Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

3 Medmenneskelighet, penger og nestekjærlighet

Politisk forvaltning av norske privilegier

Andersen, Per Thomas (1954). Professor i nordisk litteratur, Universitetet i Oslo. Har bl.a. utgitt Norsk litteraturhistorie (2012) og Fortelling og følelse. En studie i affektiv narratologi (2016).

Sammendrag

Artikkelen undersøker hvordan partiledere fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i sine landsmøtetaler fra 2013 tok stilling til den aktuelle flyktningkrisen. Med utgangspunkt i Ernesto Laclau og Chantal Mouffes metodiske diskursanalyse på den ene siden, og Kathleen Woodwards tematiske analyse av «liberal compassion» og «compassionate conservatism» på den andre, sammenliknes retorikken til Ap, FrP og KrF.

Nøkkelord: Politisk retorikk, diskursanalyse, flyktningkrise, skyld

Abstract

The article examines how leaders of the political parties Arbeiderpartiet (Social Democrats), Fremskrittspartiet (Progress Party) and Kristelig folkeparti (Christian Democrats) took a position on the current refugee crisis in 2013. Based on the methods of discourse analysis developed by Ernesto Laclau og Chantal Mouffe on the one hand, and Kathleen Woodward’s analysis of «liberal compassion» and «compassionate conservatism» on the other, the article compares the rhetoric of the different political parties.

Evnen til å bry seg om andre er grunnleggende for alle former for fellesskap. Likevel er det vanskelig å finne nøytrale begreper som beskriver denne sosiale faktoren. Medlidenhet, nestekjærlighet og barmhjertighet lyder religiøst og nedlatende. Solidaritet har politiske overtoner. Medfølelse kjennes sentimentalt. Empati lukter av moderne psykologisering. Medynk lyder nærmest som forakt. Kort sagt: Selv om evnen til å bry seg om andre er et felles menneskelig fenomen, fremtrer det kun i partikulære former. Man kan diskutere hvorvidt det å bry seg om andre først og fremst har med følelser å gjøre, eller om det har sitt grunnlag i virkelighetsoppfatninger. Sannsynligvis henger de to sammen. Poenget er at hvis vi bruker begrepet følelse, så dreier det seg definitivt om hva Raymond Williams kalte «structures of feeling» (Williams 1977), dvs. følelser som er kulturelt bestemte og historisk foranderlige. Martha Nussbaum ville kalle dem narrative emosjoner (Nussbaum 1990). Sara Ahmed ville betegne dem som «emotions (…) as social and cultural practices» (Ahmed 2004, s. 9). Den evnen vi snakker om, «implies a social relation between spectator and sufferers, with the emphasis on the spectator’s experience of feeling compassion and its subsequent relation to material practice» (Berlant 2004, s. 1). Her møtes følelser og politikk, både fordi intet samfunn kan organiseres uten at folk bryr seg om hverandre, og fordi de handlinger som engasjementet fører til, er gjenstand for politisk styring. «Compassion [is] an emotional bridge between the individual and the community», skriver Kathleen Woodward med referanse til Nussbaum og Lynne Henderson, «a bridge to justice», legger hun til (Woodward 2009, s. 118).

Norge er kjent som et villig giverland i humanitære aksjoner, og det norske folk som en generøs befolkning bl.a. gjennom den årlige TV-innsamlingen og skoleelevenes Operasjon Dagsverk. Men til tross for generelt stor oppslutning om slike innsamlingsaksjoner fins det likevel politisk uenighet i Norge når det gjelder på hvilke måter og i hvilket omfang vi bør bry oss om andre. Jeg kan godt huske en gang på midten av 1980-tallet da jeg var på besøk i Bergen i forbindelse med den første TV-innsamlingen til Amnesty International. Jeg var på den tiden leder for norsk avdeling av Amnesty, og skulle inspirere organisasjonens lokale medlemmer til innsats på innsamlingsdagen. På hotellrommet fant jeg en avis, jeg tror det var BT, med et intervju med en gammel skjeggete mann som uttalte at han ikke kunne tenke seg å gi penger til veldedige organisasjoner. I høyden kunne han gi noen kroner hvis et lokalt håndballag ringte på døren. Ellers ikke. Slett ikke. Jeg leste bare overfladisk og uinteressert igjennom intervjuet, og tenkte at det dreide seg om en lokal FrP-figur med minimal interesse for utlendingers ve og vel i andre deler av verden. Men slike featurintervjuer er ofte skrevet slik at identiteten til intervjuobjektet først blir klart etter flere avsnitt med skildrende og informativt stoff. Så, plutselig, ble det opplyst at intervjuobjektet var forfatteren Georg Johannessen. Jeg kjente bare yngre bilder av forfatteren, og hadde ikke kjent igjen fotografiet av den eldre Johannessen. Erfaringen var lærerik i den forstand at politiske synspunkter er sterkt avhengig av en kontekst. Straks konteksten i dette tilfellet ble definert ved intervjuobjektets navn, kom det presenterte synspunktet i et nytt lys. Fra tidligere lesning kjente jeg godt til Johannessens oppfatning om at veldedighet og humanitære aksjoner i virkeligheten kun tjener til å opprettholde politiske strukturer og videreføre urettferdighet og ulikhet som har politiske årsaker. Det som trengs, er grunnleggende politisk forandring. En del av den lærerike opplevelsen var at dette venstrepolitiske standpunktet kunne komme igjennom i lokalavisen som et gammelgrettent FrP-syn, preget av manglende engasjement for andres livssituasjon. Kun intervjuobjektets navn og min, tross alt tilfeldige bakgrunnskunnskap, satte oppslaget i et annet lys. Jeg skal innrømme at både Johannessen og hans politiske standpunkt kom i et litt annet perspektiv etter erfaringen på hotellet i Bergen. Med de langt over hundre millionene Amnesty fikk i TV-innsamlingen, var organisasjonen i stand til å hjelpe et stort antall samvittighetsfanger, politiske fanger og torturofre i mange deler av verden. Men som organisasjon kunne Amnesty ikke skape strukturelle politiske endringer. Likevel; det skjedde store politiske forandringer i løpet av 1980-tallet både i Latin- og Sør-Amerika, Sør-Afrika og i Europa. Hvilken rolle det internasjonale engasjementet spilte i disse sammenhengene, er uvisst og vanskelig å måle.

«Liberal compassion» vs. «compassionate conservatism»

Kathleen Woodward har i boken Statistical Panic. Cultural Politics and Poetics of the Emotions (2009) et kapittel hun har kalt «Liberal Compassion, Compassionate Conservatism» der hun ut fra en USA-kontekst diskuterer ulike former for «compassion» og ulike typer av retorikk og fortellinger om det å bry seg om andre. Hennes hovedspørsmål er: «How do liberal and conservative narratives of compassion differ?» (Woodward 2009, s. 110) Topartisystemet i USA legitimerer den todelingen Woodward opererer med. Jeg tror også hun får tak i noen grunnleggende politiske forskjeller som har overføringsverdi. I en norsk kontekst er imidlertid det politiske landskapet mer mangfoldig og komplekst. Woodwards analyse kan derfor neppe appliseres direkte på norske forhold. Likevel mener jeg det kan være meningsfullt å ta utgangspunkt i hennes fremstilling også i forbindelse med en drøfting av situasjonen i Norge. Det er dét denne artikkelen skal handle om.

Woodward opererer med en liberal tradisjon og en konservativ tradisjon. Fokuset er forskjellig. Det er også retorikken og de fortellingene som blir fortalt. Den liberale tradisjon opererer med compassion-fortellinger som handler om lidende mennesker, fokus er på den lidende kroppen. Tradisjonen føres tilbake til Harriet Beecher Stoves Uncle Tom’s Cabin fra 1852. Teoretisk knytter Woodward den liberale tradisjon til samtidige tenkere som Lynne Henderson, Martha Nussbaum, Elizabeth Spelman og Lauren Berlant. Det er tydelig at Woodward mener faren ved den liberale tradisjon er sentimentalisering. Den som har utdypet denne faren tydeligst, er kanskje Berlant, som i artikkelen «Poor Eliza» skriver:

When sentimentality meets politics, it uses personal stories to tell of structural effects, but in doing so it risks thwarting its very attempt to perform rhetorically a scene of pain that must be soothed politically. Because the ideology of true feeling cannot admit the nonuniversality of pain, its cases become all jumbled together and the ethical imperative toward social transformation is replaced by a civic-minded but passive ideal of empathy. The political as a place of acts oriented toward publicness becomes replaced by a world of private thoughts, leanings, and gestures. (Woodward 2009, s. 122)

Woodward kommenterer at «the result of such empathetic identification is not the impulse to action but rather a ’passive’ posture. Fundamentally, therefore, the sentimental narrative is deliciously consumable and cruelly ineffective» (s. 122). Dette kan være en av grunnene til at vestlig, liberal presse elsker og dyrker offer-fortellinger, og at offer-roller er ettertraktet i vestlig offentlighet.

Den konservative tradisjonens fortellinger handler ikke om lidende mennesker, men om frivillige velgjørere, drevet av kristen tro. De yter aktiv innsats gjennom «tough love», og de oppnår resultater. Compassionate conservatism handler om gode, tøffe kristne, og retorikken er standard konservativ økonomisk politikk. Det vil si påstander om at amerikanske familier får det bedre på grunn av skattelettelse og ved at det skapes nye jobber ved hjelp av konservativ økonomisk politikk. Woodward skriver: «Compassion is here referred to through the implied relay to economic conservatism, which is in fact what compassionate conservatism is» (s. 126). Woodward knytter compassionate conservatism til folk som Marvin Olasky, Joseph Jacobs – og George W. Bush, som spilte på kristne organisasjoner og på begrepet compassionate conservatism i sin valgkamp som presidentkandidat. Berlant minner om en amerikansk «memory of the welfare state, whose avatar is Lyndon Johnson’s Great Society», men hevder at dagens republikanere «seek to replace the Great Society welfare state with a melodrama of the overtaxed and unemployed, those whose dignity must be restored to them by tax cuts and welfare-to-work programs» (Berlant 2004, s. 2).

Ut fra Woodwards fremstilling er det påfallende at det ser ut til å være helt forskjellige nødstedte de liberale og de konservative bryr seg om. De fortellingene som trekkes frem fra liberalt hold, handler om rasediskriminering, lik rett til utdanning (skolesegregering), undertrykkelse på grunn av seksuell legning osv. Den konservative tradisjonen bryr seg om amerikanske familier som har det vanskelig på grunn av stoffproblemer, familievold og fattigdom. Det er tydelig på Woodward at hun starter ut som liberaler, men hun kommer etter hvert til å sympatisere mer og mer med den konservative tradisjon. Grunnen ser ut til å være at «it works». I hvert fall er det tydelig at deres fortelling om «it works», works.

Woodwards bok ble utgitt i 2009, og fra et internasjonalt perspektiv er det mest påfallende hvor nasjonalt orientert fremstillingen er, det være seg fremstillingen av den liberale tradisjon, den konservative eller Woodwards egen analyse. Selv om det er forskjellige problemer de liberale og de konservative bryr seg om, dreier det seg hele tiden om hjemlige forhold som kan løses i et nasjonalt eller lokalt perspektiv. Globale problemer som internasjonale flyktningestrømmer, ofre for krig, barnearbeid, trafficking og global skjevfordeling blir ikke berørt. Det slår en at selv Woodwards ellers interessante analyser synes lite adekvate i forhold til internasjonale problemstillinger. Hennes fokus er på forhold som det er mulig å løse i et nasjonalt perspektiv.

I denne artikkelen vil jeg foreta en peiling i det norske politiske landskapet for å undersøke hvordan noen utvalgte politiske partier forholder seg til medmenneskelighet, i hvilken grad slike verdier, følelser eller handlinger bidrar til utviklingen av politikk, hva slags retorikk som blir brukt i forbindelse med medmenneskelige utfordringer, og hvilke fortellinger som eventuelt blir brukt ved henvisning til behov for innsats på andre menneskers vegne. Jeg vil foreta undersøkelsen ved å ta utgangspunkt i et konkret materiale, nemlig norske partilederes landsmøtetaler fra 2015. Jeg vil spesifikt analysere måten flyktningekatastrofen i Syria ble omtalt på. I utvalget av materiale vil jeg konsentrere meg om partiene Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. De vil representere både bredden og spenningen mellom politiske fraksjoner med innflytelse i Norge pr. i dag. Dersom flere av de politiske partiene med noen form for politisk innflytelse i Norge, dvs. Høyre, Venstre og Senterpartiet, var blitt inkludert i analysen, ville de ha gruppert seg i litt ulike posisjoner mellom de tre som her blir etablert ved hjelp av analysene. Sosialistisk venstreparti og Rødt er i skrivende stund uten særlig politisk innflytelse. Men heller ikke de ville ha representert noe avvik fra norske partiers internasjonale engasjement.

Krisen i Syria eskalerte for alvor i 2011, og utløste en humanitær krise. Pr. 2015 er 11 millioner mennesker på flukt fra regionen. Krisen involverer ikke bare Syria, men også nabolandene. Et stort antall flyktninger krysser også havet for å nå Europa. Italia har mottatt et stort antall båtflyktninger. Det er blitt et politisk anliggende for europeiske land å stille opp og ta sin del av ansvaret for flyktningene. I Norge foreslo Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre på partiets landsmøte den 19. april 2015 at Norge burde ta imot 10 000 flyktninger fra Syria. Dette forslaget satte dagsorden for en politisk diskusjon og partipolitiske forhandlinger på Stortinget. Forhandlingene førte til enighet mellom et flertall av de politiske partiet om et kompromiss som besto i at Norge skulle ta imot 8 000 syriske flyktninger. Støres forslag ble kommentert av partilederne i flere av de andre partiene på deres respektive landsmøter. Jeg vil i denne artikkelen bruke partiledernes landsmøtetaler til å drøfte ulike holdninger i Norge til engasjementet for andre mennesker i nød.

Arbeiderpartiet. Jonas Gahr Støres tale

Aps partileder Jonas Gahr Støre holdt den 16. april 2015 en 54 minutter lang landsmøtetale der han først takket for tillit, støtte og vennskap, og oppildnet til innsats for å vinne både det forestående kommunevalget i 2015 og stortingsvalget i 2017. Dernest gikk han inn på en generell samtidsdiagnose som bl.a. handlet om å utforme politikk i en tid preget av stor uforutsigbarhet. Fra dette generelle perspektivet beveget han seg inn på spesifikke politiske problemområder. Han minnet om arbeiderbevegelsens tradisjon og grunnverdier, og forsøkte å trekke disse med seg inn i omtalen av konkrete politiske utfordringer. Fellesskap, plikter, rettigheter og ansvar ble gjentatte ganger påberopt som partiets og bevegelsens grunnverdier.

Støre taler med tydelig, personlig autoritet, tilstedeværelse og overbevisende personlig utstråling. Han formulerer seg enkelt og klart, setningene er grammatisk korrekte med få feilsnakkinger, ingen nøling eller pauselyder og så godt som ingen reparering av feil. Stemmebruken er rolig, men insisterende. Han kan legge emfatisk trykk på enkeltord, men han gjør liten bruk av påfallende patos. Engasjementet og tonen er den samme uavhengig av hvilke saker han omtaler. Bortsett fra noen litt keitete selvironiske bemerkninger i starten av talen, benytter han ikke humor eller ironi, og han hisser seg ikke opp. Når han markerer uenighet med politiske motstandere, formulerer han seg uten polemikk eller sarkasme. Bortsett fra forsiktig bruk av håndbevegelser og mimikk av beskjedent omfang, er kroppsholdningen kontrollert og relativt nøytral gjennom hele talen. Støre er ingen karismatisk taler, men han har utstråling og kommuniserer tilsynelatende godt med sine partifeller. Begeistringen virker ikke overveldende, bortsett fra ved enkelte anledninger, bl.a. nettopp når partilederen annonserer Aps forslag om at Norge skal ta imot 10 000 syriske flyktninger. Da får han stående, langvarig applaus.

Som utgangspunkt for omtalen av internasjonale problemstillinger påpeker Støre at det er en sosialdemokratisk tradisjon å se Norge i sammenheng med resten av verden. Han understreker sterkt at Norge er en privilegert nasjon. Han bruker økonomisk klingende begreper når privilegiet beskrives: Norge karakteriseres som «en økonomisk og politisk overskuddsnasjon i en verden av alt for mye underskudd». Det er ikke bare begrepsbruken som er egnet til å overraske her. Like forbausende er det at formuleringen ikke settes inn i en sammenheng der strukturelle årsaker til økonomisk og politisk overskudd og underskudd i den globaliserte verden blir analysert. Georg Johannessens poeng om at det er de strukturelle politiske årsakene til ulikhet som må endres, virker fjerne for Støre. Dette vil kunne overraske noen, tatt i betraktning den politiske tradisjon han henviser til og taler på vegne av. Overskuddsnasjon er et begrep som i sammenhengen får en nærmest metaforiserende funksjon. Begrepet dekker en generell privilegert situasjon. Privilegiene blir ikke gjenstand for politisk analyse, men fører til etisk ansvarliggjøring: Fordi vi er en privilegert nasjon og kan hjelpe, har vi et særlig ansvar for å gjøre det. Viljen til å hjelpe nødstedte er tydelig, men trangen til å analysere forholdet mellom underskudd og overskudd i den globaliserte verden er ikke fremtredende.

I avsnittet om Syria og flyktningene innleder Støre med å understreke alvoret i situasjonen ved å henvise til omfanget: «millioner er på flukt», og omfanget er historisk stort: «Verden har ikke sett noe lignende siden den andre verdenskrig.» Med denne korte innledningen er alvoret i situasjonen etablert. Dernest mobiliserer han igjen ansvarsfølelsen, som nok skal oppfattes både etisk og politisk. Vårt privilegium pålegger oss et ansvar: «De landene som kan gi et ekstra bidrag, de må gjøre det.» Støres retoriske register er appellerende, men ikke pågående og heller ikke sentimentaliserende. Verdibegrepene er ansvar, solidaritet og medmenneskelighet. Solidaritet tilhører arbeiderbevegelsens tradisjonelle retoriske register, og appellerer naturligvis særskilt til landsmøteforsamlingen. Ansvar og medmenneskelighet tilhører i utgangspunktet et mer allment etisk register i en norsk kontekst. Begrepene er relativt nøytrale, f. eks. i forhold til det religiøst klingende barmhjertighet og det sentimentalt lydende medlidenhet. Medmenneskelighet er også fornuftig valgt fordi begrepet i mindre grad (enn barmhjertighet og medlidenhet) tydeliggjør det asymmetriske forholdet mellom giver og mottaker. Medmenneske er et begrep som snarere antyder en likestilt relasjon menneske og menneske imellom. Det kan virke etisk sympatisk, men skjuler den faktiske maktrelasjonen. Som Lauren Berlant minner om i boken Compassion. The Culture and Politics of an Emotion (2004): «In operation, compassion is a term denoting privilege: the sufferer is over there» (s. 4). Dette er en sannhet som nok gjelder uansett hvilke begreper man velger å bruke.

Støre benytter seg ikke bare av begreper som tilhører bestemte retoriske registre. I tillegg bruker han konkretiserende fortellinger: «Tenk på dette: Bare i fjor druknet det tre og et halvt tusen flyktninger i Middelhavet. Bare denne uka hørte vi at fire hundre mennesker druknet.» Til tross for ordvalget («tenk på dette») er nok dette ment som en ekstra appell til følelsene, dvs. til innlevelsesevnen overfor mennesker i nød. Dette er helt i tråd med hva Woodward og andre kaller den liberale tradisjon. Fortellinger brukes for å appellere emosjonelt til engasjement. Støres fortelling er likevel ganske allment utformet. Det er igjen omfanget av katastrofen han benytter for å mobilisere til engasjement. Selv om fortellingen opplagt henvender seg til tilhørernes følelser, kan den neppe sies å være sentimentaliserende. Han bruker den liberale tradisjonens typiske virkemidler, men på en relativt forsiktig måte. Han individualiserer ikke, og han går ikke i detalj om involverte skjebner.

Som vi har sett hos de amerikanske forskerne, er den konservative tradisjonen økonomisk i sin måte å håndtere compassion på. I Støres tale er det ikke mye snakk om penger. Han er lite presis med hensyn til hva Norges ekstra innsats skal koste. Formuleringene han benytter, er «gi et ekstra bidrag» og «yte mer». På den annen side viser han ressursmessig realisme ved å gjøre det klart at å ta imot 10 000 flyktninger krever bevilgninger fra Stortinget til kommunene som skal ta imot og bosette dem.

Et annet spørsmål som Støre berører, men uten å gjøre for mye ut av det, er hvor hjelpen skal settes inn. Som vi skal se, er dette et brennbart partipolitisk spørsmål i Norge. Meldingen er todelt. Han sier først at «da må vi hjelpe de som er i nød der hvor krisen er». Senere kommer tillegget: «Så bør vi også gjøre mer her hjemme.» Det er dette tillegget som så munner ut i det konkrete forslaget om å ta imot 10 000 flyktninger. Støre tallfester antallet personer, men ikke noe kronebeløp. På den måten insisterer han på at dette handler om humanitær politikk, ikke økonomisk politikk. Samtidig legger han seg i en viss utstrekning åpen for kritikk fra politiske motstandere. Støres forslag er ikke forankret i økonomisk ideologi. Han har allerede tidlig i sin tale forankret Aps engasjement i arbeiderbevegelsens tradisjon. Det konkrete forslaget om å ta imot flere flyktninger forankrer han imidlertid i tillegg ved å henvise til FN. Forslaget lanseres som et direkte svar på anmodningen fra FNs høykommissær for flyktninger. Dette er neppe overraskende. Offisiell norsk utenrikspolitikk er tradisjonelt meget FN-lojal, og Støre har vært norsk utenriksminister.

Giveren i talen er et vi, noen ganger nasjonen Norge og noen ganger det politiske partiet AP på Stortinget eller i kommunene. Mottakeren er de katastroferammede (fra Syria, Irak eller nabolandene), de som er i nød, flyktninger, mennesker og familier, og Italia. Grunnen til at Italia er relevant i denne sammenheng, er at et stort antall av dem som forsøker å krysse Middelhavet for å komme til Europa, drar til Italia, i noen grad også til Hellas. I midten av juni 2015 hadde 50 000 flyktninger ankommet Italia, mer enn hele det foregående året. Det forrige toppåret var 2011. Da ankom det 62 000 båtflyktninger (kilde er presseoppslag bl.a. i Dagsavisen1). FNs høykommissær for flyktninger har appellert til resten av Europa om å bidra ved å avlaste Italia, og det er bl.a. dette Støre refererer til i sin tale. Italia har på sin side truet med å stoppe redningsaksjoner i Middelhavet, og sende flyktninger direkte videre til andre europeiske land, hvis de ikke får avlastning.

