Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Selvstendighet og sykefravær

Master i statsvitenskap, forskningsassistent ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), Oslo. kristin.bjerkan@nova.no

  • Side: 19-30
  • Publisert på Idunn: 2010-06-30
  • Publisert: 2010-06-30

Selvstendighet er en viktig form for arbeidstilpasning i møte med sykdom eller funksjonsnedsettelse. Selvstendighet i arbeidet gir mulighet for å regulere arbeidstrykk og belastning etter egne forutsetninger. Denne artikkelen spør om selvstendighet i arbeidet er like tilgjengelig for personer med nedsatt funksjonsevne som for andre, og om selvstendighet kan bidra til å redusere lengre sykefravær. Artikkelen viser at personer med nedsatt funksjonsevne er mindre selvstendige enn totalbefolkningen, men at gruppen oftere enn totalbefolkningen jobber som selvstendige næringsdrivende. Både i totalbefolkningen og blant personer med nedsatt funksjonsevne henger selvstendighet i arbeid sammen med lavere forekomst av lengre sykefravær.

Personer med nedsatt funksjonsevne har lavere arbeidsdeltakelse enn befolkningen for øvrig. Mens 75 prosent av totalbefolkningen er yrkesaktiv, er kun 45 prosent av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeid (Bø og Håland 2009, Hansen og Svalund 2007). Forskning foreslår flere årsaker til dette: ensidig fokusering på individuelle forklaringer (fremfor årsaker i arbeidsmarkedet) (Anvik et al. 2007, Grue 2006), svake reguleringer av arbeidsgivers ansvar (Hvinden 2004), utilstrekkelig tilrettelegging (Hansen og Svalund 2007:25), fordommer (Gundersen 2008) og ulikheter i oppnådd utdanning (Bliksvær og Hansen 2006).

Gjennom en årrekke har statistiske kartlegginger vist dels store yrkeslivsforskjeller mellom personer med nedsatt funksjonsevne og resten av befolkningen. Personer med nedsatt funksjonsevne er på grunn av blant annet utdanningsforskjeller underrepresentert i akademiske yrker og lederyrker, men overrepresentert innen salgs- og serviceyrker, særlig i helse- og omsorgssektoren (Bø og Håland 2009:13, Hansen og Svalund 2007). Videre er deltidsarbeid langt mer utbredt blant personer med nedsatt funksjonsevne enn blant andre arbeidstakere, særlig kort deltid (under 20 timer per uke) (Hansen og Svalund 2007). I 2009 arbeidet 47 prosent av de sysselsatte med funksjonsnedsettelser deltid, sammenliknet med 26 prosent av alle sysselsatte (Bø og Håland 2009).

Denne artikkelen fokuserer også på sysselsettingen og yrkeslivet til personer med nedsatt funksjonsevne. Utgangspunktet er en antakelse om at fleksibilitet og selvstendighet i arbeidslivet legger til rette for yrkesaktivitet i møte med sykdom eller funksjonsnedsettelse. Artikkelen utforsker forholdet mellom selvstendighet i arbeidet og sykefravær, og spør om selvstendighet bidrar til å holde sykefraværet nede. Man kan anta at dette er av særlig betydning for personer med nedsatt funksjonsevne. Er selvstendighet like tilgjengelig for arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne som for andre arbeidstakere?

Selvstendighet og sysselsetting

Sammenliknet med etterkrigsårenes industrielle arbeidsregime preges dagens arbeidsliv i større grad av frihet, kompetanseorientering og selvstendighet. Samlebåndskapitalismens fall er etterfulgt av løsere, flatere strukturer og større fleksibilitet. I et moderne arbeidsliv der teknologi og kunnskap spiller en større rolle enn tidligere, befester arbeidstakere sine posisjoner som kapital for arbeidsgiver (Colbjørnsen 2003). Større vektlegging av kunnskap og erfaring utruster arbeidstakere med større innflytelse og selvstendighet (Kalleberg 2001).

Disse trendene omfatter imidlertid ikke alle arbeidstakere. I det segmenterte arbeidslivet finnes fremdeles bedrifter og organisasjoner som opererer innenfor mindre fleksible regimer (Engan og Kvande 2005), og fordelingen av ulike grupper arbeidstakere i ulike segmenter av arbeidsmarkedet bidrar til en uforholdsmessig fordeling av innflytelse og selvstendighet i eget arbeid (se f.eks. Bauder 2001, Cornfield og Fletcher 2001, Ellingsæter og Wiers-Jenssen 1997).

Veksten i service- og informasjonssektoren har bidratt til å skape jobber som er mindre fysisk krevende, og som innebærer mindre slitasje enn jobber typiske for primær- og sekundærnæringene. Det er også disse jobbene som i størst grad gir muligheter for selvstendighet og fleksibilitet. For personer med nedsatt funksjonsevne kan dette være forutsetninger for å komme eller forbli i arbeid: fleksibilitet på arbeidsplassen kan legge til rette for tilpasset arbeid. Fjorårets SSB-rapport om funksjonshemmede på arbeidsmarkedet viste at 55 prosent av yrkesaktive personer med nedsatt funksjonsevne hadde en tilpasset arbeidssituasjon (Bø og Håland 2009). Tilpasninger gjøres først og fremst i arbeidsoppgaver og arbeidstid, men også gjennom fysisk tilrettelegging på arbeidsplassen (Olsen og Thi Van 2005).

Arbeidstilpasning anses som det mest effektive middelet for å opprettholde sysselsettingen til personer med nedsatt funksjonsevne (Brodwin et al. 1996). Slike tilpasninger betinger imidlertid en viss grad av fleksibilitet fra arbeidsgivers side og en viss grad av selvstendighet hos arbeidstaker. Grue (2006) påpeker at en fleksibel tiknytning til arbeidslivet for mange vil kunne øke muligheten til å komme i arbeid og til å forbli i arbeid. Dette gjenspeiler funn fra en studie som viste at sykefraværet er lavere i bedrifter som preges av fleksibilitet (NUTEK 1999). Den potensielle verdien i fleksibilitet og selvstendighet i eget arbeid kommer også til uttrykk i synkende sykefravær blant selvstendige næringsdrivende. Det kan forklares med at selvstendige næringsdrivende har andre forutsetninger for å tilpasse arbeidet til egen helse enn ordinære arbeidstakere (Helde 2008). Liknende funn finnes i internasjonale studier (Blanck et al. 2000, Jones og Latreille 2006): Innflytelsen og fleksibiliteten som selvstendige næringsdrivende rår over, gir mulighet for å tilpasse arbeid til sykdom eller funksjonsnedsettelse.

Man kan derfor anta at selvstendighet i arbeidet vil være særlig fordelaktig for sysselsettingen av personer med nedsatt funksjonsevne. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om disse i like stor grad som andre har adgang til fleksibelt arbeid. Fleksibilitet og selvstendighet er trekk ved et moderne arbeidsliv som også etterspør kompetanse og utdanning. Innen forskningen på funksjonshemming har en vanlig oppfatning vært at atskilt skolegang og lavere forutsetninger fratar personer med nedsatt funksjonsevne nødvendige evner og kvalifikasjoner (Roulstone 2007) til å konkurrere på arbeidsmarkedet, og at disse ledes inn i utdanningsløp som ikke er i samsvar med etterspørselen i arbeidslivet (Barnes 1992).

Denne artikkelen tar sikte på å kartlegge i hvilken grad personer med nedsatt funksjonsevne er selvstendige i eget arbeid, og spør om de er mer eller mindre selvstendige enn den øvrige befolkningen. Det sentrale spørsmålet er om selvstendighet i arbeidet kan bidra til å redusere lengre sykefravær.

Data og metode

Dette belyses med data fra Levekårsundersøkelsen blant personer med nedsatt funksjonsevne (LKF) fra 2007 og Levekårsundersøkelsen (LKU) fra 2006. LKF ble gjennomført av Statistisk sentralbyrå (SSB) på oppdrag av NOVA, NTNU Samfunnsforskning, Dokumentasjonssenteret for personer med nedsatt funksjonsevne og Helsedirektoratet. Formålet med LKF var blant annet å kartlegge arbeid, utdanning, helse, bolig, transport og sosial deltakelse blant personer med nedsatt funksjonsevne. Etter en screening-undersøkelse ble 1948 personer i alderen 20–67 år definert som personer med nedsatt funksjonsevne basert på følgende kriterier:

  1. varig sykdom eller nedsatt funksjonsevne, eller

  2. vansker eller plager som i noen eller stor grad medfører begrensninger i hverdagen, eller

  3. grunnstønad, hjelpestønad, uførepensjon eller tidsbegrenset uførestønad.

Av disse deltok 1651 (85 %) i den endelige undersøkelsen. I datainnsamlingen ble det lagt stor vekt på å inkludere personer som ofte uteblir fra undersøkelser fordi de bor på institusjoner eller av andre grunner har vanskelig for å delta. I tilfeller der respondenter ikke var i stand til å gjennomføre intervjuet på egen hånd, ble det brukt assistent eller indirekte intervju. Intervjuene har vært særlig tilrettelagt for respondenter som er døve, stumme eller mangler språk (for nærmere om LKF, se Bjørshol 2008).

LKF ligger til grunn for kartleggingen av selvstendighet i arbeid og lengre sykefravær blant personer med nedsatt funksjonsevne. Data for totalbefolkningen er hentet fra SSBs samordnede levekårsundersøkelse (LKU) fra 2006. Levekårsundersøkelsene er tverrsnittsundersøkelser hvis hovedmål er å dekke viktige levekårsområder. I 2006 var arbeidsforhold hovedtema for undersøkelsen. Av et tilfeldig trukket bruttoutvalg på 18 679 personer ble 12 550 (67 %) personer i alderen 18–66 intervjuet om blant annet arbeidsordninger, jobbsikkerhet, lønn og lønnsforhold, sykefravær, helse og arbeidsmiljø (for dokumentasjonsrapport, se Dalsgaard-Rørvik 2007).

LKU er basert på et representativt utvalg av den norske befolkningen. Selv om det er visse avvik mellom brutto- og nettoutvalg, er avvikene så små at de har liten betydning for analysene (ibid.). Det er vanskeligere å si noe om representativiteten til LKF. Fordi det finnes mange ulike definisjoner av funksjonshemning, regner SSB populasjonen som ukjent. Frafall mellom bruttoutvalg og nettoutvalg viser imidlertid en viss overrepresentasjon av kvinner, personer i førtiårene og personer med høyere utdanning, mens personer med grunnskoleutdanning, tjueåringer og østlendinger er noe underrepresentert (Bjørshol 2008:15)

LKF og LKU er direkte sammenliknbare på en rekke variabler, blant annet når det gjelder arbeidsliv. Utdrag fra disse datakildene er derfor slått sammen til en felles datafil. Det felles datasettet inkluderer 13 652 personer i alderen 20–66 år, hvorav 1 618 (12 %) er respondenter i LKF. Man kan anta at også LKU inneholder respondenter med nedsatt funksjonsevne, men fordi det ikke er mulig å identifisere og skille ut disse, vil resultater av påfølgende analyser være konservative estimater på eventuelle forskjeller mellom personer med nedsatt funksjonsevne og befolkningen for øvrig. Med mindre annet presiseres, er alle funn som presenteres i det følgende, statistisk signifikante.

Tabell 1. Yrkesaktive i LKF og LKU
 n%
Yrkesaktive i LKF89456 %
Yrkesaktive i LKU969180.5 %
Yrkesaktive, alle1058577.5 %

Tabell 1 viser at 56 prosent av personer med nedsatt funksjonsevne1 og 80,5 prosent av totalbefolkningen er i arbeid. Fordi dette er en studie av forhold i arbeidslivet, vil disse utgjøre utvalget for påfølgende analyser. Dette er 10 585 personer i alderen 20–66 år som ved tidspunktet for intervjuet enten a) utførte inntektsgivende arbeid av minst 1 times varighet sist uke, eller b) har inntektsgivende arbeid som de var midlertidig borte fra, eller hadde fri fra uken før. Lengre sykefravær viser til fravær på over 14 sammenhengende dager.

Selvstendighet måles på to måter. For det første benyttes selvstendige næringsdrivende som mål på selvstendighet i arbeidslivet. For det andre indikeres selvstendighet av i hvilken grad arbeidstakere kontrollerer eget arbeid. Yrkesaktive respondenter som ikke er selvstendige næringsdrivende, oppgir om de i liten, noen eller stor grad selv kan bestemme arbeidsoppgaver og arbeidstempo, og hvordan arbeidet utføres (arbeidsmetode). På hvert av spørsmålene gir liten grad av selvbestemmelse verdien 1, noen grad gir verdien 2, mens stor grad av bestemmelse gir verdien 3. Spørsmålene slås sammen til en indeks som etter omkoding viser den enkelte arbeidstakers grad av selvstendighet på en skala fra 1 (lav selvstendighet) til 7 (høy selvstendighet).

Selvstendighet i arbeidet

Personer med nedsatt funksjonsevne er gjennomsnittlig noe mindre selvstendige i eget arbeid enn andre. Mens arbeidstakere i totalbefolkningen rapporter en gjennomsnittlig selvstendighet på 5.0, har personer med nedsatt funksjonsevne i gjennomsnitt en selvstendighet på 4.6.2

Tabell 2. I hvilken grad personer med og uten nedsatt funksjonsevne kontrollerer eget arbeid
ArbeidsoppgaverArbeidstempoUtføre arbeidet
 LKFLKULKFLKULKFLKU
Liten grad28 %46 %23 %18 %17 %10 %
Noen grad35 %35 %36 %29 %32 %20 %
Høy grad37 %19 %41 %53 %50 %70 %
Totalt100 %100 %100 %100 %100 %100 %
sig<.001<.001<.001
n756498469884

Tabell 2 viser i hvilken grad arbeidstakere bestemmer egne arbeidsoppgaver, arbeidsmetoder og arbeidstempo. Personer med nedsatt funksjonsevne er mindre selvstendige både i forhold til arbeidstempo og hvordan arbeidet utføres, sammenliknet med totalbefolkningen. Forskjellene er særlig tydelige når det gjelder arbeidsmetoder. Halvparten av arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne og 70 prosent av arbeidstakere i totalbefolkningen rapporterer om høy grad av kontroll over hvordan de utfører arbeidsoppgavene sine. Henholdsvis 17 prosent og 10 prosent av de samme gruppene oppgir at de i liten grad opplever slik kontroll. Derimot opplever personer med nedsatt funksjonsevne mer selvstendighet enn andre når det gjelder arbeidsoppgaver. 37 prosent av arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne og 19 prosent av andre arbeidstakere oppgir at de i høy grad bestemmer egne arbeidsoppgaver selv.

Selvstendige næringsdrivende

Selv om arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne opplever mindre selvstendighet i arbeidet enn arbeidstakere for øvrig, er personer med nedsatt funksjonsevne mer selvstendige på den måten at de oftere er selvstendige næringsdrivende. I alt 8.4 prosent av personer med nedsatt funksjonsevne oppgir at de er selvstendige næringsdrivende, sammenliknet med 6.4 prosent3 av totalbefolkningen. Som nevnt kan man anta at noen respondenter også i LKU har nedsatt funksjonsevne, og at forskjellen i realiteten derfor vil være større.

Sykefravær

Innledningsvis ble det fremsatt antakelser om at selvstendighet i arbeidet gir arbeidstakere som står overfor funksjonsnedsettelser eller helseutfordringer, mulighet for å tilpasse arbeidet etter egne forutsetninger og slik forbli i arbeid. Datamaterialet viser at personer som er selvstendige i eget arbeid, i mindre grad har hatt en lengre sykeperiode (over 14 dager) sist år. Personer som har vært syke, har en gjennomsnittlig selvstendighet i arbeidet på 4.6, sammenliknet med en selvstendighet på 5.0 blant personer som ikke har vært syke.

Figur 1. Andel med lengre sykefravær etter selvstendighet i arbeidet (n=7548)

I figur 1 viser den stiplete linjen hvor stor andel av arbeidstakerne i totalbefolkningen som hadde lengre sykefravær sist år, mens den heltrukne linjen viser tilsvarende for arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne. Sammenhengen er signifikant for begge utvalg4. Figuren viser at andelen arbeidstakere med lengre sykefravær synker med økende selvstendighet. Cirka 28 prosent av arbeidstakerne i totalbefolkningen som har lavest grad av selvstendighet (1), har hatt en lengre sykeperiode sist år, mot 14 prosent av arbeidstakerne med høyest grad av selvstendighet (7). Dette gir en forskjell på 14 prosentpoeng.

Tilsvarende finnes for arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne, men forskjellen er her på 23 prosentpoeng. Blant arbeidstakere med lav selvstendighet har 55 prosent hatt lengre sykefravær sist år, mens 31 prosent av arbeidstakere med høy selvstendighet har vært syke.

På samme måte som sykefravær sjeldnere forekommer blant ansatte med stor grad av selvstendighet i arbeidet, er lengre sykefravær også sjeldnere blant selvstendige næringsdrivende. Sist år opplevde 16 prosent av selvstendige næringsdrivende én eller flere perioder med sykefravær på over 14 dager, sammenliknet med 20 prosent av andre arbeidstakere.5

Tilsvarende forhold finnes også dersom man ser på personer med nedsatt funksjonsevne og totalbefolkningen separat (tabell 3). I totalbefolkningen har 14 prosent av selvstendige næringsdrivende og 18 prosent av arbeidstakere hatt en sykeperiode på over 14 dager sist år. Blant personer med nedsatt funksjonsevne gjelder dette 31 prosent av selvstendige næringsdrivende og 39 prosent av andre, men forholdet er her ikke signifikant.

Tabell 3. Andel yrkesaktive med og uten nedsatt funksjonsevne med lengre sykeperiode sist år, etter arbeidsform
Selvstendig næringsdrivende
 nJaNei
LKU*968414 %18 %
LKF89331 %39 %
Totalt*1057716 %20 %
*p=.004

Oppsummering og diskusjon

Utgangspunktet for denne artikkelen har vært den antakelse at selvstendighet i arbeidet legger til rette for sysselsetting av personer med nedsatt funksjonsevne, men at denne gruppen i mindre grad enn andre opplever selvstendighet i arbeidslivet. Antakelsen finner både støtte og motstand i datamaterialet.

Data viser at personer med nedsatt funksjonsevne er mindre selvstendige i eget arbeid enn totalbefolkningen: De har mindre kontroll over arbeidstempo og hvordan arbeidet utføres. Likevel opplever flere av disse større kontroll over egne arbeidsoppgaver og er oftere selvstendige næringsdrivende.

Data viser også en klar sammenheng mellom selvstendighet i arbeidet og lavere sykefravær. For personer som ikke er selvstendige næringsdrivende, kan dette ha to forklaringer. På den ene siden kan man anta at personer som er selvstendige i eget arbeid, i større grad har mulighet til å regulere arbeidet i forhold til enhver tids arbeidsevne, og derfor kan tilpasse belastning og arbeidstrykk slik at de unngår lengre sykeperioder. Dette kan forklare hvorfor sykefraværet blant arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne reduseres mer ved økende selvstendighet enn andre arbeidstakeres sykefravær. På den andre siden kan man spørre om det ikke er en motsatt årsakssammenheng: Vil personer som har lengre sykeperioder i mindre grad gis selvstendighet i arbeidet fordi arbeidsgiver forventer en viss grad av forutsigbarhet i arbeidsstokken? Forholdet mellom sykefravær og selvstendighet kan derfor være tosidig.

Selv om personer med nedsatt funksjonsevne er mindre selvstendige som arbeidstakere, finnes flere selvstendige næringsdrivende i denne gruppen enn i totalbefolkningen. Selvstendig næringsdrivende rapporterer lavere langtids sykefravær enn arbeidstakere, noe som er i tråd med nasjonale sykefraværstrender. Lavere sykefravær blant selvstendige næringsdrivende kan forklares av at folketrygden har ulike bestemmelser for arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende. De sistnevnte må selv bære kostnadene de første 16 dagene av fraværet, og over halvparten av sykepengene til selvstendige næringsdrivende dekkes av deres obligatoriske og kollektive sykepengeordninger. Sykefravær kan derfor medføre større kostnader for disse enn for arbeidstakere, med dertil høyere terskel for å ta ut sykefravær. Fordi denne artikkelen tar utgangspunkt i sykefravær på over 14 dager, vil dette ha liten betydning her.

Lavt sykefravær kan imidlertid gjenspeile selvstendig næringsdrivendes mulighet til å tilpasse seg egen sykdom. Slik tilpasning kan forklare at det er en større andel selvstendige næringsdrivende blant personer med nedsatt funksjonsevne. Selvstendige næringsdrivende vil ofte ha stor kontroll over eget arbeid og kan selv sette premissene for og tilpasse arbeidet egne forutsetninger. Slik kan det å være selvstendig næringsdrivende fremstå som en strategi for å håndtere egen karriere i møte med funksjonsnedsettelse. Man må imidlertid erkjenne store variasjoner selvstendige næringsdrivende imellom. Avhengig både av type næring og størrelse på egen bedrift vil selvstendige næringsdrivende stå overfor ulike krav til tilstedeværelse og deltakelse. En bonde vil eksempelvis måtte være tilstede på egen arbeidsplass, mens en håndverker vil være avhengig av å levere sine produkter eller tjenester til avtalt tid. Derimot vil en ingeniør som designer hjemmesider ha stor kontroll både over arbeidstid og arbeidssted. Antakeligvis vil kontroll over nettopp arbeidstid og arbeidssted være svært viktig for håndteringen av sykdom eller funksjonsnedsettelse. Disse aspektene dekkes hverken av LKU eller LKF, noe som bidrar til et mangelfullt mål på selvstendighet. Innflytelse på arbeidstid og arbeidssted bør derfor inkluderes i fremtidige mål på selvstendighet.

Det er store kunnskapshull knyttet til betydningen av selvstendighet i møte med sykdom eller funksjonsnedsettelse. Denne artikkelen er et bidrag til å fylle dette hullet, men flere spørsmål står ubesvarte. Selv om vi finner en sammenheng mellom sykefravær og selvstendighet i arbeidet, gir artikkelen ikke mulighet for å utforske faktorene bak denne sammenhengen. Hvorvidt graden av selvstendighet og fleksibilitet er bevisste strategier brukt av arbeidstakere eller arbeidsgivere for å opprettholde yrkesaktivitet, eller om sykefravær leder til mindre innflytelse over eget arbeid, kan bedre belyses i studier spesielt rettet mot selvstendig arbeid og studier som også inkluderer mer kvalitative fremgangsmåter. Hvordan opplever arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende selv betydningen av selvstendighet? Det vil være særlig interessant å belyse den rollen selvstendighet har eller ikke har spilt i karriereutviklingen til personer med nedsatt funksjonsevne som ikke lenger er i arbeid.

Det er også relevant å spørre om de samme premissene for selvstendig arbeid gjelder arbeidstakere med og uten nedsatt funksjonsevne. Opplever personer med nedsatt funksjonsevne for eksempel selvstendighet på andre områder, i andre næringer, yrker og posisjoner? Spiller organisasjonsstrukturen noen rolle? Widding (2009) viser for eksempel at ansatte i små bedrifter, der fravær påfører andre ansatte stort arbeidspress, strekker seg langt for å unngå fravær. Når 89 prosent av norske bedrifter i 2008 hadde under 20 ansatte (ibid.:106), kan man spørre hva slags betydning dette har for sysselsettingen av personer med nedsatt funksjonsevne.

Videre bør forhold som ligger bak en relativt stor andel selvstendige næringsdrivende med nedsatt funksjonsevne, utforskes. Er dette et resultatet av noe annet enn muligheten til å kontrollere eget arbeid? Kan det skyldes at enkelte grupper selvstendige næringsdrivende er mer utsatt for arbeidsrelatert uførhet eller funksjonsnedsettelse enn andre? Sist vil et viktig spørsmål være om selvstendighet også kan oppleves som hemmende av enkelte grupper funksjonshemmede. Vil noen være avhengige av strammere strukturer og arbeidsrutiner for å beherske yrkesaktivitet?

Forskning presenterer ofte arbeidsdeltakelse blant personer med nedsatt funksjonsevne innenfor en politisk kontekst bestående av villede strategier både hos arbeidsgiver og på myndighetsnivå (Andreassen 2009, Hvinden og Halvorsen 2009). Særlig etter innføringen av IA-avtalen benyttes tilrettelegging og arbeidstilpasning som bevisste virkemidler for å fremme sysselsetting blant personer med nedsatt funksjonsevne og blant eldre arbeidstakere. Selvstendighet i arbeidet kan være en konsekvens av slik virkemiddelbruk. Samtidig kan selvstendighet og kontroll over eget arbeid være en forutsetning for effektiv oppgaveløsning innen den enkelte organisasjon og slik skape uintenderte muligheter for sysselsetting i møte med sykdom eller funksjonsnedsettelse. Selvstendighet handler derfor ikke bare om bevisste valg knyttet til arbeidstilpasning, men også om hvilke muligheter og begrensninger som ligger i arbeidsorganisering og organisasjonsstruktur. Det er derfor viktig med et bredere perspektiv på inkludering og sysselsetting i forskningen. Dette fordrer større fokusering på aktører, arenaer og nivåer som tradisjonelt sett ikke har stått sentralt i forskning på funksjonshemmedes sysselsetting.

Referanser

Andreassen, T.A. (2009): «Når politikken rettes mot arbeidslivet». I: Tøssebro, J., Funksjonshemning. Politikk, hverdagsliv og arbeidsliv, s. 87–103. Oslo: Universitetsforlaget.

Anvik, C.H., T. Olsen, L. Lien, M. Sollund og T.A. Hansen (2007): «Kunnskapsstatus for IA-avtalens delmål 2: rekruttere og beholde personer med redusert funksjonsevne». 11/2007. Bodø: Nordlandsforskning.

Barnes, C. (1992): «Disability and employment». Hentet fra www. leeds.ac.uk./disability-studies/aechiveuk/Barnes/dis%20and%20emp.pdf 1 Dec 2008, 11.50 am

Bauder, H. (2001): «Culture in the labor market: segmentation theory and perspectives of place». Progress in Human Geography (1): 37–52.

Bjørshol, E. (2008): «Levekårsundersøkelse blant personer med nedsatt funksjonsevne 2007». 2008/65. Statistics Norway.

Blanck, P.D., L.A. Sandler, J.L. Schmeling og H.A. Schwartz (2000): «The emerging workfoce of entrpreneurs with disabilities: preliminary study of entrepreneurship in Iowa». Iowa Law Review, 1583–1668.

Bliksvær, T. og J.I. Hansen (2006): «Funksjonshemning, utdanning og arbeidsmarkedsdeltakelse». Respekt: Magasin om funksjonshemning, rehabilitering og samfunn (2):52–55.

Brodwin, M., R.M. Parker og D. DeLaGarza (1996): «Disability and accommodation». I: Szymanski, E.M. and R.M. Parker: Work and disability. Issues and strategies in career development and job placement, s. 165–207. Austin: Pro-ed.

Bø, T.P. og I. Håland (2009): «Funksjonshemma på arbeidsmarknaden». 2009/10. Oslo: Statistisk sentralbyrå/Statistics Norway.

Colbjørnsen, T. (2003): Fleksibilitet og forutsigbarhet. Arbeid og organisasjoner i endring. Oslo: Universitetsforlaget.

Cornfield, D.B. og B. Fletcher (2001): «The U.S. Labor Movement: toward a sociology of labor revitalization», I: Berg, I. and A.L. Kalleberg: Sourcebook of labor markets. Evolving structures and processes, s. 61–82. New York: Kluwer Academic.

Dalsgaard-Rørvik, T.D. (2007): «Samordnet Levekårsundersøkelse 2006 – Tverrsnitt. Tema: arbeidsmiljø». Dokumentasjonsrapport. Notater 2007/47. Oslo, Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Ellingsæter, A.L. og J. Wiers-Jenssen (1997): «Kvinner i et arbeidsmarked i endring». ISF report 1997:013. Oslo: Institute for Social Research/ISF.

Engan, E.T. og E. Kvande (2005): «Kontantstøtten og arbeidslivets fedre». I: Brandth, B., B. Bungum and E. Kvande: Valgfrihetens tid, s. 124–137. Oslo:Gyldendal Akademisk.

Grue, L. (2006): «Forståelser og virkemidler. Om funksjonshemmede og yrkesaktivitet». I: Hammer, T. and E. Øverbye: Inkluderende arbeidsliv? Erfaringer og strategier, s. 103–123. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Gundersen, T. (2008): «Kvoteordninger i europeiske land for personer med nedsatt funksjonsevne». NOVA Rapport 8/08. Oslo: NOVA.

Hansen, I., L.S. og J. Svalund (2007): «Funksjonshemmede på arbeidsmarkedet». Fafo-notat 2007:04. Oslo: Fafo.

Helde, I. (2008): «Nedgang i sykepengeutbetalingene til selvstendig næringsdrivende». Arbeid og Velferd (1):39–45. http://www.nav.no/binary/805383464/file?download=true 5. okt 2009 kl. 12.10

Hvinden, B. (2004): «How to get employers to take on greater responsibility for the inclusion of disabled people in working life?» I: Marin, B., C. Prinz and M. Quessier: Transforming disability welfare policies: towards work and equal opportunities, s. 333–340. Aldershot: Ashgate.

Hvinden, B. og R. Halvorsen (2009): «Nordisk politikk for funksjonshemmede møter internasjonal likebehandlingspolitikk». I: Tøssebro, J.: Funksjonshemning. Politikk, hverdagsliv og arbeidsliv, s. 23–37. Oslo: Universitetsforlaget.

Jones, M.K. og P.L. Latreille (2006): «Disability and self-employment: evidence from the UK LFS». Paper presented to the Scottish Economic Policy network, Conference on disability and the labour market, Edinburgh 21 November 2005. Hentet fra http://wpeg.group.shef.ac.uk/refereeing2006/papers20006/latreille2.pdf 29 October 2009, 3.15 pm

Kalleberg, A.L. (2001): «Organizing flexibility: the flexible firm in a new century». British Journal of Industrial Relations, (4):479–504.

NUTEK (1999): «Flexibility matters. Flexible enterprises in the Nordic Countries», 1999:7. Stockholm:

Olsen, B. og M. Thi Van (2005): «Funksjonshemmede på arbeidsmarkedet». Rapport fra tilleggsundersøkelse til Arbeidskraftsundersøkelsen (AKU) 2. kvartal 2005. SSB rapport 2005/30. Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Roulstone, A. (2007): «Employment barriers and inclusive futures?». I: Swain, J., S. French, C. Barnes and C. Thomas: Disabling barriers, enabling environments, s. 195–200. London: Sage.

Widding, S. (2009): «Er det størrelsen det kommer an på?» I: Tøssebro, J.: Funksjonshemning. Politikk, hverdagsliv og arbeidsliv, s. 104–118. Oslo: Universitetsforlaget.

1Dette er om lag 10 prosentpoeng høyere sysselsetting enn man vanligvis finner for personer med nedsatt funksjonsevne, og skyldes at det her benyttes en vid definisjon av funksjonsnedsettelse.
2Forskjellen er signifikant (p<.001)
3Forskjellen er signifikant (p=.019).
4For personer med nedsatt funksjonsevne er sammenhengen signifikant på 0.05-nivå, mens den for totalbefolkningen har signifikans <.001.
5Forskjellen er signifikant (p=.004).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon