Årets nummer av Studia Musicologica Norvegica byr på artikler fra både trofaste leverandører og yngre forskere med påbegynte eller nylig fullførte doktorgrader. Dertil presenteres arbeider av to forskere utenfor kretsen av norske musikkvitere: Ursula Kramer og Live Hov. Sistnevnte er professor i teatervitenskap, og bidrar dermed til å understreke spennvidden som er tidsskriftets varemerke.

Live Hovs emne er Stefan Herheims kontroversielle 2005-oppsetning av Händels Giulio Cesare ved Operaen i Oslo. Kritikken som oppsetningen ble møtt med viser hvordan det tyske regiteater utfordrer konvensjonelle forestillinger om verkets ukrenkelige identitet. Disse belyses forøvrig gjennom henvisninger til aktuelle diskusjoner av verkbegrepet. Hov tar regiteaterets parti, og begrunner sin stillingstagen gjennom fremføringshistoriske betraktninger.

Anne Murstad viser hvordan opptaksteknologi og kommersielle interesser bidrar til rekontekstualisering av tradisjonsmusikk. Det dreier seg i dette tilfelle om skotske (gæliske) waulking songs, opprinnelig sunget av kvinner under tilvirkning av ulltøy. Sangene fungerer fremdeles som identitetsmarkører, samtidig som de – i høyst moderne innpakning – vekker forestillinger om autentisitet og intimitet. Murstad eksemplifiserer dette ved å sitere fra sosiale medier.

Thomas Tellefsen-spesialisten Ingrid Loe Dalaker skriver om komponistens mazurkaer. Tellefsen lente seg naturlig nok til læremesteren og forbildet Chopin, men innslaget av «norske» melodiske vendinger er betydelig nok til å berettige et nærmere studium. I denne forbindelse reflekterer Dalaker over mulige betydninger av «norsk» og «nasjonal», idet hun kaster nytt lys over mazurkaenes resepsjonshistorie.

Resepsjonshistorie er også et tema i Ursula Kramers artikkel om Peer Gynt. Det argumenteres for at Grieg gjennom sin musikk tolker Ibsens tekst ved å tilføre elementer av parodi og karikatur. Ifølge Kramer var dette en dimensjon som stort sett ble oversett av kritikerne ved skuespillets tyske première i 1913. Et klisjépreget bilde av Grieg – vi taler om drømmeren fra det fjerne og forjettede nord – har formodentlig spilt en rolle.

I forlengelse av tidligere refleksjoner over fenomenet performativitet (se for eksempel bind 32 av Studia), sammenligner Erling Guldbrandsen innspillinger av Mahlers 2. symfoni og plasserer dem i en kulturhistorisk kontekst. Et studiemateriale som omfatter hele 86 innspillinger gjør dette arbeidet unikt. Fremstillingen er så fyldig at den må fordeles på to årganger, og den avsluttes derfor først i neste nummer. Derved markerer Studia både 150-års jubiléet for Mahlers fødsel og 100-års jubiléet for hans død.

Arnulf Mattes byr på frukter av sin årelange Schönberg-forskning. I sentrum står en tekst betitlet Totentanz der Prinzipien, skrevet av Schönberg selv. I teksten, som opprinnelig inngikk i et planlagt oratorium, omtales former og farger i vendinger som blant annet kan relateres til Pierrot lunaire. Mattes anser for øvrig at Totentanz der Prinzipien bidrar til forståelse av Schönbergs atonale periode, begynnende i 1908.

Heretter følger nok en artikkel som tematiserer verkbegrepet, denne gang slik det fra skiftende synsvinkler ble betraktet av John Cage. Mia Göran gir en oversikt over Cages produksjon, og berører den opphissede diskusjonen som utspant seg mellom Cage og Pierre Boulez. Sitatet «When one separates music from life, what we get is art», utgjør artikkelens fanfarepregede innledning.

Ved en skjebnens tilskikkelse opptrer dette sitatet også i det følgende bidrag, signert Håvard Enge. I sentrum står den tyske nåtidskomponisten Hans Zender. I likhet med Cage er Zender opptatt av lyttererfaringens spontane og produktive sider, og i likhet med Cage er han inspirert av Østens filosofi. Samtidig er Zender klart forankret i europeisk musikktenkning, hvilket viser seg i hans omfattende forfatterskap. På et historiefilosofisk plan ser Enge likheter mellom Zender og Walter Benjamin, og hans fremstilling munner ut i en kort, men tankevekkende, parallellisering.

I nummerets avsluttende essay gjennomgår redaksjonsmedlem Asbjørn Ø. Eriksen klaverkonsert nr. 2 av Edward MacDowell (født i samme år som Mahler, og således nok en jubilant). Ifølge forfatteren krever dette glitrende virtuose verket en utøver av ypperste sort for å komme til sin rett. Enhver som har opplevd konserten tolket av Harvey Lavan («Van») Cliburn må nødvendigvis si seg enig. Under denne synsvinkel er Eriksens essay, i likhet med Guldbrandsens og Hovs artikler, et uttrykk for den performative vending som i de senere år har preget både norsk og internasjonal musikkvitenskap.

Til slutt: Takk til forfattere og anmeldere. Takk til den eminente redaksjonskomité, bestående av Irene Bergheim, Asbjørn Ø. Eriksen, Stig W. Holter og Odd S. Skårberg. Takk også til Universitetsforlagets Eli Cook Hope, samt til Asbjørn Bækkevold som så behendig har løst små og store problemer knyttet til produksjonen av den ferdige tekst.

Petter Stigar

Editorial

Another issue of Studia Musicologica Norvegica sees the light of day, offering contributions by seasoned scholars and doctoral students alike. All of them are musicologists, except Live Hov – professor of Theatre Studies. She examines the reception of Stephan Herheim’s Guilio Cesare (Oslo 2005). The fact that Händel’s opera is attributed thus, speaks volumes about the impact of German Regietheater. Drawing on contemporary theoretical research, Hov exposes the clash between Herheim’s interpretation and conventional modes of thought reifying the «work» as a fixed and immutable entity. Looking back on historical performances to support her case, Hov chooses to side with the controversial director.

In times gone by, waulking songs were sung by Scottish women during the act of making woollen cloth. Anne Murstad muses on the fate of these songs in the hands of modern recording technology, tailored to trigger associations of authenticity and intimacy. Interestingly, waulking songs are still cherished items of Gaelic culture, resistant to the «Celtic mist» that attracts romantics of today.

Ingrid Loe Dalaker compares the mazurkas of Thomas Tellefsen to those of his teacher Frédéric Chopin while also discerning national traits. Tellefsen’s mazurkas were met with a lukewarm reception, although their standing has improved in recent years. Dalaker explains their lack of popularity, and discusses the concepts «Norwegian» and «national» in the process.

Ursula Kramer argues that Grieg interpreted Ibsen’s Peer Gynt by spicing up his music with elements of parody and caricature. Focusing on the play’s first performance in Germany, Kramer suggests that the popular image of Grieg as a dreamer from the distant North made contemporary critics reluctant to consider this possibility.

The reader might be surprised to learn that there exists no less than 102 recordings of Mahler’s second symphony. She will also undoubtedly be amazed to learn that Erling Guldbrandsen is in the process of studying 86 of these, situating his findings is a wider, cultural context. The first part of his ongoing work is published in this issue, while the second is scheduled to appear in the next. Guldbrandsen’s contribution here might profitably be read in conjunction with his award-winning article «Modernist Composer and Mahler Conductor: Changing Conceptions of Performativity in Boulez», to be found in Vol. XXXII of Studia.

Schoenberg scholar Arnulf Mattes claims that a text named Totentanz der Prinzipien throws considerable light on music from the composer’s atonal period. The text, originally conceived as part of an oratorio libretto, was authored by Schoenberg himself. Light, colours and shapes are spoken of in ways that prefigure Pierrot lunaire, possibly also reflecting the epistemological crisis of contemporary culture.

«When one separates music from life, what we get is art». This statement, forcefully put forth by John Cage, introduces Mia Göran’s discussion of the composer’s rather tangled relationship with the notion of «musical work». Göran briefly outlines Cage’s output and touches on the heated debate between him and Pierre Boulez. A short coda invokes the omnipresent Lydia Goehr.

Cage’s polemical remark reappears in the subsequent article, the topic of which is the German composer Hans Zender (born 1936). Like Cage, Zender is an advocate of unbiased, open-minded listening. Also like Cage, Zender is influenced by Eastern thought. However, his multiple writings reveal a writer with a philosophical bent who takes pride in his European heritage. As such, Zender is no stranger to the philosophy of history. The author, Håvard Enge, opines that Zender’s ideas on this subject resemble those of Walter Benjamin.

Asbjørn Ø. Eriksen discusses the second piano concerto of the American composer Edward MacDowell. The author recalls how he - at the tender age of fifteen – was deeply moved by Van Cliburn’s masterful rendition, before going on to argue that certain works demand a high-class virtuoso to bring out their full potential. Readers familiar with Van Cliburn’s 1960-recording will find it hard to disagree. Eriksen thus bows to an ubiquitous trend in modern musicology: the «performative turn» – likewise noticeable in the contributions of Guldbrandsen and Hov.

Finally, words of gratitude must be directed to the authors, the reviewers, and the editorial team, as well as to Eli Cook Hope and Asbjørn Bækkevold; unfailing supporters of editors past and present.

Petter Stigar