Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kapittel 7. Aktivitetskravet – omsorg eller overgrep?

Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo. Bjørkøy arbeider med bokhistorie, barnelitteratur og narrativ medisin. Samtidslitterære alderdommer er hennes første monografi.

Aktivitet er viktig. Men kravet om aktivitet kan gjøre det til et mer negativt enn positivt tiltak. Intendert omsorg kan dermed oppleves som eller fungere som feilgrep eller overgrep. Denne problemstillingen blir fremstilt på ulike måter, fra ulike vinkler og i varierende grad i romaner av Ragde (2014), Østhagen (2014), Holvik (2017) og Skogstad (2018). For dette kapitlet er teorier om aktivitet, tilbaketrekking og kontinuitet relevante (Atchley 1989; Ferraro 1997; Daatland & Solem 2011, 145). Det gjelder å finne frem til egnede aktiviteter for den enkelte, som det er mulig å gjennomføre, men også opprettholde. Både interessant og bevisstgjørende er den kritiske holdningen til tilbaketrekkingsteorien som alderdomsforskerne Svein Olav Daatland og Per Erik Solem formidler: Tilbaketrekkingsteorien har bidratt til «en vitenskapeliggjøring av dagligdagse oppfatninger om aldring og eldre» (Daatland & Solem 2011, 145). Denne teorien har dermed bidratt til en legitimering av passiviserende behandling av eldre så vel som et reduserende syn på hva mennesker over en viss alder, og med svekket helse, kan få til. Slik kan aldersdiskriminerende holdninger både oppstå og styrkes.

Nøkkelord: alderdom, aktivitet, krav, omsorg

Activity is important. But the requirement of activity can make it a more negative than a positive measure. Thus, intentional care can be perceived as or function as abuse. This issue is presented in different ways, from different angles and to varying degrees in novels by Ragde (2014), Østhagen (2014), Holvik (2017) and Skogstad (2018). For this chapter, theories such as activity theory, withdrawal theory and continuity theory are relevant (Atchley 1989; Ferraro 1997; Daatland & Solem 2011, 145). It is important to find suitable activities for the individual. The withdrawal theory has contributed to a scientification of everyday perceptions of aging and the elderly (cf. Daatland & Solem 2011, 145). This theory has thus contributed to the legitimization of passivating treatment of the elderly as well as a reducing view of what people over a certain age and with impaired health can achieve. Thus, age-discriminating attitudes can both arise and be strengthened.

Keywords: old age, activity, demands, care

Aktivitet og deltagelse er viktig for helse, trivsel og livskvalitet, uansett alder. Det gjelder også for personer med demens, som lett kan bli passive mottagere fremfor aktive deltagere. Fysisk aktivitet kan påvirke vår kognitive funksjon positivt: Aktivitet med en viss intensitet gir økt blodgjennomstrømming til hjernen. Dermed øker overføringen av signaler mellom nervecellene, noe som påvirker hukommelsen (Lunde 2017, 81). Hva vi gjør, viser dessuten hvem vi er, og aktiviteter fremhever våre verdier og normer, poengterer helse- og omsorgsforsker Cathrine Arntzen (2003). Med en mer personsentrert omsorgsteori har en ny pleiekultur blitt del av blant annet demensomsorgen (Brooker 2013). Det innebærer at ulike typer aktiviteter er en integrert del av pleietilbudet. Det kan være personlige aktiviteter knyttet til egenomsorg og personlig pleie, som pussing av tenner og påkledning, og instrumentelle aktiviteter som inkluderer bruk av gjenstander, verktøy eller redskap (Tretteteig 2015, 302–303). Det som innen aldersforskningen kalles tilbaketrekkingsteorien, reflekterer et syn på det alderdommelige mennesket som stadig regjerer, til tross for at denne teorien har vært utsatt for kritikk siden den ble lansert av sosiologen Elaine Cumming i boka Growing old i 1961 (Daatland & Solem 2011, 144–145). Ideen om en gjensidig tilbaketrekkingsprosess mellom den eldre og samfunnet er sentral i tilbaketrekkingsteorien: Mens individet trekker seg tilbake fra sosiale roller og kontakter og retter større oppmerksomhet mot det indre, løsner samfunnet på sin side båndene til individet og stimulerer den individuelle tilbaketrekkingen. Individet forbereder seg på avvikling og død, mens samfunnet legger til rette for en myk overgang for det aldrende individet mens nye generasjoner får slippe til (Daatland & Solem 2011, 145). I norsk samtidslitteratur er nok denne prosessen tydeligst representert i Bjarte Breiteigs novelle «Ingenting hendt» (2000) og i Susanne Skogstads roman Svartstilla (2018).

Alderdomsforskerne Svein Olav Daatland og Per Erik Solem karakteriserer tilbaketrekkingsteorien som «en vitenskapeliggjøring av dagligdagse oppfatninger om aldring og eldre» symbolisert ved gyngestolen. Slik har denne teorien bidratt til å legitimere passiviserende behandling av eldre. Med tiden har aktivisering og deltagelse blitt normen og fundamentet i det alternative teoretiske paradigmet kalt aktivitetsteorien – en sosial aldringsteori som ble utviklet gjennom 1960-tallet (Tornstam 1994; Daatland & Solem 2011, 145; Kjølseth 2014, 29). Mens tilbaketrekkingsteorien ser alderdommen som kvalitativt forskjellig fra midtlivet, ifølge sosiologiprofessor Kenneth F. Ferraro (1997), ser aktivitetsteorien en eventuell sosial tilbaketrekking som et resultat av ytre hindringer og dermed ingen nødvendig handling som følge av høy alder. Ifølge aktivitetsteorien er eldre mennesker essensielt sett som middelaldrende, «bare noen år eldre og sårbare» (Daatland & Solem 2011, 146). Det man kaller kontinuitetsteorien (jf. Atchley 1989) kan anses som en brobygger mellom tilbaketrekkingsteorien og aktivitetsteorien, siden den fremhever at det er flere veier til den gode alderdommen, «men den sentrale drivkraften er å opprettholde en sammenheng og kontinuitet i livet. Verken aktivitet eller tilbaketrekking er primære mål og motiver i seg selv» (Daatland & Solem 2011, 147).

Livet er mer komplekst enn at én teori alene kan gjøre rede for hvordan alderdom bør håndteres. Mange forhold spiller inn, og personlighet og livsstil trekkes frem som avgjørende faktorer for hvilken tilpasningsform som fører til størst grad av trivsel i alderdommen (Reichard mfl. 1962; Neugarten mfl. 1968; Neugarten 1974; Daatland & Solem 2011, 147). Selv om moderne eldrepolitikk vektlegger tilrettelegging for aktivitet og sosial deltagelse, bidrar strukturer så vel som individer fortsatt til å opprettholde tilbaketrekkingsteorien og dermed sementere myter om alderdommen; den er fortsatt i stor grad assosiert med forfall, svekkelse og isolasjon. Ifølge Peter Simonsen oppfatter og behandler den tradisjonelle velferdsstaten den enkelte borger på mange måter som en passiv mottager av felles tjenesteytelser ut fra en felles standard (Simonsen 2014, 31). Simonsen fremhever i konklusjonen til boka Livslange liv at de litterære fiksjonene særlig godt fremstiller hvordan statens intervensjoner i den enkelte borgers liv kan oppleves både som et overgrep og som en hjelp. Slik er relasjonen mellom borger og stat kompleks.

Den komplekse relasjonen mellom borger og stat blir blant annet tydelig gjennom det institusjonelle aktivitetskravet. Når moren til Anne i Ragdes roman Jeg har et teppe i tusen farger (2014) kommer til Furuset sykehjem, er hun alvorlig syk og pleietrengende med lymfekreft. Hun ber likevel helst ikke om hjelp til å eksempelvis heve benet når det faller ned, selv om hun bør holde det høyt. «De blir bare pisse sure.» Hun vil helst ikke være til bry. Hun trenger pleie og omsorg, men får i stedet tilbud om aktivitet i form av trening (Ragde 2014, 83). Og en service man i teorien ville anse som god, får hun: fysioterapi. «Noen dager tidligere hadde det dukket opp en dame som presenterte seg som fysioterapeut. Hun var først mer opptatt av meg enn av mamma […] Hun ville ha mamma ned til et treningslokale i kjelleren» (Ragde 2014, 85). Mor og datter ler rått av forslaget, de kan ikke tro det er sant. «– Moren din er jo på en korttidsplass for rehabilitering», presiserer fysioterapeuten (Ragde 2014, 86). Det er ny informasjon for mor og datter. For mor skal ikke, vil ikke trenes opp. Hun er i ferd med å dø:

Men mamma er dødssyk. Dødssyk. Hun har aggressiv lymfekreft og går på treukers cellegift og hele beinet hennes er fylt av lymfe etter et fall på doen her som resulterte i en indre blødning som ikke ble oppdaget før etter to dager siden hun får dusje så sjelden. Hun går på blodfortynnende og holdt på å blø i hjel fra lesjonen inni foten, hun hadde en blodprosent på under femti da hun endelig ble sendt til Ahus hvor hun fikk fire blodoverføringer. Fire. Og etter noen døgn ble hun kjørt tilbake i en ambulanse og lesset av her igjen. På dette føkkings bedritne stedet. Hun er ikke på rehabilitering. Hun skal ikke trene. Hun er i ferd med å dø. (2014, 87)

Mor er feilplassert. Hun er forbi muligheten for rehabilitering. Hun trenger pleie og omsorg, som massasje av foten. Det vil ikke fysioterapeuten gi. «– Beklager, men dette er en rehabiliteringsavdeling. Vi masserer ikke her» (Ragde 2014, 88). Derfor trenger moren døtrene. De masserer.

79-åringen Mali i Ingvild Holviks roman Premien for alt (2017) har pårørende, men ingen døtre som stadig kan og vil stille opp. Men så hun er heller ikke i så dårlig form som Annes mor. Ifølge legen og fysioterapeuten trenger hun å bevege på seg for å komme seg etter et lårbensbrudd. Fysioterapeuten vil ha henne opp på en ergometersykkel. Den skal hun sykle på hver dag. «Eg klamrar meg framleis til handa hennar. Ho fører hendene mine til styret. Set seg på huk og spenner føtene mine fast til pedalane med reimer» (Holvik 2017, 80). Mali opplever at hun kommer til å dette av. Hun sliter også med en luftveisinfeksjon, og tråkkinga setter i gang et hosteanfall. Dermed rekker hun også å lekke ut «skvett etter skvett» (2017, 80) der hun sitter og tråkker mens hun klamrer seg fast. Summert gjør alle de små tingene at Mali opplever dette tiltaket som mer nedverdigende enn motiverende. Kanskje var det bare uvant for Mali, kanskje vil hun fort bli vant til og mestre syklingen. Det er vanskelig å avgjøre om fysioterapeuten er urimelig og overvurderer Mali, eller om Mali undervurderer seg selv og liker seg i offerrollen. Men daglige turer ned i kjelleren og opp på ergometersykkelen later til å fremstå som uoverstigelig for henne.

Tiltak som er ment som et gode, kan altså oppleves som eller fungere som det motsatte om helsepersonellet ikke er sensitive og oppmerksomme. Laila Sognnæs Østhagen illustrerer dette misforholdet godt i sin roman I morgen forsvinner jeg litt til (2014), der hovedpersonen Signe er midt i et fritidsminne når aktivitøren forventer at hun skal være med på ballspill:

Moren løper mot henne, smiler, er glad. Hun har armene foran seg. Signe har vokst enda mer. Krigen har akkurat begynt, og nå er hun større enn genseren sin, videre enn skjørtet sitt, raskere enn skoene hun har på seg. Moren kan se henne bedre enn hun noen gang har gjort. […] hun ser moren løpe forbi, ser henne løpe ut av hagen, bortover veien, hun ser moren bli borte, men hun vet at hun kommer tilbake, vet at det ikke er farlig, det kjennes som om det er det. Det er bare en lek, sier moren, vår lek. Hun venter. Rører seg ikke. Rikker seg ikke.

Vil du ikke bli med inn i stua, Signe?

Jeg må være her. Jeg venter på noen.

Kom igjen, Signe, det er nå moroa begynner.

Jeg kan ikke gå herfra.

Kom nå.

En sterk hånd rundt armen hennes. Ventetiden er over. De er flere som kommer gående inn i stuen. Som samles. Som settes. Som danderes. En ring av grå hoder. Og i midten står Moroa. Hun holder en stor ball i hendene. Det er ingen som vet hvor den ballen skal.

I dag skal vi bevege armer og bein, sier Moroa, høyere enn hun behøver.

Hvorfor det? spør noen.

Det har dere så godt av.

Hun holder den store, røde ballen opp i været. Det er verken sol eller regn å se, kun en rød ball som snart skal falle ned.

Da begynner vi!

En av dem får ballen midt i hodet. Noen ler, andre hyler. […] ballspill, hun liker det. Ingen er utenfor, alle får være med, og blikket er festet på noe som triller, frem og tilbake. Det svimler helt for henne.

Ta imot, Signe!

Hun tar ikke imot. Hendene hennes er et annet sted, de holder rundt noen armlener, holder rundt noe som er fast, tankene er et annet sted, de er i en annen tid, i noe som svever […] hun kjenner at noe treffer henne midt i ansiktet. Alt blir svart, så rødt, og så kommer alle de hvite menneskene.

(Østhagen 2014, 58–59)

Noen typer aktiviteter fungerer nødvendigvis bedre enn andre. Tilgangen til hvordan særlig demente mennesker mentalt kan oppholde seg i ulike tidslag samtidig, forklarer hvorfor noen aktiviteter kan bli for overrumplende og vanskelige, slik at aktiviteten kortslutter, eller potensielle aktører forblir passive observatører. Dessuten krever ballspill en viss reaksjonsevne og bevegelighet. Men Signe liker den opplevelsen av fellesskap som ballspillet skaper (2014, 58–59).

Kravet om aktivitet er sterkt, og særlig fysisk aktivitet er en av velferdssamfunnets løsninger for å øke sjansen for høy helsealder. En rapport Folkehelseintituttet utarbeidet i 2011 viser dessuten at depresjon forekommer hyppigst blant de aller eldste, og trening hjelper forebyggende mot depresjon (Ekeland 2017, 8). Tilpasset aktivitet er derfor et godt tiltak for enhver, uansett alder. Østhagen overdriver muligens i valg av aktivitet når hun fremstiller denne scenen, men slik får hun poengtert en problemstilling som gjentar seg på ulike måter på mange av landets sykehjem. Aktivitetskravet kan fungere som et overgrep (jf. Bakken 2014, 130), eller i det minste som et feilgrep, slik også Ragdes roman demonstrerer (jf. ovenfor; Ragde 2014, 86–88).

I Holviks roman blir det fremstilt en lignende situasjon. Det skal være trim i stua etter frokost. Alle kommer, og det begynner godt. «Leikande og lett pianomusikk strøymer gjennom rommet. Eit kjent stykke. Grieg? Eg kjenner trongen til å lukke auga og lytte til musikken», tenker hovedpersonen Mali (Holvik 2017, 78). Hun nyter stunden. Inntil fysioterapeuten roper «Kom igjen!». Hun vil ha dem til å tråkke fortere, gjøre store, kraftfulle bevegelser. Hun sender ut kommandoer og «spolerer alt med den gjennomtrengande stemma» (78). For flere enn Mali resulterer det i hosteanfall. Tempo, øvelser, stemmebruk, tiltaleform er verken tilpasset situasjonen eller mottagerne.

Fotograf Sigrid Haaland har utgitt boka Nøklene (2017), som inneholder bilder av gammeldagse gjenstander som hesjetråd, melkeflasker, sigd og kubjelle. Hvert bilde er supplert av små historier som er inspirert av bildene og fortalt av mennesker som lider av demens. Boka er gitt i gave til sykehjem over hele landet. Målet er at boka skal kunne gi ideer til hvordan man kan bruke gjenstander, lukt og musikk til å vekke minner man kan prate om. På den måten kan den som er rammet av demens, føle seg inkludert i samtalen. Dette er dessuten et verktøy for pårørende, for hvordan man kan holde samtalen i gang, opprettholde kontakt, etablere nærhet og samtale eller også gjøre noe sammen, som å synge, hesje høy, sage. Minnetriggere blir verktøy for å aktivere tanke og språk. Pårørende har den fordel at de kjenner livshistorien til den demente. Personalet på sykehjem trenger også kunnskap om livshistorien for å vite hva de med fordel kan snakke om, hva de kan spille på. Gamle gjenstander kan være én inngang. Kjente sanger og musikk en annen.

Eldreomsorg blir ikke sjelden diskutert som et økonomisk spørsmål. Men det er nødvendig med tid, kunnskap og overskudd til å se og være med den enkelte. Haaland forteller om hvordan hesjetråd fikk en pasient ved et sykehjem til å delta aktivt. Denne pasienten hadde vært deprimert og innesluttet over lengre tid. Da personalet satte opp hesjetråd, slengte pasienten fra seg rullatoren og viste dem hvordan det skulle gjøres (Haaland 2017, 19). Konkreter og andre sanselige inntrykk kan vekke minner og aktivere automatisert kunnskap. Det er en bedre egnet aktiveringsstrategi enn den balltrimmen som eksempelvis blir satt i sving i Østhagens roman. Kanskje kunne man også tenkt alternativt og latt ensomme eldre få bo på sykehjem, som en ressurs som supplerer og avlaster personalet. I så fall måtte de være flere, slik at de ikke bare fikk demente og sterkt pleietrengende personer å forholde seg til. Med sine bakgrunner ville de ha bedre forutsetninger for å forstå minner og bringe inn referanser og kunnskap som mange i det yngre personalet muligens mangler.

Krav om innsats og bedring

Enken i Susanne Skogstads roman Svartstilla slipper rehabilitering etter et sykehjemsbesøk, noe hun er godt fornøyd med. Hun ser ikke poenget. I stedet blir det bestemt at hun skal få hjemmebesøk av en fysioterapeut, men: «Eg skjønar ikke kvifor kroppen skal heilast. Kvifor han skal rehabiliterast i det heile. Eg nyttar han jo ikkje til noko uansett» (Skogstad 2018, 132). Barna er oppgitt over morens manglende livsvilje. Når hun ikke vil på rehabilitering, krever det dessuten større innsats fra barna. De må oftere komme innom på besøk. De føler i alle fall at de må det, mens hun bare vil få være hjemme i fred, sovne fra hoftesmertene under pleddet på sofaen, forsvinne inn i søvnen, inn i minnene om mannen (2018, 133). Barna opplever moren som en belastning, hun føler seg som en byrde. De kommer ikke til enighet om hva som er en god løsning for begge parter – deres ønsker og prioriteringer harmonerer ikke, og barna synes ute av stand til å anerkjenne morens avgjørelser – de føler seg nødvendigvis etisk forpliktet til å foreta seg noe. Mens hun har det best når de lar henne være i fred, når hun slipper følelsen av å være redusert til byrde, som når sønnen etterlyser rehabilitering for moren: «Slik at han kan rydde ut heile deg medan eg ligg her. Slik at han slepp å uroe seg for meg. Slik at han slepp å sjå til meg. Passe på meg. Slik at han slepp den børa som er mor hans. [...] Så kjem endeleg augneblinken då dei har gått, alle saman. Og eg dreg eit sukk av lette idet døra går igjen bak Jakob» (2018, 130–131).

Gjennom livet blir vi vant til at man etter sykdom blir bra igjen. Men når slutter det å være slik? Når man er vant til og forventer progresjon, er det eksistensielt vanskelig å takle regresjon. Hva gjør regresjon med mennesket? «Nå går jeg like bra som før», sier den slagrammede Viktor fornøyd i Frobenius’ roman Så høyt var du elsket (2011, 71). Man sammenligner nødvendigvis sin tilstand med hva man tidligere har kunnet. Og hvordan kan vi da implementere helsefremmende tiltak som ikke fungerer nedverdigende, krenkende, diskriminerende? Det er lett å undervurdere eldre, ikke ta dem på alvor. Størst konsekvenser får det for dem som er helt avhengig av andre.

Alle som lever lenge, kommer til et punkt i livet der man ikke lenger kan utføre alt hva man før har kunnet. Som Runar Bakken påpeker, angir fordommer og grenser det såkalte eksistensrommet vi forholder oss til. I utgivelsen Les mots et les choses (1966), som i engelsk oversettelse har fått tittelen The Order of Things, kaller Michel Foucault det «tingenes orden». Dette begrepet refererer til det som er så selvfølgelig, og som først trer frem for oss idet vi trer ut av én orden og inn i en annen. Som gammel vil særlig endret helsetilstand føre til at grenser brytes: «Kroppens aldring innebærer en gradvis reise tilbake til det grenseløse» (Bakken 2014, 28). På et eller annet tidspunkt kan vi oppleve å miste evnen til å opprettholde en tingenes orden. Bakken trekker frem at dette primært gjelder det gamle menneskets kropp og nære omgivelser (2014, 27), men det kan vel presiseres til å kunne omfatte alt som vedrører det fysiske, kognitive og sosiale.

Viktor utvikler seg fra å ville være som han var – aktiv og sprek – til å ikke bry seg: «Du skal trene. Spise godt. Hvile», sier sønnen, som vil at faren skal bli frisk. «Hvorfor det?» svarer Viktor, han ser ikke poenget:

Jeg vet ikke om jeg vil bli frisk. Jeg har ikke lyst til å være en frisk gamling som alle nikker og smiler til som om jeg var et barn. En gammel friskus. Det er motbydelig. Jeg er ingen dokke dere kan plukke opp og kikke på og slenge fra dere igjen. Ikke noe leketøy. Jeg vil ikke repareres. Rehabiliteres. Jeg vil ikke være sånn.» «Du prater tull.» «Der har du det igjen,» spyttet Viktor. «Du snakker til meg som om jeg var en snørrunge. Som om mine synspunkter ikke kan ilegges noen særlig vekt. (Frobenius 2011, 126)

Viktor er i opprør, han vil ikke bli frisk bare for å ikke være til bryderi for sønnen. Han føler seg elendig allerede og vil få være det på sin måte, men får stadig pålegg fra andre om både hva han skal føle og gjøre: «Det er så mange som vil bestemme hvilken måte jeg skal føle meg elendig på. Sykepleierne, legene, hjemmesykepleierne, deg» (Frobenius 2011, 127). Viktor er kommet hjem fra sykehuset etter et infarkt, og motstanden kommer idet sønnen skal bringe faren til ei ukes opphold på Godthaab rehabiliteringssenter i Bærum (2011, 125). På Godthaab viser Viktor seg som en annen enn den ansvarsfulle og sunne Viktor som romanen har fremstilt i kontrast til den forfalne, aldrende Viktor. Han har brutt alle regler ved Godthaab: røyket inne, drukket seg full, flørtet på en upassende måte med personalet. «Lederens beskrivelser av det som hadde skjedd, liknet ikke noe Viktor ville gjøre», synes sønnen (2011, 128). Men sønnen kjenner jo Viktor primært som far. Viktors oppførsel kan dessuten tolkes både som en avvisning av samfunnets og familiens forsøk på å gjøre den gamle til det man før var, men også som et tegn på at Viktor har avfunnet seg med situasjonen, at livet nå fortoner seg annerledes. Dermed ser han ikke nytten av rehabilitering, opptrening og såkalt sunne og fornuftige handlinger.

Bjarte Breiteigs jernverksarbeider Leif, som jo prøver å unngå avskjed og det rituelle som markerer overgangen til pensjonisttilværelsen og gjør den emosjonell (se kapittel 2), viser også tegn til å ha avfunnet seg med situasjonen, der han i dusjen skrur helt over til det røde og huden gradvis blir «bedøvet av varmen, og en behagelig dirring bredte seg i kroppen. Det var som om dampen hyllet et slør omkring ham, en kokong som stadig ble spunnet tykkere. Det gjorde ikke lenger noe at det var over, at det var i ferd med å gli bort fra ham, det lille han hadde klamret seg til i alle disse årene. Det var helt greit» (Breiteig 2000, 32). Akkurat idet han synes å akseptere situasjonen, faller han (2000, 33). Kanskje er det heten, ryggen, kroppen. Men det er like gjerne situasjonen, eller begge deler, som velter Leif. Forsoning og aksept kan være en god strategi for å håndtere avgang og aldring. Ved å avfinne seg med situasjonen kan man bidra til å gjøre den verdig. Men det er like fullt en kompleks omveltning og avslutning som hvert enkelt individ vil måtte takle på sin måte, som ikke kan være entydig enkel og verdig. Idet man blir pensjonist, er en stor del av livet for alltid avsluttet. Det kan resultere i en følelse av både frihet og tomhet.

Emil kaller rehabiliteringsstedene «eldreomsorgens krem», mens han sammenligner sykehjemmene med harskt smør. På Godthaab blir faren «innlemmet i en privilegert, døsig omsorg som ville rense ham – for et eller annet – og sende ham ut igjen i samfunnet som en veltilpasset eldre person» (Frobenius 2011, 127). Viktor rammes av kravet om å bli bra igjen og av troen på at aktivitet alltid fører til noe godt. Når vi blir eldre og alvorlig syke, rammes vi særlig av de tre perspektiver som geriater Peter F. Hjort opererer med: evighetsperspektivet («jeg blir aldri frisk mer»), avhengighetsperspektivet («jeg blir avhengig av andres hjelp») og utenforperspektivet («jeg blir utenfor det store (friske) fellesskapet») (Hjort 2010, 24–25). Da kan aktivitet være et bra tiltak for å motvirke at et eller flere av disse tre perspektivene tar overhånd. Men aktivitetskravet kan også oppleves som et overgrep eller et feilgrep (Bakken 2014, 130; Bakken 2015).

Kravet eller forventningen om aktivitet rører ved et kjerneproblem, for man forventer bedring, ønsker bedring, og dermed anses aktivitet som noe positivt. Men når slutter det å være et positivt tiltak? Når er det nok? Og hvem skal bestemme? Hvem som bestemmer, belyser samtidig den grad av verdighet man tildeler det gamle mennesket. Man vil helst være selvhjulpen og selvstendig, ha myndighet over eget liv, være autonom for å beholde en viss grad av verdighet og (selv)respekt, for autonomi danner en forutsetning for verdighet (jf. Rosen 2018, 5, 21, 25). Samfunnet forventer dessuten at mennesket skal klare seg selv lengst mulig. «Målet om å bo hjemme til tross for stor hjelpeløshet, er blitt et mantra i eldreomsorgen. Det er selvfølgelig sterke økonomiske incentiver til dette», fremhever Ildri Kjølseth (2014, 29). Gjennom 1980- og -90-tallet ble ideen om rehabilitering styrket. Den gamle og syke skulle trenes opp, selv om potensialet var lite. Den allerede nevnte «aktivitetsteorien» har bidratt til å styrke dette synet (Tornstam 1994; Kjølseth 2014, 29). Aktivitetsteoriens påstand om at en god alderdom innebærer, eller forutsetter, aktivitet, har påvirket synet på eldreomsorgen så vel som eldres syn på seg selv (Kjølseth 2014, 29).1

Hva Runar Bakken kaller forestillingen om den gode alderdommen, synes å ha ambisjoner om å endre synet på det å eldes og leve som gammel. Mulighetene og det positive vies oppmerksomhet, og aktivitet er ifølge sosiologen Steven Katz (1995; 2000) et positivt ladet nøkkelord som knyttes til forestillingen om den gode alderdommen. Man bruker ordet aktivitet til å fremme den såkalt riktige måten å være gammel på. Aktivitet er et viktig tiltak som kan fremme høy helsealder og god livskvalitet; aktivitet kan ruste oss både fysisk og mentalt for alderdommens potensielle utfordringer. Dette aktivitetsidealet og forestillingen om den gode alderdommen er ifølge Bakken «grunnpremisset i de politiske styringsdokumentene overfor den eldre befolkningen i Norden og Europa» – et premiss som er økonomisk motivert, siden «gamle ‘ulønnsomme’ munner truer bæreevnen til en allerede hardt presset økonomi». Paradoksalt nok blir vi alle uansett på et tidspunkt «‘ulønnsomme’ gamle munner å mette» (Bakken 2014, 17). Samfunnets utfordring er å bidra til en verdig og omsorgsfull alderdom, der man blir sett og tatt vare på, også når man ikke lenger har potensial og nytteverdi.

Viktor i Frobenius’ roman nekter imidlertid å innordne seg, han opponerer mot sunnhetsidealet, eller sunnhetsterroriseringen, når han opplever at den forringer egen livskvalitet. Etter tre dager på et rehabiliteringssenter blir Viktors sønn oppringt av helsefaglig leder. Viktor har røyket, drukket, flørtet og kommet med seksuelle tilnærminger til flere av personalets unge kvinner, og nå er han også reist hjem i taxi. Hjemme finner sønnen ham sammen med en kamerat. De nyter jazz og god drikke. De skåler for alderdommen og vil leve, nyte i den grad det går fremfor desperat å forsøke å motvirke regresjonen med trening og sunn livsstil (Frobenius 2011, 129–133). Slik gjør de opprør mot både velferdsstatens tiltak og tilbud og sønnens innsats og anstrengelse. Sønnens omsorg er nok velment, men samtidig er den egoistisk; det er uklart hvorvidt motivasjonen primært er at Viktor skal ha det godt og leve hver dag slik han selv vil, eller om det primært handler om at sønnen ønsker ordnede forhold og hjelp som kan avlaste ham, som kan redusere hans bekymringer for faren. Det handler nok også om oppriktig kjærlighet. Slik foreldre legger egne ønsker og interesser til side for primært å sikre at egne barn har det bra, vil også kjærlighet og takknemlighet overfor foreldre bidra til at kjærligheten til dem kommer til uttrykk som et ønske om å involvere seg og vise omsorg.

Aktivitet kan altså ha ulike effekter. Man tar lett for gitt at effekten primært er positiv. Men ikke minst Ragdes og Østhagens romaner viser at helsevesenet i enkelte tilfeller opererer med et for snevert aktivitetsbegrep. Aktivitet kan være så mangt, og mer enn strukturert og målrettet fysisk trening der man skal prestere. Samtale, massasje, musikkstund, høytlesing, tegning, maling, matlaging, felles måltider og andre daglige små og store gjøremål er også aktiviteter. For noen alvorlige diagnoser som i størst grad melder seg i alderdommen, kan trening og aktivitet være til avgjørende hjelp for å stagge en negativ utvikling. Det gjelder særlig for dem som får sykdommen Parkinson. Da er aktivitet et viktig middel for å motvirke den regresjonen sykdommen forårsaker. Boksing er eksempelvis en effektiv treningsform, som utfordrer styrke, kondisjon og koordinasjon (Fonn 2017), gåing i kupert terreng utfordrer balansen og krever konsentrasjon (Køltzow 2015, 100). Bieffekter kan være mestring og sosialt samspill under boksingen, eller den naturopplevelsen gåturen kan by på, slik villskogen gjør Køltzows Kaja så oppstemt at hun også glemmer både sykdom og symptomer: «[P]lutselig sto hun med neven full av irrgrønn mose og bittesmå kantareller!» (Køltzow 2015, 100).

Aktivitet kan være et positivt tiltak for mange, og like fullt oppleves som overkjøring, eller som et overgrep, for andre. Dersom den aktivitetsteoretiske tankegangen overdrives og fremhever god helse og aktivitet som ultimate verdier uansett pris og situasjon, vil aktivitetstankegangen kunne være «en kilde til forakt for svakhet» som naturlig følger høy alder (Daatland & Solem 2011, 146). Helsepersonell og pårørende må involvere den demente eller syke selv og kjenne til deres synspunkter og preferanser (Brooker 2013), for mestring og selvbestemmelse er viktige verdier i dagliglivets aktiviteter (Tretteteig 2015, 301), noe litteraturens eksempler bidrar til å fremheve.

Musikkterapi – det beste alternativet?

Å lytte, synge eller bevege seg til musikk krever ikke avanserte kognitive funksjoner, men stimulerer likevel større områder i hjernen. Musikkterapi er derfor godt egnet som miljøbehandling og som kommunikasjon med personer med kognitiv svikt og språkproblemer (Aasgaard 2006). Bruk av musikk kan ha mange effekter: Musikk kan stimulere til sosial deltagelse og bidra til økt glede og trivsel så vel som økt aktivitetsnivå. Musikk kan også redusere spesifikke symptomer, som uro, musikk kan lindre, aktivere hukommelse og følelser, øke kommunikasjonen og informasjonsflyten mellom ulike deler av hjernen, hjelpe hjernen til å huske situasjoner, personer og steder, innøvde sanger kan hjelpe hjernen til å finne de rette ordene, og rytme kan hjelpe hjernen til å styre ben og armer hensiktsmessig. Gevinstene er mange (se mer i Myskja 2005; Aasgaard 2006; Tretteteig 2015).

Musikk som terapi er representert også i litteraturen, som i Kaslegards roman Det som nesten er sant (jf. kapitlet Å leve med demens under «Den dementes eksisted»). I likhet med Kaslegards Bodvar finner Ruth i Engers roman Mors gaver ro, glede og gjenkjennelse i musikken. Som når en av pleierne ringer datteren og ber om hjelp til å synge videre på en sang moren har begynt på – da kan moren «hulke av lettelse, og nynne melodien videre» (Enger 2013, 28). Bruk av sang og musikk som supplement til medisinsk behandling i geriatrien har lange tradisjoner. Samtidig har bruken av musikkterapi økt de siste tiårene, og det anses som det mest utbredte og best undersøkte tiltaket på sykehjem som ikke innebærer bruk av medikamenter. Det viktigste målet med musikkbehandlingen er velvære og symptomlindring. Musikkterapi har vist seg effektivt for behandling av mennesker med kognitiv svikt, smerter, angst, depresjon og motoriske problemer ved nevrodegenerative lidelser (Myskja 2005, 1497–1499). Kaslegards og Engers romaner bekrefter hvordan musikken kan skape fellesskap så vel som roe når man blir frustrert over å ikke klare å uttrykke seg verbalt.

Mot slutten av Engers roman er moren overmannet av uro og paranoia. Hun spiser knapt, og når hun ikke sover, er hun irritert, hun tror mennesker har invadert rommet hennes og innbiller seg at noen sier frekke ting til henne. Eller hun gråter. Det eneste som gir moren ro og trygghet, er sang. Så datteren synger gamle sanger, slik moren en gang sang for henne (Enger 2013, 257). Sangen gir dem fellesskap, en fredelig stund og avkobling fra uro og det som er trist og vanskelig ved situasjonen. Slik kan musikk ha en dobbel terapeutisk effekt, for pasienten så vel som for den pårørende eller pleiende, noe vi ser flere eksempler på også i Østhagens roman, der sykehjemspleieren Lars har oppdaget at demente Signe liker å synge. Dette følger han opp hver gang han får muligheten, som når de har gått ut en tur og har lagt seg rett ned i gresset:

Someone told me long ago, synger han som ligger ved siden av henne.

There’s a calm before the storm, fortsetter hun.

I know, it’s been coming for some time, synger de i kor.

(Østhagen 2014, 149)

Signe opplever at «noe fint legger seg i magen» (2014, 149). Signe er mye urolig på grunn av demensen, og hennes atferd kan dermed være utfordrende å takle i en travel sykehjemshverdag. Mens de andre pleierne roer Signe med piller, tyr Signes favorittpleier Lars til sang. Sangen etablerer trygghet og fellesskap mellom pleier og pasient og gir begge en bedre hverdag. Det gjør musikkterapi til et godt alternativ til mer tradisjonelle fysiske aktiviteter. Kanskje er musikkrelaterte aktiviteter det beste alternativet? Men ikke alle liker musikk. Musikksmaken vil også variere. For alle typer aktivitet er personsentrert omsorg basert på kunnskap om individet av betydning for hvor vellykket et tiltak kan bli.

1For nærmere problematisering av hvor grensen går, vil jeg også henvise til temanummeret #Når er det nok? av tidsskriftet Sykepleien (5/2017).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon