Eiendomsskatten for industri- og næringsvirksomhet – som bygger på formuleringer i den nå ett hundre år gamle skatteloven for byene av 18. august 1911 nr. 9, § 5 – tar utgangspunkt i substansverdien, også kalt teknisk nyverdi eller gjenanskaffelsesverdi. Taksten er en gjennomsnittsverdi for de kommende 10 år. Dette er en objektskatt og verdien for eier, dvs. bruksverdien er irrelevant. Det samme gjelder avkastningsverdien, som kun kommer i betraktning dersom denne ligger langt under substansverdien. Skatten er uavhengig av drift, driftsresultat, opplåning, finanskostnader eller andre variable eller faste kostnader i den industrielle driften.�

Verdien som fastlegges ved taksering kan fremkomme ved hjelp av sjablonger. Selv om spørsmålet henhører under domstolene, vil det trolig godtas dersom skatteforvaltningen vil anvende for eksempel SSBs konsumprisindeks som grunnlag for årlige justeringer av takstene. �

Eiendomsskatten kan utformes på mange ulike måter. Trolig kan den erstatte formuesskatt for industrianlegg dersom utformingen av skatten tar høyde for fordelingseffekter hos skattesubjekter og kommunene. Bunnfradrag kan være en løsning. Bedre vil det trolig være å innvilge skatterabatt ved høy egenkapitalandel. Dette får konsekvenser for skattemotivert lånefinansiering, noe som vil minske presset mot økt rente og derved også en dyrere norsk krone, og ytterligere økning av lønninger med forverret konkurransesituasjon for eksportindustrien som resultat.