Diskursanalytisk oppsummering

Støres landsmøtetale, dvs. avsnittet om de syriske flyktningene, kan oppsummeres ved hjelp av diskursanalytiske begreper, f.eks. slik de er utformet av Ernest Laclau og Chantal Mouffe (2014 [1985]). I følge Laclau og Mouffe blir en diskurs konstituert for å dominere et diskursivt felt. Det kan ikke være noen tvil om at politiske partier arbeider for å dominere det politiske felt i et samfunn. Støre legger stor vekt på at det på Aps landsmøte skal utformes en politikk for fremtiden, men det legges heller ikke skjul på at hensikten er å vinne forestående valg.

En diskurs er ifølge Laclau og Mouffe en strukturerende totalitet som blir skapt ved hjelp av såkalte artikulative praksiser.2 Artikuleringen av et moment skjer bl.a. ved en partiell fiksering, dvs. ved forholdet mellom fiksering og ikke-fiksering av mulige relevante elementer. Elementer blir altså til momenter ved å bli artikulert i diskurssammenhengen. En politisk diskurs strukturerer med andre ord en rekke mulige sakselementer og synspunkter til en total og sammenhengende politikk som består av bestemte oppfatninger og verdier. Dette skjer ved at mulige elementer blir artikulert på selektive måter. Det man velger å vektlegge, innebærer en fiksering. Motsatt; det man velger å se bort fra, representerer ikke-fiksering. Artikuleringen av et moment kan altså bestå av flere fikseringer og ikke-fikseringer. De momentene som blir artikulert og knyttet sammen, danner hva Laclau og Mouffe kaller ekvivalenskjeder.3 Gjennomgangen av Støres landsmøtetale viser at han artikulerer menneskelig nød og humanitære katastrofer som momenter i sin politiske diskurs. Denne fikseringen motsvares av en ikke-fiksering av økonomiske elementer. De fremstår ikke som momenter i flyktningpolitikken, i hvert fall ikke i omtalen av den i landsmøtetalen. Det betyr neppe at Støres forslag er økonomisk ugjennomtenkt. Men det signaliserer trolig at den ekvivalenskjeden som flyktningpolitikken inngår i, ikke primært er Aps finanspolitikk. Derimot viser artikuleringen av elementer til momenter at fikseringen retter seg mot tradisjonelle verdier innen arbeiderbevegelsen, som f. eks. solidaritet og fellesskap, supplert av allmenne humanistiske verdier som medmenneskelighet og ansvar, samt internasjonale rettigheter garantert av FN. Den ekvivalenskjeden som bygges på denne måten, setter flyktningpolitikken inn i en humanistisk og sosialdemokratisk kontekst. I en norsk partipolitisk sammenheng er det også relevant å peke på andre elementer som er ikke-fikserte i Støres tale. Aps flyktningpolitikk er f.eks. ikke knyttet sammen med en religiøs ekvivalenskjede. AP ser seg ikke som en «barmhjertig samaritan». Mer overraskende er det kanskje at det heller ikke dannes en sosialistisk politisk ekvivalenskjede. Aps flyktningpolitikk ser ikke ut til å være en del av en sosialistisk politisk ideologi for endring av maktforhold i den globaliserte verden. Selv om Støre beskriver Norge som en privilegert nasjon, er det ikke tegn til skyldfølelser, skam eller selvkritiske refleksjoner fordi vi har det så mye bedre enn andre i verden – slik man finner på det kulturelle feltet i Skandinavia.4 Privilegiene fremstilles ikke som noe vi har tilegnet oss på bekostning av andre. Ut fra Støres landsmøtetale fremstår Ap anno 2015 mer som et liberalt, humanistisk parti enn som et sosialistisk parti. Kanskje er det midt mellom de to peilepunktene et moderne sosialdemokratisk parti (post-Brundtland) ønsker å se seg selv.

Laclau og Mouffe retter oppmerksomhet mot privilegerte diskursive punkter i fikseringsprosessen som det foregår kamp om utfyllingen av. De kaller dem flytende betegnere5. Poenget i denne artikkelen er at det foregår politisk kamp om forvaltningen av Norges privilegerte situasjon i det internasjonale samfunn. Medmenneskelighet er i den sammenheng en i høy grad flytende betegner – faktisk i den grad flytende at det er vanskelig å finne en nøytral betegnelse for de involverte verdier og ideer. Medmenneskelighet er, som allerede nevnt, neppe brukbart som en fellesbetegnelse. Hvis det forholder seg slik at begrepet compassion fungerer som en felles betegnelse i den amerikanske konteksten, så tror jeg ikke det fins noe tilsvarende begrep i den norske konteksten.

Fremskrittspartiet. Siv Jensens tale

FrPs partileder Siv Jensen holdt den 1. mai 2015 en 53 minutter lang landsmøtetale der hun først ble mottatt med langvarig applaus, så langvarig at hun selv måtte ta initiativ til å avbryte den for å komme i gang med talen. Hun takket og henviste til en inspirasjonsvideo som åpenbart var blitt vist for landsmøtedeltakerne i forkant av talen. Videoen hadde tydeligvis minnet om det forestående kommunevalget. Til forskjell fra Støre gikk Jensen dernest direkte til flyktningspørsmålet og Syria-krisen uten noen ideologisk forankrende innledning.

Jensen taler med litt hes stemme, særlig i starten. Hun har en måte å signalisere alvor og seriøsitet på som gjør at hun nesten virker sint eller indignert. Det mest påfallende ved hennes fremføring er trangen til å legge emfatisk trykk på svært mange ord og fraser. Det gir taleforløpet et litt oppstykket og stakkato preg. Hun bruker håndbevegelser ganske ivrig til å understøtte de verbale formuleringene, og hun bruker gjerne hodebevegelser til å forsterke emfaser. Hun snakker med intensitet, og har en klar og tydelig diksjon.

Omtalen av flyktningpolitikken og Syria-krisen er grunnleggende defensiv i den forstand at den er direkte relatert til Støres forslag om å ta imot 10 000 flyktninger, et forslag som Jensens tale retter seg mot for å avvise. Retorisk sett representerer Støres tale et probatio, mens Jensens tale er et direkte refutatio til samme saksforhold. Det er åpenbart Støre som har satt politisk dagsorden og tvunget andre partier til å ta stilling til hans initiativ. Hele Jensens tale er en argumentasjonskjede (argumentatio) som leder frem til konklusjonen (concludio): «Derfor sier FrP nei til å ta imot 10 000 syriske flyktninger.» Konklusjonen får applaus fra landsmøtedeltakerne. Jensens argumentasjonskjede består i hovedsak av to ledd. For det første: Norge yter allerede mye. For det andre: Økonomi og effektivitet taler for å «sende pengene til regionen», det vil si å yte nødhjelp i nærområdene til katastrofen.

Også Jensens tale inneholder en setning som henviser til et emosjonelt aspekt. Hun innleder avsnittet med å henvise til reportasjer i mediene, og hun slår fast at «det er ikke mulig å ikke bli berørt». Med utgangspunkt i de amerikanske analysene er det interessant å se forskjellene på den liberale tradisjon (Støre) og den konservative (Jensen) repetert i den norske konteksten. Compassionate conservatism har ikke fokus på den lidende kroppen, slik den liberale «medmenneskelighet» har. Støre henviste til druknende mennesker; Jensen henviser til egne følelser. Den konservative tradisjon fokuserer på dem som yter veldedighet, i USA for det meste på private givere. Jensen fokuserer på Norge som giverland. «Norge er en av de største giverne i Syria-krisen.» Dette er det første hovedelementet i hennes argumentasjon. Det generelle momentet blir spesifisert i en hel skryteliste:

Derfor stiller vi opp gjennom å sende skip og mannskap til den sivile grensekontrolloperasjonen Triton, gjennom EØS-midlene, gjennom det norske militære treningsbidraget til den internasjonale koalisjonen i Irak og gjennom bevilgninger til humanitær innsats.

Av disse elementene er det kun det siste som relaterer seg direkte til å hjelpe mennesker i nød. Bidraget fra Norge blir tallfestet til én milliard kroner i 2015, og det skal trolig forstås slik at summen dekker alle de fire nevnte formålene. Når hun nevner hva hjelpen går til, nevner hun imidlertid kun matvarestøtte og nødhjelp, husly, skolegang og beskyttelse.

Det neste hovedmomentet i Jensens argumentasjon handler om økonomi og effektivitet. Argumentet har to ledd. For det første: Det er ineffektivt å hente flyktninger til Norge fordi det er billigere å hjelpe i regionen. For det andre: Vi, det vil si norske kommuner, er neppe i stand til å ta imot 10 000 flyktninger. «Norge kan ikke påta seg oppgaver som vi ikke kan håndtere.» Det første leddet i argumentet blir spesifisert økonomisk:

Kostnaden for bosetning av 10 000 flyktninger er beregnet til én milliard over fem år. Og det betyr at istedenfor å bosette én flyktning i Norge, så kan vi hjelpe 14 flyktninger i leire eller 26 flyktninger utenfor leire i regionen. Tallene er helt tydelig. Vi kan hjelpe mange, mange, mange ganger flere mennesker gjennom å sende pengene til regionen.

Hvordan disse utregningene er gjort, og hvem som har gjort dem, blir ikke opplyst. Men argumentet kan virke sterkt og slående. (Det blir da også utnyttet med polemisk kraft senere på landsmøtet av Carl I. Hagen idet han snur Støres intensjon på hodet og hevder at når han sier ja til 10 000 flyktninger fra Syria, «så sier han nei til 250 000 mennesker som ikke får mat, klær, medisiner og hjelp i Syria».) Jensen insisterer sterkt på dette argumentet både ved sin emfatiske stemmeføring og sine håndbevegelser.

Man legger merke til at den konservative tradisjon, helt i tråd med de amerikanske funnene, bruker økonomiske argumenter i forbindelse med hjelpen til de hjelpetrengende. Som sine republikanske pendanter i USA fremfører de argumenter som de mener fungerer (work), det vil si et effektivitetsargument som naturligvis er relevant. Det er bedre å hjelpe mange enn å hjelpe få. Det som kanskje likevel er overraskende, er at argumentet kun i liten grad forankres ideologisk. Man kunne ha tenkt seg at saksfeltet ble knyttet sammen med typiske FrP-momenter som «skattebetalernes penger». Det skjer imidlertid ikke. Sånn sett er det lite innslag av politisk analyse og ideologisering i Jensens tale – for øvrig i likhet med Støres tale. Jensen fremfører argumentet med sikte på flest mulig flyktningers vel. Når avvisningen av Støres forslag blir fremført, etterfølges det av en positiv formulering: «Men vi sier ja til økt humanitær hjelp i nærområdene.» På dette punktet er Jensen imidlertid like vag som Støre med hensyn til kostnader. «Økt […] hjelp» er like upresist som Støres «yte mer». I Jensens tilfelle er det også uklart hvorvidt hun henviser til et allerede vedtatt økt bidrag på 250 millioner som hun har nevnt tidligere i talen, eller om hun snakker om ytterligere økning ut over denne.

Den påfallende likheten med situasjonen i USA er at den konservative tradisjon fokuserer på økonomiske argumenter og vektlegger giverens innsats fremfor fokus på den lidende. En åpenbar forskjell er derimot at giveren i den norske konteksten er staten, ikke private, veldedige organisasjoner. Ut over dét er strukturen den samme. Jensen forteller ingen historie om de lidende eller den lidende kroppen. Hun fokuserer på kostnader for hjelpeaksjoner og retter søkelys mot virkning og effektivitet.

De påfallende unevnte elementene i Jensens tale er, foruten fraværet av eksplisitte ideologiske innslag, det internasjonale samfunn, representert ved FN og de berørte mottakerlandene, herunder Italia. I diskusjonen om å hjelpe der, «i regionen», eller her, i Norge, er det flere ting som spiller inn. En mulig feilkilde når man omtaler saken som et investeringsvalg, er hvorvidt man får den samme «varen». Et liv i en flyktningeleir vil aldri fremstå som en varig løsning. Det er ren katastrofeinnsats. Alle som lever i flyktningeleirer, skal formodentlig på et tidspunkt videre til et annet og mer fullverdig liv. Å hjelpe folk i flyktningeleirer er en foreløpig løsning, og krever ytterligere «investeringer» på et senere tidspunkt. Da kan det hende at Jensens forholdstall endrer seg. Kvoteflyktninger som kommer til Norge, er ikke tenkt bare som katastrofehjelp. I det minste er intensjonen at mottaket skal føre til repatriering. Virkeligheten kan nok fortone seg annerledes for mange, men ideen er i hvert fall at mottak i Norge skal representere noe mer enn ren katastrofehjelp. I den forstand er det neppe fullt ut sammenlignbare og likeverdige løsninger Jensen stiller opp mot hverandre, bare til en ulik pris.

Den andre mulige feilkilden i Jensen resonnement er det manglende fokus på den faktiske situasjonen i «regionen». Hun fremlegger det som et like aktuelt og likeverdig alternativ å «sende pengene til regionen». FrPs innstilling er et eksempel på den ignoranse fra andre europeiske land som Italia har tordnet mot. Meldingen derfra er at kapasiteten er sprengt, og at andre europeiske land må bidra med avlastning. Det gir på denne bakgrunn god mening at Jensen ikke opererer med en internasjonal kontekst i sin tale. Hun knytter ingen forbindelse til FN, der Norge tradisjonelt er et lojalt medlemsland. Politiske motstandere vil kanskje også stille seg kritiske til troverdigheten når FrP taler på vegne av flyktningers ve og vel. Partiet har i alle år hatt som en hovedsak å begrense utlendingers innpass i Norge.

Diskursanalytisk oppsummering

Jensens landsmøtetale, det vil si avsnittet om de syriske flyktningene, kan oppsummeres ved å slå fast at den argumentativt står i et direkte forhold til Støres forslag, som refutatio til probatio. Avvisningen er imidlertid ikke formet som et rent nei. Spørsmålet dreies i retning av hvor hjelpen skal ytes. På den måten flyttes den mulige etiske byrden ved et nei til å hjelpe folk i nød fra humanitær uvilje til økonomisk effektivitet. Også med dette (mer akseptable) argumentet vil imidlertid FrP nå sitt høyt profilerte politiske mål om en strengere flyktninge- og asylpolitikk.

Dette er nok det viktigste trekket ved Jensen artikulative praksis. Hun fikserer et økonomisk element og gjør det til moment i sin diskurs, helt i tråd med compassionate conservatism. Denne fikseringen motsvares av en ikke-fiksering av et vanligvis høyprofilert moment i FrPs diskurs, nemlig den strenge flyktninge- og asylpolitikken. Også innenfor det økonomiske momentet finner man en noe overraskende artikulasjon. Jensen fikserer effektivitet ved å sammenlikne hva man får for pengene ved to ulike former for hjelpetiltak. Det potensielt overraskende er at hun ikke fikserer typiske FrP-momenter som skattebetalernes penger og bruken av offentlige midler. Tilsynelatende nedtoner Jensen altså flere typiske FrP-momenter i sin tale, men på en slik måte at det overordnede politiske målet om en streng flyktningpolitikk forblir intakt.

Fikseringen av det økonomiske momentet er, som vi husker, i tråd med det man i amerikansk kontekst kaller compassionate conservatism. Det samme er fikseringen av den heroiske giver. FrP har «kristne grunnverdier» i sitt partiprogram, men religion er ikke et moment i diskursen om flyktningpolitikken. Heller ikke FrP ser seg som noen «barmhjertig samaritan». I motsetning til Støre artikulerer ikke Jensen flyktningenes livssituasjon. Den lidende kroppen er ikke et moment i hennes diskurs, ikke på annen måte enn at hun blir berørt av nyhetsreportasjer. Som i den konservative tradisjon i USA inngår det i Jensens diskurs ingen fortelling om den nødstedte. I tillegg er det en viktig forskjell fra Støres tale at Jensen i sin fremstilling ikke fikserer det internasjonale samfunn. Dette ikke-artikulerte elementet gjør det mulig for henne å fremstille valget mellom to hjelpeformer som et rent økonomisk, pragmatisk valg. Dersom meldingene fra Italia og FNs høykommissær var blitt artikulert som et moment i Jensens diskurs, ville en slik argumentasjon vært vanskeligere. Ikke-artikulasjon er viktig i Jensens diskurs. Det er for øvrig verd å merke seg at heller ikke Jensen gir uttrykk for noen form for skyldfølelse eller kritiske refleksjoner vedrørende norsk velstand. Heller ikke Jensen tenker seg at Norge skulle ha tilegnet seg sine goder på bekostning av andre eller ved å utnytte andre.

Kristelig folkeparti. Dagrun Eriksens tale

På KrFs landsmøte den 8. mai 2015 holdt partiets første nestleder, Dagrun Eriksen, en 57 minutter lang landsmøtetale i partilederen, Knut Arild Hareides fravær. Hans kone ventet barn, og de var sammen for å være til stede ved fødselen. Dette var noe Eriksen gjorde et humoristisk poeng av i sin innledning. Hun brukte ellers innledningen til både ideologisk og historisk å minne om partiets verdigrunnlag. Hun definerte KrF som et kristendemokratisk sentrumsparti, og uttalte at partiets hovedoppgave var å «trå til når livet er sårbart». Verdigrunnlaget definerte hun som et kristent menneskesyn, nestekjærlighet og «forvaltningsansvaret». Det siste begrepet er neppe et allment begrep. Sannsynligvis henviser det til en teologisk ide om at Gud har gitt menneskene et ansvar for å forvalte hans skaperverk, m.a.o. har menneskene ikke selv herredømme over jorden, men forvalter den på Guds vegne, slik at man har bestemte forpliktelser og ikke kan gjøre hva man vil med hans verk. Eriksen er altså ikke tilbakeholden med å bestemme KrF som et religiøst forankret parti. Etter den tydelige verdiforankrede innledningen går Eriksen så direkte til de store internasjonale spørsmålene, Ukraina, Midtøsten, Afrika. Hun ender denne korte sekvensen med et lengre avsnitt om Syria-krisen og «de desperate båtflyktningene, og et Europa som ikke tar sitt felles ansvar for mennesker i nød». Spørsmålet får altså en fremtredende plass i talen.

Eriksen har en svært annerledes retorisk stil enn Jensen. Hun skiller seg også en del fra Støre. Eriksen smiler mye. Hun bruker også en del latter. Langt på vei fremstår hun som «den blide sørlending». Selv når hun snakker om tragediene for verdens flyktninger, er det med et slags trist smil. Hun fremstår som mer manusbundet enn Støre og Jensen, og hun har åpenbart ikke leseskjerm. Hun blar i papirer og gjør en del lesefeil som hun så må rette opp. Eriksen bruker i mindre grad håndbevegelser enn de to andre, men til gjengjeld modulerer hun mer med mimikk og stemmebruk. Hun får en varm velkomst av landsmøtet, og det er tydelig at hun føler seg hjemme i forsamlingen og kommuniserer godt med den.

Ut fra de religiøst klingende begrepene Eriksen har brukt i sin innledning, f.eks. nestekjærlighet, minner hun mest om compassionate conservatism, slik tradisjonen blir fremstilt i den amerikanske forskningen. I avsnittet om Syria-krisen viser det seg imidlertid at hun bruker virkemidler som tvert imot er mest typisk for den såkalte liberale tradisjon. Hun fremfører en fortelling om de nødstedte som appellerer sterkt til følelsene, atskillig sterkere enn Støre. Hun individualiserer, levendegjør og bringer nøden nær ved å velge å fokusere på et barn med en viss tilknytning til Norge. Det kan være grunn til å sitere hele Eriksens innlagte fortelling ettersom den er karakteristisk nettopp for den liberale tradisjon med fokus på den lidende kroppen:

Bildet av Eliud David i armene på en gresk fisker har gått verden rundt, og det er på mange måter blitt symbolet på tragedien som utspiller seg i Middelhavet. Det er ikke bare tall og statistikker. Det er ikke bare TV-bilder. Den lille gutten flyktet sammen med sin mor, og rett før de kom til kysten, druknet de. De er for meg symbolet på alle de kvinnene med barn som nå er på flukt alene i verden. En av vår tids største katastrofer. Den lille gutten med den røde selbulua, han ble seks år gammel. Nå får hans onkel på Hitra fraktet kisten tilbake til Eritrea.

Fra denne fortellingen beveger Eriksen seg over til spørsmålet om Norges innsats i utenriks- og utviklingspolitikken. Det er ingen tvil om at hun mener Norge må øke innsatsen. Hun henviser til at statsminister Erna Solberg har invitert til forhandlinger for å drøfte ytterligere tiltak, og lover at KrF i forhandlingene vil argumentere for større innsats. Hun nevner at det er politisk enighet om økt innsats i nærområdene. Men ellers nevner hun ingen måltall for utvidelsen av engasjementet. Hun sier fra om at de tiltakene som er berammet, ikke er tilstrekkelige. Men i motsetning til Jensen forholder hun seg ikke til Støres forslag. Derimot benytter hun en retorisk strategi som minner om Jensens, men på en annen måte. Hun kommer med en omfattende skryteliste over allerede igangsatte tiltak. Eriksen viser imidlertid ikke til Norges ytelser, men til eget partis forslag på Stortinget. Hun tar kreditt for at Regjeringen økte kvoten for flyktninger med 500, og hun sier seg glad for at de andre partiene «følger etter» KrF. Den sterkt følelsesappellerende fortellingen munner således ut i relativt diffuse løfter om økt innsats. Hun nevner ikke økonomi, og heller ikke FNs høykommissærs utfordring til europeiske land. Men selv om hun ikke nevner Støres forslag om å ta imot 10 000 syriske flyktninger, nevner hun ett tall som er egnet til å sette forslaget i perspektiv. «Libanon alene tar imot 10 000 syriske flyktninger hver uke.» I tillegg har Eriksen et poeng som savnes hos de andre, nemlig en påminnelse om at man må angripe årsakene til katastrofene – som hun definerer som fattigdom. Poenget fører imidlertid ikke til noen politisk systemkritikk av ressursfordelingen i den globaliserte verden. Hun bruker utviklingen internasjonalt til å hevde at KrF hele tiden har hatt rett i sin politiske satsning i utenriks- og utviklingspolitikken. Utviklingshjelp og bistandspolitikk har over lang tid vært en hjertesak for KrF. Interessant er det likevel at Eriksen når hun maner til økt innsats, benytter formuleringen «internasjonal solidaritet» flere ganger. Det går åpenbart hånd i hånd med «nestekjærlighet» som hun henviser til i talens innledning.

Diskursanalytisk oppsummering

En oppsummering av Eriksens tale viser at hennes diskurs ligger tett opp til det som i denne artikkelen er kalt den liberale tradisjon. Hun artikulerer sterkt den lidende kroppen, og hun gjør det ved hjelp av en emosjonell fortelling. Denne fremstår som det sterkeste momentet i hennes diskurs. Et annet viktig moment er det religiøse aspektet som riktignok først og fremst blir artikulert i talens innledning, men som presenteres som en grunnverdi som ligger bak hele partiets politikk. Eriksens diskurs preges videre av en gjennomført ikke-fiksering av det økonomiske elementet. Det er ikke et moment i hennes diskurs. Den sterke emosjonelle artikuleringen motsvares av en vag bestemmelse av hva som menes med økt innsats, vagere enn begge de to andre talerne. Selv om Støre heller ikke opererer med kronebeløp, er hans forslag om 10 000 flyktninger til Norge et konkret forslag. Jensen opererer også med konkrete beregninger i sin sammenlikning av de to hjelpeformene, selv om hun også er ganske vag på hva det er FrP vil gå inn for i konkrete bevilgninger. I Eriksens tale virker det nærmest som om den sterke innledningen om Eliud David mangler adekvat oppfølging. Isteden fører den til en skryteliste vedrørende partiets politiske standpunkter. Skrytelisten kommer som en overraskelse der man ellers kunne ha forventet noen refleksjoner over, kanskje til og med et sug i brystet over at forholdene i Norge er så mye bedre enn andre steder i verden. Heller ikke Eriksen uttrykker noen dårlig samvittighet for eller noen kritisk bevissthet vedrørende Norges privilegerte situasjon, slik man kan finne den i kunst- og kulturfeltet. Isteden slår hun seg på brystet. Man minnes Laclau og Mouffes bestemmelse av en diskurs som en strukturerende totalitet med sikte på å dominere et felt. Bistands- og utviklingspolitikk er hjertesaker for KrF, og det er tydelig viktig for Eriksen å plassere eget parti i føringen for den riktige politikken på feltet. Selv om den aktuelle diskusjonen skyldes et konkret forslag fra AP og Støre, hevder hun at hun er glad for at de andre partiene «følger etter» KrF. Støres forslag er et ikke-fiksert element i hennes tale, til tross for at de her omtalte landsmøtene følger tett etter hverandre, og Eriksen må vite at Jensen få dager tidligere har tatt tydelig offentlig stilling til Støres framlegg. Forslaget er ikke et moment i hennes diskurs. Dette kan naturligvis også ha blokkpolitiske årsaker. KrF er regjeringens støtteparti, mens AP er i opposisjon. Eriksen henviser til statsminister Erna Solbergs invitasjon til forhandlinger på Stortinget om økt innsats. Analysen av de tre talene viser at Ap og KrF opplagt ligger hverandre nær på det aktuelle feltet, mye nærmere enn KrF og regjeringspartiet FrP. Likevel velger Eriksen å forholde seg til regjeringen, men da til statsministeren, som tilhører partiet Høyre, ikke til Jensen som representerer FrP. Eriksen bygger en ekvivalenskjede der innsatsen for mennesker i nød har et entydig religiøst grunnlag. På denne måten skiller hennes tale seg fra både Støres og Jensens. Den religiøse ekvivalenskjeden i norsk politisk sammenheng er ikke knyttet sammen med compassionate conservatism, slik den blir beskrevet i den amerikanske konteksten. KrF er riktignok et konservativt parti i den forstand at det plasserer seg på den borgerlige blokksiden. Men ekvivalenskjeden for hjelp til nødstedte har ikke sitt grunnlag i økonomisk ideologi. Det religiøse, konservative partiet i Norge hører entydig hjemme i den liberale tradisjon med hensyn til compassion.

Konklusjon

Den nød Woodward skriver om i Statistical Panic, er i det store og hele lokal eller nasjonal. Analysen av de tre landsmøtetalene i Norge anno 2015 viser at norske politiske partier ikke kan unnlate å forholde seg til nød og kriser i andre deler av verden. I den forstand har vi etablert et internasjonalt samfunn og en global «circle of concern» (Nussbaum 2013, s. 11). Litt optimistisk kunne man karakterisere dette faktum som en bekreftelse på at det fins noe slikt som det Ulrich Beck kaller «en reelt eksisterende kosmopolitisme,» kanskje til og med det han kaller en «kosmopolitisk empati» (Beck 2004).

Som analysene har vist, er det imidlertid ulike måter å forholde seg til utfordringene på, politisk, økonomisk og emosjonelt. Noen tenker helt naturlig i store «circles of concern». For både Støre og Eriksen er det internasjonale samfunnet en naturlig kontekst å se Norge i. For Jensen er den nasjonale «circle of concern» en grense hun og hennes parti ønsker å opprettholde så langt det lar seg gjøre. Hun vil gjerne hjelpe mennesker i nød, men på en slik måte at den nasjonale «circle» forblir intakt som en grense mellom Oss og De andre. Støre og Eriksen er mer åpne for å inkludere et regulert antall av de nødstedte i vår egen nasjonale «circle».

Denne politiske forskjellen viser seg i analysene også på det emosjonelle og retoriske feltet. Den politiske retorikken samsvarer med de politiske løsningene. Jensens tale ligner langt på vei hva amerikanske forskere kaller compassionate conservatism i USA, med noen mindre forskjeller. Denne formen for engasjement er vesentlig økonomisk orientert i sin retorikk, den er fokusert mot giver og ikke mot den lidende. Og den er lite emosjonell. Den er orientert mot resultater. I USA er den sterkt religiøs. Det er den ikke i Norge. I USA er den orientert mot privat innsats. Det er den ikke i Norge. Støres og Eriksens taler tilhører begge hva man skulle kalle den liberale tradisjon ut fra de amerikansk etablerte begrepene. Fokus er mer rettet mot de lidende, noe som viser seg retorisk ved at de formidler sitt budskap ved hjelp av fortellinger om dem. Eriksen bruker denne formen for formidling på en langt mer emosjonell måte enn Støre, men prinsipielt benytter de samme strategi. Eriksen synes å ha det til felles med Jensen at hun ikke har motforestillinger mot også å fokusere på den heroiske giver, og i hennes tilfelle er det mer eget parti enn staten Norge. Alle er ganske vage med hensyn til konkrete finansielle rammer for den innsatsen de går inn for. Mest konkret er likevel Støre som tallfester et antall flyktninger som han vil gi rom for i Norge. Bruken av økonomisk retorikk i talene er altså ikke ensbetydende med konkrete finansielle rammer. Jensen er ikke den mest konkrete med hensyn til økonomisk bevilgning, men den som bruker økonomisk retorikk mest dominant.

Påfallende for alle de tre talene er at de er uten skyld- eller skamfølelse for Norges økonomisk og sosialt privilegerte situasjon i verdenssamfunnet. Heller ikke politiske analyser av forholdet mellom privilegerte og underprivilegerte i den globaliserte verden finner man antydninger til i talene. At vi skulle ha vår velstand og befinne oss i giverens posisjon på grunn av politisk problematiske strukturforskjeller, er det ingen som reflekterer over. Ingen tar til orde for politisk endring av det internasjonale samfunn. Alle vil gjerne hjelpe. Ingen vil endre.

Martha Nussbaum skriver i boken Political Emotions (2013) at «most people tend towards narrowness of sympathy. They can easily become immured in narcissistic projects and forget about the needs of those outside their narrow circle» (s. 3). Dette er opplagt en nærliggende fare. Men så legger Nussbaum til: «Emotions directed at the nation and its goals are frequently of great help in getting people to think larger thoughts and recommit themselves to a larger common good» (s. 3). Man skal sikkert ikke undervurdere mekanismer som får oss til å fokusere på familie, klan og nærmiljø i vårt engasjement for andre. Kanskje er også den lokale fristelse større i store land som USA, der Nussbaum skriver fra. Imidlertid mener jeg at «emotions directed at the nation» i hvert fall i våre mindre skandinaviske land snarere representerer en fristelse til «narcissistic projects». Det er engasjementet for dem utenfor egen nasjon, som er utfordringen. Det er sannsynligvis riktig at nasjonalismen historisk har bidratt til å utvide hva Nussbaum kaller «our circle of concern» (Nussbaum 2013, s. 11). I dag er det likevel mye som tyder på at nettopp den nasjonale «circle of concern» er vanskelig å overskride.

En interessant overveielse i den forbindelse kan være mulige forbindelser til velferdsstaten og dens historiske utvikling. Det er langt på vei velferdsstaten som har implementert den idé i de vestlige land at staten bør ta et ansvar for vanskeligstilte borgere og innbyggere i nød. Velferdsstaten utviklet seg langsomt og parallelt med nasjonalstatens fremvekst. Den første utredningskomiteen for velferdsordninger i Norden ble oppnevnt i Sverige i 1884. Danmark og Norge fulgte etter i 1885. Konkrete lovbestemmelser og politiske ordninger begynte å komme på plass fra 1890-årene og fremover. Det dreide seg om forsikringer mot arbeidsulykker, sykeordninger og sikring av ubemidlede eldre. Senere er omfanget av velferdsordninger som kjent blitt utvidet betydelig. Den politiske ide at samfunnet må ta et felles ansvar for individenes vel, og at staten må være en viktig aktør for å få dette ansvaret etablert og organisert, har altså en lang historie. At utviklingen skjedde parallelt med nasjonsbyggingen, har opplagt hatt den konsekvens at det ble naturlig for nasjonens borgere å føle et ansvar for mennesker som var fremmede for dem personlig. Nasjonstanken skapte et fellesskap mellom mennesker som ikke kjente hverandre. Nussbaum har sikkert rett i at dette var med på å utvide «the circle of concern». De fleste mennesker i Norden i dag føler det som noe helt naturlig at vi har et nasjonalt organisert helsesystem med sykelønnsordninger, at vi har alderspensjon, uførepensjon og arbeidsledighetstrygd.

Men kanskje har dette politiske og historiske bakteppet også ført med seg at forbindelsen mellom medmenneskelig ansvar og nasjon har gjort det ekstra vanskelig å bryte den nasjonale «circle of concern». Tanken om et felles ansvar for menneskers velferd er ikke med noen form for nødvendighet knyttet til nasjonen. I en globalisert og urolig verden er det åpenbart behov for nye ordninger som inkluderer nye og større «circles of concern». I bunn og grunn burde de kunne bli like naturlige som nasjonale velferdsstatsordninger, selvfølgelig med en bærekraftig omfangstilpasning. Globale velferdsstandarder og tilhørende politiske og økonomiske ordninger burde kunne tenkes som en fremtidig verdens-velferdsstat. Isteden eksisterer de større «circles of concern» i våre private samvittigheter, der de skaper «ScanGuilt» og andre følelser som får oss til å bidra inn i en helt annen type økonomisk kretsløp enn det som gjelder for den nasjonale velferdsstaten. Manges private samvittighet er kommet mye lengre i retning av en global «circle of concern» enn hva de internasjonale politiske ordningene er. Den politiske uenigheten om flyktningpolitikken ser langt på vei ut til å være knyttet til de nasjonale tradisjonene om hva som er inkludert og hva som ikke er inkludert i velferdsordningene. Ingen forsvarer eksisterende velferdsordninger ivrigere enn dem som er heftigst imot mottak av flyktninger. For folk som opplever en utvidet «circle of concern», fremstår de heftigste innvandringsmotstanderne som umenneskelige. Men de vil gjerne være menneskelige mot de eldre på sykehjem i eget land.6

Litteratur

Ahmed, S. (2004) The Cultural Politics of Emotion, New York: Routledge.

Beck, U. (2004) Cosmopolitan Vision, London: Verso.

Berlant, L. (2004) Compassion. The Culture and Politics of an Emotion, New York: Routledge.

Eriksen, D. (2015) KrFs landsmøte. Tilgjengelig fra: https://www.youtube.com/watch?v=Q-L7QLlKS7Y [lastet ned 6. juni 2016].

Gullikstad, Å. (2014) Krever at Europa våkner. Dagsavisen 20. juni. Tilgjengelig fra: http://www.dagsavisen.no/verden/krever-at-europa-vakner-1.285994 [lastet ned 8. juni 2016].

Jensen, S. (2015) FrPs landsmøte. Tilgjengelig fra: https://www.youtube.com/watch?v=FJd9 rapQbsw [lastet ned 6. juni 2016].

Laclau, E. & Mouffe, C. (2014 [1985]) Hegemony and Socialist Strategy Towards a Radical Democratic Politics, London & New York: Verso.

Nussbaum, M.C. (2013) Political Emotions. Why Love Matters for Justice, Cambridge: The Belknap Press of Harvard University Press.

Nussbaum, M.C. (1990) Loves Knowledge, Oxford, Oxford University Press.

Nickelsen, T. (2015) Den skandinaviske skyldfølelsen. Tilgjengelig fra: http://www.apollon.uio.no/artikler/2015/1_skyldfolelse.html [lastet ned 25.01.2016].

Støre, J.G. (2015) Arbeiderpartiets landsmøte. Tilgjengelig fra: https://www.youtube.com/watch?v=9z3azmc4R98 [lastet ned 6. juni 2016].

Williams, R. (1977) Marxism and Literature, London: Oxford University Press.

Woodward, K. (2009) Statistical Panic. Cultural Politics and Poetics of the Emotions, Durham: Duke University Press.

1 Se for eksempel Gullikstad 2014.
2 Se kapitlet «Articulation and Discourse» i Laclau & Mouffe 2014, s. 91 ff.
3 Se kapitlet «Equivalence and Difference» i Laclau & Mouffe 2014, s. 113 ff.
4 Se omtalen av «ScanGuilt» i denne antologiens innledning og i flere av de andre artiklene; se også beskrivelsen av «ScanGuilt» i Nickelsen [2015].
5 Se Laclau & Mouffe 2014, s. 99.
6 Kanskje kan sammenlikningen med USA være lærerik i denne sammenheng. Det er nemlig ikke en selvfølge hva som historisk er kommet til å bli inkludert i velferdsstatens ansvarsområde. USA har ikke hatt helseordninger som ligner på velferdssystemene i Europa. Det har vært et av de heftigste politiske stridsspørsmålene hvorvidt man skulle innføre et statelig «health care»-system som ligner på de europeiske systemene.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon