Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kapittel 5. Alderdommens tabuer – seksualitet og vold

Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo. Bjørkøy arbeider med bokhistorie, barnelitteratur og narrativ medisin. Samtidslitterære alderdommer er hennes første monografi.

Seksualitet blir ikke først og fremst forbundet med aldrende kropper som knapt kan bevege seg. Men alder eliminerer ikke seksuelle behov. Vold er også gjerne forbundet med yngre fremfor eldre mennesker. Interessant nok speiler litteraturen våre fordommer, for seksualitet og vold er knapt belyst i norsk samtidslitteratur. Men Liv Køltzows roman Melding til alle reisende (2015) og Mikkel Bugges novelle «Nag» fra Ytterpunkter (2007) fremstiller det såkalt uhørte. Det gjør også Helene Uris roman Hålke (2016), som i likhet med Køltzows roman fremstiller seksualiteten som en del av alderdommen. I tillegg skildrer både Uris roman og Bugges novelle ulike former for vold. Laila Sognnæs Østhagens roman I morgen forsvinner jeg litt til (2014) problematiserer behandlingen av demente menneskers seksuelle relasjoner, og Johan Mjønes’ roman Heim (2018) fremstiller hvordan tilsynelatende alminnelige og tilvante handlinger og utsagn kan ramme den sårbare på en slik måte at ord og gjerning både fungerer krenkende og skaper frykt.

Dette kapitlet etablerer noe dialog med forskningsprosjektet Seksuell helse blant eldre (Træen mfl. 2018), og jeg kobler inn psykolog Michele Bograds poeng om at de undertrykte må ha kunnskap om undertrykkeren, ikke omvendt (Bograd 1988). Den underordnede må lære seg alt om den dominerende kulturen for å overleve (Bograd 1988; Ericsson 1992, 111). Denne strategien blir aktivert for full styrke i alderdommen straks mennesket befinner seg i situasjoner der man er blitt ensidig avhengig av andre.

Nøkkelord: alderdom, kropp, seksualitet, vold, tabu

Sexuality is not primarily associated with aging bodies that hardly can move. But age does not eliminate sexual needs. Violence is also often associated with younger people rather than older people. Interestingly, the literature reflects our prejudices, for sexuality and violence are barely illuminated in Norwegian contemporary literature, as far as I have been able to map. But I found some examples. In this chapter, literary works by Liv Køltzow, Helene Uri and Mikkel Bugge depict the so-called unheard. The treatment of demented people’s sexual relations is also problematized by Laila Sognnæs Østhagen’s novel I morgen forsvinner jeg litt til (2014). Johan Mjønes’ novel Heim (2018) shows an old man’s vulnerability.

I establish some dialogue with the research project Sexual Health among the Elderly (Træen et al. 2018), and I also relate to psychologist Michele Bograd’s point that the oppressed must have knowledge of the oppressor, and not the other way around (Bograd 1988). The subordinates must learn all about the dominant culture in order to survive (Bograd 1988; Ericsson 1992, 111). This strategy is activated to full strength in old age as soon as we become unilaterally dependent on others.

Keywords: old age, body, sexuality, violence, taboo

I norsk samtidslitteratur er den aldrende kroppen først og fremst viet oppmerksomhet når den er syk, og den aldrende kroppen knyttes i liten grad til det positive, som seksualitet. Det har vært en tendens til at kvinnen, i takt med økende alder, går fra å være et erotisk objekt for mannen til å vekke seksuell avsky, noe Runar Bakken (2014, 58) poengterer med støtte i Simone de Beauvoir (1970) og Georges Minois (1989). I boka Aging Thoughtfully fremhever Martha Nussbaum og Saul Levmore at den aldrende kroppen er stigmatisert, og at vi ofte skammer oss over våre alderdommelige kropper (2018, 4). Denne påstanden gjelder imidlertid ikke for hovedpersonen Kaja Baumgarten i Liv Køltzows roman Melding til alle reisende (2015). Hun lytter til kroppen, bruker kroppen og lar seg selv være seksuell uten at hun skammer seg over det. Helene Uris roman Hålke (2016) er også et hederlig unntak, der seksualitet og begjær blir fremstilt som en essensiell og naturlig del av alderdommen.

Køltzows Kaja har Parkinson, og sykdommen utløser en eksistensiell krise (se mer i kapitlet Alderdom og sykdom). På rehabilitering møter Kaja mannen Vegard. Hun blir betatt, og han, eller like mye situasjonen, vekker et livgivende begjær i Kaja. De er verken av samme generasjon eller fra samme miljø (2015, 116); han er i 40-årene, hun er på vei inn i det vi definerer som alderdommen – handlingen utspiller seg fra Kaja er 63 til hun er 65 år. Sykdommen lanserer og forsterker de frustrasjoner og problemer som alderdommen kan bringe med seg, som fysisk utilstrekkelighet. Men Køltzows roman avviser eventuelle forestillinger om at seksualiteten forsvinner med alderen. I tillegg utfordrer romanen et sementert tabu, siden den eldre kvinnen sjelden er aktuell som seksuell partner for yngre menn, i alle fall ikke i all offentlighet. Samtidig, forholdet er ikke levedyktig; det utvikler seg ikke på noen sunn måte. Slik sett er heller ikke denne romanen banebrytende ukonvensjonell.

I 2015 ble Liv Køltzow tildelt Gyldendalprisen for «et særlig eminent forfatterskap». Å lese Køltzows litteratur «gir innsikt man ikke finner andre steder», sa litteraturkritiker Tom Egil Hverven i talen under prisutdelingen. Han fremhever at Køltzow fanger inn de små øyeblikkene, de som gjerne glipper når den store historien blir fremstilt. Køltzow utmerker seg ved å fremstille hvordan mennesket erfarer det momentane, og ifølge Hverven er det ingen som bedre enn Køltzow lar «selve øyeblikket funkle fra så mange litterære, interessante og overraskende vinkler» (Hverven 2016). Denne uttalelsen kan også gjelde for de seksuelle øyeblikkene i Melding til alle reisende. En rekke seksuelle scener blir fremstilt i romanen. Dermed blir det synliggjort at seksualitet også kan være en del av alderdommen.

Den seksuelle relasjonen til Vegard får Kaja til å føle seg viril og attråverdig, levende og deltagende: «Hun var en giktbrudden krumbøyd nittiåring som så ut som en sekstenårig jomfru» (2915, 182). Sexen gjør henne også friskere: «[H]un surra rundt og var så glad, og fullstendig uten hyperkinesier, uten noe som helst i det hele tatt som var galt, ikke i det hele tatt, hun var like frisk som før i tiden, og fortsatte å være det hele dagen. [...] hun hadde den sjeldne følelsen av å være i balanse» (Køltzow 2015, 182–183). Samtidig minner aldersforskjellen henne om at hun er eldre: «Hun følte seg som moren hans» og «hun ville ikke være Vegards eldre forfattervenninne» (2015, 130, 156). Det som gjør henne godt, holder henne også tilbake. Hun er ikke så frigjort at hun føler seg aldersløs, uansett situasjon. Men det aldersløse selvet synes tydeligere til stede i romanens seksuelle scener.

Seksualiteten blir ikke fremstilt på noen romantiserende måte hos Køltzow. Den fremstår som en naturlig og viktig del av livet, av det å leve, og de seksuelle scenene er direkte fremstilt, verken sminket eller dempet:

[M]ed de svære nevene sine hevet han henne opp i været, og i samme sekund som hun slo armene og beina sine rundt ham kjørte han den inn i henne, rett på målet, men samme hvor deilig dette var, for begge, var det umulig å røre seg i den stillingen, så etter noen sekunder gikk han bort til sengen med Kaja hengende som en apekatt rundt halsen sin, der sto han med sine lange, vakre, nakne bein til han fant balansen, så kastet han henne på sengen og pulte henne besluttsomt, først forfra, så bakfra. (2015, 146–147)

Den momentane seksualiteten kunne gjerne vært fremstilt noe mer litterært spenstig. Det som er potensielt pirrende, drukner i mange ord og reduseres dermed til en noe plump og påtatt fremstilling. Friskheten over de seksuelle partiene svekkes dessuten av etterfølgende klisjeer og svulstigheter som «[e]tterpå gikk hun rundt med skinnende øyne og rødflammet hud og var så lykkelig, så lykkelig» og «[m]innet om at de hadde vært så nær hverandre!» (2015, 182). En knappere fremstilling med en seksuelt ladet undertekst kunne vært mer intens og interessant. Men den direkte, ordrike stilen lar ikke leseren slippe unna, lar ikke seksualiteten forbli tabuisert eller fordekt, den blir servert fullt og helt og løftet frem og dermed gitt den posisjonen i romanteksten som den også kan ha i (alderdoms)livet.

Slik mange i barndommen kan bli forbauset over at egne foreldre fortsatt har sex, lever myten, eller stereotypien, om en aseksuell alderdom godt, noe blant andre professor i helsefag Merryn Gott og psykolog Sharron Hinchliff fremhever (2003). Køltzow får leseren til å tenke nytt om hva alderdommen også kan romme. Køltzows roman skiller seg dermed ut blant de samtidslitterære verkene som på ulike måter forholder seg til alderdommen. Ingenting blir lagt imellom, og romanen Melding til alle reisende bidrar til å normalisere og avmystifisere den seksualiteten som også den aldrende opplever og trenger. Denne romanen er et tilskudd som kan overraske den som måtte ha neglisjert eller glemt det. Seksualiteten blir fremstilt som en naturlig og viktig del av livet til den aldrende. Samtidig, selv om Kaja ofte leder an og nyter, utvikler hun ikke et levedyktig forhold til Vegard. Det later til at han forsøker å skjule forholdet for omverdenen, og han bytter henne dessuten ut med en yngre kvinne. Kaja er fanget i sin kropp, alder, situasjon, slik litteraturforsker Toril Moi, med støtte i Simone de Beauvoir, fremhever at kroppen er en situasjon: «Kvinnen definerer seg selv gjennom det hun gjør med det verden gjør med henne» (Moi 2007, 107).

For enkelte er aldrende seksualitet fortsatt et tabu. Det bekreftes av fraværet av seksualitet i litteratur der hovedpersonene er over 65 år, men også av hvordan aldrende seksualitet gjerne er knyttet til det latterlige eller uhørte. Som når hovedpersonen Viktor i Nikolaj Frobenius’ roman Så høyt var du elsket (2011) blir redusert til en gammel gris når han som pasient kommer med seksuelle tilnærmelser overfor en av de ansatte ved rehabiliteringsstedet Godthaab. Til tross for at vi får forståelsen av at Viktor har vært en attraktiv mann, er det seksuelle ikke fremstilt som en anerkjent del av hans alderdommelige liv. Det gjelder for samtlige av de samtidslitterære verkene med eldre eller gamle personer i hovedrollen: Seksualiteten er fraværende, med mindre den knyttes til noe skamfullt eller usømmelig. Slik kan samtidslitteraturen gi inntrykk av at seksualiteten er eliminert i alderdommen, at det gamle mennesket er aseksuelt, eller også avskyelig avvikende. Køltzows og Uris romaner er, så vidt jeg vet, de eneste som kompenserer for fraværet.

I Laila Sognnæs Østhagens roman I morgen forsvinner jeg litt til (2014) representerer seksualiteten noe skammelig og galt, for de utenforstående vel å merke. Signe, som bor på sykehjem, får plutselig besøk på rommet. Signe ligger i senga og «teller tid, teller tanker, teller ord» inntil hun blir avbrutt av at en eldre mann kommer inn i rommet og mot senga. «For et smil han har. Stort og vakkert», tenker hun (Østhagen 2014, 96). De oppfører seg som om de kjenner hverandre godt, som om de er kjærester, noe leseren kan tro de er også: «– Der er du, sier han. – Ja, selvfølgelig er jeg her» (2014, 97). Han kler sakte av seg, svinger skjorten over hodet og kaster den mot veggen. Begge ler, og han legger seg ved siden av henne:

Helt inntil. Det er varmt og mykt. Han kysser henne på kinnet før han legger en hånd over det ene brystet hennes. [...] Fingrene hans beveger seg litt nedover. Og litt oppover.

Du er deilig, sier han.

Hun blir sjenert, fniser litt og legger seg enda tettere inntil ham. Hun dytter nesen sin inn i halsgropen hans og kjenner skjeggstubbene stikke lett mot pannen. Hun kjenner hånden hans, fingrene som rører huden hennes så lett så lett. Hun hvisker inn mot kinnet hans. Hvisker et navn hun ikke hører fordi noe forstyrrer. Døren åpner seg og en dame kommer i full fart inn på rommet.

Kåre, roper hun.

Ja, sier han.

Ut av sengen med deg!

Men han vil ikke ut av sengen. Signe vil heller ikke at han skal ut av sengen. De holder fast i hverandre. Damen i hvitt er ikke sterk nok. Hun drar i armen hans, Signe drar den tilbake, og han blir liggende. Damen går sin vei, og tiden følger etter. Hjertet slår raskere. Det hopper. Hun koker. Hun brenner. Det kjennes som om hun er i ferd med å gå opp i røyk, og så kommer enda flere folk inn på rommet.

Jeg er tørst.

Herregud, roper en av de i hvitt.

Ja, herregud.

Kåre, nå kommer du deg ut av Signes seng!

Jeg skal være hos henne.

Det kan du ikke.

Jo, jeg kan det!

Han forsvinner. Han blir dratt ut av sengen. Ut av rommet. Og Signe ligger tilbake uten pledd, uten dyne. Uten ham.

Døren går igjen. Det blir mørkt. Øynene er igjen, eller er det lyset som er slukket? Hun vet ikke. Hun klør til noe blir borte.

(Østhagen 2014, 97–98)

Pleiernes voldsomme reaksjon avbryter og kontrasterer den gode stemningen som har oppstått mellom Signe og Kåre. De blir skilt fra hverandre som om de har oppført seg forbrytersk, som om en av dem forgrep seg på den andre. Men hvorfor må han kastes ut? Leseren får et annet blikk på situasjonen enn de pleierne som stormer rommet. Skal vi reelt sett leve hele livet i tråd med regjeringens reform, må det åpnes for at aldrende nærhet og seksualitet også kan finne sted på sykehjem. Slik kan alderdommen anerkjennes som mer enn en ventefase. Mest utfordrende er det muligens å oppnå dette i sykehjemslivet. Noen grenser for seksuell atferd i det offentlige rom er nødvendige, men grensene som settes overfor demente mennesker, skal settes med omsorg og varsomhet (Tretteteig 2015, 159). Pleierne i Østhagens roman blir imidlertid så forskrekket at varsomhet er totalt fraværende.

Scenen i Østhagens roman oppfordrer indirekte til å tenke større om hva alderdom kan og skal være når man bor på sykehjem. Uavhengig av alder og bosted, og om man er dement eller ikke, har man rett til å leve og gjøre som man vil så lenge man ikke gjør skade på noe eller noen, ei heller seg selv. Infantiliseringen av det gamle mennesket er diskriminerende. Straks den gamle blir institusjonalisert eller regulert av andre, synes det ikke å være rom for at også den gamle kan ha behov for nærhet og seksuelle relasjoner. Ved å fremstille seksualitet som en essensiell del av også livets siste faser kan litteratur avtabuisere og utfordre gjeldende praksis. Forskningen kan ha samme effekt. Forskningsprosjektet Seksuell helse blant eldre, som er en større europeisk undersøkelse, er ett eksempel på det. I en av seksualvaneundersøkelsene utført av dette prosjektet ble kvinner og menn i aldersgruppa 60–75 år fra landene Belgia, Danmark, Norge og Portugal spurt om seksuell aktivitet. Av de norske svarte 91 % av mennene og 74 % av kvinnene at de hadde vært seksuelt aktive det siste året (Træen mfl. 2018). Tallenes tale bidrar til en normalisering.

Foreløpig kan vi hevde at norsk samtidslitteratur i stor grad bekrefter og viderefører at seksualitet i alderdommen er tabuisert, siden seksualiteten så å si er fraværende i litteratur der eldre og gamle er hovedpersoner. Slik bygger norsk samtidslitteratur opp under myten om at seksualitet ikke er en del av alderdommen. Særlig Køltzows, Uris og Østhagens romaner er derfor viktige påminnere om at aldring ikke eliminerer menneskets seksuelle behov og lyster. Men straks den gamle blir institusjonalisert eller regulert av andre, enten det er helsepersonell eller familie, synes det ikke å være rom for at også den gamle kan ha behov for nærhet og seksuelle relasjoner. Dette kan anses som en form for alderisme, som kommer sterkest til uttrykk når vi hører om ektepar som ikke får dele rom på sykehjem – historier som av og til synes for utrolige til å være sanne, men som stadig blir synliggjort i mediene. Som når Dagbladet i 2018 kunne fortelle om Halldis (92) og Henry Jakobsen (94), som hadde vært sammen i 75 år, gift i 72, men som havnet på hvert sitt rom og attpåtil for langt fra hverandre til at de klarte å besøke hverandre uten hjelp (Knutson 2018). Ikke bare ekteparet taper på dette. Det blir også en belastning de pårørende og helsepersonellet kunne vært foruten om paret fikk bo på samme rom. Dette er alderisme påført av rigide systemer og ytre rammevilkår som får de såreste konsekvenser, og som bidrar til at de som rammes, opplever en mer ensom og vanskelig alderdom enn nødvendig. Mental og seksuell helse påvirker den generelle helsetilstanden. Seksualitet er stort sett en ressurs som kan fremme helse og velvære, og slik gi økt livskvalitet og psykososial trivsel. Professor Christian Graugaard, professor Bente Klarlund Pedersen og forsker Morten Frisch, som alle er leger, fremhever dessuten at positiv seksualitet kan styrke både livsmot og mestring av vanskelige situasjoner ved kronisk sykdom (Graugaard, Pedersen & Frisch 2015, 7).

Men seksualitet hos personer med demens anses ofte som uønsket eller kritisk atferd, noe Østhagens roman illustrerer. Det er forventet at demente personer som lever på institusjon, avstår fra seksuell aktivitet. I den situasjonen anses seksuell interesse og utøvelse som vanskelig og upassende og ikke som et grunnleggende behov for kjærlighet og intimitet, ifølge forsker Lieslot Mahieu og Chris Gastmans, som er professor i medisinsk etikk (Mahieu & Gastmans 2012). Det vil jeg tro er et allment syn. Men hvem er det upassende for? En person med demens kan ha mistet den sosiale forståelsen av hva som er passende seksuell tilnærming overfor andre. Dette kan skape vanskelige situasjoner for helsepersonell så vel som for pårørende og andre som lever tett på personen, og for personen selv (Tretteteig (red.) 2015, 157). Noen grenser for seksuell atferd i det offentlige rom er nødvendige. Men grensene må settes med omsorg og varsomhet (Tretteteig (red.) 2015, 159). Reaksjonen til pleierne i Østhagens roman fremhever en problemstilling som det er for lett å avfeie, all den tid det demente mennesket anses som et mindreverdig menneske uten krav på å dekke andre grunnleggende behov enn tak over hodet, tørste og sult. Dement eller ikke, hvor lenge kan vi klare oss uten nærhet til andre, uten andres blikk og berøring?

kommer jeg til å savne det

når jeg ikke lenger er gjenstand for

noens blikk?

kommer jeg til å angre

på at jeg ikke nøt det mer?

(Helene Guåker)

Begjær og relasjonell terror

Helene Uris roman Hålke (2016) skiller seg fra de andre samtidslitterære verkene med eldre hovedpersoner idet den verken handler om sykdom, pleiebehov, tap, sorg eller ensomhet. Den fremstiller hvordan det kan være å leve i et livslangt ekteskap som er preget av både kjærlighet og hat, begjær og terrorisering. Romanen handler om ekteparet Ebba og Karl som er pensjonister og midt i 70-årene (Ebba er mer enn 70, og Karl er 75 år; 2016, 38, 56). De er spreke og i full vigør, slik sett er det primært de retrospektive innslagene som minner om at de har levd et langt liv. En dag blir de hindret i å gå ut på grunn av hålke. Dermed blir de begrenset av egne aldrende kropper og faren for skjebnesvangre fall. Gjennom ei hel uke blir de stengt inne i leiligheten sin, og romanen fremstiller hvordan forholdet blir utfordret når de må holde seg inne, uten et lager av mat og uten stort å ta seg til. Det lille de har av mat og kaffe, må rasjoneres, og ingen av barna kan hjelpe dem i nærmeste fremtid. Situasjonen tilspisser seg mens de er stengt inne og isolert, og det som først gir inntrykk av å være et etablert, men også lidenskapelig og varmt ekteskap, fremtrer mot slutten av uka snarere som en destruktiv og farlig relasjon.

Tittelen Hålke fremhever at hålken spiller en sentral rolle, og den kan leses på to nivåer: Den konkrete hålken som stenger ekteparet inne, blir i overført betydning et bilde på deres relasjon. Både Ebba og Karl har alvorlige anklager å true den andre med; Ebba har vært utro, Karl har vært voldelig, både som lærer og som ektemann. Hvordan de holder hverandre i sjakk og truer hverandre til å holde seg inne med hverandre, danner en parallell til hvordan hålken tvinger dem til å holde seg inne og sammen. Uten pauser fra tosomheten blir det tydelig hvor skadelige de kan være for hverandre. Og ute er det ikke bare hålke, men «[b]lindhålke, sier Karl. Det er det verste. Det er dødelig, sier Karl. Veksling mellom frost og mildvær, nedbør og ingen som strør. Snø over stålis» (2016, 190). Beskrivelsen av hålka, av hvordan den er oppstått, og hvorfor situasjonen er så farlig at den kan være dødelig om man faller galt på den, kan leses som en kommentar til forholdet mellom Ebba og Karl. For også deres forhold veksler mellom frost og mildvær og skal vise seg å kunne være dødelig. I likhet med den farlige isen, som ser idyllisk og ren ut, der den er dekket av snø (2016, 138), kan forholdet fremstå som et vellykket ekteskap mellom to oppegående eldre mennesker som fortsatt klarer seg godt i eget hjem. Men romanen avdekker gradvis at forholdet er mer komplekst enn som så.

Denne romanen avkrefter eventuelle forestillinger om at ekteskapelige relasjoner som har vart gjennom et langt liv, primært er harmoniske og kjærlige – slik minner den om Stig Sæterbakkens roman Siamesisk (1997), der situasjonen også er tilspisset og ekstrem med Edwin som lever siste del av livet innestengt på badet. Men relasjonen til Uris ektepar er mer symmetrisk enn relasjonen mellom Sæterbakkens Erna og Edwin, siden ingen av dem er pleietrengende. Uris roman synliggjør dessuten at begjæret og lidenskapen ikke nødvendigvis forsvinner med alderen. Snarere er relasjonen stort sett på sitt beste og varmeste når Ebba og Karl bruker kropp fremfor ord. Da forsvinner spydighetene og ironien, irritasjonen over alle de små tingene som stadig blir gjentatt. «Hun løfter dynen sin og inviterer ham over, og han aker seg tett inntil henne [...] Han smaker av te, rødvin og av Karl. De kysser lenge. Hun får lyst på ham, underlivet tikker sine signaler ut til resten av kroppen» (Uri 2016, 120). Begjæret er aldersløst. Men deres relasjon er kompleks. For mens Ebba nyter å være med Karl i det ene øyeblikket, fantaserer hun i det neste om å spenne ben på ham så han brekker lårhalsen, hun kaller ham «Gubbjævel» og tenker at hun allerede har hatt mer enn 16 700 morgener med Karl mens hun gir inntrykk av å ikke orke en eneste morgen til (2016, 122). Det uutholdelige ved situasjonen forsterkes av at det på kjøkkenet «lukter stramt av søppel» (2016, 122). Det er imidlertid tvetydig hva som er verst, å være innestengt på grunn av føret eller å være innestengt med Karl. Ebba er ambivalent, hun veksler mellom forakt og hengivenhet: «Hun lengter etter å kunne gi etter, bli ferdig med dette, gjenopprette ro og harmoni. Hun vil at Karl skal fortelle en historie» (2016, 181).

Det er ikke bare hålka som har gjort ekteparet mer låst til leiligheten og hverandre. De siste månedene har de vært mer hjemme enn tidligere. Et sosialt og aktivt liv har vært viktig, særlig Ebba «elsket å gå bort og å ha folk på besøk» (2016, 130). Men allerede før hålka hindret dem, tok de færre turer ut. Ebba mener det skyldes at hun «begynner å bli gammel, det er ikke mer gåtefullt enn det» (2016, 130). Uten muligheten til avveksling eskalerer Ebbas følelse av å bli gal, hun kan ikke utholde situasjonen, men må. Samtidig føler hun seg sliten, trøtt, kraftløs og lammet av likegyldighet og mangel på foretaksomhet. Hun er lei av å ha vondt, av å være avmålt og avvisende og av å forakte seg selv for at hun likevel lar seg sjarmere (2016, 124, 130, 132, 182). Hun føler seg dessuten nedtrykt av at yrkeslivet er forbi, av at hun for resten av livet er utenfor det som tidligere var en viktig del av henne (2016, 54). Om det bare er leiligheten eller livet som ble som det ble, som har forårsaket disse følelsene, klarer hun ikke å avgjøre (132). Den ekstreme innestengtheten synes å ha forsterket og provosert frem hvordan livet har vært og blitt på sitt verste. Og den aversjonen og avmakten som har fått gro frem gjennom flere år, trer sterkt frem for leseren som også har tilgang til Ebbas tanker, som i mange tilfeller avviker fra og er verre enn hennes replikker, som når Karl sier at han skal gå ut i bakgården med søppelet: «– Fint. Gå. Det skal bli godt å bli kvitt dritten, svarer hun. Drittsekk. Bli lenge. Bli der» (2016, 136). De siste ordene later det til at hun bare tenker, og de kaster lys over replikken, slik at ordet «dritten» refererer dobbelt, både til Karl og til søppelet. Samtidig roper hun i neste øyeblikk: «– Karl, vær forsiktig.»

Begge terger og plager hverandre med fortidens uheldige hendelser, som når Karl slo en syvendeklassing han var lærer for (2016, 126), eller når Ebba plager Karl med spydige kommentarer: «– Ikke rart du vinner Scrabble. Det er ikke så mye handlekraft i deg, ikke så mye oppdrift, men du har alltid vært god med ord. Store planer, små resultater» (2016, 127). Mens Ebba fremstår som verbalt overlegen, er Karl fysisk overlegen. Ebbas spydigheter avløses etter hvert av Karls tiltagende fysiske overgrep. Karl har stadig raseriutbrudd, både hjemme og ute blant andre. Ebba er såpass vant til dem at hun vet når de er ufarlige og ikke: «Ebba, som er vant til dem [raseriutbruddene], visste at dette var en ufarlig eksplosjon, og at det beste var å la ham tømme seg, snakke ferdig» (2016, 130).

Stengt inne av hålka på fjerde dagen fremstår imidlertid leiligheten som «trangere og mørkere» (131). Romfølelsen reflekterer hvordan Ebba opplever situasjonen: «Hvert rom har krympet med noen kvadratmeter. Veggene er nærmere henne. Og først og fremst er takene lavere, som om hun fremdeles er halvveis i marerittet fra i natt» (2016, 131). Det hun tenker på som marerittet fra i natt, var fornemmelsen av at «taket kom nærmere», før hun oppdaget at noen pustet tungt og regelmessig mens det føltes som om taket ble dyttet nedover, mot henne. Hun ville reise seg, løpe, men musklene var som lammet. Det var halvmørkt, iskaldt og stille i rommet, og det eneste hun hørte, var tung, taktfast pust. «Himlingen fortsetter å sige nedover. Hun vet at snart vil hun bli presset ned i madrassen, og hun vil langsomt kveles» (2016, 121). Det er Karl som presser henne ned i madrassen. Han som hun ved andre anledninger har nytt, elsket og begjært, oppleves plutselig som en kvelende overgriper, noe rombeskrivelsen og romfølelsen fremhever. Men hvorvidt han i denne situasjonen opptrer som en overgriper, eller om det er hun som opplever ham som det, synes umulig å avgjøre for leseren siden det i stor grad er Ebbas perspektiv vi følger, når ikke fortelleren er autoral.

Situasjonen blir ved flere anledninger voldelig. Hun har stadig blåmerker og merker fra negler på kroppen som hun forsøker å skjule, og en vond skulder (se eks. 2016, 49, 60, 76, 155). Vi får dessuten vite at Ebba en gang er havnet på legevakten fordi Karl slo (156). Men Ebba er like utagerende som Karl, som når han forsøker å dra av henne kåpen for å hindre henne i å gå ut. Hun stritter imot, sparker ham på leggen, slår knyttneven i brystkassen hans. Han tar tak i håndleddene hennes og tvinger armene nedover, klapser til henne på kinnet. Hun er ikke nødvendigvis bedre enn ham, men han er sterkere: Hun bokser ham i nesen, han tar tak i håret og trekker henne bakover. Hun dunker hodet i bordet, begynner å blø fra over øyet og slår hoften idet hun glir eller blir dyttet (155). Når naboen, som har hørt rabalderet, ringer på, holder de likevel fasaden: «– Alt vel her, bekrefter hun med høy, munter stemme. – Så fint, gjentar fru Eliassen. – Og dere har alt dere trenger? Ikke noe jeg kan ordne for dere? – Nei, sier Karl. – Vi har alt vi kan drømme om» (2016, 157). Begge gjentar ettertrykkelig at de behøver ingenting. Det stemmer selvfølgelig ikke. Slik de i denne situasjonen velger å verne om fasaden fremfor å få det bedre, slik har de operert gjennom hele ekteskapet. Det får de betale for i alderdommen når de ikke lenger like lett kan finne avveksling utenfor hjemmet.

De er fanget i leiligheten, fanget av fortiden. Ebba tenker: «Før farget forestillingen om fremtiden nåtiden, fortiden var noe man var ferdig med. Nå er det fortiden som smitter over på nåtiden. Fremtiden vil man helst ikke vite noe om» (2016, 159). Her er Ebba inne på en essensiell grunn til at deres aldrende samliv synes å ha nådd sin slutt. Da Ebba var yngre, fant hun håp i fremtiden, hun lot seg ikke begrense av fortiden. Hun så nye muligheter. Det gjorde det mulig å satse videre på et liv med Karl. Nå som nåtiden er mer preget av fortidsminner enn av et fremtidsperspektiv, synes det umulig å utholde samlivet med grunnlag i det som fungerer bra. Hvis man har holdt ut mye gjennom et langt ekteskap, forventer vi kanskje at siste fase blir bedre, at paret har gjennomgått en viss konstruktiv utvikling fordi man også har gode minner, gode rutiner? Men det er ingen automatikk i at forhold utvikler seg slik med og i alderdommen.

Både relasjonen og situasjonen er sammensatt, for hvem er verst? Og hvem var verst først? Selv etter å ha blitt banket lengter Ebba etter at alt skal roe seg, at Karl skal fortelle en historie, at han skal holde rundt henne, for «[d]e fleste dager med Karl er gode dager» (2016, 181, 189). Dessuten fremstår ikke Ebba som et uskyldig offer. Som når hun tenker at han hadde skadet seg fryktelig om han hadde falt i trappa ned fra loftet, noe som fremheves av den muligheten som verbene «kunne» og «ville», åpner for: «Han kunne brekke et ben, ja, kanskje begge. Ribbena ville kunne komme til å knekke som fyrstikker. Lårhalsbrudd. Forstuede ankler og håndledd. Og hodet, han kunne fått hjernerystelse. Karl kunne ha havnet på sykehus, blitt liggende i mange uker» (2016, 144). Tankene gir inntrykk av at hun ønsker at nettopp det hadde skjedd. Disse tankene kan leses som et varsel. Det kan også klisjeen: «Men de fleste ulykker skjer i hjemmet» (2016, 111), for det skal vise seg at det ikke er hålka som blir deres bane. Etter en tur opp på loftet føler Ebba motstand mot å gå inn i leiligheten igjen: «Hun stopper, ser inn i den mørke leiligheten. Hun vil ikke. Hun orker ikke. Hun kan ikke. Hun vet at noe forferdelig kommer til å skje hvis hun går inn. Karl tar henne i armen og skyver henne forbi seg, hun sier unnskyld uten at hun helt vet hva hun ber om unnskyldning for. Han lukker ytterdøren hardt igjen» (2016, 144). At hun vegrer seg og værer at noe kan skje, mens han skyver henne inn og lukker døra hardt igjen, gjør leseren mest redd for hva som kan skje med Ebba. Mot slutten av romanen, når Karl står øverst på gardintrappa for å hente ned hermetikkbokser mens han harselerer over at han hadde rett i at de hadde et lager av hermetikk, faller han: «Jeg hadde rett! Du tok feil! Selveste høyskolelektoren tok feil! Lenger kommer han ikke. Gardintrappen rykker under ham. Han må ha flyttet en fot, i begeistring, i overmot, seiersøyeblikkets nonsjalanse. Karl faller» (2016, 198). Ebba lar ham bli liggende. Hun hjelper ikke, hun forlater ham, og hun ringer ikke etter ambulanse. Om han falt fordi han tråkket feil eller fordi hun rykket i gardintrappa, forblir uvisst. Slik sett fikk det verre konsekvenser å holde seg inne enn om de hadde dristet seg ut på hålka. Kanskje.

Vold og overgrep

Opplysninger om vold og overgrep vil man ofte holde for seg selv og slett ikke melde fra om til utenforstående. Margit Lunner, som i 2012 var dagpasient ved Lunner omsorgssenter, forklarte det med at ingen vil blottlegge seg (Rikvoll & Sveen 2012). Den 29. januar 2018 melder NRK at eldre som opplever vold og trusler, fortsatt gjerne tier om det som skjer. Politiet mottar per 2018 imidlertid over 30 prosent flere anmeldelser av mishandling i nære relasjoner enn for fem år siden. Mørketallene er trolig høye. Ifølge politidirektør Odd Reidar Humlegård er det få eldre som anmelder til politiet. De ringer ikke selv, de er avhengige av at folk rundt ser hva som skjer og melder fra.

I en undersøkelse utført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress svarte mellom syv og ni prosent av eldre over 65 år som bor hjemme, det vil si rundt 65 000 eldre, at de har vært utsatt for vold eller overgrep. Dette er første gang senteret kan presentere tall om forekomsten av vold i denne aldersgruppa (Hirsti, Hægeland & Strand 2018). Til sammenligning opplevde om lag to prosent av eldre vold og trusler, ifølge Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 2007 (Rikvoll & Sveen 2012).

Andelen som har vært utsatt for vold, er høyere i Norge enn i eksempelvis Irland og Storbritannia, som er blant de få landene som har utført lignende undersøkelser. Man fant dessuten en sammenheng mellom nedsatt helsetilstand og vold, for det er en tendens at eldre kvinner som er voldsutsatte, lider av kroniske sykdommer (Hirsti, Hægeland & Strand 2018). «Eldre som utsettes for vold, mener ofte at det er overgriper som trenger hjelp, og ser ikke på seg selv som et offer», sier Gyri Scheie, som er fagkonsulent i Vern for eldre. Vold mot eldre kommer gjerne fra barn og barnebarn, og årsaken er gjerne knyttet til penger. Dessuten er gjerne rus og psykiatri involvert. Volden som rammer de eldre, er ofte psykisk, i form av trusler, men fysisk vold forekommer også (Hirsti, Hægeland & Strand 2018). Forsker og prosjektleder ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Astrid Sandmoe, påpeker at de eldre med nedsatt helsetilstand er den gruppa som er minst i stand til å stå på barrikadene for seg selv. Helsevesenet må derfor mer aktivt strebe etter å avdekke vold i alle aldersgrupper (NTB 2017). På dette punktet har litteratur større potensial enn den hittil har utnyttet, til å belyse vold og overgrep og slik synliggjøre et oversett eller usynlig problem.

Psykisk, kanskje også fysisk, terror synes å forekomme i Stig Sæterbakkens roman Siamesisk. I Helene Uris roman Hålke blir det fortalt om fortidig vold, og flere voldelige hendelser blir dessuten fremstilt i romanens nåtid, som når begge går til angrep på hverandre (2016, 155). Men ellers gjenspeiler norsk samtidslitteratur interessant nok samfunnets manglende kunnskap og oppmerksomhet om vold mot eldre, siden psykisk og fysisk vold mot eldre knapt er representert. Men mens bekymringen kanskje er størst for at eldre mennesker skal oppleve overgrep fordi de ikke klarer å komme seg unna eller forsvare seg selv i utsatte situasjoner, er det lett å glemme at den aldrende selv kan være voldsutøver. Gjennom flere oppslag i november og desember 2019 belyste Aftenposten den registrerte sykehjemsvolden for 2018. I prinsippet er det de ansatte som innehar en formell maktposisjon. Men det er beboere som står for 98 prosent av den registrerte sykehjemsvolden. I de 416 av i alt 422 norske kommuner som ga Aftenposten innsyn i avviksmeldinger fra 2018, ble det registrert 128 000 avvik på Norges 942 sykehjem der det bor rundt 40 000 mennesker. 10 prosent av avvikene, det vil si 13 000 avvik, gjelder vold, trusler og annen utagerende atferd. Det tilsvarer 36 voldshendelser om dagen på norske sykehjem. 74 prosent av de 13 000 avvikene er rettet mot ansatte, 19 prosent er vold rettet mot andre beboere, og 6 prosent er vold rettet mot både medbeboer og pleier. Noen få avvik er vold mot andre, som pårørende. Volden tar form av det som Aftenposten kaller «utagering» og «voldsforsøk», men også i form av spytting, kloring, klyping, biting, lugging, trusler, verbale krenkelser, seksuell trakassering og seksuelle tilnærmelser og overgrep (Torset, Nipen, Dommerud, Strøm, Furuly & Molvik 2019, 30–31; Dommerud, Torset & Nipen 2019, 18). Det er imidlertid viktig å merke seg at avvikene er registrert og formulert av pleierne selv. Jeg vil slett ikke avvise at helsepersonell opplever ubehagelige, truende og farlige situasjoner på jobb. Det er et alvorlig problem. Samtidig er det ikke nødvendigvis slik at enhver avviksmelding avdekker hele sannheten. Det må tas med i betraktningen når forebyggende tiltak blir iverksatt.

Jeg har knapt funnet sykehjemsvold skildret i mitt samtidslitterære materiale, bare Laila Sognnæs Østhagens roman I morgen forsvinner jeg litt til (2014) og Jørgen Mjønes’ roman Heim (2018) tangerer problemet, og da er det beboeren selv som er utsatt og opplever situasjoner der grensen for hva som er greit, blir problematisert (se nedenfor). Dermed speiler litteraturen samfunnets uvitenhet eller neglisjering av problemet «utagerende eldre på sykehjem». Men som vist ovenfor belyser Uris roman tabuet «alderdommelig vold i hjemmet». Det gjør også Mikkel Bugge i novella «Nag» fra Ytterpunkter (2007).

Den gamle som trigger og voldsutøver

Forfatteren Mikkel Bugge er eksperimentell og modig i valg av både fremstillingsform og tematikk i store deler av sin produksjon. Det er han også i novella «Nag» som forteller om en eldre kvinne som lever et isolert liv, på vei bort fra sans og samling. Bugges hovedperson føler seg forsøkt presset ut av eget hjem. Hun mistenker sterkt at de andre i blokka der hun bor, med vaktmesteren i bresjen, ønsker henne sendt på gamlehjem. Utenforskapet har hun til felles med Skomsvolds kvinne Mathea, som skuler ned på de andre i blokka når de holder dugnad, som hun er «fritatt» fra fordi hun er eldre – slik blir hun redusert til tilskuer (Skomsvold 2009, 44). I tillegg til å tematisere utenforskap aktualiserer altså Bugges novelle til dels det underbelyste tabuet: eldre som utsettes for og/eller utøver vold og overgrep.

Bugges kvinnelige hovedperson river ned en taklampe for å få hjelp av vaktmesteren. Når han kommer, vil hun først ikke slippe ham inn: «‘Gå bort’, skriker jeg, ‘gå bort!’ [...] ‘Det er ingen hjemme her, ha deg bort,’ fortsetter jeg. [...] Med munnen over hullet roper jeg gjennom glasset. ‘Jeg ser deg nok der ute’» (Bugge 2007, 150–151). Plutselig slår hun om til en elskverdig tone og inviterer ham inn: «Kenneth, så hyggelig, hvordan går det?» (Bugge 2007, 151). Mens han reparerer det han avslører som hærverk, skrur hun på strømmen for å skade vaktmesteren. «Jeg smekker opp sikringen og skriket kommer så raskt at jeg instinktivt klapper den ned og gir ham litt tid til å tenke seg om før jeg smeller den opp igjen. [...] han braker i gulvet [...] Hvis han ikke stanses helt, vil han komme tilbake, igjen og igjen, og dette er den eneste gangen jeg har kontroll» (Bugge 2007, 153). Men hun slipper ikke unna.

«Faens fitte,» hveser han, «faens snilefitte.»

Jeg kjenner at jeg kan ta imot alt han slenger mot meg. Jeg er dobbelt så gammel og halvparten så tung som ham. Plutselig får han tak i hjulet på rullatoren min og kaster den mot bokhyllen. Først kjennes det som en lettelse, som om jeg endelig kan stå på egne ben, men idet jeg tror jeg har alt under kontroll, griper fingrene hans tak i forkleet mitt og rykker til. Det er forferdelig langt ned, og jeg greier nesten ikke ta meg for, før ansiktet treffer parketten. Den svidde hånden hans tvinner seg fast til håret mitt, han drar hodet opp, bryter nakken bakover og stikker munnen sin like opp i ansiktet mitt.

«Trur du ... er det sånn du har ... dette er –»

Han prøver å si alt på en gang.

«Hva er det ... hva er det som skjer i det syke hodet ditt?»

Jeg kan ikke svare og hører bare brakene av den enorme kroppen hans som prøver å reise seg gang på gang. Til slutt trekker han den opp etter spisestubordet og greier å gjenfinne balansen rett foran meg. Jeg kjenner hvordan han tråkker over meg og sparker hælen inn i ryggraden min før han samler sammen sakene sine, går ut i gangen og smeller igjen døren etter seg. (Bugge 2007, 154)

Som gammel aleneboer er hun den mest sårbare part. Men hun vet å agere, opptrer uforsvarlig og skaper en farlig situasjon. Bugges fremstilling gjør det dermed mulig både å sympatisere med og ta avstand fra hovedpersonen, som i prinsippet, på grunn av sin høye alder, er den svake part.

Den gåtefulle og tvetydige avslutningen antyder at den fysiske volden, som jo ble utført av begge parter, fører til at kvinnens paranoide forestillinger blir virkelighet – hun mener at vaktmesteren er «ute etter å ta over leiligheten min så snart han får lagt meg inn på St. Hanshaugen sykehjem» (Bugge 2007, 137). Avslutningen kan enkelt leses som en bekreftelse av at hun er forvirret og dement med svekket orienteringssans, eller den kan være en svimete drøm, fra der hun fortsatt ligger på gulvet etter basketaket. Men avslutningen kan også leses slik at voldsepisoden har resultert i at hun er blitt plassert på en eller annen form for institusjon. Det forblir uavklart og åpent. Men hun opplever at rommet hun oppholder seg i, er endret: «Gangen er vekk. / Jeg gikk direkte fra toalettet til soverommet uten å gå via gangen. Noen har flyttet på gangen. Det er umulig ikke å handle, man kan ikke bare bli liggende og godta, man må ta igjen, kjempe mot dem som holder deg nede, mens de sier at de hjelper deg opp. [...] Døren er borte, rommet er vrengt [...] håndtaket er på feil side» (Bugge 2007, 156). Hun kan ha skadet hodet og derfor være desorientert. Eller kanskje ligger hun fortsatt på stuegulvet der hun falt. Men endringen kan like gjerne indikere at hun er flyttet fra hjemmet. Med den lesemåten blir kvinnens konspirasjonsteorier i innledningen bekreftet som reelle i avslutningen, selv om hun ironisk nok selv aktivt og voldsomt bidro til at det i så fall ble utfallet. Novella avslutter med at hun er overbevist om at hun har gjort noe hun vil angre på. Den tanken kan leses som en kommentar til hvordan hun behandlet vaktmesteren, eller den kan indikere at hun nettopp har åpnet og dermed går ut av feil dør. Det er umulig å avgjøre hva som er tilfelle. Slik blir leseren utfordret til å forestille seg flere mulige løsninger.

Eldre har ikke nødvendigvis samme sjarmappell som barn, som man instinktivt gjerne vil verne, beskytte, rope opp for. Sammenlignet med det lille barnet, som også trenger at andre bryr seg, er det færre appellerende og formildende forhold som kan beskytte den sårbare gamle. Ikke minst synes det å være tilfelle når den gamle bryter med vante normer og provoserer, irriterer, plager, lukter vondt, klager, ødelegger, sjenerer. Når vold og overgrep mot eldre og vold utført av eldre skjuler seg bak mørketall i virkeligheten, og stort sett er fraværende i fiksjonen, fremhever det tendensen til at eldre mennesker er usynlige og ikke-prioriterte. Dette må stille på linje med at man ikke anser selvmord blant eldre som så alvorlig (se mer i kapitlet Døden, under «Eldres selvmord»).

Verken samfunnet eller medmennesker ser alderdommen som en prioritert fase, selv om idealene i mange tilfeller kan være mer forbilledlige enn realiteten. Hva er vel nytten ved å prioritere de som likevel snart forsvinner? Bugges novelle kan leses som en kritikk av neglisjering og nedprioritering, og den synliggjør mulige konsekvenser. Samtidig blir vi i Bugges novelle konfrontert med hvor vanskelig det kan være å sympatisere med den gamle, siden hovedpersonen i «Nag» ikke fremstilles på noen forskjønnende måte. Slik er den lett absurde novella på ingen måte romantiserende. De absurde innslagene etablerer en ny form for realisme som evner å fremstille kvinnens virkelighetsforståelse. Slik gjør det absurde ved novella den til mer realistisk enn om den var fremstilt mer rasjonelt.

Omsorg eller overgrep?

Hovedpersonen i Johan Mjønes’ roman Heim (2018) er Jørgen Heim. Han er gammel, han er enkemann, og han bor på sykehjem. Romanen fremstiller hvordan han pendler mellom fortid og nåtid: «Jeg lukker øynene og er i senga mi på sykehjemmet. Jeg åpner øynene og er i bjørkeskogen» (2018, 226). Slik blir leseren kjent med både den unge og den eldre Jørgen. Han er totalt avhengig av pleie, og han har konstant smerter: «Noen ganger virker det som om smerten er alt jeg har, at smerten er det eneste som holder meg samla, forhindrer alt fra å gli inn i et grumsete landskap av ingenting. Smerten vekker meg om morgenen, smerten får meg til å sovne, flere ganger hver dag, og til slutt, utmatta om kvelden» (Mjønes 2018, 32–33). Han er sengeliggende og beveger seg knapt. Det kan føre med seg en rekke ekstraproblemer, som at kroppen ikke klarer å kvitte seg med avføringen. En av pleierne gir Jørgen et medikament som skal hjelpe, men Jørgen ligger vondt og føler allerede at han ikke får puste, han er ikke forberedt: «Hører at han tar på hansker, kjenner lyden, og så kjenner jeg at det hugger til i ryggen min. Helt nederst i ryggen hugger det til. En kort, men intens smerte. Noe presses inn i meg og jeg vil skrike, men har ikke pust til det» (2018, 28). Pleieren sier tilsynelatende ingenting underveis, først etterpå, når han er ferdig, sier han «– Sånn [...] da har du fått 5 ml microlax» (2018, 28). Pleieren fortsetter å snakke, men Jørgen ligger så vondt at han ikke oppfatter hva pleieren sier. Pleieren synes ikke å få med seg hvor plaget Jørgen er, han velter ham bare tilbake på ryggen og går fra ham sittende i senga oppå et hardt og kaldt bekken uten at Jørgen forstår hva det er han sitter på. Han bruker alle kreftene sine på å få det bort. Det føles som noe vokser og vokser inni ham, gnager og vokser. Han forstår ikke hva det er, han tror det er en isklump (2018, 29–30, 38). Bekkenet blir plassert slik at det er ubehagelig for pasienten, og han er uten tilsyn mens medikamentene får virke, selv om tilsyn er påkrevd fordi tømmingsprosessen kan være en stor påkjenning for kroppen (jf. Flaten, Sørhøy & Heir 2018). Men Jørgen blir forlatt med tv som selskap, selv om han ber: «Ikke tv, er du snill? Ikke tv.» Den bønnen går pleieren hus forbi. «– Du får se på tv og la microlaxen virke, så kommer jeg om en stund. Det smeller i døra. [...] Det er ingen i rommet lenger» (2018, 29). Jørgen er takknemlig, pleieren «hadde gode øyne og sterke armer. Det er ikke lite det» (2018, 29). Men det gjør fortsatt vondt i brystet og i skuldra etter å ha ligget på siden, og det gjør vondt i korsryggen og rumpa av å sitte på det harde bekkenet. Tørst er han også. Han ber om drikke, men han er for sent ute, pleieren har gått.

Det kommer ingen avføring; den medikamentelle behandlingen hjelper ikke. Jørgen må visstnok plukkes; avføringen må altså fjernes manuelt. Romanteksten er supplert av Jørgens journaler, og ifølge journalen er ingen andre tiltak utført før microlax ble gitt (2018, 37), som inntak av svisker, plommer, linfrø, nok drikke eller passiv aktivisering (som snuing eller hjelp til å bevege armer og bein), siden han ikke kan reise seg eller gå (Flaten, Sørhøy & Heir 2018). Når pleieren forteller at medisinen var uten effekt, at Jørgen må plukkes, forstår Jørgen verken hva pleieren sier eller mener. Han spør, «men i stedet for å svare, tar han [pleieren] tak i stikklakenet og løfter meg rundt. Han er så rask, så sterk, og løfter meg rundt med sånn kraft at jeg på nytt blir redd for å bli kasta ut av senga. Så kommer smerten. Skuldra og arma presses på nytt opp i kragebeinet og inn i ribbeina. Igjen får jeg pusteproblemer» (2018, 39). Jørgen prøver å si noe, vil rope, men får ikke ut en lyd. I stedet hører han romstering bak seg og gummihansker som smeller mot hud før noe blir stukket opp i endetarmen hans:

Jeg greier ikke holde igjen et utbrudd, men han stanser ikke, bare fortsetter. Slutter helt å puste. Alt knyter seg i meg [...] Og det kjennes ut som om jeg skal til å revne. – Stans, sier jeg så høyt jeg klarer, men har ikke noe pust, så jeg klarer ikke å rope. Han stanser ikke. [...] Det revner. Jeg revner. Endetarmen og ryggen og alt revner. Jeg er sikker på det. Smerten er en brann, sviende og intens og fingrene hans presser på meg fra innsida [...] Jeg forsøker å rope, men han hører ikke, fortsetter bare. (2018, 39–40)

Jørgen er hjelpeløs og prisgitt omsorgsfull pleie. Takknemlig er han også, og han er oppmerksom på hvordan den enkelte pleier ser ut til å ha det, om de ser glade, slitne, triste ut, han er vár for deres perspektiv og situasjon. Han verken klager eller sutrer. «Vet at de bare vil godt, at de bare vil at jeg skal ha det godt, jeg vet det. Så jeg vil ikke skrike. Vil ikke gjøre jobben vanskeligere for dem» (2018, 183). Jørgens takknemlighet signaliserer at han er redd for å utfordre pleierne som er ham overlegen i situasjonen. Det gjelder å sikre seg ved å holde seg inne med de pleierne han er usikker på. Denne strategien kan være viktig for å ha det best mulig eller også for å overleve i mer ekstreme situasjoner, for som både psykologen Michele Bograd og kriminologiprofessor Kjersti Ericsson presiserer, er det viktig at de undertrykte har kunnskap om undertrykkeren, men ikke omvendt (Bograd 1988; Ericsson 1992, 111). Som den dominerende part er det pleierne som skaper språket og kontrollerer de materielle ressursene, og som underordnet eksisterer Jørgen i denne settingen i fremmede omgivelser. Jørgen har tilegnet seg evnen til å se og tolerere forskjeller. Forholdet mellom ham og pleierne er ikke symmetrisk, siden pleierne kan utnytte sin posisjon. At Jørgen hele tiden streber etter å tolke pleiernes signaler og bevegelser, indikerer at han ikke føler seg helt trygg.

Jørgen har vært pleiepasient lenge nok til at han kjenner rutinene. Når pleierne kommer for å flytte på ham, stålsetter han seg mot smerten som han «vet kommer når skyggene begynner å flytte på meg» (2018, 183). Jørgen opplever stadig ikke å bli hørt. «Ingen hører på meg når jeg ber dem fjerne trøya. Når jeg sier at trøya er varm og klumper seg i ryggen, er det ingen som gjør noe» (2018, 31). De vet han mister dynen (jf. journalen; 2018, 11). I pleiesituasjoner opplever Jørgen ofte at han ikke blir hørt når han ber pleieren stoppe eller være mer varsom. Dette fremhever hvor asymmetrisk relasjonen mellom pleier og pasient kan være. Med jeg-formen blir leseren Jørgens eneste allierte; leseren kommer tett på Jørgens fortvilelse over ikke å bli hørt når han stadig forsøker å si fra, og leseren blir slik sidestilt med Jørgen siden heller ikke leseren kan gripe inn eller bli hørt.

Det er uvisst hvorfor Jørgens protester blir ignorert, inntil to pleiere skal stelle et sår på Jørgens lår. Stellet gjør vondt:

Jeg må skrike høyere, så de slutter med det de gjør. For det gjør så vondt i ribbeina mine å ligge sånn, gjør så vondt i skuldra, så jeg skriker igjen, høyt. Skriker og skriker, men de bare fortsetter. Og jeg forstår ikke dette, vet ikke hva det er som skjer, for smerten er så intens, det kjennes som om alt i meg knekker og knuses [...] igjen skriker jeg ut, men de bare fortsetter og fortsetter og jeg skriker. (2018, 184)

Jørgen får ikke det runde og trivelige ansiktet på den ene unge pleieren «til å stemme med den brutaliteten» han opplever under stellet (2018, 184–185). Ifølge legen er ikke Jørgen terminal, men tilstanden er dårlig. «– Er han helt dement?» spør den ene pleieren mens de steller, uten tanke for at Jørgen kan høre og forstå det hun sier. Pleieren undrer selv om Jørgen nettopp har stirret intenst på henne et lite øyeblikk, noe hun fant ubehagelig (2018, 185), og det blir opplyst at han av og til sier navnet til sin avdøde kone. Helsepersonellet forveksler svak eller manglende respons med mentalt fravær. De opplever at han ikke lenger kommuniserer med dem, og synes ikke sensitive for de små tegnene. Leseren får imidlertid lese alt Jørgen tenker og føler, hvordan han ber om å få noe å drikke, noe å spise, om å få slippe den varme trøya eller den tunge dyna. Leseren, som får tilgang til Jørgens avanserte refleksjoner og intense sansninger og hva han forsøker å formidle, får kjenne på den fortvilelsen Jørgen føler over ikke å bli hørt, og får dermed et annet bilde av Jørgen og situasjonen. For leseren samsvarer dermed ikke romantekstens tankestrømmer med journalen som ifølge pleierne opplyser at «han ikke kommuniserer» (2018, 185). Manglende evne til å kommunisere er sidestilt med manglende evne til å tenke og føle. De pårørende kommer ikke bedre ut av situasjonen enn pleierne; de vil visstnok gjerne sitte hos ham, men de vil vente til han er «erklært terminal» (2018, 187). De ser ingen grunn til å være der før de vet at han er nær ved å dø. Den innsikten romanen gir leseren, synliggjør Peter Simonsens poeng med begrepet «livslange liv», som blant annet fremmer at alle mennesker har gyldige og nye behov, begjær, ønsker, drømmer, følelser, så lenge de puster, så lenge de har puls (Simonsen 2014, 13).

Flere av romanens kapitler er etterfulgt av Jørgens journal, der behandling og stell blir gjort rede for. Men den inneholder ingen opplysninger om hvordan Jørgen har det. Vekslingen mellom journal og litterær tekst i romanen tydeliggjør hvordan instrumentell sakprosa som journaler bør suppleres av andre kommunikasjonsformer og teksttyper – journalen rapporterer primært informasjon som ikke forholder seg til hele mennesket.

Romanens scener viser like fullt at varsomme hender og evnen til å snakke pasienten gjennom handlingen kan redusere opplevelsen av ubehag, redsel og smerte, for det gir trygghet og distraksjon, slik at man slapper bedre av. Dette kan ikke overdrives i en pleiesituasjon der pleieren har makten. Scenen med plukking er ubehagelig. Man blir dessuten usikker på om dette var nødvendig. Ved flere anledninger opplever Jørgen frykt når pleieren som plukket ham, kommer inn på rommet: «Brått blir jeg så redd for at han skal fortsette med det han gjorde» (2018, 46). Han blir redd når han husker armene hans, hvordan han er blitt kasta rundt i senga, handlinger han forbinder med smerte: «– Nei, sier jeg stille. – Ikke. Og jeg blir så redd. – Ikke, ber jeg. – Vær så snill. Han ser på meg, og så fester han en papirsmekke rundt halsen min. Den er skarp og hard. Papiret skjærer inn i huden. Må ikke knyte så hardt. Huden er så tynn og papirsmekken så hard. Det kjennes som noe skjærer inn i huden min, knivblad som skjærer i bløt og råtten papirhud» (2018, 59–60). Det kan være overraskende at en enkel papirsmekke kan være til plage, men denne scenen fremhever hvor utsatt Jørgen er, hvor lite som skal til for at situasjonen kan oppleves som uutholdelig. Når Jørgen senere kjenner igjen den samme stemmen, slår hjertet raskere og han husker smerten:

Jeg blir så redd. Forsøker å reise meg, forsøker å forlate senga, og et øyeblikk får frykten meg til å glemme at jeg ikke kan bevege meg, at jeg ikke kan røre meg, ikke annet enn hendene kan jeg røre på. Jeg er overlatt til ham. [...] Jeg er så sulten, så veldig sulten, og derfor smiler jeg selv om jeg er redd, kjenner en glede blande seg med frykten, for jeg er så sulten, jeg er så tørst. (2018, 72)

Frykten gjentar seg hver gang samme pleier kommer inn på rommet. Selv matingen skaper ubehag, og leseren blir i tvil om hva som egentlig finner sted: «Jeg gaper og kjenner noe bli ført inn i munnen min. Ja. Endelig skal jeg få mat. Endelig skal jeg få noe å drikke. Varmt. Nei. Ikke varmt. Det har samme temperatur som meg. Greier ikke gjenkjenne smaken. [...] Jeg vet ikke hva det er [...] Forsøker å svelge, forsøker å flytte maten, men det bare tetter seg til» (2018, 79). Han får ikke svelget unna før det blir «stappa» i ham mer. Det som minner om tykk deig, fyller hele munnhulen, svelget, og hindrer ham i å puste. Jørgen opplever at alt tetter seg til, at han kveles av en lunken masse.

Dagligdagse handlinger som stadig må gjentas, og som skal være pleie og omsorg, som mating og snuing, skaper snarere frykt og smerte enn trygghet og velbehag. Det gjør at hverdagslig mating så vel som mer avvikende behandling som plukking kan karakteriseres som, eller minne om, fysiske overgrep. Mjønes’ roman viser slik hvor skjør grensen mellom omsorg og overgrep kan være.

Det blir også tydeliggjort i Østhagens roman I morgen forsvinner jeg litt til, der demente Signe, som bor på sykehjem, blir vekket av at hun blir snudd frem og tilbake mens kalde hender tar på kroppen hennes. «– Ligg stille, Signe», er alt hun får høre mens ukjente hender «dytter henne rundt og rundt». Signe blir svimmel. Hun vet ikke hva hun skal si, «men hun kjenner at det gjør vondt. Kaldt. En våt klut, hardt papir, alt mellom bena, ingen sier noe, ingen vet hvor lenge dette skal vare». Plutselig er det over, hun får beskjed om å sove videre. «Men hun vet ikke hvor videre er» (2014, 123). En annen gang opplever Signe at hun «puster under vann». Det kommer vått både inn og ut av munnen, hun føler at ingen kan se henne, at hun er på vei nedover, mot bunnen: «Hun trekker pusten. Men hun har ingen. Hun er uten pust, uten sikt, uten retning, men hun har et mål. Å slippe. Og her nede kan hun slippe alt» (2014, 166). Leseren kan først tro at hun drømmer eller fantaserer, eller at hun er i ferd med å dø. Men så spør en stemme: «– Hva er det du holder på med?» (166). En av pleierne oppdager at kollegaen har lagt dyna over ansiktet til Signe. Den skyldige pleieren later som ingenting, avfeier med å spørre: «– Hva mener du?» Men den andre konfronterer kollegaen, for han så at hun la dyna over ansiktet til Signe. Hun syntes Signe ropte sånn, ville ha henne til å stoppe, ville dempe lyden så hun ikke skulle vekke de andre. Pleieren nekter å innrømme at hun har gjort noe galt, hun velger å avvise anklagen for å rettferdiggjøre egne handlinger (166–167), noe mennesket, ifølge filosof Arne Johan Vetlesen, tenderer til å gjøre når det blir konfrontert med etiske dilemmaer (Vetlesen [2007] 2010, 75). Lars, Signes redningsmann, tar over stellet. Han håndterer Signes uro med en omsorg som ikke ligner de andre pleiernes utålmodige opptreden. Han evner å prate med henne på en slik måte at de leker seg videre i samtalen og Signe distraheres (se eks. 148–149, 167–168 vs. 169; se mer i kapitlet Aktivitetskravet, under «Musikkterapi»), mens hun ellers rømmer ut eller til andres rom og stadig må hentes og blir holdt hardt, hvorpå hun blir hardhendt selv, sparker, slår (172). Trass i systemer og struktur, hva slags omsorg man får, er personavhengig.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon