Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

5 «Leve Vesten, la oss fortsette festen»

En retorisk analyse av Operasjon Dagsverks kampanjefilm (2014)

Frøjd, Ylva (1968). Stipendiat på ScanGuilt-prosjektet ved Universitetet i Oslo. Skriver på avhandlingen Global skyld og solidaritet. En undersøkelse av Operasjon Dagsverks aksjoner, skolens rolle og elevenes perspektiver. Masteroppgave ved UiO 2010: Roman og identitet i nasjonens forestilte fellesskap. En analyse av Jan Kjærstads Kongen av Europa (2005), Jonas Hassen Khemiris Montecore. En unik tiger (2006) og Kirsten Hammanns En dråbe i havet (2008)

Sammendrag

Dette kapittelet er en retorisk analyse av Operasjon Dagsverks kampanjefilm Leve Vesten (2014). Sentralt i analysen er Operasjon Dagsverks ønske om å ikke appellere til dårlig samvittighet for å engasjere norsk skoleungdom. Filmen plasserer skylden for verdens urettferdige fordeling på fortidens koloniherrer og dagens forretningsmenn. Gjennom den parodiske karakteren Robin Good, inviterer filmen elevene til å le av en gammeldags vestlig tankegang hvor vesten tar fra de fattige og gir til de rike. Filmen fritar dagens ungdom for skyld, de skal verken klandres for fortiden eller nåtiden, men ungdom gis et ansvar for å skape en mer rettferdig fordeling i fremtiden.

Nøkkelord: Operasjon Dagsverk, kampanjefilm, dårlig samvittighet, skyld, retorisk analyse

Abstract

This chapter is a rhetorical analysis of Operasjon Dagsverk’s campaign film Leve Vesten (Long Live the West, 2014). Central to the analysis is Operasjon Dagsverk’s wish of not appealing to feelings of guilt when engaging Norwegian students. The film places the blame for the world's unjust distribution of riches on the colonizers of the past and the businessmen of today. Through the parodic character Robin Good, the film invites students to laugh at an old-fashioned western mindset where the West takes from the poor and gives to the rich. The film exempts today’s youth, they should neither be blamed for past nor present wrongdoings, but young people are given the responsibility to create a more equitable distribution in the future.

I 2004 ble ordet «dugnad» kåret til Norges nasjonalord.1 På en dugnad kommer man frivillig sammen for å gjøre et arbeid for fellesskapet, og de fleste i Norge har deltatt på mange dugnader, om det er i borettslaget, barnehagen, korpset eller på idrettslaget. Ordet kommer fra det norrøne dugnaðr, og i Den norske dugnaden skriver Håkon Lorentzen og Line Dugstad at ordet kan forstås på to måter: «Enten hjelp som ytes noen, eller som dyd, god egenskap hos et menneske. Her ser vi dugnadens doble karakter; som praktisk hjelp og som uttrykk for en personlig moral» (2011, s. 19). Vi regner det som god norsk moral og lagånd å delta på dugnad der det behøves, og det er sikkert flere med meg som har fått dårlig samvittighet om man ikke har hatt mulighet til å stille opp.2 I tillegg til ulike lokale dugnader har vi også nasjonale dugnader. Den mest kjente er NRKs årlige innsamlingsaksjon: TV-aksjonen. Aksjonen startet i 1974 og avholdes en søndag i oktober.

En annen nasjonal dugnad som også holdes i oktober, er Operasjon Dagsverk (heretter kalt OD). Hvert år bruker ca. 100 000 elever i ungdoms- og videregående skole én skoledag til å jobbe inn penger til et veldedig formål. I tillegg deltar også alle de som gir elevene en jobb, kjøper en vaffel eller bolle av de mange pop up-utsalgene, eller på annen måte støtter aksjonen. Slik har OD mobilisert store deler av befolkningen siden oppstarten i 1964. I likhet med TV-aksjonen blir pengene som jobbes inn på OD-dagen, gitt til et prosjekt i samarbeid med en humanitær organisasjon. Begge dugnader har samlet inn penger til bl.a. Amnesty, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og Regnskogsfondet. Det er de humanitære organisasjonene som står ansvarlig for bistandsarbeidet, for deretter å rapportere tilbake til NRK og OD.

OD skiller seg fra TV-aksjonen og andre humanitære innsamlinger på flere måter. OD er organisert av ungdom, det er ungdom som jobber inn penger, og pengene fra OD-dagen går alltid til ungdom i det globale Sør. Årlig jobbes det inn ca. 30 millioner kroner, og midlene går til prosjekter med et særlig fokus på utdanning. ODs oppgave i Norge er ikke bare å skaffe penger for å støtte utdannelse av ungdom i Sør, men også å informere og motivere norsk skoleungdom for en global fellesskapsfølelse. Ifølge OD er informasjonskampanjen som rettes mot norsk ungdom, like viktig som selve OD-dagen (od.no/Hva er operasjon Dagsverk). OD er ikke bare en innsamlingsaksjon, men en holdningskampanje for å bevisstgjøre norsk skoleungdom om Nord/Sør-spørsmål. I det omfattende materialet OD utformer hvert år, og som skal brukes av skoler som er påmeldt aksjonen, er OD bevisst på sin egen retorikk. OD ønsker ikke å fremstille ungdom i Sør negativt, eller at norsk ungdom skal være med i aksjonen fordi man synes synd på mottakeren:

Man skal ikke jobbe på OD-dagen fordi man synes så synd på dem man skal hjelpe. På OD-dagen jobber ungdom sammen med ungdom i Sør for å gi dem den samme muligheten til utdanning som vi selv har fått. Ikke fordi man har dårlig samvittighet, men fordi man har fått en forståelse for at alle har den samme retten til utdanning. (od.no, «Grunnprinsipper og statuetter»; min utheving)3

Prinsippet om at OD ikke skal appellere til dårlig samvittighet, skiller også OD fra mange andre humanitære kampanjer. Det betyr at de f.eks. ikke bruker nærbilder av lidende barn i sitt materiale. Slike bilder kjenner vi f.eks. fra annonser fra SOS-Barnebyer, Plan Norge og NRK TV-aksjonens program.4 Denne typen bilder appellerer til tilskuerens medlidenhet og er en retorisk strategi OD søker å unngå. For OD er det viktig å være det de kaller en solidaritetsaksjon, ikke en ren innsamlingsaksjon. OD skal oppmuntre norsk ungdom til å føle solidaritet med ungdom i Sør.

I denne artikkelen skal jeg undersøke en liten del av ODs materiale fra 2014: Kortfilmen Leve Vesten (www.levevesten.no). I filmen aktualiseres spørsmålet om hvem som har skylden for verdens urettferdige fordeling. Gjennom filmens eneste karakter, skurken Robin Good, legger filmen skylden på fortiden og grådige forretningsmenn, mens dagens ungdom fritas for skyld. Filmen er en del av den retorikken som skal appellere til, og aller helst overbevise, norske elever om å delta på OD-dagen. Leve Vesten trekker veksler på ungdommens filmsjangerforståelse for å fange elevenes interesse, og filmen fremstår som medialt selvbevisst gjennom parodi på og referanser til andre filmer. Jeg vil undersøke hvilke retoriske strategier filmen benytter, med et særlig blikk på etos, patos og logos, hvor filmens bruk av humor gjør patos til den mest fremtredende appellformen. Her utfordrer filmen elevenes forståelse av ironi og parodi. I undersøkelsene av filmens topos, det vil si hvilke temaer filmen trekker veksler på, vil jeg diskutere hvilke vi/dem-perspektiver filmen handler om. Til sist vil jeg diskutere hvordan filmen fungerer som en terskeltekst i forhold til resten av OD2014s informasjonsmateriale.

Hvordan engasjere ungdom?

I 2014 feiret OD 50 år, og aksjonens slagord var «Nei til likegyldighet». OD2014 samarbeidet med Utviklingsfondet, og aksjonens overordnede mål var å gi jenter i Etiopia og Malawi økt selvstendighet og større innflytelse over sitt eget liv gjennom muligheten til å ta utdanning og få egne inntekter.5 For første gang laget OD en fiksjonsfilm som en del av kampanjematerialet.6 I et intervju med Aftenposten uttaler kommunikasjonsrådgiver Trond Tveit at de håper filmen vil få ungdom til å engasjere seg i OD: «Tidligere har vi brukt dokumentarformat i kampanjene. Men det engasjerer ikke like mye som en humoristisk reklamefilm. – Jeg tror vi når ut til flere med denne videoen» (Søhoel 2014). Leve Vesten er på 2,23 minutter, og skuespiller Jon Øigarden spiller filmens eneste karakter. Filmen starter med sort skjerm og en voice-over av Øigarden som leser i en saklig og nøytral tone: «124 millioner ungdommer, akkurat som deg, kan verken skrive eller lese. De har ikke mulighet til å ta en utdannelse, selv om det er det de aller helst vil. Heldigvis.» Det politisk ukorrekte «heldigvis» overrasker og markerer en overgang i filmen.

 

Etter disse første 20 sekundene med sort skjerm starter filmen visuelt, og Øigardens rollekarakter ser rett inn i kameraet og hilser oss velkommen: «God dag, mitt navn er Robin Good. Dere tror kanskje at jeg er Robin Hood, men jeg gjør ting litt annerledes. I stedet for å ta fra de rike og gi til de fattige, så tar jeg fra de fattige og gir til de rike.» I filmens resterende to minutter forteller Good om hvor flinke Vesten er til å tjene penger på Afrika, og på ulempene ved å støtte kvinner og utdanning. Filmen slutter med en oppfordring om å ikke delta på ODs aksjon 31. oktober 2014.

Filmen er en del av ODs appell til norsk ungdom, og den er et innspill til den retoriske situasjonen OD befinner seg i. Retorisk situasjon er et moderne teoretisk begrep «for situasjoner der det skapes og brukes og – fremfor alt – der det trengs retorikk. En retorisk situasjon er en mangelsituasjon, der botemiddelet er ord» (Andersen 1995, s. 22). Begrepet «ord» blir i vår sammenheng utvidet til å gjelde musikk og bilder i samspill med ord. Den primære mangelsituasjonen er mangel på utdanning for jenter i Malawi og Etiopia. OD søker å bidra til jentenes utdanning gjennom å overbevise norsk skoleungdom til å delta på OD-dagen. Den sekundære mangelsituasjonen for OD er mangel på skoler og elever. De siste årene har antall skoler som deltar i aksjonen, sunket dramatisk. Rundt år 2000 var det ca. 200 000 ungdommer som deltok, i 2015 var det ca. 100 000. Det er flere årsaker til dette: Noen skoler ønsker av ulike grunner ikke å bruke tid på humanitære aksjoner (bl.a. fordi det kan være vanskelig å sette av tid til dette), noen skoler velger å støtte humanitære prosjekter gjennom andre organisasjoner enn OD (for eksempel gjennom SOS-Barnebyer og Unicef), og noen skoler lager sine egne prosjekter.7 OD konkurrerer om bistandsmidler og om skoler og elevers tid og engasjement.

Leve Vesten spiller sjangermessig på dokumentariske informasjonsfilmer ved tilsynelatende å ha et budskap om verdens urettferdighet fortalt i en nøytral og saklig tone de første 20 sekundene. Dette understrekes av en dempet bakgrunnsmusikk der stryker- og pianoklanger forsterker det alvorlige preget. Musikken slutter brått, og skiftet over til Robin Goods overdrevne narsissistiske monolog flytter filmen fra det alvorlig dokumentariske over i det humoristisk fiksjonaliserte. En del av filmens virkemiddel ligger i å bygge opp til en forventning om én type film, for deretter å bryte denne forventningen og servere en annen og mer tilgjengelig sjanger.

Filmen er laget for å selge et budskap og minner om en litt lang reklamefilm hvor humor er det fremste virkemiddelet. Bruken av humor er ganske typisk for norske reklamefilmer. Vi tenker ikke kritisk når vi ler, skriver Kathrine Skretting, og teksttyper som vil ha publikum i tale på en positiv måte, som reklame, kan med fordel anvende humor (2006, s. 83). OD promoterte filmen under sjangernavnet «kampanjefilm». Begrepet ligger nært opp til reklamefilm, men har den fordelen at det ikke i samme grad konnoterer salg og markedsføring. Publikum kan derfor møte filmen med noe mindre kritisk mine. Ordet kampanje signaliserer også at filmen er en del av et større markedsføringstiltak, som her hvor OD også har laget brosjyrer, klistremerker, plakater, bildeserier og flere andre småfilmer som del av kampanjematerialet.

Til tross for at OD ikke nevnes før i nest siste setning i kampanjefilmen: «For Guds skyld si nei til deltakelse i Operasjon Dagsverk», er OD en tydelig avsender. OD nevnes to ganger på filmens oppslag: «Si nei til Operasjon Dagsverk» og «Les mer om hvorfor du bør droppe OD-dagen» (dette er en lenke som fører til en side som forteller hvorfor du allikevel bør delta). I tillegg kan vi gå ut fra at avsender har vært kjent for elevene før de begynner å se filmen. Elevene kan være innstilt på en tradisjonell informasjonsfilm. Filmens innledning bekrefter denne forventningen, og overraskelsen (sjokkeffekten) blir derfor stor når Good sier «heldigvis».

En troverdig skurk

«La oss da si at retorikken er evnen til i enhver sak å se hvilke muligheter vi har til å overtale», skriver Aristoteles i begynnelsen av sitt teoretiske verk Retorikk (Aristoteles 2006, I.2.1). Aristoteles peker her på at retorikk er en formålsrettet aktivitet: Den skal overbevise. Ifølge Aristoteles finnes det tre typer appellformer som en taler (dvs. avsender) har til rådighet for å overbevise sitt publikum. Disse kaller han etos, patos og logos. Mottakerne kan bli overtalt fordi de oppfatter avsenderen som troverdig (etos), mottakerne kan bli overtalt gjennom følelser som vekkes (patos), eller gjennom argumentasjon (logos) som de finner sann eller sannsynlig (Aristoteles 2006, 1.2.3). De tre appellformene overlapper til dels hverandre og må vurderes i lys av filmens formål. Retorikeren Cicero påpeker at man ikke kan henvende seg likt til alle mennesker, man må beregne sitt publikum: «Det som alltid har styrt ordkunsten til talaren, er tilhøyrarane si dømekraft. For alle som ynskjer å vinne tiltru, gjev gaum på viljen til dei som høyrer på, og i alle ting tilpassar dei seg sjølve etter deira skjøn og vink og vilje» (1995, s. 23–24). Gjennom Leve Vesten ønsker OD først og fremst å nå frem til norsk skoleungdom, og filmens etos, patos og logos vurderes på bakgrunn av at det er norske elever i alderen 13–18 år som skal overbevises om å engasjere seg i OD.

Etos oversettes gjerne med troverdighet. En taler må ha troverdighet for å overbevise sitt publikum. Jens Kjeldsen skriver at fordi etos ikke er et statisk, men et dynamisk fenomen, skiller vi mellom tre former for etos i moderne retorikk: innledende, avledet og endelig (2013, s. 125). Den innledende er den etos en taler har før han begynner å tale, dvs. at når elever ser ODs kampanjefilm, tar de med seg sine forhåndsoppfatninger både av OD og Jon Øigarden inn i opplevelsen. Disse forhåndsoppfatningene vil farge hvordan filmen oppfattes.

Etter 50 år er OD et kjent navn i befolkningen generelt, og de fleste elever vil ha hørt om OD fra lærere, foreldre, media eller medelever. Gjennom ODs utdanningsmateriale og nettsider er det enkelt å lære om ODs historie, få informasjon om aksjoner m.m. Dette styrker organisasjonens og aksjonenes etos. Men alle former for veldedighet blir med ujevne mellomrom kritisert i offentligheten, og OD er intet unntak i så måte. To dager før OD2014 var det f.eks. en kronikk i Drammens Tidende med tittelen «50 år er nok for Operasjon Dagsverk»:

Ikke bare har bistand ingen effekt på økonomisk vekst. Bistanden gjør situasjonen for landet verre. Den styrker personer og grupper, som bruker sin makt over de politiske og økonomiske institusjonene i landet til å mele sin egen kake og kjøpe seg støttespillere. (Røgeberg 2014)

Her skriver Sven Røgeberg ned ODs aksjon, men det er også en kritikk av bistand generelt. Enhver kritikk av veldedige organisasjoner kan ramme OD, da man generelt ser bistand under ett, og sjelden skiller mellom de ulike aksjonene. I ODs kampanjemateriale brukes det hvert år plass på å vise hvordan pengene kanaliseres, for å demme opp for denne type kritikk. Det er naturlig at det finnes kritiske røster til OD blant elevene, som det gjør til bistand generelt. Den generelle troverdigheten til OD er allikevel ganske høy blant befolkningen, bl.a. på grunn av organisasjonens lange fartstid.

I Leve Vesten får OD drahjelp av Jon Øigarden. Han har høy etos både som skuespiller og komiker, etter å ha gjort en rekke tv-serier og filmer og fått mange gode kritikker. Øigarden hadde hovedrollen i NRKs mini-serie Mammon (2014) og har bl.a. spilt i komiserier som Helt Perfekt (2011–2015) og Dag (2010–2015), samt i filmer som Detektor (2000) og Kong Curling (2011). Å bruke kjente skuespillere til å fremme humanitær bistand er ikke uvanlig, og håpet er at kjendisens etos smitter over på produktet. Hvorvidt dette fungerer, er til dels avhengig av hva man synes om den enkelte kjendis, i tillegg til hvor godt kjendisen spiller rollen i selve formidlingen. Øigarden er ikke en del av Leve Vesten som seg selv, han spiller en karakter. I rollen som skurken Robin Good gjør Øigarden en god skuespillerprestasjon; replikkene leveres overbevisende, og ansiktsuttrykket veksler naturlig mellom selvgode smil og alvorlig bekymring. Han ser rett i kameraet og smiler og blunker flere ganger fortrolig til publikum. Øigarden bekrefter sin høye etos som skuespiller. Dog er Robin Goods etos i Øigardens fremførelse totalt manglende; Good er virkelig «bad»; han vil ta fra de fattige og gi til de rike, han er arrogant, narsissistisk og politisk ukorrekt. Når Good allikevel fremstår troverdig, er det som en troverdig selvsikker og narsissistisk skurk. At rollen som skurk gjennomføres godt, kan gi en god avledet etos, dvs. den etos OD har når elevene ser filmen.

Ikke alle vil være enige i denne vurderingen. Det kan være elever som ikke liker Øigarden, elever som ikke forstår humoren, eller elever som ikke ønsker å støtte bistandsprosjekter generelt. I kommentarfeltene på Facebook og YouTube er det flere negative kommentarer til filmen skrevet umiddelbart etter lansering.8 I starten er det ikke opplagt for alle at filmen er humoristisk ment, deretter er det en (høyst uformell) diskusjon omkring hvorvidt Vesten har skyld i Afrikas nød, eller skylder å hjelpe Afrika. Disse kommentarene uttrykker misnøye med filmens forsøk på å mobilisere til bistand.

Man kan også tenke seg at det er elever som ikke liker at seriøse temaer som nød, mangel på utdannelse og bistand skrives inn i en sketsj. Ifølge den franske filosofen Henri Bergson kan vi ikke le av noen som vekker medlidenhet, uten å glemme medlidenheten (1971, s. 11). Filmen kan virke ekskluderende på elever som tar bistand seriøst og føler en sterk medlidenhet med de lidende. «Det komiske krever altså for å oppnå full virkning, en forbigående bedøvelse av hjertet. Det henvender seg til den rene forstanden», skriver Bergson videre (1971, s. 11). Om Bergson har rett i dette, må elevene legge vekk følelsene av medlidenhet, for å kunne være en del av det fellesskapet som ler av filmen. Dette er, som jeg har vært inne på, i tråd med ODs ønskede retorikk, hvor de ikke vil gi skyldfølelse eller appellere til dårlig samvittighet, men den retoriske strategien kan slå kontra dersom elever føler at filmen gjør narr av bistand og de lidende.

En uttalt intertekstuell referanse i filmen, er fortellingen om Robin Hood. En annen viktig – om enn implisitt – intertekstuell referanse er Martin Scorseses The Wolf of Wall Street (2013). Hvor den bokstavelige referansen baserer seg på humor og ironi, fungerer sjangerreferansen til The Wolf of Wall Street innforstått og fellesskapsbyggende blant en generasjon som er ytterst kjent med filmmediet og dets sjangere. Denne filmen bygger på biografien til Jordan Belfort. Leonardo DiCaprio spiller Belfort, som selv forteller sin historie som aksjemegler i New York på slutten av 1980- / begynnelsen av 1990-tallet. Filmen ble sett av flere enn 100 000 i løpet av de to første ukene på kino i Norge og er godt kjent blant norsk ungdom (Sommerstad 2014). Flere ganger i filmen, blant annet i åpningsscenen, ser Belfort rett inn i kameraet og skryter av sin ustoppelige jakt på penger, uten tanke for moral eller lovverk. Belfort smiler og blunker fortrolig til publikum, på samme måte som Robin Good smiler og blunker til elevene i Leve Vesten. Det er en referanse til Robin Hood i The Wolf of Wall Street. Ca. 38 minutter ut i filmen leser Belfort høyt fra en artikkel om seg selv i Forbes Magazine (1991). I artikkelen kalles Belfort: «[a] twisted Robin Hood that takes from the rich and gives to himself and his merry little band of brokers». Via denne referansen blir likhetene mellom Leve Vesten og The Wolf of Wall Street åpenbare. Begge filmer snur Robin Hood-myten på hodet, begge tar det de kan få tak i, og gir ingenting videre til de fattige.

Allusjonene til The Wolf of Wall Street og også til andre gangsterfilmer som f.eks. Gudfaren-trilogien (1972, 1974 og 1990) og til TV-serier som House of Cards (2013–2015), fungerer som en gjenkjennelse, en stereotypi som gjør det lettere for elevene å forstå karakteren og filmen om Robin Good. Ifølge Kjeldsen kan allusjoner også fungere overbevisende fordi de «skaber eller øger forbindelsen og fællesskabet med publikum. Det gør allusionen ved at referere til noget fælles (fx en hændelse, en skik eller bestemt kulturel eller social viden), uden at nævne det fælles direkte» (2002, s. 195). Allusjonene kan altså skape en fellesskapsfølelse hos dem som gjenkjenner referansene. Dersom elevene ser OD som en organisasjon med samme smak og referanser som en selv, kan gjenkjennelsen og fellesskapsfølelsen spille positivt inn på ODs etos.

Hvordan elevene oppfatter filmen, vil spille inn på ODs endelige etos. «Endelig etos er det inntrykk tilhørerne har av deg når du er ferdig med å kommunisere», skriver Kjeldsen (2013, s. 133). En sterk troverdighet forbindes gjerne med kompetanse og autoritet. Hvordan kan da en narsissistisk og selvtilfreds karakter som Good gi OD en god endelig etos? Jo, nettopp ved at det selvtilfredse er så godt gjennomført. Det kan styrke ODs etos at de har laget en humoristisk film. De viser forståelse for sitt publikum, og filmen blir en behagelig overraskelse for elevene som er samlet for å lære mer om hva de bør yte. De får noe selv: et humoristisk avbrekk i skolehverdagen.

Hvem ler vi egentlig av?

Det er en blanding av flere typer humor i Leve Vesten, og humor er en fremtredende retorisk strategi. Jeg har allerede nevnt det overraskende sjangerskiftet som sender filmen over i en sketsj. Mest fremtredende er selve Robin Good-figuren. Han kaster Robin Hood-hatten tidlig i filmen og står tilbake med en grønn dress med gul skjorte og gult slips.9 Han har mansjetter, slipsnål og klokke i gull. Antrekket avviker fra det generelle motebildet uten at det signaliserer en tydelig tidsperiode. Tilsvarende er interiøret en blanding av nytt og gammelt. Good sitter bak et tungt skrivebord på det som kan være et stort kontor. I bakgrunnen skimter vi et nytt rom med et neshornhode på veggen. På skrivebordet er Goods navneskilt, en utstoppet fugl, fyllepenn og en lærmappe. Sammen med de tunge, brune møblene i rommet forøvrig kan dette sende tankene til et kontor fra 1800-tallet. Den store gullforgylte ananasen på skrivebordet skal kanskje konnotere kolonitiden med eksport/import av eksotiske frukter. Men på skrivebordet står det også en bolle med minigulrøtter, og det ligger en mobiltelefon der som forkludrer dette tidsbildet. På kommoden til høyre for Good er det hengt en gardindusk på øverste skuff. Slik blir både Good og interiøret en parodi på mange ulike stilarter og tidsperioder. Men hva er det som egentlig parodieres? Filmen kunne vært satt i et moderne kontor med en forretningsmann anno 2014. Good ville dermed fremstå som en nordmann med økonomisk suksess. Et problem er at dette er noe ungdom ville kunne ønske seg. Kanskje ville Good da ligne litt for mye på norske millionærer, politikere eller rett og slett noens far. Gjennom det overdrevne i Good og interiøret parodieres jakten på rikdom gjennom utnyttelse av andre, og det skapes en distanse til karakter og setting. Goods ideer og holdninger idealiseres ikke, men latterliggjøres som gammeldagse.

Lydbildet understreker filmens sketsjpreg. Når Good kaster Robin Hood-hatten tidlig i filmen, er det lagt på en «svusj»-lyd. Samme lyden brukes når Good strammer slipset og når han snur et fotografi mot kameraet. Vi kan høre at Good blunker til oss gjennom en liten knepp-lyd. Neshornhodet på veggen grynter når Good sier «Fint neshorn, ikke sant». «Skutt den sjæl» etterfølges av lyden av tre raske skudd. Når Good snakker om penger, høres lyden av et kassaapparat og mynter som faller i en skål, som lyden av gevinst fra en enarmet banditt. Det smeller godt når Good setter knyttneven i skrivebordet for å understreke alvoret i sine uttalelser. Lydbildene minner om actionfilmer der lyd brukes for å øke intensiteten i scenene, men her er lydbildene så overdrevet at de fungerer som en parodi på action-sjangeren og bidrar til humoren i filmen. Sammen med hyppige skift av kameravinkler, og mellom nærbilder og helfigurbilder av Good holder dette tempoet i filmen oppe. Både tempo og humor kan fange elevenes oppmerksomhet og fungere underholdende. Leve Vesten er på kun 2,23 minutter, og man rekker ikke å kjede seg før den er over.

Dersom elevene blir i godt humør av filmen, kan de være tilbøyelige til å la seg rive med av budskapet, og da påvirker humoren dem til å vurdere OD positivt. På den ene siden kan humor fungere inkluderende; det skapes en fellesskapsfølelse med de andre som forstår humoren. På den andre siden kan de som ikke finner filmen morsom, føle seg ekskludert. Det er gjerne et spørsmål om hvem vi ler med, og hvem vi ler av. I Leve Vesten ler vi av det parodiske. Vi ler av Good, men vi ler kanskje også av noe vi gjenkjenner i oss selv. Good eksemplifiserer en selvsentrerthet som mange kan føle på til tider, samtidig som den narsissistiske rollen er så overdrevet at vi kan distansere oss fra den. Det kan være fornøyelig å se en film hvor det politisk ukorrekte er så overdrevet.

