Forkortelser: 
H: The History of England
E: Essays. Moral, Political and Literary
T: A Treatise of Human Nature
DNR: Dialogues Concerning Natural Religion
NHR: Natural History of Religion
EHU: Enquiries concerning Human Understanding
EPS: An Enquiry concering the principles of Morals
WN: The Wealth of Nations

Formålet med dette kapittelet er å vise at og hvordan Humes skrifter om økonomi kan leses som bidrag til en strategi for å styrke nasjonen i motsetning til en strategi for styrking av sentralstaten. Jeg kaller den teoretiske økonomiske tilnærmingen til det første for nasjonaløkonomi. Den andre kaller jeg statsøkonomi. Nasjonaløkonomi handler for Hume om den økonomiske utviklingen som bestemmer befolkningens levekår.

Hovedkildene til Humes økonomiske teori er ni essays som først ble publisert i Political Discourses (1752) og senere tatt inn i Essays. Moral, Political and Literary (1758). Emnene i disse essayene er blant annet handelssamfunnet, penger, utenrikshandel, kreditt, skatt, renter, arbeid og konsum. Det er også andre tekster som er relevante for den økonomiske teorien, blant andre de som handler om rettferdighet, eiendom, sosiale institusjoner, menneskelige motivasjonsmekanismer, forutsigbarhet og tillit.

De fleste som har kommentert Humes økonomiske teorier har gjort ett av to. Enten har de fokusert på spesielle sider ved teorien, særlig den kvantitative pengeteorien, kommentarene om metallpenger vs. papirpenger, pengeflyten («specie flow») i interanasjonal handel eller den betydningen som luksuskonsum har for den økonomiske utviklingen. Eller så har de diskutert teorien om handelssamfunnet («commercial society») som en del av den mer generelle teorien om utviklingen av siviliserte samfunn.

De som har gjort det første har gjerne drøftet Humes tekster i lys av økonomisk teorihistorie. De har reist spørsmål av typen, er disse teoriene nye? Er Hume en forløper? Hvilken betydning har de hatt for senere økonomisk teori?

De som har gjort det andre har gjerne betraktet hans forsvar for handelssamfunnet i lys av de implikasjonene som denne har for den sosiale, kulturelle og politiske sfæren.

Begge disse tilnærmingene er selvsagt fruktbare og har gitt ny innsikt i Humes prosjekt. Det er likevel få som har tolket Hume i lys av det vi kan kalle «nasjonsbygging». Det er mulig at man kan betrakte bruken av denne termen som litt anakronistisk i denne sammenhengen. Det er for eksempel ikke en term som Hume selv bruker. I politiske sammenhenger bruker Hume gjerne termen «country» som en motsetning til «court». Jeg skal imidlertid etter hvert gi noen grunner til at jeg tror at «nasjon» og «utvikling av nasjonen» dekker Humes intensjoner ganske godt. Jeg er altså mer opptatt av «begrepet» enn av «termen» (for å bruke et skille fra Arne Næss). Det kan for øvrig minnes om at det etter Humes forfatterskap gikk få år før hans venn og diskusjonspartner Adam Smith nærmet seg temaet økonomisk utvikling ut fra synsvinkelen «nasjonenes rikdom».

For å vise at denne lesningen er berettiget vil jeg bruke begge de to tilnærmingene som er nevnt ovenfor, men altså lese dem i lys av nasjonsutvikling. Først vil jeg gi noen korte kommentarer til den generelle historiske situasjonen som danner bakgrunnen for nasjonsutviklingsperspektivet. Deretter vil jeg nærme meg nøkkelelementene i Humes økonomiske teori på en mer analytisk måte.

Et generelt historisk bakteppe for endringen fra stats- til nasjonaløkonomi er å finne i noen langtidstendenser i utviklingen av den europeiske moderniteten. Etter disintegrasjonen av middelalderens økonomiske og politiske strukturer fant det sted en utvikling som etter hvert ledet til dannelsen av moderne nasjonalstater. Det første skrittet i denne retningen besto av etablering av sterke sentralmakter som hersket ved hjelp av monopol på bruk av legal vold, og etablering av et system av lokale statsrepresentanter som sto direkte under statlig autoritet. Denne prosessen er en gjennomgangstråd i Humes The History of England der han beskriver tudormonarkenes passivisering av aristokratiet, «the barons». Etter hvert vokste det innenfor slike statskontrollerte områder fram en oppfatning om at befolkningen utgjør en politisk-sosial enhet, nasjonen. Nasjonen er en annen slags konvensjon enn statsmakten. Den er også selvstendig i forhold til andre nasjoner. Ikke minst kriger og andre former for rivalisering forsterket antakelig dette siste (Jf. Hont, 2005). Det utviklet seg, med basis i parlamentet, en oppfatning om at «the country» hadde en legitim plass innenfor det politiske styringssystemet. I History omtaler Hume dette som parlamentets tiltakende styrke og uavhengighet. I det syttende hundreåret ble folkets politiske aspirasjoner særlig artikulert av parlamentet innenfor en kollisjonskurs med stuartkongene. Som kjent eskalerte denne konflikten mellom folk og hoff til borgerkrig.

Kjernen i det jeg har kalt nasjonaløkonomi er oppfatningen om at det er mulig å utvikle nasjonen til et separat og storskala økonomisk system og at dette systemet fungerer best når det kan virke relativt uavhengig av det politiske maktapparatet, i det minste så lenge statsmakten skapte rammebetingelser for sikkerhet, stabilitet, trygghet for eiendom og samarbeidsmuligheter.

Hovedmålet bak de absolutistiske monarkenes økonomiske strategier hadde vært å styrke sentralmaktens manøvreringsrom og dermed lette infrastrukturelle og militære entrepriser. Med den framvoksende middelklassen endret dette fokuset seg i retning av nasjonens, det vil si en del av befolkningens økonomiske framgang for eksempel i form av økt konsum. Utvikling av et relativt fritt marked dannet en institusjonell rammebetingelse for dette. Forståelse for bakgrunnen, forutsetningene for og de mekanismene som styrte markedet ble derfor en viktig oppgave innenfor det som etter hvert ble en nasjonaløkonomisk disiplin.

Hovedpåstanden min i dette kapittelet er at Humes økonomiske teori kan leses som en teori om noen av de virkende kreftene og mekanismene som driver kommersialiseringsprosessen, om dennes politiske og sosiale konsekvenser og de godene som endring fra en økonomi kontrollert av statsmakten til en økonomi som er basert på et relativt fritt innenlands og internasjonalt marked fører med seg.

Humes prosjekt innenfor økonomisk teori kan dermed beskrives med ordene til Adam Smith, å finne «the nature and causes of the wealth of nations».

En mulig innvending mot det som er sagt, kan være at Hume i de økonomiske essayene i hovedsak omhandler samfunnsøkonomiske spørsmål i samtiden, altså i en tid da Storbritannia ikke lenger var et absolutt monarki. Men, som tidligere nevnt, mente Hume at samtidens hans hadde arvet konflikten fra hundreåret tidligere og at denne var en struktur som var bygd inn i det politiske systemet. Og uansett om konflikten skulle være løst på det politiske nivået fulgte det ikke at man hadde et begrepsapparat som var adekvat for å forstå konsekvensene av det på det nasjonaløkonomiske nivået. I tillegg må vi huske at Hume betraktet samtidens politiske system som en god balansesituasjon, «The just balance between the republican and monarchical part of our constitution …». Essayene om økonomi gir uttrykk for betydningen av å sikre nasjonens (the country) økonomiske interesser, men også det økonomiske grunnlaget for statsmaktens (the court) handlingsrom. Det siste ikke minst av hensyn til sosial og politisk stabilitet. Og, som jeg skal komme tilbake til, argumenterer hanr sterkt for at en økonomisk strategi for å sikre nasjonaløkonomien i virkeligheten også er gunstig for statsøkonomien. Økonomisk strategi bør derfor, slik Hume ser det, reflektere at det er et gjensidighetsforhold mellom staten og nasjonen. Det er en fordel for nasjonen at staten har et relativt stort handlingsrom og det er en fordel for staten at nasjonen har en positiv økonomisk utvikling.

I samtiden var det en god forståelse av betydningen av politisk balanse. Det var imidlertid liten teoretisk forståelse av implikasjonene av dette i forhold til politisk økonomi. Det var også liten kunnskap om sammenhengene mellom markedsøkonomien og de ulike aspektene ved samfunnsendring og samfunnsutvikling. En humekommentator skriver:

The fact was that very few had given proper attention to the working of a modern commercial economy, and to the connections between commerce and the health of the nation. Most were victims of age-old prejudices concerning the implications of commerce for virtue and martial vigour.

(Harris, 2011, s. 16)

Samtidens økonomiske tenkning hang i stor grad igjen i merkantilismens begrepsapparat og teori, det vil si en teori som reflekterte interessene til en sterk statsmakt og ikke hensynet til samfunnsutviklingen. Det var behov for en økonomisk teori som kunne utfordre denne.

De fleste av de essayene som er relevante her ble utviklet som argumenter mot utbredte økonomisk-politiske antakelser (Jf. Velk & Riggs, 1985).

Teorien til Hume utgjør en kritikk av særlig tre feilaktige antakelser som han mente var utbredt i samtidens økonomiske tenkning. Den første var antakelsen om at penger, det vil si sølv og gull, var et direkte mål på et lands rikdom, uten noen videre presisering av om «land» betydde «stat» , «samfunn» eller begge deler. Den andre var at luksusforbruk svekker en nasjon politisk, økonomisk og moralsk. Den tredje var at negativ balanse i utenrikshandel svekker staten.

Hovedpoengene i Humes kritikk av disse antakelsene er for det første at dette er antakelser som er knyttet til en strategi for å sikre statens økonomiske handlingsrom på bekostning av nasjonens. For det andre er den, selv innenfor dette perspektivet, feilaktig. God nasjonaløkonomi gir også større, sikrere og mer stabil statsøkonomi.

I det følgende skal jeg omtale fire sentrale temaer i Humes økonomiske teori.

  • Handelssamfunnet, det vil si samfunnet der markedet utgjør en dominerende del av distribusjonssystemet.

  • Pengenes funksjon og konsekvenser i slike samfunn.

  • Utenrikshandelens gode virkninger.

  • Betydningen av endret forbruksmønster (luksuskonsum).

Som nevnt ser jeg Humes teori ut fra aspektet «nasjonsbygging». Man kan imidlertid spørre om det overhodet er nødvendig å bringe inn begrepet «nasjon» for å forstå denne teorien. Vil ikke teorien være forenelig med å skape en strategi for å utvikle et hvilket som helst moderne sivilisert samfunn, nasjonalt eller ikke-nasjonalt? På et abstrakt nivå vil nok, med noen forbehold, svaret på dette spørsmålet være ja. Et slikt forbehold vil være knyttet til den betydningen for innenriks økonomisk utvikling som Hume tillegger utenrikshandelen. Utenrikshandel skjer på et marked der de ulike aktørene har hjemmemarkeder med ulike kvalitative og kvantitative egenskaper. Dette kommer jeg tilbake til. Men, som sagt, på et generelt plan kan man si at teorien er tilpasset en strategi for å modernisere og sivilisere samfunn.

Om man skal forstå teorien på et mer kontekstualisert og historisk, mindre abstrakt nivå er det imidlertid minst tre forhold man bør ta med i betraktningen. Det første er at Hume ser ut til å ta det for gitt at moderne (og i en viss grad antikke) stater er nasjonalstater. I alle fall er handelssamfunn samfunn innenfor et system av nasjonalstater. For det andre oppfatter Hume det som et faktum at det fins nasjonale særtrekk og dermed nasjonale ulikheter. Han bruker ofte adjektiver som «siviliserte», «uvitende», «opplyste» og «dannede» for å gi generelle karakteristikker av ulike nasjoner. Spørsmålet, slik han stiller det i essayet Of National Character, er hvordan vi kan forklare slike ulikheter. Han avviser her at de kan forklares ut fra fysiske ulikheter av typen klima, luft eller andre. Påstanden hans er at de kan forklares ut fra «moralske årsaker» Med det menes

all circumstances, which are fitted to work on the mind as motives or reasons, and which render a peculiar set of manners habitual to us. Of this kind are, the nature of the government, the revolutions of public affairs, the plenty or penury in which the people live, the situation of the nation with regard to its neighbours, and such like circumstances.

(E. 198).

I det samme essayet gjør han det klart at han legger stor vekt på at den politiske styringsformen bidrar til å forme nasjonalkarakteren og at denne karakteren har stor betydning for utviklingsdynamikken i det aktuelle samfunnet. Ulikheter mellom nasjonalkarakterer er en relevant variabel når vi vil forstå forskjeller mellom samfunns økonomiske utvikling. Humes begrep om «nasjoner» støttes for øvrig av teorien hans om pasjoner, følelser, sympati og betydningen av allmenne regler slik den utvikles i Treatise (Jf. Ainslie, 1995).

Den tredje omstendigheten som bør tas i betraktning angår forholdet mellom England og Skottland og det interne skotske forholdet mellom «the highland» og «lowland and the borders», det vil si aksen Edinburgh/Glasgow. Unionslovene fra 1707 som etablerte Storbritannia gjorde nasjonsbygging til en sentral politisk, sosial og økonomisk oppgave. Selv om Hume av og til bruker termen «den skotske nasjonen», er det Storbritannia som er fokuset i forsvaret hans for utviklingsstrategier for moderne, siviliserte samfunn. Og han betrakter unionen med England som ganske avgjørende for Skottlands utvikling mot et slikt samfunn. En del av samtidens politiske utfordringer besto i å passivisere det skotske høyland i kjølvannet av opprøret («the jacobite rebellion») i 1745. I likhet med mange av hans samtidige Edinburghintellektuelle betraktet han dette opprøret som uttrykk for et usivilisert samfunn basert på gjeterdrift og primitiv militarisme som opererte utenfor rekkevidden av nasjonal rettshåndhevelse. I datidens måte å klassifisere stadier i samfunnsutvikling var «gjetersamfunnet» («pastoral society») et primitivt stadium forut for «jordbrukssamfunnet» og «handelssamfunnet». Botemiddelet mot høylandsbarbariet var blant annet å integrere området i Skottland, og dermed Storbritannia gjennom å monetarisere den lokale økonomien. Hume mente for øvrig at en slik monetarisering forutsatte unionen mellom Skottland og England, altså Storbritania. På den tiden da Hume skrev essayene om økonomi, pågikk det en stor debatt om hva slags økonomisk politikk som var nødvendig for å sikre unionen og å integrere det skotske høylandet (Jf. Caffentzis, 2001). Humes teorier ble altså utviklet innenfor en politisk kontekst av periferiens separatisme vs. nasjonal integrasjon. Humes forhold til denne utfordringen var integrasjon gjennom kommersialisering.

Konklusjonene på disse bakgrunnsbemerkningene er for det første at Humes økonomiske teorier bør leses i sin historiske sammenheng. Dernest at bygging av en moderne nasjonalstat i Storbritannia, ifølge Hume, står overfor to utfordringer. Den ene er at det må utvikles en økonomisk teori og politikk som fremmer nasjonens økonomiske utvikling. Videre oppfatter Hume eksistensen av enkelte sosiale krefter som en mulig regresjon i sivilisasjonsprosessen. Styrking av en pengebasert markedsøkonomi er en del av strategien mot disse.

Hva er så de analytiske komponentene i en teori som bør understøtte en strategi for en moderne kommersiell pengeøkonomi? Resten av dette kapittelet vil være et forsøk på å besvare dette spørsmålet.

Handelssamfunnet

Hvorfor er et samfunn basert på markedsøkonomi, handelssamfunnet, å foretrekke framfor ett som er basert på statsstyrt økonomi? Hume søker å vise at handelssamfunn fører til bestemte endringer som hver for seg representerer argumenter i favør av slike samfunn. Jeg vil kalle disse argumentene velstandsargumentet, det statsøkonomiske argumentet, sivilisasjonsargumentet og det politiske argumentet.

Kjernen i det første argumentet er at markedsøkonomien vil føre til økning av mengden goder som blir distribuert i et samfunn. Denne økningen er, ifølge Hume, avhengig av økt konsum i en stor del av befolkningen. Dette vil føre til økt allmenn velstand (Humes term er «happiness»).

Det andre argumentet er at mengden av ressurser som staten disponerer vil kunne være større i handelssamfunn enn i alternative sosiale systemer.

Når Hume mener at begge disse argumentene er gyldige samtidig, innebærer det en avvisning av antakelser som ligger til grunn for den statsøkonomiske tenkemåten. Uttrykt i en moderne terminologi mener Hume at den merkantilismen som ligger til grunn for statsøkonomisk teori, betrakter økonomien som et nullsumspill. Større privat forbruk gir mindre statlig handlingsrom og vice versa. Handelssamfunn vil derimot gi et plussumspill i forholdet mellom stat og samfunn. Som jeg skal komme tilbake til, bruker Hume det samme argumentet mot visse rådende oppfatninger om balanse i utenrikshandelen. Disse oppfatningene gikk ut på at et lands overskudd i bilateral handel vil være lik det andre landets underskudd. Hume vil vise at utenrikshandel vil tendere mot å øke rikdommen i alle de involverte landene. Utenrikshandel skaper en tilstand av vinn-vinn.

De to resterende argumentene er ikke økonomiske i streng forstand. De angår måten utviklingen av markedsøkonomien påvirker det sosiokulturelle og det politiske systemet i et samfunn. Argumentene viser at Hume økonomiske teori bør sees i lys av blant annet sosiale og politiske anliggender (Jf. Wennerlind, 2002).

De to første argumentene bygger på antakelser om visse årsaksmekanismer som styrer produksjon og fordeling av varer og tilførsel av ressurser til staten. De to neste angår den effekten økt handel vil ha på det politiske og det sosiokulturelle systemet. Den gunstige virkningen innenfor disse sfærene er en del av Humes politiske, sosiale og kulturelle agenda. Den økonomiske teorien hans er en del av et sosialfilosofisk prosjekt for moralsk framskritt (i den brede betydningen av «moral» som Hume ofte bruker denne termen i). Jeg skal ikke analysere argumentene som angår sivilisasjon og politikk, men bare trekke fram de allmenne antakelsene de gir uttrykk for.

Det politiske argumentet setter fokus på den middelklassen som oppstår ved handel og kommersiell produksjon.

But where luxury nourishes commerce and industry … the tradesmen and merchants acquire a share of the property, and draw authority and consideration to that middling rank of men, who are the best and firmest basis of public liberty.

(E. 277)

Frihet er, som tidligere nevnt, ikke en egenskap ved menneskenaturen som sådan. Hume er ikke naturrettstenker. Frihet er en komponent i bestemte politiske systemer og historisk er den forankret i et bestemt sosialt lag, middelklassen. Denne klassens inntog på den politiske arenaen introduserer den offentlige friheten som er en del av moderne siviliserte samfunn. Handelen endrer klassestrukturen, og dette fører til at ambisjonen om frihet blir en mektig politisk kraft.

Sivilisasjonsargumentet er litt mer sammensatt. Jeg vil trekke fram tre aspekter ved det. Det første går ut på at det urbane livet som følger med kommersialisering av økonomien skaper et segment av opplyste kvinner og menn («The Republic of Letters»). Disse vil organisere fora for opplyste, høflige og sekulariserte diskusjoner som blir ansett som viktige innenfor kulturelle, politiske, økonomiske, rettslige og andre områder som angår offentligheten. Det andre aspektet angår den brutaliteten som Hume forbinder med «barbariske», det vil stort sett si førkommersielle sosiale tilstander. Avskaffelse av ikkerettslige brutale konfliktløsninger er selvsagt verken en automatisk eller fullstendig virkning av kommersialiserte sosiale systemer. Hume ser på religiøs og annen fanatisme som et vedvarende potensial. Slik fanatisme kan fort utvikle motivasjon for vold. Handelssamfunn vil imidlertid ha en tendens til å styrke grunnlaget for motstand mot barbarisk og fanatisk politisk, og annen atferd. Det tredje aspektet består i at «industry» (hos Hume betegner termen både produksjon og dyktighet) fremmer kunnskap, ikke bare teknologisk, men også moralsk, politisk og rettslig (Jf. Sakamoto, 2008).

Det politiske argumentet og sivilisasjonsargumentet plasserer den økonomiske teorien innenfor prosjektet om å skape en sivilisert samfunn innenfor de nasjonale grensene. Hume var overbevist om at handel var et nøkkelelement i en slik prosess. Carl Wennerlind sier det slik;

Hume supported commercial expansion as he thought it would promote politeness, prosperity, liberty and civilization.

(Wennerlind, 2002)

Velstandsargumentet og det politiske argumentet angår direkte den totale mengden og fordelingen av rikdommen i et gitt samfunn. Hva er det så som bestemmer størrelsen på denne rikdommen?

Penger

I samtiden var det var det vanlig å mene at det er pengemengden, det vil si mengde av gull og sølv som er svaret på begge spørsmålene. Enkelt og greit, mer penger betyr større rikdom. Humes analyse av penger og andre økonomiske relasjoner utgjør argumenter mot dette svaret. Han hevder at pengenes virkelige funksjon i handelssamfunn er å lette det som er den virkelige økonomiske motoren, det vil si vareproduksjon og handel.

MONEY is not, properly speaking, one of the subjects of commerce; but only the instrument which men have agreed upon to facilitate the exchange of one commodity for another. It is none of the wheels of trade: It is the oil which renders the motion of the wheels more smooth and easy.

(E. 281)

Hume hevder faktisk at pengemengden i et gitt samfunn er uten betydning for graden av rikdom og velstand i det samme samfunn. (Jeg skal komme tilbake til et forbehold han gir denne oppfatningen.) Penger er av nominell, ikke reell betydning. Hvis pengemengden stiger eller synker, vil prisene stige tilsvarende.

