Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kapittel 6. Sykehjemslivet

Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo. Bjørkøy arbeider med bokhistorie, barnelitteratur og narrativ medisin. Samtidslitterære alderdommer er hennes første monografi.

I 2018 hadde 32 234 personer langtidsopphold og vel 9000 hadde tidsbegrensede opphold på helse- og omsorgsinstitusjoner i Norge (SSB). En rekke samtidslitterære verk gir oppmerksomhet til institusjonell omsorg og livet på sykehjem, deriblant verk av Frobenius (2011), Lindstrøm (2012), Enger (2013), Ragde (2014), Kaslegard (2017), Holvik (2017), Skogstad (2018) og Knausgård (2019). Dette kapitlet etablerer noe dialog med statistikk og medieoppslag, men også med forskning, deriblant Einar Vetvik og Per Gunnar Dischs forskning på hvordan eldreomsorgen forvaltes i norske kommuner, noe som er av betydning for den pleietrengende så vel som for de pårørende. Svak eller sviktende institusjonell eldreomsorg kan føre til unødvendig mange utslitte pårørende, som i neste rekke dermed selv kan trenge omsorg og støtte (Disch & Vetvik 2017). De som forsker på og arbeider med utviklingen av sykepleie og eldreomsorg, taler for en mer personsentrert omsorg: Ved å kjenne livshistorien til den enkelte kan man bedre legge til rette for meningsfulle aktiviteter og styrke opplevelsen av livsglede, fremhever eksempelvis Kari Brodtkorb, Ragnhild Skaar og Åshild Slettebø, Catherina Øverås Totcheva og Janikke Solstad Vedeler (Brodtkorb, Ragnhild Skaar & Åshild Slettebø 2019; Totcheva, Vedeler & Slettebø 2019).

Nøkkelord: sykehjem, institusjon, eldreomsorg, pårørende, livshistorier

In 2018, 32,234 people had long-term stays and more than 9,000 had temporary stays at health and care institutions in Norway. A number of contemporary literary works draw attention to institutional care and life in nursing homes, like Frobenius (2011), Lindstrøm (2012), Enger (2013), Ragde (2014), Kaslegard (2017), Holvik (2017), Skogstad (2018) and Knausgård (2019). This chapter establishes some dialogue with statistics and research, including Einar Vetvik and Per Gunnar Disch’s research on how elderly care is managed in the municipalities of Norway. Weak or failing institutional care for the elderly can lead to a needlessly high number of bereaved relatives, who then end up needing care and support themselves (Disch & Vetvik 2017). We need a more person-centered care: By knowing the life history of the individual one can better facilitate meaningful activities and enhance the experience of joy of life. This is emphasized amongst others by Kari Brodtkorb, Ragnhild Skaar and Åshild Slettebø, Catherina Øverås Totcheva and Janikke Solstad Vedeler (Brodtkorb, Ragnhild Skaar & Åshild Slettebø 2019; Totcheva, Vedeler & Slettebø 2019).

Keywords: nursing homes, institutions, elderly care, relatives, life stories

jeg flytter fra hjemmet mitt

uten å pakke det ned

jeg drar fra å bo i et hjem

til å bo på et hjem

(Imislund 2018, 63)

Sykehjem kan tilby positive fellesskap. Men ikke alle vil på sykehjem. Helst vil vi klare oss selv. Være hjemme. Bestemme selv. Likevel er det ikke alltid lett å få plass på sykehjem om det skulle bli nødvendig. I Cecilie Engers roman Mors gaver (2013) får vi lese at barna måtte trygle og true i ett år før de fikk plass til mor. «Da trengte hun tilsyn døgnet rundt, og hun holdt seg fast i telefonen som en livbøye. Hun ringte til søsteren sin, Maja Lise, og oss barna kontinuerlig og i gråtende desperasjon over hverdagen som gjorde seg så uforståelig» (Enger 2013, 24). Moren i Engers roman havnet på avdeling med ti gamle menn og kvinner, alle med forskjellige former for glemsomhet, forvirring og fortvilelse. «Men det er bare mor som beveger seg gråtende rundt og roper høylytt, sint eller redd» (2013, 24). De andre sitter mest stille, under et teppe, eller på plast. Det sildrer tiss ned på gulvet. «Alt innenfor disse dørene vitner om institusjon. Den lysegule fargen på veggene, de grønne stolene, den søtlige, antiseptiske eimen i korridorene der rullestoler, gåstoler, ergoterapiballer i sterke farger og andre hjelpemidler står hensatt» (2013, 25). Lukt, farge, atmosfære og miljø, slik Enger skildrer det, er lett gjenkjennelig for den som har besøkt et sykehjem. Det er lite som minner om et hjem. Og mange har det slik. I 2018 bodde om lag 40 000 personer på helse- og omsorgsinstitusjoner.1 Til sammenligning mottok vel 79 000 personer praktisk hjelp til daglige gjøremål, og vel 157 000 mottok helsetjenester i eget hjem, noe som tilsvarer en økning på 8,8 % fra 2015 til 2018 (SSB).

Bosted er av betydning for hvilket sykehjemstilbud du har tilgang til. Bare innad i Oslo, som er inndelt i 15 bydeler, behandles søknad om sykehjemsplass av den bydelen du bor i. I teorien er prosessen og søknadsvurderingen lik, men i praksis er det store forskjeller mellom bydelene. Siden tilbudet varierer fra bydel til bydel og fra sted til sted, kan eldre bli hva sosial- og eldreombudet i Oslo kaller velferdsflyktninger: De vil flytte til en annen bydel eller et annet sted der sykehjemstilbudet eller andre tjenester og tilbud er bedre. Dermed risikerer vi et økt klasseskille med mindre man oppnår større reell likhet i tilbudet (Melfald & Sørgjerd 2017). Et slikt klasseskille vil forsterkes når andelen eldre blir større i 2020-årene, med mindre tilbudet i praksis blir mer likt.

Antall innvilgede søknader til bygging av plasser i sykehjem og omsorgsbolig økte betraktelig i perioden 2008–2017. Det er blitt bygget drøyt 12 000 nye plasser. Det er ferdigstilt og utbetalt investeringstilskudd for bygging av 6561 nye sykehjemsplasser og 5622 nye omsorgsboliger (jf. Husbankens tall; Ruud 2018a). Men til tross for lovende tall har ikke tilbudet økt. SSBs tall viser at utbyggingen ikke har ført til forventet kapasitetsøkning. Dekningsgraden av institusjonsplasser og boliger med heldøgns bemanning er temmelig stabil, og aldershjemsplasser er i stor grad blitt erstattet av kommunalt disponerte boliger, ofte med bemanning, ifølge Dag Ragnvald Abrahamsen i seksjon for helsestatistikk i SSB. Flere rom har fått eget bad, og tomannsrom er blitt til enkeltrom. Men ifølge SSBs tall for 2017 er det netto blitt 458 flere sykehjemsplasser fra 2008 til utgangen av 2017, i gjennomsnitt rundt én plass per kommune. Trekker man fra nedlagte aldershjemsplasser, blir det totalt sett 824 færre institusjonsplasser (Ruud 2018a). Til tross for en mulig kvalitetsøkning i standarden er altså tilbudet dårligere. I mai 2018 melder Helsedirektoratet at 1420 mennesker venter på sykehjemsplass. Men hva kan man forvente, og hva får man? Dessuten opplever eldreomsorgen konkurranse fra yngreomsorgen, det vil si de under 65 som trenger oppfølging på grunn av utviklingshemning eller fysisk funksjonsnedsettelse. I 2018 utgjør eksempelvis de over 67 under halvparten av beboerne i heldøgnsbemannede omsorgsboliger (Ruud 2018a). Dessuten har veksten i bruken av tjenester for de under 67 år vært stor: For perioden 1994 til 2013 er det blitt tre ganger så mange brukere av pleie- og omsorgstjenester blant dem som er yngre enn 67 år, mens det for samme periode ble færre eldre mottagere av hjelp. I alt 40 prosent av utgiftene til omsorg går til personer under 67 år (SSB; Otnes 2015). Denne utviklingen er urovekkende, hvis de yngre som trenger mer hjelp enn dagens eldre, fortsatt vil behøve pleie og omsorg som eldre når antallet eldre øker de neste tiårene.

Uavhengig av alderen på den pleietrengende tar oppmerksomheten om økonomi så vel som utbedring og bygging av nok omsorgsplasser lett oppmerksomheten fra viktige spørsmål som: Hva er pleie? Hvem skal pleie?

Pleietrengende og pårørende

Det som er ment som pleie, oppleves ikke alltid som pleie. Som når hovedpersonen Bodvar i Bergljot Kaslegards roman Det som nesten er sant (2017), som er pleiehjemspasient, får hjelp av pleieren Vilde til å løfte seg opp i senga: «Når han blir løftet sånn, kjennes det som om ryggsøyla blir dratt løs fra festet nede i hoftene. Han ser for seg at hele han revner, og at hofter og bein blir liggende igjen mens Vilde trykker og trykker på knappen» (Kaslegard 2017, 101). Men Bodvar klager ikke. I stedet forsøker han å kommunisere med pleieren; han er oppmerksom og ser at hun er sliten, at hun ikke smiler like mye som hun pleier i dag. Han forsøker å få henne til å le, men pleieren er ikke mottagelig, hun konsentrerer seg om jobben med å feste stroppene under armene til Bodvar. I likhet med Mjønes’ hovedperson Jørgen (se ovenfor, i kapitlet Alderdommens tabuer) viser også Bodvar en tendens til å sikre seg ved å holde seg inne med pleierne, som jo er ham overlegen i pleiesituasjonen. Bodvar er på bortebane, og da er denne strategien velvalgt, for som både psykologen Michele Bograd og kriminologiprofessor Kjersti Ericsson presiserer, er det viktig at den undertrykte har kunnskap om undertrykkeren, men ikke omvendt (Bograd 1988; Ericsson 1992, 111). Den underordnedes takknemlighet og velvillighet skal sikre god behandling fra den overordnede.

Bodvars kone Magda er på besøk. Hun ser blek ut. «Det er synd på henne som har en syk mann», tenker Bodvar. Selv om det er Bodvar som er pasient, er det han som fremstår som mest empatisk og omsorgsfull i denne scenen. Mens han ikke klager fordi han ser at pleieren er sliten, synes han mer synd på Magda som må være så mye alene, og som attpåtil må besøke ham på sykehjemmet. «Du behøver ikke besøke meg hver dag, sier han. Det er det første han sier, og han hører det kommer ut som små smell» (2017, 101). Kona får ikke som leseren vite at han føler skyld for at hun må komme, at han synes synd på henne, og at det dessuten «gjør vondt å snakke når han løftes sånn» (2017, 101). Slik synliggjør romanteksten hvordan replikker kan tolkes og forstås annerledes eller verre enn intendert fordi man ikke sier alt eller nok av det man tenker. Snø fra Magdas hår og kåpe blir til vannflekk på gulvet (2017, 101). Forvandlingen fra snø til vann som snart vil fordampe eller bli tørket bort, speiler hvordan Bodvars velmente ord ikke blir oppfattet som det av verken pleieren eller kona. Reduksjonen fra snø til vannflekk kan dessuten ses som en tydeliggjørende parallell til hvordan Bodvar for leseren fremstår som omsorgsfull og reflektert, mens han for pleieren og kona først og fremst ses som en redusert versjon av seg selv som ikke engang kan huske at han har spist frokost: «– Har du spist frokost? – Vet ikke. Har jeg det?» (2017, 101). Slik man glemmer at vannflekken har vært snø, er det lett å glemme at den pleietrengende mannen tenker og føler mer enn han får sjansen til å kommunisere i enhver situasjon. Men leseren har en unik tilgang til Bodvars tilstedeværelse og blir oppmerksom på avstanden mellom hva Bodvar får uttrykt, og hva han tenker og føler.

Anne B. Ragdes roman Jeg har et teppe i tusen farger (2014) handler om kvinnen Anne og hennes mor, Birte. Ragdes roman er selvbiografisk og samtidig en minnebok over moren og livet med henne. Slik minner Ragdes roman om Cecilie Engers roman Mors gaver (2013). Annes mor er gammel og syk, hun har lymfekreft og blir etter hvert sterkt pleietrengende. Fremstillingen veksler mellom fortid og nåtid – slik løftes hele mennesket frem, og den gamle og syke fremstilles gjennom ulike situasjoner. Hun blir dermed levendegjort som mer enn en redusert pasient. For datteren inntraff et skifte da moren ble eldre, det ble viktig for henne å «gjøre dagen hennes god, gi henne et godt minne å leve videre på. Først og fremst da hun ble eldre, var det slik» (Ragde 2014, 18). For morens vedkommende endret hennes livsholdning seg da hun fylte 66: «Fra da av snakket mamma om døden, hun var blitt pensjonist og hadde flyttet inn i trygdeleilighet» (2014, 18). Fra å leve på egne premisser, gripe enhver sjanse til å leve, reise og oppleve, gikk moren over til å kaste ting og rydde seg ut av livet, forberede seg på avslutningen, gjøre klart på vegne av døtrene: «– Så det blir enklere for deg og Elin å finne frem i tingene mine når jeg dør», sier moren (2014, 18). Moren gikk over til å leve bare én sesong av gangen. Hun nektet å tenke langt fremover, hun ble mer opptatt av døden enn av å leve og velger dermed å lukke livsfortellingen før det er nødvendig, i tråd med hvordan Mark Freemans beskriver denne livsstrategien med sitt begrep «narrative foreclosure» (1993). Med svekket fremtidsperspektiv forberedte hun seg og kastet og ryddet seg ut av livet (2014, 18, 19). Ragdes fremstilling av hvordan moren håndterte det å bli pensjonist og gammel, kan synes noe overdrevet og karikert. Men Ragdes fremstilling fremhever en påtrengende problemstilling og en følelse som kan melde seg i alderdommen: Hvorfor planlegge og legge til rette for mer enn umiddelbar fremtid? Dette kan anses som resignasjon og motløshet. Men det kan også være en rasjonell holdning som gjør det mulig å leve mer intenst og være til stede i nået.

Ragdes roman forteller om flere sykehjem der moren bor: «Eller bodde var vel å ta hardt i. Hun fikk være her på Stovnerskogen sykehjem inntil videre, på gjentatte firedagersbeslutninger, etter sine to første cellegiftkurer» (Ragde 2014, 37). Er hun ikke syk nok, ikke gammel nok til å få langtidsopphold? Det har hun til felles med Viktor i Nikolaj Frobenius’ roman Så høyt var du elsket (2011) som ikke er syk nok, som må være døende før han får plass på sykehjem. Det døtrene i Ragdes roman ikke forsto under deres første møte med sykehjemmet Stovnerskogen, «var at mamma på dette tidspunktet levde under paradisiske forhold» (2014, 37). På Stovnerskogen har hun enerom, eget bad, det var rent og nytt, grønne planter og pleiere man kunne kommunisere på norsk med, «om enn sjarmerende gebrokkent hos enkelte, men aldri ufullstendig eller forvirrende» (2014, 39). Først når moren kommer til andre sykehus og sykehjem, forstår de hvilket godt sted Stovnerskogen er, særlig fordi hver pasient disponerer eget bad. Badet er et viktig sted på sykehjem, for der samles alle tabuer, «det er her kroppen skal slippe seg løs i all sin sykdom, her og i sengen, men mest på badet» (2014, 39). På Stovnerskogen var det dermed plass til at mor kunne være syk i fred.

Når moren til Anne kommer til Furuset sykehjem, er hun alvorlig syk og pleietrengende med lymfekreft. Hun ber likevel helst ikke om hjelp. Hun bør holde det ene benet høyt, men klarer ikke selv å heve benet når det faller ned. Likevel lar hun være å tilkalle hjelp når benet faller. Hun venter i stedet på døtrene, for hun opplever at pleierne «blir bare pisse sure» (Ragde 2014, 83). Hun vil ikke være til bry, og døtrene stiller opp så godt de kan. Deres agenda er å gjøre moren glad, «gjøre dagen hennes god» (2014, 18). De som får mest besøk av pårørende, blir sendt hurtigst hjem (2014, 42). De som er pleietrengende og ikke klarer seg selv, får likevel bare korttidsopphold. De blir sendt videre, hjem eller til andre sykehjem. Syk og avhengig av andre i et fremmed miljø blant fremmede mennesker må man samtidig være usikker på hvor man skal sove neste natt, hvor man skal bo i morgen, hvem som skal pleie og hjelpe.

Behovet for hjelp svekker individets autonomi, og dermed også dets verdighet, for autonomi er en forutsetning for verdighet (jf. Rosen 2018, 5, 21, 25). Svekket autonomi gjør dessuten mennesket sårbart og forårsaker redusert frihet(sfølelse). I pleiesituasjoner overtar fremmede tilgangen til det mest private, som når man trenger hjelp til intimpleie og kroppslige tabuer. Hjelpeløshet og avhengighet av andre reduserer opplevelsen av å være et myndig, selvstendig og velfungerende menneske. Når man ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv, trenger man hjelp. Situasjonen er kompleks, for den hjelpen er kjærkommen, men samtidig kan man oppleve å miste seg selv. Man blir avhengig av andre, prisgitt andre. Man blir mer bruker eller beboer enn menneske. Som uttrykt i Ragdes roman havner man i «vaskerirent sengetøy i en seng av stål, med lysebrunt pappbekken på nattbordet, essensielle eiendeler i en liten, praktisk kontorskuff rett under» (2014, 41). Man har med seg minimalt av det som hittil har vært en viktig del av livet, inn i et nytt og fremmed miljø; i en vanskelig fase av livet opplever man å bli både fremmedgjort og hjelpeløs.

Situasjonen kan også bli belastende for de pårørende. Datteren Anne i Ragdes roman må pendle mellom Trondheim og Oslo. Det kompliserer situasjonen, for om hun er i Oslo eller i Trondheim, skulle hun ha vært det andre stedet samtidig. Hele tiden. Når hun er i Oslo, er hun hos moren tre–fire timer hver dag (Ragde 2014, 61). Det er intenst. Hjemme i Trondheim tenker Anne: «Mamma var på vei til å dø på en heslig og uverdig måte der nede i Oslo» (2014, 54). Det er vår, det er varmt, men det er umulig å nyte for datteren. «Det jeg trengte, var hvit snø som dekket alt. Uforstyrrelig og iskaldt. En stabil vinterkulde som ikke forandret seg bare man snudde ryggen til et lite øyeblikk» (2014, 54). Det deilige, men også lunefulle vårværet blir en parallell til morens sykdoms- og bosituasjon, som er like uberegnelig. Det man normalt ville sette pris på, vårværet, blir for mye for datteren, som rett og slett er utslitt av å reise, pleie og bekymre seg. Hun opplever at «alt var rot, liv og død, tid og sted, jeg drømte i våken tilstand, jeg var lysvåken mens jeg sov» (2014, 54). Anne er «så dønn sliten, men på en helt særskilt måte» (2014, 55). Det er ikke som å ha nilest til eksamen eller være sliten av arbeid, flytting eller en kraftig influensa. Det eneste hun kan sammenligne situasjonen med, er da hun ble mor for første gang, da hun følte seg «kastet inn i noe totalt ukjent, noe rystende inn til margen. En tilstand som handlet om å falle nærmest ordløs og søvnløs inn i noe dirrende stort og ukjent, med erkjennelsen av at det å gi opp ikke var en reell opsjon» (2014, 55). Som da må hun nå fungere, holde ut, stille opp.

For datteren Anne ble det redningen å oppdage at hun kunne skrive om det de opplevde og følte. Slik ble situasjonen til grunnlag for noe konstruktivt. I tre måneder hadde det vært unntakstilstand for henne og søsteren, og situasjonen var fortsatt den samme. Hun hadde glemt forfatteren i seg, var redusert til fortvilet datter (2014, 55). Dermed blir det en lettelse å oppdage at skrivingen kan brukes til avlastning og utladning. Annes historie om moren forteller om hvordan det kan oppleves å være gammel og syk, men også om hvor krevende situasjonen kan være for de pårørende. Hvordan håndterer man situasjonen som pårørende? Og hvordan går det med de pårørende?

Ifølge eldreforskerne Einar Vetvik og Per Gunnar Disch, som har forsket på eldreomsorg i norske kommuner, risikerer vi å få mange utslitte pårørende. Avstanden mellom idealene for eldreomsorgen, hva politikerne kommuniserer, og de faktiske forholdene er stor (Disch & Vetvik 2017, 137). Tilgangen på tjenester blir trolig mindre etter 2020, om ikke tilbudet vil makte å holde følge med etterspørselen. I perioden 2020–2030 er det ventet at antallet eldre over 80 år vil øke med 50 prosent. Men økningen vil variere fra kommune til kommune – 80 prosent av kommunene melder om et økende antall i aldersgruppa 80+ for perioden 2020–2025 (Disch & Vetvik 2017, 118). Siden det allerede før økningen er bemanningsmangel og underdekning av omsorgsboliger, vil det kunne bli vanskelig for velferdsstaten å sikre alle gode tilbud, i den grad det trengs, all den tid vi kan håpe at høy helsealder følger med økt levealder.2

Når velferdstilbudet ikke strekker til, kreves det tilsvarende av de pårørende. I tillegg var tendensen økt aktiv omsorg i hjemmetjenestene fra 2011 til 2015, mens tallene antyder at aktiv omsorg i institusjon var tilnærmet uendret i samme periode.3 Bosted er av betydning for hvilket tilbud som er tilgjengelig: Aktiv omsorg både i hjemmetjeneste og institusjon er eksempelvis sterkere prioritert i store kommuner enn i små (Disch & Vetvik 2017, 90). Forsømmelse av eldreomsorg vil kunne bidra til å skape andre belastninger kommunene må behandle. Problemet forskyves, utsettes: Blir belastningen på de pårørende stor, vil det kreve oppfølging også av de pårørende, for det er grenser for hva de pårørende kan gjøre, for hva de makter uten et velutviklet støtteapparat. Det er krevende å være pårørende, og døtrene i Ragdes roman representerer et stort antall pårørende. En undersøkelse utført av Norske Kvinners Sanitetsforening viser at pårørende til en person over 65 år i snitt bruker 7,6 timer i uka på omsorg (Berg 2019). Det utgjør 94 000 årsverk per år (Åmås 2020, 14). Det er imidlertid kvinner som yter mest som pårørende, og en undersøkelse utført av Pårørendealliansen viste at 15 prosent av de spurte er kvinner som bruker mer enn 30 timer i uka på omsorg. Dobbelt så mange kvinner som menn erfarer dessuten negative helseeffekter av omsorgsbyrden. Ifølge Statistisk sentralbyrå har vi rundt 800 000 pårørende i Norge, og pårørendes omsorg utgjør rundt 110 000 årsverk. I norske kroner tilsvarer det 40 milliarder. Derfor er regjeringens kommende handlingsplan for håndtering av pårørende, som lanseres våren 2020, av stor betydning for landets økonomi, for landets mange pårørende og selvfølgelig for dem som trenger pårørendeomsorg.

Som Ragde også fremhever i og med sin roman, kan kreativ skriving hjelpe til å bearbeide belastninger. Det kan gjelde for både pasient og pårørende. Alle er ikke forfattere, og alle vil riktignok ikke finne samme terapi i det å skrive om situasjonen. Men skriving kan fungere forløsende og helsefremmende, noe blant andre filologen og forskeren Oddgeir Synnes har utforsket gjennom kurs i kreativ skriving for eldre mennesker og alvorlig syke og døende i en årrekke (se bl.a. Synnes, Sætre & Ådlandsvik 2003; Synnes 2012).

Asymmetriske relasjoner

Karl Ove Knausgårds novelle «Fuglene under himmelen» (2019) forteller historien om tre generasjoner kvinner: Solveig, Solveigs mor og Solveigs datter. Legen Solveig har flyttet til sitt barndomshjem for å ta vare på sin pleietrengende mor. Hun får avlastning av hjemmehjelpen Gunn, som kommer innom til faste tider. Hjemmehjelpen er svært hyggelig, og det fungerer godt. Men datteren opplever at hjemmehjelpen snakker over hodet til moren, som om hun ikke er der: «Jeg likte Gunn, hennes glede gjorde mamma godt. Det eneste jeg hadde litt problemer med, var at hun ofte snakket over hodet på henne, som om hun ikke var til stede» (Knausgård 2019, 33). Slik blir hjelpen mer mekanisk og praktisk enn menneskelig og sosial for moren, og vel så mye avlastning for datteren som hjelp og støtte for moren. Dette betyr ikke at Gunn ikke gjør en god jobb, men kommunikasjonsmåten bidrar til å bekrefte og opprettholde det asymmetriske ved relasjonen, der det gamle mennesket i kraft av sin alder og sine reduserte funksjoner er nedgradert i status; hun er blitt avhengig av og prisgitt andres velvilje. Som om hun derfor er blitt et mindre interessant og mindre viktig menneske. Denne holdningen blir fremhevet av at hun aldri blir kalt ved eget navn. Hun er enten «Solveigs mor» eller «mormor», noe som underbygger hvordan hun bare anses som en redusert versjon av den hun en gang var.

Farligst er denne holdningen og kommunikasjonsmåten fordi den lett kan føre til at man ikke bryr seg så mye som man bør, ikke er så nøye som man bør. De forhold som normalt appellerer til respekt, er gjerne skjult eller fraværende i en sårbar pleiesituasjon. Men i Knausgårds novelle er pleieren Gunn i all hovedsak en viktig og god ressurs for Solveigs mor. Når datteren Line kommer på besøk, inntreffer en uhørt begivenhet: Barnebarnet finner mormoren falt om på badet. Så vidt vi vet, forlot hun mormoren på gulvet, uten å hjelpe (2019, 46–47, 51). Det er pleieren Gunn som finner mormoren og får henne til sykehuset. Når de familiære relasjonene svikter, blir hjemmehjelpen desto viktigere. De som i prinsippet er mest glad i et menneske, de nærmeste, er ikke nødvendigvis best i stand til å gi pleie og omsorg. I de fleste tilfeller trenger man kombinasjonen av de nærmeste og de profesjonelle.

Denne problemstillingen – «hvem skal pleie – profesjonelle eller pårørende?» – blir også tematisert i Ingvild Holviks roman Premien for alt (2017), som forteller historien til den 79-årige enken Mali Fredrikke Sjursen. Hun blir sendt på sykehjem mot sin vilje av svigerdatteren Inga, som hun bor sammen med. Mali er delvis pleietrengende etter et lårbensbrudd. Mannen er død. På den ene siden befinner Mali seg på et tidspunkt i livet der hun er fristilt fra ansvar og forpliktelser og slik sett friere enn noen gang tidligere. På den annen side gjør lårbensbruddet og en luftveisinfeksjon henne sårbar og avhengig av andres hjelp. Samtidig bidrar Malis pleiebehov og stadige krav til å begrense friheten til hennes pårørende. Slik fremstiller Holviks roman den komplekse situasjonen som oppstår straks mennesket blir pleietrengende; det er like mye de pårørende som den pleietrengende som trenger avlastning (2017, 53–57).

Mali vil være hjemme, hun vil ikke på sykehjem. Legen påpeker at hun bør være mer oppe og gå dersom hun skal komme seg etter operasjonen. Når Mali ikke får til nok trening hjemme, skylder hun på svigerdatteren: «Skulle gjerne ha vore meir oppe, seier eg. Men Inga har det så travelt om dagen» (Holvik 2017, 51). Mali er imidlertid vanskelig å hjelpe; hun er egenrådig og utakknemlig, hun lanserer stadig nye krav eller anklager og tror stadig det verste (2017, 183–186). Hun forventer dessuten at Inga og Veronika skal ha livet på vent inntil hun dør. Dermed oppnår hun at de tar enda mindre hensyn, og Mali føler seg ytterligere overkjørt og tilsidesatt og inntar rollen som umyndiggjort offer.

Sykehjemmet – et sted for utvikling eller avvikling?

Når Holviks hovedperson Mali blir tilbudt avlastningsplass, tydeliggjør romanen at det like mye er de pårørende som den pleietrengende som trenger avlastning (2017, 53–57). Mali føler seg forvist fra eget hjem: «Eg er utlevert. Rykt opp frå heimen min. Har openbert rykt nærmare endestoppet» (2017, 136). Hun opplever at hun får forkortet livet sitt når hun blir tvunget til å oppholde seg på sykehjemmet (2017, 138). Hennes negative syn på alderdommen hindrer hennes egeninnsats for rask bedring. Dette gjelder for første del av romanen, der Mali oppfører seg som om hun er straks ved å dø – hun er preget av et alderistisk syn på alderdommen og ser seg selv som ferdig og hjelpeløs. Det hindrer muligheten for rask bedring, og denne holdningen begrenser de pårørende.

På 1950- og -60-tallet ble sykehjem i Norge bygget som minisykehus fordi alderdom primært ble definert som sykdom (Bakken 2019, 18). Et negativt og reduserende syn på hva alderdom er, preger fortsatt hvordan mange sykehjem er organisert. I Holviks roman preger det også Malis egen holdning: Et sykehjem er for henne primært et sted som både bekrefter og bidrar til forfall. I begynnelsen forsterker sykehjemsoppholdet hennes følelse av å ha bli gjort uvirksom. Som nyankommet synes hun satt ut av spill av den monotone sykehjemshverdagen og overmannet av kvalmende matlukt, med toalettbesøk som eneste avveksling: «[D]en kvalmande matlukta, eit nytt innslag i rommet. Har sete i same stolen sidan eg åt frukost. Med utsyn til same parkeringsplassen. Ikkje rare underhaldninga, så lite trafikk som her er. Toalettbesøka er einaste avveksling» (Holvik 2017, 71). Det første møtet med sykehjemshverdagen oppleves som verken stimulerende eller utfordrende for en som trenger hjelp til å holde både kroppen og livslysten virksom. Men Malis holdning endrer seg når hun blir utfordret av legen til å innse at hun kan ha mange år igjen, at hun er der for opptrening. Slik overrasker romanen, hvis man forventer at hun skal gli inn i en repetitiv sykehjemshverdag. I stedet gjør oppholdet til at hun evner å justere egen håndtering av alderdommen. Hun lærer å tenke nytt om egen alder og eget liv, til å se seg selv i en annen rolle enn som pleietrengende og døende (2017, 139–140). Hun viser seg å være en igangsetter; hun er verbal og har gode ideer. Dermed gjennomgår hun en utvikling på sykehjemmet som bidrar til at hun kommer styrket hjem igjen. Sykehjemmet gir henne andre muligheter og møter med nye mennesker. Hadde hun blitt hjemme, ville hun med større sannsynlighet ha fortsatt i samme spor.

Den vendingen Holviks enke opplever, medvirker til en omvendt utvikling av den enken i Susanne Skogstads roman Svartstilla (2018) opplever (se mer i kapitlet Tap og sorg). Mens Skogstads enke vender seg innover i sorgen og forsvinner først mentalt, deretter ved å dø – en avvikling som forsterkes straks hun blir plassert på sykehjem – utvikler Mali seg til å bli en livskraftig og ressurssterk 79-åring. Skogstads enke velger å lukke livsfortellingen når mannen dør, mens Holviks enke evner å omstille egen livsholdning. Slik gjør hun selv alderdommen til mer enn kretsing rundt egen misere og venting på døden. Med ulike strategier bidrar likevel både Skogstads og Holviks romaner til å gi oppreisning til det mennesket man lett kan ekskludere og neglisjere på grunn av høy alder og svekket posisjon. Romanene gir dem anerkjennelse idet de fremstiller deres aldersløse tanker og følelser.

Bruker og beboer eller menneske?

Det kan være vanskelig å få øye på det mennesket som biologisk sett er i forfall. Litteraturen fremstiller også det reduktive blikket, som i Laila Sognnæs Østhagens roman I morgen forsvinner jeg litt til (2014), der en forsamling med sykehjemmets gamle er redusert til «en rekke med rynker og sår» (Østhagen 2014, 47). Denne synekdokiske fremstillingen, der del representerer helhet, er representativ for hva mange først og fremst forbinder med og ser på et sykehjem. Retrospektive innslag, som kan kaste nytt lys over nåtidige forhold, kan motvirke et alderistisk og reduksjonistisk syn på gamle mennesker. Om man vet mer om hvem mennesket var, er det lettere å se det bak rynker, forvirring, glemskhet og manglende tilstedeværelse.

I Merethe Lindstrøms roman Dager i stillhetens historie (2012) opplever kvinnen Eva at ektemannen Simon endrer seg og blir rastløs og taus (Lindstrøm 2012, 13). Den yngste datteren, Helena, mener Eva trenger avlastning, at hun bør sende bort Simon: «Det finnes hjem for eldre der han ville trives. Han trenger å komme et sted, sa hun […] Et sted der noen vil ta seg av ham, fortsatte hun. Jeg kan ikke la deg ha ansvaret alene. Nå som han hele tiden går sin vei, nå som han er så taus» (Lindstrøm 2012, 14). Helena gir Eva en konvolutt med søknadspapirer. Alt Eva må gjøre, er å fylle den ut. Sende den. «Hjem for eldre. Jeg så at den lå der. Jeg har latt den ligge der siden. Søknaden. Den kommer til å okkupere tankene mine, uansett hva jeg gjør» (2012, 15). Eva velger å kjøre Simon til et dagsenter for eldre to dager i uka. Dette valget markerer en overgang i deres liv og samliv – i praksis innebærer det en bekreftelse av at deres samliv allerede er redusert og i ferd med å avvikles.

Men denne omveltningen blir ikke ytt oppmerksomhet eller markert av omverdenen, selv om dette er Evas første levering av ektemannen til pleiehjemsavlastning. Denne overleveringen representerer en omveltende overgang for henne, og scenen er derfor hva vi med litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen kan kalle «et emosjonelt sentrum» i romanen – en sterk situasjon blir fremstilt, og scenen kan derfor også vekke et følelsesmessig engasjement i leseren (Hagen 2000, 138). Helsepersonellet som tar imot ekteparet, løfter knapt på øyet, de tar ikke imot de to som kommer på en god måte. Dermed forsterkes opplevelsen av denne overgangen som en krise, selv om dette i prinsippet er ment å avlaste Eva. Måten situasjonen og overgangen blir håndtert på, som et ingenting, kontrasterer Evas opplevelse av å forlate og kvitte seg med mannen sin. Mens Eva trer over en terskel og opplever hendelsen som et avgjørende vendepunkt, blir det behandlet som noe selvsagt og dagligdags av dem hun leverer sin mann til: «Ingen så opp da vi kom inn. De eldre satt ved et bord, to ansatte snakket lavt sammen. Simon fikk en stol ved bordet sammen med de andre. Han fortsatte å smile. Men idet jeg skulle til å gå, fulgte han meg med blikket. Øynene hans, hendene på bordet, de lutende skuldrene i dette rommet, på dette stedet. Det er ikke et sted du hører hjemme» (Lindstrøm 2012, 17). I denne situasjonen glemmer pleierne at det som for dem er en ordinær hendelse (mottagelse av ny pasient), er en ekstraordinær opplevelse for pasienten så vel som for den pårørende. Simon blir redusert til en hvem-som-helst som oppholder seg på et hjem. Men den gamle er mer enn bruker eller beboer, begreper som nøytraliserer det menneskelige og individuelle, og dermed gjør det enklere å distansere seg fra det mennesket man yter service overfor.

Datteren i Cecilie Engers roman Pust for meg (2017) kjenner på dette når moren er på sykehjem. «For dem var hun en beboer, for meg var hun mor. Hendte det at de tenkte på sin egen mor eller bestemor når de hjalp henne med et eller annet? Identifiserte noen av pleierne seg med meg, som voksen datter?» (2017, 194). I litteraturen representerer tilgangen til et langt tidsrom en ressurs som synliggjør det mennesket man lett kan overse om man besøker eller jobber på et sykehjem. Den eldre har et langt liv man kan spille på, og vekslingen mellom flere tidslag kan gjøre litteraturen dynamisk, kompleks og intens. Slik kan litteraturen fungere som en påminnelse om kompleksiteten ved menneskets eksistens og derved yte motstand mot sementerte syn på eldre mennesker.

Sykehjem og klasseskiller

Sykehjemsmarkedet blir stadig bedre i den forstand at ulike typer eldrehjem er etablert. I noen land har man bygget opp såkalte eldrelandsbyer. I England finner vi eksempelvis Castle Village, en seniorlandsby som ligger i byen Berkhamsted nord for London. Her kan man få hjelp til praktiske gjøremål, og man har tilgang på bar, bibliotek, filmklubb, kunstklasser, bridgeturneringer, konserter og turer – alt som kan gjøre alderdommen mer meningsfull og attraktiv og mindre ensom (Ruud 2018b). I Norge har vi til sammenligning en demenslandsby på Lille Tøyen og én i Bærum, og en rekke private tilbud er etablert, som Villa omsorg. Der betaler beboere en døgnpris på 2650 kroner, eller opp mot én million kroner i året av egen lomme. I Sandefjord planlegges Norges første femstjerners eldrehjem, der beboerne må ut med 1,25 millioner kroner i året. Men hvor mange har råd til det?

Tilbudene øker, og de er mer variert enn tidligere. Det er bra, siden den nye typen tilbud anerkjenner at også i alderdommen trenger mennesket å leve, det er ikke bare en vente-på-døden-fase. Men situasjonen er nødvendigvis utfordrende, for dette skaper økte krav og forventninger til hva alderdom kan være, og det kan bli vanskelig å innfri kravene. Luksustilbudene bidrar dessuten til å skape økte klasseskiller. Kan du betale, kan du få større muligheter til en god alderdom, med mindre velferdsstaten kan følge opp og konkurrere med de private tilbudene. Ifølge samtidslitteraturen er det langt igjen.

De store aktørene som per 2018 driver sykehjem på vegne av norske kommuner, sier det kan være aktuelt å starte helprivat drift. Det vil innebære at beboerne selv betaler for oppholdet. Men foreløpig er det normen at helse og omsorg er et offentlig ansvar som finansieres av det offentlige. Eldre mennesker er en heterogen gruppe, og de ønsker naturlig nok alternativer (Ruud 2018c). Etterspørsel skaper tilbud. Man kan anta at dette markedet vil vokse. Så også klasseskillene. Geir Hansen, markeds- og kommunikasjonsansvarlig i omsorgsforetaket Attendo, sier de ikke per 2018 har noen planer om helprivate sykehjem. Han presiserer at han håper det ikke er marked for dette, at de stiller seg bak den nordiske velferdsmodellen. «Men det er middelklassen som gjennom sin økte kjøpekraft er en av de største truslene mot den kollektive velferdsstaten. Jeg tror uansett at helprivate sykehjemsplasser har et begrenset marked i Norge», sier Geir Hansen (Ruud 2018c). Flere av de store aktørene påpeker imidlertid at det vil tvinge seg frem mange private sykehjem med egenbetaling og et todelt helsevesen dersom det offentlige tar monopol på driften av sykehjem og slik hindrer konkurranseutsetting (Ruud 2018c). Det blir tenkt nytt om hva et sykehjem kan og skal være. Manglerudhjemmet er ett eksempel. Frem til 2013 var det et tradisjonelt kommunalt eid sykehjem. Med dugnad, fantasi og nytenkning har en privat aktør maktet å etablere spa, matbutikk, pub og restaurant (Drageset & Hanssen 2016). Med andre møteplasser byr sykehjemslivet på nye muligheter; eksempelvis åpner dette for at beboerne kan være mer delaktige i egen hverdag. De kan leve som om de bodde hjemme mens de får økte muligheter til å leve et variert aktivt og sosialt liv.

Men det er også forskjell på de kommunale sykehjemmene. Det er ikke irrelevant hvilket sykehjem du havner på. Ragdes roman fremstiller forskjellen mellom Furuset sykehjem og Stovnerskogen sykehjem; mens Furuset sykehjem er dårlig utstyrt, er Stovnerskogen velutstyrt med smarte apparater som letter hverdagen og behandlingen for både de ansatte og de pleietrengende. Lymfekreften gjør at Annes mor er avhengig av et oksygenapparat. Furuset sykehjem har en «steinaldersk innretning» som veier 18 kilo, som låter som «en rasende jerv innestengt i en trang jernkasse», og som forstyrrer både tanke, prat og søvn. Til sammenligning har Stovnerskogen sykehjem et snertent og moderne oksygenapparat som kan hektes på rullatoren, og som moren attpåtil kan håndtere selv (Ragde 2014, 60–61). Slik bidrar moderne teknologi til at de ansattes tid blir frigjort til oppgaver som maskiner ikke kan utføre.

Annes mor hadde det fint på Stovnerskogen. Når hun bor på Furuset sykehjem, opplever hun det derimot som en liten ferie å få tre dager på sykehuset når hun trenger blodoverføring (2014, 61). Det bekrefter at Annes mor opplevde Furuset sykehjem mindre som et hjem enn sykehuset. For kartlegging av kvaliteten på sykehjem kan eksempelvis måltidene granskes. Forskning viser at mange eldre mangler matlyst, mange er også underernærte. En undersøkelse ledet av indremedisiner og geriater Morten Mowé har vist at 85 prosent av de innlagte på sykehjem var underernærte (Mowé 2002, 815). Underernæring kan føre til redusert mental funksjon, redusert lungefunksjon, økt infeksjonshyppighet, og dermed forlenget liggetid på sykehus og økt dødelighet (Mowé 2002, 815). Dette er en økonomisk belastning for samfunnet, og selvfølgelig en belastning for både pasienter og pårørende. Flere forhold kan være årsak til underernæring. Sykdom svekker matlyst. Men maten som blir servert, er ikke alltid appetittvekkende. Når man sammenligner sykehjemsmat med fengselsmat, er det nærliggende å anta at de gamle prioriteres lavere enn fanger. Enkeltstående forsøk bekrefter denne antagelsen. Som når Dagbladet besøkte et fengsel, en studentkantine og et sykehjem for å spise der en og samme dag. Mens maten til fangene og studentene fikk terningkast fem, kvalifiserte sykehjemsmaten til stryk (Dotterud 2017).

På Furuset sykehjem får Annes mor blant annet servert lunken fiskepudding «slengt sidelengs mot frossen grønnsaksblanding kokt til mosemyke biter». Til dessert er det grønn gelé med «kartongvaniljesaus». Når man har slanket seg så å si hele livet, har anstrengt seg for å lage god mat av de råvarene man fikk tak i og hadde råd til, når munnen «føles som bunnen av et hamsterbur»4 og maten smaker som «lunken papp», skaper mat som bare kvalifiserer til vomfyll, verken matglede eller matlyst. Moren får ikke ned en bit. Dette ble et av morens siste måltider, noe som fremhever det uverdige ved tilbudet (Ragde 2014, 45, 65–66, 68). I Cecilie Engers roman Pust for meg fortelles det samme om sykehjemsmaten. Barnebarnet Ingrid er eksempelvis opprørt over hva mormoren fikk servert da hun besøkte henne. Det var mat uten viktige næringsstoffer, antioksidanter og vitaminer, hun fikk «bare kjøttboller som ikke engang unge, friske mennesker burde putte i seg!» (Enger 2017, 167). Vi kan ikke generalisere ut fra litteraturens historier. Men i den grad de er representative, kan historiene bidra til å skjerpe oppmerksomheten om hva som blir servert.

Engangslegen

Professor i sosialmedisin Per Fugelli fant opp betegnelsen «engangslegen» i sin kritikk av at alvorlig syke stadig møtte ny lege og så å si aldri den samme legen (Fugelli 2010, 109; Bjørhovde & Letvik 2017, 6).5 I Ragdes roman blir det tydelig at det vekslende havet av leger og annet helsepersonell man stadig må forholde seg til, ikke bare rammer den syke, men også de pårørende. «Åh gud, så alene jeg følte meg», uttrykker datteren Anne (2014, 167). Hun og søsteren savner noen å snakke med, og da ikke hvem som helst, men en lege som har oversikt og kunnskap. Fastlegeordningen skaper en viss trygghet for den som går ofte til legen og etter hvert har en komplisert medisinsk historie som fastlegen kjenner. Men som kreftsyk og gammel har Annes mor «ingen egen lege. Hun hadde seksti leger» (167). I dette tilfellet opplever både pasienten og de pårørende at ingen av legene verken føler eller har et eget ansvar for moren. De opplever at legene mangler innblikk i hva som har skjedd, og hva som vil skje, at ingen av dem har en oversikt de kan formidle videre, og at ingen av dem dermed kan veilede de pårørende. Dette kan kritiseres som mer systemsvikt enn personsvikt. Organiseringen av vakter og behandling påvirker den relasjonen som kan etableres mellom helsepersonell og pasient. Som datteren Anne uttrykker: «[I]ngen av de seksti legene kunne hjelpe og veilede Elin og meg. Ikke fordi de aktivt ga faen, men fordi mamma ikke eksisterte for dem som noe annet enn en del av et system; hun var en ikke-person» (167). Døtrene vil vurdere om man virkelig skal gi henne den cellegiften som sliter ut moren. De vil la henne slippe behandlingen og «heller gi henne en verdig endetid» (167). De savner en lege å diskutere den palliative omsorgen med.

Stabilitet, oversikt og kunnskap kan gi trygghet i belastende situasjoner. Mangel på det samme kan skape unødvendig uro. Tett kontakt med et fast personell kan gi den roen man trenger. Samtidig kan det ha sine fordeler å ikke være prisgitt for eksempel én leges vurdering og sosiale evner. Det er mange hensyn å ta. Like viktig som stabilitet er helsepersonellets bevissthet om og forvaltning av den makt deres posisjon innehar, den asymmetri som råder i situasjonen. Helsepersonellet kan gå av vakt og glemme det hele (en stund). Det kan ikke den syke eller de pårørende. De er kontinuerlig avhengig av helsepersonellets kunnskap, omsorg og oppmerksomhet, og ikke minst evnen til å formidle kunnskap og omsorg. Den tidligere nevnte pårørendeundersøkelsen som er utført av Norske Kvinners Sanitetsforening, viser at det nest mest belastende problemet for pårørende er kommunikasjonen med helsevesenet (Berg 2019). Pårørende mangler en kontaktperson, og som kommentator Knut Olav Åmås (2020, 14) påpeker, har ingen offentlig instans en helhetlig oversikt over situasjonen som tilsvarer oversikten over mennesker som mottar ulike former for offentlig hjelp.

Umyndiggjøring og asymmetriske relasjoner

Bergljot Kaslegards roman Det som nesten er sant (2017) fremstiller altså historien til Bodvar, som i romanens nåtid er pleiehjemspasient og begynnende dement. «Når Magda vasket Bodvar, var det nølende. Rørende nølende. Så flyttet de ham til et hjem, og det var for fire måneder siden, eller var det sju, eller var det i fjor» (Kaslegard 2017, 52). Som pleietrengende er Bodvar umyndiggjort. Han er prisgitt hva andre kan og vil. «– Jeg vil ikke ha besøk i dag, sier han igjen. Det må da kunne være mulig å bestemme det selv», sier Bodvar da han får høre at datteren Mari muligens kommer i dag (2017, 83). Men det oppleves som uhørt at man ikke bare er takknemlig:

Jeg kan ikke reise meg, sier han. Jeg kan ikke ha besøk.

Du skal se det blir bedre i løpet av dagen. Du skal se du får lyst etter hvert.

Maskinen flytter ham helt over til den hvite, kalde plaststolen, for det er dusjedag. Hestehalen løsner stroppene og flytter maskinen og triller ham ut på badet.

Så kommer hender.

(Kaslegard 2017, 83)

Bodvar må avfinne seg med at han ikke lenger kan bestemme hvem som skal komme når, når det skal dusjes og hvordan det skal gjøres. Det som er ment som hjelp og omsorg, kan oppleves som overtramp. Man tvinges til å ha besøk, til å dusje, til å sitte naken på en kald plaststol mens fremmede hender hjelper. Den synekdokiske fremstillingen, der «hestehalen» og «hendene» representerer pleieren, understreker hvor mekanisk, upersonlig og overrumplende Bodvar opplever situasjonen.

Som pleietrengende blir mennesket del av asymmetriske relasjoner til både pårørende og andre som yter hjelp. Fortelleteknikken med intern fokalisering veier til dels opp for Bodvars posisjon som på mange måter er underordnet. Når romanen gir oss innsikt i hva han tenker og føler, trer han frem som et unikt menneske og ikke primært som en dement person det er lett å avfeie. Det å bli gammel er en naturlig del av livet, noe alle i prinsippet må gjennom og slik sett noe kjent. Men alle må likevel oppleve det for første gang, som noe ukjent og nytt. Litteraturen kan gi oss et forsprang, på egne og andres vegne.

I 2010 vedtok Stortinget «Forskrift om en verdig eldreomsorg», den såkalte «Verdighetsgarantien», som har som formål å sikre at eldreomsorgen tilrettelegges på en slik måte at dette bidrar til en verdig, trygg og meningsfull alderdom. Forskriften angår alt fra dagtilbud, måltider, flere plasser og økt bemanning til ulike former for kompetanseheving og kulturtiltak. Runar Bakken anser verdighetsgarantien som «politisk utopisme» (2014, 151). Ambisjonene er større enn evnen til å gjennomføre tiltak. Det er en grense for hvor god alderdommen kan være, og det finnes ingen enkel løsning for hvordan man også i alderdommen kan oppleve livet som verdig og meningsfullt. Det holder ikke å pøse på med penger og tro at nok midler bidrar til å skape en god alderdom (jf. Bakken 2014, 152). Økonomiforvaltningen må gjøre personorientert omsorg mulig, og da trengs det penger, men også nok kunnskap, vilje og tid.

I 2019 er det flere som arbeider for å endre både tankesett og praksis når det gjelder for eksempel organiseringen av sykehjem og hva et sykehjem skal være. Det blir hevdet at ledelse er en nøkkelfaktor for å initiere endringer i sykehjem, og nyere studier utforsker hvordan man kan åpne opp for omverdenen, inkludere pårørende, nærmiljø og frivillige og legge til rette for mer meningsfull aktivitet i hverdagen. Man er opptatt av mer personsentrert omsorg: Ved å kjenne livshistorien til den enkelte kan man bedre legge til rette for meningsfulle aktiviteter og styrke opplevelsen av livsglede (Brodtkorb, Skaar & Slettebø 2019; Totcheva, Vedeler & Slettebø 2019), slik at man også på sykehjem kan leve hele livet.

1I 2018 hadde 32 234 personer langtidsopphold, og vel 9000 hadde tidsbegrensede opphold på helse- og omsorgsinstitusjoner (SSB).
2Behovet kan bli stort: Det er forventet mer enn en dobling av antall personer over 70 år, fra 624 000 i 2018 til 1,35 millioner i 2060. Antall personer over 80 år vil kunne øke fra 222 750 i 2018 til om lag 697 000 i 2060 (SSB, januar 2018).
3I 2017 brukte 32 % av innbyggere over 80 år hjemmetjenester, 31,2 % gjorde det i 2018 (SSB, https://www.ssb.no/helse/statistikker/pleie/aar).
4Sammenligningen refererer kanskje like mye til smaken som til munnhelsen. Men beskrivelsen indikerer at munnhelsen ikke nødvendigvis er høyt prioritert på sykehjemmet der hun bor. Ifølge WHO er munnhelse en viktig indikator for generell helse, velvære og livskvalitet. Ikke bare medfører dårlig munnhelse karies, periodontitt, soppinfeksjoner, sårdannelser og ubehag i munnhulen. Senere tids forskning viser også at dårlig munnhelse er assosiert med diabetes, hjerte-karsykdom, kreft, lungesykdom, spontanaborter og demens. Det er derfor mange gode grunner til å ta vare på tennene og slimhinnene i munnen (jf. bl.a. Saltnes et al. 2019; Singh et al. 2019). Men kanskje tenker man at hun uansett snart skal dø.
5Fugelli lyktes i å endre loven, slik at alvorlig syke fikk rett til en fast kontaktlege.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon