Sosial mobilitet anses for et gode i nær alle leire. For å svekke reproduksjonen av klasseskiller står valget grovt sagt mellom kompenserende ordninger i voksen alder og investeringer i barn og ungdom som legger til rette for like muligheter. Nyere forskning indikerer at investeringer i humankapital i tidlig barndom kan gi stort utbytte. I denne artikkelen retter jeg søkelyset mot slike investeringer innenfor det klassiske rammeverket for sosial mobilitet i økonomi fra Becker og Tomes (1979). Når bør innsatsen settes inn, og bør det offentlige målrette tiltak mot mindre priviligerte barn, eller bør vi ta ansvar for investeringer i alle barn? Fra analysen reiser det seg som noe av et paradoks at høyere utdanning i Norge er fullt subsidiert og universelt tilgjengelig, mens foreldre fortsatt betaler en relativt høy pris for barnehage.