Den 34. utgaven av Studia Musicologica Norvegica presenterer som vanlig et interessant tverrsnitt av en del sentrale forskningsfelt innen norsk musikkvitenskap i dag. Bidragsyterne representerer musikkvitenskapelige miljøer i ulike deler av landet, og én artikkel er et fellesarbeid mellom musikkforskere fra flere nordiske land.

Generelt er de fleste av årets artikler er knyttet opp mot kunstmusikk. Jazz og populærmusikk berøres knapt, men én artikkel (Solomon) gir en interessant analyse av en viktig retning innen nyere etnomusikologisk forskning, og en annen (Haugan et al.) drøfter nasjonalisme i lys av sjangre fra ulike musikkulturer. Flere artikler behandler mer overordede og teoretiske tema knyttet til musikkhistorie, analyse, notasjon, nasjonalisme og identitet, og i tråd med internasjonale tendenser vektlegges det utøvende, det klingende og det performative i sterkere grad enn tidligere.

I den første artikkelen, «How to teach this thing called music history» drøfter Erlend Hovland Vestens musikkhistorie: hva den består av, hvordan den defineres, dens rolle i utdanningen og hvilket potensiale den har. Et kjernepunkt i den historiografiske analysen er at det er nødvendig å bryte med idéen om en avgrenset og lukket historie basert på ideologien om det autonome verk og dets analytiske verktøy. Musikkhistorien må ha et videre perspektiv, og ikke minst inkludere flere aspekter knyttet til musikken. Særlig spørsmål knyttet til fremførelse og interpretasjon blir viktig for at disiplinen skal ha relevans i dagens musikkutdanning.

I «Systemet og musikken» behandler Håvard Enge et sentralt problem innen analyse av etterkrigstidens modernistiske musikk: det umulige i å analysere tilfeldighetsmusikk og strengt seriell musikk som klingende verk. Oppmerksomheten er i stedet blitt rettet mot de predeterminerende systemene bak verkene, og deres status som autonome estetiske objekter er blitt undergravet. Enge går i rette med dette synet og analyserer et utdrag fra Boulez’ Structures Ia for to klaverer fra et lytterperspektiv. Han viser at det er mulig å yte verket estetisk rettferdighet, bl.a. ved å vektlegge klangsentrerte faktorer som tekstur, register og tetthet, parametre som vanligvis ikke har vært sentrale i tradisjonell verkanalyse.

I «Skriftlighetens vekst og fall i klassisk musikk» viser Per Dahl noen sammenhenger mellom noteskriften og den klassiske musikken, og hvilke kontekstuelle konsekvenser denne «skriftligheten» har. Et sentralt poeng er at grammofonplaten har redusert noteskriftens store betydning for den klassiske musikkens estetiske status som kunst. I stedet er musikkens uttrykksmessige kvaliteter blitt viktigere, ved at vekten er forskjøvet fra komponisten og verket til utøveren. Løsrivelse fra konsertfremførelser har dessuten bidratt til at den klassiske musikken er blitt mindre eksklusiv og mer demokratisk enn tidligere.

Thomas Solomons «Music as Culture?» behandler en sentral retning innen nordamerikansk etnomusikologisk forskning fra 1970-årene: en søken etter antatte paralleller mellom musikk og abstrakte strukturer ved de kulturer musikken tilhører. Han beskriver denne analytiske tilnærmingen i et historisk og kritisk perspektiv. Dagens musikk-etnologi er skeptisk til denne totalitetstenkningen og den reduksjonistiske holdningen som resulterte i «music-as-culture», men Solomon ser retningen som en viktig overgang fra tidligere vitenskapelige idealer til nyere poststrukturelle og postmodernistiske humanistiske tilnærminger i musikketnologiske spørsmål.

I «Musikk og nationalisme i Norden» setter forfatterne søkelyset på musikken som kulturell uttrykksform i lys av moderne nasjonalismeteorier, og ut fra et internordisk komparativt perspektiv. Målet er å undersøke om det er samsvar mellom musikken som sådan og de nasjonale verdier den tillegges. Etter å ha belyst problemet med ulike eksempler, bl.a. nasjonalmelodier og spørsmålet om en særlig nordisk tonalitet, konkluderes det med at musikk og nasjonalisme for det meste er betinget av ideologisk konstruksjon, men at det likevel finnes visse nasjonale forskjeller som er knyttet opp mot bestemte historiske tradisjoner for hvorledes musikk blir utført.

«Hvem er du, Peer?» av Hedda Høgåsen-Hallesby undersøker hvorvidt Griegs musikk til fjerde akt av Peer Gynt støtter opp under Ibsens kritikk av europeisk kapitalisme og norsk nasjonalromantikk, eller er et uttrykk for musikalsk orientalisme. Grieg benyttet det musikalsk eksotiske til å identifisere både det nasjonale og det orientalske, til dels med samme musikalske virkemidler. Forfatteren ser musikken som uttrykk for både et strukturelt og et funksjonelt forhold mellom norsk nasjonalromantikk og europeisk orientalisme, og hevder det funksjonelle viser seg i beslektede måter å danne og opprettholde identitet på.

Med «Tempovariasjon i musikkfremføringar» tar Rasmus Reed opp spørsmålet hvilken betydning tempovariasjon har for interpretasjon av notert musikk, og om dette blir registrert av lyttere. Basert på en undersøkelse av hvor store endringer må være for å bli lagt merke til, konkluderer han med at ganske store forandringer ikke blir registrert, men at de likevel er uunnværlige for musikkopplevelsen. Denne antagelsen understøttes av senere tids internasjonale forskning og har dermed konsekvenser for musikalsk fremføring og interpretasjon.

Den siste artikkelen, «Ildfuglen i et koreomusikalsk lys» av Anne Margrete Fiskvik, behandler forholdet mellom dans og musikk i utvalgte satser av Stravinskijs ballett med utgangspunkt i analytiske kategorier innen koreomusikalsk analyse. Den drøfter også Fokines koreografiske idealer i lys av historiske ballettmusikalske og koreomusikalske prinsipper, og Stravinskijs samarbeid med Fokine. Sistnevnte bidro ikke minst gjennom sin koreografi av Ildfuglen til en modernisering av den klassiske balletten, og til en tettere sammenheng mellom musikk og dans.

Jeg vil takke medlemmene av redaksjonskomitéen for Studia Musicologica Norvegica, Asbjørn Ø. Eriksen, Tore Simonsen og Odd Skårberg, for utmerket samarbeid og stor innsats fra deres side i forbindelse med utgivelsen av dette bindet. En stor takk også til dem som har bidratt med bokanmeldelser. Min takknemlighet går dessuten til Universitetsforlaget ved Eli Cook Hope og hennes stab. Den største takken går likevel til forfatterne. Uten artikler, intet tidsskrift. Årets utgivelse viser at norsk musikkvitenskap er inne i en spennende utvikling, noe som gir løfterike perspektiver for fremtiden.

Randi M. Selvik

Editorial

The 34th volume of Studia Musicologica Norvegica follows tradition, presenting an interesting cross section of some key research areas in current Norwegian musicology. The contributors represent musicology departments from different parts of Norway, and one article is a joint effort between musicologists from several Nordic countries.

Generally, most of this year’s articles address issues concerning art music. There is hardly any focus on jazz and popular music, but one article (Solomon) gives an interesting analysis of one important direction within recent ethnomusicological research, and another (Haugan et al.) discusses nationalism in the light of various genres within different music cultures. Some articles deal with the more theoretical aspects of music history, analysis, notation, nationalism and identity; and following current international trends, aspects of performance, sound and interpretation, are more important than ever.

In the first article, “How to teach this thing called music history?”, Erlend Hovland discusses Western music history: what it consists of, how it is defined, its role in education and its potential. An important point in the historiographical analysis is the necessity to break with the idea of a limited and self-enveloped music history based on the ideology of the autonomous work and its analytical tools. Music history must have a wider perspective and include more aspects concerned with music. Especially questions of performance and interpretation will have to be important for the relevance of the discipline within today’s music education.

In “The system and the music”, Håvard Enge deals with a central problem in analyzing post-war music: the impossibility of analyzing chance music and strict serial music as sound works. Instead, attention has been paid to the predeterminating systems behind the works, and their status as autonomous aesthetic objects has been subverted. Enge is critical towards this view and analyzes an excerpt from Boulez’s Structures Ia for two pianos from a listener’s perspective. He shows that it is possible to do justice to the work aesthetically, by emphasizing sound factors such as texture, register and density – analytical parameters that usually have not been central within traditional musical an-alysis.

In “The growth and fall of literacy” within classical music, Per Dahl demonstrates some connections between musical notation and classical music, and what kind of contextual consequences this literacy has. A central point is that the gramophone record has reduced the important role of musical notation for the aesthetic status of classical music as art. Instead, the expressive qualities of music have become more important, as the emphasis has been shifted from the composer and the work to the performer. Severance from concert performance has also contributed to classical music becoming less exclusive and more democratic than before.

“Music as Culture” by Thomas Solomon deals with a central direction within North American ethnomusicological research from the 1970s: the search for homologies between musical sounds and abstract structures of the culture the music belongs to. He describes this analytical approach in a historical and critical perspective. Today’s ethno-musicology is sceptical towards this kind of holistic thinking and the reductionist attitude that resulted in “music as culture”, but Solomon sees the direction as an important transition between earlier scientific ideals and more recent poststructural and post-modern humanistic approaches to ethnomusicological questions.

In “Music and nationalism in the Nordic countries” the authors focus on music as an expression of culture in the light of modern theories of nationalism, and from an inter-Nordic comparative perspective. The aim is to find out if there is a correlation between the music as such and the national values attributed to it. After illuminating the problem with various examples, e.g. national hymns and melodies, and considering the question of a specific Nordic tonality, the conclusion is that nationalism in music is contingent mostly on ideological construction, but that some national differences still exist, depending on certain historical traditions in how music is being performed.

“Who are you, Peer?” by Hedda Høgåsen-Hallesby investigates whether Grieg’s -music to the fourth act of Peer Gynt supports Ibsen’s criticism of European capitalism and Norwegian national romanticism, or is an expression of musical orientalism. Grieg used the musical exotic to identify both the national and the oriental, partly with the same musical means. The author sees the music as an expression of both a structural and a functional relationship between Norwegian national romanticism and European orientalism, and claims that this functionalism is shown in related ways of constituting and upholding identity.

With “Tempo variation in musical performance” Rasmus Reed discusses the relevance of tempo variation for interpreting notated music, and whether this is noticed by listeners. Based on an investigation of how big changes must be to be noticed, he concludes that quite big variations are not noticed, but are nevertheless indispensable for musical experience. This view is supported by recent international research, and thus has consequences for musical performance and interpretation.

The last article, “The Firebird in a choreomusical light”, deals with the relationship -between music and dance in selected movements of Stravinsky’s ballet, based on analytical categories within choreomusical analysis. It also discusses Fokine’s choreographical ideals in the light of historical balletomusical and choreomusical principles, and Stravinsky’s collaboration with Fokine. The latter contributed, not least through his choreography of The Firebird, to a modernization of the classical ballet and to a closer relationship between music and dance.

I want to thank the members of the editorial committee of Studia Musicologica -Norvegica, Asbjørn Ø. Eriksen, Tore Simonsen and Odd Skårberg, for excellent collaboration and great efforts on their behalf with the edition of this volume. Thank you also to those who have contributed with book reviews. Besides, my gratitude goes to the publisher, Universitetsforlaget, represented by Eli Cook Hope and her staff. Most of all I want to thank the authors. Without articles – no periodical. This year’s volume shows that Norwegian musicology is moving in an exciting direction, with promising perspectives for the future.

Randi M. Selvik