Peder Christian Kjerschows bok om romantikken og dens opptakt er en oppfølging av Ove Kristian Sundbergs tre bøker om musikktenkningens historie. Den første, om antikken, kom i 2000. Den var enestående i sitt slag i Norden og er det fremdeles: dyptgående kjennskap til antikkens filosofi og tenkning, klart fremstilt og oversiktlig disponert. Det samme gjelder de to neste bøkene – om middelalderen og renessansen (2002) og barokken (2007). Til sammen strekker bøkene seg over et tidsrom fra Pythagoras til begrepet om «de skjønne kunster» blir etablert på 1700-tallet (Dubos, Batteux, Avison). Sundberg legger vekt på linjer i musikktenkningens historie, men markerer også brudd; hans skille mellom den musikalsk-retoriske linje, affektlinjen og den quadrivale linje i barokken er både original og opplysende.

At serien kalles «Musikktenkningens historie» skal antagelig innebære at begrepet «musikkestetikk» ville ha vært for snevert, siden estetikken som egen filosofisk disiplin først ble etablert rundt 1750. At «musikkfilosofi» heller ikke brukes, betyr at dette begrepet også ville vært for snevert i forhold til «musikktenkning» som ikke nødvendigvis er filosofisk. Slik sett er «musikktenkning» et godt begrep.

Betimelig lesning

Kjerschows bok inneholder mange av de samme kvaliteter vi finner i Sundbergs verk. Kjerschow kjenner stoffet ut og inn, og han har selv oversatt en rekke av de originaltekster som det refereres til, i en bok som er uunnværlig for et studium av musikktekningens historie: Musikken – fra grepethet til begrep. Musikkfilosofiske tekster fra Platon til Cage (Vidarforlaget 2014). Det man kan savne i denne boken, er faktisk det samme som jeg vil etterlyse i den nye boken om romantikken, nemlig diverse uttalelser fra komponister, av f.eks. Schumann, som har med romantisk ironi og fragmentet å gjøre, samt at Kjerschow i den nye boken kunne gjort noe mer ut av Mendelssohns ord om forholdet mellom musikk og språk (s. 28) – hans svar i et brev angående sin syklus Lieder ohne Worte om at de tanker musikken uttrykker, ikke er for ubestemte for ord, men tvert imot for bestemte. Det kunne ha bidratt til at det som kalles «musikktenkning», i mindre grad svever over musikken eller er ren filosofi.

Men boken er så absolutt en verdig oppfølger av Sundbergs store verk. Ja, jeg kjenner ikke noe bedre på noe nordisk språk om «romantikken og dens opptakt». Den delen som har tittelen «Romantikken» (kapittel V), gir en glimrende fremstilling av Wackenroder, Tieck, E.T.A. Hoffmann, Schopenhauer, Wagner, Hanslick og Nietzsche. Særlig er gjennomgangen av Hanslick, den første som skrev en musikkestetikk, betimelig lesning siden den så tydelig avliver myten om Hanslick som formalist, noe han har vært og fremdeles for en stor del er i angloamerikansk musikkskriving. Betimelig lesning er også avsnittet om Adam Smith (1723–90) og hans påpekning om at forholdet mellom form og innhold i musikken er forskjellig fra dette forholdet i dikt og i bilde. Her, som ellers, belegger Kjerschow sin argumentasjon og sine konklusjoner med treffende sitater fra originaltekstene. Det kjennetegner i det hele tatt boken at den argumenterer godt og nyansert, i dialog med originaltekstene. Mye av det musikksyn Kjerschow gjennomgår, gjør han tydelig til sitt eget. Han argumenterer ut fra sin egen erfaring, ut fra en holdning til musikk som man godt kan kalle «romantisk».

Romantikkbegrepet

Kjerschow har et vidt romantikkbegrep. Sammen med «opptakten» til romantikken dekker det en periode på ca. 150 år fra ca. 1750 til slutten av 1800-tallet (s. 13). Det er klart at ikke alle de store komponistene i dette tidsrommet er «romantikere». Og det er store forskjeller på komponistene innbyrdes – f.eks. mellom Mendelssohn og Berlioz. (Man har forsøkt å kalle Mendelssohns musikk «klassisk romantikk».) Noen musikkhistorikere vil tidfeste romantikken til 1815–1845; her spiller politiske begivenheter inn. I litteraturhistorien er det ganske vanlig å tidfeste romantikken til ca. 1790–1830 – noen vil strekke den til 1850. Det er lettere å si når romantikken begynner enn når den slutter. Kjerschow kan ha rett i at vekten på følelse og følsomhet, dannelsen av et allmennbegrep om «de skjønne kunster» (Batteux), Rousseaus tese om musikkens og språkets felles opphav, Kants autonomiestetikk og genilære og Schillers lære om at det er gjennom skjønnheten (og lekdriften) vi kommer til frihet, «bereder grunnen for romantikken». I innledningen sier Kjerschow at boken har preg av problematisering og drøftelse (s. 14). Dette innfris i stor grad. Men jeg savner en problematisering av epokebegreper – vi blir for lett minnet om Ernst Blochs bonmot «epokenes gåsemarsj». Ord som «opptakt» (til romantikken), «overgang», «utvikling», «tiltagende» røper et organisk (eller organisistisk) syn på historien. Kapittel IV, som har tittelen «Klassisistisk-romantisk musikkestetikk», har et avsnitt som kalles «På vei mot romantikken» (s. 43ff). Det blir ofte for få brudd i fremstillingen, ikke minst når lange linjer trekkes (f.eks. når 1800-tallets autonomiestetikk sees i forlengelsen av den «årtusenlange pythagoreiske tradisjonen» [s. 124]).

Noen mangler

I avsnittet om «Kants estetikk – bereder grunnen for romantikken» savner jeg at Kjerschow tar med analysen om smaksdommen (og ikke bare læren om geniet, som er viktig nok). For denne analysen er helt sentral i Kant begrep om estetisk autonomi, og autonomitanken slik romantikerne finner den i instrumentalmusikken, er et gjennomgående tema i Kjerschows bok. Her kunne han også tatt med tekst av Kant som uttrykker hans syn på musikken. Det ville brakt tenkningen nærmere musikken selv. Også Schiller om det sublime kunne vært tatt med i avsnittet «Schiller og kunsten som frihetsmanifestasjon». Begrepet om «det sublime» eller «opphøyde» glimrer merkelig nok med sitt fravær i boken, et hovedbegrep i romantikkens estetikk. I avsnittet om «Følsomheten som musikalsk uttrykk» har Kjerschow med C.Ph.E. Bachs berømte uttalelse (i 1753) om at utøveren av musikk selv må hensette seg i de affekter han vil vekke hos tilhørerne (s. 27). Det betyr, sier Kjerschow, at «enhver utøvelse er et slags selv-uttrykk». I den forbindelse kunne han med fordel sitert Daniel Schubarts uttalelse om at komponisten skal «drive ut sin jeg-het i musikken». Når romantikere og før-romantikere bruker ord som «sjel» og «hjerte», skal man ikke glemme at dette var metaforer for kroppen, jf. de forskjellige kroppspositurer i Schumanns Kreisleriana.

Når det gjelder tidligromantikken, ville jeg ha gått nærmere inn på Friedrich Schlegel, både med hensyn til noen av hans Athenäum-fragmenter og flere steder der han kommer inn på musikken, men ikke minst fordi han, sammen med Jean Paul, var så sentral for Schumann. Men et utvalg av den rike litteraturen som Følsomhetstiden (Empfindsamkeit), Den klassisistisk-romantiske musikkestetikk og Romantikken utgjør, må jo foretas, og Kjerschow skriver særlig godt, fyldig og stimulerende om Schelling, Schopenhauer, Hanslick og Nietzsche.

Ypperlig pensumbok

De kritiske punkter jeg her har anført, er for det meste spørsmål som står til diskusjon. At Kjerschow har en idéhistorisk tilgang til romantikkens musikktenkning, er det ingen grunn til å forholde seg kritisk til. Tvert imot. Uten en slik tilgang ville et begrep om musikalsk romantikk være en umulighet. Med sitt utgangspunkt og i det hele tatt sin engasjerte holdning til romantisk musikktenkning makter Kjerschow å gjøre fremstillingen klar og argumentasjonen lett å følge. Han gjør komplekse tankeganger (hos f.eks. Schelling), paradokser (hos f.eks. Schopenhauer) og sentrale begreper forståelige. Dette gjelder romantiske kjernebegrepet som «det uendelige», «lengsel», «mysterium» og «det gåtefulle» der tankegangene bak disse fremstilles usedvanlig klart, men uten at de forenkles. Det gjør boken særdeles godt egnet som pensumbok på musikkinstitutter som fremdeles har klassisk musikkhistorie som fag.

Litteratur

Kjerschow, Peder Chr. 2014. Musikken – fra grepethet til begrep. Musikkfilosofiske tekster fra Platon til Cage. Oslo: Vidarforlaget.

Sundberg, Ove Kristian. 2000. Musikktenkningens historie. Antikken. Oslo: Solum.

Sundberg, Ove Kristian. 2002. Musikktenkningens historie II. Middelalder – renessanse. Oslo: Solum.

Sundberg, Ove Kristian. 2007. Musikktenkningens historie III. Barokken. Oslo: Solum.