Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

10 Den norske skyldfølelsen i Maria Amelies Ulovlig norsk og Takk

Rees, Ellen (1967). Professor i nordisk litteratur, Senter for Ibsen-studier, Universitetet i Oslo. Har bl.a. utgitt Cabins in Norwegian Literature: Negotiating Place and Identity (2014) og Ibsen’s Peer Gynt and the Production of Meaning (2014).

Sammendrag

Dette kapitlet undersøker den irregulære migranten Maria Amelies (født Madina Salamova) to selvbiografiske bøker om sin kamp om å få lovlig opphold i Norge, Ulovlig norsk (2010) og Takk (2014). Kapitlet utforsker måten man må presentere seg performativt på, for å vinne innpass i de privilegertes verden. Kapitlet bygger på det teoretiske begrepet «passing», som er hentet fra Homi K. Bhabha og videreutviklet i Sara Ahmeds Strange Encounters (2000), og viser i hvilken grad det å være «norsk» tilsynelatende innebærer at man føler og uttaler skyld over sine privilegier (altså en form for «ScanGuilt»). Amelies selvfremstilling er ifølge kapitlet et godt eksempel på hva som skjer når juridiske identitetsdefinisjoner kolliderer med emosjonelle identitetsforestillinger.

Nøkkelord: Skyld, passing, flyktninger, selvbiografi, irregulære migranter, Maria Amelie, Guilt, passing, refugees, autobiography, irregular migrants, Maria Amelie

Abstract

This chapter investigates the irregular migrant Maria Amelie’s (born Madina Salamova) two autobiographical books about her struggle to gain legal residency in Norway, Ulovlig norsk (2010, Illegally Norwegian) and Takk (2014, Thank You). This chapter examines how one must present oneself performatively in order to gain acceptance among the highly privileged. The chapter makes use of the theoretical concept of «passing,» which is borrowed from Homi K. Bhabha and further developed in Sara Ahmed’s Strange Encounters (2000), and shows to what degree being «Norwegian» apparently requires that one feels and expresses guilt over one’s privileges (in other words, a form of «ScanGuilt»). Amelie’s self-representation is according to the chapter a good example of what happens when legal definitions of identity collide with emotional conceptions of identity.

Keywords: Guilt, passing, refugees, autobiography, irregular migrants, Maria Amelie

Med selvbiografien Ulovlig norsk (2010) skrev en irregulær migrant som heter Maria Amelie (født Madina Salamova) seg inn i og til dels satte premissene for den pågående offentlige debatten om de papirløse i Norge. Hennes utvisning fra landet bare noen få måneder etter utgivelsen av Ulovlig norsk fikk stor medieoppmerksomhet og det gikk flere tusen mennesker i fakkeltog for å prøve å overtale regjeringen til å gi henne amnesti.1 Ironisk nok ble Amelie arrestert rett etter å ha holdt en tale om de papirløses skjebne ved Nansenskolen i Lillehammer (Aanensen og Nilsen 2011).2 Hennes historie ble satt opp som teaterstykke på Det norske teatret i 2011 (Larsen 2011, s. 20), og i 2014 kom også oppfølgerboka, Takk, på Pax forlag.

Hensikten med Ulovlig norsk er først og fremst å overbevise leserne om at Amelie fortjener en plass i det norske samfunnet, selv om det tilsynelatende ikke finnes gyldig juridisk grunnlag for dette. Tittelen på boka kommuniserer noe av dette. Begrepet «ulovlig norsk» er paradoksalt – hvordan kan Amelie være både en irregulær migrant og «norsk» samtidig? – og kan tolkes på flere måter. Man kan legge vekt på det første leddet, det «ulovlige»; Amelie nekter ikke for at hun formelt sett ikke har gyldig grunnlag for å søke om asyl i Norge, siden familien hennes har oppholdt seg i og søkt asyl i et annet land først, og fordi de løy om identiteten sin. Men det viser seg at boka i mye større grad handler om det andre leddet, det «norske», for Amelie forsøker systematisk å bevise at hun egentlig er norsk – av gemytt, om ikke av fødsel. Annika Bøstein Myhr uttrykker det slik: «The book’s title asserts that Amelie is in fact already Norwegian – she is just not allowed to formalise it» (Bøstein Myhr 2015, s. 318). I forlengelse av dette prøver Amelie å overtale leserne til å endre på hvordan de forholder seg til innvandrings- og asylpolitikken i Norge, og skriver innledningsvis: «Med denne boken vil jeg at ditt liv skal forandres» (Amelie 2010, s. 11). Samtidig kan man se mellom linjene at Amelie også ønsker at hennes eget liv skal forandres ved at hun får bli lovlig norsk.

Boka Takk, som kom ut etter at Amelie hadde vært lovlig bosatt i Norge i tre år, kan forstås som bevis på at Amelie hadde rett i Ulovlig norsk i at hun fortjener en plass i det norske samfunnet, som en oppfordring til politisk aktivisme, som en avsløring av livet bak murene i Trandum leir (det eneste lukkede utlendingsinternat i Norge), og – som tittelen tilsier – som en takk til de i Norge som har støttet Amelie gjennom årene. Men denne selvbiografiske teksten skildrer også en overgang fra en ulovlig tilværelse som irregulær migrant til et lovlig og privilegert liv med jobb, leilighet og gyldig oppholdstillatelse. Det som er spesielt interessant med Takk, er at Amelie kobler denne nye privilegerte statusen til følelser av skyld og skam, og at hun dermed retorisk forsterker sin status som «norsk» gjennom å påta seg en form for «ScanGuilt» – det vil si privilegerte skandinavers ambivalente skyldfølelser over hvor godt de har det sammenliknet med mennesker i andre verdensdeler.

I denne artikkelen undersøker jeg strategiene som Amelie bruker i disse bøkene for å oppnå målene om støtte hos leserne, lovlig opphold i Norge og konstruksjonen av en norsk identitet. Jeg mener at hun anvender en form for passing som hovedstrategi, og at hun bruker sin omfattende kunnskap om hvordan være (eller opptre som) ei «vanlig norsk jente», for å oppnå målet om å bli oppfattet som norsk. Før jeg går videre til analysene av Ulovlig norsk og Takk, vil jeg først skissere min forståelse av passing.