For suppose, that, by miracle, every man in GREAT BRITAIN should have five pounds slipt into his pocket in one night; this would much more than double the whole money that is at present in the kingdom; … this money, however abundant, … would only serve to encrease the prices of every thing, without any farther consequence.

(E. 299)

Dette impliserer at dersom pengemengden forblir konstant og mengden av varer på markedet øker, vil prisene synke. Det forklarer hvorfor svekkelse av natural- og bytteøkonomi fører til redusert prisnivå.

For Hume er studiet av et lands økonomi først og fremst et studium av økonomisk utvikling. Viktige spørsmål blir derfor: Hva er økonomisk utvikling? Hvordan skal den måles? Hva er det som forårsaker den? Humes tilnærming til disse spørsmålene består i å endre fokuset fra lagring av edelmetaller til den økonomisk relevante aktiviteten, handlingsmønstrene i et samfunn. Studiet av økonomi er studiet av handlingsmønstre og sosial og privat atferd i befolkningen, ikke minst forbruksmønstrene. Hume bruker for øvrig det samme argumentet i forbindelse med et annet økonomisk parameter, nemlig rentenivået. Han hevder at dette nivået «depends not on the quantity of money, but on the habits and manners which prevail.» (E. 298).

Humes teori retter oppmerksomheten mot mengden av varer som, formidlet av penger, sirkulerer i et samfunn. Den hevder at økning av pengemengden ikke impliserer en tilsvarende økning av mengden av økonomiske transaksjoner. Enhver forbindelse mellom disse to variablene vil være kausal. Den kan ikke utledes begrepsmessig eller logisk. Påstanden «rikdommen i en nasjon øker» er logisk uavhengig av enhver påstand om pengemengde. Det betyr likevel ikke at det to slike påstander refererer til også er kausalt uavhengige. Påstanden om at rikdommen øker refererer til en tilstand der mengden av varer som blir solgt for penger øker. Det vil si antallet transaksjoner innenfor en gitt periode, for eksempel et år, tiltar. Humes identifisering av arenaen for økonomisk utvikling, og også skissen hans til måten å måle slik utvikling er derfor i slekt med vårt BNP-mål. Anta at man ønsker å øke en nasjons rikdom. Hvordan kan det gjøres? Svaret er at det gjøres enten ved å øke innenlands vareproduksjon eller gjennom økt import. Begge disse tingene er bra for økonomien. Analyse av utenrikshandel er forøvrig en viktig del av den økonomiske teorien til Hume. Det må nevnes at det er litt overraskende at Hume ikke legger mer eksplisitt vekt på pengenes variable omløpshastighet, det vil si frekvensen på pengeoverføring innenfor en gitt periode. Betydningen av omsetningsfrekvens er imidlertid implisitt i bemerkningen om at penger som er stuet vekk er ufruktbare.

En økning av varemengden, uavhengig av om denne økningen skyldes varer av innenlands eller utenlands opprinnelse, fører til at det blir utført mer arbeid. Grunnen er at økt varemengde vil skape et insentiv til å kjøpe mer. Økt konsum gir økt levestandard. Ideen om at det fins et slikt insentiv og at det er bra er basert på to viktige antakelser. Den første har å gjøre med handlingsteorien til Hume. Folk vil være tilbøyelige til å forbedre livsstandarden sin dersom det fins muligheter for det. Det fins ikke noe endelig tilfredshetsnivå, i det minste ikke for folk som ikke allerede er svært rike. Massefattigdom og god økonomisk utvikling er umulige følgesvenner. Humes teori om dette emnet impliserer elementer til en bestemt oppfatning om distribusjon. Økningen av et lands rikdom er i stor grad avhengig av et fordelingssystem som sikrer fordeling av varer til en relativt stor del av befolkningen. Jo mer til flere, desto bedre!

Jeg har sagt at det ikke er noen logisk sammenheng mellom pengemengden og rikdomsmengden i et samfunn. I en bestemt henseende er det imidlertid en kausal sammenheng mellom dem. Et land med liten pengemengde vil normalt også være økonomisk lite utviklet.

…in every kingdom, into which money begins to flow in greater abundance than formerly, every thing takes a new face: labour and industry gain life; the merchant becomes more enterprising, the manufacturer more diligent and skilful, and even the farmer follows his plough with greater alacrity and attention.

(E. 286)

Det er altså to nivåer i Humes teori om forbindelsen mellom penger og rikdom, altså velstand. På ett nivå er ikke noen slik forbindelse. På det andre er det en slik forbindelse. Hvordan er de to nivåene forenelige innenfor en og samme teori? Svaret er at det er selve den prosessen som består i økt tilførsel av penger som har virkning på den økonomiske utviklingen. Prisene i et gitt samfunn vil ikke umiddelbart respondere på endret pengetilførsel. Hvis et samfunn av en eller annen grunn får økt tilførsel av penger inn i den interne sirkulasjonen så vil likevel prisene forbli uendret en stund til en ny balanse eller likevekt mellom pengemengde og priser blir reetablert. I intervallet mellom to slike likevektstilstander vil de som har en andel i det økte pengemengden være i stand til å kjøpe mer til gamle priser. Dette fører til økt total etterspørsel, noe som i sin tur gir insentiv til økt produksjon. Når en ny likevekt er etablert, vil den ligge på et høyere nivå av produksjon, arbeid og forbruk. Humes argument går altså ut på dynamikken ligger i selve endringsprosessen ikke i de enhetene (pengene) som er gjenstand for endring.

In my opinion, it is only in this interval or intermediate situation, between the acquisition of money and rise of prices, that the encreasing quantity of gold and silver is favourable to industry.

(E. 286)

Vi kan kalle dette teorien om prisenes etterslep. Det kan nevnes at en kommentator, Robert Lyon, krediterer Hume for å ha introdusert tidsvariablen i økonomisk analyse (Lyon, 1970). For Hume er balanse en metodologisk startposisjon. Balanse kan imidlertid ikke i seg selv forklare økonomisk vekst. Vekst er noe som skjer når balansen blir forstyrret og før den er reetablert. Men også i disse intervallene vil utviklingen tendere i retning av balanse.

I de ni essayene som Hume åpenbart tenkte som en slags variasjoner rundt økonomiske spørsmål finner vi ett som ser ut til å avvike fra de andre, Of the Balance of Power. Temaet her er forhold mellom politiske enheter, stater. Den balansen det er snakk om her, er en mulig tilstand på den mellomstatlige arenaen. På denne arenaen fins det også en tendens i retning av balanse, og også her er endring knyttet til tilstander av ubalanse. Men mens forstyrret balanse i økonomien virker produktivt, så er tilsvarende forstyrring i forhold mellom stater destruktiv. I økonomien stimulerer den til vekst, i internasjonal politikk skaper den et potensial for militær eskalering. Moralen er, destabiliser økonomisk balanse, stabiliser politisk balanse!

Også på et annet økonomisk område, utenrikshandel og denne aktivitetens virkninger på innenriksøkonomien, er balanse en side ved dynamikken. Hume hevder at den framherskende økonomiske tenkningen ikke forsto at økonomisk vekst i naboland og handel med disse var gunstig for den egne økonomien. Humes synspunkter her styrker, så langt jeg kan se, tolkningen av den økonomiske teorien hans som en strategi for utvikling av nasjonaløkonomien. For å begynne med konklusjonen: Humes teori om utenrikshandel er en teori om de ulike nasjonalstatenes økonomiske utviklings gjensidige avhengighet. Utvikling av en nasjons økonomi, i alle fall ut over et visst nivå, forutsetter at det eksisterer flere adskilte nasjonaløkonomier. En økonomisk utviklet nasjon er en nasjon i en verden som består av flere nasjoner. Handelssamfunnet kan bare utvikles innenfor nasjonale rammebetingelser i en verden av flere nasjoner. En nasjonaløkonomi er med andre ord en del av et system som går ut over nasjonen. En grunn til det er at handelssamkvem mellom flere økonomier omformer relativt statiske og balanserte økonomier til dynamiske systemer.

Resonnementene til Hume omkring dette bygger på fire antakelser. Den første er teorien om balanse mellom pengetilførsel og priser. Den andre er teorien om at økonomisk destabilisering er gunstig. Den tredje er at ulike nasjoner har komparative fortrinn på ulike områder. Den fjerde er at lønnsnivåer i et land vil ha en tendens til å samvariere med prisnivået.

Av dette kan man utlede følgende: Hvis England importerer vin fra Frankrike, vil det flyte penger fra England til Frankrike. Dette vil øke den pengemengden som sirkulerer i Frankrike. Det vil i sin tur bidra til økte priser på det franske hjemmemarkedet, noe som igjen vil bidra til økt fransk lønnsnivå. Det vil styrke engelsk konkurranseevne på det franske så vel som på det egne hjemmemarkedet, noe som igjen vil bidra til å snu pengestrømmen. Hume bruker en metafor om balanse mellom væsker for å illustrere dette. Metaforen er et godt bilde på den mekanistiske måten han tenker om slike prosesser på.

All water, wherever it communicates, remains always at a level. Ask naturalists the reason; they tell you, that, were it to be raised in any one place, the superior gravity of that part not being balanced, must depress it, till it meet a counterpoise; and that the same cause, which redresses the inequality when it happens, must for ever prevent it, without some violent external operation.

(E. 312).

Flytmekanismen skaper en temporær destabilisering mellom de økonomiene som er involvert. For nasjonen med innkommende penger vil effekten være den som er beskrevet ovenfor. Men også for økononomien med utgående penger vil effekten, tilsynelatende paradoksalt nok, være gunstig. Det tilsynelatende paradokset blir oppløst når vi bringer inn tidsdimensjonen. Kombinasjonen av økt konkurranseevne på bortemarkedet og ønske om å kjøpe importvarer gir insentiv til økt arbeid. Over tid fører dette til mer arbeid, i mengde så vel som intensitet, og til at balansen vil tendere mot å reetableres, men nå på et høyere nivå. For å bruke Humes metafor, væskenivået i de to beholderne vil bli like, men nå med større mengde væske i begge. Antakelsen om komparative fordeler på ulike områder vil føre til et mer differensiert varemarked i de landene som er involvert. Denne effekten skal jeg komme tilbake til i avsnittet om luksuskonsum nedenfor.

Konklusjonen på det som er sagt er at eksistensen av og samhandlingen mellom ulike nasjonaløkonomier er vesentlig for å fremme dynamikk i økonomien. Humes økonomiske teori handler i stor grad om dynamiske krefter i markedsøkonomien og om at nasjonene utgjør rammebetingelsene for dette. Utenrikshandel bør, i det enkelte land, betraktes fra synspunktet intern sirkulering av penger og varer, ikke fra virkningen den har på den totale pengemengden som er disponibel for statlige formål. Fra dette synspunktet er utenrikshandel et gode og en måte å skape dynamikk i innenriksøkonomien på.

Det kan legges til at Hume mener at ikke bare for økonomien er utenrikshandel et gode. Import av varer er også en import av kunnskap, teknikk og i siste instans av et element som fremmer et nytt slags moralsk perspektiv på atferd. Introduksjon av nye typer produkter på hjemmemarkedet skaper insentiv og nysgjerrighet etter å imitere og lære. Hva angår den moralske siden, vil import av goder fremme en sans for «nyhetens interesse». På den voksende urbane scenen gir dette en stimulans til å vise fram dannelse, god smak og sivilisert atferd.

Arbeid

Økt etterspørsel fører til økt tilbud og økt tilbud stimulerer økt etterspørsel. Det ser ut som om det er penger som driver denne mekanismen. I virkeligheten er det arbeid.

… we may conclude, that it is of no manner of consequence, with regard to the domestic happiness of a state, whether money be in a greater or less quantity. The good policy of the magistrate consists only in keeping it, if possible, still encreasing; because, by that means, he keeps alive a spirit of industry in the nation, and encreases the stock of labour, in which consists all real power and riches.

(E. 288)

Penger er, for Hume, et uttrykk for det som virkelig er verdi, nemlig arbeid.

Money is nothing but the representation of labour and commodities …

(E. 285

Det som forårsaker økt arbeid er en tilbøyelighet i menneskenaturen til å forbedre livsvilkårene når det er mulig.

Økning av pengemengden uttrykker økt rikdom for et land bare dersom den skaper insentiv til økt arbeid. Om vi sier at rikdom er verdi og at rikdom måles i menneskelig arbeid, betyr det en avmystifisering av verdi. Verdi er ikke lenger en iboende egenskap ved bestemte gjenstander eller materialer. Den betydningen av verdi som er relevant for nasjonaløkonomien er en egenskap ved bestemte former for menneskelig aktivitet eller virksomhet.

Hvorfor bruke termen «verdi» som en egenskap ved menneskelig arbeid? Hume har tross alt ikke noen systematisk og sammenhengende teori om verdi i den forstand Karl Marx har det. Det kan være grunner for og mot å bruke termen på denne måten når vi omtaler Humes teori. Min grunn er at arbeid, ifølge Hume, i tillegg til å være konkret i Marx’ betydning også har visse allmenne eller abstrakte egenskaper. Disse egenskapene er knyttet til det jeg har kalt «velstandsargumentet» og «det statsøkonomiske argumentet». Det er utsiktene til å erverve flere goder, det vil si økt velstand som er drivkraften bak økt arbeid. Mer arbeid framskaffer flere goder på markedet. Denne virkningen er avhengig av økt fordeling i en relativt stor del av befolkningen. Arbeid tjener derfor til å heve det allmenne velstandsnivået på en måte som ingen andre virksomheter eller gjenstander kan gjøre.

A too great disproportion among the citizens weakens any state. Every person, if possible, ought to enjoy the fruits of his labour, in a full possession of all the necessaries, and many of the conveniencies of life. No one can doubt, but such an equality is most suitable to human nature, and diminishes much less from the happiness of the rich than it adds to that of the poor.

(E. 285)

Mer arbeid øker også mengden av ressurser som er disponible for statlige formål generelt, som altså ikke er knyttet til spesifikke ting. Det kan for eksempel dreie seg om formål som infrastruktur, marine, hær og offentlige bygninger. Grunnen til at Hume hevder at markedsøkonomien er best for statens generelle handlingsrom er at den på den mest effektive måten skaper en disponibel mengde arbeidskraft som er større enn det som er nødvendig for å opprettholde et minimum av nødvendighetsartikler. I krisetiden kan denne overskytende arbeidskraften omdannes til offentlig tjeneste. Derfor utgjør den en slags generell offentlig reservekonto.

The more labour, therefore, is employed beyond mere necessaries, the more powerful is any state; since the persons engaged in that labour may easily be converted to the public service.

(E. 262)

Dette argumentet er viktig for Hume fordi det var behovet for en sterk statsøkonomi som var utgangspunktet for den merkantilistiske teorien. Hume vil vise at denne teorien er uegnet for det formålet den skulle tjene. Vi kan derfor ikke lese teorien hans som en strategi for å svekke statsøkonomien, tvert om. Av politiske grunner som har å gjøre med det som er sagt tidligere om balanse er han tilhenger av relativt sterk stat så lenge den ikke griper for mye inn i markedsmekanismene.

Det statsøkonomiske argumentet

Dette gir grunnlag for to antakelser. Den ene er at god nasjonaløkonomi er det beste grunnlaget for en god statsøkonomi. Den andre er høyt statlig pengeforbruk i mange tilfeller ikke vil tjene befolkningen og at den i slike tilfeller ikke vil ha gunstige nasjonaløkonomiske virkninger. De grunnene som støtter den første antakelsen er, som nevnt, at økt produksjon skaper en arbeidsstyrke som er større enn det som sikrer nødvendig produksjon. Denne overskuddsstyrken kan i krisetider omdannes til offentlige formål. Den produktmengden som overskrider det som er nødvendig kaller Hume «luxury». Denne termen har en litt annen betydning enn termen «luksus» har på norsk. Den betegner rett og slett de tingene man egentlig kan klare seg uten. Uansett, luksusproduksjon utgjør et «storehouse of labour» (E. 272), en arbeidsreserve. Det som lagres her utgjør en ressurs som er mer allmenn enn den som må brukes til mer spesifikke nødvendighetsartikler som for eksempel mat og klær.

Fra det sekstende hundreåret hadde beskyttelse mot ytre fiender og ønske om erobringer vært et stadig viktigere anliggende for sentralmakten. Militær virksomhet ble en stadig større utgiftspost for staten. Spørsmålet om hvordan man kunne opprettholde en effektiv hær og marine ble derfor i økende grad et økonomisk spørsmål (Jf. Hont, 20 05). Hume skisserer tre (dårlige) strategier for å sikre militær slagstyrke. Den ene er bruk av leietropper. For at det skal være mulig må man enten øke tilførselen av gull utenfra, for eksempel fra den nye verdenen, eller så må innenlandske jordbrukere tvinges til å levere en større del av inntektene sine til staten. I det første tilfelle vil ikke, eller i liten grad, den økende gullmengden stimulere nasjonaløkonomien.

It is only the public (i.e. the state PN) which draws any advantage from the greater plenty of money; and that only in wars and negotiation with foreign states. And this is the reason why all rich and trading countries from CARTHAGE to GREAT BRITAIN and HOLLAND have employed mercenary troops which they hired from their poorer neighbours.

(E. 282)

Den andre muligheten, å tvinge jordbruksbefolkningen, er basert på jordbrukssamfunn (som en motsetning til handelssamfunn) der makt utgjør insentivet for økt produksjon. Dette er det klassiske militæraristokratiske samfunnet som, ifølge Hume, er et dårlig alternativ til handelssamfunnet. Humes syn på slike samfunn kommer ofte til uttrykk i kommentarene hans om antikke stater. Disse brukte overskudd fra jordbruket, både mennesker og produkter, til militære formål. Han innrømmer at i slike stater var det er reell interessemotsetning mellom behovene til befolkningen og staten. Høyere grad av tilfredsstillelse på den ene siden var avhengig av mindre grad på den andre. Omtalen av antikke sosiale systemer viser uansett at det, under visse betingelser, er mulig å opprettholde en sterk militærmakt på grunnlag av undertrykking av jordbruksprodusentene. En stat kan bevare en sterk økonomi på bekostning av befolkningen. Dette er imidlertid ikke ønskelig selv om det hadde vært mulig.

It is natural on this occasion to ask, whether sovereigns may not return to the maxims of ancient policy, and consult their own interest in this respect, more than the happiness of their subjects? I answer, that it appears to me, almost impossible; and that because ancient policy was violent, and contrary to the more natural and usual course of things.

(E. 258-9)

Humes motargument er altså blant annet at denne politikken er «unaturlig». Hva mener han så med uttrykket «tingenes mer naturlige og vanlige gang»? Jeg tror at svaret er prosesser basert på positive insentiver, ikke på trusler og frykt. Styring ved positive insentiver følger, slik Hume ser det, en korrekt forståelse av menneskenaturen. En politikk som antar man får de beste resultatene der mennesker er motivert av utsiktene til økt velstand er i overensstemmelse med menneskets natur. Dette er den rette måten å skape vekst på. Sovereigns must take mankind as they find them…(E. 260).

Her er vi inne på noe av kjernen i sammenhengen mellom Humes syn på menneskenaturen og på den andre siden samfunnsfilosofien hans. Det utgjør et skritt vekk fra teorien til Hobbes som forutsetter at mennesket i bunn og grunn motiveres av frykt for døden. Humes syn er at de motiveres av utsiktene til velstand og lykke. Han benekter selvsagt ikke at mennesker i mange tilfeller motiveres av frykt. Poenget er imidlertid at dette ikke skaper framgang med hensyn til velferd. Det forklarer ikke en positiv vekstdynamikk. Hobbes’ formål er å sikre absolutt statsmakt. Innenfor denne rammen blir frykt et medium for handlingskoordinering. Hume derimot, er opptatt av den samfunnsmessige aktiviteten som en drivkraft i utvikling av samfunnets ressurser. I det perspektivet blir positive insentiver den virkende drivkraften. Hobbes teori er en ren politisk teori for absolutistiske stater. Denne teorien lar seg, ifølge Hume, ikke overføre på det feltet som angår utvikling av velferd, altså på nasjonaløkonomien.

Som nevnt var krigføring blitt en kostbar affære. Dette åpnet opp for en tredje løsning, en som faktisk ble valgt, nemlig opptakelse av statlige lån. Ifølge Hume betydde det dekking av nåværende utgifter med framtidige antatte inntekter. I essayet Of Public Credit tegner Hume et dystert bilde av dette systemet.

Dannelsen av en arbeidsstyrke som går ut over det absolutt nødvendige representerer, som sagt, en av grunnene til at god nasjonaløkonomi også er best for statsøkonomien. En annen grunn har å gjøre med skattlegging og skatteinntekter. I essayet Of Taxes hevder Hume at det er lettere å inndrive skatter i handelssamfunnet enn i jordbrukssamfunnet. Folk har en tendens til lettere å akseptere skatter i pengeform enn i naturalia. Det gjelder særlig når skattene blir lagt på konsumvarer heller enn på inntekt. Slik skattlegging har også en annen positiv effekt, nemlig at folk flest vil arbeide mer for å opprettholde det samme konsumnivået som de hadde hatt uten skatter.

Statsøkonomi og utenrikshandel

I boka Jealousy of Trade (2005) analyserer Istvan Hont de forholdene som førte til at handel ble en statssak og som ga opphav til det som kalles «politisk økonomi». Det sentrale var, ifølge Hont, finansiering av krig. Hont beskriver en konflikt mellom to ulike hensyn, et politisk og et økonomisk. Det politiske var knyttet til nasjonal sikkerhet og evnen til å føre krig. Det økonomiske var knyttet til rammebetingelsene for økonomisk utvikling. Tradisjonelt var det å opprettholde en så stor pengereserve som mulig en viktig del av finansieringssystemet. Pengene skulle være tilgjengelige i tilfelle, eller kanskje snarere i forkant av krig. Det førte til en strategi som besto i å holde så mye penger som mulig innenlands og utenfor sirkulasjon og til å hindre potensielle fiender i å lagre penger. En måte å legge hindringer i veien for andres lagring besto i å legge restriksjoner på import og i noen tilfeller å legge restriksjoner på produksjon. Dette var merkantilismens politiske økonomi.

Den økonomiske siden av konflikten var representert av forutsetningene for økt handel. Videre økonomisk utvikling forutsatte en relativt høy grad av handelsfrihet der det internasjonale markedet gjorde det lønnsomt. Det forutsatte igjen at det var mulig med et betalingssystem på tvers av grenser.

Når vi husker at økonomisk utvikling, slik Hume ser det, bare er mulig gjennom videre utvikling av handel og av handelssamfunnet, så ser vi her igjen en mulig konflikt mellom staten og nasjonen. Og igjen er det Humes standpunkt at positiv utvikling for nasjonen også vil komme statsøkonomien til gode. Det gjaldt ikke minst i en tid da teknologi og økende mengde væpnede konflikter (også på et økende globalt nivå) hadde gjort krig til en virksomhet som var blitt så kostbar at det var umulig å opprettholde et militærapparat på et førkommersielt finansielt (for Hume betyr det her jordbrukssamfunnet) grunnlag. Statene hadde egentlig ikke noe annet valg enn å basere økonomien på økt handel. Hume betrakter dette som et nytt element i politisk makt.

Trade was never esteemed an affair of state till the last century; and there scarcely is any ancient writer on politics, who has made mention of it. Even the ITALIANS have kept a profound silence with regard to it, though it has now engaged the chief attention, as well of ministers of state, as of speculative reasoners. The great opulence, grandeur, and military achievements of the two maritime powers seem first to have instructed mankind in the importance of an extensive commerce.

(E. 88-89)

Etter mitt syn viser dette noe av strukturen i Humes tilnærming til konstellasjonen av interessegrupper eller interessesentra i samtiden. Det er faktisk en konfliktlinje mellom staten og nasjonen, «court» og «country». På den andre siden fins det også et equilibrium mellom disse interessene, og det er faktisk i begge partenes interesse å nå og bevare dette equilibriet. Ett formål med Humes politiske økonomi er å vise det faktiske grunnlaget for et slikt equilibrium. Det er ikke særlig overraskende at Hume argumenterer for politisk equilibrium eller balanse. Analysen hans av fortidens og samtidens England inneholder beskrivelser av historiske så vel som mulige framtidige scenarier der alternativet til balanse er politisk uro med borgerkrig som verst mulig utfall. Det som er virkelig radikalt er ideen hans, støttet av økonomisk analyse, om at balansen mellom stat og nasjon er økonomisk gunstig, også uavhengig av de gunstige virkningene av den politiske balansen. Den økonomiske balanse gir også et solid grunnlag for den politiske. En grunn til det er at manglende økonomisk balanse vil kunne tvinge staten til å gjennomføre politiske tiltak som vil true den institusjonelle balansen mellom kongemakten og et parlament som i økende grad er dominert av en middelklasse som er basert på kommersielle interesser.

Overskuddsproduksjon (luksus)

Stigende konsumnivå er, som sagt, et nøkkelelement i økonomisk utvikling slik Hume ser det. Økt konsum forklarer økt arbeidsmengde. Kombinert med bredere fordeling, som også både er en effekt av økt produksjon og en forutsetning for produksjon, innebærer det økt allmenn velstand. Økt konsum er et resultat av flere forhold, blant annet tilgang til flere produkttyper og produktnyanser på markedet. Markedet tilbyr ikke bare jakker og sko og så videre, men jakker og sko med et bredt spekter av kvaliteter og til bruk ved ulike anledninger. En større andel av befolkningen kjøper varer som gir uttrykk for deres gode smak og sosiale rang. Hume bruker, som nevnt, termen «luxury» for å betegne det konsumet som overskrider livsnødvendighetene. I essayet Of Refinement in the Arts definerer han termen slik:

LUXURY is a word of an uncertain signification, and may be taken in a good as well as in a bad sense. In general, it means great refinement in the gratification of the senses.

(E. 268)

Det synes rimelig å anta at denne definisjonen, eller snarere redefineringen av «luksus» har som formål å svekke vanlige negative konnotasjoner til termen særlig ettersom han knytter sammen luksus og «refinement». Med «refinement» forstår han mye av det konsummønsteret som i samtiden ble forbundet med luksus, og han hevder at dette mønsteret er karakteristisk for siviliserte handelssamfunn.

Mange av Humes argumenter for handelssamfunnet hviler på en påstand om at konsum av luksusvarer er et gode, selv om overdrivelse kan være et onde. Økt mengde tilfredsstilte behov eller ønsker kombinert med et økt nedslagsfelt for distribusjon utgjør i seg selv et argument (velstandsargumentet). De fleste av oss vil antakelig anse dette som et høyst relevant argument. I Humes samtid hadde det imidlertid mange motstandere. Han måtte blant annet bekjempe ulike religiøse oppfatninger om at sanselig glede er moralsk forkastelig og om at «klosterdyder» er sanselige gleder overlegne.

To imagine that the gratifying of any sense, or the indulging of any delicacy in meat, drink or apparel, is of itself a vice, can never enter into a head that is not distorted by the frenzies of enthusiasm.

(E. 268)

Bredere distribusjon av godene er ikke bare bra for økonomien. I tillegg er det i seg selv et gode fordi det er mer rettferdig og dermed mer sivilisert.

Hume måtte også bekjempe en forestilling som ble artikulert av blant andre Jean Jacques Rousseau, om at luksus er en kilde til menneskelig forfall og inautentisitet. Rousseau hevdet at den relative økning av «kunstige» i forhold til «naturlige» behov førte til uærlighet, forstillelse, uoppriktighet og falske pretensjoner. Folk ville også miste en form for eksistensiell frihet ved at de blandet sammen andres forventninger med sine egne ønsker og avgjørelser.

Enda en hindring besto i en antakelse om at luksus ville føre til svekkelse av borgerdydene i befolkningen. De martialske dydene, det militære sinnelaget, ville forfalle. Befolkningen ville i økende grad bli dvaske og pysete. Et uttrykk som «effeminated» ble ofte brukt. Var ikke Romerrikets fall et resultat av tiltakende luksus? Til og med Adam Smith ga uttrykk for bekymring for at bedring av livsforholdene ville føre til svekkelse av krigerdydene (WN. 641).

Det fantes også en oppfatning om at økt allment konsum og dermed mindre fattigdom var et onde for nasjonaløkonomien. Grunnen til det var at økte lønninger ville svekke konkurranseevnen til innenlands produserte varer og at dette ville gjelde både på hjemmemarkedet og på eksportmarkedet. Strukturen i Humes svar på dette fins i hovedsak i teorien hans om virkningen av utenrikshandel. Essensen av argumentet er basert på pengeflytteorien som er omtalt tidligere. Her skal jeg bare gjenta det ved teorien som er relevant for problematikken lønn/pris. Økte lønninger vil stimulere til økt konsum av billige importerte varer. Dette vil ha to virkninger. For det første vil det føre til at mengden penger som sirkulerer innenlands vil avta, noe som ifølge pengeteorien til Hume vil føre til deflasjon. På den andre siden vil den innkommende pengestrømmen i eksportlandet føre til inflasjon. Prisnivået i de to landene vil derfor tendere mot å jevnes ut. Det fører igjen til en ny balanse, men nå på et høyere produksjonsnivå. Hume avviser ikke sammenhengen mellom lønninger og priser, men han hevder at den må sees i et dynamisk perspektiv.

Som nevnt hevder Hume at økt konsum i handelssamfunn bør kombineres med et distribusjonssystem som fremmer større likhet enn tilfellet var i førkommersielle samfunn. Han hevder at det er en nær sammenheng mellom handelssamfunn og en jevnere fordeling blant landets befolkning. En jevnere fordeling vil, slik Hume resonnerer, resultere i at det samlede konsumet øker. Det betyr selvsagt økt produksjon. Dette er, så langt jeg kan se, et godt argument for å kalle teorien hans nasjonaløkonomi.

Humes argument i spørsmålet om fordeling har også en annen side enn den rent økonomiske og politiske. Det fins også moralske grunner som taler for slik fordeling. En slik ordning «diminishes much less from the happiness of the rich than it adds to that of the poor». Sagt annerledes: Nytten av en gitt mengde goder vil bli større når en større del av denne mengde allokeres til de som har lite på forhånd. Dersom det er moralsk riktig å skape mer lykke og velstand ved hjelp av en gitt mengde goder, så bør en del av disse godene plasseres der det er lite av dem på forhånd. Vi tenker ofte at Humes teori om rettferdighet er begrenset til områder som eiendom, overføring av eiendom og politisk lojalitet. Det som er sagt om fordeling viser at den også har et element, riktignok in embryo, av distributiv rettferdighet.

En faktor som stimulerer økt konsum er den urbaniseringen som finner sted i handelssamfunn. Det urbane livet skaper et nytt konsummønster som uttrykker ønsket om det vi kan kalle «sosiale distinksjoner». I enkelte sosiale lag har kommersialiseringen den effekten at

They flock into cities; love to receive and communicate knowledge; to show their wit or their breeding; their taste in conversation or living, in clothes or furniture. Curiosity allures the wise; vanity the foolish; and pleasure both.

(E. 271)

Hume er helt klar på at vi kan skille mellom to konsummønstre, et som er knyttet til nødvendighetsprodukter og et som er knyttet til det sosiale selvbildet. I essayet Of Money kaller han dem «the wants of fancy» og «the wants of nature».

… in the first and more uncultivated ages of any state, ere fancy has confounded her wants with those of nature, men, content with the produce of their own fields, or with those rude improvements which they themselves can work upon them….

(E. 291)

Den fornemmelsen av tilfredshet som motiverer økt konsum av det som tilfredsstiller «the wants of the fancy» er ikke knyttet til noen religiøse og metafysiske forutsetninger. I forhold til virkning på nasjonaløkonomien er det ingen relevant forskjell mellom ekte og falske, autentiske og inautentiske gleder eller mellom nytelsene til de kloke og de tåpelige. De kloke og de tåpelige bidrar like mye til å utvikle et bedre, altså et mer velstående samfunn. Hvis man skulle ha behov for å skille mellom ekte og falske gleder, måtte det være fordi de, av en eller annen grunn, skulle ha ulike konsekvenser.

I handelssamfunn tiltar mengdene sosiale behov i forhold til de naturlige. Vi kan kalle de første «sosiale» fordi de i stor grad er knyttet til behovet for sosial anerkjennelse og beundring. Graden av vellykkethet på dette området, altså graden av anerkjennelse og beundring man oppnår, fornemmes som varierende grad av stolthet eller skamfølelse (Humes termer er «pride» og «humility»). Følelsen av stolthet eller skam oppstår når en person er forbundet med, det vil si blir assosiert med, en ting eller et forhold som har kvaliteter som skaper fornemmelser av behag eller ubehag hos personen selv og hos andre han oppfatter som sosialt relevante for ham. Behovet for å anerkjennes og beundres og for å unngå forakt åpner derfor en arena for nyansert tilgang til produkter som kan være gjenstand for sosialt konsum. Det urbane livet skaper scener der folk kan vise fram slike konsumvarer og dermed også eksponere sin gode smak, eventuelt mangel på slik, og sin sosiale status og tilhørighet. Denne emosjonelle atmosfæren setter fart i kvalitetsdifferensiering i ulike produktgrunner (klær, hus, møbler og så videre).

Utviklingen av komplekse sosiale konsummønstre er en årsaksfaktor i utviklingen av mer komplekse sosiale relasjoner. En kommentator beskriver det slik:

As Hume’s analysis makes abundantly clear, the greater the range of refined goods available for consumption, the greater the complexity of encounters through which individuals must comprehend their relationship with each other and establish their sense of status and identity.

(Finlay, 2004, s. 372)

Denne siden ved sivilisert sosialt liv vil også bidra til utvikling og endring av individenes emosjonelle liv. En grunn til det er at den vil begrense anvendelsesområdet for det heftige følelsene («the violent passions») og derfor tendere mot å styrke anvendelsen av de dempede følelsene («the calm passions»). Den økte betydningen vil manifestere seg i et behov for å vise sivilisert atferd og smak, noe som igjen fører til endrede atferdsnormer og behov. Humes teori om følelsene impliserer at utviklingen av mer sofistikerte og siviliserte former for sosialitet åpner for nye former for tilfredsstillelse og at disse utgjør reelle motiver for en bestemt økonomisk atferd. Disse formene for tilfredsstillelse er ikke i seg selv umoralske. Selvsagt kan de lede til umoralsk atferd, men det kan i minst like stor grad også den fanatismen som fordømmer dem. Disse forholdene vil være tema for neste kapittel.

Konklusjon

Humes økonomiske teori handler om nasjonens økonomiske utvikling. Økonomisk utvikling måles i den relevante atferden og aktiviteten i befolkningen. Den måles ikke i pengemengden, det vil si gullmengden. Utvikling starter med endrede mønstre for behov og konsum. Dette fører til økt tilbud. Det økte tilbudet fører, i sin tur, til økt mengde arbeid. Dette siste er den virkelige motoren i økonomisk utvikling. En nasjonal økonomi er en dynamisk økonomi. Det dynamiske elementet sikres dels gjennom den endringen av befolkningens skikker og livsstil som forårsaker økt etterspørsel og dels av den tidsmessige variasjonen i balanse og ubalanse på det innenlandske og det internasjonale markedet.

Et fungerende nasjonalt marked forutsetter en stat som er i stand til å balansere frihet og autoritet. Denne staten har til oppgave å bevare politisk, sosial og lovmessig stabilitet. Den skal i så liten grad som mulig styre økonomien.

Det bør også understrekes at selv om Hume har en teori om menneskenaturen som sådan og at han har som ambisjon å utvikle en vitenskap om mennesket, bør skriftene hans om politiske, økonomiske og andre sosiale forhold bli forstått i en kontekst av de historiske og samtidige forholdene han behandler. Når det gjelder forsvaret hans for handelssamfunnet, består perspektivet i muligheten for å utvikle et moderne og sivilisert samfunn fra et samfunn preget av sterk statlig kontroll over de ulike områdene for menneskelig virksomhet.

Humes hovedbudskap kan kanskje spissformuleres slik: Nasjonaløkonomi er et spørsmål om befolkningens atferdsmønstre, vaner og aktivitetsmønstre og om de politiske rammebetingelsene for økonomisk virksomhet.