Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kapittel 9. Tap og sorg

Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo. Bjørkøy arbeider med bokhistorie, barnelitteratur og narrativ medisin. Samtidslitterære alderdommer er hennes første monografi.

Tap og sorg er en del av livet, men dette er forhold som gjør seg særlig gjeldende for mange i alderdommen. Tapet og sorgen kan oppleves som desto større i den livsfasen der det ikke lenger er like lett å etablere nye relasjoner fordi man er mindre mobil og kanskje også del av færre fellesskap. Geriater Peter F. Hjort opererer med tre perspektiver som gjerne rammer oss i alderdommen: evighetsperspektivet («jeg blir aldri frisk mer»), avhengighetsperspektivet («jeg blir avhengig av andres hjelp») og utenforperspektivet («jeg blir utenfor det store (friske) fellesskapet») (Hjort 2010, 24–25). Disse perspektivene er aktuelle for samtlige verk som tematiserer sykdom, pleiebehov og tap av nære relasjoner, og i dette kapitlet relaterer jeg dem til romaner av Skomsvold, Lindstrøm, Skogstad og Kaslegard Nordal.

Nøkkelord: alderdom, tap, sorg, perspektiv

Loss and grief are part of life, but these are issues that are especially prevalent for many in old age. The loss and grief can be experienced as the greater in the life stage where it is no longer as easy to establish new relationships because one is less mobile and perhaps also part of fewer communities. Geriatrist Peter F. Hjort operates with three perspectives that often hit us in old age: the perspective of eternity («I will never recover»), the perspective of addiction («I become dependent on the help of others») and the outside perspective («I stay out of the big (healthy) community») (Hjort 2010, 24–25). These perspectives apply to all works that thematize illness, the need for care and the loss of close relationships. I bring these perspectives into this chapter, where I concentrate on novels by Skomsvold, Lindstrøm, Skogstad and Kaslegard Nordal.

Keywords: old age, loss, grief, perspective

Sorg kan defineres som «en i hovedsak emosjonell respons på tap, med ulike psykologiske og fysiske reaksjoner» (Stroebe, Hansson, Stroebe & Shut 2001). Samtidig er sorg «en naturlig og forventet reaksjon på å miste en nærstående» (Kristensen 2013). Sorg er en universell følelse. Samtidig er ethvert tap og enhver sorgreaksjon unik. Hvordan vi håndterer sorgen, påvirker i hvor stor grad den lukker livets muligheter, eller om den også kan åpne for nye muligheter.

Norsk samtidslitteratur inneholder en rekke verk som fremstiller både tap og sorg. Kjersti Annesdatter Skomsvolds roman Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er et eksempel, Merethe Lindstrøms roman Dager i stillhetens historie et annet. Trass i likhetspunkter er de to romanene svært forskjellige. Begge forteller historien om en ensom, eldre kvinne. Begge har mistet mannen sin. Men mens Skomsvolds hovedperson Mathea nettopp er blitt enke, er Lindstrøms Eva bare blitt det i teorien. Begge romanene handler altså om alvorlige temaer, men de er helt ulike i tilnærmingen til det alvorlige.

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er en trist roman, og den friske fremstillingen av kroppslig forfall og emosjonelle belastninger danner en motpol til de polerte og lykkelige fremstillingene som stadig blir lansert i ulike medier. Men Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er også en morsom roman. Den åpner slik:

Jeg har alltid likt å bli ferdig med ting. Ørevarmere, vinter, vår, sommer, høst. Epsilons yrkesliv. Få det gjort. Og denne utålmodigheten fikk følger den gangen Epsilon ga meg en orkidé til bursdagen min. Det var ikke en orkidé jeg ønsket meg mest, jeg har aldri skjønt vitsen med blomster, de skal bare visne en gang uansett. Mest ønsket jeg meg at Epsilon skulle pensjonere seg. […]

Det fulgte med en bruksanvisning til orkideen, det stod at etter avblomstring skulle den klippes, og så ville blomstene komme tilbake etter seks måneder. Hver dag satt jeg og så på orkideen og lurte på om den ikke skulle blomstre av snart. Til slutt orket jeg ikke vente lenger, like greit å bli ferdig med det, sa jeg til meg selv og klippet av alle blomstene [...] Til min neste bursdag fikk jeg en pyntepute. (Skomsvold 2009, 7)

Denne åpningen foregriper på mange måter slutten, der hun heller ikke orker å vente på avblomstringen, men tar affære i eget liv.

Lindstrøms roman fremstiller hvordan den pensjonerte lektoren Simons mentale fravær og hans opphold på dagsenteret svekker kona Evas tilhørighet til ham så vel som hennes identitet som kone. Skomsvolds Mathea mangler imidlertid tilhørighet i enda sterkere grad. Hun har vært dårlig integrert i samfunnet, hun har alltid vært ensom, utenfor, så dette er ikke noe nytt som kommer med alderdommen. Ingen behøver henne. Ingen kontakter henne. Hennes leilighet er hennes eneste eksisted, hun har ingen andre eksisteder. Men hvis et eksisted må være både et hektisk og betydningsfullt sted (jf. Andersen 2013, 9), mangler Mathea et eksisted. Nettopp det er hennes dype og eksistensielle problem, som er forsterket nå som hennes hittil eneste forbindelse til mulige eksisteder, mannen Epsilon, er død. «[G]amle mennesker har og får det sosiale nettverket de fortjener», hevder geriater Peter F. Hjort (2010, 24), noe urimelig strengt, for selv den som har maktet å etablere og ta vare på et stort nettverk, vil kunne oppleve å bli igjen alene. Gammel eller ung. Man trenger andre. Men den som er syk og pleietrengende, er særlig avhengig av andre. Den sosiale situasjonen den aldrende befinner seg i, påvirker slik alderdommens kvalitet. For Mathea er det først og fremst utenforperspektivet som dominerer i og preger hennes tilværelse (jf. Hjort 2010, 24–25).

Matheas mann Epsilon er nylig gått bort. De har ingen barn, hunden er også død, og Mathea er ensom. Hun har i grunn alltid vært ensom og utenfor, så dette er ikke noe nytt som kommer med alderdommen. Romanens tidsfremstilling rommer flere tidslag, uten at overgangene er markert. Slik blir leseren utsatt for de mange tidsperioder og virkeligheter som Mathea oppholder seg i og blander sammen. Først mot slutten av romanen blir det dermed klart for leseren at mannen Epsilon er død. Man aner det hele tiden, men man lurer også på om han bare er på jobb. Lenge forblir det åpent og tvetydig. Helt til mannens begravelse er nesten over, tror man eksempelvis at man er med Mathea i begravelsen til en fremmed dame som heter Else. Den uklare fremstillingen overfører slik Matheas forvirring på leseren:

Jeg blar frem til dødsannonsene. Ditt hjerte som banket så hardt for oss alle, ditt øye som lyste og strålte så ømt, har stanset og sluknet til sorg for oss alle, hva du har gjort skal aldri bli glemt. Jeg stryker ut det siste ordet og skriver glømt.