Passing som affektiv strategi

For å forstå passing må man først innom den relaterte termen mimicry. Homi K. Bhabha videreutvikler Jacques Lacans bruk av begrepet mimicry for å beskrive strategier de koloniserte og kolonimaktene i ikke-vestlige land bruker både for å bekrefte og til dels undergrave maktforholdene. Bhabha beskriver mimicry som «[...] the desire for a reformed, recognizable Other, as a subject of a difference that is almost the same, but not quite» (Bhabha 1994, s. 86, Bhabhas kursivering). Bhabha understreker «[...] the difference between being English and being Anglicized» (Bhabha 1994, s. 90) som vesentlig i mimicry; det er nettopp det at man er «nesten» det samme, men «ikke helt», som er det produktive og operative i bruken av mimicry som strategi, både for de koloniserte og for kolonimaktene. Mimicry framstår som ytterst ambivalent og komplekst, og produserer en konstant veksling og reposisjonering i ulike politiske kontekster.

Mens man alltid er seg bevisst at den koloniserte hermer etter og leker med kolonimaktens kulturelle utrykk og diskurser (men aldri kan bli det samme som kolonimaktene) i mimicry, handler vellykket passing om mimicry som er så omfattende og overbevisende, at den koloniserte tolkes som et legitimt medlem av den dominante kulturen. Man oppfattes som det samme som den dominante gruppen, selv om man egentlig ikke er det. Ifølge Sara Ahmed, kan passing fungere:

[...] at the level of the intentional subject (the subject who seeks to pass in order to secure something otherwise unavailable to them), or it may function as a misrecognition on the part of others (one may pass for something other than one’s self-identification but not seek to, or know it). Passing may be successful – in which case the difference between the subject and the image assumed becomes unrecognisable – or it may fail – the subject may be detected as «not being» the identity assumed. (Ahmed 2000, s. 126)

Hos Amelie ser vi begge aspekter – hun gjør et bevisst valg når hun framstår som norsk, og hun «leses» av de nordmennene hun møter, som norsk. Mens det i mye av litteraturen som handler om passing, framstår som en krevende, nesten umulig beskjeftigelse, er passing for Amelie tilsynelatende lett. Ut fra det man leser i Ulovlig norsk, «blir» hun bare norsk uten å måtte anstrenge seg, men man aner en enorm, eksistensiell anstrengelse under overflaten, idet man kjenner til hennes traumatiske bakgrunn som flyktning og seinere irregulær migrant, og som potensielt mål for politisk motivert forfølgelse. Ahmed understreker hvor krevende dette kan være: «Migrations involve complex and contradictory relationships to social privilege and marginality (they are not necessarily about one or the other) and they involve complex acts of narration through which families imagine a mythic past» (Ahmed 2000, s. 90–91). Som vi skal se, visker Amelie ut sin egen «mytiske» fortid og etnisitet, og erstatter disse med en entydig norsk identitet gjennom passing.

Shompa Lahiri viser hvordan mimicry og passing bevisst tas i bruk hos ikke-vestlige migranter i en europeisk kontekst, og beskriver dem som performative identitetsstrategier (Lahiri 2003, s. 409) og «creative liberational migrant strategies as well as responses to powerful constraints operating against colonial newcomers in the West» (Lahiri 2003, s. 419). Jeg mener at dette gjelder ikke bare for koloniale migranter, men for flyktninger generelt, selv om det er ytterst få som har nok kulturell kapital og kunnskap til å kunne lykkes med passing. Lahiri gir flere eksempler på innvandrere som benytter seg av mimicry og passing for å oppnå goder og privilegier i vertslandet, og påpeker at identitet kan være mye mer flytende enn vi ellers tror: «Wealth, education, professional status and even racial identity became available for usurpation. Britain, Europe and the Dominions became sites of potentially limitless self-agency» (Lahiri 2003, s. 419). Gitt at vedkommende har tilstrekkelig kunnskap om den dominante kulturen, er det mulig å skaffe seg adgang til privilegier og endre sin sosiale status betraktelig, slik også Amelie gjør.

Ulovlig norsk: historien om ei «vanlig norsk jente»

Ulovlig norsk er, som Bøstein Myhr påpeker, den første boka utgitt i Norge som skildrer hvordan en irregulær migrant faktisk har det (Bøstein Myhr 2015, s. 326). Med denne boka argumenterte Amelie mot den gjengse forestillingen om at «alle» papirløse er kriminelle og en trussel mot samfunnet. Amelie og foreldrene hennes kom til Norge i 2002 da hun var seksten. 2002 er også det året som fram til 2015 hadde det høyeste antallet innreisende asylsøkere: 17 500 totalt og ca. ti prosent av disse fra Russland (Thorud mfl. 2011, s. 25). Familien hennes fikk avslag på søknaden om asyl i 2003, men Amelie klarte likevel å fullføre videregående skole og en femårig universitetsutdanning i årene fram til bokutgivelsen i 2010. Med boka vil hun fortelle denne historien om irregular migrasjon på en måte som vekker positive følelser om henne som person. Samtidig forteller Amelie en historie om urettferdig behandling som hennes norske lesere bør skamme seg over, og som er beregnet på å vekke følelser av solidaritet og empati. De leserne som reagerer med empati, blir på en måte reinvasket og kan skaffe seg god samvittighet, mens staten får skurkerollen. Amelie kobler positive kvaliteter som empati og solidaritet direkte til «norskhet», og gjennom fortellingen posisjonerer hun både seg selv og den «gode» empatiske norske leseren som ordentlig norske. Samtidig framstår staten (representert ved Utlendingsdirektoratet [UDI] og Utlendingsnemda [UNE]) som unorsk fordi den behandler Amelie på en uempatisk og usolidarisk måte. I det følgende ser jeg først på spørsmålet om Amelies juridiske status, og så på hvordan hun posisjonerer seg som norsk gjennom passing.

Mye av debatten om utvisningen av Amelie i 2011 kretset rundt hva som er mest rettferdig: å behandle alle likt, eller å vurdere behandlingen individuelt ut fra vedkommendes personlige situasjon.3 Hans Petter Graver er kanskje den fremste talsmannen for en juridisk behandling av slike saker på individuell basis. I en kronikk publisert i Morgenbladet samme uke som Amelie ble utvist, skriver juristen: «Mekanisk likhet er ikke rett – det er systemets ubønnhørlige taktmarsj som er renset for enhver vurdering, enhver menneskelighet, enhver dømmekraft» (Graver 2011, s. 26). Gravers poeng om at den enkelte asylsøkeren må behandles som et menneske, til tross for manglende dokumentasjon, er et av hovedbudskapene i begge bøkene til Amelie.

I samme nummer av Morgenbladet står det et intervju med daværende statsminister, Jens Stoltenberg, som også understreker hvilken funksjon en slik individualisering kan ha. Journalisten Sten Inge Jørgensen spør: «Maria Amelie-saken kan betraktes som et uttrykk for at Norge omsider får se seg selv i speilet som det eksklusive landet vi er. Folk liker åpenbart ikke det de ser?» (Jørgensen 2011, 2). Stoltenberg svarer noe unnvikende:

Det er i hvert fall slik at asyldebatten noen ganger gjør ekstra inntrykk på oss fordi vi ser hvordan verden er. Urettferdigheten kommer så mye tettere på oss, når det er snakk om mennesker som er kommet til Norge i stedet for å være anonymisert i statistikk og fattigdom og nød langt borte. (Jørgensen 2011, 2)

Her er jeg interessert i både hva Stoltenberg legger i en slik individualisering, og i Jørgensens implisitte kritikk av Norges privilegerte ståsted, «det eksklusive landet vi er». Mens Jørgensen er opptatt av hvordan Amelie-saken avslører ulike oppfatninger av norske grunnverdier (er Norge et generøst bistandsland eller et land som ikke vil dele sine goder med andre?), fokuserer Stoltenberg på hvordan den individuelle saken gir den generelle problemstillingen et ansikt, og tvinger folk i Norge til å ta innover seg elendigheten som foregår andre steder i verden og gjør at folk søker asyl her. Denne erkjennelsen skaper ubehag, enten fordi man helst ikke vil vite om det, fordi man føler seg maktesløs i arbeidet for å gjøre livet bedre for andre mennesker i andre land, eller kanskje fordi man opplever ens egen privilgerte status som urettferdig og ubehagelig i en global sammenheng (jf. ideen om «ScanGuilt»).

I Ulovlig norsk kan det virke som om Amelie bagatelliserer det juridiske. Når familien får endelig avslag på søknaden basert på at de løy om at de tidligere hadde oppholdt seg som asylsøkere i Finland, skriver hun for eksempel: «Det virket som om det å drepe et menneske var et mindre farlig regelbrudd i Norge enn at vi løy om identiteten vår og Finland. Som om ingenting annet betydde noe når man hadde feilet én gang» (Amelie 2010, s. 122). Hun unngår bevisst det avgjørende spørsmålet om hvorfor foreldrene hennes måtte flykte. Allerede på bokas første side skriver hun at hun ikke kan forklare hva familien ble utsatt for i Kaukasus:

Mange spør «Hva flyktet dere fra?» Jeg har ikke et godt svar. Men jeg vet at foreldrene mine fortsatt føler frykt. Jeg tier og stiller ingen spørsmål. Jeg vet at spørsmål kan vekke vonde og triste minner, være årsak til søvnløse netter, og medføre at grusomme opplevelser blir levende for dem igjen. En ting jeg vet sikkert, er at de var ærlige og lovlydige mennesker som prøvde så godt de kunne å bidra til samfunnet. Mer spør jeg ikke. Derfor vet jeg ikke alt. (Amelie 2010, s. 7)

Når ikke hun, datteren, føler at det er riktig å spørre om hvorfor, er det underforstått at ingen andre bør gjøre det. Dette holder hun fast ved gjennom hele boka; de er gode, etiske mennesker som hadde god grunn til å flykte, selv om hun ikke kan forklare hvorfor. Mot slutten av boka spør Amelie: «Hvem sitt ansvar var det å se hvem som virkelig trengte beskyttelse, og hvem som oppga falske årsaker til asyl? Hvem kunne leke Gud og bestemme over menneskers liv? Og hva skulle vi asylsøkere gjøre hvis de tok feil i disse avgjørelsene?» (Amelie 2010, s. 182). Her antydes det at leseren bør heller stole på henne enn på norsk byråkrati, at det er staten som er ond, mens mennesker er gode.

Siden Amelie ikke har spesielt sterke juridiske argumenter som kan overbevise leserne om hennes rett til å bo i Norge, tyr hun til den performative identitetsstrategien hun har til disposisjon, nemlig passing. Hun beskriver seg selv som norsk, noe hun baserer på at hun er glad i naturen, er opptatt av god etikk, har felles kulturelle referanser, og at de nordmennene hun kommer i kontakt med, tolker henne som norsk. For å oppnå tillit hos leserne, er hun nødt til å bevise at hun er et etisk menneske, og at hun føler en sterk følelsesmessig tilknytning til Norge. Når Amelie beskriver alle nordmennene som har støttet og hjulpet henne og ment at hun fortjener å få bli i landet, antydes det at leseren bør føle skam over norsk asylpolitikk og skyld for måten asylsøkere som Amelie blir behandlet på av myndighetene. Hvis ikke, risikerer leseren å tenke på en unorsk måte.

Amelie prøver å bevise at hun er så godt integrert i det norske samfunnet at hun egentlig er blitt norsk. I de årene Amelie levde som irregulær migrant i Norge, levde hun ikke i skjul. Hun drev med passing i flere sammenhenger. Fordi hun lærte seg norsk uten aksent, og fordi hun framsto som hvit, var det mulig for henne å ty til passing både på skolen og på jobben. Hun aktiverer denne norskheten tidlig i fortellingen, med en gang den lille flyktningfamilien krysser norgesgrensen etter at de har fått avslag på søknaden om oppholdstillatelse i Finland. Amelie demonstrerer at hun har riktig (norsk) holdning til naturen hun ser gjennom bilvinduet:

Jeg stirrer forbløffet ut av vinduet. Naturen har forandret seg så fort, nå er den rystende vakker. Fjell, fjell, fjell, fjell, høye fjell! Akkurat som hjemme i Kaukasus! Jeg snur meg rastløs i bilen, ser opp og ned og til høyre og venstre og ut av bakvinduet. Endelig ser jeg fjell igjen, fjell som har vært en del av livet mitt fra fødselen av. Slike hadde de ikke i Moskva. Heller ikke i Finland. Eventyrlige, majestetiske fjell! (Amelie 2010, s. 17)

Amelie antyder at hun her opplever en umiddelbar følelsesmessig tilknytning til norsk natur. Norsk natur er som kjent et grunnleggende element i norsk selvforståelse. Hennes sterke emosjonelle respons skal forstås som bevis på at hun egentlig hører til i dette landet, til tross for at hun er født et helt annet sted og kom hit ulovlig.

Hun opplever naturlig nok de første månedene på asylmottak som en lidelse, en limboperiode hvor hun ikke kan sette i gang med den integreringen hun selv lengter etter. Når hun endelig kan begynne på videregående skole og jobbe på kafé i Tønsberg, griper hun alle sjansene til å oppføre seg så norsk som mulig. Boka er spekket med referanser til «sunn» norsk ungdomskultur, og vi får for eksempel lese følgende dagbokinnlegg fra januar 2004: «Kurt vant World Idol i går! Jeg var så stolt. Min første tanke var ‘Hurra! Vi slo USA!’, fordi USA kom på andre plass. Min andre tanke var: ‘Hvem «vi» egentlig?’ Jeg føler meg norsk» (Amelie 2010, s. 119). Men det er ikke nok at hun føler seg norsk; for at Amelie skal lykkes med passing må nordmenn verdsette henne og betrakte henne som en del av gruppen. Det er til syvende og siste nordmennene som bestemmer over hennes skjebne.

Amelie er tydeligvis en utpreget sosial og omgjengelig person, og hun skaffer seg mange venner, først på videregående skole i Tønsberg, og etter hvert ved NTNU i Trondheim. Disse vennene fungerer som et slags alibi for henne i hennes performative prosjekt, og er kanskje det viktigste beviset hun har for hvorfor hun bør få lovlig opphold i Norge. Hun skriver: «Gjennom vennene mine, først tilfeldig bekjente, så mennesker jeg ble glad i, er jeg ikke lenger en historieløs og identitetsløs person på avveier i denne verden. Det er som om jeg er blitt en vanlig norsk jente i deres selskap» (Amelie 2010, s. 130). Hun er blitt så flink i passing at ingen stiller spørsmål ved hennes «norske» identitet. Amelie er fullstendig klar over at dette bare er en illusjon, men hun erkjenner at det kan være vanskelig å skille mellom illusjonen og virkeligheten (Amelie 2010, s. 130). Slik hun beskriver opplevelsene sammen med vennene, møter hun full aksept hos alle, og få kjenner til hennes egentlige situasjon, det vil si, at hun er papirløs og jobber svart. Hun forsøker å opprettholde og bekrefte bildet av seg selv som ei «vanlig norsk jente» gjennom teksten, selv om hun samtidig beskriver ting som få etnisk norske nordmenn har opplevd. For selv om hennes erfaringer er langt fra vanlige, er måten hun reagerer på ting på, og måten hun beskriver dem på, i tråd med det man kunne forvente av enhver norsk jente som av en eller annen grunn havner i samme situasjon. Reaksjonsmønstret (harme og vantro over urettferdig behandling) er til å kjenne igjen, selv om ikke situasjonen er det. Amelie sørger for å ramme inn det uvanlige på en måte som gjør behandlingen hun får hos myndighetene, til det avvikende, og ikke sin egen status som irregulær migrant. For eksempel, rett etter hennes betraktninger om å føle seg som ei vanlig norsk jente, beskriver hun en sommeridyll sammen med vennene sine:

Det er solnedgang, det er latter, det er sang, det er minner som aldri vil dø, det er en sol som farger himmelen rød. Idyll. Ja, ja! Jeg og Endre er sammen etter mye fram og tilbake! I slutten av juni dro hele vennegjengen på øytur, og det ble en romantisk kveld som varte helt til soloppgang. Kveldssola sto mot oss og varmet oss mens vi grillet pølser og marshmallows. (Amelie 2010, s. 130)

Her parafraserer hun bandet Postgirobyggets «Idyll» fra 1996 og fletter sangteksten inn i egne erfaringer. Amelies skildring kan nesten ikke bli mer banal og mer typisk for norsk ungdom enn akkurat dette, og både selve opplevelsen og kjennskapet til en populær låt gjør det mulig for henne å overbevise leseren om at hun egentlig er en av dem. Dette sier hun rett ut seinere i boka, og begrunnelsen er rett og slett at de norske vennene hennes betrakter henne som norsk: «Vennene mine mente jeg var norsk allerede da jeg gikk på videregående og hadde bodd i Norge i mindre enn to år. Jeg ble akseptert og integrert her i Norge ikke bare fordi jeg så gjerne ville det, men også fordi det norske samfunnet ville det» (Amelie 2010, s. 199, Amelies kursivering). Vennegjengen på videregående står her i et metonymisk forhold til hele «det norske samfunnet» for Amelie.

Hun definerer seg selv som følelsesmessig norsk, basert på forhold hun har opparbeidet til nordmenn: «Jeg ville heller kalle meg selv norsk, slik vennene mine gjorde det, og på denne måten utvide betydningen av ‘norskheten’, være med på og [sic] definere det videre og i tråd med min integrering i Norge» (Amelie 2010, s. 199). Hennes definisjon av «norskhet» blir dermed til noe helt annet enn juridisk statsborgerskap, fordi hun kun baserer den på følelsesmessig tilhørighet. Thomas Uglevik identifiserer en liknende fortelling om Amelies norskhet i mediedekningen av saken:

At Amelie er norsk i denne fortellingen er det ingen tvil om, men hva er norskhet? Utseendet hennes og mangelen på utenlandsk aksent spiller inn, likeledes tiden hun har vært i Norge. Måten hun har blitt en del av og koblet seg til det norske samfunnet av nordmenn er også sentral; hun er ikke minst norsk gjennom relasjonene hun er del av, og opplevelsen av norskhet hun hevder å føle. Men Amelie er også norsk etter eliminasjonsmetoden, norsk fordi hun ikke lenger er noe annet. (Uglevik 2013, s. 76)

Det er påfallende å kreve – implisitt eller eksplisitt – en så høy grad av følelsesmessig tilhørighet av en innvandrer, særlig når en innfødt statsborger har full frihet til å ta kritisk avstand fra nasjonen. Amelie har tydeligvis skjønt at hun er nødt til å framstå som mer av en norgespatriot enn selv den ivrigste innfødte nordmannen for å lykkes med passing og overbevise leserne sine.

Mot slutten av boka gjør hun et grep, som forsterker likheten mellom sitt eget liv og det typisk norske, og underveis omdefinerer hva det innebærer å være flyktning. Hun skriver: «Det finnes flyktninger som flykter på grunn av fare og krig, men også på grunn av samfunn og religion, flyktninger som flykter fra den norske landsbygda til Paris, fra Teheran til Stockholm, fra Stavanger til London» (Amelie 2010, 198). Det er «flyktningene» fra landsbygda til Paris og fra Stavanger til London som er spesielt interessante her. Ahmed påpeker skjeivheten og kompleksiten i hvordan folk beveger seg fra land til land: «The assumption that to leave home, to migrate or travel, is to suspend the boundaries in which identity comes to be liveable, conceals the complex and contingent social relationships of antagonism which grant some subjects the ability to move freely at the expense of others» (Ahmed 2000, s. 86). Selv har jeg valgt å utvandre frivillig fra et land til et annet, og nettopp det at jeg har kunnet ta et bevisst valg, at jeg har handlet fritt og innenfor loven, gjør en slik erfaring til noe helt annet enn å være flyktning slik FN definerer begrepet, og som Amelie selv har vært. En flyktning er, ifølge FNs «Convention and Protocol Relating to the Status of Refugees» fra 1951, et menneske som har en:

[...] well-founded fear of being persecuted for reasons of race, religion, nationality, membership of a particular social group or political opinion, is outside the country of his nationality and is unable or, owing to such fear, is unwilling to avail himself of the protection of that country; or who, not having a nationality and being outside the country of his former habitual residence as a result of such events, is unable or, owing to such fear, is unwilling to return to it. (UNHCR 1951, par. 1.A.2)

Det faktumet at Amelie har fått avslag på sin søknad om asyl, betyr per definisjon at også hennes status som «flyktning» er uklar. Det er vurderingsprosessen til UDI/UNE som avgjør om hun ansees som en ekte flyktning eller ikke, og når familien hennes har fått avslag, betyr det at de ikke lenger kan regnes som flyktninger. Fordi de bestemmer seg for å bli i Norge etter avslaget, er de juridisk sett blitt irregulære migranter. Derfor er det interessant at Amelie velger seg en annen identitet som flyktning i mer overført betydning, og at dette er en identitet som knytter henne tettere opp til det typisk norske. Hun vil heller framstå som ei vanlig norsk jente som «flykter» i overført betydning fra landsbygda til Paris, enn en som FN ville ha definert som en flyktning fra Kaukasus.4 Et annet sted i boka foreller hun at hun har satt seg grundig inn i FNs erklæring om menneskerettigheter, så hun kan umulig være uvitende om den juridiske definisjonen av hva en flyktning er. Det er merkelig at hun likestiller sin egen erfaring som flyktning med et lovlig norsk utenlandsopphold, og den eneste grunnen jeg kan se for å gjøre det, er for å oppnå en følelse av likhet og identifikasjon hos leserne basert på det å lengte ut.

Amelie er også opptatt av å bevise at både hun og foreldrene hennes bryr seg om å oppføre seg etisk riktig, og ikke på noen måte vil misbruke Norges velferdsordninger. Ifølge Uglevik ble dette en viktig del av mediasaken om Amelie: «Amelie er posisjonert som moralsk høyverdig, og fortjener derfor å bli» (Uglevik 2013, s. 75). Hun opererer med klare grenser for hva hun selv betrakter som etisk riktig og galt, og forteller for eksempel om hvordan hun som 19-åring avslo et tilbud om ekteskap fra sin norske kjæreste, selv om hun var oppriktig forelsket i ham, og selv om et ekteskap sannsynligvis ville ha løst hennes juridiske problemer (Amelie 2010, s. 142). Hun understreker videre at hun ikke tok opp studielån og i stedet forsørget seg selv ved å jobbe som vaskehjelp under de fem årene hun studerte i Trondheim. Hun reflekterer over det å jobbe svart på en måte som gjør det til en dyd, både for henne og for de som ansetter henne:

Enkelte dager har jeg tenkt at det jeg drev med var svart arbeid, det lot seg ikke bortforklare. På de mer optimistiske dagene hadde jeg tenkt at jeg avlastet travle småbarnsfamilier og at det var bra at jeg forsørget meg selv for å få råd til studietiden og utdannelsen. Men jeg visste til enhver tid at nå som jeg var både illegal og jobbet svart, var jeg dobbelt kriminell, dobbelt skurk i øynene til politiet og UDI/UNE. Men jeg hadde ikke klart å tilpasse virkeligheten til akkurat disse lovene. (Amelie 2010, s. 14)

Her er det implisitt lovene som ikke er tilpasset virkeligheten – verken virkeligheten til hardtarbeidende og selvforsørgende Maria Amelie, eller til de travle småbarnsfamiliene – og ikke motsatt. Hun regner med at alle nordmenn kan kjenne seg igjen i problematikken, og at sympatien er på hennes side og ikke hos politiet.

Mot slutten av fortellingen, når alt håp om å finne lovlig grunnlag for å bli i Norge er ute, nekter hun å skaffe seg falskt pass, selv om foreldrene hennes oppforder henne til å gjøre det. Hun forklarer: «Hvis jeg tar i mot dette passet, kommer jeg ikke til å få ro et øyeblikk i livet mitt. Følelsen av å ha gjort noe virkelig galt og ulovlig kommer alltid til å være en del av meg» (Amelie 2010, s. 178). Det kommer tydelig fram her at hun overhodet ikke betrakter sitt sju år lange ulovlige opphold i Norge som «virkelig» galt eller ulovlig, og at heller ikke vi som lesere bør gjøre det.

I Amelies fortelling er rettferdighet og solidaritet svært viktig. Gjennom skildringer av urettferdig behandling hos myndighetene, vekker hun både lesernes empati og skyldfølelser. Det skal være flaut for leseren når hun gjengir meldingene hun får fra myndighetene, og kontrasten mellom responsen fra byråkratiet og responsen fra vanlige mennesker skal være stor. Vi skal skamme oss over den umenneskelige behandlingen hun er utsatt for. Og sluttappellen i boka blir at leserne, som formodentlig er like uskyldige og etiske som forfatteren, også risikerer å havne i hennes situasjon: «Dette kunne også ha vært en historie om deg. Ja, fordi det kunne vært du som en dag sto foran valg som du aldri tror skal gjelde deg, valg som gjør deg fremmed for deg selv foran lovene som reduserer deg til ingenting» (Amelie 210, s. 217).

Takk: «like norske som jeg»

Takk åpner med en skildring av selve arrestasjonen av Maria Amelie 12. januar 2011, og sju av bokas tolv kapitler (s. 19–73) handler om hennes opplevelser på Trandum utlendingsinternat. Resten består av en beskrivelse av de få dagene hun tilbragte i Oslo mellom løslatelsen fra Trandum og utvisningen fra Norge 24. januar 2011 (s. 74–93), månedene i Moskva (s. 94–97), og generelle refleksjoner omkring det å gå fra å være irregulær migrant til lovlig bosatt i Norge (s. 97–120).5 Den ultimate måten å bevise sin norskhet på er, som vi skal se, å innta en privilegert posisjon og skamme seg over den, eller, sagt med andre ord, føle og gi uttrykk for en gryende «ScanGuilt». Mens Amelie i Ulovlig norsk er opptatt av å bevise sin norskhet gjennom kjennskap til og deltakelse i norsk ungdomskultur og gjennom vennekretsens aksept av henne, er hun i Takk på vei mot et mer reflektert ståsted etter å ha oppnådd drømmen om å få bli i Norge på lovlig vis. Når hun først er innenfor, er hun beundringsverdig opptatt av å gi uttrykk for hvor takknemlig hun er for privilegiene hun har fått.

En av de første opplevelsene Amelie beskriver fra tiden i Oslo før utvisningen, er en spasertur forbi en dyr restaurant. Dette er et av sakprosabokas mest litterære avsnitt, og det kan leses som emblematisk for privilegiumsproblematikken hun tar opp. Hun står utenfor de store vinduene og ser inn i restauranten:

Jeg så hvordan lyset flommet inn i lokalet. Jeg så flere mennesker i dress. Jeg hørte bruddstykker av samtaler, uten tvil av stor betydning for dem som snakket. Jeg så på maten, pent dandert, servert på porselenstallerkener. Jeg så det skarpe bestikket av metall og det sterile og gjennomsiktige vannglasset. Jeg følte at jeg kom fra en annen planet, men jeg visste heller ikke hva som var min planet lenger. (Amelie 2014, s. 80)

Avsnittet kan leses allegorisk. Den dyre restauranten er Norge, stedet der Amelie egentlig hører hjemme, men er utstengt fra. Hun befinner seg i en limbotilstand; hun lever ikke lenger i skjul, men kan bli utvist fra landet når som helst. Hun står rett utenfor og ser på menneskene og maten de fortærer, men får ikke lov til å være med på måltidet.

Amelie blir først ordentlig oppmerksom på sin privilegerte tilstand når hun blir sendt tilbake til Russland: «Jeg tenkte mye på at jeg hadde flaks, det fantes venner, og penger til å klare meg med den første tiden, men hva med de som ble deportert og satt igjen på flyplassen uten et nettverk, og uten noen midler?» (Amelie 2014, s. 96). Hun har et norsk nettverk som gjør det mulig for henne å unngå mange av utfordringene som mindre ressurssterke utviste asylsøkere står overfor når de returneres til opphavslandet. Hun hadde allerede tilbud om fast stilling i Norge før hun forlot landet, og bare kort tid etterpå har hun fått innvilget arbeidstillatelsen som gjør det mulig for henne å bosette seg lovlig i Norge. Bare noen få måneder seinere kan hun konstatere:

Jeg gikk på jobb hver dag, og på kveldene hadde jeg fri. For første gang på mange år, kunne jeg reise. Og jeg betalte skatt. Hvis jeg ble syk, kunne jeg gå til lege, ha råd til medisiner og bli frisk. Kjørte politiet forbi meg på gaten, trengte jeg ikke lenger å ha en urolig følelse i magen fordi jeg ikke hadde lov til å være i landet. Jeg kunne stifte familie og få barn hvis jeg ville, og barna ville ha rettigheter. (Amelie 2014, s. 100)

Dette bildet av et enkelt, men privilegert liv i Norge er likevel ikke så enkelt, fordi Amelie tynges i økende grad av følelser av skam og skyld. Først beskriver hun skyldfølelser overfor foreldrene, som tok utvisningen hennes tungt og sleit med alvorlige helseproblemer før de selv (frivillig, uten å bli tatt av myndighene) forlot Norge (Amelie 2014, s. 98–99). Hun er også gjennomsyret av skamfølelser fordi hun – ved å bosette seg i Norge – velger den lette løsningen og ikke tar opp kampen mot umenneskelig behandling av papirløse på vegne av alle de mindre resurssterke asylsøkerne som ikke er i stand til å skrive bøker eller aktivere et stort nettverk (Amelie 2014, s. 101). Amelie gir med andre ord uttrykk for en skamfølelse som likner på den som vi i dag ser hos privilegerte skandinaver i møte med den globale øknomiske og sosiale ulikheten som jo er baksiden av medaljen i den nordiske modellen.

Amelie aktiverer disse kontrastene midtveis i boka, mens hun fremdeles sitter innesperret og lytter til en samtale mellom to politikvinner: «Det irriterte vettet av meg. Hvordan kunne de snakke om sydenferie og Tyrkia versus Hellas ved siden av den armenske familien?» (Amelie 2014, s. 58). De privilegerte nordmennene ser på resten av verden som potensielle feriemål, mens Amelie er bevisst det politiske bakteppet. Det er ironisk at politikvinnene nevner nettopp Tyrkia og Hellas, to land som har vært i konflikt med hverandre mer eller mindre konstant siden 1821, som to likeverdige og nøytrale alternativer, særlig på bakgrunn av at Tyrkia nekter å anerkjenne folkemordet i Armenia, mens Hellas har vært en av Armenias viktigste internasjonale støttespillere. I økende grad allierer Amelie seg dog med de privilegerte nordmennene. I samtale med den armenske familien, som har sittet innesperret i bibelske 40 dager, innrømmer hun at hun hadde «feiret jul sammen med mamma og pappa, vi hadde spist norsk julemat og pakket opp gaver» (Amelie 2014, s. 69).

I Takk er Amelie opptatt av andre irregulære migranters skjebner og historier, og av hvor forskjellige de er. Idet hun forlater Trandum i (midlertidig) frihet, beskriver hun hvordan tankene går til de som fremdeles sitter innesperret: «De ble igjen der alle sammen, mange av dem var like norske som jeg, og de var like ulovlige, men fortsatt mennesker» (Amelie 2014, s. 74). Hun sier ingenting om hvordan hun bedømmer den relative «norskheten» til de andre på Trandum. Poenget for Amelie er å understreke at hver historie er unik, og at hver asylsøker derfor både fortjener og har krav på en individuell vurdering av sin sak. Elementer fra Gravers kronikk kan man kjenne igjen i Amelies argumentasjon. Hun reflekterer for eksempel over betydningen av «likhet for alle»:

Slik jeg forsto asylsystemet så skulle alle få individuell behandling basert på de samme lovene. Loven skulle være lik for alle, men det betydde ikke at alle som behandles under loven er like. Så hva mente de med likhet for loven, om det likevel ikke var slik? Alle saker og mennesker var unike. Kunne ikke «likhet for loven» bli ensbetydende med at loven, om den ble tolket slik politikere så ut til å tolke den, bli konsekvent urettferdig, i sitt forsøk på å skjære alle over én kam? (Amelie 2014, s. 68)

Her er det klare likhetstrekk med det Graver skriver, når han argumenterer for individuelle vurderinger:

Spørsmålet er om vi skal skjære alle over en kam når vi straffer – noe vi jo vanligvis ellers ikke gjør. For det er jo en straff når vi fratar mennesker en rettighet vi ellers innrømmer – i dette tilfellet retten til en individuell vurdering av tilknytningen til Norge – med den begrunnelse at personen har brutt loven. (Graver 2011, s. 26)

Seinere i Takk understreker Amelie: «Det er ikke snakk om at alle skal bli, men at de som ikke har blitt hørt, skal få sakene sine vurdert på en rettferdig måte, og at loven tolkes ut fra menneskelige hensyn [...]» (Amelie 2014, s. 111, Amelies kursivering). Ett av grunnprinsippene i en rik velferdsstat som Norge er individets forventninger om å kunne være nettopp et individ. Implisitt i argumentasjonen til Amelie ligger troen på at det er i landene asylsøkerne flykter fra, at man blir behandlet upersonlig og uten respekt for individets unikhet, og at dette ikke skal skje i Norge.

Flere kritikere har påpekt hvor overfladisk Amelie behandler den korte perioden hun tilbragte i Russland. Solveig Aareskjold skriver for eksempel: «Forfatteren gjev ingen konkrete opplysningar, og plasserer såleis ei stengd dør midt i den elles så opne forteljinga» (Aareskjold 2014, s. 33). Som etnisk minoritet (ossetisk) og angivelig forfulgt er det viktig for Amelie å markere identitetsmessig avstand til Russland. Det er påfallende hvor stor kontrasten mellom passing som norsk og passing som russisk framstår for Amelie; mens hun «ble» norsk tilsynelatende uten å anstrenge seg med en gang hun passerte grensen, opplever hun Russland som fremmed og umulig å navigere i. Hun tar med seg sin norske identitet til Russland, og selv om det ikke er mange detaljer vi får fra dette oppholdet, meddeler Amelie at hun har med seg en «Mariusgenser», som hun beskriver som «Den eneste varme genseren jeg klarte å pakke med meg, som en god venninne hadde strikket og gitt meg rett før jeg reiste» (Amelie 2014, s. 94). Den ultranorske og nøkterne Mariusgenseren står i kontrast til den prangende russiske pelsen tanten hennes går med, og er et ytre tegn på at hun ikke er (eller vil være) «hjemme» når hun er i Russland.6

Amelie konstaterer at «Ingen i Moskva snakket til meg som om jeg var en av dem, fra deres by» delvis fordi hennes mørke hår kommuniserer at hun er fra Kaukasus, og delvis fordi hun snakker russisk med norsk aksent (Amelie 2014, s. 96). Hun gjør ingen forsøk på å skape en ny russisk identitet men holder fast ved det norske, og bruker tid og krefter på å returnere til Norge: «Jeg fikk besøk av noen venner fra Norge, og sammen dro vi ut og utforsket byen. Utenom det, var jeg for det meste inne og gikk ut bare for å ordne papirer på ulike kontorer» (Amelie 2014, s. 96–97). Når hun nekter så sterkt å oppføre seg som hjemme i sitt opprinnelige hjemland, bryter hun med mønsteret som Ahmed beskriver som typisk for migrasjonsfortellinger: «The past becomes presentable through a history of lost homes (unhousings), as a history which hesitates between the particular and the general, and between the local and the transnational» (Ahmed 2000, s. 91, Ahmeds kursivering). Her velger Amelie å filtrere sitt opprinnelsesland gjennom norske øyne, og slipper på denne måten å måtte «performe» den russiske (ev. ossetiske) identiteten som tross alt fremdeles er en del av henne. Som migrant vil hun alltid ha en hybrid identitet, uansett hvor mye hun nekter å erkjenne den ikke-norske delen av sin bakgrunn, men ved å ikke fortelle historien om det tapte hjemmet i teksten opprettholder hun illusjonen om at det egentlig aldri har eksistert.

For Amelie framstår Russland tilsynelatende like fremmed som landet gjør for en vanlig norsk turist. Hennes beskrivelse av Moskva viser få tegn på hennes tidligere historie i byen. Det nærmeste hun kommer er en følelse av «at dette var noe kjent, dette var en bit av barndommen» pakket inn i en oppramsing av «de høye autoritære husene, bilene som raste forbi, [...] den enorme kontrasten mellom rike mennesker i pels og fattige pensjonister som solgte hjemmelaget syltetøy ved t-banestasjonene» (Amelie 2014, 96). Men hun fornekter denne følelsen fullstendig til slutt: «[...] jeg kjente ikke behov for å bla gjennom minner, jeg trengte dem ikke og de trengte ikke meg» (Amelie 2014, 96). Selv familiemedlemmer som den pelskledde tanten virker fremmede i Amelies fortelling om seg selv. Det er viktigere og mindre smertefullt for henne å framstå for leseren (og seg selv?) som entydig norsk enn å erkjenne sin egen kulturelle hybriditet.

Konklusjon

I sin analyse av mediedekningen av Amelie-saken påpeker Uglevik at migrasjon og globalisering utfordrer det overlappende forholdet mellom stat og nasjon i Norge, og han mener at Norges noe isolerte historie gjør at globalisering er ekstra utfordrende for nordmenn å håndtere (Uglevik 2013, s. 80). Slik sett representerte Amelie noe nytt og uvant i norsk offentlighet. Og som vi har sett, ble hun selve symbolet på hvor komplekse disse prosessene er. Videre hevder Uglevik at Amelie – som både norsk og ikke-norsk – kan «være nyttig fordi hun kan lære oss noe om oss selv» (Uglevik 2013, s. 81). Blant annet ser vi at kravet om kulturell assimilering oppleves som ekstremt høyt, som om intet mindre enn total assimilering er godt nok.

Amelies tekster kan bidra til en mer nyansert forståelse av de virkelig umenneskelige utfordringene som særlig de papirløse står overfor. Men de er vel så interessante fordi de utforsker en ellers underkommunisert form for passing i en globalisert verden – den underprivilegertes passing som privilegert. Amelie virker selv overbevist om at hun lykkes med å framstå som helnorsk i bøkene, men det er grunn til en viss skepsis. Det hun tror er vellykket passing, likner mer på mimicry sett fra mitt (noe tvetydige) ståsted som både innvandrer og nordist; hun forblir antakeligvis til syvende og sist det Bhabha kaller «a reformed, recognizable Other» for sine norske lesere (Bhabha 1994, s. 86). Nyansene mellom hva som er norsk, og hva som ikke er norsk, er forsvinnende små for hvite, vestlige innvandrere til Norge (særlig sammenliknet med ikke-hvite, ikke-vestlige innvandrere), men likevel reelle, og, tror jeg, fremdeles mye viktigere enn Amelie erkjenner i disse bøkene, til tross for en økende grad av kulturell åpenhet i Norge de siste årene. Ulovlig norsk og Takk er viktige fordi de tvinger leseren til å stille spørsmål om hva det innebærer å være norsk, og fordi de har et potensial for å aktivere den norske skyldfølelsen på en måte som øker empati og solidaritet for flyktninger og irregulære migranter.

Litteraturliste

Ahmed, S. (2000) Strange Encounters: Embodied Others in Post-Coloniality. London: Routledge.

Amelie, M. (2010) Ulovlig norsk. Oslo: Pax.

Amelie, M. (2014) Takk. Oslo: Pax.

Bhabha, H.K. (1994) The Location of Culture. London: Routledge.

Flåm, K. (2011) Maria Amelie er tilbake i Norge. VG [Internett]. 16. april. Tilgjengelig fra <http://www.vg.no/nyheter/innenriks/maria-amelie/maria-amelie-er-tilbake-i-norge/a/10092291/> [Lest 23. oktober 2015].

Graver, H.P. (2011) Utforder dømmekraften. Morgenbladet 21. –27. januar, s. 26.

Jørgensen, S.I. (2011) Fornuft og følelser. Morgenbladet 21. –27. januar, s. 2–3.

Lahiri, S. (2003) Performing Identity: Colonial Migrants, Passing and Mimicry Between the Wars. Cultural Geographies (10), s. 408–423

Larsen, I. (2011) Ujevnt om Maria Amelie. Klassekampen 16. mai, s. 20.

Myhr, A.B. (2015) Memories out of Place and Season: England, Germany, Russia, Estonia and Norway in Migration Literature Since 1989 [doktoravhandling]. Oslo: Universitetet i Oslo.

Sandvik, B. Designeren Unn Søiland Dales strikkehistorie. Norsk folkemuseum [Internett]. Tilgjengelig fra < http://www.norskfolkemuseum.no/Forskning/Forskere/Birte-Sandvik/Designeren-Unn-Soiland-Dales-strikkehistorie/> [Lest 1. desember 2015].

Thorud, E., Haagensen, E., Henningsen, M.S., og Hegna, M. (2011) International Migration 2010–2011: SOPEMI Report for Norway.

Uglevik, T. (2013) Hvem er Maria Amelie? Fortellinger om ulovlighet. I: Johansen, N.B., Uglevik, T. og Aas, K.F., red. Krimmigrasjon? Den nye kontrollen av de fremmede. Oslo: Universitetsforlaget, 65–85.

UNCHR. (1951) Convention and Protocol Relating to the Status of Refugees. Geneva: UNHCR.

Øystby, L. (2015) Flyktninger i Norge. Statistisk sentralbyrå [Internett] 29. oktober. Tilgjengelig fra <http://ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/flyktninger-i-norge> [Lest 7. november 2015].

Aansensen, K. og Nilsen, A.A. (2011) Det første som skjer i Nansenåret. NRK.no [Internett] 13. januar. Tilgjengelig fra <http://www.nrk.no/norge/--det-forste-som-skjer-i-nansenaret-1.7461165> [Lest 29. november 2015].

Aareskjold, S. (2014) Maria Amelie sin kamp. Dag og tid 12. september, s. 33.

1 Thomas Uglevik skriver: «Amelie-saken, som den ble hetende, konkretiserte og aktualiserte en utvikling som inntil da hadde vært abstrakt for de fleste. Hennes ansikt fikk slik sett representere en hel gruppe og et helt problemfelt, og gjør det vel i noen grad fremdeles» (Uglevik 2013, s. 66).
2 2011 var det offisielle «Nansen-Amundsen-året» i Norge, og hensikten var å feire 150 år siden polfareren Fridtjof Nansens fødsel og 100 år siden Roald Amundsens ferd til Sydpolen (http://www.nansenamundsen.no/no/). Nansen er imidlertid vel så kjent for sitt humanitære arbeid på vegne av flere millioner flyktninger i Russland på 1920-tallet. Nansenskolen på Lillehammer «ble opprettet i 1938 som en motkraft mot de totalitære kreftenes fremmarsj i Europa – et akademi fundert på de humanistiske kjerneverdiene» (https://nansenskolen.no/skolen/historie/). På bakgrunn av dette beskriver Kristian Aanensen og Amund Aune Nilsen politiets pågripelse av Maria Amelie – en russisk flyktning – bare noen få minutter etter at hun har holdt tale ved Nansenskolen om de papirløses skjebne, som svært ironisk (Aanensen og Nilsen 2011).
3 I sin analyse av hvordan Amelie-saken ble framstilt i tre aviser, hevder Uglevik at det utviklet seg fem ulike (positive) ramme- eller delfortellinger: «Folkets opprør mot staten» (Uglevik 2013, s. 70), «Byråkratenes regelfetisjisme» (Uglevik 2013, s. 71), «Flyktningebarnet fra Kaukasus» (Uglevik 2013, s. 73), «Drømmeinnvandreren» (Uglevik 2013, s. 74) og «Så norsk som noen» (Uglevik 2013, s. 75).
4 Pseudonymet Maria Amelie er muligens et tegn på denne lengselen bort, eksempelvis fra landsbygda til Paris. Navnet framstår som mer fransk enn norsk. Bøstein Myhr assosierer både pseudonymet og omslagsbildet til Ulovlig norsk med hovedfiguren i den franske filmen Le fabuleux destin d’Amélie Poulain (2001, Jean-Pierre Jeunet): «She becomes Maria when she arrives in Norway, and Maria Amelie a while afterwards, because someone tells her she looks like Amelie from the movie – a fact that is confirmed if one compares the image of Amelie in the move with the image of Maria Amelie on the front of her book» (Bøstein Myhr 2015, s. 321). Dette forsterkes av at navnet «Amelie» uttales vanligvis mer som på fransk enn på norsk.
5 Amelie fikk innvilget arbeidstillatelse og lovlig opphold i Norge basert på et jobbtilbud fra tidsskriftet Teknisk ukeblad, og flyttet tilbake 16. april 2011 etter snaue tre måneders utvisning (Flåm 2011).
6 Mariusgenseren, designet av Unn Søiland Dale i 1953, er ifølge Norsk folkemuseum «uten tvil det mest populære gensermønsteret i Norge gjennom 60 år» og bare i Norge er det solgt 5 millioner eksemplarer av mønsteret (Sandvik). Mønsteret «regnes som åndsverk og er også beskyttet gjennom Markedsføringsloven og betegnelsen MARIUS er beskyttet som varemerke for alle varer og tjenester» (Sandvik). Fordi designelementer fra tradisjonelle strikkeplagg ble direkte koblet til idrett og modernitet i filmen Troll i ord (1954, Jon Lennart Mjøen), hvor denne genseren hadde en nesten like framtredende rolle som skuespillerne, ble Mariusgenseren nærmeste et symbol på det moderne Norge.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon