De fleste som leser eller studerer filosofi vil antakelig forbinde navnet David Hume med bøkene Treatise of Human Nature og Enquiries. Det er uten tvil gode grunner til det. En filosofistudent som ikke verdsetter disse hovedverkene i europeisk filosofi vil ikke forstå Humes betydning for filosofihistorien og heller ikke betydningen av Humes senere mer historiske og politiske arbeider.

Ambisjonen i denne boken er imidlertid å se Humes Essays, hans History of England og i noen grad de to tekstene hans om religion som deler av et sammenhengende prosjekt. Essensen i dette prosjektet er å analysere betingelsene for utvikling av siviliserte samfunn, slike samfunns strukturelle elementer, deres historiske og samtidige forutsetninger og den begrepsmessige og metodologiske måten vi kan forstå dem på. Det er en underliggende antakelse hos Hume at siviliserte samfunn er sårbare konstruksjoner. De inneholder elementer som, dersom de ikke blir holdt i sjakk, truer med å kaste dem tilbake til barbariske tilstander. Derfor er det viktig å identifisere potensielt desintegrerende krefter i menneskenaturen og i menneskelig samhandling. Problemet omkring samfunns potensielle sammenbrudd har vært tema for sentrale filosofiske arbeider også før Hume, ikke minst fra Platon (Staten) og Thomas Hobbes (Leviathan). Om vi leter etter en slags filosofihistorisk linje kan vi derfor plassere Hume i en filosofisk tradisjon. De svarene han gir, og mer generelt tilnærmingen hans til faren for desintegrasjon peker imidlertid mer fram mot samfunnsvitenskapelig metodologi enn tilbake til en filosofisk kanon.

Humes intellektuelle virke faller sammen med det som kalles «den skotske opplysningstiden» (the Scottish Enlightenment). Dette var en periode med nyskaping innenfor en rekke områder, vitenskap, økonomi og filosofi. Filosofien var i stor grad rettet mot moralfilosofiske spørsmål og emner som angikk samfunnsutvikling og framskritt. Sentrale navn, i tillegg til Hume, var Adam Smith, Adam Ferguson, Dugald Stewart og andre. I denne sammenhengen trenger vi ikke å gå inn på de enkelte aktørene. Det er tilstrekkelig å framheve noen generelle karakteristika ved den skotske filosofiske samfunnstenkningen i perioden for på den måten å sette Hume inn i den konteksten som ble utgjort av samtidens intellektuelle klima.

Hele den europeiske opplysningsbevegelsen sto i framskrittets tegn, brudd med en fortid preget av samfunn med undertrykkende sosiale hierarkier og fordummende fordommer og overtro. Det er også karakteristisk for den skotske varianten. Det som skulle fordrive mørket var kunnskap, vitenskap og fornuft. Kunnskap og vitenskap – om hva? For de skotske intellektuelle kom kunnskap om mennesket og om samfunnet til å få en særlig sentral plass. David Hume er karakteristisk i så måte. Ambisjonen hans i ungdomsverket A Treatise of Human Nature var, som kjent, å legge grunnlaget for en «vitenskap om mennesket» (a Science of Man). Det er min påstand at han i de senere arbeidene anvendte de innsiktene og de begrepsredskapene som han mente å ha kommet fram til for å forstå mennesket i sosial samhandling gjennom skiftende historiske omstendigheter. I dette arbeidet bryter han med enkelte utgangspunkter som kjennetegnet den kontinentale opplysningsfilosofien, men som kom til å prege skotsk «samfunnsfilosofi». Det kanskje viktigste angår utgangspunktet for å forstå historiske og sosiale hendelser. Ikke bare kontinental, men også engelsk (Hobbes, Locke) filosofi tok individet som utgangspunkt for å forstå kollektive fenomener. For Hume er samfunnsdynamikk forståelig med utgangspunkt i menneskelige institusjoner. Om vi skal forstå hvorfor samfunn endrer seg fra å være primitive og barbariske til å bli mer siviliserte må vi forstå de dynamiske konsekvensene som er innebygd i institusjonene og i samspillet mellom dem. Hume er ikke den eneste samtidsskotten som tenker på denne måten. Vi finner den samme tilnærmingsmåten hos blant andre Adam Smith og Adam Ferguson. For Hume er institusjoner ulike former for konvensjoner. Dette kommer vi tilbake til nedenfor. Det å oppfatte institusjoner som konvensjoner innebærer at institusjoner ikke er uttrykk for naturlige ordninger. Dermed er naturretten avvist. Det samme gjelder teorien om at ordnede samfunn og stater oppstår som resultater av ulike former for kontrakter. Institusjonene, herunder staten og rettferdighetsforestillinger, har en sosialhistorie, de er ikke oppstått som følge av fornuftsinnsikter om hva som egentlig er sant eller rett.

Den skotske opplysningstenkningen er også kjennetegnet av en historisk orientert tilnærming til å forstå menneske og samfunn. Og historien tenkes som noe som typisk består av en serie faser eller perioder. Adam Smith gir eksplisitt uttrykk for dette, særlig i The Wealth of Nations (WN V. I. a og b). Ifølge Smith kan samfunnshistorien typisk deles inn i fire faser eller perioder, jegersamfunnet, gjetersamfunnet, jordbrukssamfunnet og handelssamfunnet. Grunnlaget for klassifikasjonen er altså måten som samfunnet forsørger seg på. Hovedpoenget i denne sammenhengen er at det økonomiske grunnlaget for opprettholdelsen av samfunnet setter grenser for de øvrige sektorene av det sosiale livet, for eksempel rettsforestillinger (Jfr. Smith. Lectures of Jurisprudence) og organisering av forsvar. Vi skal ikke gå videre på omtalen av Smith her. Hovedpoenget er å illustrere at det fins en måte å tenke samfunn som en suksessiv rekke av formasjoner der de ulike samfunnsaktivitetene er vevd sammen i en helhet. Det er viktig å være oppmerksom på denne tankemåten når vi skal forstå Hume. Hume tenker historien som en utvikling fra primitive til avanserte, fra barbariske til siviliserte samfunn. Og innenfor hver samfunnsformasjon henger de ulike delene av samfunnslivet sammen i et hele. Skikker og atferdskoder, systemer av politisk makt og politisk tilslutning, måter å reprodusere samfunnet materielt, oppfatninger om rett og galt og så videre. I boka The Natural History of Religion setter Hume de ulike religionsformene i sammenheng med samfunnets utviklingsnivå.

Humes tilnærming er blant annet et forsøk på å svare på følgende spørsmål: Langs hvilke dimensjoner skjer utviklingen fra barbari mot sivilisasjon? Jeg mener at svaret hans er at dette skjer langs en politisk, økonomisk og en sosial dimensjon. Det neste spørsmålet er hva det er som bestemmer en slik utvikling. Svaret på det er konvensjoner og kausale mekanismer. Et tredje spørsmål er hvordan vi kan opprettholde siviliserte samfunn og hindre at det faller tilbake til barbariske forhold. Mange av Humes essays kan leses som klarlegging av det innenfor ulike områder.

I overensstemmelse med dette er denne boken delt inn i tre deler:

  1. Humes politiske analyse.

  2. Humes politiske økonomi.

  3. Hume om sivilsamfunnet.

Ett hovedelement i Humes politiske analyse angår sosialdynamikken i utviklingen innenfor autoritets- og lojalitetssystemer. Et annet element dreier seg om den rollen balanse og endret balanse har i politiske prosesser. Bak disse to elementene ligger den rollen Hume tilskriver menneskelige konvensjoner. Med «konvensjoner» menes mer eller mindre institusjonaliserte rammebetingelser for atferd, samhandling og sosial orden som har en form for utbredt aksept i et samfunn og som tilskrives ulike grader av moralsk kvalitet.

Humes politiske økonomi handler, grunnleggende sett, om forutsetningene for optimal økonomisk utvikling forstått som ekspansjon av den nasjonale (i motsetning til statlige) økonomien. Generelt henger denne sammen med utviklingen av et markedsbasert system for produksjon, fordeling og konsum.

Det jeg kaller Humes teori om sivilsamfunnet handler om uformelle atferdskoder og normer for sosial samhandling.

Langs disse tre dimensjonene er hovedsaken å forstå utviklingen innenfor endrede former for menneskelig samhandling.

Primærkildene mine vil være en del av Humes senere verker, Essays. Moral, Political and Literary, The History of England, The Natural History of Religion og Dialogues Concerning Natural Religion. Selvsagt vil også Treatise og Enquires i noen grad tjene som kilder.

Etter at jeg hadde fullført dette manuskriptet kom jeg over en artikkel av Thomas W. Merill som inneholdt denne passasjen som jeg fullt ut slutter meg til (Merill, 2005):

The History of England as a whole is an understudied text of modern origins, a narrative of the genesis of liberal institutions and the public opinion that underlies them. The main pillars of this political modernity include a system of modern states; a civilization of manners, commerce, and politeness; and, above all, the subordination of religion to the ends of civil society.

Som tittelen på boka antyder, er det et hovedsynspunkt hos Hume at sivilisasjon er en sårbar sosial konstruksjon. Når jeg har valgt å skrive om dette er det vel rimelig å spørre om dette har noen relevans for oss i dag. De fenomenene han analyserer ligger jo tross alt noe tilbake i tid. Ifølge Hume er imidlertid radikaliserte politiske ideologier og religiøse dogmer en potensielt tilbakevendende kilde til atferd som truer sivilisert samhandling. Er dette riktig? Har vi ikke nå nådd en tilstand der sivilisasjon er noenlunde stabilisert? Enkelte av oss som hører og leser nyheter fra Midtøsten, Paris, Brüssel og så videre er ikke 100% overbevist om det. Det er heller ikke så lenge siden en kulturnasjon som Tyskland tok en noe uheldig vending.

Jeg vil også forsøke å vise at Hume tillegger språkbruken i det politiske og øvrige offentlige rom en selvstendig dynamisk betydning, altså betydning for hvordan samfunnsmessige prosesser vil forløpe. Han bruker ofte begreper som «høflig», «tolerant» og «rimelig» for å betegne språk som er egnet til å skape likevekt og kompromisser. Jeg trenger ikke utdype hvorfor dette fremdeles er en utfordring i mange sammenhenger.

Blant annet av disse grunnene tror jeg vi har noe å lære av Humes analyse av noen grunnbetingelser for sivilisert samhandling og konfliktløsning.

En stor takk til Universitetsbiblioteket og Universitetet i Tromsø for publiseringsstøtte.