Jeg ser at Else skal begraves i Haugerud kirke klokka elleve. Det passer fint. Jeg går inn på badet og ordner meg. Brudekjolen sitter som et skudd […] Mens presten snakker tenker jeg over at ordet begravelse kan deles opp i «begrav Else».

Flere av de fremmøtte gråter, og jeg mistenker dem for ikke å gråte for Else, men for seg selv […] «Niels ble brått revet bort på sin første dag som pensjonist,» sa presten. […] Jeg satt på andre rad og lurte på hvem Niels var. Det føltes ikke som Epsilon når presten snakket om ham. (Skomsvold 2009, 120–121)

Uten Epsilon er Mathea alene. Så hun kjemper om å bli sett av noen. Av butikkdamen. Av naboen. Av mannen som henger i veikanten mellom blokka og butikken. Hun drister seg til å si hei til ham. Han sier ingenting, mumler etter hvert knapt tilbake. «‘Er det her du er?’», fortsetter hun. Hun spør hva han heter også, «jeg fatter ikke at jeg tør. Med en seriøs mine mumler han noe som høres ut som ‘KGB’ og jeg skvetter. [...] han sukker Åge B. [...] ‘Fint mannsnavn,’ sier jeg. [...] Det er så deilig å snakke, jeg vil snakke med Åge B. om alt jeg snakket med Epsilon om», tenker hun etter den lille ordvekslingen som knapt kvalifiserer til kommunikasjon (Skomsvold 2009, 77). Det sier alt om hvor ensom hun er. Åge B. er ikke et godt valg av samtalepartner. Han er verken snakkesalig eller interessert. Men Mathea blir glad bare noen spør hva klokka er. Innimellom har hun skrevet til fremmede, til «noen uheldig utvalgte fra telefonkatalogen. Fra ukeblader og aviser klippet jeg ut bilder av matvarer og limte på et ark: ‘Bare fem kroner for en eske med dadler’, skrev jeg. ‘Kom til matbutikken på Haugerud.’ Tanken på ansiktsuttrykkene deres når de kom til kassa for å betale, har mang en gang reddet meg fra å bli deprimert» (2009, 73). Hun leter dessuten frem seg selv i telefonkatalogen:

«Martin Martinsen» leser jeg i telefonkatalogen, «Mary», «Mary», «Mary», når ble Mary så populært? «Mary» og «Mathea Martinsen» står det. Jeg blir nesten på gråten, for visst søren står jeg der og hvorfor har ingen ringt meg? Ingen har ringt meg. [...] Etter å ha stusset en stund over stjerneknappen nederst til venstre, klarer jeg å taste nummeret mitt. Til alt hell er det opptatt. Jeg er en veldig opptatt person [...] Jeg har kommet et skritt videre i livet, men jeg må ta enda et. Man kan ikke stå stille, da ender man opp i dvale og før du vet ordet av det har livet forsvunnet mellom fingrene på deg. (Skomsvold 2009, 86)

Dermed ringer hun Opplysningen for å be om telefonnummeret til seg selv. Ja, hun gjør det mange ganger på kort tid. «Helt frem til Dagsrevyen ringer jeg og spør etter nummeret mitt, med forskjellig stemme hver gang» (Skomsvold 2009, 87). Hun blir glad av tanken om at operatørene på Opplysningen tror hun er populær og etterspurt og høyt elsket. Men mens hun sitter der med tv-favoritten Einar Lunde, går det opp for henne at man får ikke Kongens fortjenstmedalje og man blir ikke lørdagsgjest i Dagsrevyen av å ringe til Opplysningen og be om eget nummer. Plutselig slår det henne at de nok kunne se at hun ba om nummeret til seg selv. Tilfredsstillelsen blir til ydmykelse: «[J]eg blir vitsen på Opplysningens firmafest. Einar Lunde smiler til damen med medaljen og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, det eneste jeg kan gjøre er å kompensere med en annen vits, så jeg tar den med pyjamasen. Men det er ingen som ler» (Skomsvold 2009, 88). I romanens nest siste avsnitt står det: «Jeg må le og gråte fordi jeg er den morsomste jeg vet om» (2009, 124). Hun kjenner jo ingen konkurrenter.

I avisa leser hun om «memento mori» – «og det er altså det jeg har fått», tenker hun (Skomsvold 2009, 53). Mathea har hatt en miserabel dag, «du kan være glad du snart ikke har flere igjen», sier hun til seg selv (2009, 61). Som de fleste er hun selvfølgelig redd for å dø. Hun prøver seg på eksponeringsterapi: «Jeg må eksponere meg for døden mer og mer, riktignok uten å gå for langt, jeg innser at det er en fin balansegang, men til slutt vil jeg kunne leve med at jeg skal dø» (2009, 66). Hun planlegger å besøke kirkegårder, gå i begravelser, planlegge begravelse for seg selv og for andre, og hun planlegger å leve farlig: «Jeg kan gå over gata uten å se meg for [...] Den siste muligheten jeg kommer på er å ‘glemme’ å skru av kokeplata, og jeg bestemmer meg for å begynne med det» (2009, 67). Hun skrur plata på fullt og venter. Men hun blir bare varm, heit, lei av grønt teppe og brun tapet. Hun lengter etter å bli befridd fra det ensomme livet hun lever. Samtidig vil hun leve:

Jeg vil ut, jeg vil leve [...] jeg må ut, ut, ut, og jeg reiser meg og løper ut døra uten å se i kikkehullet, og jeg fortsetter ned trappa i bare tøfler, jeg kaster meg mot den tunge utgangsdøra og løper over gangveien til gresset hvor jeg legger meg ned.

Jeg går inn igjen.

Det er ingen i oppgangen. Dugnadslappen er ikke fjernet, og lappen om kosetreff på eldresenteret er fremdeles der. Igjen blir jeg kvalm. (Skomsvold 2009, 67)

Mathea er fremstilt humoristisk gjennom hele romanen. Humoren bringer inn en uvant tilnærming, som her: «Jeg liker ikke å ligge på ryggen om nettene lenger, jeg føler meg som et lik, særlig når jeg ligger med samlede bein, det gjør jeg nesten alltid, og hendene foldet. Følelsen av å få plass i en kiste er svært ubehagelig, så nå ligger jeg stort sett på magen med beina vridd oppover, jeg har fleksible hofter» (2009, 47–48). Mathea er slagferdig og selvironisk. Det morsomme både kontrasterer og fremhever det triste i at Mathea nylig er blitt enke, at hun er ensom, utenfor, gammel. Samtidig bidrar nettopp humoren til å fremstille Mathea som en kompleks karakter. Humoren hindrer at ensomheten blir sentimentalt fremstilt, og den bidrar til at hun blir fremstilt som mer enn bare gammel, rar, trist og ensom. Komikken skjuler ikke det vonde og vanskelige og triste, men humoren gjør det vanskelige mer overkommelig, for Mathea selv, men også for leseren. Ifølge Mathea må man noen ganger «gi mening til det meningsløse selv. Som regel må man det» (2009, 123–124). Mathea gir mening til det meningsløse gjennom humoren sin. Det komplekse ved det aldrende livet blir fremstilt på ulike måter, men humor er én vellykket fortellerstrategi for å fremstille det nyanserte og gjøre aldrende mennesker til mer enn klisjeer og stereotypier. Dette har Skomsvolds roman blant annet til felles med Edmund Austigards roman Taxi for B.A. Beckström – eller kunsten å danse på furu (2007), som forteller humoristisk om 92-åringen B.A. Beckström, som bryter ut av alenetilværelsen og legger ut på en reise han har utsatt i femti år. Men humor er også en vesentlig ingrediens i flere av Kjell Askildsens noveller, Sunniva Lye Axelsens roman Følge meg alle mine dager (2011), Laila Sognnæs Østhagens roman I morgen forsvinner jeg litt til (2014) og til dels i Stig Sæterbakkens roman Siamesisk (1997). Humoren kontrasterer det dystre og mørke og bidrar til å stimulere et narrativt begjær. Samtidig motvirker humoren at de litterære personene fremstår som endimensjonale og stereotypiske. Humoren etablerer dybde.

I det utvalgte materialet for denne boka skiller Lindstrøms roman seg ut på dette punktet, for den mangler alle former for humoristiske innslag – Dager i stillhetens historie er jevnt mørkere, mer tankefull og uten innslag som bryter med det reflekterende, alvorlige universet som blir fremstilt. Lindstrøm er en alvoriker.

Hos Skomsvold tydeliggjør friksjonen mellom det triste og det morsomme den eksistensielle uroen som regjerer i Mathea. Det morsomme setter det triste og alvorlige i relieff. Hos Lindstrøm kommer Evas eksistensielle uro primært til syne gjennom sårheten over og fortellingen om det som var, som ikke lenger er.

Svekket tilhørighet

Skomsvolds Mathea har på mange måter aldri vært en del av samfunnet, og når ektemannen dør, er hun for alvor ute av fellesskapet. Det mennesket hun orienterte seg ut fra, som bidro til regelmessighet i Matheas liv, mangler. «[T]id er relativt. En dag med Epsilon er for eksempel ikke det samme som en dag uten» (Skomsvold 2009, 93). Ingen behøver Mathea. Ingen kontakter henne. Hun får ikke bidra, vil ikke bidra. Selv når hun stjeler to syltetøytuber, blir hun ikke sett:

Jeg går automatisk til kassa hvor jenta sitter […] Jeg hører pulsslag mot tinningen, sko som knirker mot gulvet, og en gammel stemme som sier «gomorron» veldig lavt. Jeg skjønner at det er meg. Jenta svarer ikke, og før jeg vet ordet av det har jeg spasert rett forbi henne. Det er ingen alarmer som går av, og ute er alt ved det vante, alle oppfører seg som om ingenting har skjedd. (Skomsvold 2009, 95–96)

Mathea prøver å delta. Eller, hun tenker at hun skal delta. Når det skal være dugnad i blokka der hun bor, blir hun glad, og «egentlig er det sikkert fint å være krum når man skal plukke søppel», tenker hun (2009, 49). Hun blir både lettet og skuffet når det står på plakaten at eldre og uføre er fritatt (2009, 44). Så hun baker i stedet rundstykker til dugnaden i nabolaget, men hun tør ikke gå ned med dem. Hun spiser alle selv mens hun ser på naboene fra bak gardinene. De ser henne og ser bare en rar, sær gammel dame. Men dette er visst ikke noe nytt som er kommet med alderdommen: «[F]lasketuten pekte aldri på meg, jeg ble aldri funnet når barna i nabolaget lekte gjemsel og jeg fikk aldri mandelen i grøten på lille julaften. Mor og far fikk den annethvert år, det var nesten påfallende. […] Det er selvbedrag å tro at man ikke kan være ensom bare fordi man er opptatt, men det viktigste er at ingen andre tror du er ensom» (2009, 62). Ensomheten etablerer en eksistensiell uro i romanen. «Det hadde vært fint å ha utgjort en forskjell», tenker Mathea (2009, 61). Men hun investerer i handlinger som ikke fører henne noe sted. Tv-en og favoritten Einar Lunde er hennes eneste selskap, hennes sosiale arena. Hun perfeksjonerer og lykkes i handlinger som jo ikke hjelper henne på noen måte, som ikke gir mening, som å åpne en ny dorull helt perfekt, uten at det blir revne. Slikt får hun til, men «jeg kjenner likevel bare tomhet der jeg står på badegulvet med dorullen i hånda» (2009, 97–98). Livsfølelsen hennes er preget av utenforperspektivet, og det får eksistensielle konsekvenser.

I oppgangen får hun øye på en lapp om det hun kaller kosetreff på eldresenteret. Hun blir uvel av å lese om det. Likevel går hun dit: «Jeg skal på kosetreff på eldresenteret, det er siste punkt på lista, jeg skal til holdeplassen før døden og bli sett» (Skomsvold 2009, 110). På veien raser hun etter en gammel mann med rullator, hun synes han ser ensom ut, «mye mer ensom enn meg […] Jeg tar ham raskt igjen. Hvis jeg bare går her rett bak ham vil kanskje folk tro at vi kommer sammen. […] Det er faktisk nesten så jeg tror det selv» (2009, 111). Treffet innebærer en risiko for Mathea, hun vet ikke hvordan hun håndterer et rom fullt av folk, hun bare lukker øynene og følger etter rullatormannen (2009, 111–112). Mannen heter Rolf, og rullator-Rolf blir tatt godt imot, han har et bord fullt av kjente å sette seg ved. Så Mathea vil snu, hun vil hjem. Hjem for å planlegge døden. Men døra lukker seg. Mathea havner alene på et bord sammen med gevinstene, hun legger jakka si over den ene stolen, så det skal se ut som om hun venter på noen. «Jeg lurer på hva Rullator-Rolf har som ikke jeg har», tenker Mathea (2009, 112). Så ser det plutselig lyst ut. De serverer rullekake, og rullekake er ikke akkurat det verste hun vet (112). Men kaken kommer aldri til Mathea. Så er det lotteri. «Dette tar jo helt av», tenker Mathea. Egentlig vil hun bare gråte (2009, 113). Men hun retter seg opp. Bordet foran henne er tomt for gevinster, og lotteridamen sier at det bare er én gevinst igjen:

Jeg blir brennhet i kinnene, for jeg tror hun mener meg. Men så napper hun til seg jakka mi, hun holder den opp foran seg. «Denne jakka er litt spesiell, […] den er satt sammen av ørevarmere.» Jeg synker nedover og nedover, alt er uklart og tett rundt meg, og da jeg endelig kommer opp til overflaten igjen og skal trekke pusten for å si noe, er det for sent. Vinneren er allerede trukket. Samtidig sier en mann at dodøra har vært låst i en halvtime og det er ingen som svarer når han banker på. «Kanskje det er slag», sier damen med vinnerloddet idet hun stapper jakka mi ned i en bærepose, og alle blir oppildnet. (Skomsvold 2009, 114)

Kanskje er det Mathea som har låst seg inne på doen. Det synes opplagt straks det blir fortalt, siden ingen ser henne. Så holdt hun seg for seg selv. Utenfor. Hun venter på å bli sett. Men det skjer ikke. Hun ville egentlig ikke til eldretreffet, men gikk dit i håp om å oppleve kontakt og samvær, for å bli sett på noen måte. Trolig anså hun risikoen som liten, hun regnet med at der ville hun bli sett. Men selv der er det ingen som ser henne. Så velger hun selv å forsvinne.

Litteraturprofessor Per Thomas Andersen henspiller på det sosiolog Ulrich Beck kaller et risikosamfunn i boka Risikogesellschaft. Auf dem Weg in eine andere Moderne (1986). Her lanserer Beck sin tese om at en ny globalisert risiko har skapt en alternativ og radikalisert modernitet. Eksistensen får dermed hva Andersen kaller «en ny risikoprofil» (Andersen 2003, 105). Det kan også gjøre seg gjeldende i alderdommen, der selve eksistensen blir utfordret fordi betingelser som påvirker identitet, tilknytning og orientering, kan bli problematiske på en ny og prekær måte (jf. Andersen 2003, 105). Dette gjelder spesielt for Skomsvolds, Lindstrøms og Skogstads romaner samt for ei novelle av Johan Harstad (se nedenfor, i kapitlet Døden), der de litterære personene opplever at nettopp identitet, tilknytning og orientering blir problematisk på en ny og prekær måte fordi de har mistet sin nærmeste; deres eksistensielle betingelser er dermed endret. For særlig Skomsvolds, Skogstads og Harstads hovedpersoner påvirker det evnen og viljen til å leve, men også hvordan de håndterer hverdagen. Det samme peker seg ut i Jan Kristoffer Dales novelle «Sør» fra samlingen Arbeidsnever (2016), der hovedpersonen er blitt enke. Det blir fremstilt som en vanskelig overgang, noe som forsterkes av at den aldrende svigerfaren også opplever tapet av sønnen som en krise. Tapet utløser sorg, men verst er den redselen svigerfaren føler for at også svigerdatteren skal forlate ham. Han er redd for å bli alene, han trenger henne: «– E har bare du, hadde han sagt» (Dale 2016, 85). Svigerfaren har resignert og satt seg til i stolen, der han ved enhver anledning gjentar overfor svigerdatteren at han bare har henne – avhengighetsperspektivet gjør seg gjeldende og preger hans livsstrategi og holdning. Slik synliggjør novella hvordan familien fortsatt spiller en viktig rolle i eldreomsorgen, at den ikke bare kan erstattes av velferdsstatens velferdstjenester. Når man verken har familie, venner eller velferdstjenester å støtte seg på, som Mathea, blir livssituasjonen kritisk.

Tilknytning, sorg og umyndiggjøring

Når vi mister den personen som har fungert som hva psykolog Sissel Gran (2019) kaller «livsvitne», blir livsbetingelsene endret. For mange vil det representere en krise. Opplevelsen av krise kan forsterkes av at mulighetene for å etablere nye tilknytninger kan være redusert når vi har nådd en viss alder. Etablering av nye tilknytninger kan også fremstå som mindre attraktivt. Likeledes kan livet bli markant annerledes når vi mister retten til å arbeide og derved muligheten til å delta og være virksomme på samme måte som før. Man må finne frem til nye roller å fylle, eller nye måter å fylle sin rolle på. Da kan ulike former for tap skape nye muligheter. Men nye eksistensielle betingelser og utfordringer kan også påvirke evnen og viljen til å leve. Skomsvolds Mathea plages av at mannen er forsvunnet, og av at hun selv er i ferd med å forsvinne i overført betydning fordi hun mangler livsvitner. På en måte er hun allerede forsvunnet siden ingen ser henne, selv ikke når hun oppsøker et såkalt kosetreff ved eldresenteret. Risikoen for å bli oversett der var så liten at skuffelsen blir desto større. «[J]eg skulle ønske noen kunne ringt på, selv om det bare var for å stikke av», tenker hun (Skomsvold 2009, 107). Hun opplever lengsel, uro og ensomhet, og sannsynligheten for at situasjonen vil bedre seg i nær fremtid, er svak.

Livet i senmoderniteten og livsbetingelsene i vår egen tid preges av hva Per Thomas Andersen kaller eksistensiell uro (2006, 15), eller av hva sosiolog og filosof Zygmunt Baumann kaller reduserte forventninger (Baumann 2000, 88–89). Opplevelsen av eksistensiell uro eller også av reduserte forventninger kan forsterkes i alderdommen, noe samtidslitteraturen bekrefter. Demens, alvorlig sykdom eller tap av livspartner er ofte årsaken. Tilknytninger og orienteringspunkter blir svekket eller forsvinner. Dette kan skape en følelse av identitetsoppløsning og eksistensiell krise. Opplevelsen av denne typen krise er poetisk og intenst fremstilt i Susanne Skogstads roman Svartstilla (2018), som forteller historien til en gammel kvinne som nylig er blitt enke. Hun er i dyp sorg og opplever at hun ikke bare har mistet mannen. Hun mistet også seg selv da han døde:

Men eg er ikkje ho lenger.

For du er ikkje lenger.

Og aldri meir skal vel eg verte den same.

(Skogstad 2018, 47)

Hun gir opp livet. Sorgen og minnene fyller henne mens hun venter på å slippe fra. Tapet har skapt en ny livsholdning; hun søker ikke lenger utover, hun søker bare innover i seg selv, innover i svartstilla: «I det mørket eg før frykta. Som eg no ikkje vil ut frå» (Skogstad 2018, 103; se også 123). I svartstilla opplever hun nærværet av sin avdøde mann; her kan hun ukomplisert få være den ingen hun føler seg som. Sorgen former hennes identitetsfølelse, og hennes identitet er i oppløsning:

Eg lukkar auga.

Pustar.


Kjenner korleis eg saknar deg.

Men du kjem ikkje att.

Og vi er ikkje saman.

Og eg er ikkje kone.

Og eg er ikkje mor.

Og eg er ikkje lenger noko.

(Skogstad 2018, 117)

Hvem er hun uten mannen? Hun føler seg som ingenting. Ifølge medisiner og sorgforsker Kristiane Hansson lever vi livet på det mest intense når vi sørger, for vi blir stilt overfor eksistensielle følelser og spørsmål som «hvem er jeg uten deg» og «hva er meningen med livet» (Hansson 2019, 17). Enkens følelser er slik sett universelle. Samtidig er de unike.

Tapet og sorgen fremkaller følelser som gjør at hun bare vil være i fred i hjemmet sitt, der hun med tingene og minnene føler seg nærmest mannen sin. Tapet av mannen har skapt et brudd med normaliteten som får eksistensielle konsekvenser. Ifølge Per Thomas Andersen kan steder, omgivelser og situasjoner «inneholde et affektivt register som skaper en normalitet det nesten er umulig å stille seg utenfor» (2019, 38). Den stemningen og de minnene som hjemmet og tingene frembringer, bidrar til å opprettholde en viss grad av normalitet også etter tapet av mannen. Men hun forholder seg passiv og velger å lukke seg om minnene og sorgen. Eldstesønnen Jon reagerer motsatt, han får behov for å handle. Han håndterer sorgen med å ville rydde og kaste. Han starter med å kaste alt på loftet for å tømme morens hus, mot morens vilje.

For sønnen er kastingen terapi. For moren fungerer kastingen som et overgrep; hun opplever at han kaster det som forbinder henne til ektemannen. Huset og tingene er det som holder liv i minnene og skaper en følelse av nærhet til ham hun savner så sterkt. Kastingen motarbeider dermed enkens muligheter til å komme seg gjennom den tyngste sorgfasen ved hjelp av hjemmets stemning og inventar. Med tingene forsvinner minnene, og uten dem har hun ingenting som kobler seg til livet. Barna, og først og fremst eldstesønnen, verken anerkjenner eller viser respekt for morens sorg.

Barna vil heller ikke respektere morens ønske om å få være hjemme. De lytter ikke lenger til moren. De sluttet å lytte idet hun ble stille og innadvendt. De mener hun må håndtere sorgen annerledes, at hun ikke kan tillate seg bare å ville sørge. Som enke er hun havnet i en utsatt posisjon, der særlig Jon forholder seg forretningsmessig til morens sorg:

Jon trekkjer fram ein stol og set seg ved sengekanten. Lenar seg bakover og legg beina i kors. Som om han er på møte. Som om han skal gjere ein avtale. – Dette går ikkje lenger. Dette må ta slutt, mor. Han legg trykk på må. Som om dette er noko eg gjer for å vere tverr. Som om eg er umedgjerleg med overlegg. – Vi kan ikkje halde på slik lenger. Vi veit snart ikkje kva godt vi skal gjere for deg. (Skogstad 2018, 98–99)

Barnas reaksjoner er forståelige, for kan de tillate at hun gir opp livet? De føler seg forpliktet til å gjøre noe. Men det moren opplever, kan ikke fikses, slik eldstesønnen vil og forventer (2018, 99). Barnas mangel på respekt for moren er komplett når de tvangsflytter henne til et sykehjem, noe Jon er primus motor for:

– No må du halde opp. Eg synest du burde nytte denne tida til å prøve å gå vidare med livet ditt. Tenkje på noko anna. Kome deg vekk frå huset og alle tinga til far. No får du vere litt sosial, no har du nokon som får deg opp om morgonen, du får vere i aktivitet. Eg trur dette vert veldig bra for deg. Eg ser ut vindauget. Ynskjer Jon all sorg og liding i verda i denne augneblinken. (2018, 149)

Barna tror de gir moren en ny mulighet til å leve godt. Men i praksis har de umyndiggjort henne og fjernet henne fra det eneste stedet der hun finner noen grunn til å leve. Ved å innskrenke morens autonomi rammer de hennes verdighet, for med professor Michael Rosen, og dermed indirekte også filosofene Immanuel Kant, Arthur Schopenhauer, Ruth Macklin og James Griffin, vil jeg fremheve at autonomi er en forutsetning for verdighet (Rosen 2018, 5, 21, 25). Kant anser likefrem autonomi som «the ground of the dignity of human nature» (sitert etter Rosen 2018, 21). Å frata andre muligheten til å velge og handle i eget liv tilsvarer med Martha Nussbaums ord å «dehumanize and objectify» mennesket på en særlig krenkende måte (jf. Nussbaum & Levmore 2018, 17). Skogstads roman belyser hvordan dette kan skje, og hva det kan føre til.

Moren er sårbar etter tapet. Hennes sosiale rolle og identitet er i oppløsning, og hennes fremtidsperspektiv er svekket. I tillegg blir hun behandlet som en underordnet når barna misbruker sin maktposisjon. De utøver det Per Thomas Andersen, med støtte i filosofen Alison M. Jaggar, kaller «emosjonelt hegemoni», som skaper en sosial struktur (Jaggar 1992, 159; Andersen 2016; 135–138; 2019, 45). Barna tar bestemmelser på vegne av moren som bryter med hennes egne ønsker, og de snakker om henne som om hun ikke er til stede, som om hun ikke forstår. Slik manifesterer barna sin dominante posisjon, og med sin atferd og sine ord oppnår de å bryte ned moren enda mer, enda de tilsynelatende forsøker å redde henne ved å få henne til å ville det de vil.

Moren yter motstand med sine tanker, noe eksempelvis anaforene i sitatet nedenfor synliggjør («Som om eg ikkje ...»). Det forblir uklart om hun også sier noe av det hun tenker. Særlig eldstesønnen får henne likevel til å tvile på seg selv, til å resignere. Setningen «Men så er eg vel heller ikkje det» skaper et brudd i romanens lyriske oppsett som underbygger den tvilen og resignasjonen som sønnen evner å fremprovosere:

– Kva seier ho? Han ser på syster si som om eg ikkje er her.

Som om eg ikkje er mor hans.

Som om eg ikkje lærte han å drikke frå glas.

Som om eg ikkje tørka nasen hans om vinteren.

Som om eg ikkje har pressa argumenta hans før.

Som om eg ikkje lenger er hans like.

Men så er eg vel heller ikkje det.

Og så ser han meg vel heller ikkje slik.

Ikkje no.

Ikkje lenger.

– Eg trur ikkje mor er heilt klar.

(Skogstad 2018, 24)

Moren tar til seg sønnens implisitte og eksplisitte anklager. Hun internaliserer dem og gir ham rett, selv om hun ikke er enig. Likevel blir hun påvirket. Men sønnens slutning om morens klarhet strider med hva leseren tenker om moren. Sønnen feiltolker morens stillhet og ser selv gammel melk i kjøleskapet som et tegn på at hun ikke lenger har grep om verden (2019, 24). Leseren, som får tilgang til morens følelser og tanker, får kjenne på morens fortvilelse og blir hennes eneste allierte. Leserens medfortvilelse forsterkes av at leseren er like maktesløs som moren overfor en sønn som overreagerer og misbruker sin overlegenhet i situasjonen. Hun tenker: «Eg har lyst å gje han mitt hovud. Eg har lyst til å gje han mine kjensler. Og sjå han gå i kne» (2019, 35). Hun oppnår ikke dette overfor sønnen før det er for sent for hennes del. Men det hun ikke oppnår overfor sønnen, oppnår hun overfor leseren. Derfor er dette en viktig roman.

Mens leseren får tilgang til enkens tanker og følelser, later det til at hun knapt får uttrykt dem overfor barna. Slik sett er det lett å dømme hennes barn for hardt, for leseren vet mer enn dem. Sammenlignet med Jørgen i Mjønes’ roman og Bodvar i Kaslegards roman (se kapitlene Alderdommens tabuer og Sykehjemslivet) forsøker ikke Skogstads enke å sikre seg ved å gjøre barna til lags. Men til forskjell fra Jørgen og Bodvar, som er på bortebane (sykehjem), er hun på hjemmebane og dermed på et tryggere sted, sammen med sine nærmeste. Likevel er den dominante asymmetrien i relasjonen foreldre–barn snudd om på; moren er i og med sorgen blitt den underdanige.

Moren har det ikke godt, men alene og i fred i eget hjem får hun slippe følelsen av å være en byrde for barna (jf. 2018, 139). Det føles som en lettelse: «Så kjem endeleg augneblinken då dei har gått, alle saman. Og eg dreg eit sukk av lette idet døra går igjen bak Jakob. Og eg er åleine. Og vi er åleine. Og vi er saman» (2018, 140). Hjemmet er en essensiell del av hva vi kan kalle hennes emosjonelle geografi. Huset og tingene rommer hennes minner om mannen. Huset og tingene gjør sorgen mer overkommelig, for der er hun ham nærmest. I likhet med Engers roman Mors gaver (2013) underbygger denne romanen slik hva antropologen Arjun Appadurai kaller «tingenes sosiale liv» (1986), som i sosiologiske undersøkelser har vist seg å spille en essensiell rolle i utformingen av hjem for eldre mennesker – et hjem og dets ting legemliggjør fortiden i nåtiden. Våre hjem og våre ting har derfor en affektiv verdi, noe blant andre sosiologen Jenny Hockey, helseforskeren Bridget Penhale og geografen David Sibley fremhever i artikkelen «Environment of Memory». Deres undersøkelser viser blant annet at «older adults may manage and maintain personal identity via home space» ([2005] 2017, 138). Hjemmerommet kan fungere som «both a spatial resource and constraint», ifølge Hockey, Penhale og Sibley ([2005] 2017, 138). Det er primært en ressurs i Skogstads roman. Men hjemmerommets funksjon er dobbel: Det hjemmerommet som gir henne muligheten til å lukte ektemannen og føle nærværet av ham, som hjelper henne til å huske minnene, det fungerer også begrensende i den forstand at det heller ikke lar henne glemme at det er ektemannen som mangler, som ikke lenger finnes i det rommet. Men først og fremst har huset og tingene tatt over livsvitnerollen etter ektemannen. Slik illustrerer denne romanen i stor grad at «the material environment which survives a dead spouse can take on agency and provide a powerful form of emotional mediation which orchestrates the affective life remaining to their bereaved partner» (Hockey, Penhale & Sibley [2005] 2017, 144). Når moren ikke lenger kan hindre barna, blir hun likevel trillet inn i rullestol på det hun selv kaller «gamleheimen». For henne er det bare et fremmed sted. «Ingen stader eg tenkjer at her vil eg vere» (2018, 150). Hun blir forlatt på et rom der mannens stille nærvær mangler (151). Her føler hun seg helt alene. Hun opplever at alt nå er slutt. Hittil har «stilla som er fråveret av nærleiken» (25) til mannen holdt henne oppe. På gamlehjemmet har hun mistet også den.

Moren forsvinner raskere for dem når de tvinger henne til å bo på et fremmed sted. Familien oppnår å forkorte livet hennes, de foretar hva kriminologiprofessor Mike Brogden kaller «bureaucratic disposal in a so-called care home», noe han ser som et effektivt middel for å fremskynde døden (Brogden 2001, 53). Hjemmet og sykehjemmet representerer i denne romanen to ytterpunktsteder, de er begge hva vi med Andersen kan kalle «affektive rom» (2019, 38), med kontrasterende ladning. For enken er det bare i hjemmet det nå er mulig å eksistere, selv om hun lever det jeg vil kalle et minimalt liv – hun gjør knapt noe annet enn å puste, tenke og føle. Plassert i et nøytralt og fremmed sykehjem finner hun ingen grunn til å ville puste. Når mannen er borte, er huset alt hun har igjen av ham: «Eg kjenner korleis det riv inni meg. Kor umogeleg det er å skulle forlate dette huset. Kor grotesk. Skulle nokon andre bu her? Nokon som ikkje veit at dette huset rommar stilla som er fråveret av nærleiken din. [...] Som ikkje veit at dette huset er deg. At dette er alt eg har att» (Skogstad 2018, 25).

Flyttingen av moren hadde gode intensjoner. Eller også handlet barna slik de trodde det var forventet av dem. Fremfor å være tilgjengelig, lytte, anerkjenne hadde de et behov for å gjøre noe, tvinge frem en endring. Det velferdstilbudet som i prinsippet kunne tilby moren en verdig og sosial hverdag, blir det stedet der svekkelsen for alvor akselererer. Idet hun mistet sin nærmeste, ble hun ensidig avhengig av andre som ikke er gjensidig avhengig av henne. Slik forrykkes maktforholdet mellom henne og barna. Når barna behandler moren som et umyndig barn og ikke er åpne for å anerkjenne morens egne ønsker om å få bo i fred i eget hjem, får det negative følger for moren, som opplever at hun på sykehjemmet «falmar vekk i ingenting» (2018, 151). Romanen illustrerer psykolog Mark Freemans poeng med begrepet «narrative foreclosure» (1993) – Skogstads enke lukker livsfortellingen for tidlig. For henne blir alderdommen redusert til en fase der det ikke er mer å oppleve eller oppdage idet mannen er død. Skogstads enke er emosjonelt sett ute av stand til å snu denne lukkingen, til forskjell fra for eksempel jeget i Holviks roman. Men både Skogstads og Holviks roman tydeliggjør hvilken betydning både andres og egne holdninger har for hvor god alderdommen kan være, for også omsorgen må være bærekraftig.

Skogstads enke reagerer med sterk lengsel som rammer henne både psykisk og fysisk, og hennes reaksjon er helt naturlig. Men den er sterk og altoppslukende, og dermed livstruende, siden den varer lenge. Når hun ikke får lov til å sørge i fred, blir sorgen mer komplisert – den blir akkompagnert av kompliserende følelser rettet mot særlig eldstesønnen, men også mot seg selv, siden hun lar seg påvirke av Jons dominerende atferd. Når hun blir tvangsplassert på sykehjem, visner hun med sorgen. Først når hun nesten er borte, innser de at hun må få dø i eget hjem, under ektemannens jakke: «Og slik finn eg ro. Og slik finn eg fred. Her, i huset vårt, under jakka di. I stilla frå fraværet av nærleiken din» (Skogstad 2018, 155).

Et eget rom – enketilværelsen

Hovedpersonen Magda i Bergljot (Kaslegard) Nordals debutroman Magda (2009) er 77 år og nyslått enke. Men hun opplever og håndterer tapet annerledes enn Skogstads enke. Romanen åpner med det som kan være en drømmescene. Det er morgen, og Magda har ennå ikke stått opp. Hun hører mannen synge fra badet, før han kommer inn til henne, strekker armene ut mot henne – «ho ser det ikkje, men ho høyrer det, ho høyrer hendene hans opne seg og munnen hans forme seg til eit kyss, før alt revnar og eksploderer i tusen millionar fargar. Auga hennar sprenger seg ut og blir liggande oppå dyna» (Nordal 2009, 5). Hun våkner idet alt revner, når hun innser at lyden av ham bare var drøm. «Ho har greidd å løfte seg opp på albogane og no ligg ho med auga på dyna, og mannen hennar er borte» (Nordal 2009, 5). Trolig våkner hun til mannens begravelsesdag, for denne åpningsscenen avløses av minnesamværet for mannen. Hjemmet fylles av mennesker. Magda serverer bringebærkake og kaffe til blant andre «dressnippar» som kommer for å vise sin oppmerksomhet og presisere at Bodvar «var ein flott mann» (2009, 6). Den synekdokiske fremstillingen (del for helhet) fremhever hvor fremmede eller også hvor lite viktige mange av gjestene er for Magda. Samtalen holder seg representativt nok på et enkelt og overflatisk nivå gjennom minnestunden. De koketterer, drikker kaffe og spiser kake. Men Magda liker besøket: «Det gjer godt å sjå alle menneska i stua hennar som liker kaffen og forsyner seg av kakene. Ho høyrer dei smattar og mmmm-ar frå kvar ein krok. Det gjer at ho svevar gjennom rommet, med kaffikanna og kakefatet» (2009, 7). Men Magda bryter med det forventede der hun svever rundt og er blid og god vertinne og i tillegg forteller ting om mannen som de andre ikke kan kjenne igjen. Hun hevder at han var musiker, noe han var for henne da han spilte på husorgelet i kjelleren, der de også danset. Swing, cha-cha-cha, rumba. Hun får en form for taus respons som får Magda til å fremstå som rørete og ustabil. Siden de har vært del av et bedehusmiljø, fremstår dessuten Magdas opplysninger om danseutsvevelser og hennes dansebevegelser som særdeles upassende. Kaffekanna blir tung i hånda, Magda prøver å le bort den ubehagelige stemningen som oppstår fordi Magda var for lett i stemningen. Hun ender med å skamme seg (2009, 7). Det er forventet at en enke skal sørge, være stille, tung. Den gode venninnen Rut avskriver Magdas atferd med at Magda har for mye å tenke på, at det derfor «går i surr» for henne (2009, 9). Men leseren opplever at Magda er seg selv; hun er fri, åpen, lett, i motsetning til Rut, som alltid kler seg svært godt, i både konkret og overført betydning (2009, 15). Magda har som enke fått sitt eget rom, i konkret forstand, men også i form av frihet til å kle seg og gjøre eksakt som hun vil: «No har eg mitt eige rom, tenker ho. Cha-cha-cha og eige rom, med kva mulegheiter som helst» (2009, 15). Hun har planer for fremtiden, og hun tilvenner seg ved å rydde mannens ting ut av huset (2009, 17, 19). Hun har overskudd og ser fremtid: «I morgon blir det andre boller» (2009, 17).

Klart Magda er i sorg. Men først etter minnesamværet opplever Magda at hun kan sørge (2009, 10). Dessuten, det å miste kan være en ambivalent opplevelse. Det er trist, og krevende, i den grad man må finne ut av hvordan man skal håndtere livet videre. Men det kan samtidig oppleves som en lettelse, som en befriende vending. Ekteskapet hadde sine gode sider, men allerede tidlig i romanen blir det opplyst at Magda «visste også kvifor han ikkje gjekk heim» (2009, 8), hvorfor Bodvar fortsatte å gå på jobb også etter at han ble pensjonert. Deres relasjon blir lansert som en gåte som bruddvis blir belyst utover i romanen.

På mange måter er Magda blitt begrenset av mannen, eller hun har latt seg begrense. Straks hun lever alene, lever hun friere, selv i det små, som når hun tasser «barføtt og truselaus på kjøkkenet for å ete frukost» etter å ha sovet til over ti, «som ein tenåring!» (2009, 20). Og mens Bodvar og Magda aldri feiret sankthans, har Magda i år store sommerfestplaner. Hun bryter med normen for hvordan en enke skal oppføre seg. Å feire sankthans dagen etter sin manns begravelse blir ansett som upassende av blant andre venninnen Rut – som for øvrig synes å sørge mer over Bodvars bortgang enn Magda (2009, 22, 23, 34–35, 70). Rut glemmer at Magda nok hadde sørget ferdig før Bodvar døde, mens han bodde på sykehjem; i praksis har hun allerede følt seg som enke en stund. Hans død representerer muligheten til å leve annerledes. Selv om hun er voksen, fri og selvstendig, opplever hun at hun fortsatt blir bundet av andres meninger, og da særlig av hva venninnen Rut og datteren Mari forventer, men også av minnet om hva Bodvar ville ha ment (se f.eks. 2009, 76, 94, 97, 108). Bodvar har blant annet regulert Magdas kontakt med sønnen, og han har hindret henne i å besøke ham. Men denne gangen reiser Magda: «[I]ngen kan hindre meg. Ikkje denne gongen, no er det slik, og ingen skal hindre meg» (2009, 98).

Far–sønn-relasjonen var dysfunksjonell de siste årene. Ifølge Magda gikk begge i vranglås; de maktet ikke å kommunisere med hverandre (2009, 21), noe som har dempet ekteskapsrelasjonen så vel som Magdas muligheter til å ha god kontakt med sønnen Truls. Hun føler skyld, hun tenker at hun «kanskje kunne ha gjort det betre for seg sjølv, og for Truls. Noko anna kunne ho ha gjort, eller sagt. I staden vart det stille berre. Stille etter den store Bodvar-stormen» (2009, 27). Uten Bodvar blir det lettere for Magda å pleie relasjonen til Truls. Hun opplever at «alt ho mista undervegs ligg for dagen» (2009, 50). Hun vil reise til Berlin, der sønnen bor: «Visst skulle ho danse! Visst skulle ho pakke og reise til Berlin!» (2009, 90). Tapet av ektemannen gjør at Magda blomstrer opp, hun resignerer ikke. Hennes reaksjon på tapet av ektemannen kontrasterer dermed sorgreaksjonen til Harstads, Skogstads og Skomsvolds hovedpersoner, som alle også opplever å miste sin livspartner (jf. ovenfor samt nedenfor, i kapitlet Døden).

Til forskjell fra Magda gir enken i Susanne Skogstads roman Svartstilla (2018) opp når hun mister mannen sin. Han har vært en viktig forutsetning for hennes styrke og livsvilje. Hun opplever at hun mistet seg selv med ektemannen. Livet gir ikke lenger mening uten ham. Savnet fyller tilværelsen, og hun finner ingen grunn til å leve det livet som nå føles som et fangenskap (Skogstad 2018, 97). Fortvilelsen gjør at hun ikke holder ut det å leve, og når eldstesønnen begynner å kaste ting og tømme hjemmet, opplever hun at både hun og ektemannen forsvinner med tingene. Magda, derimot, rydder og kaster ut ting selv (2009, 15, 17, 19) for å bli fri fra sorg og bindinger, for å leve godt videre.

Alderdomsforskerne Daatland og Solen fremhever at den gode alderdommen er «representert ved den reflekterte, ikke den resignerte, gamle» (Daatland & Solem 2011, 148). Skogstads kvinne representerer den resignerte, men hun mister likevel ikke evnen til å reflektere over eget savn og egen situasjon. Snarere forholder Skogstads kvinne seg særdeles reflektert og analytisk til tilværelsen og til sorgen. Hun tenker seg gjennom samlivet og savnet. Slik opprettholder hun et nærvær til mannen gjennom minner mens hun venter på å få slippe fra livet selv. Problemet oppstår når hun har godtatt at slik livet er nå, slik må det være, mens barna, og særlig eldstesønnen Jon, ikke godtar eller anerkjenner den erkjennelsen. Deres motstridende holdninger kolliderer og gjør situasjonen verre for begge parter:

Eg vil fortelje han at dette er livet. Og at det må vere greitt. Men eg gjer det ikkje. For eg kjenner det jo. Eg kjenner at det finst ein angst. Og kanskje er det nettopp det. Lammande angst for at eg aldri meir skal få sjå deg. For at du er vekk.

Og for at eg aldri meir skal få kvile.

(Skogstad 2018, 98)

Mens Magda ikke lar seg begrense lenger, opplever Skogstads enke at hun på ulike måter rammes av geriater Peter F. Hjorts tre perspektiver (2010, 24–25), for hun ser ingen fremtid, hun vil aldri komme seg videre etter tapet (jf. evighetsperspektivet), hun vil være i fred, men trenger likevel andres hjelp til bestemte gjøremål (jf. avhengighetsperspektivet). Samtidig er hun uten mannen utenfor fellesskapet, hun er redusert til en som man (mener man) må ta seg av, en som ikke lenger er en likeverdig del av fellesskapet fordi hun ikke makter eller orker å leve livet videre uten ektemannen (jf. utenforperspektivet).

Hvordan de to enkene håndterer tapet forskjellig, påvirker også hvordan barna reagerer i situasjonen: Magdas datter lurer på hva moren kan være opptatt med nå som hun er enke og burde sørge, hun opplever at moren lever for mye og for godt alene (2009, 20). Barna til Skogstads enke opplever derimot at moren sørger for mye, at hun glemmer å leve videre (2018, 98–99). Mens hun søker trøst i minnene og vil være i fred i eget hjem, der hun fortsatt kan føle ektemannens nærvær, ser Magda fremtid og nye muligheter. Relaterer vi deres utvikling til den såkalte «tosporsmodellen for sorgmestring», som er utviklet av psykologen Margaret S. Stroebe, ser vi at de avviker fra en balansert pendling mellom «tapsorientering» og «gjenoppbyggingsorientering» (Stroebe 2009; jf. også Dyregrov, Plyhn & Dieserud 2010, 188–189). De velger hvert sitt ytterpunkt: Mens Skogstads enke bare er orientert om tapet, er Kaslegards Magda primært orientert om gjenoppbygging. De har omvendt utvikling; den ene visner, den andre blomstrer. Skogstads enke viser oss sorgens alvor, mens Magdas tenke- og væremåte synliggjør at også alderdommen rommer fremtid og muligheter.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon