«Målet for denne historien om elektronisk musikkteknologi i Norge er at den skal gjøre det lettere å forstå feltet, samtidig som den skal være nyttig i den videre utviklingen av det.» Slik åpner Jøran Rudi sin bok Elektrisk lyd i Norge fra 1930 til 2005. Grunnen til at jeg velger å åpne med dette sitatet er at, utover å presentere bokens hovedproblemstilling, inneholder det tre sentrale momenter som til sammen utgjør basisen for min vurdering av den: 1. historieskriving, 2. elektronisk musikkteknologi og 3. nytteverdien og forståelsen for utviklingen av musikkteknologi som historisk fagfelt.

Det første momentet introduseres av Rudis omtale av «denne historien», som henspiller på at det er foretatt en avgrensning i forhold til andre deler av samme historiske periode. Boken gir en grundig og velfundert gjennomgang av fire sentrale epoker i nyere norsk musikkhistorie. Kapittel 3 tar oss gjennom den første epoken av teknologisk utvikling på kulturfeltet, fra den spede begynnelse frem mot opprettelsen av NRK, og gjennom etableringsårene frem til 1960. Kapittelet er dedikert til tematikk knyttet til den gradvise utbredelsen av radiomediet, samt etableringen av en platebransje i Norge i denne perioden. Den andre perioden, fra 1960 til 1980, står i den magnetiske båndteknologiens tegn. Med tittelen «Med limbånd og saks» fokuserer kapittel 4 på personer og institusjoner som har stått sentralt i bruken og videreutviklingen av båndteknologi som kompositorisk verktøy. Kapittel 5 bærer tittelen «Tastatur og mus» og behandler den digitale revolusjonen, grovt regnet fra 1980 til 2000. Her får vi innblikk i de muligheter og begrensninger som kommer med de digitale verktøyene, men også de mulighetene som begrensningene gir. Kapittel 6, «Kontroll og deltakelse», tar for seg årene fra tusenårsskiftet og fremover, mens Kapittel 7 utgjør en interessant passasje der norske komponister har blitt invitert til å gjøre seg refleksjoner over andre komponisters verk. Tematisk favner boken med andre ord relativt vidt innenfor sitt avgrensede felt, og gir dermed leseren en verdifull oversikt over forholdet mellom teknologien, musikken, menneskene og resepsjonen, samt sentrale institusjoner i denne historien innenfor rammene av det kunstmusikalske feltet.

Momentet «elektronisk musikkteknologi» belyser viktigheten av godt og grundig redaksjonelt arbeid med en bokutgivelse. I denne boken virker den redaksjonelle hånden over disponering av innhold og det å bidra til ytterligere spissing av sentrale poenger dessverre å glimre med sitt fravær. I en bok som i så stor grad retter seg inn mot musikkteknologiens historie, hadde det for eksempel vært ønskelig med en tydeligere avklaring av forholdet mellom elektrisitet og elektronikk. Boken handler for en stor del om det som må defineres som elektronisk lyd, noe den ovennevnte problemstillingen også underbygger. Skillet mellom elektronikk og elektrisitet problematiseres ikke, noe som bidrar til unødvendig ubalanse i en ellers så grundig og god historisk gjennomgang. Selv om denne distinksjonen muligens er innlysende for forfatteren selv, og at tittelen som sådan dekker bokens intensjoner, hadde det bidratt til en bedre leseopplevelse med en grundig avklaring av dette skillet.

Rudi har disponert sin musikkteknologiske historie over to hovedprinsipper. For det første er den inndelt som en kronologisk periodisering, der kapitlene tituleres utfra de teknologiske nyvinningene som i størst grad preget bruddene i de respektive epokene. På den måten blir boken oversiktlig og systematisk disponert, noe som i sin tur fremstår som fornuftig med utgangspunkt i bokens uttalte målsetting. For det andre er den skrevet mer eller mindre utelukkende fra et norsk perspektiv. Dette sier seg vel mer eller mindre selv utfra tittelen, samt uttalte målsettinger og ambisjoner. Samtidig som disse prinsippene utgjør en tydelig disposisjon, peker de på noen av historiefagets grunnleggende utfordringer. For det første, hvordan man deler inn historien på en mest mulig hensiktsmessig måte.1 Skal den deles inn i Verdenshistorie og Norgeshistorie eller skal skillet gå mellom eldre og nyere historie? Kan vi skille Norge fra resten av verden, og hvor går da eventuelt skillet mellom nyere og eldre historie? For det andre, selv om periodisering kan ha en tilsynelatende logisk og fornuftig funksjon, er det en god måte å fremstille historien på?2 Ethvert perspektiv, som Rudi også selv påpeker, formes av den samtiden historien skrives i, men også av det utvalget som gjøres. Hvis vi skal gå Rudis ambisjon om «å samle historien om utvikling og bruk av musikkteknologi i Norge» (s. 13) etter i sømmene, skjer denne innsamlingen innenfor et smalt kunstfelt. Med noen få unntak gjøres det imidlertid lite for å koble sentrale musikkteknologiske fremskritt til populærkulturen – en kultur som i stor grad har bidratt til musikkteknologiens utvikling i stor skala (Bennett 2018; Cunningham 1998). Et annet, og relatert spørsmål som melder seg i en bok som kommer ut i 2019, er hva med årene etter 2005? Hva er grunnen til at man har stoppet sin historie der? Jeg lar det spørsmålet stå åpent, om mulig også for å hentyde til forfatteren om å ta for seg denne epoken i en kommende utgivelse.

Det siste momentet handler om bokens nytteverdi for forståelsen og videreutviklingen av musikkteknologiens historie som forskningsfelt. I sum må Elektrisk lyd i Norge, til tross for enkelte redaksjonelle og begrepsmessige uklarheter, sies å utgjøre et viktig og lesverdig bidrag til en del av norsk musikkhistorie som fort kunne endt opp i en form for glemmebok. Med sitt grundige research-arbeid bidrar Jøran Rudi til økt kunnskap om og en bedre forståelse av det elektroniske kunstmusikkfeltet i en norsk kontekst. Gjennom sin tydelige avgrensning fra populærmusikkfeltet, åpner den for videre utforskning av en bredere og lengre historie om elektrisk så vel som elektronisk lyd i Norge.

Litteratur

Bennett, Samantha. 2018. Modern Records, Maverick Methods Technology and Process in Popular Music Record Production 1978–2000. New York: Bloomsbury Academic.

Cunningham, Mark. 1998. Good Vibrations: A History of Record Production. London: Sanctuary.

Sandmo, Erling. 2015. Tid for historie: En bok om historiske spørsmål. Oslo: Universitetsforlaget.

Thue, Fredrik W. 2006. «Den Historiske Allmenndannelse: Historiefaget i høyere/videregående Skole, 1869–2019». Historisk Tidsskrift 98 (2): 167–190.