I boken Mind, Language and Society (1998) stiller den amerikanske filosofen John Searle et muligens provoserende spørsmål: Hvorfor tar filosofer alltid feil? Enhver med et minimum av kjennskap til filosofisk begynnerretorikk kan selvsagt triumferende svare: Men du er jo selv filosof, så spørsmålet kan ikke bli tatt seriøst. Ethvert svar du gir vil jo motsi den påstanden som er implisert i spørsmålet. Svaret Searle gir er imidlertid nøkkelen til å forstå hva han mener med spørsmålet. Svaret er at når de begynner å ha rett så er de ikke lenger filosofer, men i ferd med å bli vitenskapsmenn! I Searles tenkemåte er filosofi et forstadium til vitenskap.

Ulike vitenskaper har utviklet seg fra filosofien. Engang ble «naturfilosofi» til naturvitenskap. Språkfilosofi ble til lingvistikk. Denne forandringen ble, blant annet, drevet fram av en ny måte å stille spørsmål på og en ny måte å besvare dem.

Jeg tror at Hume hadde en viktig rolle i omdanningen av det vi kan kalle «sosialfilosofi» til samfunnsvitenskap. Det betyr ikke at han ikke kan leses inn i den filosofiske tradisjonen. Mange av resultatene hans er avhengige av den eksplisitte og implisitte kritikken hans av denne tradisjonen. Det ville selvsagt vært galt å hevde at filosofien før Hume er uten betydning for utvikling av samfunnsvitenskapene. For eksempel er Thomas Hobbes’ modell for sosial orden en viktig kilde til utviklingen av strategisk analyse. John Locke er viktig for utviklingen av normativ sosialteori. Hobbes er imidlertid drevet at den vanlige filosofiske besettelsen av å redusere menneskelig motivasjon til en enkelt kilde, noe vi for øvrig også finner i enkelte samfunnsvitenskaper. Locke bygger på de spekulative ideene om naturrett og at alle mennesker er født frie. Dette kan nok ha noe for seg i en eller annen filosofisk forstand. Det kan også være en god moralsk retningslinje. Men det er nok å lese en avis for å se at det er et dårlig utgangspunkt for å beskrive virkeligheten. Og hvis du godtar et vitenskap skal bestå av sanne beskrivelser av virkeligheten – så, vel.

Beskrivelsen min av Hume har framhevet at analysens hans av sosial utvikling dels er et forsøk på å forstå politiske, økonomiske og sosiale prosesser og dels et forsøk på rettlede oss i retning av det han oppfatter som riktige valg. Den politiske analysen hans peker framover mot utviklingen av som i dag kalles statsvitenskap. Essayene om økonomi er utvilsomt en del av samfunnsøkonomiens historie. Analysen hans av sivilsamfunnet kan leses som et grunnlag for det som ble sosiologi. En generell konklusjon vil derfor være at Hume er en viktig skikkelse i omdanningen av sosialfilosofi til samfunnsvitenskap.

Nå er det selvsagt ikke Hume som har «funnet opp» alle de sentrale samfunnsvitenskapene. Han har imidlertid bidratt til å utvikle skillene mellom de ulike delene av samfunnslivet, politikk, økonomi og sivilsamfunnet med dets atferdskoder. Og han har ikke minst bidratt til å få fram hvordan de ulike formene for disse samfunnsområdene henger sammen med hverandre. Frihet og toleranse er først mulige under bestemte politisk-institusjonelle betingelser. Handelssamfunnet muliggjør nye former for smak, verdsettinger og sosiale omgangskoder. Dette har igjen konsekvenser for samfunnsmedlemmenes emosjonelle liv. Det er et dynamisk interaksjonsforhold mellom de tre samfunnsområdene. Sivilisasjon har betingelser innenfor alle de tre samfunnsområdene. Politisk sett er det særlig «rule of justice», økonomisk er det en monetær handelsøkonomi som legger til rette for en ekspanderende nasjonaløkonomi (samfunnsøkonomi), sosialt er det koder for toleranse og høflige samhandlings- og samtaleformer.

Når Hume selv omtaler seg som filosof er det gjerne med litt reservasjon og ofte med en dash selvironi. Jeg tror at filosofdelen i selvforståelsen hans er knyttet til den allmenne humaniseringen av atferd som han håper skal være et resultat av korrekt forståelse av historiske og samtidige hendelser selv om han ikke er udelt optimistisk angående utsiktene til å overbevise majoriteten av medborgerne sine. Men, opplysning hjelper!

Generelt er ambisjonen hans i de senere verkene å fullføre den planen han gir uttrykk for i Treatise, å utvikle «a science of man».

Hume tenker at denne vitenskapen om mennesket avdekker nødvendige og universelle sammenhenger mellom menneskenatur og atferd. Betyr det at det ikke fins variasjoner av menneskelige motiv- og atferdstyper gjennom historien? Hume uttrykker seg av og til som at han faktisk mener det, klarest kanskje i en passasje fra Enquiries concerning Human Understanding:

It is universally acknowledged, that there is a great uniformity among the actions of men, in all nations and ages, and that human nature remains still the same, in its principles and operations. The same motives always produce the same actions: The same events follow from the same causes. Ambition, avarice, self-love, vanity, friendship, generosity, public spirit; these passions, mixed in various degrees, and distributed through society, have been, from the beginning of the world, and still are, the source of all the actions and enterprizes, which have ever been observed among mankind. Would you know the sentiments, inclinations, and course of life of the Greeks and Romans? Study well the temper and actions of the French and English: You cannot be much mistaken in transferring to the former most of the observations, which you have made with regard to the latter. Mankind are so much the same, in all times and places, that history informs us of nothing new or strange in this particular.

(EHU s. 83).

På den andre siden: Humes framstillinger av Englands historie og av samtidige politiske, økonomiske og sosiale forhold bygger på at menneskene kan forandre seg. Under visse forhold blir de mer siviliserte og det samme blir den sosiale samhandlingen mellom dem. Hvis motiver som ærgjerrighet, griskhet, forfengelighet, vennskap og så videre alltid har vært sentrale menneskelige motiver og hvis disse motivene alltid fører til samme handlinger, hvordan kan det ha seg at ulike samfunn styres av ulike verdier, skikker og handlingstyper?

Nå fins det andre tekster av Hume som ser ut til å forsvare det motsatte av det som sies i sitatet ovenfor. Den korte teksten A Dialogue ser ut til å representere en klar moralrelativisme, altså det standpunktet at verdier, skikker, måter å vurdere motiver og handlinger variere med ulike kulturer og samfunnsformer. Det som ble holdt i ære og ga sosial anseelse i ett samfunn kan bli sett på med forakt og avsky i et annet. Kan disse to tilsynelatende ulike posisjonene forenes?

I kapittel 3 la jeg vekt på at visse motivtyper, ifølge Hume, er konstante. Stolthet og skamfølelse er eksempler på slike. Det samme er kjærlighet, vennskap og forakt, velvilje, sinne og andre. Dette er eksempler på det Hume kaller følelser (Passions og Emotions). En følelse har normalt et objekt, det vil si noe som har forårsaket den og som den på en eller annen måte er rettet mot. Men selv om forfengelighet og stolthet er relativt universelle drivkrefter, betyr, som tidligere behandlet, ikke det at det er de samme tingene som framkaller disse følelsene. Utvikling fra primitive til mer siviliserte former er i stor grad knyttet til endringer av oppfatninger om hva som gir grunn til stolthet og til endringer i omgivelser og vaner som danner konteksten for stolthet og skam. For å illustrere dette med en analogi: Frykt er antakelig en følelse som har virket i alle samfunn. Frykt er en respons på noe som er eller oppfattes som farlig. Fare er det vi kan kalle fryktens formale objekt. Jeg kaller den formal fordi den tillater ulike innhold. Folk har vært redd for hekser, drager, djevler og troll. I mer moderne samfunn får frykten andre objekter. Frykt kan imidlertid bestå som universell drivkraft selv om den får nye objekter. For å sette navn på dette kan vi kalle «fare» fryktens formal objekt, mens det man er redd for kan kalles dens kontingente objekt. Som en konklusjon på dette kan vi kanskje si at vitenskapen om mennesket, slik Hume oppfatter den inneholder to nivåer. Den ene angår den allmenne strukturen i menneskelig handling. Den andre klarlegger de historisk variable betingelser som for eksempel konvensjoner, skikker, vaner og institusjoner, som menneskelig samhandling utspiller seg innenfor. Innholdet i de verdioppfatningene som er knyttet til disse siste kan ikke utledes av menneskets natur. Det er derfor Hume kaller dem kunstige dyder (artificial virtues).