Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Økonomisk integrasjon av innvandrere i Vest-Europa

Dr.philos., professor ved Institutt for sosiologi og sosialt arbeid, Universitetet i Agder morten.blekesaune@uia.no

  • Side: 242-257
  • Publisert på Idunn: 2012-09-27
  • Publisert: 2012-09-27

Denne artikkelen sammenlikner økonomisk integrasjon av innvandrere fra Asia, Afrika og Latin-Amerika som har flyttet til seks vesteuropeiske regioner i European Social Survey (n=2150). Økonomisk integrasjon måles dels som aktivitet i form av arbeid eller utdanning og dels som at arbeid er husholdets viktigste inntektskilde. Analysene korrigerer for demografiske kjennetegn og opprinnelsesland (n=86). Innvandrere i Skandinavia er oftere i arbeid eller under utdanning enn innvandrere i fransktalende og tysktalende deler av Europa, spesielt kvinnelige innvandrere. En lav andel av innvandrerne i Skandinavia har derimot arbeid som husholdets viktigste kilde til livsopphold, spesielt mannlige innvandrere.

Det har vært stor interesse for hvordan innvandrere fra stort sett fattige land i sør klarer seg økonomisk i Norge (NOU 2011:7) og Europa (Zimmermann 2005). Hvis de klarer seg bra, kan innvandring være en mulig strategi for å sikre frem-tidig arbeidskraft i landene migrantene flytter til. Migrantene kan også bidra til valutainntekter til landene de flytter fra. Hvis innvandrerne ikke kommer i jobb, kan de derimot føre til økt fattigdom og til økte offentlige utgifter i sine nye hjemland (Bhuller og Aaberge 2010). Selv om denne problemstillingen er felles for mange gamle industriland, er det så langt lite komparativ forskning som under-søker om innvandrere klarer seg bedre i noen land fremfor andre. Mesteparten av forskningen har vært avgrenset til ett og ett land, gjerne også til migranter fra én region (Zimmermann 2005). Komparativ forskning kan være til hjelp for å identifisere i hvilke land innvandrerne klarer seg best. I neste omgang kan denne forsk-ningen indikere hvilken politikk som bidrar til at innvandrere klarer seg godt, økonomisk og på andre vis i sine nye hjemland.

Det er mangelen på sammenliknbare data som er hovedgrunnen til at det finnes så lite forskning som systematisk sammenlikner hvordan innvandrere klarer seg i ulike europeiske land. I de seneste årene har det blitt publisert forskning som sammenlikner innvandrernes økonomiske integrasjon i «European Community Household Panel Survey» (ECHP) (Adsera og Chiswik 2007) og i «European Survey of Income and Living Conditions» (EU-SILC) (Kahanec og Zaiceva 2009). Men begge disse datasettene mangler opplysninger om hvilket land innvandrerne kommer fra, de har i beste fall data om hvilken verdensdel de kommer fra. Forsk-ning fra Norge og Storbritannia viser at det er store forskjeller i hvordan innvandrere fra for eksempel ulike asiatiske land klarer seg økonomisk i disse to landene (Henriksen 2007, Berthoud og Blekesaune 2007). Av den grunn bør komparativ forskning korrigere for opprinnelseslandet og ikke bare verdensdel når man sammenlikner innvandrernes økonomiske integrasjon i Europa.

Det er kun ett større komparativt datasett som gir informasjon om opprinnelseslandet til innvandrere til Europa, nemlig «European Social Survey» (ESS). Så langt har ESS fem runder med data, fra cirka 2002 til cirka 2010, med to år mellom hver runde. Hver av disse fem rundene med ESS-data har for få innvandrere til at man kan undersøke hvordan de klarer seg i ulike europeiske land. Men ved å slå sammen disse fem datasettene får vi langt på vei et tilstrekkelig antall innvandrere til at vi kan begynne å undersøke om de klarer seg bedre i noen land eller i noen regioner av Europa, fremfor i andre. Så langt jeg vet, er dette det første for-søket på denne typen komparative analyser.

Den empiriske analysen avgrenses til innvandrere fra Afrika, Asia og Latin-Amerika som i dag bor i Europa. Den innvandringspolitiske debatten i Norge og i mange andre europeiske land dreier seg mest om innvandring fra fattige land, og ikke så mye om innvandring fra andre velstående land. Grunnen er at sosiale og økonomiske forskjeller vanligvis er større mellom nord (Europa, Nord-Amerika) og sør (Afrika, Asia og Latin-Amerika) enn mellom relativt velstående land i Europa, Nord-Amerika og Oseania. Utfordringene med økonomisk integrasjon av innvandrere blir derfor ofte større når folk flytter fra sør til nord enn mellom velstående land.

Jeg undersøker to mål på hvordan innvandrerne klarer seg økonomisk. Det ene er om respondenten selv er aktiv i form av arbeid eller utdanning, versus alle andre tilstander. Det andre målet er om respondenten bor i et hushold der hovedinntekten kommer fra arbeid versus alle andre inntektskilder. For enkelthets skyld omtales disse avhengige variablene som aktivitet og arbeidsinntekt, og samlet vil jeg omtale dem som innvandrernes økonomiske integrasjon.

Ettersom arbeidsinntekt (økonomisk uavhengighet) måles på husholdsnivå, mens aktivitet (arbeid eller utdanning) måles på individnivå, vil mange leve av arbeidsinntekt uten at de selv er i arbeid. De kan leve av arbeidsinntekten til andre husholdsmedlemmer, for eksempel en ektefelle. I de fleste land er det flere innvandrere som er økonomisk uavhengige (arbeidsinntekt) enn som selv er i arbeid eller under utdanning (aktive). Men dette varierer mellom land. I Skandinavia er disse forskjellene mindre enn lenger sør i Europa.

Det er også mulig å være økonomisk aktiv uten å ha arbeidsinntekt som viktigste inntektskilde. En grunn er at noen er aktive i form av utdanning. En annen grunn er at ytelser fra velferdsstaten kan være høyere enn arbeidsinntekten. En sjenerøs velferdsstat påvirker også de økonomiske klassifiseringene som analyseres her.

Analysene korrigerer for demografiske kjennetegn. Det vil si respondentens alder (20–70 år), om man bor sammen med en partner (ektefeller eller samboer), og antall egne barn eller adoptivbarn i husholdet, i aldersgruppene 0–6 og 7–15 år.

Tidligere forskning

Det er et vanlig funn at innvandrernes økonomiske integrasjon bedres de første årene etter migrasjonen (Bratsberg et al. 2002). Men dette gjelder muligens ikke for alle typer migranter, eksempelvis arbeidsmigranter (NOU 2011:7), eller i alle land, for eksempel Danmark (Constant og Zimmerman 2005). Barth et al. (2004) finner at økonomisk integrasjonen målt som inntekt inntrer hurtigere i USA enn i Norge, spesielt for mer velutdannede migranter.

Adsera og Chiswick (2007) analyserer migrantenes inntekt i ECHP både etter hvilket kontinent de kommer fra og etter hvilke land de har flyttet til, men i ulike statistiske modeller. Når de sammenlikner europeiske bostedsland, skiller de kun mellom migranter fra EU-land og ikke-EU-land. Norge er ikke med i analysen (ECHP). Resultatene viser at innvandrere fra land utenfor EU har relativt lav inntekt i de nordiske landene, spesielt i Sverige, men også i Danmark og Finland, sammenliknet med innfødte personer i tilflyttingslandene. Migranter som har flyttet til Tyskland, Østerrike, Nederland og Irland, har klart seg bedre sammenliknet med innfødte i disse landene. Kvinnelige innvandrere har også klart seg relativt godt sammenliknet med innfødte kvinner i Italia og Portugal, men det er mulig at dette kun skyldes lav kvinnelig yrkesaktivitet i disse landene.

Kahanec og Zaiceva (2009) skiller også mellom migranter fra EU og utenfor EU i sin analyse av («snudd») arbeidsledighet og inntekt blant yrkesaktive i EU-SILC. Resultatene viser at innvandrere utenfra EU har høyere arbeidsledighet og lavere inntekt enn innfødte, både i gamle vestlige EU-land (n=15) og i nye østlige EU-land (n=8). Det kan nevnes at ESS-dataene (som analyseres her) viser at de som har flyttet til gamle EU-land i vest, kommer fra alle verdensdeler, mens innvandrere som har flyttet til nye EU-land i øst, stort sett kommer fra Øst-Europa, spesielt Russland. Disse analysene sammenlikner således ulike grupper av migranter.

Innvandrere i ESS

Alle typer surveydata har et potensielt problem ved at ikke alle grupper er like godt representert i dataene. I skandinaviske land kan noen forskere omgå dette problemet ved å bruke registerbaserte data når de studerer innvandreres økonomiske integrasjon (Henriksen 2007). I andre land kan forskere bruke folketellingsdata (Berthoud og Blekesaune 2007), som normalt vil ha høyere svarprosenter enn surveydata. Men i de fleste land, og i komparative studier der man sammenlikner innvandrere som bor i ulike deler av Europa, er forskere henvist til å bruke surveydata.

ESS har høyere svarprosenter enn mange andre surveydata, men lavere svarprosenter enn for eksempel nasjonale arbeidskraftsundersøkelser. I ESS varierer svarprosentene fra 45 i Frankrike til nesten 70 i Finland. Men flesteparten av landene ligger rundt 60 prosent (Stoop et al. 2008). Det er grunn til å tro at disse tallene er lavere for innvandrere, og spesielt for dem som er svakt integrert, for eksempel ved at de ikke behersker landets språk. Det er derfor sannsynlig at dataene som presenteres her, overestimerer innvandrernes økonomiske integrasjon. Det er vanskelig å si i hvilken grad dette medfører skjevheter når man sammen-likner innvandrere som bor i ulike deler av Europa.

ESS har surveydata fra innbyggerne i en rekke europeiske land pluss Israel og Tyrkia. Israel tas ut av analysen ettersom Israel ligger i Asia, og mange av innbyggerne er innvandrere fra Europa. Tyrkia klassifiseres her som asiatisk. Tyrkerne utgjør 11 prosent av innvandrerne i ESS (n=316). I alt har ESS 2696 innvandrere i aldersgruppen 20–70 år fra de tre verdensdelene Afrika, Asia og Latin-Amerika. Mange av opprinnelseslandene er representert med svært få personer; 26 land med bare en eller to migranter hver i ESS. Flere europeiske land har dessuten svært få innvandrere fra disse tre verdens-delene, og noen har tilsynelatende ingen. Jeg setter derfor to numeriske minstekrav: Hvert europeisk land må ha minst 40 innvandrere fra Afrika, Asia og Latin-Amerika for å bli med i analysen, og hvert opprinnelsesland må være representert med minst 3 personer hver. Dermed reduseres antallet opprinnelsesland fra 122 til 96 og antall innvandrere fra 2696 til 2589. Disse bor i 18 ulike europeiske land.

For å få gode estimater på innvandrernes økonomiske integrasjon i Europa bør hvert av bosteds-landene helst ha 300 innvandrere hver. Men ingen av landene har så mange innvandrere i ESS. Bosteds-landene må derfor grupperes til europeiske regioner. Jeg har valgt å gruppere bostedslandene til 6 europeiske regioner, som jeg mener danner naturlige regioner basert på geografisk nærhet og felles eller beslektede språk. Grupperingen fremgår av tabell 1.

De skandinaviske landene, Danmark, Norge og Sverige, klassifiseres som en region (antall innvandrere=383). Tilsvarende slår jeg sammen Storbritannia og Irland til en andre region kalt Britiske øyer (319), og Portugal og Spania slås sammen til en tredje (iberisk) region (411). Jeg slår også sammen de tysktalende landene Tyskland, Østerrike og de tysktalende delene av Sveits til en fjerde(tysktalende) region (393). Fransk- og italiensktalende deler av Sveits tas ut av analysen (tabell 1).

Sentralt i Europa har vi de fire landene Frankrike, Belgia, Luxembourg og Neder-land. Her velger jeg å slå sammen Frankrike og den vallonske (franskspråklige) delen av Belgia til en egen (fransktalende) region. Nederland og den flamske (nederlandsktalende) delen av Belgia slås sammen til en sjette og siste (nederlandsk) region. Regionen Brussel tas ut av analysen fordi den har både fransk (sentralt) og nederlandsk språk (i forstedene). Også Luxembourg (n=82) tas ut av analysen ettersom innbyggerne snakker en tysk dialekt, mens offisielt språk er fransk og tilhørigheten kan sies å være belgisk.

Hellas (n=118) tas ut ettersom landet ikke danner noen naturlig region med noen av de øvrige landene. Det samme gjelder Russland (n=55) og Ukraina (n=58), som riktignok har mye til felles, men de har alt for få innvandrere fra Afrika, Asia og Latin-Amerika i ESS til å danne en egen region, og disse landene danner ikke noen naturlig region sammen med noen av de øvrige 18 landene vi har data om.

Tabell 1. Antall innvandrere fordelt på bostedsland og bostedsregion i ESS
LandN=RegionN=
Danmark94
Norge107
Sverige182Skandinavia385
Irland50
Storbritannia269Britiske øyer319
Portugal224
Spania188Iberia412
Tyskland196
Sveits – tysk115
Østerrike82tysktalende393
Frankrike233
Belgia – vallonsk51fransktalende284
Belgia – flamsk66
Nederland294nederlandsk360
Sum2.1502.150

Denne klassifiseringen (tabell 1) medfører at 426 innvandrere i Luxembourg, Russland, Ukraina samt deler av Sveits og Belgia faller ut av analysen, og ytterligere 13 faller ut fordi de kommer fra opprinnelsesland med kun 1 eller 2 innvandrere hver. Den endelige analysen inkluderer dermed 2150 personer som har flyttet fra 86 land utenfor Europa til en av seks europeiske regioner. Antallet innvandrere varierer mellom de seks regionene fra 284 i Frankrike og vallonske Belgia (fransktalende) til 412 i Spania og Portugal (Iberia). For å utnytte informasjonen i disse dataene best mulig gjør vi en antakelse om at den avhengige variabelen er likt fordelt innenfor regionene, men kan være ulikt fordelt mellom regionene. Den statistiske analysen antar dessuten at kontrollvariablene har samme effekt mellom regioner og land. Dermed omgår vi å populasjonsvekte dataene, som ville ha korrigert for at disse landene og regionene har ulik befolkningsstørrelse.

Nasjonal politikk følger normalt landegrenser, og i mindre grad språkgrenser tilsvarende regionene som denne analysen sammenlikner. Ser vi derimot på arbeidsmarkedet målt som arbeidsledighet, synes språkgrensene å være minst like viktige som de nasjonale grensene. Eksempelvis hadde den nederlandsk-språklige delen av Belgia lav arbeidsledighet (4,9 prosent) på linje med Nederland i nord (4,1 prosent), mens den franskspråklige delen av Belgia hadde høy arbeidsledighet (9,8 prosent) på linje med Frankrike i sør (8,9 prosent) i observasjons-perioden 2002–2010.1

Statistisk analyse

Innvandrernes økonomiske integrasjon (aktivitet og arbeidsinntekt) analyseres ved hjelp logistisk regresjonsanalyse. Alle resultater presenteres grafisk i teksten (søylediagram) med statistisk korreksjon for tre demografiske kjennetegn: alder, barn og parforhold (samboer eller ektefelle). Regresjonsresultatene presenteres i vedlegg.

Alder operasjonaliseres som fem kontinuerlige variabler (lineære sammenhenger) for hvert av intervallene 20 til 30 år, 30 til 40 år, og oppover til og med 60 til 70 år. Barn operasjonaliseres som kategoriske variabler for alle kombinasjoner av antall barn, fra ingen (referansegruppe) til tre eller flere barn (slås sammen) i hver av aldersgruppene 0–6 år og 7–14 år (kodet 0 og 1). Parforhold (samboer/ektefeller) er kategorisk variabel (kodet 0 og 1).

Barn, alder og ekteskapelig status har ulik betydning for yrkesaktiviteten til menn og kvinner. Yrkesaktivitet er dessuten sterkt korrelert med alder. Derfor anvender den første logistiske regresjonsanalysen, som analyserer menn og kvinner samlet, ulik statistisk korreksjon for disse tre forklarende variablene (alder, barn og parforhold) for henholdsvis menn og kvinner. Det vil si at kvinner har verdien 0 på alle variabler som korrigerer for alder, barn og partner hos menn, og menn har verdien 0 på alle variabler som korrigerer for disse demografiske variablene hos kvinner (vedleggstabell 1). Dette medfører at det blir mange forklarende variabler i denne analysen der menn og kvinner analyseres samlet.

Deretter undersøker jeg ved hjelp av interaksjonsledd om innvandrernes kjønn har ulik betydning for deres økonomiske integrasjon avhengig av hvilken region de har flyttet til. Ettersom denne andre analysen sammenlikner menn og kvinner, ser analysen bort fra det faktum at barn, alder og partner har ulik betydning for menns og kvinners økonomiske integrasjon (vedleggstabell 2).

Begge analysene kontrollerer for opprinnelsesland (86 ulike land) ved at disse landene legges i et eget residualledd. Denne metoden er kjent som random effects-modell, random intercept-modell og flernivåanalyse. De seks bosteds-regionene i Europa operasjonaliseres som faste effekter (5 dummyvariabler, kodet 0 og 1).

I alt gir dette 25 demografiske kontroll-variabler i den første logistiske regresjonsanalysen som er felles for menn og kvinner: 10 (kontinuerlige) aldersvariabler (5 for hvert kjønn), 12 dummyvariabler for barn (tre for hvert kjønn og aldersgruppe), to partnervariabler (for menn og kvinner) pluss kjønn (kvinnelig dummy). Den andre kjønnsdelte regresjonsanalysen har derimot kun 5 (kontinuerlige) aldersvariabler, 5 dummyvariabler for region, 1 for kjønn, og 5 for samspillsledd mellom kjønn og region.

Resultater

Figur 1. Aktivitet (arbeid eller utdanning) til innvandrere i seks europeiske regioner, korrigert for demografi og opprinnelsesland. Sannsynligheter angitt som pro-senter Note: Faktisk prosentandel i Skandinavia (74,7) brukt som referanse; de øvrige regionene er beregnet som avvik fra Skandinavia med utgangpunkt i koeffisientene i vedleggstabell 1.

Innvandrerne i Skandinavia har i ESS en aktivitet i form av arbeid eller utdanning på 74,7 prosent. Vi bruker denne gruppen som referanse (i figurer og i regresjonsmodeller) når vi sammenlikner med tilsvarende gruppers aktivitet i andre europeiske regioner. Når vi korrigerer for opprinnelsesland og demografiske kjennetegn, finner vi at Skandinavia har høy aktivitet blant sine innvandrere sammenliknet med innvandrere i andre deler av Europa. Figur 1 viser at det er kun i Portugal og Spania at innvandrerne har like høy aktivitet som innvandrere i Skandinavia. Det er innvandrere i de fransktalende og tysktalende delene av Europa som har den laveste aktiviteten i Vest-Europa. Innvandrere i nederlandsktalende og engelsktalende land er i en mellomposisjon.

Figur 2. Arbeid som viktigste inntektskilde til innvandrere i seks europeiske -regioner, korrigert for demografi og opprinnelsesland. Sannsynligheter angitt som prosenter Note: Faktisk prosentandel i Skandinavia (67,1) brukt som referanse; de øvrige regionene er beregnet som avvik fra Skandinavia med utgangpunkt i koeffisientene i vedleggstabell 1.

En høy andel aktive innvandrere i Skandinavia (se fig. 1) har sammenheng med at flere innvandrere i Skandinavia er under utdanning (16 prosent) enn på kontinentet og i Sør-Europa (5–7 prosent) (vedleggstabell 3). Hvis vi avgrenser analysen av de aktive til arbeid (og ikke utdanning), blir Skandinavia mer på linje med resten av Europa (med unntak av Iberia), i motsetning til det vi ser i figur 1. I en slik analyse er det fortsatt store (og signifikante) forskjeller mellom de seks regionene i Europa, også om aktivitet avgrenses til arbeid (ikke vist i figurer eller tabeller).

Ser vi på husholdets inntektskilde, blir bildet annerledes. Innvandrere i Skandinavia er de som minst typisk lever av arbeid som husholdets viktigste kilde til livsopphold (inkludert inntekten til eventuell partner m.m.). Skandinavia er den eneste av de seks europeiske regionene der en større andel av innvandrerne er økonomisk aktive ved at de selv jobber eller studerer (74,7 prosent), enn de som har arbeid som husholdets viktigste kilde til livsopphold (67,1 prosent). I de øvrige regionene er flere økonomisk selvhjulpne (når man inkluderer inntekten til andre husholdsmedlemmer) enn i arbeid eller under utdanning (målt på individnivå). Vi merker oss også at variasjonen mellom de seks regionene er større når vi sammenlikner andelen som lever i økonomisk selvhjulpne hushold (fig. 2) enn andelene som selv er aktive (fig. 1). Den foreløpige konklusjonen blir således at de skandinaviske landene har lyktes med å aktivere innvandrere individuelt til enten arbeid eller utdanning, men vi har ikke lyktes med å gjøre dem økonomisk selvhjulpne når analysen legges på husholdsnivå.

Ser vi på prosentdifferensene mellom de to figurene, finner vi vesentlig høyere andeler som bor i økonomisk selvhjulpne hushold enn som selv er økonomisk aktive i fransktalende (21 prosentpoeng) og tysktalende (21 prosentpoeng) land, samt i de iberiske landene (19 prosentpoeng). Man kan således si at de skandinaviske landene skiller seg tydeligst fra tysktalende og fransktalende land samt fra den iberiske regionen. I disse landene lever innvandrerne tilsynelatende i økonomisk selvstendige hushold, selv om de individuelt har et lavt aktivitetsnivå. I Skandinavia er innvandrerne derimot aktive, men de bor ikke i økonomisk selvstendige hushold.

Delt på kjønn

Varierer resultatene i figur 1 og 2 med innvandrernes kjønn? For å besvare dette undersøker jeg om den kjønnsmessige arbeidsdelingen hos innvandrerne er betinget av hvilken europeisk region de har flytter til. Jeg finner noen indikasjoner på at kjønn har ulik betydning for innvandrernes aktivitet avhengig av hvilken region av Europa de har flyttet til. Som ventet har kjønn minste betydning for innvandrernes aktivitet i Skandinavia. Kjønn har størst betydning for innvandrernes aktivitet i de engelskspråklige landene (Storbritannia og Irland). Denne partielle sammenlikningen mellom innvandrere i Skandinavia og på de britiske øyer er statistisk signifikant (også justert for antallet hypoteser, tosidige tester), men den overordnede hypotesen om at kjønnseffekten varierer mellom de seks regionene, er derimot ikke signifikant (testet med 5 frihetsgrader). Med dette forbeholdet ser vi av figur 3 at den kjønnsbaserte arbeidsdelingen er nesten like stor hos innvandrere i nederlandsk-talende som i engelsktalende områder av Europa. De øvrige landene er mellom Skandinavia (kjønn mindre betydning for aktivitetsnivået) og engelskspråklige/nederlandske deler av Europa (kjønn større betydning for aktivitetsnivået).

Figur 3. Aktivitet (arbeid/utdanning) til mannlige og kvinnelige innvandrere i seks europeiske regioner, korrigert for demografi og opprinnelsesland. Sannsynligheter angitt som prosenter Note: Faktiske prosentandeler i Skandinavia brukt som referanse; de øvrige regionene er beregnet som avvik fra Skandinavia med utgangpunkt i koeffisientene i vedleggstabell 2.

Hvis vi unnlater å klassifisere utdanning som aktivitet, blir aktivitetsnivået hos innvandrerne i Skandinavia på linje med innvandrere i andre deler av Europa (ikke vist i figurer eller tabeller). Sammenlikningen mellom menn og kvinner blir derimot omtrent som i figur 3.

Figur 4 sammenlikner andelene av kvinnelige og mannlige innvandrere som lever i hushold der arbeid er viktigste inntektskilde. Innvandrere i Skandinavia er i en spesiell situasjon ved at flere kvinnelige enn mannlige innvandrere bor i hushold der arbeid er viktigste inntektskilde, det vil si at de lever av arbeid direkte som eget arbeid, eller indirekte gjennom arbeidet til ektefelle eller andre husholdsmedlemmer. I de fem andre regionene er det kvinnelige innvandrere som oftest bor i hushold der andre inntekts-kilder enn arbeid er viktigst. Igjen er det de engelskspråklige landene som er motpol til de skandinaviske, der 27 prosentpoeng færre kvinnelige enn mannlige innvandrere bor i hushold der arbeid er viktigste kilde til livsopphold. Også i de nederlandsktalende og fransktalende områdene er det vesentlig lavere andeler innvandrerkvinner enn innvandremenn som lever av eget eller andre husholdsmedlemmers arbeid (hhv. 23 og 20 prosentpoengs forskjell).

Figur 4. Arbeid som viktigste inntektskilde til mannlige og kvinnelige innvandrere i seks europeiske regioner, korrigert for demografi og opprinnelsesland. Sannsynligheter angitt som prosenter Note: Faktiske prosentandeler i Skandinavia brukt som referanse; de øvrige regionene er beregnet som avvik fra Skandinavia med utgangpunkt i koeffisientene i vedleggstabell 2.

Drøfting

Surveydata fra ESS indikerer at innvandrernes økonomiske integrasjon varierer mellom vesteuropeiske land. Ser vi på andelen som er økonomisk aktive i form av jobb eller utdanning, har innvandrerne en relativt sterk posisjon i Skandinavia sammenliknet med fransktalende og tysktalende deler av Europa. Spesielt kvinnelige innvandrere er oftere økonomisk aktive i Skandinavia ved at mange er i arbeid eller tar utdanning sammenliknet med kvinnelige innvandrere på kontinentet. Noe av forklaringen er at mange innvandrere er under utdanning i Skandinavia. Ser vi bare på arbeid (ekskluderer utdanning som aktivitet), er aktivitetsnivået i Skandinavia på linje med resten av Europa.

Denne studien sammenlikner innvandrere som har flyttet til Skandinavia med innvandrere som har flyttet til andre deler av Vest-Europa, uten å bry seg om innfødte i disse landene. Tidligere studier har derimot først undersøkt forskjeller mellom innvandrere og innfødte land for land, for deretter å undersøke om disse forskjellene mellom innvandrere og innfødte varierer mellom land. Disse tidligere studiene indikerer at innvandrere klarerer seg dårligere enn innfødte i Skandinavia sammenliknet med innfødte i andre vestlige land. Dette er tilfelle når en sammenlikner innvandrernes inntektsintegrasjon i Norge og USA (Barth et al. 2004), og når en sammen-likner innvandrernes inntektsintegrasjon i Sverige og Danmark med andre vesteuropeiske land (Adsera og Chiswick 2007).

Det er mulig at mine og tidligere funn reflekterer at migranter som flytter til land med et høyt økonomisk aktivitetsnivå, som i Skandinavia, også selv får et høyt aktivitetsnivå etter migrasjonen, selv om de ikke får et like høyt aktivitetsnivå som den innfødte majoritets-befolkningen. Dette kan bety at migrantene tilpasser seg aktivitetsnivåene i landene de flytter til, men muligens ikke 100 prosent; de kan også ha egne kulturelle preferanser som bestemmer aktivitetsnivået. I tillegg kan innvandrerne bli utsatt for diskriminering i arbeidslivet, og de kan ha problemer med å tilegne seg landspesifikk humankapital, for eksempel språkferdigheter.

Ser vi på husholdets viktigste inntektskilde, kommer de skandinaviske landene mye dårligere ut enn når vi ser på individets aktivitet. En lav andel av innvandrerne i Skandinavia bor i hushold der eget eller partners arbeid er husholdets viktigste inntektskilde. En grundigere analyse viser at dette er situasjonen for mannlige, men ikke for kvinnelige innvandrere i Skandinavia. Det er mulig at dette kan ha sammenheng med at mange kvinner har flyttet hit på grunn av familiegjenforening, mens mennene kan ha kommet til Skandinavia av andre grunner.

Disse forskjellene kan også skyldes at offentlige velferdsordninger er mer sjene-røse i Skandinavia enn i Sør-Europa. Skandinaviske velferdsordninger er oftere universelle og inkluderer dermed også innvandrere, sammenliknet med velferdsordninger i Sør-Europa og på kontinentet, som noe oftere stiller krav om opptjening gjennom arbeid (Esping-Andersen 1990, Sainsbury 2006). At Spania og Portugal er best på andelen innvandrere som bor i hushold der arbeid er viktigste inntektskilde, og at Skandinavia er dårligst på dette kriteriet, kan skyldes at innvandrere som har flyttet til Skandinavia, kan ha offentlig inntekt i tillegg til sin arbeidsinntekt, mens innvandrere som har flyttet til Spania og Portugal, sjelden vil ha offentlig inntekt som alternativ eller supplement til sin arbeidsinntekt. Spania og Portugal har også mange innvandrere fra Latin-Amerika. Disse innvandrerne kan ha stått sterkere i arbeidslivet da de flyttet til Iberia ettersom de behersket språket i sitt nye hjemland.

Det er likevel usikkert om bedre offentlig inntektssikring er hele grunnen til at en lavere andel av migrantene som har flyttet til Skandinavia, sammenliknet med andre deler av Europa, bor i hushold der arbeid er viktigste inntektskilde. Studier av inntektsintegrering (Barth et al. 2004, Adsera og Chiswick 2007) indikerer at de skandinaviske landene ikke har lyktes med økonomisk integrasjon av sine innvandrere. Spesielt hos mannlige innvandrere er forskjellene i inntektskilde mellom Skandinavia (62 prosent bor i hushold der arbeid er viktigst) og resten av Vest-Europa (ca. 90 prosent bor i hushold der arbeid er viktigst) for store til at en mer sjenerøs velferdsstat kan være hele forklaringen. Trolig indikerer dette at de skandinaviske landene kan lære av andre europeiske land hvordan vi kan bedre den økonomiske integrasjonen av våre innvandrere.

Akkurat hvilke land vi kan lære av, avhenger av om analysen omhandler individer eller hushold, menn eller kvinner. Noen av de seks regionene har også fått svært høy arbeidsledighet etter at disse dataene ble samlet inn, spesielt Iberia. Med disse forbeholdene er det sannsynlig at vi kan lære av de tysktalende landene, muligens også av de nederlandsktalende og engelsktalende.

Vedlegg

Tabell 1. Logit-koeffisienter (standardfeil i parentes) fra regresjonsmodeller der menn og kvinner analyseres samlet (fig. 1 og 2). N=2150 innvandrere
AktivitetArbeidsinntekt
Kvinne=1 (mann=0)-0,39(,42)-0,94(,39)
Partner (for) menn0,40(,21)0,52(,21)
Partner (for) kvinner-0,18(,15)1,57(,17)
Alder 20–30 menn-0,07(,45)0,41(,41)
Alder 30–40 menn0,11(,34)0,26(,34)
Alder 40–50 menn-0,60(,35)-0,46(,36)
Alder 50–60 menn-1,30(,43)-0,63(,46)
Alder 60–70 menn-2,43(,85)-3,95(,91)
Alder 20–30 kvinner-0,03(,37)1,09(,41)
Alder 30–40 kvinner-0,11(,27)0,07(,34)
Alder 40–50 kvinner0,31(,32)-0,24(,40)
Alder 50–60 kvinner-1,83(,41)-1,43(,46)
Alder 60–70 kvinner-2,48(,93)-2,98(,87)
Ett barn 0–6 menn-0,22(,24)-0,20(,25)
To barn 0–6 menn-0,28(,34)0,08(,36)
Minst tre barn 0–6 menn-0,80(,71)-1,55(,65)
Ett barn 7–14 menn0,18(,26)0,14(,27)
To barn 7–14 menn-0,11(,30)-0,10(,31)
Minst tre barn 7–14 menn-0,59(,49)-0,29(,52)
Ett barn 0–6 kvinner-0,61(,18)-0,21(,24)
To barn 0–6 kvinner-1,15(,26)-0,77(,32)
Minst tre barn 0–6 kvinner-2,39(,80)0,38(1,11)
Ett barn 7–14 kvinner-0,47(,19)-0,53(,24)
To barn 7–14 kvinner-0,38(,24)-0,82(,29)
Minst tre barn 7–14 kvinner-0,34(,46)-0,73(,57)
Skandinavia (ref).0,000,00
Britiske øyer-0,16(,19)0,39(,21)
Iberia0,01(,19)1,65(,24)
Tysk språk-0,46(,18)0,71(,19)
Fransk språk-0,50(,20)0,66(,22)
Nederlandsk-0,25(,19)0,72(,20)
Konstant1,80(,34)0,21(,31)
Opprinnelsesland (S.D.)0,22(,08)0,38(,12)
Tabell 2. Logit-koeffisienter (standardfeil i parentes) fra regresjonsmodeller med interaksjonsledd mellom kjønn og region (kjønnsdelt analyse fig. 3 og 4). N=2150 innvandrere.
AktivitetArbeidsinntekt
Kvinne=1 (mann=0)-0,52(,25)0,48(,23)
Alder 20-30-0,41(,27)0,97(,27)
Alder 30-400,11(,20)0,01(,23)
Alder 40-500,21(,23)-0,02(,25)
Alder 50-60-1,52(,30)-1,05(,31)
Alder 60-70-2,70(,64)-3,44(,62)
Skandinavia (ref).0,000,00
Britiske øyer0,53(,32)0,74(,29)
Iberia0,29(,28)1,85(,32)
Tysk språk-0,29(,25)0,72(,24)
Fransk språk-0,32(,28)0,88(,29)
Nederlandsk0,20(,27)1,14(,27)
Kvinne*Britiske øyer-1,04(,39)-1,09(,36)
Kvinne*Iberia-0,42(,35)-0,82(,41)
Kvinne*Fransk-0,15(,33)-0,20(,35)
Kvinne*Tysk-0,34(,36)-0,86(,37)
Kvinne*Nederlandsk-0,77(,35)-1,14(,35)
Konstant1,81(,27)-0,11(,26)
Opprinnelsesland (S.D.)0,27(,08)0,45(,11)
Tabell 3. Beskrivende statistikk av dataene for innvandrere i seks europeiske regioner. Gjennomsnitt/andeler. N=2150 innvandrere
Skandi-naviaBrit.øyerIberiaTysk-talendeFransktal.Nederl.tal.
Aktiv0,750,680,740,640,570,65
arbeid0,620,610,710,600,520,61
utdanning0,160,110,060,050,050,07
Arbeidsinnt.0,670,710,880,780,700,74
Kvinne0,490,550,520,490,510,51
Alder38,140,337,737,843,641,8
Partner0,680,630,590,690,650,65
#Barn 0–60,380,440,360,320,350,39
#Barn 7–140,450,440,290,460,440,42

Referanser

Adsera, A. og B.R. Chiswick (2007), «Are there gender and country of origin differences in immigrant labor market outcomes across European destinations?» Journal of Population Economics, 20(3):495–526.

Barth, E., B. Bratsberg og O. Raaum (2004), «Land of opportunity? Comparing earning profiles of immigrants in Norway and the United States». Tidsskrift for samfunnsforsk-ning, 45(4):637–658.

Berthoud, R. og M. Blekesaune (2007), Persistent employment disadvantage. Department for Work and Pensions, Research Report nr. 416. London: HMSO.

Bhuller M. og R. Aaberge (2010), «Økonomisk fattigdom blant innvandrere». Søkelys på arbeidslivet, 27(4):263–289.

Bratsberg, B., J.F. Ragan og Z.M. Nasir (2002), «The effect of naturalization on wage growth. A panel study of young male immigrants». Journal of Labor Economics, 20(3):568–597.

Constant, A. og K.F. Zimmermann (2005), Legal status at entry, economic performance, and self-employment proclivity. A bi-national study of immigrants. IZA Discussion Paper No. 1910, IZA, Bonn.

Esping-Andersen, G. (1990), The three worlds of welfare capitalism. Cambridge: Polity Press.

Henriksen, K. (2007), Fakta om 18 innvandrergrupper i Norge. Rapport 2007/27. Oslo: -Statistisk sentralbyrå.

Kahanec, M. og A. Zaiceva (2009), «Labor market outcomes of immigrants and non--citizens in the EU. An East-West comparison». International Journal of Manpower, 30(1/2):97–115.

NOU (Norges offentlige utredninger) (2011:7), Velferd og migrasjon. Den norske modellens framtid. Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Sainsbury, D. (2006), «Immigrants’ social rights in comparative perspective. Welfare -regimes, forms of immigration and immigration policy regimes». Journal of European Social Policy, 16(3):229–244.

Stoop, I., A. Koch og J. Billiet (2008), Response rates and nonresponse bias in the ESS. Eight lessons from the first three rounds. Paper presentert på The International Conference on Survey Methods in Multinational, Multiregional, and Multicultural Contexts, Berlin, juni 2008.

Zimmermann, K.F. (2005), «What do we know about European migration?» I: K.F. Zimmermann, (red.), European Migration. What do we know?, side 1–14. Oxford: Oxford University Press.

1Gjennomsnittlig arbeidsledighet i prosent av arbeidsstyrken 2002–2010. Data lastet ned fra Eurostat (http://epp.eurostat.ec.europa.eu) og beregnet av forfatteren.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon