Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Alle skal med? En analyse av frafall i AFP-ordningen

Everyone included? An analysis of dropouts from the AFP pension scheme

Dr. philos., forskningsleder, Forskningsstiftelsen Fafo


Cand. act., aktuar og partner, Aktuarfirmaet Lillevold & Partners AS


Master i modellering og dataanalyse, Aktuar, Aktuarfirmaet Lillevold & Partners AS

Privat AFP bygger på tariffavtale og omfatter 800 000 arbeidstakere. En tariffdekning på 50 prosent sammen med særlige kvalifiseringsregler bidrar til inn- og utgang av ordningen. Det gir gevinster og tap av alderspensjon. Hver fjerde person som var med ni år før de var 62 år, faller ut av AFP. Uførhet forklarer en tredjedel av frafallet. Etter uførhet er det fortsatt 15–20 prosent som ikke kvalifiserer. 60 prosent skyldes at personer slutter i en AFP-bedrift, mens 40 prosent skyldes at bedriften ikke lenger omfattes av AFP. Kvinner og lavlønte har større sannsynlighet for frafall enn menn og høytlønte. Tettes hullene i AFP, vil årlige kostnader øke med 25 prosent. Frafallet reiser tvil om AFP-ordningens rolle i det samlede pensjonssystemet.

Nøkkelord: AFP, tjenestepensjoner, pensjon, tariffavtaler

The private sector AFP (Avtalefestet) pension scheme is based on collective agreements covering around 800,000 workers. These agreements protect 50 %, and along with special qualification rules create entry and exit flows generating large pension gains and losses. One in every four people covered by AFP nine years before the age of 62 does not qualify for benefits, and disability is the cause in a third of them. When disability is not taken into consideration, as many as 15–20 % still do not qualify. Sixty percent of this exit is due to individuals leaving a company covered by a collective agreement, and 40 % by people in companies exiting collective agreements or closing down. Women have higher exit rates than men. Pre-retirement exits and associated loss of rights contribute significantly to lowering the costs of the AFP scheme, while measures to close the gaps increase annual costs by up to 25 %.

Keywords: AFP, occupational pensions, pension, collective agreements, social policy

Innledning

Avtalefestet pensjon (AFP) i privat sektor skal evalueres i 2017.1 Et særlig viktig spørsmål i evalueringen er hvor mange som faller ut av AFP-ordningen og om «hullene» som skaper frafallet skal tettes. Med hull menes personer som har vært omfattet av AFP, men som i kvalifiseringsperioden før 62 år likevel faller ut og ikke oppnår pensjonsutbetaling. Det kan skyldes at den enkelte blir ufør, at bedriften avvikles, at bedriftens medlemskap opphører eller at den enkelte slutter i en bedrift som er med i AFP. I denne artikkelen analyseres omfanget og virkningene av frafall basert på registerdata over bevegelser blant bedrifter og personer inn og ut av tariffavtaledekket område i privat sektor. Det er så langt vi vet ikke publisert analyser av dette tidligere. I artikkelen stiller vi to spørsmål: Hva er omfanget av, og utviklingen i, antallet personer som på tross av at de kanskje i store deler av sitt yrkesaktive liv har vært omfattet av AFP likevel ikke får pensjon? Og, hva kjennetegner disse personene og hva er virkningene for den enkelte og for AFP-ordningen?

AFP er en tariffavtalebasert pensjonsordning som omfatter arbeidstakere i virksomheter tilsluttet Fellesordningen for AFP. Ordningen gir pensjon i tillegg til alderspensjon fra folketrygden og obligatorisk tjenestepensjon. AFP ligger tett opp til det man i internasjonal litteratur omtaler som en pilar II ordning, dvs. en tjenestepensjonsordning i motsetning til en offentlig pensjonsordning i pilar I. Den norske AFP-ordningen er imidlertid basert på trepartssamarbeid og staten bidrar med finansiering og administrasjon. Ordningen er heller ikke fullt fondert slik som tradisjonelle tjenestepensjoner. AFP har dermed trekk både fra offentlig løpende finansiert sosialforsikring og tjenestepensjoner.

To sider ved dagens AFP er særlig viktige fordi de bestemmer tilgangen til og dekningen av ordningen. Det er bedriftens tariffdekning som gir tilgang til ordningen. Den er rundt 50 prosent i privat sektor (Neergård 2014). Og, ordningen er ikke basert på opptjening av rettigheter, men har kvalifiseringskriterier om at man må arbeide i en AFP-bedrift både når man fyller 62 år og når man søker om pensjon, og at man har vært omfattet av AFP et visst antall år opp til fylte 62 år. Den lave tariffavtaledekningen i Norge, sammenlignet med for eksempel Danmark og Sverige, bidrar til betydelige bevegelser av arbeidstakere og bedrifter inn og ut av ordningen. I kombinasjon med kvalifiseringsreglene gir det opphav til store potensielle pensjonsgevinster og tap for den enkelte. Man kan komme inn i ordningen nær pensjonsalder og likevel få beregnet pensjon for alle inntektsår i yrkeskarrieren. Motsatt kan personer som har vært omfattet og som det er betalt for, miste retten til pensjon fordi man ikke lenger er i en tarifavtaledekket bedrift i kvalifiseringsperioden før 62 år. I en opptjeningsbasert ordning vil dette være grunnleggende annerledes fordi den enkelte vil ha rett til utbetaling for den perioden det er betalt medlemspremier. Kvalifiseringssystemet har også betydning for selve finansieringen av ordningen og nivået på de løpende utgifter i AFP.

Den nye AFP-ordningen

Gammel og ny AFP-ordning i privat sektor bærer det samme navnet, Avtalefestet Pensjon. Det skaper et feilaktig inntrykk av kontinuitet. Den opprinnelige ordningen, etablert i 1988, var en tariffavtalebasert ordning for førtidspensjon og ga, etter noen utvidelser, pensjon mellom 62 og 66 år, dvs. før den enkelte kunne gå over på folketrygd og eventuelt få tjenestepensjon fra 67 år. Som et ledd i pensjonsreformen ble ordningen lagt grunnleggende om ved en avtale LO og NHO inngikk 2. april 2008. Tilsvarende avtale ble deretter etablert for flere andre tariffområder. Den nye AFP-ordningen ble en felles ordning for hele privat sektor med de første utbetalinger fra 2011. Et brev fra Statsministeren bekreftet statlig medfinansiering gitt at ny AFP fulgte hovedprinsippene i Pensjonsreformen. Omleggingen av AFP fjernet dermed en førtidspensjon som sto i motstrid til den nye folketrygden.2 Ny AFP ble lagt om etter mønster av den nye folketrygdens inntektspensjon hvor pensjonene blir større jo lengere og mer den enkelte jobber. Selv om det ikke er tema her, hører det med til historien at AFP i offentlig sektor (ennå) ikke har blitt lagt om på samme måte, men fortsatt er en ren førtidspensjonsordning.3 Samme navn på to ordninger som er så forskjellige gir uklarhet og misforståelse om pensjonssystemets utforming hos arbeidsgivere og arbeidstagere både i privat og offentlig sektor.

Den nye private AFP’en gir utbetaling av alderspensjon fra 62 år og livet ut for ansatte i tariffavtaledekkede bedrifter, forutsatt at de tar ut hel eller delvis pensjon fra folketrygden. Uttaket kan også utsettes frem til maksimalt 70 år på aktuarisk nøytrale vilkår. Kvalifikasjonssystemet i AFP-ordningen består av enkelte vilkår som må oppfylles ved 62 år, og noen andre vilkår som må oppfylles ved uttakstidspunktet. Vi legger hovedvekten på de vilkår som er knyttet til alder 62 år. Her er ansienniteten i en AFP-tilknyttet virksomhet det viktigste. For de som er født i årene 1944 til 1951 kreves det at hver enkelt har en ansiennitet på 3 år i de 5 siste årene før fylte 62 år. Ansienniteten akkumuleres opp under ansiennitetsperioden så lenge man er ansatt i en bedrift som er tilsluttet AFP-ordningen. De som er født i årene 1952–1954 går gradvis (henholdsvis 4 av 6 år, 5 av 7 år …) over til det som blir hovedregelen, nemlig et krav om ansiennitet i 7 av de siste 9 årene før fylte 62 år. Dette kvalifiseringssystemet stammer fra den tidligere AFP-ordningen og representerer en sti-avhengighet hvor et trekk fra en førtidspensjonsordning uten en forutsetning om uttak av pensjon fra alle som var dekket, overføres til en allmenn alderspensjonsordning.

Muligheten til å falle ut av AFP gir også systemeffekter, for eksempel når det gjelder om bedrifter ønsker å ta hensyn til AFP eller ikke i utforming av sine tjenestepensjonsordninger. Analyser av AFP- og ikke AFP-dekkede bedrifters tilpasninger av tjenestepensjoner tyder på at bedrifter som har AFP i liten grad legger denne til grunn ved tilpasningen. Ledere i AFP-bedrifter oppgir for eksempel at en viktig grunn til at AFP ikke telles med, er at mange av de ansatte ikke stoler på at de vil få en AFP-ytelse (Hippe & Midtsundstad 2016).

Ytelsen beregnes som 0,314 prosent av årlig pensjonsgivende inntekt opp til 7,1 G fra fylte 13 år til og med fylte 61 år.4 Også omsorgsopptjening og perioder med pensjonsgivende trygdeytelser inngår i grunnlaget for beregningen. Ytelsen som samles opp skal oppjusteres med lønnsveksten i samfunnet. AFP-ytelsen skal framover levealdersjusteres som i folketrygden. Man kan enkelt si at AFP utgjør om lag det dobbelte av minste obligatorisk tjenestepensjon. Beregninger av fremtidige pensjonsnivåer viser også at AFP vil utgjøre vesentlig mer enn utbetalinger fra tjenestepensjoner for arbeidstakere som er ansatt i en bedrift med tariffavtale (Hippe & Vøien 2014). Den samlede verdien av en typisk pensjonsbeholdning ved 62 år for en arbeidstaker med 40 års yrkeskarriere og gjennomsnittslønn kan være godt over en million kroner. I en situasjon hvor kompensasjonsnivået i folketrygden vil ligge rundt 50 prosent av tidligere inntekt og lavere, er AFP-ordningen en viktig del i det samlede pensjonssystemet med stor sosialpolitisk betydning.

Ordningen administreres av Fellesordningen for AFP som er etablert av partene. Etter Fellesordningens vilkårsprøving sendes de enkelte sakene til NAV, som foretar en siste prøving, beregner pensjonen og utbetaler. Fellesordningen innkrevde i 2016 premie på 2,5 prosent av lønn mellom 1 og 7,1 G av lønnssummen rapportert til Skattedirektoratet. Finansieringen av ordningen er lagt opp slik at det også skal bygges opp et pensjonsfond som sammen med arbeidsgivernes plikt til å betale, skal gi sikkerhet for framtidige utbetalinger til de som til enhver tid har kvalifisert for rett til AFP. Det er dermed (jmf AFP-tilskottsloven § 21) en målsetting å fondere helt eller delvis forpliktelser for de som er tilstått eller fyller vilkårene for pensjon. AFP-ordningen er dermed ikke en løpende (pay as you go) finansiert ordning som folketrygden. Den kunne vært omtalt som en «terminal funding» ordning, men ifølge regnskapene til AFP-ordningen er det en underdekning i pensjonsfondet i forhold til rettigheter for personer over 62 år, slik at dette heller ikke er dekkende.

Andelen som tar ut AFP ved første mulighet har økt sterkt, og åtte av ti av de som har mulighet, tar nå ut pensjon ved 63 år eller før (Bjørnstad 2016). Samtidig har andelen som tar ut AFP og fortsatt står i jobb økt kraftig slik at bare 20–30 prosent av de som har tatt ut AFP ved 63 år har sluttet i jobb i perioden 2012–2015 (op. Cit.).

Perspektiv

Det er få studier av den nye norske AFP-ordningen, men det er økende interesse for den bredere problemstillingen om private pensjonsordninger i arbeidslivet. AFP-ordningen er i seg selv et interessant case for den akademiske debatten om pensjonsreformer og endringer i den private og offentlige arbeidsdelingen. Her skal vi bare kort knytte an til denne litteraturen. Debatten om «private public mix» i pensjonssystemene springer ut av omlegginger i velferdspolitikken, da først og fremst reformer av offentlige pensjonssystemer i mange land. Med innstramminger av offentlige pensjonsordninger, som også har funnet sted i Norge, får de private tjenestepensjonene økende betydning. Snarere enn å se på dette som en ren privatisering og (ny-)liberalisering av pensjonspolitikken, har en rekke studier pekt på at de arbeidsmarkedsbaserte alternativene formes av både lovregulering og, ikke minst, regulering gjennom tariffavtaler. De senere årene er det særlig Ebbinghaus (2011b) som har argumentert for at privatisering i form av tjenestepensjoner vil være påvirket av at denne endringsprosessen skjer i skjæringspunktet mellom velferdsstaten og parts- og forhandlingssystemet i arbeidsmarkedet. Dermed bringer denne litteraturen fagforeningene og tariffavtaler inn som en styringsmekanisme som grunnleggende kan påvirke utforming og fordelingsvirkninger av en endret offentlig og privat arbeidsdeling (Ebbinghaus 2011a c:7).

Christine Trampusch (2006, 2007) er en av flere forfattere som har analysert det hun omtaler som fagbevegelsens pragmatiske valg og tilpasninger mellom offentlig velferdspolitikk og private forhandlede løsninger. I dette perspektivet kan innstramminger i offentlige pensjonssystemer øke forhandlingsrommet for partene i arbeidslivet. Selve eksistensen av forhandlede 2. pilar ordninger øker fagbevegelsens muligheter for byttehandler med arbeidsgivere og staten. AFP-ordningen er et eksempel på hvordan private alternativer kan variere avhengig av om de utformes i forhandlingssystemet eller i markedet, noe en sammenligning av for eksempel innskuddsbaserte tjenestepensjoner og AFP klart vil vise. I norsk sammenheng inngikk etableringen av den nye AFP-ordningen som en politisk bytte- og kompromissmekanisme mellom staten og LO som var helt avgjørende for å få oppslutning om pensjonsreformen (Hippe & Grødem 2016).

Kunnskap om frafall fra AFP-ordningen er viktig for partenes evaluering og reforhandling av AFP. I tillegg er virkningene av den tariffregulerte kvalifiseringsmekanismen relevant for den akademiske debatten om styring og regulering av private pensjoner. AFP-ordningen er et interessant case for å vise hvordan samspillet mellom lov og avtale kan være og for å forstå fagforeningers velferdspolitiske strategier og tilpasninger mellom lov og avtale.

Datagrunnlag

Datagrunnlaget for analysene består av to datasett. Det primære datasettet er innhentet i forbindelse med et prosjekt i Norges forskningsråds program for evaluering av pensjonsreformen – EvaPen. Det består av individdata om all arbeidsinntekt og arbeidstilknytning. Utvalget er alle personer bosatt i Norge i 2013 og som er født i 1990 eller tidligere. Inntektsdataene omfatter faktiske inntektsopplysninger tilbake til personene var 17 år, samt framskriving av inntekten for årene etter 2013. Inntektsframskrivingen er gjort ved bruk av NAVs TRIM-modell. Ved hjelp av modellen estimeres framtidig inntekt basert på tidligere alderskohorters inntekstforløp. Øvrige opplysninger på datasettet er oppdatert fram til 2013 eller 2014. Her inngår organisasjonsnummer for den bedriften et individ arbeidet hos for hvert av årene fra 2001 til 2014.

Det andre datasettet er informasjon fra Fellesordningen om organisasjonsnummer for deres medlemsbedrifter i årene 2008 til 2015. Det primære datasettet er koblet sammen med dette andre datasettet ved å se på om den bedriften som et individ arbeidet hos et bestemt år er medlemsbedrift i privat AFP dette året. Dermed får vi et dekkende bilde på hvert individs inngang og utgang av AFP-ordningen i perioden 2008 til 2014.

Dataene over inntekt i alle yrkesaktive år gjør det også mulig å beregne eksakt AFP-ytelse den enkelte vil kunne få. Videre gjør disse dataene det mulig å beregne samlede virkninger av frafall på pensjonsbeholdning og ordningens løpende kostnader.

AFP-dekningen og tariffmobilitet i privat sektor

Et naturlig utgangspunkt for en AFP-analyse er tariffavtaledekningen i privat sektor. Den ligger på i underkant av 55 prosent for arbeidstakere over 25 år og har vært svakt nedadgående siden 2008.5 En del av de private virksomhetene som har tariffavtale er likevel ikke med i Fellesordningen for AFP. Noen private virksomheter, som for eksempel ideelle organisasjoner, er med i Statens pensjonskasse (SPK) og noen private bedrifter har en offentliglignende AFP, dvs. en førtidspensjonsordning. Dette gjelder for eksempel medlemmer i Private Barnehagers Landsforbund (PBL) med vel 28 000 ansatte. Samlet utgjør virksomheter med tariffavtale, men uten AFP, rundt 8 prosent. Det samsvarer godt med medlemsdata fra Fellesordningen oppgitt til 805 000 medlemmer i privat sektor i 2015.

Basert på de registerdata vi benytter i denne artikkelen, dvs. for arbeidstakere født 1990 eller tidligere, får vi en utvikling i AFP-dekning fra 2008 til 2014 som vist i figur 1. Denne kan, som sagt, avvike noe fra tariffdekningen. Som vist i figur 1 er dekningsgraden relativt stabil over tid siden ordning ble nyetablert i 2008.

Figur 1. Estimert AFP-dekning fra 2008 til 2014 (via hovedarbeidsforholdet)

Siden AFP er en kvalifiseringsordning, er dekningen etter alder viktig. Figur 2 viser dekningen i 2014 etter kjønn og alder.6 Dekningen i aldersgruppene over 55 år, dvs. innenfor kvalifiseringsperioden, ligger på rundt 55 prosent og er noe høyere for menn enn for kvinner. Så selv om selve AFP-dekningen totalt sett er lavere enn 50 prosent, er det rimelig å si at den effektive dekningen er over 50 prosent fordi dette er tilfellet i kvalifiseringsperioden etter fylte 55 år.

Figur 2. AFP-dekning 2014 for menn og kvinner, etter alderstrinn

For å få et inntrykk av bevegelser ut og inn av tariffavtaledekkede bedrifter som er med i Fellesordningen, har vi beregnet det vi kaller tariffmobilitet i privat sektor. For å få et uttrykk for mobiliteten etter alder, har vi beregnet relativ tilgang og avgang for hver årgang ved å se på bestanden i en AFP-bedrift året før mot situasjonen ett år etter for hver årgang. Figur 3 og 4 viser relativ tilgang og avgang etter alder for menn og kvinner for gjennomsnittsratene i perioden 2008–2014. Netto er det relativt liten endring i tariffdekning både for menn og kvinner, men det er en utvikling mot at flere går ut enn inn for de som er over 50 år.

Figur 3. Andelen arbeidstakere pr alderstrinn som årlig går inn og ut av bedrifter som er med i Fellesordningen (tariffavtaledekkede). Menn. 2008–2014

Figur 4. Andelen arbeidstakere pr alderstrinn som årlig går inn og ut av bedrifter som er med i Fellesordningen (tariffavtaledekkede). Kvinner. 2008–2014

Selv om nettoendringene er små, dvs. at andelen i tariffdekkede bedrifter i hvert årskull endrer seg lite, er det er store bevegelser både ut og inn av AFP-området. Det gjelder både for menn og kvinner, og da særlig for de mellom 20 og 40 år. Kombinasjonen av lav tariffdekning og høy sannsynlighet for å bytte av arbeidsgiver blant yngre skaper store bevegelsene ut og inn av ordningen, men sannsynlighet for å komme inn i en tariffdekket bedrift øker med høyere alder. Dermed oppstår det som ble vist i figur 2, nemlig at AFP-dekningen stiger med alder. Dette gjelder både menn og kvinner. Likevel vil det være en rekke personer som ikke er med når kvalifiseringsperioden starter, men som en eller flere ganger har vært omfattet av AFP, eller sagt på en annen måte: det betales inn for en stor gruppe personer som senere ikke omfattes.

På den andre siden viser disse tallene at det i kvalifiseringsperioden er relativt lav sannsynlighet for å gå ut av det tariffdekkede området. Fra 50 år er den årlige avgangsraten for menn 7–8 prosent, mens den for kvinner ligger på 8–9 prosent. Dette tyder på at frafallet i kvalifiseringsperioden er større for kvinner enn for menn.

Hvor mange kommer med akkurat tidsnok?

I debatten om AFP legges det liten vekt på at noen kommer inn i AFP-ordningen tett opp til grensen for innmeldelse i en AFP-bedrift, dvs. før det har gått to år av kvalifiseringsperioden, uten å ha vært med før. Det er likevel av prinsipiell interesse å se på omfanget av dette. Disse virksomhetene og personene har ikke tatt del i finansieringen av ordningen tidligere, men får beregnet pensjon også for disse årene. I folketrygden oppstår ikke denne situasjonen fordi finansieringen er obligatorisk via skattesystemet og fordi dekningen er tilnærmet full basert på botid.

I figur 5 viser vi omfanget av inngang rett før det har gått to år av kvalifiseringsperioden. Vi har sett på personer som i de tre årene før kvalifiseringsperiodens start ikke var dekket av AFP, men som likevel er kvalifisert eller er inne i kvalifiseringsperioden og vil kvalifisere hvis de fullfører denne.7 Dette kan gjøres på flere måter. Dels kan man se på alle arbeidstakere, også de offentlig ansatte, og hvem av disse som kommer inn i AFP. Dels kan man beregne en inngangshyppighet bare for privat ansatte i perioden. Vi har valgt det siste her.

Ser man på arbeidstakere i privat sektor som ikke var med i AFP tre år før kvalifiseringsperioden deres startet, går i underkant av 10 prosent i hvert årskull inn rett før kvalifiseringsperioden. Om dette faktisk skyldes strategiske tilpasninger, er en relevant problemstilling, men det faller utenfor området for denne artikkelen.

Figur 5. Andel som kommer inn og kvalifiserer blant alle i privat sektor som ikke jobbet i AFP-bedrift de siste tre årene før kvalifiseringsperioden. Tall for ulike fødselskull

For 1960-kullet er det sett på inngang fra 2013 til 2014. Innmelding også i 2015 vil for mange i dette kullet være tidlig nok til å komme innenfor kvalifiseringsgrensen, slik at denne gruppen vil øke. Virkningen av inngang rett før kvalifiseringsperioden er at tilknytning til AFP-ordningen i få år gir tilgang til et fullt beregnet pensjonsgode ut fra all inntekt. For ordningen medfører dette at disse pensjonsytelsene har en lavere finansiering fordi det er sannsynlig at det ikke er betalt inn premie i hele eller deler av perioden før inngang. Dette illustrerer de betydelige omfordelinger eller overføringer mellom individer og grupper av personer som er bygget inn i AFP-ordningens kvalifiserings-, utmålings- og finansieringssystem.

Utgang i kvalifiseringsperioden

Det spørsmålet som har fått mest oppmerksomhet i debatten om AFP, er hvor mange som faller ut av ordningen. Tap av et pensjonsgode skaper mer debatt enn ny og «rabattert» tilgang til godet. Et utgangspunkt for denne analysen er å regne som om hovedregelen som gjelder fra og med årskullene født i 1955 om medlemskap 7 av de siste 9 årene, gjelder for alle. Det kan sees på som en beregning av hva avgangsrater vil være når overgangsordningene er avviklet og kravet om 7 av de siste 9 år gjelder for alle (gitt at atferden er representativ for fremtidige årskull). Vi skal også beregne avgang basert på overgangsreglene for årskullene 1944–1954. Vi beregner både frafallet som følger av de lettere kravene og det frafallet som standardregelen over tid vil gi. Vi begynner med det siste.

Figur 6 viser hvordan regelen om kvalifisering i løpet av 7 av de siste 9 år før fylte 62 år ville ha slått ut hvis den gjaldt likt for årskullene født 1953 til 1961. Siden alle har samme antatte kvalifiseringsregel, setter vi de som var omfattet av AFP-ordningen når de var 53 år, til 100 prosent. Ved 53 år har man 9 år igjen til man kan ta ut AFP. Hvor langt fram vi kan følge de ulike aldersgruppene vil variere siden en del av dem ennå ikke har nådd 61 år.

Figur 6. Andelen som forblir i AFP siste 9 år før alder 62 år. Fødselskull 1953 til 1961

Det er et betydelig akkumulert frafall i kvalifiseringsperioden. For den gruppen vi kan følge helt fram til 62 år, dvs. 1953-kullet, ser vi at 74 prosent av de som gikk inn i kvalifiseringsperioden, er igjen. For 1954-kullet er 25 prosent ute ved 60 år. Dermed er rundt hver fjerde av de som var inne ved 53 år enten blitt helt uføre, bedriften de har jobbet i har ikke lenger tariffavtale, eller de har sluttet i en bedrift som er omfattet av AFP. For de årskullene som har kortere historikk, ser det årlige frafallet ut til å være noe lavere, men det er for tidlig å fastslå om de blir liggende på dette nivået ut kvalifiseringsperioden. Ut fra dette kan vi si at så mye som rundt hvert fjerde AFP-medlem vil kunne falle ut i kvalifiseringsperioden med en standard regel om medlemskap 7 av de siste 9 årene.

Det er variasjoner mellom menn og kvinner i frafallsannsynlighet. Dette er ikke overraskende siden kvinner over 55 år har høyere sannsynlighet for å bli uføre enn menn. Ser vi for eksempel på de som er født i 1953, var samlet frafall 33 prosent for kvinner og 24 prosent for menn.

Denne beregningen av frafall inneholder de som blir uføre i kvalifiseringsperioden. Av det akkumulerte frafallet i 1953-årgangen utgjør uføre så mye som nesten 30 prosent. Frafall på grunn av uførhet skiller seg fra de andre frafallsårsakene fordi hensikten med regelverket er at AFP ikke skal utbetales sammen med uføretrygd. Man kan ha ulikt syn på om dette er rimelig, men det er slik ordningen er utformet.

Ved frafall av andre årsaker enn uførhet kommer det ikke noen annen utbetaling til erstatning for AFP. Frafall i kvalifiseringsperioden fordi man for eksempel mister jobben i en tariffdekket bedrift kan i større grad betraktes som en uønsket bi-effekt av regelverket. Figur 7 viser frafallet når vi ser bort fra de som ble uføre en eller annen gang i kvalifiseringsperioden. Det vil si hvor mange som enten slutter i en AFP-bedrift eller hvor deres bedrift ikke lenger er med i ordningen. Når vi nå ser bort fra de som ble uføre i kvalifiseringsperioden, viser beregningene at 20 prosent, eller hver femte person, av de som var med, og kunne bli kvalifisert, enten har sluttet i en AFP-bedrift eller bedriften de jobber i har gått ut av AFP.

Figur 7. Andelen som forblir i AFP siste 9 år før alder 62 år. Fødselskull 1953 til 1961. Nye uføre ikke medregnet

Fordeler vi frafallet etter de to hovedårsakene (i) bedriftsutmeldelse og (ii) annen, frivillig eller ufrivillig, fratreden fra bedrift tilknyttet AFP, ser vi at frafallet er relativt jevnt fordelt mellom disse to. For 1953-kullet utgjorde individuell utgang fra AFP-bedrift rundt 60 prosent av frafallet. Mange av disse har lav registrert inntekt og ikke organisasjonsnummer, og kan ha gått ut av arbeidslivet. En stor gruppe har imidlertid relativt høy lønnsinntekt, men er ikke registrert med organisasjonsnummer. Dette kan skyldes at de har inntekt deler av året, har sluttet i bedriften og ikke gått over i ny bedrift i kalenderåret. Det kan også være sluttpakker m.m. Vi kan imidlertid ikke utelukke at det er mangelfull registrering knyttet til fisjoner, fusjoner eller jobbskifter internt i et konsern.8 Fellesordning bekrefter at det i enkelte tilfeller gjøres undersøkelser for å rette opp mangelfull registrering. Dette har imidlertid et lite omfang. Vi har derfor brukt tallene over individuell utgang som de faktisk er registrert.

Også når vi ser bort fra uførhet er det en større andel kvinner som faller ut, men overrepresentasjon av kvinner er noe mindre enn når uførhet er inkludert i frafallet. Ser vi på de som er født i 1953, var samlet frafall 23 prosent for kvinner og 18 prosent for menn.

Som påpekt har vi også beregnet frafallet ut fra de faktiske kvalifiseringsreglene som nå gjelder som en overgangsordning for noen årskull, dvs. ut fra de som har 3 av de siste 5 årene, via 4, 5 og 6 av de siste 6, 7 og 8 til 7 av de siste 9. Alt frafall inklusive uførhet vises i figur 8 og frafall etter at vi ser bort fra uførhet i kvalifiseringsperioden vises i figur 9.

Selv om vi her ser på de faktisk kvalifiseringskravene, som er noe lettere enn kravet om 7 av de siste 9 årene, er fortsatt frafallsnivåene relativt høye. Inklusive uførhet er avgangraten på rundt 20 prosent, dvs. at de «snillere» midlertidige kvalifiseringsreglene reduserer totalt frafall fra rundt 25 til rundt 20 prosent.

Figur 8. Andelen som går ut av AFP i kvalifiseringsperioden. Fødselskull 1949 til 1955. Nye uføre medregnet

Figur 9 viser andelene av de ikke-uføre som fortsetter i AFP gjennom den faktiske kvalifiseringsperioden for de enkelte årskullene. Det vil si perioden fra 57–62 år for årskullene t.o.m. 1951 og deretter stegvis overgang til perioden fra 53–62 år som gjelder for 1955-kullet. Kortere kvalifiseringsperiode for de eldre årskullene reduserer frafallet noe, dvs. fra rundt 20 prosent til rundt 15 prosent.

Figur 9. Andelen som går ut av AFP i kvalifiseringsperioden. Fødselskull 1949 til 1955. Nye uføre ikke medregnet

Dette avsnittet har vist at uførhet er forklaring på nesten en tredjedel av det totale frafallet. Med uførhet som frafallsårsak, ser det ut til at nesten hver fjerde person som var inne ved kvalifiseringsperiodens start, likevel ligger an til ikke å oppnå en pensjon. Frafallet er størst blant kvinner. For de eldste årskullene med kortere kvalifiseringskrav er frafallet noe lavere.

Frafallet etter uførhet ligger på i underkant av 20 prosent av de som var inne. Disse vil altså likevel ikke vil kvalifisere til AFP-pensjon. Igjen er det en overvekt av kvinner. Årsaken til frafallet fordeler seg relativt likt på de som gikk ut fordi de sluttet i en bedrift med AFP og de som falt ut fordi bedriften opphørte eller gikk ut av AFP-ordningen. Igjen blir disse tallene noe lavere for de eldste årskullene med kortere kvalifiseringskrav, dvs. rundt 15 prosent. I disse årskullene er det fra rundt 10 000 personer (1953) til 14 000 (1961) som var inne i AFP-ordningen 9 år før de ville fylt 62 år. Det vil si at totalt frafall for eksempel for de som er født i 1953 er i overkant av 2700 personer. Ser vi bort fra de som var eller blir uføre, er frafallet ca 1600 personer, hvorav rundt 1000 faller ut som følge av jobbskifte eller endringer i den bedriften de jobber i. Bare siden AFP-ordningen trådte i kraft fra 2011 kan så mange som 10 000 personer som har vært inne i ordningen, likevel ikke ha fått AFP-pensjon.

Hvem er de som faller ut?

Analysen har vist at kvinner har et høyere frafall enn menn. Det gir en indikasjon på hva som kjennetegner fordelingsvirkningene av frafallet. Tabell 1 viser frafallet ved oppgitt alder fordelt etter kjønn i årskullene 1949–1955. Det er betydelig overrepresentasjon blant kvinner i flere av årskullene. Det er bare for 1949–1951-kullene at frafallet er relativt likt for menn og kvinner.

Tabell 1. Frafall fra AFP-ordningen beregnet uten uførhet etter alder og kjønn. Prosent av de som var med ved inngang til kvalifiseringsperioden og som ikke kvalifiserte

* NA: «Not Available» (for unge til å ha nådd fram til de respektive aldrene).
1949195019511952195319541955
AlderMKMKMKMKMKMKMK
591112121210101114131515191622
60151415151112121614171721NA*NA
6117151615121313161518NANANANA

Vi har også beregnet frafallet fordelt på næringer. Av plasshensyn viser vi ikke dette her, men bildet er tydelig i den forstand at frafallet er størst i tradisjonell tjenesteyting og i bygg og anlegg og lavest i oljerelatert virksomhet og i industrien.

I tabell 2 sammenligner vi de som har eller vil kvalifisere til AFP med de som har falt ut av ordningen, på noen utvalgte kjennetegn. Tabellen gjelder for personer født i årene 1949–1955 som var med i en AFP-bedrift i starten av sin kvalifiseringsperiode og som ikke ble uføre i løpet av denne. De som falt ut har gjort det fordi bedriften ikke lenger er omfattet av AFP eller fordi de har sluttet i bedriften.

Tabell 2. Utvalgte kjennetegn ved personer i fødselskullene 1949–1955 som har falt ut av AFP-ordningen i kvalifiseringsperioden sammenlignet med de som ikke har falt ut. Faktiske kvalifiseringskrav for ulike årganger

Inne fram til 61 årFalt ut
Antall (1949–1955)57 662 (84 %)10 684 (16 %)
Gjennomsnittsinntekt ved alder 537,52 G (696 000 kr)7,51 G (695 000 kr)
Median inntekt ved alder 556,48 G (600 000 kr)6,14 G (568 000 kr)
Gjennomsnittsinntekt ved alder 617,09 G (656 000 kr)5,43 G (503 000 kr)
Gjennomsnitt av gjennomsnittsinntekt 17–61 år3,10 G (287 000 kr)2,44 G (226 000 kr)
Kvinneandel27,5 %31,7 %

De som faller ut av AFP-ordningen, hadde, ved inngangen til kvalifiseringsperioden, like høy inntekt som de som kvalifiserer for ordningen. Ser vi derimot på inntekt over hele aldersperioden som AFP-ytelsen regnes fra, og der vi har informasjon om dette, det vil si fra 17–61 år, er denne høyere for gruppen som kvalifiserer til AFP, enn for gruppen som er falt ut av ordningen. Rett før kvalifiseringsperiodens slutt, ved alder 61 år, er det også forskjell på arbeidsinntekten til de som går ut og de som blir i AFP. En stor del av denne forskjellen skyldes at en del av de som går ut, forlater arbeidslivet og får liten inntekt registrert, men som påpekt, en del av de som ikke lenger står registrert med arbeidsgiver med organisasjonsnummer ved kvalifiseringsperiodens slutt, har fortsatt en relativt høy inntekt. Dessuten går en halvdel av de som faller fra til en annen arbeidsgiver, som ikke er med i AFP. Ser vi på gjennomsnittsinntekten til de som faller fra, men fortsatt er i arbeid med registrert arbeidsgiver, så er denne ved alder 61 år på 6,53 G (605 000 kr). Dette er en del lavere enn inntekten til de som fortsetter i AFP. Samlet tyder dette på at frafallet har fordelingsmessige virkninger slik at sannsynligheten for å tape en pensjonsytelse er større for kvinner og for personer med lavere livsinntekt enn gjennomsnittet.

Virkningene av frafall

De som faller ut av AFP-ordningen i kvalifiseringsperioden, går glipp av en livsvarig pensjon som de ellers ville hatt rett til. Basert på informasjon om historisk pensjonsgivende inntekt for arbeidstagere som faktisk har falt ut, har vi beregnet at de har gått glipp av en årlig pensjon som i gjennomsnitt ville utgjort omkring 43 000 kroner (før levealdersjustering), gitt at pensjonsuttaket hadde startet ved fylte 67 år. Den tilsvarende pensjonsbeholdningen ved fylte 67 år har vi beregnet at i gjennomsnitt ville utgjort omkring 800 000 kroner.

Et sentralt spørsmål er hvilke konsekvenser det ville hatt for ordningens økonomi og for premien om frafallet i kvalifiseringsperioden ikke hadde vært der. En delvis eller fullstendig reduksjon i frafallet kan oppstå som følge enten av endret adferd hos arbeidstakere eller arbeidsgivere eller ved endring av kvalifiseringsreglene. Gitt observert frafall på omkring 20 prosent som utgangspunkt (og forutsatt alt annet likt), viser våre beregninger på den faktiske bestanden i ordningen at et slikt tenkt scenario uten frafall ville ha resultert i at nivået for pensjonsforpliktelsen hadde vært i størrelsesorden 25 prosent høyere enn det gjeldende nivået.

I Fellesordningens årsberetning for 2015 opplyses det at pensjonsforpliktelsen for de som har oppnådd rett til AFP pr. 31.12.2015, utgjør i overkant av 32 milliarder kroner. Det kan da anslås grovt at uten frafall, så ville forpliktelsen ha vært i overkant av 40 milliarder kroner.

Det store spørsmålet er hva en slikt tenkt økning i forpliktelsesnivået ville betydd for premienivået i de årene ordningen har vært i kraft og for fremtidig premienivå. Det er da viktig å være klar over særtrekk i ordningens finansieringssystem og premiefastsettelse. I Fellesordningens årsberetning 2015 sies det om dette i styrets beretning bl.a. at loven gir rom for tilpasninger av premien over tid.9 Til forskjell fra rettighetsbaserte tjenestepensjonsordninger er det følgelig ingen direkte forbindelse mellom hvordan pensjonsforpliktelsen utvikler seg på den ene side og fastsettelse av den årlige premien på den annen side. Og til forskjell fra rettighetsbaserte tjenestepensjonsordninger, er det rom for vurderinger og skjønn ved fastsettelse av pensjonsfondets størrelse og av premien.

Man kommer imidlertid ikke utenom den pensjonsøkonomiske tyngdelov som sier at over tid må premieinnbetalingen legges opp slik at den gir dekning for pensjonsutbetalingene. I et slikt langsiktig tidsperspektiv kan man slutte at en tenkt AFP-ordning uten frafall ville innebåret 25 prosent økte premiekostnader for de som skal finansiere ordningen, selv om man ikke kan si presist hvordan denne premieøkningen vil bli fordelt over tid. Som en illustrasjon ville en forhøyelse med 25 prosent av den premien som har vært gjeldende, innebåret at premiesatsen for 2016 ville vært 3,125 prosent av pensjonsgrunnlaget mot faktisk 2,5 prosent. I tillegg vil statens kostnader øke tilsvarende siden staten betaler en tredjedel av de løpende utgiftene i AFP. Nettopp ønsket om å unngå kostnadsøkninger i ordningen har vært understreket av arbeidsgiversiden i forbindelse med AFP. En årlig kostnadsøkning for arbeidsgivere som beregnet her, representerer en betydelig utfordring for den evalueringsprosess som partene og staten skal igjennom i 2017.

Skal alle med?

Sannsynligvis er AFP-ordningen i privat sektor en unik norsk blanding av en offentlig og privat pensjonsordning. Et spesielt viktig særtrekk er det kvalifiseringssystemet som den nye alderspensjonsordningen tok med seg fra den tidligere førtidspensjonsordningen ved omleggingen i 2008/11. I møte med en relativt beskjeden tariffdekning i privat sektor skaper dette utfordringer med inn- og utgang i kvalifiseringsperioden. Det gir et betydelig frafall som utfordrer forventningene om forutsigbarhet og rettigheter i en alderspensjonsordning.

Om lag hver fjerde arbeidstaker forlater ordningen i kvalifiseringsperioden. Dette er noe lavere for de årskullene som har lettere kvalifiseringskrav. En utfordring er i tillegg at også de som ikke faller ut av ordningen, kan være bekymret for risikoen for dette. Det store frafallet er problematisk fordi tap av en potensiell pensjonsrett kan oppleves vanskelig blant annet fordi det vil være for sent eller umulig å kompensere tapet med annen pensjonssparing.

I AFP-ordningen har det vært klart at ordningen skulle prøves mot uføretrygd og ikke gi opphav til utbetaling når man mottok uføretrygd. Likevel vil det at uføre ikke får tilgang til AFP og det man kan betrakte som en opptjent pensjonsrett, oppleves som urimelig av mange. Det er blant annet grunn til å tro at spørsmålet om å sikre uføre rett til AFP vil komme opp i forhandlinger om en omlegging av offentlig AFP.

I denne artikkelen har vi lagt størst vekt på frafall som er forårsaket av andre forhold enn uførhet, som bevegelser ut av ordningen fordi bedriften ikke lenger er dekket av tariffavtale, fordi bedriften ikke eksisterer lenger eller den enkelte har sluttet i en AFP-bedrift. Disse frafallsårsakene treffer i kjernen av virkemåten til en alderspensjonsordning fordi de bryter med prinsippet om rettighetsopptjening og også om forutsigbarhet. Den enkelte kan ikke selv styre eller forutse om man vi falle ut av ordningen. Det blir heller ikke gitt noen økonomisk kompensasjon når man ikke kvalifiserer. Dermed kan det for den enkelte oppleves, ikke bare som uforutsigbart, men også urimelig. Forutsigbarhet er selve kjernen i en hver pensjonssparing, dvs. man sparer systematisk for å opprettholde en tilvant inntekt. Ser man bort fra de som blir uføre i kvalifiseringsperioden, er det fortsatt hver femte som kan falle ut. For de årskullene som har noe lettere kvalifiseringskrav, er frafallet noe lavere.

Årsakene til frafallet, etter at man ser bort fra uførhet, er i 40 prosent av tilfellene at den bedriften som man jobber i, opphører eller går ut av ordningen. 60 prosent av frafallet drives av beslutninger foretatt av den enkelte om jobbskifte eller at de ufrivillig forlater en AFP-bedrift.

Frafallet har fordelingsmessige virkninger. Kvinner og personer med lavere livsinntekt har høyere sannsynlighet for å falle ut i kvalifiseringsperioden enn menn og personer med høyere livsinntekt. Dette henger i noen grad sammen med at frafallet er størst i tjenesteytende næringer. Dette må også ses i lys av at kvinner i utgangspunktet har lavere AFP-dekning enn menn.

Frafall og inngangen i AFP har betydning for finansieringen av ordningen. Uten frafallet ville ordningen hatt betydelig høyere årlige kostnader for arbeidsgivere og staten. Skulle hullene, utenom uførhet, tettes, vil de årlige kostnadene over tid kunne stige med 25 prosent. Dette er en betydelig utfordring i den evalueringsprosessen som partene og staten skal gjennomføre.

Samlet kan man si at frafallet ikke bare treffer den enkelte som ikke får antatte pensjoner, det treffer også ordningens rolle i det samlede pensjonssystemet. Et godt eksempel på det er bedriftenes problem med å bygge sin tjenestepensjon på toppen av AFP. Noen ansatte vil kunne få mer enn man siktet mot, andre vil kunne få mindre. Frafallet er dermed et sosial- eller pensjonspolitisk spørsmål. Nettopp dette kan peke i retning at alle tre parter i AFP-ordningen, også staten, vil ta del i å finne løsning på disse problemene.

Referanser

Arbeids- og sosialdepartementet (2008). Grunnlag for utforming av framtidas AFP-ordning for privat sektor. Rapport fra AFP-utvalget avgitt 6, februar 2008. Oslo: Arbeids- og sosialdepartementet.

Arbeids- og sosialdepartementet (2015). Nye pensjonsordninger i offentlig sektor. Rapport fra en arbeidsgruppe. 17. desember 2015. Oslo: Arbeids- og sosialdepartementet.

Bjørnstad, A. F. (2016). Økt uttak av AFP i privat sektor. Arbeid og velferd, 3, 101–114.

Ebbinghaus, B. (2011a). Introduction: Studying pension privatization in Europe. I B. Ebbinghaus (red.) The Varieties of Pension Governance. Pension Privatization in Europe (s. 3–22). Oxford: Oxford University Press.

Ebbinghaus, B. (2011b). The Varieties of Pension Governance: Pension Privatization in Europe. Oxford: Oxford University press.

Hippe, J. M. & Grødem, A. S. (2016). No fighting in the Streets: The Role of Trade Unions in the Norwegian Pension Reform. Paper presented at The 2016 ESPAnet Conference Rotterdam, the Netherlands, 1–3 September 2016.

Hippe, J. M. & Midtsundstad, T. (2016). Teller AFP med? Omlegging av AFP og tilpasninger av tjenestepensjoner i privat sektor. Fafo-notat 2016:08. Oslo: Fafo.

Hippe, J. M. & Nergaard, K. (2016). Nordisk arbeidsliv: Modell under press. I I. Frønes & L. Kjølsrød (red.), Det norske samfunn. Bind 2., 7. utg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Hippe, J. M. & Vøien, H. G. (2014). An Analysis of Future Benefits from Public and Private Pension Schemes. Fafo-rapport 2014:21. Oslo: Fafo.

Neergård, K. (2014). Organisasjonsgrader, tariffavtaledekning og arbeidskonflikter 2013. Fafo-notat 2014:14. Oslo: Fafo.

NOU, Norges offentlige utredninger (2004:1). Modernisert folketrygd. Oslo: Finansdepartementet.

Trampusch, C. (2006). Industrial relations and welfare states: the different dynamics of retrenchment in Germany and the Netherlands. Journal of European Social Policy, 16, 121–133. DOI: 10.1177/0958928706062502

Trampusch, C. (2007). Industrial relations as a source of solidarity in times of welfare state retrenchment. Journal of Social Policy, 36, 197–215. DOI: 10.1017/S0047279406000560

1Artikkelen er utarbeidet i forbindelse med prosjektet «Interactions between national and labour market based pensions in Norway: pension outcomes and policy processes» finansiert av Norges forskningsråds program om evaluering av pensjonsreformen – EvaPen.
2Behovet for å legge om den tidligere AFP-ordningen ble påpekt allerede i Pensjonskommisjonens innstilling (NOU 2004:1 Modernisert folketrygd s. 197).
3I sin rapport om en mulig ny offentlig tjenestepensjon og AFP drøfter Arbeids- og sosialdepartementet å innføre en privatlignende AFP også i offentlig sektor. Dette vil bli tema for diskusjoner og forhandlinger i 2018 eller senere (ASD 2015).
4Enkelt illustrert kan man med en årsinntekt på 500 000 kroner tjene opp en livsvarig utbetaling på kr 1 570. Med samme inntekt i 40 år gir det en årlig pensjon på 1 570 kr * 40 = 62 800 kr før levealdersjustering. Ordningen er imidlertid utformet slik at ytelsen er 19 200 kr høyere før fylte 67 år og at dette motsvares av lavere utbetaling etter 67 år. Dette for å sikre at det tidligere ytelsesnivået ved 62 år minst skulle opprettholdes. Det gis også et livsvarig skattefritt kompensasjonstillegg for personer født fra 1944 – 1962.
5Beregninger gjort av Kristine Neergård på Fafo. Se Hippe og Midtsundstad (2016) for referanse.
6Figur 2 er laget ved å benytte bedriftsnummer. Dermed får vi også med det forhold at enkeltbedrifter i et foretak noen ganger ikke er dekket av tariffavtale. Dette gir dermed en mer presis angivelse på AFP-dekningen ved å koble bedriftsnumre på AFP-bedrifter i 2014 med organisasjonsnummer til bedriftene hver enkelt arbeidet i 2014.
7Presist: Kvalifiseringsperiodens første år og de to årene forut. F. eks. for 1951-kullet: 2006, 2007 og 2008. For 1949-kullet har vi sett på 2006 og for 1950-kullet på 2006 og 2007.
8En stor del av de som ikke er registrert med arbeidsforhold (org.nummer) ved utløpet av kvalifiseringsperioden, er likevel oppført med relativt høy inntekt. Fellesordningen bekrefter at det i noen tilfeller skjer ytterligere undersøkelser etter at søkeren har fått avslag om pensjon. Dette kan være manglende innmelding knyttet til fisjons-prosesser eller bytte av virksomhet innad i et konsern. Det opplyses at dette har et lite omfang. Fellesordningen jobber med å forbedre kvaliteten på arbeidstakerregistrene som benyttes. Dette arbeidet vil også gjøre senere analyser av frafall mer presise. Vi har imidlertid pr i dag ingen mulighet til å beregne det eventuelle omfanget av mangelfull registrering og har derfor valgt å benytte registerinformasjonen som den foreligger. Det understrekes at bruk av disse registrene inngår i den konkrete administrative behandlingen.
9«Det følger av AFP-tilskottsloven § 21 at premien må fastsettes slik at den er tilstrekkelig til å dekke løpende utgifter og dessuten gi grunnlag for opplegg av et bufferfond. Bufferfondet skal, sammen med arbeidsgivernes erkjente plikt til fortsatt premiebetaling etter avtalenes eventuelle opphør, gi tilstrekkelig sikkerhet for dekning av arbeidsgivernes forventede framtidige forpliktelser. Loven gir rom for tilpasning av premien over tid, særlig i de årene gammel og ny AFPordning løp parallelt. Styret og ledelsen la til grunn at premien for ny AFP økte etter hvert som premie- og egenandel for gammel AFP ble faset ut. Premiesatsene for ny AFP har i 2015 vært 2,4 prosent av bedriftenes samlede utbetalinger av lønn mellom 1 og 7,1 ganger gjennomsnittlig grunnbeløp (G). Premienivået for ny AFP ble sommeren 2015 fastsatt til 2,5 prosent fra 01.01.2016.»

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon