativt detaljert beskrivelse av hvordan sysselsettingsendringer direkte og indirekte påvirker de ulike skattegrunnlagene. I de senere årene har modellen DEMEC vært hovedverktøyet for langsiktige analyser av offentlige finanser i Statistisk sentralbyrå (SSB) og Finansdepartementet. Modellbeskrivelser finnes i Holmøy og Strøm (2017) og Bjertnæs, Holmøy og Strøm (2019). I Norge er den samlede skattleggingen av arbeidsinntekter relativt høy. Spesielt er effekten på statens skatteinntekter (provenyet) av økt sysselsetting i privat sektor sterk, fordi det er produksjonen her som utgjør det effektive grunnlaget for indirekte beskatning, arbeidsgiveravgiften og selskapsbeskatningen. Våre analyser forutsetter at en endring i totalt arbeidstilbud slår ut i en like stor endring i sysselsettingen i privat sektor. Vi legger da til grunn at stat og kommuner får ansatt de årsverkene som trengs i offentlig tjenesteproduksjon, og at omfanget av denne produksjonen ikke påvirkes av endringer i pensjonssystemet. Videre følger det av vårt langsiktige perspektiv at sysselsetting av det økte arbeidstilbudet skaper en like stor økning i etterspørselen etter arbeidskraft. De scenarier som modellen beregner, er opprettholdbare i den forstand at regningen for løpende privat og offentlig forbruk ikke skyves foran oss; Norges finansielle nettoformue overfor utlandet forutsettes tilnærmet lik statens nettoformue, som igjen er tilnærmet lik kapitalen i Statens pensjonsfond utland.

Viktige forutsetninger for våre beregninger

Beregningene av konsekvensene av pensjonsreformen for arbeidstilbudet og pensjonsutgiftene er utført ved hjelp av den dynamiske mikrosimuleringsmodellen MOSART. Modellen er basert på administrative data for hele den norske befolkningen tilbake til 1960- og 1970-tallet og simulerer livsløpet til alle personer i befolkningen. Det detaljerte datagrunnlaget er oppdatert til 2017 eller 2018, og de fleste av sannsynlighetene for overgang mellom ulike tilstander er også kalibrert mot gjennomsnittet av de fem siste årene vi har observasjoner for. DEMEC-beregningene bygger på Fredriksen mfl. (2017). Beregningene i denne artikkelen er gjort ved innarbeiding av nye tall for pensjoner og sysselsetting, og ved å utnytte at de fiskale effektene er tilnærmet proporsjonale med sysselsettingen i privat sektor i DEMEC.

Med unntak av reformene av systemene for alderspensjon, AFP og offentlig tjenestepensjon, bygger alle våre scenarier på felles forutsetninger. Nedenfor lister vi opp de som er viktige for utviklingen i offentlige finanser på lang sikt. Disse hadde stor betydning for at 2011-reformen ble gjennomført og for styrken i innstrammingen. De har imidlertid underordnet betydning for effektene av 2011-reformen på offentlige finanser:

  • Den demografiske utviklingen er lik middelalternativet i SSBs befolkningsframskrivinger fra 2018 (se Leknes mfl. 2018). Her faller antall personer i aldersgruppen 20–66 år per person 67 år og eldre fra 4,1 i 2018 til 2,3 i 2060. De store kullene født i de første tiårene etter andre verdenskrig er den viktigste årsaken til nedgangen i forholdstallet fram til rundt 2040. I pensjonsspørsmål er det særlig forventet gjenstående levealder ved 62 år som er relevant. Fra 2017 til 2060 øker denne med 5,9 år for menn og 4,9 år for kvinner.

  • Med unntak av selve reformeffektene videreføres gjennomsnittlige yrkesdeltaking og arbeidstid observert for de siste fem årene fram til 2017 for alle befolkningsgrupper definert ved kjønn, alder og utdanning. Økt gjennomsnittlig utdanningsnivå bidrar til en liten økning i samlet arbeidsinnsats mot 2060.

  • Det skjer ingen endringer i skattesystemet og velferdsordninger som ikke treffes av de pensjonsreformene vi studerer. Offentlige kontantytelser utenom utbetalt alderspensjon, reguleres med gjennomsnittlig lønnsvekst. Skattefinansiert tjenesteproduksjon bestemmes av befolkningsutviklingen, kombinert med videreføring av ferske kjønns- og aldersspesifikke forholdstall for brukere per person og ressursbruk per bruker. For disse tjenestene antas det at 0,5 prosent årlig produktivitetsvekst høstes i form av flere og/eller bedre tjenester. Det kan argumenteres for at det er mer realistisk å legge til grunn at standarden på skattefinansierte tjenester vil øke også som følge av økt bruk av arbeidskraft og andre ressurser per bruker. En større andel av samlet sysselsetting som er ansatt i staten eller kommunene, vil svekke økningen i arbeidstilbudet av 2011-reformen, mens det motsatte er tilfellet når reformen av offentlig tjenestepensjon ses isolert.

