Julia Orupabo Kvinnejobber, mannsjobber og innvandrerjobber Cappelen Damm Akademisk 2016

Fra jeg forlater huset mitt en tidlig morgen ved syvtida til jeg låser meg inn kontordøra, har jeg passert et hopetall av folk i arbeid eller på vei til skolebenken; først de polske mannlige snekkerne på taket i nabohuset, avisgutten fra Tanzania som jeg alltid snakker litt med, den svenske kvinnelige servitrisen på åpent bakeri, den mannlige rengjøringsarbeideren fra Syria og en gruppe studenter på vei inn på Høgskolen. Mon tro hvilken utdanning alle disse menneskene har eller er i ferd med å begynne på?

Ifølge Julia Orupabo handler både valg av utdanning og valg av yrke om mer enn gode karakterer og formelle krav til utdanning. Studenter begrenser seg selv og begrenses av uformelle forestillinger om hvilken utdanning og hvilket yrke som er «normalt» å velge. Som for eksempel at polske menn passer til snekkeryrket, at etnisk norske kvinner passer som sykepleiere eller at menn med minoritetsbakgrunn egner seg bedre i renholdsbransjen enn både kvinner og menn med majoritetsbakgrunn. Det kan også fremstå som mer «naturlig» for jenter å velge sykepleie, mens det oppleves mer selvfølgelig for gutter å velge elektro. Dette kaller Orupabo «uformelle kompetanseformer». Så hvorfor skrive en hel bok om dette? Forestillinger om hvem som passer til hvilken utdanning og hvilket arbeid som oppleves som begrensende for unge menneskers utdanningsvalg, handler også om makt til å definere hvilke egenskaper og væremåter som er mest anerkjennende. Dette bryter med politiske ambisjoner om like muligheter og like retter til utdanning og arbeid, og må derfor undersøkes, hevder Orupabo.

Boka har seks kapitler. I det første kapittelet skisseres bokas formål, metode, analytiske perspektiv og undersøkelsesområde. Formålet er å undersøke forskjellsskapende prosesser i overgang fra utdanning til arbeid, med spesielt fokus på betydningen kjønn og etnisitet får i slike prosesser. Bokas empiriske materiale består av kvalitative intervju med studenter fra tre utdanninger: 20 fra sykepleie, 8 fra bioingeniør og 8 fra datateknologi som er intervjuet før og etter fullført utdanning. Mens sykepleie og datateknologi oppfattes som henholdsvis kvinnedominerte versus mannsdominerte utdanninger, er bioingeniørutdanningen mindre studert, og det synes ikke å eksistere sterke forestillinger om hvem som er den «typiske» bioingeniøren. Kapittelet er bygget opp som et argument; Orupabo skisserer utfordringer med et kjønnsdelt arbeidsmarked og viser til tidligere studier av de tre utdanningene som handler om betydningen av kjønn. Forfatteren etterlyser studier som i større grad tematiserer andre forskjeller enn kjønn som sosiale differensieringsmekanismer innenfor disse utdanningene – for eksempel etnisitet. Hvilke stereotypier om kompetanse skapes i sammenhenger der studenter har etnisk minoritets- og majoritetsbakgrunn? Er det slik at den etniske dimensjonen bringer inn en ny betydning i hvordan studenter tenker om kjønn og kompetanse? Et analytisk utgangspunkt er at kulturelle stereotypier ikke er gitt i seg selv, men gjøres relevante i bestemte situasjoner og kontekster.

Bokas perspektiv er konstruktivistisk; identitetskategorier som kvinne, mann, minoritet, majoritet – har ikke en gitt betydning, men tillegges mening i samhandling mellom folk og gjennom diskusjoner om hva det vil si å være norsk. Kategorier som etnisitet, kjønn og klasse finnes ikke i verden, men er snarere perspektiv å se verden gjennom. For å gripe hvordan forskjeller skapes i utdanning og overgang til arbeid og hvordan ulike sosiale forskjeller virker sammen, benytter Orupabo det som kalles et interseksjonalitetsperspektiv. Dimensjoner som etnisitet og kjønn er i et slikt perspektiv ikke separate størrelser eller kategorier.

I presentasjonen og diskusjonen av analytiske og teoretiske perspektiver er det lett å «falle av lasset» som leser. Språket kan til tider fremstå som unødvendig komplisert. For eksempel: «Den teoretiske tilnærmingen som anvendes i denne boka, anerkjenner at human kapital er avgjørende når det gjelder å matche arbeidstaker og jobb, men argumenterer for at denne matchingen også handler om at jobber og kompetanse rammes av kulturelle stereotypier som gjør dem mer eller mindre ‘passende’ for ulike grupper» (s.42). Det går an å forstå etter flere lesninger, men språket kan virke abstrakt i forhold til det empiriske materialet som skal belyses. Begrepet ‘aspirasjon’ brukes også gjennomgående. Her ville jeg heller valgt ‘ambisjon’ som et mer dagligdags begrep, også blant studenter.

Kapittel 2 har som mål å diskutere hvordan man kan forstå og forklare segregering på tvers; det vil si hvordan det kan ha seg at menn og kvinner med henholdsvis majoritets- og minoritetsbakgrunn havner i ulike deler av arbeidsmarkedet. I dette kapittelet gir forfatteren en oversikt over ulike perspektiver på det etniske og kjønnsdelte arbeidsmarkedet.

De neste fire kapitlene er såkalte «analysekapitler» - i det første av disse, kapittel 3, diskuterer forfatteren studentenes egen begrunnelse for eget utdanningsvalg. Når man tar et utdanningsvalg, plasserer man seg også i en større sosial sammenheng, hevder forfatteren. Hun viser hvordan valgprosessen erfares kvalitativt forskjellig av studenter og at deres valg også må knyttes til en delt forståelse av hva som er «normalt» - studenter som velger å studere sykepleie har det til felles at valget formuleres som en reorientering i forhold til andre alternativer som politi, økonomi, forsvar osv. De kvinnelige studentene tar avstand fra feminine og «myke» verdier i sykepleie. Vi møter flere studenter i dette kapittelet, som Ragna, Mira og Sabina. Dette er gode beskrivelser av viktige tema.

Men i lesningen av kapittelet blir jeg opptatt av skillet mellom informantenes språk – hvordan de snakker om seg selv – og forskerens tolkning - hva hun mener det de snakker om handler om. Sabina skal studere sykepleie. Hun sier for eksempel at det var en type nedtur å begynne på hjelpepleierutdanning når hun hadde master i idrett/gymlærer fra sitt opprinnelsesland. Men nå har hun valgt å bli sykepleier. På bakgrunn av Sabinas beskrivelser av utdanningsvalg i Norge slutter forfatteren at «Sabina opplever at hun har hatt nedadgående mobilitet i Norge» (s.57). Noe av tolkningene til forskeren kan få studentene hun har intervjuet til å virke ekstremt strategiske og rasjonelle. På den ene siden er det interessant at Orupabo finner at mange som velger sykepleie snakker om en type reorientering mot helse som en begrunnelse for valget. På den andre siden er det vel ganske vanlig at man som student ofte er usikker på hva man vil, man prøver litt forskjellig og har ikke alltid en klar plan for «hva man vil bli». Det kan synes noen ganger som om det empiriske materialet passer som hånd i hanske i det teoretiske rammeverket, snarere enn at studentenes stemmer og erfaringer kan bidra til å utfordre det teoretiske rammeverket.

Kapittel 4 omhandler studentenes forståelse av de ideelle kompetanseidealene innenfor egen utdanning, det vil si hva er det man bør kunne, gjøre og være som sykepleier, data-teknolog eller bioingeniør. Mannlige studenter i datateknologi vektlegger sin egen interesse for datateknologi, helt fra lek i barndomsår, som en viktig identifikasjon og motivasjon til utdanningen. Orupabo finner at studenter som identifiserer seg sterkt med kompetanseidealene i for eksempel sykepleie, er mer positive til arbeidslivet enn de studentene som ikke føler seg «hjemme nok» i egen utdanning.

Kapittel 5 er det siste analytiske kapittelet, med tittelen Selvsosialisering. Her diskuteres studentenes ulike erfaringer med å lykkes i overgang til utdanning. Studenter som føler seg inkludert i utdanningen, har mindre følelse av risiko i overgang til arbeid. Begrepet selvsosialisering refererer til en aktiv prosess der individer lærer og tilpasser sine ambisjoner til mulighetene som finnes innenfor en gitt kontekst (s.131). Vi møter for eksempel Sibel som etter endt utdanning ikke fikk jobb innenfor datateknologi. Hun valgte å ta av seg hijaben, tok en master og fikk jobb. Sibel tilpasser seg uformelle krav, hun bedriver selvsosialisering og «normalitetstilpasning» innenfor en gitt arbeidslivskontekst der det er fordommer knyttet til kvinner med hijab. Dette er gode og interessante eksempler. Her viser Orupabo hvordan endringer som studenter gjør i sitt karriereløp ikke bare handler om studentenes kompetanse og kunnskap, men om de symbolske og uformelle kompetanseidealene som studentene møter. Språket er også her til tider komplisert og uklart, som for eksempel «Å komme raskt i jobb vil slik være ekstra viktig for individer som rammes negativt av de symbolske grensene i utdanningsløpet» (s. 137). Her er det noe om forholdet mellom kart og terreng som blandes i samme setning, det vil si teoretiske modeller fremstår som «essensialistiske» (symbolske grenser som rammer individer) og litt «tredd nedover» det empiriske materialet.

Bokas siste kapittel, kapittel 6, tar opp diskusjoner fra de tre foregående kapitlene og plasserer dem innenfor litteratur om det segregerte og segmenterte arbeidsmarkedet. Kapittelet fokuserer på karriereutfall, det vil si hvilken posisjon studentene får i arbeidsmarkedet. Kapittelet viser hvordan det oppstår andre typer forskjellsmarkører i profesjoner som har stor andel etniske minoriteter.

Dette bringer oss tilbake til bokas tittel formulert som et spørsmål: Kan vi snakke om kvinne-, manns- og innvandrerjobber? Orupabo viser at det finnes en rekke uformelle stereotypier som bidrar til å styrke segregering i utdanning og arbeid i forhold til kjønn og etnisitet; det vil si som begrenser studentene i deres valgmuligheter. Dette er viktig, om ikke ny innsikt, i dagens flerkulturelle Norge, som det er verdt å skrive mange bøker om. Mine innvendinger er primært knyttet til forholdet mellom det teoretiske rammeverket og det empiriske materialet, som kan fremstå som litt for «låst» - noe som virker som det motsatte av det forfatteren ønsker å få frem. Det kunne også være et poeng å begrunne metodevalg. Studier basert på deltagende observasjon kan få frem andre former for segregering som ikke like lett lar seg fange gjennom intervju, som verdsetting av folks utseende, kroppsform, hudfarge og væremåte i utdanning og arbeidsliv.