I den offentlige debatten om norsk fag- og yrkesopplæring kan vi ofte støte på bekymringer om yrkesfagenes status. Mens det er stort behov for faglig arbeidskraft, sliter de yrkesfaglige utdanningsprogrammene med svekket rekruttering og stort frafall. Utdanningsinteressert ungdom styrer forbi yrkesfagene og/eller orienterer seg mot studiekompetanse og høyere utdanning. Akademiske yrker og karriereløp synes mer forlokkende enn yrkesfag og fagarbeid. Ofte forklares dette med yrkesfagenes lave status, noe som kan virke både rimelig og relevant. Men begrepet status er ikke entydig. For hva er det som gir status til arbeid og utdanning? Er det arbeidets innhold, utsikten til høy lønn, utdanningens lengde eller dens tilgjengelighet, er det mulighet for sikker jobb, eller er det et spørsmål om generell samfunnsmessig verdsetting? Her finnes det ikke entydige svar; i stor grad inngår de ulike faktorene i komplekse sammenhenger. Og det er nettopp dette poenget jeg vil fremheve og utdype i denne kommentaren: Statusen, eller mer generelt stillingen til de ulike yrkesfagene i norsk utdanning og arbeidsliv, må forstås i lys av et komplekst innbyrdes samspill mellom nasjonalt utformede utdanningssystemer og bestemte trekk ved arbeidslivets utforming. Hvis man vil gjøre noe med yrkesfagenes status, må man først ha en forståelse av disse komplekse sammenhengenes historiske utforming.