Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kvinners og menns sykefravær – en stadig økende forskjell?

Dr.philos., professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo arnema@sosgeo.uio.no

  • Side: 21-32
  • Publisert på Idunn: 2012-05-22
  • Publisert: 2012-05-22

Kvinner har i dag mye høyere sykefravær enn de hadde på 1970-tallet, mens det er liten endring for menn. I denne artikkelen analyseres utviklingen med bruk av data fra Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelser. Jeg viser at en stor del av økningen i kjønnsforskjellen i sykefravær skyldes at kvinner og menn er annerledes fordelt på yrker nå enn på 1970-tallet. Den økningen i kjønnsforskjellen som ikke kan tilskrives endret yrkesfordeling, foregikk også i det alt vesentlige på 1980-tallet. Kjønnsforskjellen i sykefravær er altså ikke kontinuerlig økende.

Det er vel kjent at norske kvinner gjennom lang tid har hatt et mye høyere sykefravær enn menn. Vi vet også at det ikke alltid har vært slik. På 1970-tallet hadde kvinner og menn omtrent like mye sykefravær (Dale-Olsen og Markussen 2010, Mastekaasa 1997). Sammenliknet med 1972 var andelen registrert med sykefravær i SSBs arbeidskraftundersøkelser i 2009 økt med 77 prosent for kvinner, mens den var omtrent uendret blant menn (Dale-Olsen og Markussen 2011). Slik sett er det en ukontroversiell påpekning at det er fraværet blant kvinner som gjør at vi totalt sett har hatt en betydelig økning i sykefraværet i denne perioden. Men hvordan kan denne utviklingen forklares?

Spørsmål om årsaker til sosiale fenomener er alltid vanskelig å besvare. Det er spesielt vanskelig når det er tale om en historisk utvikling gjennom snart 40 år. Jeg kan derfor ikke ta opp dette spørsmålet i hele dets bredde her, men jeg skal se nærmere på én mulig forklaring: Kan den økende kjønnsforskjellen i sykefravær skyldes at kvinner over tid er gått inn i andre yrker enn det som var tilfellet på 1970-tallet? Eller sagt på en annen måte: Hadde kvinner relativt lavt fravær på 1970-tallet fordi de da var i mindre belastende (eller på andre måter mindre fraværsfremmende) yrker enn menn, og har de høyt fravær nå fordi de ikke lenger er overrepresentert i lite fraværsfremmende yrker?

Dette spørsmålet kan belyses ved å estimere kjønnsforskjeller i sykefravær innenfor detaljerte yrkeskategorier, eller med andre ord med statistisk kontroll for slike kategorier. Slike analyser er tidligere gjort for utvalgte populasjoner og tidspunkter (Mastekaasa og Olsen 1998, Mastekaasa og Dale-Olsen 2000), men utviklingen over tid har ikke vært studert. Denne artikkelen benytter en datakilde som også tidligere har vært benyttet til å studere sykefraværsutviklingen fra 1970-tallet og fremover (Dale-Olsen og Markussen 2011), nemlig SSBs arbeidskraftundersøkelser. Mine analyser er begrenset til perioden 1974 til 2010.

Tidligere forskning

Flere artikler og rapporter har tatt for seg sykefraværsutviklingen i Norge (de seneste årene f.eks. Dale-Olsen og Markussen 2011, Biørn et al. 2010, Nossen og Thune 2009, Bjørnstad 2006). De har imidlertid ikke hatt kjønnsforskjellene som sitt hovedfokus. I den grad det presenteres separate analyser av kvinners og menns sykefravær, kan de likevel gi relevant informasjon om kjønnsforskjellene.

Både Nossen og Thune (2009) og Biørn et al. (2010) analyserer data fra NAVs sykepengestatistikk som dekker sykefravær kompensert av NAV (dvs. fravær utover arbeidsgiverperioden på nå 16 og tidligere 14 dager), for henholdsvis 1989–2008 og 1993–2005. Nossen og Thune (2009) viser blant annet at kjønnsforskjellen i sykefravær har økt i alle aldersgrupper, men mest i aldersgruppene 30–39 og over 60. Biørn et al. (2010) finner for begge kjønns vedkommende at økning i sykefravær ikke skyldes at senere fødselskohorter har høyere fravær enn tidligere kohorter. Det er altså ikke noe som tyder på at senere generasjoner har mindre restriktive normer med hensyn til sykefravær enn det tidligere generasjoner har. Biørn et al. (2010) konkluderer også med at økningen ikke skyldes større inkludering i arbeidslivet av personer med helseproblemer eller av andre grupper som er relativt marginale i forhold til arbeidslivet. Det er snarere slik at det er sysselsatte individer som endrer sitt fravær over tid. Det siste er for øvrig godt i samsvar med en tidligere undersøkelse av Askildsen et al. (2005).

Dale-Olsen og Markussen (2011) undersøker om utviklingen i kvinners og menns sykefravær fra 1972 kan skyldes endret sammensetning av arbeidskraften med hensyn til alder, utdanningsnivå og næring. De finner at endret aldersfordeling har liten betydning. Korreksjon for utdanning og næring fører imidlertid til en reduksjon i kjønnsforskjellen i sykefravær. Ut fra deres figur 5 ser det ut til at en slik korreksjon reduserer kjønnsforskjellen i sykefravær fra cirka 60 til cirka 40 prosent de siste årene (2006 til 2008). På bakgrunn av at Dale-Olsen og Markussen bare benytter grove inndelinger etter næring (fire kategorier) og utdanningslengde (tre kategorier), må dette sies å være en nokså betydelig reduksjon. Deres analyse styrker altså antakelsen om at endret sammensetning av arbeidskraften har en del av ansvaret for de økte kjønnsforskjellene.

En tidligere studie av Mastekaasa og Dale-Olsen (2000) viste med bruk av data fra 1990 at på dette tidspunktet bidro ikke ulik yrkesmessig fordeling til å skape en kjønnsforskjell i sykefravær; forskjellen var omtrent den samme med og uten korreksjon. Dette funnet har imidlertid liten verdi når det gjelder spørsmålet om endring over tid i kjønnsforskjellen. Det er for eksempel fullt mulig at kvinner på 1970-tallet var i relativt gunstige yrker, og/eller at den yrkesmessige fordelingen har endret seg på en ugunstig måte for kvinner i senere år.

Data og analysemetode

Jeg benytter som nevnt data fra SSBs arbeidskraftundersøkelser (AKU) for årene 1974 til 2010. Mine analyser er begrenset til ansatte, det vil si at selvstendig næringsdrivende og personer med ulønnet arbeid i familien tas ut. Jeg utelater også personer med annet midlertidig fravær enn sykefravær (som permisjon, ferie, avspasering etc.). Grunnen til dette er at personer med annet midlertidig fravær stort sett ikke kan sies å ha vært under risiko for sykefravær i referanseuken, i alle fall ikke på linje med dem som skulle ha vært i arbeid den uken. For å redusere problemet med differensiell seleksjon til arbeidsstyrken (f.eks. at mange eldre får uføre- eller tidligpensjon) begrenses analysene til personer i alderen 20 til 64 år.

Fraværsmålet i AKU er om en person var borte fra arbeidet hele referanseuken eller ikke; fravær i deler av referanseuken regnes ikke som fravær. Vi har altså en binær fraværsindikator. Vi benytter en lineær sannsynlighetsmodell og analyserer data med minste kvadraters regresjon. Siden en binær avhengig variabel fører til heteroskedastisitet, benyttes robuste standardfeil. Siden samme person deltar i AKU fire til åtte ganger, er standardfeilene også korrigert for denne klyngestrukturen. Korreksjon for klyngestrukturen var imidlertid ikke mulig for årene 2005 til 2010 (siden de tilgjengelige datafilene for disse årene ikke ga opplysning om samme person deltok flere ganger). For disse årene vil altså standardfeilene bli noe undervurdert.

Resultatene vil stort sett bli rapportert som relativ fraværsrisiko for kvinner sammenliknet med menn under forskjellige modellspesifiseringer. Relativ fraværsrisiko defineres da som marginal fraværssannsynlighet for kvinner dividert med tilsvarende for menn.

Hovedpoenget i denne artikkelen er altså å korrigere for at kvinner og menn er forskjellig fordelt på yrker, og at denne forskjellen i yrkesmessig fordeling kan ha endret seg over tid. Det er da en betydelig ulempe at AKU ikke har noen yrkesinndeling som er sammenliknbar gjennom hele den perioden vi studerer. Fram til 1996 ble Nordisk yrkesklassifisering (NYK) benyttet. Denne var basert på den internasjonale standarden ISCO68. Fra 1996 er yrkesklassifiseringen STYRK, basert på ISCO88, benyttet. For å kunne kontrollere mest mulig fullstendig for yrke er det også ønskelig å benytte en nokså detaljert inndeling. Firesifferutgaven av STYRK som er benyttet alle årene fra og med 1996, har cirka 340 kategorier og må sies å være meget tilfredsstillende. For de tidligere årene er det imidlertid stort sett bare tosifferversjonen av NYK med vel 70 kategorier som foreligger. For å oppnå en mer detaljert inndeling har jeg derfor kombinert NYK-koden med en tosifret næringskode (basert på ISIC-klassifiseringen). Dette gir en sammensatt firesifret kode med inntil 900 kategorier (noe varierende over år), som jeg for enkelhets skyld refererer til som en yrkeskode selv om den også er basert på næring. På tross av det større antall kategorier ser det ut til at den sammensatte koden i noe mindre grad enn den firesifrede STYRK-koden fanger opp forskjeller i kvinners og menns yrkesfordeling.1

Klassifiseringen av utdanning har også gjennomgått endringer, spesielt i 1996 og 2006. Det har også foregått store endringer i utdanningssystemet og i befolkningens utdanningsnivå siden 1970-tallet. Jeg har forsøkt å lage en relativ inndeling som tar utgangspunkt i den enkeltes obligatoriske utdanning (folkeskole eller grunnskole) og definerer følgende kategorier utover dette grunn-nivået: (1) utdanning utover grunnskole men mindre enn full tre- eller fireårig videregående skole, (2) full tre- eller fireårig videregående skole, men ikke noen fullført høyere utdanning, (3) kort høyere utdanning (tilsvarende bachelornivå), (4) lang videregående utdanning (tilsvarende masternivå) og (5) utdanning på doktorgradsnivå.

Det er også gjennomført andre endringer i AKU i den perioden som studeres her, først og fremst i 1988 i tillegg til 1996 (Dale-Olsen og Markussen 2011). Dale-Olsen og Markussen nevner spesielt at intervjuene fordeles annerledes innenfor hvert kvartal, og at dette særlig har betydning for data for tredje kvartal, der mesteparten av folks ferie avvikles. De begrenser derfor sine analyser til data for første, andre og fjerde kvartal. Det er imidlertid heller ikke helt uproblematisk å utelate et kvartal dersom man ønsker å estimere den samlede kjønnsforskjellen i sykefravær. Årsaksforholdene bak sykefravær varierer jo over året, for eksempel med mindre innslag av luftveislidelser om sommeren enn om vinteren, og det kan slå forskjellig ut for kvinner og menn. Problemet med tredje kvartal er også betydelig mindre i mine analyser enn hos Dale-Olsen og Markussen (2011). For det første er jeg primært opptatt av kjønnsforskjellen i fravær og ikke av fraværsnivået, og tidspunkt for ferie varierer neppe i særlig grad etter kjønn. Dessuten er analysene begrenset til personer som ellers skulle ha vært på arbeid i referanseuken; de som har ferie, er altså tatt ut.

Endringene i opplegget for AKU, og først og fremst bruken av forskjellige yrkesklassifiseringer, representerer uansett en mulig feilkilde som det er viktig å være oppmerksom på i tolkningen av analysene. Først og fremst kan det være problematisk at vi trolig har en noe bedre yrkesklassifisering fra og med 1996 enn før dette tidspunktet. Den beste indikasjonen på en forstyrrende effekt av disse forholdene vil være at man finner relativt klare brudd i utviklingen i 1988 eller 1996. Jeg kommer tilbake til dette nedenfor.

Figur 1. Sykefravær blant kvinner og menn i AKUs referanseuke 1974–2010. Andel fraværende hele uken.

Beskrivende statistikk

Figur 1 viser utviklingen i kvinners og menns sykefravær fra 1974 og utover, det vil si andel kvinner og menn som var borte fra arbeidet på grunn av sykdom i hele AKUs referanseuke. I tillegg vises andel kvinner med sykefravær delt på andel menn med sykefravær, altså relativ risiko for sykefravær blant kvinner sammenliknet med menn. Kvinner og menn hadde omtrent like mye fravær i begynnelsen av perioden, mens kvinner mot slutten av perioden har omtrent 1,6 ganger så høyt fravær som menn.2 Vi ser også at kjønnsforskjellen i sykefravær først og fremst oppsto i løpet av første del av 1980-tallet, og nådde en topp i 1986 og 1987. Det ser så ut til å ha vært en nedgang i kjønnsforskjellen fram til 1989, fulgt av en viss økning fram til 1994. Det kan imidlertid ikke utelukkes at den spesielt store kjønnsforskjellen i sykefravær i 1986 og 1987 skyldes utvalgsfeil eller andre tilfeldigheter, slik at man faktisk har en mer jevn tendens til økende kjønnsforskjell i fraværet 1974 til 1994. Fra 1994 til 2010 er det ingen entydig tendens til enten større eller mindre kjønnsforskjell, men trolig en viss økning i kjønnsforskjellen 2004 til 2008. Det er imidlertid først og fremst 2008 som skiller seg ut. Utslaget i 2008 fremkommer ved at menn har en forbigående nedgang i fraværet det året, mens fraværet er på samme nivå som året før for kvinner. Avvik i et enkeltår bør tillegges liten vekt.

Fra og med andre kvartal 2000 foreligger også sykefraværstall fra SSBs registerbaserte sykefraværsstatistikk. Disse vises i figur 2. Merk at fraværsmålet her ikke er identisk med fraværsmålet i AKU, men fanger opp alle sykefraværsdager uansett fraværets varighet og angir dette i prosent av det antall arbeidsdager som skulle ha vært utført. Figur 2 viser generelt mindre variasjoner fra år til år i fraværet. Dette skyldes nok at den registerbaserte fraværsstatistikken i hovedsak er basert på data for hele befolkningen av ansatte, mens AKU er en utvalgsundersøkelse. Når det gjelder kjønnsforskjellene, bekreftes imidlertid i hovedsak det vi fant i figur 1, nemlig liten eller ingen systematisk endring over tid. Kvinners overhyppighet av sykefravær varierer mellom 1,47 og 1,58.

Figur 2. Sykefravær 2001–2010 etter SSBs offisielle fraværsstatistikk. Prosent tapte dager for kvinner og menn, samt tapte dager for kvinner dividert med tilsvarende for menn.

Regresjonsresultater

Vi går nå over til det som er hovedspørsmålet i denne artikkelen, nemlig om utviklingen i kjønnsforskjellen i sykefravær i større eller mindre grad kan skyldes at kvinners og menns yrkesmessige fordeling er endret i løpet av de siste tretti til førti årene. Tabell 1 viser estimerte kjønnsforskjeller i sykefravær i fem perioder, 1974 til 1980, 1981 til første kvartal 1988, andre kvartal 1988 til 1995, 1996 til 2002 og 2003 til 2010.3

I modell 1 i tabell 1 kontrolleres det bare for kalenderår. Dette kan altså tolkes som de observerte fraværstallene i de forskjellige periodene, og resultatene bekrefter et nå kjent mønster. I perioden 1974–1980 var kvinner ni prosent oftere borte fra arbeidet i referanseuken på grunn av sykdom enn det menn var. I perioden 1981 til første kvartal 1988 var denne kjønnsforskjellen økt til 42 prosent, og den øker videre i de neste periodene, om enn i lavere tempo. I perioden 2003–2010 var kvinnene nesten 1,6 ganger så ofte borte på grunn av sykdom som det menn var.

I modell 2 kontrolleres det for alder. Dette har minimal betydning for den estimerte kjønnsforskjellen. Kontroll for utdanningsnivå i modell 3 fører derimot til en liten reduksjon i kjønnsforskjellen, bortsett fra i siste periode. Dette skyldes at den kvinnelige arbeidsstyrken inntil de senere år har hatt et litt lavere gjennomsnittlig utdanningsnivå enn den mannlige, og det har ført til litt større kjønnsforskjell i sykefravær (siden sykefraværet synker med utdanningsnivået for begge kjønn).

Tabell 1. Estimert kjønnsforskjell i sykefravær i fire regresjonsmodeller i fem perioder. Standardfeil i parentes
1974–19801981–1988/11988/2–19951996–20022003–2010
Modell 11,0911,4181,4621,5241,593
(0,037)(0,044)(0,034)(0,035)(0,028)
Modell 21,1001,4231,4521,5091,581
(0,037)(0,044)(0,033)(0,035)(0,027)
Modell 31,0361,3481,3801,4761,582
(0,036)(0,043)(0,032)(0,034)(0,028)
Modell 41,3921,4711,5581,5161,604
(0,064)(0,062)(0,045)(0,045)(0,035)
Note: Tabellen viser gjennomsnittlig marginal fraværssannsynlighet for kvinner dividert med tilsvarende for menn, basert på OLS. Modell 1 kontrollerer for kalenderår, modell 2 i tillegg for alder (og alder kvadrert), modell 3 i tillegg for utdanningsnivå og modell 4 i tillegg for detaljert yrke. Robuste standardfeil justert for flere observasjoner per individ (delvis uten justering i siste periode)

Det mest interessante for våre formål er imidlertid hva som skjer når man også tar hensyn til detaljert yrke (modell 4). Generelt medfører kontroll for yrke at den estimerte kjønnsforskjellen øker. Når vi sammenlikner kvinner og menn i samme detaljerte yrkeskategori, finner vi altså en større forskjell i fravær enn den vi finner mellom en tilfeldig valgt kvinne og en tilfeldig valgt mann i populasjonen av alle ansatte i Norge. Dette betyr at kvinner gjennomgående er i mindre fraværsfremmende yrker enn menn. Utslaget av å kontrollere for detaljert yrke er imidlertid desidert størst i perioden 1974–1980 og reduseres mot null fram mot perioden 2003–2010. Dette gjør at vi får en langt mindre dramatisk endring over tid i kjønnsforskjellen enn den vi fikk i modell 1. Når vi sammenlikner kvinner og menn i samme yrke, var det alt i 1974–1980 en ganske stor kjønnsforskjell i sykefravær – nesten 40 prosent høyere fravær blant kvinner. I siste periode er forskjellen 60 prosent.

I tabell 1 antas at kjønnsforskjellen i sykefravær er konstant innen hver av de fem periodene, eller vi kan eventuelt si at vi estimerer den gjennomsnittlige kjønnsforskjellen i hver periode. Fordelen med dette er at standardfeilene reduseres, og at vi slik får relativt presise anslag på kjønnsforskjellen. Ulempen er at vi ikke kan se mer detaljert når endringer skjer. For å gi noen indikasjoner også på dette har jeg gjennomført tilsvarende regresjonsanalyser for hvert enkeltår. Hovedresultater fra analyser tilsvarende modell 1 og 4 i tabell 1 vises i figur 3.4 Detaljerte resultater kan fås fra forfatteren.

Figur 3. Relativ risiko for sykefravær blant kvinner sammenliknet med menn 1974–2010. Observert og med kontroll for detaljert yrke, alder og utdanninsgnivå, med og uten glatting (fem års glidende gjennomsnitt).

Som ventet ser det ut til å være en god del tilfeldig variasjon fra det ene året til det neste. For å få hovedtendensene klarere fram har jeg derfor også tatt med kurver basert på fem års glidende gjennomsnitt av enkeltårsestimatene.5

Ut fra de glidende gjennomsnittene ser det ut til å ha vært en sterk økning i den observerte kjønnsforskjellen i sykefravær fra 1974 og fram til midten på 1980-tallet. I perioden 1986 til 2010 er det også en tendens til økende kjønnsforskjell, men denne økningen er svak. I klar kontrast til de observerte forskjellene gir estimatene for forskjeller innen yrker ingen indikasjoner på økte kjønnsforskjeller på 1970-tallet. Det er derimot en klar tendens til økende kjønnsforskjell gjennom første del av 1980-tallet. Fra slutten av 1980-tallet fram til 2010 er det ingen klar tendens til endret kjønnsforskjell; forskjellen ligger på omtrent samme nivå fram mot 2010 som den gjorde omkring 1990.

Det er ingen klare brudd eller nivåendringer i kjønnsforskjellen i sykefravær i forbindelse med de metodiske endringene i AKU i 1988 og 1996. Spesielt er det interessant at skifte av yrkesklassifisering i 1996 ikke ser ut til å ha hatt noen betydning. Tatt i betraktning av at kontroll for yrke hadde liten betydning både før og etter 1996, er dette imidlertid et svært rimelig resultat.

Betydningen av endringer i opplegget for AKU er også belyst ved å gjøre supplerende analyser der tredje kvartal er tatt ut (som hos Dale-Olsen og Markussen 2011). For modell 4 blir estimatene for de fem periodene i tabell 1 (med estimatene fra tabell 1 i parentes): 1,43 (1,39), 1,49 (1,47), 1,55 (1,56), 1,54 (1,52) og 1,66 (1,60). Forskjellene mellom de to settene av estimater er altså små.

Diskusjon og konklusjon

På 1970-tallet var kjønnsforskjellen i sykefravær svært liten med under ti prosent høyere fraværsrisiko blant kvinner enn blant menn. Seksti prosent høyere fravær blant kvinner enn blant menn de senere årene innebærer dermed at kjønnsforskjellen har økt dramatisk. De analysene som er presentert her, viser at utviklingen er langt mindre dramatisk når man ser på forskjellen mellom kvinner og menn i samme yrke; her er det bare en økning fra cirka 40 til cirka 60 prosent. Resultatene tyder altså på at endret fordeling av kvinner og menn i arbeidslivet forklarer mye over halvparten av den økte kjønnsforskjellen i sykefravær. Mer spesifikt tyder resultatene på at kvinner på 1970-tallet var i klart mindre fraværsfremmende yrker enn menn, noe som bidro til å holde kvinners sykefravær relativt lavt. Kvinnenes gunstige yrkesmessige plassering (med tanke på fravær) forsvant imidlertid i stor grad fram mot midten på 1980-tallet, og i dag har kvinners og menns yrkesmessige plassering ingen betydning for kjønnsforskjellen i fravær.

Resultatene er godt i samsvar med tidligere forskning som har undersøkt hvilken betydning yrkesfordelingen har for kjønnsforskjeller i sykefravær. Med bruk av data fra 1990 fant Mastekaasa og Dale-Olsen (2000) at kvinner hadde cirka 50 prosent høyere sannsynlighet for fravær enn menn, og at kontroll for detaljert yrke på dette tidspunktet hadde liten betydning for den estimerte kjønnsforskjellen. De nye estimatene i denne artikkelen er av svært lik størrelse, selv om fraværsmålet er forskjellig (fravær eller ikke utover arbeidsgiverperioden i Mastekaasa og Dale-Olsen (2000) og fravær hele referanseuken eller ikke i inneværende artikkel).

Selv om endret yrkesmessig fordeling forklarer mye av den økte kjønnsforskjellen i sykefravær, gir den ikke noen fullstendig forklaring på endringene. Også innen yrker har kjønnsforskjellen økt – fra cirka 40 prosent overhyppighet blant kvinner til cirka 60 prosent. Analysene i denne artikkelen kan ikke gi noen forklaring på denne økningen. Det er imidlertid interessant at økningen innen yrker er såpass konsentrert i tid, i all hovedsak til perioden fra siste del av 1970-tallet fram til midten på 1980-tallet. Spørsmålet om hvorfor kjønnsforskjellen i sykefravær har økt, kan dermed stilles mer presist: Hvilke forhold bidro til økt kjønnsforskjell i sykefravær i akkurat denne relativt korte perioden?

Gitt konsentrasjonen i tid fremstår en del potensielle forklaringer som nokså lite sannsynlige. Dette gjelder for eksempel hypotesen om at normer med hensyn til fravær er endret – og vel å merke på forskjellig måte for kvinner og menn. Analysene i denne artikkelen gir altså ytterligere en indikasjon på at denne hypotesen har lite for seg – som nevnt ovenfor trakk Biørn et al. (2010) samme konklusjon i forhold til fraværsnivået.

Både Askildsen et al. (2005) og Biørn et al. (2010) konkluderer altså med at tilgang til og avgang fra sysselsetting ikke kan forklare økning i sykefraværet verken for kvinner eller menn. De studerer imidlertid tiden etter at økningen i kjønnsforskjellen i sykefravær i hovedsak fant sted (periodene 1990–1995 og 1993–2005). Deres resultater kan ikke uten videre generaliseres til den perioden på 1980-tallet da man fikk den klare økningen i kjønnsforskjellen i sykefravær. 1980-årene var en periode med meget rask vekst i kvinners sysselsetting, og det virker ikke urimelig å anta at denne sysselsettingsøkningen også kan ha ført til økende sykefravær. Bjørnstad (2006) fremhever spesielt at antall kvinner med rett til fødselspenger økte sterkt i denne perioden, og det er vel etablert at det er svært høyt sykefravær i forbindelse med graviditeter. Supplerende analyser av AKU-dataene gir en viss støtte til denne forklaringen: Det ser ut til å være liten eller ingen økning i kjønnsforskjellen i sykefravær dersom de som får barn i løpet av de neste ni månedene, tas ut av analysene. Feilmarginene i disse analysene er imidlertid relativt store, og det kan ikke utelukkes at også andre forhold bidro til økningen i kjønnsforskjellen i sykefravær på 1980-tallet.6

Analysene i denne artikkelen gir grunnlag for å stille spørsmål om ikke den sterke fokuseringen på økende kjønnsforskjeller i sykefravær har vært noe overdrevet (se f.eks. Kostøl og Telle 2011). Økningen fra 1970-tallet til i dag kan virke dramatisk, men den skyldes først og fremst at forskjellen på 1970-tallet var spesielt liten, noe vi nå har sett har sammenheng med at kvinner på den tiden i stor grad arbeidet i lite fraværsfremmende yrker. En slik 60 prosent forskjell i sykefravær som vi finner i Norge i dag, er også på nivå med det man stort sett finner i andre land. I en studie av 25 europeiske land fant Melsom og Mastekaasa (2010) at kjønnsforskjellen innen yrker gjennomsnittlig var vel 50 prosent, altså ikke så langt fra norsk nivå. Det påfallende er altså først og fremst at kvinner generelt har mye høyere sykefravær enn menn, snarere enn variasjonene i denne forskjellen enten det er over tid eller mellom land.

Referanser

Askildsen, J.E., E. Bratberg og Ø.A. Nilsen (2005), «Unemployment, labor force composition and sickness absence: a panel data study». Health Economics, 14 (11):1087–1101.

Biørn, E., S. Gaure, S. Markussen og K. Røed (2010), «The rise in absenteeism: disentangling the impacts of cohort, age and time». IZA Discussion Paper No. 5091.

Bjørnstad, R. (2006), «Er det økte sykefraværet tegn på et mer inkluderende eller ekskluderende arbeidsliv?». Økonomiske analyser, (6):48–55. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Dale-Olsen, H. og S. Markussen (2010), «Økende sykefravær over tid? Sykefravær, arbeid og trygd 1972–2008». Søkelys på arbeidslivet, 27:105–121.

Kostøl, A.R. og K. Telle (2011), «Sykefraværet i Norge de siste tiårene. Det handler om kvinnene». Samfunnsøkonomen, (1):4–14.

Mastekaasa, A. (1997), «Kjønnsforskjeller i sykefravær». Søkelys på arbeidsmarkedet, 14:203–206.

Mastekaasa, A. og K.M. Olsen (1998), «Gender, absenteeism and job characteristics: a fixed effects approach». Work and Occupations, 25:195–228.

Mastekaasa, A. og H. Dale-Olsen (2000), «Do women or men have the less healthy jobs? An analysis of gender differences in sickness absence». European Sociological Review, 16:267–286.

Melsom, A.M. og A. Mastekaasa (2010), «Occupational gender segregation and sickness absence». Paper presentert på XVII ISA World Congress of Sociology, Gothenburg 11–17 July.

Nossen, J.P. og O. Thune (2009), «Utviklingen i sykefraværet de siste 20 år». Arbeid og velferd, (3):13–23.

1Dette viser seg ved at sistnevnte klassifisering gir noe høyere verdi på mål på segregering, som f.eks. ulikhetsindeksen (Index of Dissimilarity). Kontakt forfatteren for nærmere dokumentasjon av dette.
2Tallene i figur 1 er ikke identiske med dem man finner f.eks. i Almlidutvalgets rapport eller i SSBs publiserte AKU-statistikk. Ut fra disse kildene er for eksempel kvinners fravær litt lavere enn menns i 1979 og 1980. De forskjellige tallene kan skyldes at figuren i denne artikkelen er basert utelukkende på ansatte (og utelater selvstendig næringsdrivende og ulønnede familiearbeidere). Andelene i figur 1 er dessuten bare beregnet på grunnlag av personer som var under risiko for sykefravær i referanseuken (og tar ikke med i nevneren de som var borte fra arbeidet av andre grunner, som f.eks. permisjoner, ferie eller avspasering).
3Skillet mellom første kvartal 1988 og senere data er gjort fordi dette var tidspunktet for en større omlegging av AKU.
4I analysene i tabell 1 kontrolleres det også for kalenderår. Det er selvsagt ikke aktuelt når modellen estimeres separat for hvert enkelt år.
5Ordinære fem års glidende gjennomsnitt kan ikke beregnes for de to første og de to siste årene i serien. Glidende gjennomsnitt for disse årene er derfor beregnet ut fra tre eller fire årsestimater med vekting. Det glidende gjennomsnittet for 2010 beregnes for eksempel slik: M2010 = 0.2 · E2008 + 0.2 · E2009 + 0.6 · E2010, der Et er estimatet for det enkelte år. For 2009 er beregningen slik: M2009 = 0.2 · E2007 + 0.2 · E2008 + 0.2 · E2009 + 0.4 · E2010
6Analyseresultater kan fås fra forfatteren. Siden samme individ (i perioden fram til 1996) ble intervjuet fire ganger, kan gravide tas ut ved at man bare benytter individer som ikke har flere barn ved tredje eller fjerde intervju enn de hadde ved første eller andre intervju (9–16 måneder tidligere). Denne metoden medfører imidlertid en stor reduksjon av antall observasjoner siden bare data fra intervju én og to kan brukes, og siden individer med frafall ved to eller flere intervjurunder må utelates helt.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon