Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kapittel 8. Å leve med demens

Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo. Bjørkøy arbeider med bokhistorie, barnelitteratur og narrativ medisin. Samtidslitterære alderdommer er hennes første monografi.

I 2019 lever mellom 80 000 og 100 000 med demens i Norge (fhi.no 2019). Demens rammer mange. Likevel kan demens oppleves som et skambelagt tabu. Derfor kan litteraturens fremstilling av demens gi kunnskap og utfordre vårt syn på mennesker som lever med demens. Dette utforsker jeg med vekt på romaner av Merethe Lindstrøm, Cecilie Enger, Sunniva Lye Axelsen og Laila Sognnæs Østhagen. Tingenes affektive verdi blir dessuten tematisert i dette kapitlet. Jeg etablerer derfor noe dialog med antropologen Arjun Appadurai (1986), sosiologen Jenny Hockey, helseforskeren Bridget Penhale og geografen David Sibley. I tillegg bruker jeg Per Thomas Andersens begrep eksisted, som vil si et faktisk, hektisk og betydningsfullt sted som forteller om hvordan vi «er-i-verden» (Andersen 2013, 9). For hvilket eksisted har den demente som ikke lenger er en del av den faktiske, hektiske og betydningsfulle hverdagen?

Nøkkelord: alderdom, demens, diagnose, eksisted

In 2019, between 80,000 and 100,000 Norwegians live with dementia (fhi.no 2019). Nevertheless, dementia can be perceived as a shameful taboo, which has motivated Frode Grytten to write the play Albert & Anna, where he makes visible the demented man. The point of this book, and especially this chapter, is not to diagnose. But in the works where the diagnosis appears to be fairly obvious, I relate to some relevant knowledge presented by researcher Signe Tretteteig (2015) and age researcher Runar Bakken (2014).

In this chapter, I explore how dementia is depicted, with emphasis on: What can literary depiction of dementia teach us? And how can literary depiction of dementia challenge our view of people living with dementia? Novels by Merethe Lindstrøm, Cecilie Enger, Sunniva Lye Axelsen and Laila Sognnæs Østhagen play an important role. The affective value of things is thematized. I therefore establish some dialogue with anthropologist Arjun Appadurai (1986), sociologist Jenny Hockey, health scientist Bridget Penhale and geographer David Sibley. In addition, I use Per Thomas Andersen’s concept exiplace (eksisted) – an actual, hectic and meaningful place that tells us how we are «in-the-world» (Andersen 2013, 9). What happens to our«exiplace» when we develop dementia?

Keywords: old age, dementia, diagnosis, exiplace

Kvar dag spør mann (80): – Kven er du?

Kvar dag svarar kvinne (77): – Kona di.

Kvar dag streifar handa hennar

kinnet hans.

(Grytten 2014, 204)

Hun lagrer mer tid,

men ingen nye minner.

(Østhagen 2014, 154)

Demens er en fellesbetegnelse for organiske sykdommer i hjernen som fører til en generell intellektuell svikt, glemsomhet, desorientering og sviktende dømmekraft (SML demens).

Demens er dermed en alvorlig og varig svekkelse av kognisjonen. Hukommelse, oppfatning og tolkning av sanseinntrykk, oppmerksomhet, forestillingsevne, språk, bedømming, resonnering, problemløsing og begrepsdanning er funksjoner som kan rammes, og demens kan medføre både depresjon og angst (Selnes & Fladby 2017). Hva skjer når et menneske forsvinner, språklig og mentalt? Hvilke følger får den svekkelsen som følger med demens? Dette er problemstillinger som angår mange. Per 2017 var det over 77 000 mennesker med demens i Norge, og man antar at tallet vil fordobles frem mot 2040. I 2017 anser Verdens helseorganisasjon Alzheimer som den største folkesykdommen, noe som kan ses i sammenheng med økt andel eldre befolkning. Men demens rammer ikke bare de såkalt gamle over 65 år. Om lag 4000 av de 77 000 er under 65 år (jf. Selnes & Fladby 2017; NRK-radio-nyhetene den 24.7.2017). De problemstillinger demenslitteraturen aktualiserer, angår derfor også en yngre gruppe som hittil er usynlige i virkeligheten så vel som i fiksjonen.

Forfatter Frode Grytten opplever at demens er et skambelagt tabu. Den opplevelsen motiverte ham til å skrive skuespillet Albert & Anna, som ble turnert med i 2017 (Fossen 2017, 15, 19).1 Stykket springer ut av Gryttens dikt «Til mor mi», der førstelinjen er «Mor mi er forsvunne». Diktet ble laget da Grytten var husdikter i NRK P2-programmet Salongen, og det forteller om da hans demente mor var forsvunnet fra omsorgshjemmet. Grytten og faren kjørte rundt og lette, og under letingen slo det ham: Hva lengtet moren etter? Hagen hjemme, hagearbeidet og rosene. De fant henne i hagen. Tingene hennes lå på trappen, hun hadde ikke lenger nøkler til sitt eget hjem.

Albert & Anna handler om hva som skjer når den ene i et par mister hukommelsen. Partnere som lever sammen, er vitne til hverandres liv (Gran 2019, 142–146). Når den ene i et par mister minnene og ikke lenger kan være et vitne, forvandles tosomheten til ensomhet. Man kan ikke lenger bekrefte hverandre, være troverdige vitner i hverandres liv. Ifølge Grytten trenger kulturen bilder av helt ordinære liv som en motsats til det ekstraordinære og ekstreme (Fossen 2017, 20). Litteratur som fremstiller ulike aspekter ved alderdommen, gir et viktig bidrag. Alderdommen er ordinær fordi den angår oss alle, den er en del av livet. Samtidig er den ekstraordinær i de tilfeller der den endevender unike menneskers ordinære liv med de svekkelser og tap som mange opplever i alderdommen.

Utslagene av demens påvirker både identiteten og den sosiale kompetansen. Man mister muligheten til et myndig liv, og dermed til et verdig liv? Det er fortsatt vanskelig å være åpen om begynnende demens, for disse aldersrelaterte sykdommene og svekkelsene er sterkt knyttet til hvem du er, og hvordan du tenker. Dermed virker det inn på vår identitet og våre relasjoner – på alle deler av det deltagende, aktive og selvstendige livet. Demens igangsetter et slags omvendt identitetsprosjekt. Mens vi fra tidlig i livet stadig skaper vår identitet ved å fortelle vår historie og holde en sammenhengende livsfortelling i gang, slik blant andre sosiologen Anthony Giddens (1991) og psykologen Jerome Bruner (1992) fremholder, mister vi i takt med utvikling av demens evnen til å fortelle vår reelle historie. Som Grytten påpeker, er det lettere å snakke om fysiske sykdommer. Derfor må vi snakke om demens, belyse demens, fremstille demens. Slik kan vi bidra til å redusere skammen, hevder Grytten (Fossen 2017, 19). Dette poenget har også vært en viktig del av min legitimering av og motivasjon for å arbeide frem denne boka.

Fremstilling av demens

I norsk samtidslitteratur er demens til dels fremstilt og tematisert i Merethe Lindstrøms og Cecilie Engers romaner Dager i stillhetens historie (2012) og Mors gaver (2013), men de to romanene er primært pårørendefortellinger; det er de pårørendes følelser og opplevelser som er i sentrum, mens de gamle og demente primært er bifigurer. I romanen I morgen forsvinner jeg litt til (2014) av Laila Sognnæs Østhagen blir demens tematisert og fremstilt med større intensitet og kompleksitet, siden det er hovedpersonen selv som er gammel og dement. Dessuten er fokaliseringen intern, og demensen er en integrert del av det estetiske uttrykket. Det samme gjelder for Sunniva Lye Axelsens roman Følge meg alle mine dager (2011) og Bergljot Kaslegards roman Det som nesten er sant (2017), som jeg kommer tilbake til senere i dette kapitlet, samt Mikkel Bugges novelle «Nag» (2007) og romanen Heim (2018) av Johan B. Mjønes (se også kapitlet Alderdommens tabuer, under «Vold og overgrep»). Axelsens, Østhagens, Kaslegards og Mjønes’ romaner og Bugges novelle avviser Simone de Beauvoirs påstand fra 1970 om at gamle mennesker ikke er interessante fra en subjektiv synsvinkel, så vel som litteraturforsker Nora Simonhjells påstand om at de fleste demensfortellinger er skrevet med et utenfraperspektiv (Beauvoir [1970] 2016, del I, 258; Simonhjell 2017b, 164).

I artikkelen «En litterær epidemi» (2016) kaller Peter Simonsen den økte utgivelsesfrekvensen av litteratur om demens for «en litterær epidemi». Han trekker frem den kanadiske romanen Scar Tissue av Michael Ignatieff fra 1993 som et startpunkt, men mener trenden for alvor ble innledet med amerikanske Jonathan Franzens roman The Corrections i 2001. Av fersk amerikansk litteratur er Matthew Thomas’ roman We Are Not Ourselves fra 2014 et annet viktig bidrag (Simonsen 2016). I artikkelen spør Simonsen: Hvordan kan man fortelle om demensen innenfra? Det krever kunnskap om hva demens er, hvordan den arter seg og kommer til uttrykk. Men litteraturvitenskapelig sett krever det også bevisst arbeid med både form og språk. Mange romanforfattere har eksperimentert med hvordan man kan fremstille det demente sinnet. Engelske B.S. Johnson var tidlig ute med romanen House Mother Normal (1971), som fremstiller syv pleiehjemsbeboeres i stigende grad demente opplevelse av samme begivenhet. Johnson var inspirert av Samuel Beckett, som ofte skrev om reduserte kropper og bevisstheter, om det nakne, vrøvlende, usammenhengende språk (Simonsen 2016). I den danske romanen Ingenmandsland (2003) eksperimenterer Kirsten Thorup med å blande den dementes perspektiv og språk med de ikke-dementes. «Det foruroligende ved denne romans demente tale er, at den demente fremstilles som helt klar i sit eget selvbillede og indre tale samtidig med, at vi ser ham udefra, hvor han vrøvler og nok netop er dement. Det sætter læseren i en række ubehagelige dilemmaer» (Simonsen 2016). Dermed får leseren innsikt i hvor vanskelig det kan være å være dement, at det ikke bare er utfordrende å forholde seg til den demente.

I norsk samtidslitteratur blir dette tydelig i Sunniva Lye Axelsens roman Følge meg alle mine dager (2011), som søker å uttrykke det demente menneskets ord og tanker i et språk som ikke fordekker demensen. I dagboks form blir jegets tanker, minner og følelser fremstilt. Jeget er en kvinne på 89 år, om vi skal tro henne selv ([2011] 2012, 15). Den høye alderen blir elegant gjenspeilet i språket gjennom valg av former som «nu», «efter», «lave» (for «lage»), «aften». Hun bor alene, og hun er ensom og utenfor: «Hvor jeg er trett av mitt eget selskap i blandt! Av og til, om aftenen, kjenner jeg munnhulen lik et halmtak over tungen, og strupen som en støvet garnbunt, fordi jeg ikke har ytret et ord hele dagen. Ingen å tale med, ingen, ingen» (14).2 Når hver dag er lik og kanskje føles lang, gjør det ikke forvirringen mindre for den som er i ferd med å utvikle demens. Når hun attpåtil er mye alene, gjør det ikke situasjonen bedre. Det er «ingen til å protestere» (15), korrigere og orientere, som kan utfordre, støtte, hjelpe. Det er vanskelig å skille ut hva som er forårsaket av ensomhet, og hva som skyldes demens – ensomheten og demensen synes å forsterke hverandre. Denne romanen synliggjør hvordan ikke bare demens, men også hvordan manglende stimuli på grunn av ensomhet kan påvirke orienteringsevnen. All den tiden jeget har til rådighet alene, påvirker både tids- og stedsopplevelsen, noe som kan forsterke demensen, eller det som fremtrer som dement tenke- og væremåte.

Ensom og utenfor har hun for øvrig alltid vært – det er ingen konsekvens av alderdommen. Snarere kan ensomheten blant annet ses som en konsekvens av hvordan hun er blitt behandlet av sine nærmeste, og av et kjærlighetsforhold som ikke fikk utvikle seg. Den hun elsket, forsvant eller forlot henne eller ble fordrevet av familien hennes, og hun ble innlagt og behandlet som psykisk syk, selv om hun, slik leseren oppfatter det, reagerte normalt på det å miste eller ikke få den hun elsket. Hun tvang seg også gjennom en selvprovosert abort. Selv følte hun seg utslitt av kjærlighet og sorg (75). Men ingen av hendelsene synes å ha fremkalt omsorg fra hennes nærmeste. I stedet har hun måttet tilbringe store deler av livet innlagt på sykehus for mentalt syke (58, 64). Hun opplever at hun ikke fikk sørge i fred (74), og skammen over å ha blitt bortplassert og utestengt fra det livet hun forventet, er fortsatt sterk: «Slike som meg er ikke ment til å leve slik som andre» (86).

Det er vanskelig å vite hvor pålitelig jegets gjenfortelling av fortiden så vel som nåtiden er, noe hun også kommenterer selv: «Så blir jeg irritert. Det er jo slettes ingen mening i å føre dagbok dersom halvparten av opplysningene er uriktige! Jeg tørker av kjøkkenbenken med hissige bevegelser og irettesetter meg selv for slusk og slurv» ([2011] 2012, 100). Samtale med naboen fungerer heller ikke så godt: «[S]a jeg det høyt? [...] Men hvorledes kan jeg vite det? Jeg husker jo ikke engang hva jeg beskjeftiget meg med for et minutt siden» (102). Slik er hun fullt klar over at hun ikke alltid har klare øyeblikk, noe hun også kommenterer spesifikt: «Jeg har klare øyeblikk. Men hvorledes vet jeg at de er klarere enn de resterende som utgjør min virkelighet?» (109). Det er det også umulig for leseren å avgjøre.

Hvorvidt dateringene er riktige eller ikke, kan heller ikke leseren vite, men dateringen skaper en illusjon av sammenheng trass i dagbokas ellipser og fragmentariske uttrykk. Det ubestemmelige i kombinasjon med upåliteligheten gjør romanen interessant, idet den etablerer gåter i romanteksten. Samtidig skaper jeg-formen en følelse av nærhet til og solidaritet med jeg-personen som verken fikk elske eller fikk oppleve å bli elsket: «Å, hvor jeg har lengtet efter å bli elsket hele denne lange tiden siden Axel ble borte for meg» ([2011] 2012, 43). Sympatien med jeget forsterkes av hvor isolert hun er; hennes nærmeste pårørende synes å være hennes nieses kusines mann (41), og hennes sosiale liv består av de månedlige turene til doktoren (57). Denne ensomheten er poetisk fremstilt med en emosjonell intensitet som særlig utgjør denne romanens kvalitet, som i følgende innførsel fra dagboka: «Jeg går på gulnende eggeskall. Jeg smiler høyt og gråter uten lyd og uten pust her inne i den kompakte ensomheten min, ingen utsikt; uten stemmer, uten hud. Jeg er påkledd, men husker ikke hvorledes. Jeg smiler til veggene og tenker på flukt» (62). Som 89-åring erkjenner hun at tiden har løpt fra henne, enda hun har «ventet og ventet, og av og til lett. Men alle dager har jeg sett tilbake, og når jeg vil se fremover, husker jeg hvor gammel jeg har blitt. Det slutter her. Det skjer ikke mere» (74). Ensomheten og utenforskapet er fremhevet av at hun er navnløs, samt i tittelen Følge meg alle mine dager. Hun har vært overlatt til å følge seg selv alle sine dager. Leseren er også overlatt til hennes historie som endelig får komme til uttrykk slik hun husker og opplever den i både fortid og nåtid, uten filtrering av familie som ville skjule og fordekke. Slik får hun endelig oppmerksomhet. Men samtidig fremheves det triste i at hun ble overlatt til seg selv og sviktet av sine nærmeste, slik romanens historie fremstiller det. Ensomheten fremheves ytterligere av at jeget er det eneste mennesket som blir fremstilt i romanen og av de indre monologene. «Det tenkes, men det leves ikke. Ved disse indre monologene får vi et innblikk i ensomhetens karakter», skriver Kirsten Danielsen om Wera Sæthers roman A for Ansikt (1994) og Askildsens noveller (Danielsen 2002). Det samme utpeker seg for Axelsens roman.

Jeget har språkevnen intakt og kan fremstå som i overkant velformulert til dement å være, som når hun setter ord på det å miste språket: «Men nu i det siste har det kjentes som om ordene er i ferd med å forlate meg. Jeg forstår ikke hva de betyr, og når jeg vil beskrive noe for meg selv, vet jeg ikke bestandig hva jeg skal si» ([2011] 2012, 28). Senere opplever hun dette enda sterkere: «Hvor er sproget mitt? Hvem har tatt det fra meg? Jeg har bare tanker uten ord, sinnet er fylt av billeder uten stemmer» (121). Absurde avsporinger og innspill kan forlede utenforstående til å tro at den demente er uten språk så vel som konstant utenfor virkeligheten. I Axelsens roman avløser innslag av uforståelige tankerekker de meningsfulle, som når hun vil gjenfortelle en historie som innleder slik: «Ut på jakt, ut på jakt. Ikke bli spist, men spis opp maten, spis opp maten. Ingen kan spise meg» (29). Men hun reflekterer over egen manglende evne til å språkliggjøre minnet på en meningsfull måte: «Jeg ville nedtegne en anekdote fra min ungdom. Men så kom det bare ut en masse rør i stedet» (29). Den demente tilværelsen fremstår dermed som kompleks; hun veksler mellom det velformulerte og meningsfulle på den ene siden og det ikke-referensielle, paranoide og meningsløse på den andre siden, som når hun stadig fabulerer om kjøttmeisen som hun mener sitter på vasken på badet: «Kjøttmeisen er der fremdeles. Jeg har vært og sett efter. Hvem har vært inne i huset mitt? Bare den ikke legger egg der inne» (10). Hun blir stadig fanget av paranoide og virkelighetsfjerne tanker, som når hun tror noen har brutt seg inn i huset hennes og forfalsket etikettene på samtlige matvarer (25), eller når hun leter etter pakken med Delfia-fett: «Jeg vet at jeg har Delfiafett i huset, for jeg fikk et glimt av pakken idet jeg snudde meg efter toalettrullholderen» (50). Når låsen til postkassen er vrien, lurer hun på om noen kan ha hatt lim i den (52).

Når korttidsminnet er svekket, lever man kanskje mer intenst i flere tidslag samtidig? Erfaringen av lineær tid er svekket. Det gjør det vanskelig å skille fortid fra nåtid, og hennes realitetsopplevelse brister, som når det plutselig slår henne at moren skal begraves i morgen. Hun blir opprådd. Den sorte kjolen passer henne ikke lenger, og vinterkåpen finner hun ikke, den må være til rens. «Og jernbanen går ikke til kirkegården. Hvor er den sorte kjolen?» (55). Det strømmer på av tanker som viser hvor stor forvirringen kan være når den virkelighetsopplevelsen hun har, ikke lar seg forene med den realiteten hun opplever. Hun lever i flere tider samtidig, som når det er natt og hun opplever at huset er fullt av mennesker hun ikke har invitert, som hun må få ut fordi hun er på vei til sin mors begravelse (117). Det indikerer at også hennes erfaring av rommet er påvirket av demensen. «Slik da og flyter sammen, går her og der over i hverandre, skriver litteraturprofessor Bjarne Markussen om Pia Tafdrups lyrikk (2017, 63). Dette gjelder også for Axelsens jeg. Jegets opplevelse av relasjonene mellom ulike rom blandes. Det vi med fenomenolog Elisabeth Ströker kan kalle «det levde rom» (1965), som alltid har et subjektivt preg, består av relasjonene mellom romlige (konkrete) elementer og sosiale relasjoner; det er her subjektet lever ut sin menneskelige livspraksis (Tygstrup 2000, 178; Bjørkøy 2014, 47; Markussen 2017, 63). For Axelsens jeg fremstår det levde rom som like ustadig som tidslagene. Dette viser seg eksempelvis når hun stadig venter på mannen Axel: «Vil du ikke komme tilbake til meg, jeg har fyrstekake på badet» ([2011] 2012, 76). Demensen avdekkes ved at kake blir oppbevart i det rommet kake minst hører hjemme; på badet, og ved at hun fortsatt venter på ham som forlot henne, eller som ble holdt borte fra henne i ungdommen. Men demensen fremstår som relativt mild innledningsvis i romanen, siden svekkelsen ikke virker avgjørende inn på evnen til å klare seg i dagliglivet (jf. diagnostiske kriterier for demens; Tretteteig 2015, 14) – hun bor hjemme, hun mestrer tilsynelatende det primære og fremstår som relativt greit orientert om hva hun har opplevd, og hva hun kan forvente av livet nå – store deler av den historien og de følelser hun formidler, gir mening. I det man kaller Berger-skalaen, som inndeler utviklingen av demens i seks trinn, befinner jeget seg muligens på trinn to, siden hun kan fungere i kjente omgivelser uten hjelp (Tretteteig 2015, 18–19).3 Presis diagnostisering av litterære personer er imidlertid problematisk siden de er fiktive konstruksjoner som leseren dessuten kun har tilgang til stykkevis og delt. Ei heller er jeg medisiner. Men det vi kan anta er spor av demens, er reflektert i den litterære teksten og skaper fra og til brudd i tekstens logiske koherens. Slik reflekterer den litterære teksten hvordan sykdommen demens er progressiv, det vil si jevnt økende – et trekk ved demens som så poetisk blir uttrykt i Østhagens romantittel I morgen forsvinner jeg litt til.

Demensens progressive trekk kommer til uttrykk i Axelsens roman ettersom den akselererer i takt med sidetallet. Når hun skal pusse vinduene, går hun løs på tapetet med salmiakkvann ([2011] 2012, 71). Hun oppdager selv at det ble galt og spekulerer over hvordan hun skal pusse vinduene. Men kort tid senere er seansen glemt, og hun lurer på hvem som har «revet ned et stort stykke av mors tapet og lagt en inkontinensbleie midt på skjenken med den brukte siden ned». Hun anmelder det som «skadeverk og innbrudd» til politiet (74). Mistenksomheten og frekvensen av vrangforestillinger øker, og eksempler som dette avdekker hvordan både den episodiske hukommelsen (evnen til å huske enkeltstående hendelser) og kildehukommelsen (den delen av hukommelsen som gjør at vi kan huske hva vi har sett, lest og hørt) er rammet. Men hun mestrer fortsatt automatiserte handlinger (prosedural hukommelse) som gjerne svekkes sent i forløpet (Tretteteig 2015, 21). Mistenksomheten pareres etter hvert av angst, som også er vanlig hos demente med en sviktende evne til å overskue og forstå egen situasjon. Det kan utløse fortvilelse, håpløshet og angst (Tretteteig 2015, 29), noe hun stadig opplever: «Jeg er redd. Jeg tror jeg kommer til å dø snart, og jeg har feber. Hvem skal finne meg og påta seg begravelsesutgiftene? Utvilsomt min nieses kusines mann» (78). Angsten kan imidlertid anses som rasjonell og normal, og hun tenker like mye på de praktiske forholdene som på seg selv.

Men ikke bare tenker hun, hun handler også, som når hun planlegger egen begravelse. Hun finner frem til aktuelle salmer som hun kan på rams, og hun bestiller blomsteroppsatser. Straks hun oppdager at almanakken er borte, tror hun for øvrig at det er vaskehjelpen som kan ha tatt den, og det slår henne at vaskehjelpen planlegger nye tyverier og mordforsøk ut fra adresseregisteret i almanakken (78, 80). Fantasien løper løpsk, og hennes velutviklede formuleringsevne forleder oss til å tro hun er mer rasjonell enn hun er, noe som blir klarere for leseren når hun vil ha blomster til egen begravelse «i hus før det kommer bort for meg igjen», og på silkebåndene skal det hilses fra den mannen hun ikke fikk, men som hun fortsatt venter på: «Vi møtes igjen. Din Axel» (80). Hun vil også lage hoppbakke i stuen. Hun vil sy dynene sammen til en hoppbakke. «Jeg skal legge inn skjøter her og her og her og her og her. Jeg skal lave en hoppbakke. Hoppbakke, hoppbakke, vanskelig ord. Hoppbakke. Det skal jeg sy. Det skal jeg sy. Det skal jeg sy» (98). Hun har ikke mistet evnen til å produsere ord, men av og til gir innholdet i tankestrømmen lite mening, om ikke for henne, så for mottageren (jf. begrepet sensorisk afasi; Tretteteig 2015, 23). Hun er heller ikke uten tiltak og oppfinnsomhet: «En morgen lyttet jeg til gjøken mens jeg speidet efter søppeltømmerne med det formål å gripe dem i å ransake avfallsposene mine. Jeg hadde endog ladet to musefeller og forsiktig plassert dem på toppen av et kassert husmorforkle før jeg knyttet posen igjen» (2011, 107). De sjokkerende påfunnene skaper dynamikk og humor i romanteksten. Samtidig blir det synliggjort at hun kan være en fare for seg selv og andre siden hun er såpass handlekraftig.

Det er lett å forveksle demens med dumhet og ikke regne med eller respektere det mennesket som ikke lenger helt er i stand til å holde rede på hva som er virkelig, og ikke. Men romanen synliggjør at jeget er et menneske som både tenker og føler selv om hukommelsen leker med henne. Hun må fortsatt regnes med, selv om hun ikke er helt tilregnelig.

Det gjelder også for Signe i Østhagens roman I morgen forsvinner jeg litt til. Hun bor på sykehjem og er dement. Det finnes mennesker hun drar kjensel på, men likevel ikke kjenner igjen. For hvorfor kaller en av dem henne mor? Den sviktende hukommelsen bidrar til at Signe forsvinner for verden, og verden forsvinner for henne. Signe oppleve at alt «forsvinner før det forsvant» og «Det er ingen som hører hva hun sier. Vinden fanger ordene og blåser dem vekk. De forsvinner mens hun går, står eller sitter. Hun vet ikke hvor hun er eller hvor hun skal» (Østhagen 2014, 21, 23). Runar Bakken skriver om aldringens svekkelse av den gamle som en reise tilbake til det grenseløse (Bakken 2014, 28), og han sammenligner en såkalt grenseløs tilstand med psykosen på grunn av «assosiasjonenes frie og uhemmede flyt – hvor det ikke lenger er mulig å holde virkeligheten fast i noen form for gjenkjennelig meningsstruktur» (Bakken 2014, 28–29). Dette kan svekke den respekt og verdighet man blir tildelt; man blir ikke regnet med. Den demente tilstanden til Signe i Østhagens roman kan minne om psykosens realitetsbrist når vi har tilgang til både det hun tenker og det hun sier. Signe tenker tilbake, hun ser et hus og en hage, hun ser moren som smiler. «I det siste har hun ikke smilt så mye, men nå gjør hun det, og kanskje det varer, det er bare å håpe», tenker Signe, «men før alt håp er ute, åpner hun øynene og ser at hun sitter rundt et bord med mange mennesker. Og hun kjenner at det lukter surt, stramt. Hvilket skjørt lukter verst?» (2014, 20). Fortelleren bryter inn og kommenterer at Signe ikke engang vet at hun har tenkt denne tanken. «Den er allerede borte. Alt forsvinner. Det glipper. Hele tiden. Tankene. Dagene. Humøret. Forstanden. Livet» (2014, 20). Både fortelleren og Signes tanker blir avbrutt av pleieren som forsøker å få Signe tilbake til nåtiden:

Spis litt nå, Signe.

Men det er ikke mat hun vil ha. Hun vil ha noe annet, noe som er bortenfor mat, bortenfor tallerken på bord, melk i glass, og uten at hun tenker mer over hva det er, reiser hun seg. Hun retter ut ryggen, men før hodet er hevet tar en hånd tak i overarmen og drar henne ned på stolen igjen. Det verker i armen. Det verker i bena, i hele kroppen, hun er i et rom hun ikke kjenner.

[...]

Ta en skje, nå, Signe.

En tallerken står rett foran henne. En beige haug i en hvit skål. Hun kjenner ikke om hun er veldig sulten eller veldig mett, men hun hører magen rumle.

For et tordenvær, sier noen.

Det kan være at det er hun som er noen. Hun hører det, men husker det ikke. Det forsvinner før det forsvant. Borte vekk, alt sammen. Rekkefølgen. Starten. Slutten. Men hun ser dette skjørtet. Det er skittent og stygt. Flekker på ruter.

Nå må du spise litt, Signe.

(Østhagen 2014, 20–21)

Denne scenen tydeliggjør hvor stort gapet er mellom hva Signe føler og tenker med utgangspunkt i fortidens minner, og den nåtiden hun samtidig må forholde seg til. Mens hun følelsesmessig er tilbake med moren sin, blir minnene stadig avbrutt av fremmede mennesker som enten maser om at hun skal spise noe hun slett ikke vil spise, eller absurde replikker fra medpasienter. De mange kommentarene virker ikke å plage henne nevneverdig, hun hører ikke eller de «forsvinner før det forsvant». Men maten forsvinner ikke, og den er uutholdelig:

Haugen foran henne blir ikke mindre. Hun spiser ikke beige hauger, hun har aldri gjort det. […] Hun heter Signe og spiser beige fjelltopper med barneskje. Det er ikke til å holde ut. Men hun ler. Like mye som hun gråter.

Takk for maten, men nå må jeg nok dra hjem.

Nei, Signe, du må prøve å spise litt mer.

[…]

En skje til, Signe.

[…] hun vil sove. Da skal hun gjøre det.

God natt, sier hun.

Men det er ikke lov å sove. Haugen skal bort. Altfor høy topp. Ingen kan bestige den. Hun faller nedover.

Sett deg ordentlig opp i stolen, Signe.

Hun gråter uten å kjenne det. Det skurrer. Hun får ikke noe inn. Bare en stemme. Et ord. Signe. Signe.

Det er jeg som er Signe.

Ja, det er deg, og nå må du få i deg litt mat.

En hard lyd mot et glass, og en mann i dress reiser seg fra bordet.

Det er en stor glede og ære for meg å skulle takke for maten. Jeg har jo vært heldig å ha selveste vertinnen til bords, sier han.

Bare sett deg, du, Kåre, vi er ikke ferdig med å spise ennå, sier en i hvite klær. Det er kanskje servitøren.

Dritt, dritt, roper en dame.

Kjerringku, roper en mann som sitter bortenfor henne.

Nå må dere snakke litt penere, sier servitøren.

Noen ler, men det er ikke noe å le av. For maten blir verken god eller borte.

(Østhagen 2014, 21–24)

Romanen fremstiller hvor krevende tilværelsen kan være for både pleier og for den demente selv. I andre partier i Østhagens roman blandes nåtid med minner, og slik utfordrer Østhagens roman leseren og viser hvordan litteratur om demens kan være særlig interessant som kunstnerisk fenomen, for som Peter Simonsen påpeker, «demens rejser nogle store udfordringer for vores fantasi og udtryksevne, når den demente har mistet eller er ved at miste alt det, litteraturen ellers udforsker som særegent menneskeligt: bevidsthed, identitet, erindring, sprog, fantasi, kropslig funktionsevne og begær» (Simonsen 2016). Dette poenget blir godt illustrert i Østhagens roman, og gjennom litteraturens narratologiske muligheter blir det som kan skape forvirring for den demente, overført på leseren:

En eldre mann roper, kjemper, prøver å komme seg løs, men tre er sterkere enn én og han føres vekk. Hun sier ingenting, hun burde kanskje si noe, det er noe som ikke stemmer når noen skriker slik, men likevel er det som om dette er normalt, som om alt er som det skal være. Det er ro i rekken, stille i raden hun sitter på. Det er ingen av de andre som reagerer heller, enda de hører det sammen, ser det samme, ser på det til de ikke ser det lenger. Men lyden ligger fortsatt langs en rekke med sko. Brune, sorte, et par grønne, et par røde. Det er det grønne paret som skinner mest. Kan de være av plast, noe billig som lett skinner? Det kan da ikke være hennes? Hun løfter en fot. Nei, det er de sorte som er hennes. De sorte med de sølvaktige spennende på. De trenger en skikkelig puss.

Neiii! ropes det igjen.

Er det ikke mulig å få litt ro på en søndag, roper en annen.

Det er tirsdag, roper en tredje.

Der forsvant jeg, sier en fjerde.

Det er hun som forsvinner. Hun ser en lukt, ser parfymen til moren. Den er lettere enn fjær, den svever og leker seg rundt i rommet. Og hun smaker en lyd. En søt lyd. En lyd hun kan ha i munnen uten å svelge, lyden av moren som leser høyt. Det er kveld, blendingsgardinene er trukket for og inne er det kun leselampen som er tent.

(Østhagen 2014, 27)

Det sanselige tar over når Signe ikke klarer å skille fortid fra nåtid. Det sanselige er forsterket og synes å kompensere for at orienteringssansen er svekket – det sanselige avløser eller erstatter det kognitive, og demensen minner slik om en psykose, der assosiasjoner og tidvis også hallusinasjoner preger og dominerer Signes bevissthet.

Aftenpostens anmelder Anne Merethe K. Prinos kritiserer Østhagens roman for å være «uten retning, uten utvikling» (Prinos 2014, 12). Hun mener den har «lite narrativt driv», og det til tross for at Prinos mener Østhagen lykkes i å skrive frem «de forvirrende og skremmende, men også gledesfylte inntrykkene og minnesbrokkene som utgjør Signes tilværelse» (Prinos 2014, 12). Men det å fremstille en dements tilværelse ville snarere være lite vellykket og troverdig om det fremsto som en litteratur med retning og utvikling, som var logisk og klar, uten noen brister eller brudd. Prinos’ innvending tangerer dessuten alderdommens, og dermed den såkalte eldrelitteraturens, problem. Den utvikling som fremstilles i litteratur med eldre mennesker i hovedrollen, kan være mindre eller av en annen karakter enn den utvikling man forventer av litteratur om unge mennesker som i større grad er underveis i livet, som står midt i det vi anser som livets store valg og milepæler. Men de endringer som oppstår i alderdommen, er oftere mer drastiske eller intense. Dermed kan endringene skape en form for utvikling som er stor i betydningen «omveltende». Alderdommens utvikling innebærer også avvikling. Det krever mobilisering av evne til å se at også den som lever i livets siste fase, har en fremtid, og den varer helt frem til døden inntreffer.

Litteratur kan med ulike virkemidler synliggjøre det mennesket som demensen og det fysiske forfallet er i ferd med å utradere. Siden historien i Østhagens roman fremstilles via Signe, får leseren tilgang til hennes tanker, minner, sansninger. Dermed oppleves ikke Signes handlinger og utsagn som så absurde. Leseren havner i en unik posisjon, og utfordres dermed til å se hva som skjuler seg bak og mellom det desorienterte. Som Simonsen påpeker, kan litteratur lære oss «at se den demente som et menneske med et indre liv snarere end en tom, ubehjælpelig krop uden menneskelighed» og bidra til «at menneskeliggøre nogle patienter, som ellers er i farezonen for at blive ekskluderet fra en række fællesskaber og udstødt som ubesjælede kroppe, som vi ikke rigtig ved, hvorfor vi holder i live – som planter, zombier eller vampyrer. Litteraturen kan synliggøre deres liv, følelser og erfaringer ved at sandsynliggøre dem i gribende billeder og fortællinger» (Simonsen 2016). For øvrig kan vi anse det som problematisk at andre fremstiller den demente. I grunn er det bare den demente som kan fremstille hvordan det føles. Litteraturprofessor Gayatri Chakravorty Spivaks begrep «the subaltern», som refererer til den stemmeløse, kan egne seg for å kommentere den asymmetriske relasjonen mellom forfatteren og den demente hovedpersonen (Spivak 1988). Litteraturen kan gi stemme til de stemmeløse, som i denne konteksten vil si de demente og syke som trenger andre til å fortelle sin historie. I tråd med Spivaks poeng er den underordnede (subaltern) ikke lenger underordnet idet vedkommende gis en stemme og kan representere seg selv. Det skjer i Thomas Wyllers utgivelse En dements dagbok (2013). Men kan vi regne med den dementes tale? spør Peter Simonsen (2016). Demens betegner kronisk og irreversibel kognitiv svikt som kan gi endret sosial atferd og påvirke evnen til å utføre dagliglivets aktiviteter på en tilfredsstillende måte. Redusert hukommelse er det primære kjennetegnet, og demenstilstanden er som nevnt progressiv – det vil si at den er jevnt økende, men dermed forekommer den også i mange varianter og grader (Tretteteig 2015, 13).

Wyllers utgivelse bekrefter at vi kan regne med den demente. «Demens følges ofte av mangel på ord. Den syke evner ikke å uttale seg, leter etter formuleringer. Slik ikke med meg. Verken muntlig eller skriftlig preger ordmangel min personlighet» (Wyller 2013, 22). Men hukommelse og glemsel er Wyllers stikkord, og han fremhever at dagboka ikke vil fokusere på et hendelsesforløp der hans utvikling utgjør en rød tråd. Snarere vil han skrive en springende og usystematisk dagbok som består av løse og usammenhengende elementer «uten systematisk ankerfeste»; det er hva han anser som en dekkende dagbokstruktur som kan speile egen livssituasjon (2013, 23). Med sin dagbok gir Wyller leseren en unik innsikt i den dementes indre. Men familien redigerte teksten før dagboka ble utgitt i 2013. Det er forståelig at familien har villet gjøre teksten velfungerende og lesbar, dette handler jo også om Wyllers ettermæle og verdighet. Samtidig er det ergerlig. Vi får et genuint innblikk i Wyllers tanker, følelser og opplevelser som (gryende) dement. Men de språklige sporene av demensen er redigert. Teksten er dermed ikke autentisk, ei heller så usystematisk og fragmentarisk som Wyller innledningsvis antyder at den vil være. Demensen har ikke fullt ut fått sette spor i den skriften som utgis og dermed offentliggjøres; demensens språklige uttrykk er vasket bort og sminket. Det demente uttrykket er ikke funnet verdig. For øvrig er det vel slik at det å ordne tanker verbalt nødvendigvis bidrar til en viss etablering av sammenheng og systematisering som i seg selv vil kunne sminke et såkalt dement uttrykk. Selv absurde innslag vil kunne fremstå som mer forståelige straks de formuleres skriftlig og leses som del av en større kontekst.

Den dementes eksisted

Mannen Bodvar i Bergljot Kaslegards roman Det som nesten er sant (2017) lever også i mange tider samtidig, i likhet med Axelsens og Østhagens kvinner. Tilgangen til et langt tidsrom er en ressurs som kan synliggjøre mennesket, og vekslingen mellom flere tidslag kan gjøre litteraturen dynamisk, kompleks og intens. Fremstillingen av hvordan fortid og nåtid blandes i det mentale rom, gjør dessuten forvirring og det som kan fremstå som virkelighetsfjerne svar og handlinger, mer forståelige og mindre absurde.

Per Thomas Andersen kaller «vår tids intense steder» for eksisteder. «De er faktiske, hektiske og betydningsfulle steder i den skandinaviske hverdagen, og de forteller om vår måte å ‘være-i-verden’ på» (Andersen 2013, 9). Men hva med den demente? Hvilket eksisted har den demente, som ikke lenger er en del av den faktiske, hektiske og betydningsfulle hverdagen? I Bodvars tilfelle kan blandingen av flere tidslag fremstå som hans intense eksisted; han eksisterer samtidig i både romanens nåtid og i ulike deler av fortiden. Demens bidrar til at Bodvar veksler mellom klar tilstedeværelse og fravær. Av og til gjenkjenner han dem som kommer innom, av og til er de fremmede for ham eller de minner om dem som var hans nærmeste i barndommen. Slik pendler Bodvar mellom nåtid og fortid, mellom bevissthet og demens, noe som etablerer historiens dynamikk så vel som dens kjerneproblematikk. Men leseren oppdager at Bodvar kan fremstå som mer forvirret enn han er. Romanen synliggjør at det er lett å undervurdere den gamle som ikke umiddelbart og raskt evner å uttrykke seg verbalt, som når kona Magda forteller om sønnen Truls til Bodvar:

Truls stikker innom seinere i uka, før han drar hjem til Berlin. Han bor der, vet du.

Bananen setter seg fast i ganen. Bodvar forsøker å løsne den med tunga, men får det ikke til. Hvordan var det igjen, hvor er ganen, hvor sitter bananen fast, han vil pirke den ut med fingrene, men kommer ikke skikkelig til. Det tjukner nedover i halsen, han vil si at han vet det, Berlin og Truls, men bananen og tunga fyller hele munnen, til slutt brekker han seg og fyller skåla med de andre bananbitene med gul, søt masse.

Banangrøt kalte de det. Truls og Mari ville ha banangrøt, lenge etter at de var store nok til å lage det selv. Most banan med strøkavring på.

Han savner moren. Om hun hadde vært her nå, ville hun ha strøket ham over håret. Gutten min, ville hun ha sagt, og han ville hørt til.

Kommer mor i dag, da?

Da han ser opp på kvinnen som står over ham med papir og vil tørke ham rundt munnen, velter det en uforståelig sorg over ham. Det gråter, mennesket, en kvinne, gammel, men med en slags skjønnhet, trekker det hvite papiret tilbake og gråter inn i hendene sine. Det lukter søte blomster i rommet, og så kommer en hvitkledd mann inn.

(Kaslegard 2017, 59–60)

Leseren forstår mer enn Magda, som jo ikke får med seg at Bodvar vet at Truls bor i Berlin. Han vil svare, men blir hindret av noe så trivielt som en banan. Når han ikke svarer, kanskje lager rare lyder, virker forvirret, kaster opp og deretter spør om mor kommer i dag, opplever Magda trolig at Bodvar er mer kognitivt fraværende enn han egentlig er. Teksten viser hvordan assosiasjoner fører flere tidslag sammen. Bananen minner ham om tiden da barna var små, og det kobler ham til da han selv var liten gutt. Dermed vekkes savnet etter mor. Replikken «Kommer mor i dag, da?» viser at han glemmer hvilken tid han er i, samtidig som kona Magda dermed blir borte for ham – hun blir bare til «en kvinne» som gråter. Den impresjonistiske stilen som stikkordene og den ufullstendige setningen etablerer, speiler hvordan Bodvar plutselig er, eller fremstår som, desorientert. Han forstår tilsynelatende verken hvem som gråter eller hvorfor. I stedet kjenner han duften av søte blomster. Bodvars sanselige duftopplevelse og minnene om barna, banangrøt og morens kjærtegn kontrasterer slik Magdas opplevelse av at hun for alvor har mistet mannen sin. Men leseren, som kan følge Bodvars tankerekker og assosiative koblinger, opplever ham ikke som så forvirret.

Interessant nok blir ordet demens definert som «ikke-medfødt sinnssykdom, sløvsinn» i Bokmålsordboka. Den demente kan muligens fremstå som sinnssyk for noen i noen situasjoner, men litteraturen kan bidra til å gjøre oss kritiske til en slik definisjon idet den viser at det like gjerne handler om hva mennesket er i stand til å uttrykke og gjøre rede for, at det ikke nødvendigvis er samsvar mellom den kognitive tilstanden og de kommunikative evnene. Et menneske kan dermed fremstå som mer syk og forvirret enn hva som er tilfelle. Som når Bodvars datter og barnebarnet er på besøk og de ikke vet om han hører dem:

Bodvar ligger med lukkede øyne og prøver å forestille seg Mari og datteren hennes på hver sin stol. De hvisker sammen. Han hører: Hva tror du ... men kanskje han ikke ... men mamma ...

Pappa? Er du våken?

Han kjenner en hånd over sin. Den er mjuk og varm. Hun må ha gått med hansker, for det må da være kaldt ute. Da hun fjerner hånda igjen, slår han opp øynene. Stedet hvor hånda hennes hvilte et lite øyeblikk, er med ett kaldere enn resten. Ikke slipp, vil han si. Men tunga er for stor og tørr. (Kaslegard 2017, 96)

Bare leseren får med seg hva Bodvar tenker, men ikke får sagt. Igjen er det en såkalt trivialitet som kunne vært forebygget – munntørrhet – som hindrer ham i å kommunisere, ikke kognisjonen eller kommunikasjonsevnen. Tilgangen til tankene er litteraturens styrke. Leseren får tilgang på mer informasjon enn de pårørende og får dermed et bedre grunnlag for å tolke og forstå. Leseren blir Bodvars allierte.

Mot slutten av romanen sitter det tre voksne rundt Bodvars seng. «– Hører du meg, Bodvar?» blir det sagt. Det blir fortalt at han hører, men lukker øynene, noe familien feiltolker: «– Nei, nå sovna han igjen», sier en av dem. Men, nei, «han lukker bare øynene for å høre bedre» (Kaslegard 2017, 123). De pårørende tror han er mer fraværende enn han er fordi han ikke deltar i samtalen. Scener som dette viser at man naturlig nok kan misforstå situasjonen og regne den gamle som borte før det er tilfelle – noe vi ser et sterkt eksempel på i den historien Mjønes’ roman Heim formidler (se i kapitlet Alderdommens tabuer).

Magda opplever å ha mistet sin mann, selv om han ennå ikke er død. Men også Bodvar savner. Forskjellen er at han ikke kan identifisere hvem han savner: «Han savner noen, det skulle vært noen her, men han vet ikke riktig hvem» (Kaslegard 2017, 64–65). Det svekkede kognitive minnet er Bodvars problem, men også hans vern. Det er de pårørende som dermed kanskje rammes sterkest av Bodvars demens. Når man mister evnen til å kommunisere med omverdenen, kan det svekke menneskets verdi, for man anses som borte, som en man ikke kan regne med. Men inntrykk som kan appellere til sansene, får vist andre sider ved mennesket, noe problemet med å uttrykke seg referensielt og verbalt dekker over. Som når det spilles opp til sang fra pianoet i allrommet, og Bodvar tenker «han kjenner den. Han kjenner den. Han kjenner den. Og han synger» (2017, 65). Repetisjonen reflekterer formmessig hvor godt Bodvar gjenkjenner sangen, hvilken glede han finner i gjenkjennelsen av musikken.

Dag og Tids anmelder Odd Surén, som gir Kaslegard honnør for å fremstille det viktige i livet på en god måte, bemerker at perspektivet i noen partier blir problematisk: Når Bodvar resonnerer så klokt i deler av romanen, kan man lure på om det er den gamle og skrøpelige Bodvar som reflekterer (Surén 2017, 38). Konstruksjonen blir synlig. Dette narratologiske fenomenet og problemet har litteratur om den aldrende, og da særlig den demente, til felles med barnelitteratur, der man snakker om den skjulte voksne som kommer til syne i ordvalget, stilen og resonnementene som ikke alltid harmonerer med personene som fremstilles med hensyn til alder, interesser, referanser. For øvrig avslører Suréns innvending et sementert syn på det demente mennesket som dum og ute av stand til å føle og tenke. Kaslegard evner å fremstille Bodvars følelser og tanker slik at den demente tilstanden fremstår som mer kompleks enn man lett antar, og slik at Bodvar fremstår som mer enn bare en forvirret og pleietrengende mann.

Merethe Lindstrøms roman Dager i stillhetens historie (2012) forteller om norsklektoren Eva og legen Simon, som er blitt pensjonister. Da Eva gikk av, endret dagene seg brått: «I begynnelsen var det godt at det bare var Simon og meg. Den gradvise forandringen hans begynte for et par års tid siden. Men kanskje rastløsheten hans var der lenge før det, kanskje den er et uttrykk for noe han har ønsket lenge. Å gå sin vei» (Lindstrøm 2012, 13). Simon er blitt taus. Eva drømmer om å høre stemmen hans, «den jeg holder på å glemme etter hvert som den er blitt erstattet med taushet. Jeg våkner og skjønner at jeg må ha hørt den i drømme. Det er så sjelden han sier noe. Den har utsikt mot et dystert landskap, alderdommen» (Lindstrøm 2012, 13–14). Tausheten kom ikke plutselig, Eva var alltid vært den som snakket mest, men det inntraff en forandring som Eva ikke la merke til i begynnelsen: «Tausheten hans kom gradvis over noen måneder, et halvt år. Han sier kanskje takk for maten eller ha det. Han er blitt en formell hotellgjest, tilsynelatende kald som en tilfeldig passasjer du kommer borti på bussen» (Lindstrøm 2012, 15–16). Simon snakker knapt, han avslutter samtaler brått, han svarer det samme hele tiden. «Som om han hadde en kort liste med svar han varierte mellom» (Lindstrøm 2012, 16). Kanskje lider Simon av demens. Så å si alle som rammes av demens, får problemer med hukommelsen, men alvorlighetsgraden og det man kaller «symptomprofilen», vil variere fra menneske til menneske. Hos noen av dem som rammes av demens, «blir svikt av språklige funksjoner dominerende» (Wyller 2013, 5). I Dager i stillhetens historie blir fortiden filtrert gjennom Eva. Gjennom fremstillingen av hennes tanker blir deler av Simons historie fortalt. Simons taushet kan skyldes demens. Men den historien som glimtvis blir antydet og skildret via Eva, om hva Simon opplevde under krigen, noe Simon har tiet om i alle år, kan også forklare Simons taushet. De ulike årsakene blir imidlertid aldri avklart. Dager i stillhetens historie er slik en kompleks roman om mulig demens og om aldringens konsekvenser. Men den er også en roman om traumatisert minne, om hvordan fortidens traumatiske hendelser henger ved og begrenser når de blir fortiet og ikke bearbeidet.

Hvis demens er årsaken til Simons fravær og taushet, får han da et annet eksisted? Hva tar over når forankringen til sted og tid og realitet forsvinner? Fortiden, minnene, traumene? Simons manglende tilstedeværelse vekker mange spørsmål. Med sin roman behandler Lindstrøm problemstillinger som kan knyttes til alderdom så vel som til traumatisert minne og fortid. Slik tilbyr Dager i stillhetens historie innsikter «that should play a role (though not as uncriticized foundations) in the construction of an adequate moral and political theory» (Nussbaum 1995, 12). Den fremstiller eksistensielle og moralske problemstillinger som kan være nyttige og viktige å bære med seg og tenke over både i det private og i det politiske liv. Leseren får kjenne på hvordan verden kan fremstå for den demente, når tider og steder blandes sammen i bevisstheten. Med litteraturens virkemidler blir den demente mer synlig som det mennesket man har vært og fortsatt er, bak demensen.

Når den gamle forsvinner, men ikke tingene

I romanen Mors gaver (2013) forteller Cecilie Enger om da moren Ruth fikk Alzheimer og havnet på sykehjem. Når barna gjør barndomshjemmet klart for salg, får ryddingen og kastingen av ting frem hvor komplisert situasjonen oppleves. For kan man bare kaste det som har vært en essensiell del av noens liv? De tingene som vekker sanselige minner man ikke kan huske uten tingene? Og hva med de tingene som representerer og frembringer egen barndom? Denne romanen underbygger hva antropologen Arjun Appadurai kaller «tingenes sosiale liv» (1986). Tingene legemliggjør fortiden i nåtiden. «The materiality of everyday objects and places, their endurance across time, gives them special relationship with the human lives which many of them will survive» (Hockey, Penhale & Sibley [2005] 2017, 139). Tingene får affeksjonsverdi. Samtidig, som forskerne Hockey, Penhale og Sibley påpeker, kan den høye levetiden til tingene være problematisk for kommende generasjoner ([2005] 2017, 139). Jeget i Engers roman finner det eksempelvis vanskelig å kvitte seg med leselampen som bestandig har stått ved morens stol. Eller bokhyllene som har rommet alt hun har lest. Så lenge tingene er der, synes fortiden ikke helt tapt. «Vi kan ikke kaste denne hvite emaljegryten – det er så jeg kan kjenne smaken av stekt torskerogn og raspete gulrøtter» (2013, 15). Men straks søsteren gjør det klart at hun gjerne må ta med seg det hun ikke vil kaste («Bare ta den. Kjempefint!»), får hun kjenne at det jo ikke er det hun vil: «Men jeg vil jo ikke ha det, jeg vil bare ikke at det skal forsvinne, jeg vil ikke at det skal ut av huset» (2013, 15). Jeget finner lister over hva familien hadde gitt og fått til jul gjennom 40 år (2013, 19). Listene med ting representerer det som har vært deres liv, og de fyller henne med savn: «Jeg savner ikke tiden med treski, jeg savner ikke tunge skistøvler heller. Hvorfor blir jeg likevel så fylt av savn? Fordi det handler om fravær? Om alt jeg har glemt?» (2013, 21). Med utgangspunkt i morens julegavelister rekonstruerer romanen essensielle deler av familiens historie ut fra de minnene tingene vekker. Samtidig blir ryddingen og kastingen, som litteraturforsker Nora Simonhjell påpeker, en essensiell del av datterens sorgarbeid (Simonhjell 2017a, 168).

Romanen handler om tap og savn. Men også om det å miste personligheten, om hvordan et menneske forsvinner, selv om hun fremdeles er i live og ser ut som mamma. Ting og referanser blir borte med Alzheimer, selv ens nærmeste viskes etter hvert ut av hukommelsen – eller i alle fall deler av livet. Moren til Enger husker eksempelvis ikke at hun skilte seg for flere tiår siden. Hennes 81-årige eksmann finner det heldigvis helt greit å besøke henne som mannen hennes én gang i uka (2013, 14). I et intervju med Aftenposten hevder likevel Enger: «Jeg tror det er sånn at man er like forskjellig som dement som ellers i livet» (Korsvold 2013). Det er vanskelig å undersøke hvorvidt denne påstanden stemmer. Men det gir mening at det mennesket man har vært frem til sykdommen tar over, også kan påvirke hvordan man er som dement.

Når mor forsvinner, er bare tingene og minnene de vekker, igjen. Det er minner knyttet til alle gavene som blir nevnt i Engers roman. Gavene bestemmer hva jeget husker, de blir inngangen til å fortelle om den delen av morens liv som datteren kjenner til eller også bare aner noe om. Samtidig blir tingene og minnene de er knyttet til, en inngang til å fremstille hvem moren var, hvem hun er som menneske bak sykdommen, hvilke relasjoner hun var del av, og hvem de var som familie. Alt som blir fortalt, minner samtidig både datteren og leseren om alt vi ikke vet: «Så lite jeg egentlig vet om disse menneskene på mors lister. Om seirene deres, smerten, hverdagsrutinene, lengslene» (2013, 50). Denne erkjennelsen blir en viktig påminnelse som kan fungere regulerende straks man litt for fort trekker slutninger om andre mennesker.

Når jeget besøker moren på sykehjem, er det jo mor hun besøker. Men samtidig en annen. Moren blir glad, hun har nok ventet, lengtet: «– Der er du, endelig, sier mor. Hun strekker hendene sine ut mot Eirin og legger dem mot kinnene hennes. Så begynner hun å gråte. – Tenk at du er den eneste jeg har, sier hun» (Enger 2013, 202). Moren går fra å gråte, klemme og holde på barnebarnet til å bli fraværende: «Men nå er det som om noe annet har skylt inn i mors tanker, noe som gjør henne utilgjengelig for oss» (2013, 203). Men de har lært seg noen grep for hvordan vekke hennes oppmerksomhet; når hun får høre at eksmannen kommer på besøk i morgen, er hun straks til stede igjen: «– Bestefar kommer til deg i morgen. Finn, altså! sier Eirin og stiller seg rett foran mor. Mors ansikt lyser opp. – Finn, du og jeg, sier mor. Hun trekker pusten dypt og tilfreds. Så peker hun mot meg og sier: – Men ikke hun der!» (2013, 203). Datteren vet jo at det er sykdommen som gjør at moren ikke kjenner igjen den voksne datteren. Moren lever i en annen tid, før datteren så voksen ut. Men likevel er denne opplevelsen så sårende. Jeget klarer ikke å holde seg: «– Det er skikkelig dårlig gjort av deg, sier jeg. – Å snakke til meg som om jeg er en fremmed eller en innbruddstyv. Vet du ikke at jeg er datteren din?» (2013, 203). Sammenligningene fremhever hva mange pårørende av demente personer trolig har følt på. Man går fra å være en vedkommende har hatt kjær, til å stille på linje med hvem som helst eller også noen man ikke vil bli identifisert med. Dette utløser et voldsomt savn: «Jeg savner henne plutselig intenst. Savner henne» (2013, 204). Similen «som en innbruddstyv» avdekker hvor brutal morens fraskrivning av kjennskap oppleves for datteren. «Damen som nå blir hjulpet på med jakken av barnebarnet sitt, er ikke moren min, det er knapt en som minner om henne», tenker hun (2013, 204). Å oppleve at ens nærmeste forsvinner i demens blir til en sorg det ikke blir sendt blomster til. Vedkommende er forsvunnet, men er der fortsatt, og trenger at man orker å besøke.

Med utgangspunkt i et dikt av Voltaire skriver Thomas Bredsdorff i boka Tøsne og forsytia. Noget om livet med Alzheimers (2017) om at den som blir dement, dør to ganger. Den andre og «endegyldige død» er ingenting sammenlignet med den første død, som ikke er til å bære fordi den innebærer «at holde op med at elske og være værd at elske» (Bredsdorff 2017, 14). Sorgen blir tyngre fordi man har mistet en som fortsatt finnes, og som likevel er borte: «Mesteparten av tiden ligger hun i sengen med halvåpen munn og tomme øyne, uten å kjenne oss igjen», tenker datteren om moren i Engers roman (2013, 255). Den gamle og syke kan selv bli lei seg av å møte mennesker man egentlig kjenner godt. Møtene kan vekke følelser og dermed vagt og forvirrende minne om hva man har tapt. Er det da bedre å la være å besøke? spør datteren i Engers roman (2013, 29). «Nei, selvfølgelig ikke», svarer legen. «Jeg sier bare at hun ikke nødvendigvis er trist før dere kommer, og ikke lenge etterpå heller» (2013, 29). Det er en trøst for den pårørende.

Verre er det med de personlige tingene. De er der hele tiden. De minner den demente konstant om det som har vært. Slik kan de skape trygghet og trivsel for noen, men kanskje destruktiv uro for den demente når de vekker følelser man ikke forstår eller kan forklare. Slik er det for moren Ruth. Pleierne mener at «de minner henne om et tap hun ikke forstår, men som hun likevel reagerer på. Kroppslig. Det hender hun blir sint eller begynner å gråte når hun ser noen av tingene dere hadde med fra huset hennes» (2013, 77).

I Mors gaver gjør mors demens sorgen komplisert, noe som forsterkes av det uberegnelige og ustabile ved mors tilstand. Noen ganger gråter moren av glede når datteren og barnebarnet kommer på besøk, mens hun i neste øyeblikk kan bli hard og avvisende og benekte kjennskap til datteren; hun veksler ofte mellom å være irritert og fortvilet (jf. f.eks. 2013, 29). De hyppige omslagene gjør hvert besøk til en emosjonell utfordring; datteren må ha overskudd til å avlede moren når følelser og reaksjoner blir voldsomme: «Av og til vet jeg at jeg kan avlede henne ved å få det til å høres ut som om hun forteller noe morsomt» (2013, 205). Thomas Bredsdorff fremhever at det å leve tett på en med Alzheimer er verst for barna til den rammede (2017, 24). I Engers roman blir det tydeliggjort ved at moren gjennom sitt mentale fravær på et vis blir redusert til et objekt som, på linje med tingene datteren finner i barndomshjemmet, vekker minner og følelser som primært vil være knyttet til det fortidige, til det allerede tapte. Det synes umulig å opprettholde relasjonen mor–datter og skape nye opplevelser som kan bli til nye positive minner i fremtiden. Deres relasjon er primært livnært av deres fortidige minner.

Under utredningen av hvorvidt hun led av Alzheimer eller ikke, hevdet Bredsdorffs Alzheimer-syke kone at et menneske uten hukommelse ikke lenger er et menneske (2017, 23). Det er vanskelig å være helt enig med henne. Et menneske uten hukommelse er fortsatt et menneske med følelser. Men et menneske uten hukommelse vil vanskelig kunne være en likeverdig del av relasjonen til sine medmennesker, noe som vil påvirke relasjonens karakter og selvfølgelig få alvorlige og vanskelige følger for de relasjoner vedkommende er del av. I Engers roman er ikke bare mors hukommelse borte, hun fremstår som en annen. Som når hun beundrer et av de hvite kaffekrusene på sykehjemmet:

– De er veldig vakre, disse koppene, sier mor. Hun løfter opp det hvite kaffekruset hun har drukket av, et sånt det finnes tusen av, overalt, på alle kafeer og veikroer og restauranter. Hvit billig keramikk, hank, skål.

– Hvordan kan du mene at det er fint? sier jeg. – Du som ... Stemmen min blir avbrutt av mitt eget hulk. Mor elsket vakre ting, håndlagde tekrus, og nå står hun og ser ømt ned mot en masseprodusert drittkopp! (Enger 2013, 206)

Ikke bare hukommelsen, men også preferanser og deler av hennes særpreg og personlighet er justert, endret, borte. Slik sett kan vi stille spørsmål ved Engers påstand om at man er like unik som dement (jf. Korsvold 2013, se ovenfor). Det er demensens mest destruktive kraft; den fjerner mye av det særegne ved mennesket, selve essensen av den man kjente, før demensen tok overhånd.

1 Albert & Anna er inspirert av Mike Leigh-filmen Another Year, teaterstykket Love Song av Abi Morgan og Paddy Summerfields fotoprosjekt Mother & Father, og er blitt oppført i samarbeid mellom Riksteatret og Den Nationale Scene.
2Beskrivelsen av munntørrhet indikerer dessuten at munnhelsen ikke er god nok. Som nevnt er munnhelsen en viktig indikator for generell helse, velvære og livskvalitet, siden dårlig munnhelse kan forårsake karies, periodontitt, soppinfeksjoner, sårdannelser og ubehag i munnhulen, men også er assosiert med bl.a. diabetes, hjerte-karsykdom, kreft, lungesykdom og demens. Det er derfor mange gode grunner til å ta vare på tennene og slimhinnene i munnen (jf. bl.a. Saltnes et al. 2019; Singh et al. 2019).
3Hensikten med skalaen, som ble utviklet av forskeren E.Y. Berger i 1980, er å klassifisere personer med demens for å kunne gi et riktig omsorgstilbud på ulike stadier. Hva personen trenger veiledning og/eller hjelp til, som påkledning, og hvorvidt personen er sengeliggende eller ikke, og om vedkommende bare reagerer på berøring, utgjør de enkle og funksjonelle kriteriene (Tretteteig 2015, 18). Berger-skalaens seks trinn er: 1) Pasienten fungerer i miljøet, men hukommelsessvikt forstyrrer daglige aktiviteter. 2) Pasienten kan bare fungere i kjente omgivelser uten hjelp. 3) Pasienten kan kle på seg med veiledning. 4) Pasienten må ha hjelp til å kle på seg. 5) Pasienten må ha stadig mer omfattende hjelp på alle områder. 6) Pasienten er sengeliggende eller sitter i en stol. Reagerer bare på berøring (Berger 1980).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon