Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

En introduksjon til arbeidsgeografi: Nyttige perspektiver for norsk arbeidslivsforskning?

Cand.polit., Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR). anders.underthun@nibr.no

Ph.d., forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI). ann.cecilie.bergene@afi-wri.no

Ph.d., forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). david@nibr.no

  • Side: 217-229
  • Publisert på Idunn: 2010-09-28
  • Publisert: 2010-09-28

Arbeidsgeografi kan ses på som en understrøm i engelsk og amerikansk samfunnsgeografi, som siden 1990-tallet har bidratt til gi faget en bredere forståelse av arbeidslivets politikk og arbeidstakeres betydning i den politiske økonomien ved hjelp av romlige begreper og perspektiver. I vår artikkel gir vi en kort introduksjon til denne tradisjonen og til dette begrepsapparatet. I tillegg spør vi om tilnærmingen også kan være nyttig for norsk arbeidslivsforskning: Kan arbeidsgeografi være med på å gi oss en bedre forståelse av noen av de geografiske dilemmaene som arbeidstakere og deres organisasjoner i Norge står overfor i et stadig mer globaliserende arbeidsliv?

Arbeidere i Norge, som i resten av verden, opplever utfordringer, dilemmaer og muligheter som er grunnleggende geografiske i sin natur. Hva gjør havnearbeidere i Halden når de møter planer om privatisering av havnen? Velger de å kjempe mot dette forslaget for å beskytte arbeidsforholdene til alle havnearbeidere i Norge på prinsipielt grunnlag, eller velger de å «svelge kamelen» for å sikre økonomisk vekst og fremtidig sysselsetting i Halden, i konkurranse med for eksempel havner i Grenland eller Gøteborg? Er norsk fagbevegelses motstand mot forslag om lokale lønnsforhandlinger også uttrykk for en politisk geografi der forskjellige aktører kjemper om plasseringen av en beslutningsmakt som gjennom årtier har vært forankret på fagbevegelsens viktigste institusjonelle nivå – nemlig det nasjonale? I denne artikkelen ønsker vi å diskutere hvorfor arbeidslivets politikk kan forstås geografisk, og hvordan ideer og begreper fra fagtradisjonen arbeidsgeografi er en nyttig innfallsvinkel til å forstå arbeidstakere og deres organisasjoner i norsk arbeidslivsforskning.

Hva er arbeidsgeografi?

Geografi blir ofte forbundet med pugging av byer i Belgia og altomfattende beskri-velser av land og regioner fra jordsmonn til næringsliv, noe som viderefører en karikatur av geografifaget som kilde til trivialkunnskap heller enn vitenskapelige analyser. Peet (1998) forklarer denne karikaturen med en fagtradisjon som lenge forsto seg selv som en beskrivende disiplin som skulle formidle stedsdifferensiering på samme måte som historikere beskrev tidsdifferensiering. Geografers styrke ble regnet for å være evnen til å gi komplekse beskrivelser av både natur- og samfunnsmessige forhold gjennom kartografisk analyse. Denne såkalte regionalgeografien står fortsatt sterkt i skolegeografien, men som vitenskapelig disiplin gikk samfunnsgeografien gjennom en identitetstransformasjon til å bli en forklarende samfunnsvitenskap som følge av positivismens inntog blant samfunnsvitenskapene. Som i de fleste andre samfunnsfag kom også oppgjøret med positivismen, og paradoksalt nok kom noe av den sterkeste kritikken fra forfatteren av det mest komplette verket om positivistisk geografi, nemlig David Harvey. Hans kritikk gikk ikke minst ut på at geografifaget hadde vært en disiplin som hadde tilgodesett kapitalistklassen, for eksempel gjennom byplanlegging hvor arbeiderklassen ble fordrevet (Harvey 1973). Harvey mente at geografi ikke bare burde handle om arealbeskrivelser og kartanalyse, men om sosio-romlig ulikhet, hva som produ-serer denne ulikheten, og hvordan forholdet mellom kapital og arbeid er struktu-rerende for romlige relasjoner (Harvey 1982). Innen subdisiplinen økonomisk geografi var dette radikale utgangspunktet en dominerende retning i angloamerikanske miljøer gjennom hele 1980-tallet (Massey 1984), ikke minst på grunn av de voldsomme omveltningene som kan knyttes til velferdsstatens økonomiske krise på 1970-tallet (Jessop 1990), fremveksten av thatcheristisk nyliberalisme (Peck and Tickell 2002) på begynnelsen av 1980-tallet og økende kapitalmobilitet og globalisering som i denne tiden ble mer markert (Dicken 2003). Det ble viktig å forstå kapitalismens geografi, og dette hadde også implikasjoner for hvordan man så på arbeidere. Kapitalistisk vekst synes å ha en iboende tendens til også å representere en geografisk utvidelse av økonomiske relasjoner. Kolonialisme, -globalisering og økonomisk integrasjon har i løpet av nyere tid knyttet alt flere arbeidstakere tettere sammen gjennom verdensomspennende produksjonsnettverk og varekjeder, og gjennom flyt av kapital, mennesker og tjenester. Sam-tidig argumenterte geografer for at veksten i kapitalismen i sin natur er iboende ujevn (Smith 1984). Derfor opplever arbeidstakere store forskjeller med hensyn til jobbsikkerhet, lønn og arbeidsbetingelser, avhengig av vekstdynamikken i arbeidsmarkedet man befinner seg i. Ikke minst illustrerte den økende økonomiske kløften mellom det industriorienterte Nord-England og det serviceorienterte London-området disse ulikhetene på 1980-tallet (Massey 1984).

Arbeidsgeografien kan betraktes som en understrøm i samfunnsgeografien som skapte et tydligere fokus på arbeidere som handlende aktører i den politiske økonomien. Kritiske geografer som Harvey og Smith hadde utviklet relativt strukturorienterte kapitalanalyser hvor arbeidere først og fremst var synlige som en av flere innsatsfaktorer, nemlig arbeidskraft. Kapitalinvesteringer krysset rommet på jakt etter billig arbeidskraft i stadig nye arbeidsmarkeder. Utover på 1990-tallet begynte en del radikale geografer å spørre seg hvor handlingsrommet til arbeidere, til deres arbeidstakerorganisasjoner – ja til arbeiderklassen som sådan – ble av i disse strukturelle forklaringene (Wills 1996, Herod 1997). Gjennom en rekke enkeltstudier av faglig organisering i Nord-Amerika og Storbritannia har denne såkalte arbeidsgeografien – labour geography på engelsk – vist hvordan arbeidere selv er med på å forme den romlige organiseringen av økonomien: Hvordan og på hvilke premisser arbeidet organiseres, hvor beslutninger tas, og hvor investeringer plasseres. Dette er ikke bare et viktig politisk poeng, altså at arbeidere kan gjøre en forskjell i en globalisert verden, men også et viktig analytisk poeng for samfunnsforskningen. Økonomiske prosesser og styringsmekanismer må ses i sammenheng med arbeideres egne handlinger når vi skal forklare hvorfor det økonomiske kartet ser ut slik det gjør. Denne vendingen i samfunnsgeografien reflekterer en generell debatt om forholdet mellom struktur og aktør i samfunnsfagene (Giddens 1984). Fokuseringen på arbeideres handlinger i arbeidsgeografien har imidlertid i all hovedsak dreiet seg om den organiserte arbeidskraften, deres politiske ytringer og fagforeningenes rolle i økonomien. Men hva med andre handlingsformer? Et tema som stadig tiltrekker seg mer oppmerksomhet, er arbeidsmigrasjon. I tillegg til de mange millioner av arbeidere som bekjemper urettferdighetene i arbeidslivet gjennom å organisere seg, forsøker ytterligere millioner av arbeidere å overkomme ujevnhetene mellom arbeidsmarkeder gjennom å «krysse rommet» på egen hånd. Studier av arbeidsmigrasjon blir på denne måten en naturlig del av arbeidsgeografien, særlig fordi også arbeidsinnvandringen innebærer egne former for organisering og er et uttrykk for nye politiske handlinger – både på avsender- og mottakersiden.

Arbeidsgeografiens historie og dens videre utviklingsmuligheter har i den senere tid blitt gjenstand for diskusjon (se f.eks. Castree 2007 og Herod 2010). Fordi feltet domineres av studier av arbeidere, og i all hovedsak fagforeninger i land i nord, etterlyses studier av arbeidsspørsmål i land i sør. Arbeidsgeografien i Norge kan anses for å være et hederlig unntak siden det her har vært foretatt en rekke studier av arbeidsforhold, arbeiderrettigheter og klassekamp i India (Wetlesen [pågående forskning]), Kina (Knutsen [pågående forskning]), Namibia (Endresen og Jauch 2001, Endresen 2010, Bergene 2007 og Magnusson 2008), Sør-Afrika (Lier 2005, 2009) og Nicaragua (Loge 2008). Denne koplingen mellom utviklingsteori og arbeidsgeografi er en viktig motvekt til en del av solskinnshistoriene fra faglig kamp i den vestlige verden. Handlingsrommet til arbeidere i sør er ofte langt mer begrenset, både som følge av politisk undertrykking i landet og av nykoloniale maktstrukturer i verdensøkonomien. Samtidig gjenstår det andre viktige hvite flekker på arbeidsgeografenes kart; for eksempel det sosialdemokratiske Europa. Mye av den eksisterende litteraturen på feltet har sin faglige forankring i angloamerikanske forskningsmiljøer og sitt empiriske tilfang i USA og Storbritannia. Norske arbeidsgeografer, inkludert forfatterne av denne artikkelen, har derfor forsøkt å introdusere perspektivene utviklet innenfor arbeidsgeografi i en norsk forskningskontekst. Mens feltets forankring kan gi oss gode muligheter til å forstå og forklare trender vi også observerer i norsk arbeidsliv, tilbyr den norske konteksten på sin side interessant og kontrasterende empiri med potensial for å videreutvikle eksisterende teori. På grunn av den angloamerikanske forankringen er eksisterende teori på feltet nært knyttet til desentralisert og frivillig samarbeid og forhandling, og er ofte også konfliktorientert. Forholdet mellom partene i arbeidslivet er i slike tilfeller også mer flytende, hvilket har gjort at arbeidsgeografien har videreutviklet teorier om aktørers rolle i arbeidslivet. Kanskje har denne tilnærmingen kommet på bekostning av fokuseringen på arbeidsrelasjonsstrukturer. Det kompromissbaserte trepartsamarbeidet, slik det er erfart i de nordiske landene (Dølvik 2007), vil kunne utvide den empiriske horisonten til arbeidsgeografien og vise hvordan arbeidstakere fortsatt kan øve stor institusjonell innflytelse i et globaliserende nasjonalt arbeidsliv. På den andre siden – ettersom den nordiske modellen er under kraftig skyts i form av internasjonal arbeidsmigrasjon, mindre regulering og overnasjonal styring – ser mange arbeidere i disse landene et behov for å tilpasse seg den nye virkeligheten gjennom nye strategier. Arbeidsgeografer har, som denne artikkelen viser, utviklet et begrepsapparat for å forstå slik organisasjonsfornyelse i fagbevegelsen i den anglo-amerikanske verdenen. Nettopp derfor kan disse begrepene si noe fornuftig om nye politiske impulser i nordiske fagforeninger.

Noen nyttige begreper

I tillegg til å gi oss en rekke dybdestudier av fagorganiseringens muligheter i forskjellige sosiale og politiske kontekster, introduserer arbeidsgeografien begreper som kan gi empiriske studier av arbeidsliv og arbeidsmarkeder her i Norge en utvidet teoretisk og analytisk ramme. I denne artikkelen vil vi introdusere tre begreper som har preget arbeidsgeografien: kapitalmobilitet, politisk skala og fragmentering av arbeid. Disse begrepene kaster lys på noen av de strukturelle utfordringene som møter organisert arbeidskraft i en globalisert verdensøkonomi preget av økt konkurranse og deregulering. Samtidig kan det også si noe om mulighetene for organisert arbeidskraft å svare på disse.

Kapitalmobilitet: Den ujevne romlige og sosiale utviklingen som skapes av kapitalistisk vekst, har lenge vært et sentralt tema i geografien. Forsøk har blitt gjort på å forklare den ujevne utviklingen og hvordan den henger sammen med forskjellige former for regulering av økonomien i forskjellige land og regioner og, ikke minst, på tvers av dem. David Harvey (1982) forklarer at kapitalen aktivt bruker geografisk rom til å løse såkalte overakkumulasjonsproblemer. Når kapitalen erfarer synkende profittmarginer innenfor en gitt romlig avgrensning (f.eks. et nasjonalt vare- og arbeidsmarked), finner den romlige løsninger som medfører nye lønnsomme investeringsmuligheter (engelsk: spatial fix). Tilgangen til nye markeder, råvarer og arbeidskraft som kolonialismen skapte, er et godt historisk eksempel. I tillegg inkluderer Harveys romlige løsninger også det vi i Norge har valgt å kalle utflagging, der norske bedrifter etablerer seg i utlandet for å redusere produksjonskostnader og/eller få nye markeder for sine produkter. Denne praksisen har store konsekvenser for arbeidstakere, både i form av arbeidsledighet og/eller endrede sysselsettingsmuligheter, trusler om fremtidig utflagging og utfordringer knyttet til solidaritet med arbeidere andre steder. En tur til for eksempel Jæren, tidligere fremholdt som et klassisk eksempel på en industriell klynge på linje med italienske Emilia Romagna, viser nedlagte fabrikklokaler etter bedrifter som har flagget ut. Kapitalmobilitet, det vil si bedrifters mulighet til å relokalisere, har økt i takt med «sammentrykkingen av tid og rom» i form av forbedringer i transport og kommunikasjonsteknologi og mindre handelsbarrierer (Dicken 2003). I tillegg har eierskapsstrukturene i produksjonen endret seg radikalt gjennom at bedriftene i større grad setter ut ulike produksjonsprosesser i stedet for å eie dem selv. Ved bruk av underleverandører slipper bedrifter å se investeringer gå tapt ved relokalisering av produksjonsprosessen, da dette kan gjøres enkelt ved å legge inn bestillinger hos en annen leverandør lokalisert et annet sted. Likevel vil denne kapitalmobiliteten aldri være absolutt, og den vil dessuten variere mellom ulike bedrifter og ulike industrisektorer. Som en slags tommelfingerregel er det mindre sjanse for utflagging hvis kapitalkostnadene er store og nylig investert, mens arbeidskrevende industri uten store initialkostnader er mer mobile (Clark and Wrigley 1997).

Kapitalmobilitet har store konsekvenser for fagforeningsstrategier og solidaritet. For det første kan økt kapitalmobilitet brukes som en trussel for å få fagforeninger til å dempe krav eller til og med underskrive avtaler som forverrer arbeidsforhold og lønn. På denne måten vil arbeidere og fagforeninger i ulike regioner bli satt i konkurranse med hverandre for å tiltrekke investeringer og sikre sysselsetting, hvilket er en stor utfordring i forsøk på å skape internasjonal solidaritet. Det er nettopp trusselen om utflagging, og ikke nødvendigvis bedriftseiernes faktiske planer om å bli værende eller bryte opp, som fungerer disiplinerende på arbeidstakeres krav. Walker (1999) hevder sågar at kapitalmobilitet først og fremst er en politisk triumf – altså at næringslivet har klart å skape et bilde av alle arbeidsplasser som sårbare for utflagging – og i mindre grad en økonomisk realitet. I de aller fleste tilfeller er også kapitalen godt forankret i gitte steder og lokaliteter, og relokalisering er både risikabelt og kostbart hvis investeringene i både produksjonsmidler og opplæring er betydelige.

Konkurranseforholdet som skapes mellom arbeidere i forskjellige land, gjør internasjonal solidaritet til en utfordrende øvelse. Konflikter kan oppstå mellom interesser avledet av romlige og klassemessige hensyn. Johns (1998) skiller mellom akkommoderende og transformerende solidaritet; førstnevnte er solidaritet som først og fremst er motivert i egennytte, for eksempel ved å insistere på at arbeidstakere andre steder bør få høyere lønninger for å gjøre dem relativt mindre konkurransedyktige i forhold til seg selv, mens sistnevnte er solidaritet som tar sikte på å endre den eksisterende kapitalistiske strukturen og dermed styrke arbeideres posisjon i alle land. Akkommoderende solidaritet er med andre ord avledet av romlige interesser, mens transformerende solidaritet er informert av klasse.

Politisk skala: Begrepsdebatten om politisk skala i samfunnsgeografien har bidratt til å raffinere diskusjoner om produksjonen av romlige kategorier. Skala fungerer som en måte å forstå hvordan geografiske nivåer som «nasjonalstaten», «verdensmarkedet» eller «byen» rammer inn ulike typer sosiale relasjoner, og da ikke minst arbeidslivsrelasjoner. En viktig forutsetning for debatten er at skala er sosialt konstruert selv om de geografiske nivåhierarkiene mange ganger kan bli tatt for gitt (Marston et al. 2005). Begrepet politisk skala forutsetter en slik tolkning og innebærer også et konfliktorientert utgangspunkt – konstruksjonene er drevet fram av kontinuerlig sosiopolitisk kamp (Swyngedouw 1997). Inspirasjonen fra Gramsci er synlig gjennom analyser av hvordan skalakonstruksjoner kan bli hegemoniske, som for eksempel den keynesianske velferdsstatens dominerende rolle for de fleste sosiale relasjoner før og etter den andre verdenskrig. Gough (2004) hevder at skala ikke må forstås som et produkt av kapitalens strategier alene, men at velferdsstaten, og også overnasjonale skalaer som den Europeiske Union, i høyeste grad er skalakonstruksjoner drevet fram av klassestrategier (også fra arbeiderbevegelsen). Politisk skala og hegemonisk skala kan dermed fungere som mulighetsfremmende eller -hemmende strukturer for ulike sosiale grupper. Den nasjonale skalaen har muliggjort en sentralisert form for lønnsforhandling og koordinert rekruttering for fagbevegelsen, noe som i Norge var sterkt støttet av normene for kompromissorientert samarbeid (Rokkan 1970).

I et arbeidsgeografiperspektiv settes utviklingen av nasjonalstaten som skala for arbeidsrelasjoner gjerne i sammenheng med fagbevegelsens utvikling og muligheten for å vinne fram med argumenter om rettferdig lønns- og arbeidsvilkårsutvikling. Selv om nasjonale skalakonstruksjoner også kan være til hinder for fagorganisering (gjennom forbud eller andre begrensninger), er det gjerne andre skalakonstruksjoner som trekkes fram som begrensende. Et godt eksempel på dette er den opphetede debatten om innføringen av EUs tjenestedirektiv i Norge, som en ny ramme for arbeidslivsrelasjoner. Dette illustrerer at hegemoniet til den nasjonale skalakonstruksjonen har blitt kraftig utfordret. Swyngedouw (1997) mener at denne reskaleringen har skjedd som følge av kapitalens behov for global ekspansjon på den ene siden, og utnyttelse av lokale arbeidsmarkeder på den andre. På en slik måte både strekkes og destrueres den skalære innrammingen av sosiale relasjoner (Jessop 2002). EU-utvidelsen i 2005 illustrerer dessuten at det ikke bare er kapital som blitt global, men at også arbeidere flytter på seg. Både globalisering og europeisering er slik sett prosesser som er med på å endre reguleringen av arbeidslivet. Samtidig peker geografer på en prosess som vokser fram parallelt med globaliseringen, nemlig at subnasjonale skalaer som kommuner eller næringsregioner gis nye roller i forhold til hvordan økonomien organiseres (Brenner 2004, Swyngedouw 2004). Lokale lønnsforhandlinger, større fokusering på steders konkurransedyktighet og en entreprenørtilnærming til lokale myndigheter er eksempler på dette i nyliberalismens tidsalder. Både globalisering og denne nye «lokalismen» representerer en omveltning av sosiale relasjoner i form av nye hierarkier og politiske skalaer (Brenner 2004). Sosiale relasjoner og aktører forholder seg i økende grad til flere skalanivåer med ulik intensitet, avhengig av blant annet hvilken geografisk skala som er mest egnet for interessekamp.

Flere begreper blir introdusert for å illustrere denne prosessen. Neil Smith (1984) og Kevin Cox (1998) benytter begrepet skalasjonglering som en prosess der politiske aktører enten «hever» eller «senker» skalaen for interessekamp. I lys av økt arbeidsmigrasjon i Europa har for eksempel nasjonale fagforeninger etterspurt europeiske arbeidslivsstandarder i et forsøk på å unngå at østeuropeiske arbeidere blir utsatt for sosial dumping i sitt vertsland. Nasjonale fagforeninger kan også rette sine strategier mot det lokale nivået, for eksempel ved å inngå i dialog med lokal kapital for å hindre industriflukt. Skalasjonglering illustrerer dermed også hvordan det er mulig å konstruere skala som et ledd i å fremme sine interesser, og man kan dermed begynne å snakke om politiske aktørers skalære strategier. I bunn og grunn kan jo internasjonalismen i Marx’ og Engels’ oppfordring, «arbeidere i alle land, foren dere!» ses på som den mest arketypiske skalære strategien av dem alle. Arbeideres handlingsrom har vært et sentralt anliggende for arbeidsgeografiens bruk av skalasjongleringsbegrepet (Herod 2001). Vårt poeng er ikke at alle former for politikk kan forklares ut fra romlige begreper alene, men at innfallsvinkelen som arbeidsgeografien representerer, kan gjøre forskningen mer sensitiv for hvordan arbeidslivets politikk knytter seg til visse territorier og steder, og hvordan den forankres på forskjellige geografiske nivåer – ofte med svært forskjellige resultater. På den måten kan forklaringene bli mer lydhøre for forskjeller og motsetninger, og kanskje også mindre låst i nasjonalstatlige diskurser.

Fragmentering av arbeid: Økonomisk globalisering og nyliberal politikk gir arbeidere utfordringer i form av økt global konkurranse mellom arbeidsmarkeder. Likevel må en del av de nye geografiske utfordringene også forstås i forhold til lokale prosesser. Kapitalen, forklarer Jonas (1996), kan omstrukturere på tvers av rommet – det vil si relokalisere – og/eller gjennom institusjonell og organisatorisk omstilling in situ, altså på samme sted. Den sistnevnte formen knyttes gjerne til outsourcing, fleksibilisering og intensivering av arbeidsprosessen og ansettelsesregimet. For arbeidsgivere kan in situ-omstrukturering gi bedre utnyttelse av ressursene og lavere kostnader. Selv om teknologisk oppgradering kan gi økt effektivitet, er det ofte kostnadsbesparelser i form av reduserte lønnsutgifter eller større effektivitetskrav knyttet til nedbemanning som danner grunnlaget for omstrukturering; privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tjenester, økt bruk av bemanningsselskaper eller vikarbyråer og en generell deregulering av arbeidskontrakter og industrielle relasjoner er alle viktige trekk ved en nyliberal økonomi (Herod and Aguiar 2006). For arbeidstakere, derimot, skaper de ofte nye skillelinjer både på arbeidsplassen og i arbeidsmarkedet. Denne fragmenteringen av sosiale relasjoner gjør tradisjonell fagorganisering av arbeidere vanskelig (Lier 2007). Det blir med andre ord vanskeligere å bygge nettverk og solidaritet mellom arbeidere som har forskjellige arbeidsgivere, jobber på forskjellige steder, til forskjellige tider og skift, og som opplever svært ulik grad av jobbsikkerhet og ulike typer arbeidskontrakter. Fragmenteringen av arbeid kan forstås som en (bevisst eller ikke-bevisst) strategi fra kapitalens side for å motvirke den politiske handlingskraften til arbeidere. Fragmenteringen forsterkes også gjennom en parallell fragmentering av arbeiderklassen, som er en konsekvens av sosial mobilitet og fremveksten av et flerkulturelt samfunn. Noen kommentatorer har dermed satt spørsmålstegn ved fagforeningenes rolle i det fremtidige arbeidslivet (Castells 1997).

Arbeidsgeografer har i stedet fokusert på fremveksten av nye politiske strategier i dette fragmenterte sosiale landskapet. Aktører som ønsker å organisere arbeidere i et slikt arbeidsliv, har gradvis forsøkt å motarbeide differensieringen mellom grupper av arbeidstakere, og å skape sosiale rom der arbeidere kan møtes og forme egne politiske strategier. De siste ti årene har sett en rekke spennende case-studier i arbeidsgeografien, som oftest fra engelskspråklige land, som viser at fagforeninger i disse nyliberale økonomiene har blitt tvunget til organisatorisk nytenkning (Savage 1998, Tufts 1998). Responsen må ofte forstås geografisk: I visse urbane arbeidsmarkeder har man for eksempel sett kampanjer for å vinne fram med en felles «living wage» i hele byen for å unngå at arbeidsplasser underbyr hverandre (se f.eks. Walsh 2000). Andre interessante eksempler inkluderer nye allianser mellom fagforeninger og sivilsamfunn, både i form av lokale organisasjoner, kirker og sosiale bevegelser. Man har også sett at fagforeninger ønsker å tilpasse seg en mer konkurransepreget økonomi ved å engasjere seg i oppgradering av kompetanse i samarbeid med bedrifter og forskningsinstitusjoner, både på lokalt og nasjonalt plan (Tufts 2009, Kasa and Underthun 2010). Dette kan forstås som forsøk på å utvide den politiske arenaen for faglig kamp: Når man blir tvunget på defensiven i mer tradisjonelle politiske rom (f.eks. på arbeidsplassen og i arbeidslivsrelasjonene), går man inn i nye rom der potensialet for å utøve politisk press er større.

Hvordan kan et arbeidsgeografisk perspektiv være nyttig for forståelsen av norsk arbeidsliv?

Et arbeidsgeografisk perspektiv er nyttig for forståelsen av norsk arbeidsliv. Alle de tre begrepene diskutert i denne artikkelen staker ut aktuelle problemstillinger for å forstå relasjoner i arbeidslivet og fagbevegelsens strategier. Fokuseringen på kapitalmobilitet, for eksempel, kan hjelpe oss å tolke den politiske diskursen om arbeidsplasser, lønnsdisiplin og konkurranseevne, også i en norsk kontekst. Selv om diskursen om konkurranseevne og utflagging i stor grad utspiller seg på et nasjonalt nivå, er det gjerne i forbindelse med konkrete relokaliseringsplaner at kapitalmobilitet politiseres som et begrep. I forbindelse med Hydros massive aluminiumssatsning i Qatar, Qatalum, får vi høre både at Hydros globale tilstede-værelse er en styrke og nødvendighet for selskapets konkurransekraft og dermed også Norges konkurranseevne, og at norsk kompetanse og erfaring fra steder som Sunndalsøra, Årdal og Karmøy er nøkkelen til suksess i Qatar. Samtidig er det vanskelig for arbeiderne på Karmøy å dele denne entusiasmen da de nok ikke kan se fram til nyinvesteringer. Og hva skjer med arbeidslivsrelasjonene og arbeidersolidariteten i aluminiumsindustrien – kanskje et av kroneksemplene på «den norske modellen»? Under konstruksjonen av aluminiumsverket i Qatar jobbet nærmere 20 000 lavtlønte bygningsarbeidere, de fleste asiatiske arbeidsmigranter uten mulighet til fagorganisering, samtidig som norske arbeidsmigranter fra Sunndalsøra ble tilbudt svært gode betingelser basert på deres spesialkompetanse fra norske arbeidsplasser. I slike tilfeller er det relevant å skille aktørers økonomiske interesser og nasjonal politisk diskurs. Politiske analyser av utflytting av industri bør ta høyde for at arbeidere som føler seg i en utsatt posisjon, vil balansere klasseallianser på stedet (f.eks. med arbeidsgivere, det øvrige næringslivet og kommunene) med relasjoner til andre arbeidere andre steder. Disse relasjonene kan være basert på lojalitet og solidaritet (f.eks. til andre ansatte i konsernet eller med medlemmer av andre LO-organisasjoner) eller et potensielt konkurranse-forhold (til arbeidere som vil kunne tjene på utflytting gjennom nye eller sikrere arbeidsplasser).

Politisk skala er også et interessant perspektiv for vårt arbeidsliv i den senere tid ettersom forankringen av beslutningsmakt og mobilisering på et nasjonalt nivå blir utfordret av flere aktører og diskurser. På hvilken måte blir den norske modellens geografi tegnet opp på nytt? Andre skalaer har fått vel så stor betydning for romlig organisering av arbeid som den nasjonale, både gjennom globalisering av økonomisk virksomhet generelt og gjennom konkret reartikulering av politisk skala gjennom EØS-avtalen og det nære forholdet til et utvidet EU. Et viktig spørsmål er om fagbevegelsen også kan respondere gjennom en reskalering av sin egen politiske organisering? Dette kan skje både gjennom europeiske fagorganisasjoner og ved å satse på en bedriftsspesifikk organisering på selskapsnivå. I flere multinasjoanle selskaper i Norge kan tillitsvalgte møte i representative fora på tvers av landegrenser. Gjennomslags- og maktpotensialet i en slik oppskalering vil variere mellom bransjer og bedrifter. Arbeidere i samme bedrift vil også sannsynligvis kunne se svært ulik gevinst i slike internasjonale strategier. For enkelte grupper av arbeidere ligger det kortsiktige gevinster i å rette seg mot mer lokale administrative skalaer eller økonomiske regioner.

På samme måte bør norsk forskning fokusere på fragmenteringsprosesser i arbeidslivet. Disse prosessene skjer særlig gjennom konkurranseutsetting, bemanningsbyråer og andre former for mellomledd. Fragmenteringen legger altså til rette for en omfattende omstrukturering av arbeidsplasser, arbeidskontrakter og ansettelsesrelasjoner, og arbeidslivsforskningen kunne være tjent med en større sensitivitet til de romlige aspektene av disse prosessene. Et eksempel på fragmentering i norsk arbeidsliv kan vi finne i hotellsektoren i Norge. Denne sektoren kan sies å inngå i en randsone, der den norske modellen blir utfordret av «den store verden» på en rekke måter som i aller høyeste grad må forstås i geografiske termer. For det første er dette en av mange sektorer i det norske arbeidslivet som aldri har passet godt til definisjonen på den norske modellen: Organiseringsgraden er lav, og det er en liten grad av sosialt partnerskap mellom arbeidstakere og bransje-organisasjoner. Dessuten er det er en utstrakt bruk av deltids- og midlertidig arbeidskraft, gjerne i form av lavtlønte arbeidsinnvandrere, studenter og kvinner. Denne arbeidsstokken er langt mindre homogen enn i det norske samfunnet for øvrig og representerer en motsats til den norske arbeidslivsmodellen som stereotypi. I tillegg til at bransjen globaliseres gjennom arbeidsinnvandring, har også andre internasjonale impulser nådd norske hoteller. En av disse er en økende outsourcing av renhold og serveringstjenester, som gir oss et godt eksempel på fragmentering av hotellet som arbeidsplass. Arbeidere opplever at yttergrensene for selve hotellsektoren stadig flyttes, i og med at et økende antall arbeidere som rengjør hotellrom eller serverer mat, er ansatt av danske eller svenske bemannings-byråer. Ikke uventet har den organiserte arbeidskraften i hotellsektoren en stor og økende utfordring i å skape samhold mellom arbeidere og en effektiv representasjon av arbeidstakeres interesser. Fagforeningene i denne bransjen står også oppe i en rekke geografiske dilemmaer, for eksempel med tanke på hvilken politisk skala man ønsker å formulere sine krav i forhold til: Samtidig som størrelsen på noen av hotellarbeidsplassene har lagt grobunnen for en effektiv organisering på lokalt plan, har fagforeningene i liten grad klart å organisere sektoren som sådan og har et uavklart forhold til sektoromspennende allmenngjøring av tariffavtaler. Som i mange andre lavtlønte tjenesteyrker kan ikke den norske modellen tas for gitt i hotellbransjen; fagorganiserte i denne sektoren har, ikke overraskende, følt seg tvunget til å øke rekrutteringsinnsatsen gjennom aktivt å inkludere nye grupper arbeidsinnvandrere i sine organisasjoner. Fragmentering av hotellarbeidsplasser er et godt eksempel på at arbeidsgeografien kan tilføre forståelsen av den norske modellen et geografisk perspektiv, både når det gjelder dens utfordringer og dens randsoner.

Vi har i denne artikkelen gitt en kort introduksjon til arbeidsgeografi som en samfunnsgeografisk tradisjon og argumentert for at den formidler perspektiver og begreper som er nyttige for norsk arbeidslivsforskning. Det kanskje viktigste bidraget som arbeidsgeografien kan gi til anvendt forskning, er fokuseringen på betydningen av arbeidertakeres mobilisering, hvordan dette påvirker hvordan det økonomiske kartet ser ut, og i hvilken retning det utvikler seg. I et land der arbeiderbevegelsens påvirkning på samfunnet er synlig i de lange linjene, og i maktens midte, er det lett å glemme at enkeltmenneskers og -gruppers konkrete handlinger også kan gjøre en forskjell. Arbeidsgeografiens lydhørhet i forhold til konkrete eksempler på handlingsevne og politisk mot – gjennom streiker, sosiale allianser og kreative former for mobilisering – bør også inspirere norsk arbeidslivsforskning, som ofte har tillagt institusjonene og reguleringene i arbeidslivet størst betydning.

Referanser

Bergene, A.C. (2007), «Trade Unions Walking the Tightrope in Defending Workers’ Interests: Wielding a Weapon Too Strong?». Labor Studies Journal, 32:142–166.

Brenner, N. (2004), New state spaces: Urban governance and the rescaling of statehood. Oxford: Oxford University Press.

Castells, M. (1997), The power of identity. Cambridge, US: Blackwell Publishers.

Castree, N. (2007), «Labour Geography: A Work in Progress». International Journal of Urban and Regional Research, 31:853–862.

Clark, G.L. og N. Wrigley (1997), «Exit, the firm and sunk costs: reconceptualizing the corporate geography of disinvestment and plant closure». Progress in Human Geography, 21:338–351.

Cox, K.R. (1998), «Spaces of dependence, spaces of engagement and the politics of scale, or: looking for local politics.» Political Geography, 17: 1–23.

Dicken, P. (2003), Global shift : transforming the world economy. London: SAGE.

Dølvik, J.E. (2007), The Nordic regimes of labour market governance: From crisis to success-story? Paper 2007:07. Oslo: FAFO.

Endresen, S.B og H. Jauch (2001), Export Processing Zones in Namibia: Taking A Closer Look. Second Edition. Windhoek: LaRRI.

Endresen, S.B. (2010), «‘We Order 20 Bodies’. Labour Hire and Alienation». I: A. C. Bergene et al. (red.), Missing Links in Labour Geography. Ashgate, Farham: 211–224.

Giddens, A. (1984), The constitution of society: outline of the theory of structuration. Los Angeles: University of California Press.

Gough, J. (2004), «Changing scale as changing class relations: Variety and contradiction in the politics of scale». Political Geography, 23:185–211.

Harvey, D. (1973), Social Justice and the City. Baltimore: Johns Hopkins University Press.

Harvey, D. (1982), Limits to Capital, Oxford: Basil Blackwell.

Herod, A. (1997), «Labor's spatial praxis and the geography of contract bargaining in the US east coast longshore industry, 1953–89». Political Geography, 16:145–169.

Herod, A. (2001), Labor Geographies: Workers and the landscapes of Capitalism. New York: Guilford Press.

Herod, A. (2010), «Labour Geography: Where Have We Been, Where Should We Go?». I: A.C. Bergene et al. (red.), Missing Links in Labour Geography. -Ashgate, Farham: 15–28.

Herod, A. og L.L.M. Aguiar (2006), «Introduction: Cleaners and the dirty work of neoliberalism». I: A. Herod og L.L.M Aguiar (red.), The dirty work of neoliberalism, s. 1–10. Oxford: Blackwell.

Jessop, B. (1990), State theory putting the capitalist state in its place. Cambridge: Polity Press.

Jessop, B. (2002), The Future of the Capitalist State. Cambridge: Polity Press.

Johns, R. (1998), «Bridging the gap between class and space: U.S. worker solidarity with Guatemala». Economic geography, 74:252–271.

Jonas, A. (1996), «Local labour control regimes: Uneven development and the social regulation of production». Regional Studies, 30:323–338.

Kasa, S. og Underthun, A. (2010), «Navigation in new terrain with familiar maps: Masterminding socio-spatial equality through resource oriented innovation policy.» Environment and Planning A, 42:1328–1345.

Lier, D.C. (2005), Maximum Working Class Unity? Challenges to Local Social Movement Unionism in Cape Town. Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Lier, D.C. (2007), «Places of Work, Scales of Organising: A Review of Labour Geography». Blackwell Geography Compass, 1:814–833.

Lier, D.C. (2009), «The Practice of Neoliberalism: Responses to public sector restructuring across the labour-community divide in Cape Town». NIBR Rapport 2009:12 Oslo: Norsk Institutt for By- og Regionforskning.

Loge, J. (2008), Klassetrøbbel: fagorganisering i uformell sektor i Nicaragua. Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Magnusson, O. (2008), A Revolution Betrayed: How Namibian class relations are played out in the work regimes in the retail sector of Oshakati. Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Marston, S.A. et al. (2005), «Human geography without scale». Transactions of the Institute of British Geographers, 30:416–432.

Massey, D. (1984), Spatial divisions of labour: social relations and the geography of production. Hampshire: Macmillan.

Peck, J. og A. Tickell (2002), «Neoliberalizing space». Antipode, 34:380–404.

Peet, R. (1998), Modern geographical thought. Oxford: Blackwell.

Rokkan, S. (1970), Citizens, elections, parties. Oslo: Universitetsforlaget.

Savage, L. (1998), «Geographies of organizing: Justice for Janitors in Los Angeles». I: A. Herod (red.), Organizing the Landscape: Geographical perspectives on labor unionism, s. 225–253. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press.

Smith, N. (1984), Uneven development: Nature, capital and the production of space. Oxford: Blackwell.

Swyngedouw, E. (1997), «Neither global nor local: ‘Glocalisation’ and the politics of scale». I: K. R. Cox (red.), Spaces of globalization: reasserting the power of the local, London: Guildford Press.

Swyngedouw, E. (2004), «Globalisation or 'glocalisation': Networks, territories and rescaling». Cambridge Review of International Affairs, 17:25–48.

Tufts, S. (1998), «Community unionism in Canada and labour's (re)organizing of space». Antipode, 30:227–250.

Tufts, S. (2009), «Hospitality unionism and labour market adjustment: Toward Schumpeterian unionism?» Geoforum, 40:980–990.

Walker, R. (1999), «Putting capital in its place: Globalization and the prospects for labor». Geoforum, 30:263–284.

Walsh, J. (2000), «Organizing the scale of labour regulation in the United States: Service sector activism in the city». Environment and Planning A, 32:1593–1610.

Wills, J. (1996), «Geographies of trade unionism: Translating traditions across space and time». Antipode, 28:352–378.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon