Denne artikkelen gir et overblikk over den omfattende arbeidsmigrasjonen fra Øst- og Sentral-Europa til de nordiske landene i kjølvannet av EU-utvidelsene i 2004 og 2007, samt sentrale drivkrefter for strømmene. Basert på undersøkelser av lønns- og arbeidsvilkår for polske arbeidere i Oslo, København og Reykjavik diskuteres i hvilken grad de nordiske arbeidslivsmodellene har vært i stand til å opprettholde minstestandarder i utsatte næringer. Vi finner at selv om alle landene står ovenfor utfordringer knyttet til å regulere arbeidslivet i et åpent transnasjonalt arbeidsmarked, så har det institusjonelle utgangspunktet, samt måten utfordringene har blitt møtt på, vært forskjellig i de ulike nordiske landene. Avslutningsvis diskuteres mulige implikasjoner av økt mobilitet for de nordiske arbeidslivs- og velferdsstatene.