Mange norske virksomheter har etablert seniorpolitiske tiltak, hvorav universelle standardiserte tiltak er mest utbredt. Studier tyder på at slike tiltak har begrenset innvirkning på pensjoneringen. Det diskuteres derfor om ikke behovsprøvde og skreddersydde ordninger er bedre. I artikkelen drøfter vi styrker og svakheter ved disse to hovedtypene av seniortiltak. Målet er å klargjøre hvilke faktorer som er viktige for at tiltak både skal fungere i den institusjonaliserte dialogen mellom partene lokalt og for seniorene. Avslutningsvis drøftes en mal for valg av tiltak som i større grad møter de ulike aktørenes behov. Artikkelen bygger i hovedsak på data fra egne casestudier det siste tiåret.