Også i deler av argumentasjonen (logos) bruker Leve Vesten humor for å overbevise. I starten av filmen er det flere retoriske spørsmål. Good smiler til publikum og spør: «Er det ikke rettferdig at vi skal ivareta våre lands interesser?» og «Det må jo være rettferdig at man bryr seg om seg og sine?». Denne typen spørsmål kjenner vi fra den politiske debatten, særlig omkring bruken av bistandsmidler, og det er mulig å tolke det som at spørsmålene gjør narr av denne type argumentasjon. Good svarer selv på spørsmålene: «Ja, jeg tror det». Begge de retoriske spørsmålene inviterer elevene til refleksjon, og filmens ironiske tone legger opp til at elevene skal forstå at Goods svar ikke er tilstrekkelig. Gjennom filmens samlede budskap skal elevene komme frem til at selv om man bryr seg om seg og sitt, skal man også bry seg om andre. Det ene skal ikke utelukke det andre.

Midt i filmen domineres argumentasjonen av en enkel form for ironi hvor Good sier nøyaktig det motsatte av hva elevene skal overbevises om. Etter 1,49 min. lener Good seg frem over skrivebordet og sier inn i kameraet: «Dere skjønner, utdanning er livsfarlig». Budskapet er naturligvis det motsatte; utdanning er livsviktig. Like etter sier han: «Vi må stanse alle prosjekter som bidrar til utvikling.» Her er det tydelig at han egentlig oppfordrer til å fortsette med utviklingsprosjekter. Tilsvarende er Goods aller siste setning: «For Guds skyld si nei til deltakelse i Operasjon Dagsverk» en klar oppfordring til elevene om å delta. Denne formen for ironi gjør at budskapet kan være ganske direkte, uten at det føles belærende.10

Et annet argumentasjonsnivå er bruken av statistikker og årstall. Ca. midt i filmen har Good gått inn i rommet bakenfor skrivebordet. Det er fyr på peisen og levende lys i bakgrunnen. Good veksler mellom å se på neshornhodet på veggen og inn i kameraet og sier: «I 1814 var forskjellen mellom verdens fattigste og verdens rikeste land sånn cirka 8 ganger. I dag så er forskjellen 220 ganger så stor.» Her skal elevene ikke overbevises via ironi, men av den faktiske teksten. Dette budskapet understrekes ved hjelp av store tall som dukker opp i bildets høyre hjørne. Tallene teller raskt oppover, og lyden av et kassaapparat plinger idet tallet når 220. Når Good sier «sånn cirka», gjør han en håndbevegelse som viser at dette er et omtrentlig tall – enten fordi dette er vanskelig å tallfeste, fordi han ikke vet det nøyaktige tallet, eller rett og slett fordi han ikke bryr seg. Uansett fremheves det med all tydelighet at forskjellen har økt dramatisk, og det er dette budskapet som skal nå frem. At Good nevner 1814, er selvsagt ikke tilfeldig. I 2014 feiret Norge 200-årsjubileum for Grunnloven. Gjennom en bred mediedekning og økt fokus på Grunnloven i bl.a. barnehager og skoler i løpet av hele året, tok folk opp status for hvem vi er som nordmenn. Frihet, demokrati og menneskerettigheter ble vektlagt i feiringen av nasjonen Norge. Leve Vesten tilbyr et annet blikk på hvem vi er. Selv om Norge i liten grad var en del av koloniherrene på 1800-tallet, er vi en del av Vesten nå – den Vesten som fortsetter å gjøre seg rike på bekostning av andre land. Heri ligger det en skarp samfunnskritikk i Leve Vesten.

Vi er rike, og de er fattige

Topos (flertall: topoi) betyr plass eller sted, men har en spesiell betydning innenfor retorikken. Den danske retorikeren Jørgen Fafner kaller en samling topoi for «en art forrådskammer eller emnekatalog med henblik på ethvert påkommende tilfælde og ved hvis hjælp man hurtigt kunne stable de nødvendige argumenter på benene» (1977, s. 16). Om vi ser for oss topoi som et spiskammers, kan vi i Leve Vesten si at OD har hentet emner som Vesten/Afrika, vi/dem, fattig/rik og rettferdighet ned fra hyllene. I ODs tidligere dokumentarfilmer, som f.eks. Kast(e) systemet (2012) fra Nepal og Her bor jeg (2013) fra Guatemala, Honduras, og Mexico, er topos både konkret og metaforisk «se hvordan vi bor her i vår del av verden». I Leve Vesten snus kameraet vekk fra aksjonens mottakerland og over på oss selv. Robin Good bekler rollen som nordmann og vestlig, og det settes opp et tydelig vi/dem-perspektiv. Det eksplisitte vi-et representerer Vesten, som i: «Er det ikke rettferdig av vi skal ivareta våre lands interesser» og «det vi i Vesten har bygget opp gjennom flere århundrer». Samtidig spisses vi-et inn mot Norge og nordmenn gjennom referansen til 1814. «De» er representert ved Afrika: «I fjor så klarte vi å få 10 ganger så mye penger tilbake fra Afrika, enn det vi ga til dem». Vi/dem korresponderer med antitesen fattig/rik, hvor Good tar fra dem (de fattige), og gir til oss (de rike). Mot slutten av filmen har Good igjen satt seg bak skrivebordet og viser frem et bilde av en kvinne som står med ryggen til kameraet foran ti–tolv unge mennesker som sitter på gulvet vendt mot henne. Det kan være en skolesituasjon hvor kvinnen er lærer. Good peker på bildet og forklarer hvordan «de» er en trussel mot «oss»: «Men disse menneskene her vet du, de vet jo hvordan de skal klare å forandre det vi i Vesten har bygget opp gjennom flere århundrer». Her leker filmen med orientalistiske stereotypier (Said 1994 [1978]) for å tydeliggjøre dikotomier og fordommer. Filmen drar veksler på frykten for at nordmenns levesett er truet av at folk i andre deler av verden også ønsker seg et bedre liv. Gjennom Goods monolog blir denne frykten latterliggjort og utstilt som en egoistisk og grådig tanke.

Vi-et problematiseres gjennom at Robin Good og hans kontor ikke fremstår som en nordmann/vestlig anno 2014. Ved å legge filmen til en udefinerbar tidsperiode, som konnoterer noe forgangent, utstilles Goods vi/dem-stereotypier som gammeldags tankegang. Sketsjens funksjon blir å få seerne til å le av Goods primitive syn på mennesker og av hvor håpløs han er som ikke ønsker å hjelpe kvinner i Sør. Good fremstilles som usolidarisk, og samfunnskritikken blir mer implisitt av å sette Robin Good inn i en parodisk setting. Samtidig konnoterer Good kolonitiden (filmens fokus på Vestens utnyttelse av Afrika og andre kolonier, fargekoloritten, ananasen m.m.), og slik legger filmen en stor del av skylden for verdens urettferdighet til fortiden. Dette åpner for en allegorisk tolkning av filmen der Good symboliser kolonitid og imperialisme. Good representerer ideen om at Vesten har en slags naturlig rett til verdens ressurser, slik Said beskriver er typisk for orientalisme:

På en eller annen måte blir det alltid stilltiende tatt for gitt at selv om den vestlige konsument tilhører et mindretall, er han berettiget til enten å eie eller forbruke (eller begge) mesteparten av verdens ressurser. (Said 1994, s. 123)

Good symboliserer både den historiske koloniherren og dagens multinasjonale selskaper og deres utnyttelse av ressurser i det globale Sør. Skylden for Vestens utnyttelse av det globale Sør legges på fortiden og på menn som ham. Filmen kunne ha vist hvordan dagens unge sosialiseres inn i maktforholdet mellom det globale Nord og det globale Sør, slik vi f.eks. ser det i Aftenpostens TV-serie Sweatshop (2014). Denne serien søker å bevisstgjøre norsk ungdom på hvordan arbeidere i Bangladesh utnyttes for at vi skal få billige klær, og ungdom som kjøper disse klærne, må ta noe av skylden for dagens forhold. I Leve Vesten legges ansvaret for verdens urettferdige fordeling som sagt på fortiden og dagens grådige forretningsmenn, og ungdom tillegges ingen skyld. På ungdommen legges det i stedet et press til å føle et ansvar for å gjøre noe med situasjonen. Løsningen er ganske enkel i Leve Vesten: På slutten av filmen sier Good: «Én skoledag med innsats fra deg vil gi cirka, tja, 1 års utdannelse for folk i Malawi eller Etiopia.» Her ligger ODs kjernebudskap. Good forteller hvor lite som skal til av innsats fra norsk ungdom for å kunne påvirke ungdoms liv andre steder i verden. Med andre ord: Jobb på OD-dagen og gjør en forskjell!

En utfordring for OD er at de forsøker å treffe all skoleungdom med sitt budskap om solidaritet med ungdom i Sør. Mottakerne av filmen er ikke like, det er ungdom som varierer i alder fra 13 til 18 år, går på ungdomsskolen og på videregående skole, på ulike studieretninger fra yrkesfag til generell studieretning, ungdom i Norge fra nord til sør, i byer og i utkantstrøk, med ulike livssituasjoner og interesser. Hva, om noe, har de til felles? Jo, at de er ungdommer. Det første Robin Good sier, er: «124 millioner ungdommer, akkurat som deg, kan verken skrive eller lese». Dette er en omskrivning av et av ODs slagord: «Ungdom er ungdom, uansett» og kan skape en identifikasjon for ungdom fra Norge med ungdom i Sør. Dersom filmen lykkes med å skape denne identifikasjonen, kan det gi en følelse av samhørighet, som igjen kan føre til et ønske om å være med på ODs aksjon. Identifisering med ungdom andre steder i verden forsterkes gjennom distansen til karakteren Robin Good. Man vil i alle fall ikke være ham, den egoistiske gammeldagse, kapitalistiske, vestlige (koloniherren) i en pussig hatt. Det er Robin Hood som er helten i eventyret; Robin Good blir antihelten vi ikke vil identifisere oss med. For Good er verden noe han kan forsyne seg av, symbolsk illustrert i filmen gjennom globusbaren hvor han henter seg en drink. For elevene, via ODs budskap, bør verden være et sted hvor de selv gjør noe for at godene skal bli mer rettferdig fordelt.

Leve Vesten som terskeltekst

Lenken «Les mer om hvorfor du bør droppe OD-dagen» fører til en tekst på ODs hjemmeside som starter med følgende: «Seriøst? Nei. Helt useriøst. Selvfølgelig burde du delta på Operasjon Dagsverk. Av nettopp av [sic] den viktige grunn at det ér forskjell på Vesten og Resten.» (od.no). Å definere verden utenfor Vesten som «Resten» kan leses som en uheldig formulering. «Resten» betegner det som blir igjen etter at det viktige er opptalt. Det skaper et bilde av at alle som befinner seg i Vesten, har det på én måte (for eksempel at alle er rike og privilegerte), mens alle i verden for øvrig har det på en annen måte (for eksempel at alle trenger hjelp). Samtidig som filmen gjør narr av fordommer, er den også med på å opprettholde et asymmetrisk vi/dem-forhold; «de/resten/Afrika» har ikke utdanning, men «Vi/Vesten/nordmenn» kan hjelpe «dem» til å få det. Dette er en problematisk subjekt/objekt-fremstilling som er ganske typisk i bistandskommunikasjon; afrikanere fremstilles som hjelpeløse, mens Vesten fremstilles som hjelpere. Den franske filosofen Alain Badoiu skriver at i denne forståelsen av den globale ansvars fordelingen spiller de samme skuespillere alltid de samme rollene:

Who can fail to see that in our humanitarian expeditions, interventions, embarkations of charitable legionnaires, the Subject presumed to be universal is split? On the side of the victims, the haggard animal exposed on television screens. On the side of the benefactors, conscience and the imperative to intervene. And why does this splitting always assign the same roles to the same sides. (Badiou 2012, s. 13)

Det er alltid den hvite mann som får tildelt rollen som den gode, ifølge Badiou.11 Det er nettopp dette mønsteret OD forsøker å bryte. OD understreker ofte at ungdom i Norge jobber sammen med ungdom i Sør (od.no/Grunnprinsipper og statutter), for å underbygge sitt solidaritetsprinsipp. Filmen parodierer giver/mottaker-forhold ved at Good skal ta fra de fattige og gi til de rike, men OD er også avhengig av at ungdom i Norge ser nytten av å jobbe inn penger til utdannelse av ungdom i Sør for å kunne gjennomføre bistandsprosjektene. Dette viser hvor vanskelig det er å kommunisere en solidarisk holdning uten selv å reprodusere vi/dem-inndelinger.

Leve Vesten opplyser i liten grad om OD2014s prosjekt; den nevner kun kvinner og utdanning i farten. Filmen er derfor i liten grad egnet til å gi elevene en følelse av solidaritet med ungdom i Malawi og Etiopia, slik OD legger vekt på å gjøre. Filmen ble lansert i starten av OD2014s kampanje, og den fungerer som en terskeltekst, dvs. et anslag som skal gjøre elevene interessert i kampanjen. Gérard Genette skriver at terskeltekster kan fungere som «a ‘vestibule’ that offers the world at large the possibility of either stepping inside or turning back» (1997, s. 2). Filmens funksjon er ikke å gi en innføring i OD2014s kampanje, men den skal fungere som en invitasjon slik at elevene får lyst til å høre mer. Det er en motivasjonsfilm for å få ungdom til å interessere seg for OD og det øvrige undervisningsmaterialet. I OD2014s temahefte, nettressurser m.m. er det informasjon om ungdom i Etiopia og Malawi og om hvorfor OD2014 bl.a. støtter jenters rett til utdanning. Dette undervisningsmaterialet bygger opp under noen av topoi i Leve Vesten, som rettferdighet og utdannelse.12 Elevene vil kunne kjenne igjen noen av argumentene fra filmen, men denne gangen satt inn i en informerende sammenheng.

OD ønsker å beholde plassen som en nasjonal dugnad, og kampanjefilmen fungerer som et svar på økt konkurranse om tid, engasjement og bistandsmidler. I et intervju med Aftenposten sier lederen av OD2014, Martin Gukild, at han tror OD kan miste skoler pga. det omfattende pedagogiske opplegget: «Skolene må nemlig arrangere en Internasjonal Uke før OD-dagen, med et pedagogisk opplegg knyttet til målet for innsamlingsaksjonen. […] Noen av skolene ser kanskje ikke verdien av informasjonsarbeidet i forkant av OD-dagen, sier Gukild (El-Yousef mfl. 2015, s. 6). Filmen kan være et middel for å løfte eller lette ODs pedagogiske opplegg. Gjennom Leve Vesten gir OD skoleungdommen humor og et avbrekk fra bistand som et vanskelig og alvorlig tema, og dette kan motivere elever til å bli engasjert i kampanjen.

Konklusjon

Hva kan man forvente at elevene husker etter å ha sett Leve Vesten én gang? Kanskje at den var morsom, og kanskje ble det vekket en interesse for OD. Fordi filmen berører noen av de samme topoi som i undervisningsmaterialet for øvrig, kan den forberede elevene på emner som rettferdig fordeling og utdanning. Filmen er klar på hvilke økonomiske privilegier som ligger i det å være vestlig, og at disse privilegiene er oppnådd på bekostning av andre. Den fremholder en kraftig økonomisk utbytting av Afrika ved at Vesten får tilbake 10 ganger mer enn vi gir. Dermed trekkes elevene inn i en retorikk hvor Norge/Vesten skylder noe til den delen av verden som har blitt, og fortsatt blir, utnyttet. Gjennom Goods slagord «Leve Vesten, la oss fortsette festen» oppfordrer filmen til det motsatte: At vi skal slutte å gjøre oss selv rike og jobbe hardere for at det skal bli en mer rettferdig fordeling av godene. Hvorvidt elevene føler skyldfølelse eller ansvar, forutsetter at de identifiserer seg med Vesten/Norge, og i Leve Vesten problematiseres dette gjennom Robin Good-figuren. Filmen mer enn antyder at det er fortiden og folk som Good som har skyld, og nåtidens unge fremstår relativt skyldfrie. Pakket inn i en parodisk setting er budskapet ufarliggjort, og fremstår snillere enn det egentlig er. Ved at kameraet vendes bort fra mottakerlandet og over på oss selv, er det kanskje greit å tulle og tøyse litt med urettferdighet, fattigdom og bistand. Vi har lov til å gjøre narr av oss selv.

Litteraturliste

Andersen, Ø. (1995) I retorikkens hage. Oslo: Universitetsforlaget.

Aristoteles (2006) Retorikk. Oversatt av Tormod Eide. Oslo: Vidarforlaget.

Bergson, H. (1971 [1900]) Latteren. Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag.

Buber, M. (1967 [1958]) Skyld og skyldfølelse. Oversatt av B. Halmer. Oslo: Minerva forlag.

Cicero, M.T. (1995) Orator. I: Retorikk og filosofi. Eit brev til Brutus. Samtalar om filosofi. Oversatt av H. Slaattelid. Oslo: Det Norske Samlaget.

Demos, T.J. (2011) Poverty Pornography, Humanitarianism, and Neoliberal Globalization: Notes on Some Paradoxes in Contemporary Art. Stedelijk Bureau Newsletter 121, upaginert. http://smba.nl/static/en/exhibitions/the-marx-lounge/smba-newsletter-121.pdf.

El-Yousef, M.S, Clausen-Bekkelien, G., Rensvold H.N. og Aspunvik, S.G. (2015) Stadig færre skoler melder seg på Operasjon Dagsverk. Aftenposten [Internett], 28. januar. Tilgjengelig fra: <http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Stadig-farre-skoler-melder-seg-pa-Operasjon-Dagsverk-7878017.html> [Lest 10. mars 2015].

Fafner, J. (1977) Retorik. Klassisk og moderne. København: Akademisk forlag.

Genette, G. (1997) Paratexts. Thresholds of interpretation [Seuils 1987]. Oversatt av J. E. Lewin. Cambridge: Cambridge University Press.

IMDb (2015) Jon Øigarden [Internett]. Tilgjengelig fra: <http://www.imdb.com/name/nm0960276/> [Lest 28. oktober 2015].

Kjeldsen, J.E. (2002) Visuel retorik [Afhandling for graden dr.art.]. Bergen: Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen.

Kjeldsen, J.E. (2013) Retorikk i vår tid. Oslo: Spartacus.

Lindøe, S.H. (2010) En verdig fremstilling? Bruken av stemme og dokumentariske bilder i tv-fortellinger om menneskers lidelse. I: Engebretsen, M. red. Skrift/bilde/lyd. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Lorentzen, H. og L. Dugstad (2011) Den norske dugnaden. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Operasjon Dagsverk (u.å.) Grunnprinsipper og statutter [Internett]. Tilgjengelig fra: <http://www.od.no/noop/page.php?p=Om_OD/Grunnprinsipper_og_statutter/index.html&print=1&d=1> [Lest 2. februar 2015].

Operasjon Dagsverk (u.å.) Hva er operasjon Dagsverk? [Internett]. Tilgjengelig fra: <http://www.od.no/Om_OD/Hva_er_Operasjon_Dagsverk_/index.html> [Lest 2. februar 2015].

Operasjon Dagsverk (2014) Seriøst [Internett]. Tilgjengelig fra: <http://www.od.no/noop/page.php?d=1&p=Artikler/3715.html> [Lest 2. februar 2015].

Røgeberg, S. (2014) 50 år er nok for Operasjon Dagsverk. Drammens Tidende [Internett], 29. oktober. Tilgjengelig fra: <http://www.dt.no/nyheter/50-ar-er-nok-for-operasjon-dagsverk-1.8635673> [Lest 29. oktober 2014]. Kronikken ble også publisert på NRK.no, 30.10.14. Tilgjengelig fra: <http://www.nrk.no/ytring/operasjon-dagsverk-_-50-ar-er-nok_-1.12011186> [Lest 30. oktober 2014].

Said, E. (1994 [1978]) Orientalisme. Vestlige oppfatninger av Orienten. Oslo: J.W. Cappelens Forlag.

Scorsese, M. (2013) The Wolf of Wall Street [DVD]. USA: Paramount Pictures.

Skretting, Kathrine (2006) Humor i reklame. I: Kjus, Y. og Kaare, B.H. red. Humor i mediene. Oslo: Cappelen Akademisk.

Sommerstad, E. (2014) The Wolf of Wall Street passerer 100 000 [Internett]. 10.2.14. Filmweb.no. Tilgjengelig fra: <http://www.filmweb.no/filmnytt/article1151144.ece> [Lest 20. januar 2015].

Søhoel, H. (2014) Husker du den sleipe advokaten i ’Breaking Bad’? Aftenposten [Internett], 2. oktober. Tilgjengelig fra: <http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Husker-du-den-sleipe-advokaten-i-Breaking-Bad-7729006.html> [Lest 26. oktober 2015].

1 I språkprogrammet Typisk Norsk (2004-2006) stemte seerne frem et norsk nasjonalord. «Dugnad» vant foran «jah» (på innpust), «matpakke», «hæ» og «koselig».
2 Vi tror gjerne at dugnad er et særegent, typisk norsk fenomen, men det er flere land som har tradisjoner for å komme frivillig sammen for å gjøre en gratis innsats for fellesskapet. Ordet finnes på finsk, talkoot, og i andre språk finner vi beslektede ord avhengig av typen aktivitet (f.eks. barn raising på engelsk, köröl, slotteröl og taköl på svensk). Maja Rosvold Brustad beskriver også koblingen mellom TV-aksjonen og OD som nasjonale dugnader i sin masteroppgave «Solidarity Projects in Norwegian Schools» (2014).
3 Som omtalt i denne bokens innledning argumenterer den jødiske filosofen Martin Buber i «Skyld og skyldfølelse» (1967 [1958]) for at det må være en del av oppdragelsen å utvikle unge menneskers samvittighet til det han kaller «selvbeskuelse og samvittighetsmot (1967, s. 39). Ifølge Buber kan man føle en personlig eller kollektiv «eksistensialskyld»: «Eksistensialskyld oppstår når man setter seg ut over den orden som menneskenes verden har skapt og som han selv mener er grunnlaget for sin egen, ja for hele den menneskelige tilværelse» (1967, s. 20). Eksistensialskyld kan være en positiv kraft til å få et «ekte forhold til omverdenen» ifølge Buber (1967, s. 25). Man kan imidlertid også tenke at de unge ikke kan gis skylden for verdens urettferdige fordeling, og ODs fokus er heller å gi ungdom ansvarsfølelse for endringer i fremtiden, ikke skyldfølelser for fortiden.
4 Siri Hempel Lindøe analyserer programmer fra NRK TV-aksjonen og viser hvordan nærbilder av barn kan sette tilskueren i en etisk ladet situasjon: «I etableringen av denne tilskuerposisjonen stilles tv-seeren således overfor en situasjon hvor barn lider på grunn av voksnes rusmisbruk. Det skjer med bildet av barnet som ser tilskueren i øynene. Under dette bildet holder voiceoveren [sic] inne i et lite sekund, noe som gir tilskueren mer kapasitet til å ta innover seg betydningen av blikket. Barnets ansikt er ikke lett å tolke. Det uttrykker verken glede eller sorg, men kanskje et snev av tristhet. Og det kan oppfattes som en melding til tilskueren: «Du ser hva jeg ser, skjønner du hva det betyr for meg?» Slik setter dette bildet tilskueren i en etisk ladet situasjon […].» (2010, s. 13).
5 For mer informasjon, se www.utviklingsfondet.no.
6 Filmen ble laget for Internasjonal Uke, produsert av Babusjka Motion Graphics i Oslo og vist første gang på et internt OD-seminar i september 2014. Fordi OD ble så fornøyd med resultatet, forsøkte de å spre den med en go viral-aksjon på sosiale medier 1. oktober. Filmen fikk 13 000 klikk i 2014. Dette er et greit resultat, men det ligger langt unna hva en slik film kan oppnå dersom «nettet tar av». Til sammenligning fikk filmen «Radi-Aid: Africa for Norway over en million treff første uken (http://www.theguardian.com/world/2012/nov/26/radiaid-norway-charity-single). I tillegg til visningene via sosiale medier, ble levevesten.no også vist av ulike skolekomiteer til elever i ungdomsskoler og på videregående skoler.
7 F.eks. Drammen vgs’ «Nairobi-prosjekt», se http://www.drammen.vgs.no/Om-skolen/Samarbeidspartnere/Internasjonalisering/
8 Se for eksempel https://www.youtube.com/watch?v=fs58yfFPJ4k
9 Den grønne dressen kan være en hilsen til Disneys’ Robin Hoods grønne drakt.
10 Ironi kan være komplisert å bruke. Dersom elevene ikke forstår ironien, blir poengene tapt. Et kjent eksempel på dette er avgangseksamen i norsk på Vg3 i 2001, hvor det ble rekordstor strykprosent. Mange elever forsto ikke at Kjartan Fløgstads innlegg i nynorskdebatten «Ikkje Amerika, men Amerika» (hvor han skriver at Sør-Amerika bør strykes fra kartet for å gjøre det lettere å lære seg geografi), var ment ironisk. Totalt var det tre ganger så mange som vanlig som strøk. (Se f.eks. http://www.nrk.no/norge/ingen-nade-for-ironigenerasjonen-1.502229). Ryktet om den såkalte ironigenerasjonen kan kanskje være overdrevet. I ODs film er Robin Good-karakteren så overdrevet politisk ukorrekt at det antagelig sikrer at elever umiddelbart forstår at budskapet er ment ironisk, og at de derfor kan nyte humoren i filmen.
11 Den amerikanske T.J. Demos beskriver hvordan det humanitære arbeidet er avhengig av «fattigdomsporno». Den humanitære fotojournalistikk, skriver Demos, «flows into a global image industry running on poverty as fuel, unleashing a vicious cycle of profit, objectification, and sympathy that perpetuates clichés of Africans as helpless victims mired in misery, reducing spectators to depoliticized charitable donors». (Demos 2011, s. 2).
12 Filmen er lagt ut på den digitale læringsplattformen NDLA i en oppgave om reklamefilm. Filmen kan dermed brukes utenfor sin opprinnelige kontekst og uten Operasjon Dagsverks øvrige undervisningsmateriale. I oppgaven blir elevene bedt om å reflektere over følgende spørsmål: «a) Hvem er avsenderen i denne reklamefilmen, og hvem er målgruppe/mottakere? b) Hva er budskapet, og hvordan blir dette kodet og dekodet? c) Hva mener du kan oppfattes som støy i denne filmen? Foreslå andre former for massekommunikasjon som OD kan benytte. Vurder om budskapet bør kodes annerledes enn i reklamefilmen, dersom man bruker andre kommunikasjonsformer» (https://ndla.no/en/node/138620).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon