Dag Schjelderup-Ebbe døde 1. februar i år. For allmennheten er han særlig kjent for sin Grieg-forskning. Schjelderup-Ebbe studerte ved musikkonservatoriet i Oslo og i USA (bl.a. ved University of California, Berkeley); han arbeidet ved Universitetet i Oslo fra 1950, hvor han ble dosent ved Institutt for musikkvitenskap i 1964 og professor i 1973. I 1999 ble Schjelderup-Ebbe utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og æresdoktor ved Westfälische Wilhelms-Universität i Münster. Schjelderup-Ebbe virket også som komponist, og han var i mange år musikkritiker i VG og Vårt land.

Som Grieg-forsker tiltrakk Schjelderup-Ebbe seg først oppmerksomheten med A Study of Grieg’s Harmony (Oslo 1953), i sin tid et epokegjørende arbeid innenfor dette området. Bokens imponerende systematikk inspirerte undertegnede da han et kvart århundre senere gav seg i kast med å skrive hovedoppgave om Rachmaninovs harmonikk. Schjelderup-Ebbes doktorgradsavhandling Edvard Grieg 1858-1867 (1964) er en inngående studie av Griegs tidligste verker med særlig vekt på utviklingen av harmonikken. Her analyseres for første gang den «forbudte» symfonien – på grunnlag av manuskriptet, verket ble jo overhodet ikke framført mellom 1867 og 1980. Schjelderup-Ebbe var også initiativtaker til den vitenskapelige utgaven av Griegs samlede verker i 20 bind, utgitt på det velrenommerte forlaget Peters (1977-1995), hvor han blant annet var ansvarlig for de fire bindene med verker for klaver solo.

Schjelderup-Ebbe sluttet ved Institutt for musikkvitenskap da han var i midten av 50-årene, men gjennom sitt nære samarbeid med professor Finn Benestad beholdt han kontakten med sin gamle arbeidsplass. Sammen skrev de Edvard Grieg. Mennesket og kunstneren (1980, 3. utgave 2007), som sannsynligvis ennå i mange år vil bli stående som standardbiografien om Grieg. Den har også fått stor utbredelse utenfor Norge, gjennom oversettelser til engelsk, tysk og russisk. I 1990 utgav Benestad og Schjelderup-Ebbe Johan Svendsen. Mennesket og kunstneren, til dags dato det eneste større publiserte arbeidet om denne vår eminente orkesterkomponist. Deres siste samarbeidsprosjekt var boken om Griegs kammermusikk (1993).

Schjelderup-Ebbes faglige interessefelt omfattet ikke bare Grieg og Svendsen. Hans artikler om norske emner strakte seg fra Kjerulf til Valen, og han hadde en særlig forkjærlighet for barokken. Om det siste vitner den lille boken Purcell’s Cadences (1962). Den sterke satstekniske orienteringen i dette og andre av hans arbeider gjorde det mulig for Schjelderup-Ebbe også å undervise i harmonilære, i tillegg til utallige musikkhistoriske emner. Selv hadde jeg som hovedfagsstudent gleden av å følge hans kurs i Händel-stil. For øvrig kan man merke seg at flere av Schjelderup-Ebbes hovedarbeider er skrevet på engelsk, noe som er selvsagt i dag, men som var uvanlig for denne generasjonen av norske musikkforskere.

Som person kunne Schjelderup-Ebbe virke noe reservert, endog eksentrisk, men vennlig og omtenksom overfor kolleger og studenter som ble kjent med ham. Han hadde en subtil sans for humor, noe hans mange limericks vitner om – utgitt på hans eget forlag Kometen. Hans forskning var tuftet på en dyp forståelse for og kjærlighet til musikken. Jeg husker fortsatt en samtale vi hadde for omkring 25 år siden, da han begeistret snakket om storheten i Sibelius’ sjette symfoni, den minst framførte av komponistens symfonier.

I løpet av et år har tre ruvende forskere som viet sitt liv til musikken gått bort: Finn Benestad, Nils Grinde og Dag Schjelderup-Ebbe. Uten deres utrettelige innsats ville norsk musikkforskning vært langt fattigere.