  • Arbeidsproduktiviteten i privat sektor vokser med 1 prosent per år. Reallønnsveksten blir like stor. Verdensmarkedspriser, herunder prisene på råolje og naturgass, vokser med 2 prosent per år. Den nominelle lønnsveksten blir 3 prosent. Som i standardmodellen for den langsiktige utviklingen i en liten åpen økonomi, påvirkes hverken lønninger eller priser av økonomiens størrelse. De er også uavhengige av pensjonssystemet.

  • Realprisen på olje er satt lik 556 2019-kroner per fat. Anslagene på statens petroleumsinntekter inkluderer inntekter fra Johan Sverdrup-feltet og andre funn i de senere årene. De er derfor klart høyere enn i tidligere beregninger, f.eks. i Produktivitetskommisjonen (2016) og Holmøy og Strøm (2017).

Effekter på arbeidstilbudet

Vi har tatt hensyn til tre ulike effekter på arbeidstilbudet som følge av reformen:

  1. Effekter på arbeidstid før pensjonering forårsaket av en nærmere sammenheng mellom arbeidsinntekt og opparbeiding av pensjonsrettigheter sammenlignet med det gamle systemet.

  2. Umiddelbare effekter på utsatt pensjonering som følge av reformen.

  3. Utsatt pensjonering for nye kull etter hvert som levealderen øker.

Effektene i punkt 1 er basert på modellberegninger og generelle analyser av sammenhengen mellom skatt og arbeidstilbud i forkant av reformen. Resultatene i punkt 2 er basert på empiriske analyser i etterkant av reformen, mens effektene i punkt 3 fortsatt er basert på forutsetninger med utgangspunkt i økonomisk teori.

Omleggingen til et mer aktuarisk system i 2011 innebærer en nærmere sammenheng mellom opparbeiding av pensjonsrettigheter og tidligere arbeidsinntekter. Finansieringen av systemet for alderspensjon er basert på en form for kontrakt mellom generasjonene ved at dagens pensjonister får finansiert ytelsene av dagens yrkesaktive gjennom skattesystemet. Når dagens yrkesaktive blir pensjonister, er det neste generasjon som må stå for finansieringen. Handlingsregelen for sparing og løpende bruk av statens petroleumsinntekter endrer ikke vesentlig denne formen for løpende (pay-as-you-go) finansiering. Den enkeltes bidrag til finansieringen gjennom skattesystemet kan oppfattes som en blanding av skattlegging og obligatorisk sparing til egen pensjon. Sterkere (opplevd) sammenheng mellom det som betales inn og det en får tilbake, betyr mer sparing og lavere marginalskatt på arbeid. Økonomisk teori og empiri tilsier at økt marginalskatt for et gitt skattenivå bidrar til å redusere tilbudet av arbeid.

Stensnes (2007) sammenligner arbeidstilbudsinsentivene i det gamle og det nye systemet for yrkesaktive. Et forsiktig anslag i denne studien er at pensjonsreformen innebærer en implisitt skattereduksjon som tilsvarer en lønnsøkning på rundt 5 prosent. Et forsiktig anslag er lagt til grunn fordi pensjonssystemet er komplisert, og folk flest er ikke uten videre bevisste på sammenhengene. Basert på empiriske analyser av effekten av endret lønn til arbeidstilbudet kan dette tilsi en økning for yrkesaktive på rundt 2,5 prosent. Effekten er imidlertid usikker, og utgjør bare en ubetydelig del av de samlede reformeffektene på arbeidstilbudet.

I tråd med konklusjoner fra faglitteraturen (se bl.a. Heckman 1993; Gruber & Wise 2004; Immervoll mfl. 2007) går de viktigste effektene fra den norske pensjonsreformen på arbeidstilbudet via utsatt pensjonering. MOSART-modellen gjør det mulig å ta hensyn til hvor mange som eksponeres for endrede avgangsinsentiver fremover, og til heterogen pensjoneringsatferd blant disse. En av de viktigste forskjellene er at individer med høy utdanning har langt større tilbøyelighet enn individer med lav utdanning til å stå lenge i jobb.

I den første omfattende empiriske analysen av effektene av 2011-reformen på pensjonsatferden, finner Hernæs mfl. (2016) at reformen har en klar effekt i form av utsatt pensjonering for personer som er 63-år gamle og arbeider i private bedrifter omfattet av ordningen med AFP. Årsaken ligger i at den tidligere AFP-ordningen i privat sektor innebar at pensjonen ble avkortet prosentvis i forhold til arbeidsinnsatsen. Det nye systemet innebærer full fleksibilitet til å kombinere arbeid og pensjon uten avkorting. Videre innebar det gamle systemet at alderspensjonen fra folketrygden ved 67 år var uavhengig av alder ved tidligpensjonering. Med det nye systemet blir den årlige pensjonsytelsen lavere jo tidligere uttaket starter. Dessuten innebærer det nye systemet at den beregnede ytelsen ved uttak før 67 år må være høyere enn folketrygdens minstepensjon. For selvstendige næringsdrivende og lønnstakere som arbeider i private bedrifter uten AFP, innebar reformen at laveste mulige pensjonsalder ble redusert fra 67 til 62 år. For noen av disse har reformen fra 2011 derfor ført til tidligere pensjonering.

Fagforeningene i offentlig sektor og arbeidsgiverne ble i 2009 ikke enige om tilpasning av AFP og offentlig tjenestepensjon til det nye pensjonssystemet, og den gamle AFP-ordningen ble videreført. Derimot ble levealdersjustering og lavere indeksering enn lønnsveksten for pensjoner under utbetaling innført også i offentlig sektor. Videre ble det ikke åpnet opp for fleksibelt uttak av AFP utover det reduksjonen i stillingsbrøk tilsa. Maksimal opptjening stod fortsatt fast ved 30 år, og det var ikke mulig å oppnå høyere pensjon enn beregnet ved en avgangsalder nødvendig for å motvirke levealdersjusteringen selv om pensjoneringen ble utsatt mer enn dette. Pensjonsreformen i 2011 gav altså svakere insentiver til å utsette pensjoneringen i offentlig enn i privat sektor. Dette bekreftes i Hernæs mfl. (2016).

Som følge av at de innstrammende effektene for offentlig tjenestepensjon ble innført i 2011 uten den samme fleksibiliteten som i privat sektor og med mindre rom til å motvirke levealdersjusteringen gjennom utsatt pensjonering, ville stadig voksende levealder etter hvert undergrave hele systemet for offentlig tjenestepensjon. Nye forhandlinger mellom partene i 2017 og 2018 resulterte i en avtale i mars 2018. Denne innebærer tilpasning av både offentlig AFP og tjenestepensjon til den nye folketrygden og løsningen for AFP i privat sektor. Løsningen får imidlertid ingen praktisk effekt før i 2025 når 1963-kullet passerer 62 år. Systemet fra 2011 vil fortsatt gjelde for tidligere årskull. En garanti for nivået på ytelsene ved pensjonering ved 67 år gjelder fram til og med 1958-kullet, mens garantien trappes ned fram til 1962-kullet. I det siste tiåret har en stadig større andel av de offentlig ansatte utsatt pensjoneringen til etter 67 år. Derfor ventes den umiddelbare utsettelsen av pensjoneringen å bli relativt mindre i offentlig sektor enn det som er observert i privat sektor. Den samlede umiddelbare effekten på utsatt pensjonering er beregnet som et veiet gjennomsnitt av effektene for de tre gruppene; (i) Privat sektor med AFP, (ii) Privat sektor uten AFP og (iii) Offentlig sektor.

Det var ikke rimelig å regne med at økende levealder ville påvirket pensjoneringstidspunktet hvis det gamle systemet var blitt videreført, ettersom den årlige ytelsen var uavhengig av levealder. Med det nye systemet er det grunn til å forvente at voksende levealder fører til utsatt avgang for å motvirke levealdersjusteringen av den årlige ytelsen. Det kreves imidlertid en lang observasjonsperiode for å fastslå hvor stor denne effekten vil bli. Det er også nødvendig å ta i betraktning at om lag 30 prosent av befolkningen ikke påvirkes av insentivendringene ettersom de har fått innvilget uføretrygd før 62 år. Uføre overføres automatisk til alderstrygd ved 67 år, og så langt har de fått halv levealdersjustering av sin alderspensjon.

I analysene av effektene av pensjonsreformen har vi forutsatt at pensjoneringen utsettes like mye som økningen i levealderen for 20 prosent av de som er yrkesaktive ved 62 år. Utslaget anslås til 2/3 for resten av de ansatte i privat sektor som utgjør 50 prosent av den gjenværende arbeidsstyrken. For de 30 gjenværende prosentene som arbeider i offentlig sektor, la vi i analysene av 2011-reformen til grunn bare en ubetydelig effekt, mens en effekt på 2/3 forutsettes for personer fra og med 1963-kullet. Forutsetningen om at den offentlige sysselsettingsandelen vil holde seg lik 30 prosent er både usikker og viktig. Spesielt taler mye for at veksten i antall eldre framover vil kreve en bemanningsvekst i helse- og omsorgstjenestene som er sterkere enn veksten i samlet sysselsetting (Hjemås, Holmøy & Haugstveit 2019). Vekst i den offentlige sysselsettingsandelen vil isolert sett øke betydningen av endringene i ordningene for tjenestepensjon og AFP for offentlig ansatte. I motsetning til Fredriksen mfl. (2017) er dette innarbeidet i de foreliggende beregningene og bidrar til å trekke veksten i utgifter til offentlig AFP og tjenestepensjon oppover i alle de tre alternativene for utforming av pensjonssystemet.

Som vist i tabell 1 impliserer våre forutsetninger at tilbudte årsverk i 2020 blir nærmere 80 000, eller 3,4 prosent høyere, enn om 2011-reformen ikke hadde funnet sted. Levealdersøkningen framover forsterker effektene. I 2060 er effekten av full reform, som også inkluderer offentlig sektor, beregnet til 240 000 årsverk, eller 9,4 prosent. Kun snaue 40 000 av denne årsverksøkningen skyldes at offentlig ansatte utsetter pensjoneringen.

Tabell 1. Framskriving av tilbudte årsverk i 2020, 2040 og 2060 under ulike pensjonssystem. 1000
Ingen reform2011-reformFull reform
20202 3462 4252 425
20402 4682 6232 641
20602 5602 7632 800

Fiskale effekter

Direkte effekter på pensjonsutgiftene

Våre beregninger av direkte reformeffekter på offentlige pensjonsutgifter inkluderer både alderspensjon og uføretrygd. 2011-reformen har imidlertid relativt små effekter på utgiftene til uføretrygd. På den ene siden går de svakt ned som følge av reduksjonen av laveste avgangsalder til 62 år. På den andre siden kan bortfall av den gamle AFP-ordningen føre til at flere havner på uføretrygd mellom 62 og 67 år. Derimot har utgiftene til uføretrygd økt som følge av at hele systemet ble lagt om i 2015, fra å ligne på det gamle systemet for alderspensjon, til å bli mer direkte knyttet opp til bortfall av arbeidsinntekt, slik som tilfellet er for syketrygd og arbeidsledighetstrygd. Denne omleggingen bidro til at folketrygdens utgifter til uføretrygd økte med 9,3 milliarder kroner i 2015. Siktemålet var imidlertid at budsjettvirkningen av dette skulle nøytraliseres ved økt skattlegging av uføretrygden.

De oppdaterte beregningene for folketrygdens utgifter til alderspensjon er vist i figur 1. Med unntak av inkluderingen av kurven for «full reform» er disse effektene ikke nevneverdig annerledes enn i Fredriksen mfl. (2017). Figuren omfatter både personer bosatt i Norge og personer bosatt i utlandet som har opparbeidet seg rettigheter til folketrygdens alderspensjon. Den siste gruppen omfatter både norskfødte som har flyttet til utlandet og innvandrere som har vært noen år i Norge, for deretter å flytte tilbake til hjemlandet eller et annet land. Som det går fram av figuren har folketrygdens utgifter til alderspensjon blitt høyere i de første årene etter reformen enn om det gamle systemet hadde blitt videreført, til tross for at reformen inneholder klare innstrammende elementer. Men reformen innebærer også større fleksibilitet, og resultatet henger sammen med at en god del av de som er omfattet i privat sektor har benyttet muligheten til å ta ut hel eller delvis pensjon tidlig i tillegg til at de fortsatt går i mer eller mindre fullt arbeid. Disse personene vil imidlertid bli rammet av lavere årlig ytelse slik at innstrammingen på lengre sikt blir større enn om de ikke hadde tatt ut pensjon i tillegg til arbeid.

I de foreliggende beregningene er det først i 2023 at 2011-reformen fører til nedgang i folketrygdens utgifter sammenlignet med videreføring av det gamle pensjonssystemet. Etter hvert blir nedgangen betydelig. I 2060 er den anslått til å komme opp i 113 mrd. kroner i 2017-beløp eller 25 prosent. Dette er ubetydelig sterkere enn beregnet i Fredriksen & Stølen (2018) og skyldes i første rekke en liten oppjustering av veksten i levealderen.

Mens det nye systemet i hovedsak nøytraliserer effekten på pensjonsutgiftene av økende levealder, vokser pensjonsutgiftene likevel sterkt med 114 mrd. kroner målt i faste lønnsbeløp, tilsvarende mer enn 50 prosent, fra 2018 til 2060. Årsaken ligger i at store kull født etter krigen trer inn i pensjonistenes rekker og erstatter unormalt lave kull født i mellomkrigstiden. Omleggingen av systemet for offentlig tjenestepensjon i tråd med avtalen fra 2018 (inkludert i full reform) har ingen direkte effekt på folketrygdens utgifter til alderspensjon. Etter hvert vil imidlertid utsatt pensjonering for ansatte i offentlig sektor gi økt opparbeiding av rettigheter til folketrygden som vil gi en svak økning i utgiftene.

Figur 1. Folketrygdens utgifter til alderspensjon, bosatte og i utlandet. Mrd. kroner i 2017-beløp

Konsekvensene av pensjonsreformen for utgiftene til offentlig tjenestepensjon (alderspensjon) og AFP i offentlig sektor er vist i figur 2. Som tidligere nevnt innebar 2011-reformen lavere utgifter til offentlig tjenestepensjon. Ettersom offentlig tjenestepensjon ikke ble innarbeidet i beregningsopplegget før i 2018, har effektene tidligere ikke vært anslått, og var heller ikke tatt hensyn til i Fredriksen mfl. (2017). Fredriksen og Stølen (2018) anslår at innstrammingen av offentlig tjenestepensjon blir relativt sterkere enn innstrammingen av folketrygden. Med systemet fra 2011 er innstrammingen i 2060 for offentlig tjenestepensjon nå anslått til 41 mrd. kroner i 2017-beløp, tilsvarende 41 prosent. I beregningene som er gjort til foreliggende artikkel, er både veksten i utgiftene til offentlig tjenestepensjon og innstrammingen av denne noe sterkere enn i Fredriksen og Stølen (2018). Dette skyldes en oppjustering av andelen offentlig ansatte i helse- og omsorgstjenestene.

Som nevnt får omleggingen av offentlig tjenestepensjon og AFP, som ble vedtatt i 2018, konsekvenser først fra og med 2025. I første omgang vil AFP-omleggingen fra utbetalinger til de som går av i alder 62–66 år, til et livslangt tillegg kalibrert til samme ytelse per person, bidra til å redusere utgiftene på kort sikt. I 2030 er derfor de årlige utgiftene til offentlig tjenestepensjon og AFP med full reform anslått til å ligge 8 mrd. kroner under utgiftene beregnet med systemet fra 2011. Dette blir imidlertid motsvart av høyere utgifter senere. Ettersom det livslange AFP-tillegget gis til alle, uavhengig av om de potensielt kunne tenkes å hoppe over AFP og utsette avgangen til 67 år eller senere, drar det også i retning av økte utgifter. Videre øker utgiftene til offentlig tjenestepensjon noe som følge av at utsatt pensjonering for en del offentlig ansatte også gir økt opptjening. I 2060 er utgiftene til offentlig tjenestepensjon og AFP beregnet til å være 3,8 mrd. kroner høyere enn om systemet fra 2011 hadde blitt videreført. Men sammenlignet med systemet før 2011 er innstrammingen med full reform anslått til 37 mrd. kroner, eller 37 prosent. Med det gamle systemet kunne utgiftene til offentlig tjenestepensjon og AFP alene ha passert 100 mrd. kroner per år i 2060, noe som er mer enn en fordobling sammenlignet med utgiftene i 2018. Som nevnt kan en del av denne økningen forklares med forutsetningen om en økende andel av de sysselsatte i offentlig sektor.

Figur 2. Utgifter til offentlig tjenestepensjon – AFP og alderspensjon – i de tre scenariene i) Ingen reform, ii) 2011-reformen, iii) Full reform. Mrd. kroner i 2017-beløp

Samlede effekter på offentlige finanser

En helhetlig modell for norsk økonomi trengs ikke for å beregne virkningene på offentlige pensjonsutgifter og direkte skatt på lønnsinntektene knyttet til økt sysselsetting av 2011-reformen og endringene av offentlig tjenestepensjon som får virkning fra 2025. Hovedpoenget med DEMEC-beregningene er å ta hensyn til at reformens virkninger på sysselsettingen i privat sektor endrer provenyet fra indirekte skatter, arbeidsgiveravgiften, selskapsbeskatningen, samt arbeidsrelaterte stønader som sykepenger og dagpenger. En rekke offentlige inntekter og utgifter er uavhengige av pensjonsreformene og de virkningene vi beregner av disse. Det gjelder blant annet statens løpende olje- og gassinntekter, avkastningen i oljefondet og andre kapitalinntekter og -utgifter, skattefinansiert tjenesteproduksjon (offentlig konsum), offentlige investeringer og kontantytelser utenom dag- og sykepenger. Dette bygger blant annet på forutsetningen om at lønnssatser ikke reduseres når arbeidsmarkedet skal absorbere flere arbeidstilbydere.

I det følgende måler vi effektene på offentlige finanser ved det såkalte «udekkede finansieringsbehovet» som er det beløpet som mangler på at den budsjettpolitiske handlingsregelen er oppfylt. Figur 3 viser at med de forutsetningene vi har lagt inn våre pensjonsanalyser, kan handlingsregelen oppfylles uten skatteskjerpelser eller utgiftskutt helt til 2037. Vi minner om at vi i alle våre scenarier har sett bort fra forbedringer i standarden på undervisning, helse og omsorgstjenester, og alle andre typer offentlige tjenester. Tilsvarende framskrivinger i blant annet Produktivitetskommisjonen (2016) viser at dette handlingsrommet forsvinner mye raskere selv med relativt nøkterne årlige forbedringer i tjenestestandardene fremover. Et meget viktig trekk ved utviklingen er at offentlige utgifter vokser raskere enn skatteinntektene i alle år etter 2026. Denne vekstforskjellen forsterkes hvis standarden på offentlige tjenester forbedres. Dette var viktig i motivasjonen for pensjonsreformen. For effektene av pensjonsreformen er imidlertid disse forutsetningene av liten betydning, siden de er felles for alle scenarier.

Figur 3 og tabell 2 viser at pensjonsreformene over tid gir en betydelig styrking av offentlige finanser. I 2060 vil 2011-reformen alene ha redusert det udekkede finansieringsbehovet med 235 milliarder 2017-kroner, deflatert med lønnsveksten på 3 prosent per år. Den fulle reformen reduserer dette udekkede finansieringsbehovet ytterligere, men kun med 5 milliarder 2017-kroner i 2060. Lønnsdeflatering av beløp er svært vanlig i pensjonsanalyser og andre analyser av offentlige finanser, fordi mange av beløpene har lønn som viktig komponent. Ved at effektene som følge av omleggingen av offentlig tjenestepensjon nå er innarbeidet, er den samlede virkningen en god del større enn anslått i Fredriksen mfl. (2017).

Figur 3. Udekket offentlig finansieringsbehov i henhold til handlingsregelen i scenariene «Ingen reform», «2011-reformen» og «Full reform». Milliarder 2017-kroner etter deflatering med 3 prosents årlig lønnsvekst

Tabell 2. Effekter på offentlige inntekter og utgifter av 2011-reformen og full pensjonsreform i 2030 og 2060. Avvik fra scenariet «Ingen reform». Milliarder 2017-kroner etter deflatering med 3 prosents årlig lønnsvekst
 2030 2060 
2011-reformenFull reform2011-reformenFull reform
Inntekter6772101120
Netto indirekte skatter22233036
Direkte skatter, personer30324857
Selskapsskatt, utenom petro.virks.5679
Arbeidsgiveravgift mm.10111619
Andre inntekter0000
Utgifter-12-12-134-120
Kontantoverføringer til personer-12-12-134-120
Alderspensjon, Folketrygden-20-16-113-110
Uførepensjon, Folketrygden15161517
Off. tjenestepensjon og AFP-10-18-41-37
Andre overføringer37511
Offentlig konsum0000
Andre utgifter10-30
Primære nettoutgifter-79-84-235-240
Netto formuesinntekter0000

Tabell 2 viser at det er svært viktig å ta hensyn til flere virkninger enn de direkte virkningene på offentlige pensjonsutgifter når man skal vurdere i hvilken grad pensjonsreformene kan forventes å styrke offentlige finanser på lang sikt. I de nærmeste tiårene utgjør økte skatteinntekter det helt dominerende bidraget til styrkingen av offentlige finanser. Målt ved 2017-kroner i 2030 står inntektsøkningen for 72 av de 84 milliardene som finansieringsbehovet faller med som følge av den fulle reformen. Over tid forsterkes reformens effekt på pensjonsutgiftene, og med «full reform» er de blitt like sterke som inntektsvirkningene i 2060. I 2060 vil 2011-reformen ha ført til at de primære offentlige inntektene er 7,3 prosent høyere enn de ville vært i scenariet «Ingen reform». Endringene i tjenestepensjoner og AFP for offentlig ansatte øker denne virkningen til 8,6 prosent. I 2060 har 2011-reformen redusert de primære offentlige utgiftene med 7,1 prosent sammenlignet med scenariet «Ingen reform». Med «full reform» blir denne relative reduksjonen noe mindre: 6,3 prosent ettersom høyere sysselsetting også gir høyere pensjonsutgifter.

Inntektseffektene skyldes både at de norske reformene øker sysselsettingen, gitt at bedriftene ansetter det økte arbeidstilbudet, og høy samlet beskatning av arbeid i Norge. Virkningen på de direkte personskattene skyldes at inntektsgrunnlagene for disse øker når personer i større grad utsetter overgangen fra arbeid til pensjon. Veksten i de indirekte skattegrunnlagene skyldes at det økte arbeidstilbudet ansettes i privat sektor som produserer grunnlaget for indirekte skatter og avgifter. Dette følger av forutsetningene om likevekt i arbeidsmarkedet og andre markeder, og av at det offentlige tjenestetilbudet er uavhengig av pensjonssystemet. Den samme mekanismen ligger bak veksten i provenyet fra arbeidsgiveravgiften som er en ren nettoinntekt for staten når den betales av privat sektor. Økt produksjon i næringslivet øker også grunnlaget for selskapsbeskatningen. Vi tar hensyn til at den økte sysselsettingen drar med seg en økning i dag- og sykepenger. Her forutsetter vi at ledigheten og sykefraværet blant de ekstra arbeidstilbyderne ikke avviker fra gjennomsnittet i scenariet «ingen reform».

Følsomhetsanalyser

Vi har tidligere (Fredriksen mfl. 2017) undersøkt i relativt stor detalj følsomheten i de fiskale effektene av 2011-reformen for variasjoner i (1) levealder, (2) pensjoneringsatferd og (3) uttaksatferd. Utvalget er motivert av hva som har vært viktige tema i den norske pensjonsdebatten og erfaringer fra tidligere analyser om hva som kan være av stor betydning. En innarbeiding av effektene fra å inkludere offentlig tjenestepensjon endrer ikke nevneverdig på konklusjonene.

Effektene av forutsetningen om utviklingen i levealder på det offentliges primære nettoutgifter skyldes primært at pensjonsutgiftene uten reform avhenger mye dette, mens utgiftene er forholdsvis uavhengige av levealderen etter reformen. I tillegg er virkningen på arbeidstilbudet også en god del lavere med lav vekst i levealderen (og motsatt med høy vekst) ettersom det med lav vekst vil være mindre incentiver til å utsette pensjoneringen. Begge disse effektene bidrar derfor til at den gunstige effekten som reformen har på de offentlige finansene, blir klart større jo mer levealderen øker.

Offentlig forvaltnings primære nettoutgifter er klart påvirket av arbeidstilbudseffektene. Som tidligere nevnt er det nye pensjonssystemet utformet slik at utgiftene til alderspensjon ikke er nevneverdig påvirket av i hvilken grad pensjoneringen blir utsatt eller ikke, men effekten via skatteinntektene blir betydelig.

Siden pensjonsreformen i 2011 har vi observert langt høyere tidliguttak for gitt avgangsalder enn det som var forventet i forkant. Særlig menn i privat sektor med forholdsvis høy utdanning og inntekt har tatt ut pensjonen tidlig mens de fortsetter å arbeide. Ettersom disse vanligvis også har en gjenstående levealder som er høyere enn gjennomsnittet, vil de tape på tidliguttaket for en gitt avgangsalder. De vil gå betydelig ned i inntekt når de slutter å arbeide. Som vist i figur 1 har konsekvensene for de offentlige finansene på kort sikt blitt høyere utbetaling av folketrygdens alderspensjon med reformen enn uten. Dette vil heller ikke helt utligne seg selv i form av lavere utgifter på lang sikt. Dersom alle framtidige generasjoner fortsetter med den samme atferden, vil disse kortsiktige ekstrautgiftene for det offentlige forskyves ut i uendeligheten. Ulike forutsetninger om tidlig uttak for gitt avgangsalder har derfor bare betydning for pensjonsutgiftene på kort sikt.

Konklusjoner

De offentlige finansene i Norge framstår i et kortsiktig perspektiv som svært solide, både historisk og i forhold til andre land. Alle gjennomarbeidede langsiktige analyser2 viser imidlertid at Norge om ganske få år vil gå inn i en utvikling preget av at veksten i offentlige utgifter vil være systematisk sterkere enn veksten i skattegrunnlagene, gitt videreføring av dagens politikk. Dette skyldes primært en sterk aldring av befolkningen som vil øke utgiftene til både pensjoner og helse og omsorg, samtidig som sysselsettingsveksten blir svak. I tillegg vil uttaket fra Petroleumsfondet utgjøre en fallende andel av offentlige utgifter.

Vår analyse viser at reformene av det norske pensjonssystemet kan gi et betydelig bidrag til å styrke offentlige finanser framover, sammenlignet med en utvikling uten pensjonsreformer. Avgjørende for dette resultatet er at insentivene til økt arbeidstilbud, først og fremst utsatt avgang, slår ut i en like sterk sysselsettingsøkning. Hvis dette skjer, kommer det klart største fiskale bidraget gjennom sterkere vekst i skatteinntektene. I 2060 ligger de primære offentlige inntektene 7,3 prosent høyere i scenariet med 2011-reformen enn de ville gjort uten pensjonsreformer. Når effektene av reformene for offentlig ansatte inkluderes, øker denne inntektseffekten til 8,6 prosent. Etter noen tiår blir også utgiftsreduksjonene betydelige. Sammenlignet med scenariet uten reformer er offentlige primærutgifter 7,1 prosent lavere i 2060 som følge av 2011-reformen. Tilsvarende reduksjon blir 6,3 prosent med full reform. Mens de innstrammende effektene for statsfinansene av omleggingen av offentlig tjenestepensjon var en del av reformen i 2011, følger bare en liten tilleggseffekt av at ordningene for offentlig ansattes tjenestepensjon og AFP nå er harmonisert med prinsippene i den nye folketrygden.

De fiskale effektene av pensjonsreformen er likevel langt fra sterke nok til å gjøre vekstraten for offentlige inntekter og utgifter tilnærmet like store. Men ambisjonene med pensjonsreformen var ikke at den også skulle finansiere veksten i helse- og omsorgsutgiftene.

Med en relativt sterkere innstramming i offentlig tjenestepensjon enn i folketrygden og fortsatt økning i andelen sysselsatt i offentlig sektor, gir innstrammingen av offentlig tjenestepensjon med reformen i 2011 også et klart bidrag til å dempe utgiftsveksten. Ettersom en voksende andel av ansatte med høy utdanning i offentlig sektor ser ut til å utsette avgangen til etter 67 år (og dermed hoppe over AFP) med det eksisterende systemet, er effekten via utsatt pensjonering som følger av enigheten i 2018, av relativt mindre betydning.

Referanser

Bjertnæs, G., Holmøy, E. & Strøm, B. (2019). Langsiktige virkninger på offentlige finanser og verdiskapning av endringer i fruktbarhet. Rapporter 2019/16. Statistisk sentralbyrå.

Brinch, C. N., Fredriksen, D. & Vestad, O. L. (2018). Life expectancy and claiming behavior in a flexible pension system. Scandinavian Journal of Economics, 120, 979-1010. DOI: https://doi.org/10.1111/sjoe.12271

Finansdepartementet (2017). Perspektivmeldingen. Meld. St. 29 (2017–2018).

Fredriksen, D. (1998). Projections of Population, Education, Labour Supply and Public Pension Benefits. Analyses with the Dynamic Microsimulation Model MOSART. Social and Economic Studies 101. Oslo: Statistics Norway.

Fredriksen, D., Holmøy, E., Strøm, B. & Stølen, N. M. (2017). Fiscal effects of the Norwegian pension reform – A micro-macro assessment. Journal of Pension Economics and Finance, 18, 88–123. DOI: https://doi.org/10.1017/S1474747217000361

Fredriksen. D. & Stølen, N. M. (2018). Reform av offentlig tjenestepensjon. Rapporter 2018/33. Statistisk sentralbyrå.

Fredriksen, D. & Stølen, N. M. (2019). Reform av offentlig tjenestepensjon. Samfunnsøkonomen, 2-2019, 28–39.

Gruber, J. & Wise, D. (red.) (2004). Social Security and Retirement around the World. Micro-estimation. Chicago: University of Chicago Press.

Heckman, J. (1993). What has been learned about labour supply in the past twenty years? American Economic Review, 83, 116–121.

Hernæs, E., Markussen, S., Piggott, J. & Røed, K. (2016). Pension reform and labour supply. Journal of Public Economics, 142, 39-55. DOI: https://doi.org/10.1016/j.jpubeco.2016.08.009 

Hjemås, G., Holmøy, E. & Haugstveit, F. (2019). Fremskrivninger av etterspørselen etter arbeidskraft i helse og omsorg mot 2060. Rapporter 2019/12. Statistisk sentralbyrå.

Holmøy, E. & Strøm, B. (2017). Betydningen for demografi og makroøkonomi av innvandring mot 2100. Rapporter 2017/31. Statistisk sentralbyrå.

Immervoll, H., Kleven, H. J., Kreiner, C. T. & Saez, E. (2007). Welfare reform in European countries: A microsimulation analysis. Economic Journal, 117, 1–44. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1468-0297.2007.02000.x 

Leknes, S., Løkken, S., Syse, A. & Tønnessen, M. (2018). Befolkningsframskrivingene 2018. Modeller, forutsetninger og resultater. Rapporter 2018/21. Statistisk sentralbyrå.

OECD (2018). OECD Pensions Outlook 2018. OECD Publishing, Paris. DOI: https://doi.org/10.1787/pens_outlook-2018-en

Produktivitetskommisjonen (2016). Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Norges offentlige utredninger 2016:3.

Stensnes, K. (2007). Equity versus efficiency in public pension schemes – microsimulating the trade-off. Discussion Papers No. 515. Statistics Norway.

1Mens dynamiske mikrosimuleringsmodeller i mange land har vært benyttet i etterkant til å beregne effekter av reformer, var bruken av MOSART omfattende under utformingen av det nye pensjonssystemet i Norge. Eksempler på tidligere bruk av modellen for å beregne de direkte (mekaniske) virkningene på offentlige pensjonsutgifter og individuelle ytelser av reformforslag er Stensnes mfl. (2007), Fredriksen og Stølen (2011, 2015), Nicolajsen og Stølen (2016) og Fredriksen og Stølen (2019).
2Eksempler på slike analyser er Perspektivmeldingen 2017, Produktivitetskommisjonen (2016), Holmøy & Strøm (2017) og Bjertnæs, Holmøy & Strøm (2019).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon