Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kapittel 4. Alderdom og sykdom

Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo. Bjørkøy arbeider med bokhistorie, barnelitteratur og narrativ medisin. Samtidslitterære alderdommer er hennes første monografi.

Alderdom blir lett forbundet med alvorlig sykdom og svekket helse. Derfor er filosof Hans-Georg Gadamers refleksjoner over helse i boka The Enigma of Health (1996) aktuelle som et springbrett i dette kapitlet. Det er også fysioterapeut Alette Ottesens artikkel «Å kjenne og glemme kroppen» (2017), som gir en god forståelse av hva det vil innebære å føle seg innestengt i kroppen og dermed utestengt fra verden. Liv Køltzows roman Melding til alle reisende (2015) spiller en vesentlig rolle i dette kapitlet siden den fremstiller hvordan det oppleves å leve med sykdommen Parkinson. Men sykdom rammer ikke bare den syke selv. Sykdom rammer også de pårørende. Det aspektet vil bli belyst med romaner av Merethe Lindstrøm, Anne B. Ragde, Nikolaj Frobenius og Stig Sæterbakken. Relevant for dette perspektivet og disse verkene er særlig forskning på kvinnelige familiemedlemmers pleie og omsorg utført av Kari Martinsen og Kari Wærness (1979) samt Janne Paulsen Breimos forskning på kjønnede forventninger til pårørende i rehabiliteringsprosesser fra 2014.

Nøkkelord: sykdom, alderdom, erfaring, omsorg

Age is easily associated with serious illness and impaired health. Therefore, philosopher Hans-Georg Gadamer’s statements on health in his book The Enigma of Health (1996) are relevant. Physiotherapist Alette Ottesen’s article «Knowing and forgetting the body» (2017) provides a good understanding of what it will mean to feel trapped in the body and thus excluded from the world. Liv Køltzow’s novel Melding til alle reisende (2015) plays a significant role in this chapter since it presents the experience of living with Parkinson’s disease.

Illness also affects the relatives. This aspect will be enlightened by novels by Merethe Lindstrøm, Anne B. Ragde, Nikolaj Frobenius and Stig Sæterbakken. Relevant to this perspective and these works are especially research on the care and tending provided by female family members by Kari Martinsen and Kari Wærness (1979), as well as Janne Paulsen Breimo’s research on gendered expectations of relatives in rehabilitation processes from 2014.The physical ageing process is also central in this chapter, emphasising how this process is depicted in Stig Sæterbakken’s novel Siamesisk (1997), which I link to Mikkel Bugge’s short story«Nag» (2007).

Keywords: illness, old age, experience, care

Pensjonistlivet kan by på gode dager uten bindinger og plikter og dermed være noe man ser frem til. Men så blir man syk. Alderdom er ikke et synonym for sykdom. Likevel er dette en periode i livet der man blir særlig bevisst på hvor avhengig man er av god helse for å kunne nyte den friheten pensjonisttiden kan by på. Filosof Hans-Georg Gadamer ([1996] 2004) knytter god helse til det å delta i og være involvert i verden og samfunnet. Når helsen er god, merker vi den ikke. Sykdom og helseproblemer gjør det imidlertid vanskelig å glemme kroppen. Det forstyrrer evnen til å delta som før, fremhever fysioterapeut Alette Ottesen (2017, 60). «Kroppen blir et objekt for oss og lukker oss mot verden. På en måte blir vi innestengt i kroppen og utestengt fra verden» (Ottesen 2017, 60). Med både sykdom og høy alder kommer kroppen i forgrunnen i den forstand at kropp og helse regulerer vår deltagelse i verden og dermed våre muligheter.

En av de sykdommene som i stor grad er forbundet med alderdommen, er Parkinsons sykdom (paralysis agitans), en sykdom som angriper nervesystemet og som ikke kan kureres. Fysisk aktivitet og trening er det best egnede midlet for å mestre og motvirke de plagene som Parkinson forårsaker, som gangvansker, muskelsvakhet, taleproblemer, stivhet, langsomhet (akinesi), dårlig balanse og svekket koordinasjon. Den som setter seg til i stolen og raskt tar rollen som pleiepasient, eller som lar seg overmanne av den depresjonen som kan følge med sykdommen, rammes trolig raskere, om ikke også hardere, av Parkinson (NHI parkinson). Kravet om aktivitet er ikke et gode for alle i enhver situasjon, noe jeg kommer tilbake til i kapitlet Aktivitetskravet. Men for Parkinson-pasienter er aktivitet av vesentlig betydning for livskvaliteten.

Høsten 2015 ga Liv Køltzow ut romanen Melding til alle reisende. Den handler om Køltzows alter ego, forfatteren Kaja Baumgarten, som får Parkinson. Sykdommen får Kaja til å gjennomgå og revurdere livet. Idet Kaja får diagnosen, tenker hun: «Hit skulle jeg! Dette var altså mitt mål! Jeg ville ha levd på en helt annen måte hvis jeg hadde visst det, men det gjorde jeg ikke» (Køltzow 2015, 15). Hun tenker på den hun var i går (2015, 22), den personen som på et vis forsvant med diagnosen, med bekreftelsen av det vi jo alle vet kan komme, men som likevel overrumpler oss, setter oss ut av spill, eller også bidrar til at vi tar nytt grep om det vi har igjen av livet. Sykdommen genererer en eksistensiell krise: «Var hun ikke lenger det mennesket hun hadde vært? Hvem var hun? Hvem var Kaja Baumgarten? Hvor skulle hun? Innerst inne bar hun på en følelse av håpløshet og dyp sorg som hadde vært der bestandig, og som omsider fikk en begrunnelse da hun fikk diagnosen» (2015, 92–93). Frem til hun fikk diagnosen, levde hun i mange år med forvirrende symptomer som stadig ga henne «en følelse av å være utilstrekkelig», hun «følte seg som en skuespiller som øvde inn en rolle» (2015, 26). Køltzow fremstiller hvor vanskelig det kan være å ikke vite, men konstant ane at noe er galt fordi kroppen tar regi.

Kaja er født i 1945, og hun får diagnosen i 2001. Handlingen utspiller seg fra 2007 og frem til 2009, fra Kaja er 62 til hun er 64 år. Slik sett er Kaja bare på vei mot den tredje alder. Men sykdommen Parkinson påskynder og forsterker den regresjonen som naturlig kommer med alderdommen. Gjennom sykdommen får hun kjenne på de frustrasjoner og problemer som for mange er del av alderdommen, som fysisk og verbal utilstrekkelighet, men i mye sterkere grad enn hva en normal aldringsprosess vil fremkalle. Symptomer som hyperkinesi (ufrivillige kroppsbevegelser), muskelstivhet, langsomhet (akinesi), koordinasjon og dårlig balanse synes å være Kajas største utfordringer. Store deler av tiden er det umulig å skrive, og stemmen er blitt en klassisk lav «parkinsonstemme» (2015, 84). Medisinene gjør at hun veksler mellom å være svært kald til å bli glohet og gjennomsvett (2015, 64). Slik hindrer sykdommen henne i det private så vel som i det profesjonelle livet.

Kjærlighetsforholdet Kaja innleder, får etter hvert mer oppmerksomhet enn sykdommen eller det havarerte ekteskapet. Relasjonen til Vegard Vinsnes fremhever Kajas vilje til å leve så vel som hennes desperasjon og svekkede dømmekraft. Det heftige forholdet som utvikler seg mellom dem, og som er av og på gjennom romanen, vekker et begjær i Kaja som etter hvert synes å utvikle seg til å bli en slags besettelse (se mer i kapitlet Alderdommens tabuer, under «Akseptert aldrende seksualitet?»). Forholdet fremhever Kajas nye (desperate) livsholdning som er fremkalt av sykdommen, og det forfallet som den forårsaker. Relasjonen til Vegard tydeliggjør hvordan Kajas dømmekraft svekkes i takt med hvordan sykdommen utvikler seg. Hun synes ikke være uten selvrefleksjon over egen ukritiskhet, som når hun tenker «på grunn av Parkinson befant hun seg på nytt i den magiske fasen, da barn tror de kan svinge tryllestaven og vips! så får de det som de ønsker» (2015, 210). Men under en ferie på Gran Canaria gir hun Vegard tilgang til sitt Visa-kort (2015, 219). Dermed blir overformynderiet koblet inn, og arvepengene blir flyttet til en sikrere konto. Kaja blir ikke umyndiggjort, men det føles likevel slik (2015, 235–236).

Kaja er gift med David når hun får diagnosen Parkinson. Men ektemannen trenger Kaja etter både slag og kreftsykdom. Med senvirkninger av slaget og begynnende demens (95) verken kan eller vil han være den støtten Kaja trenger som Parkinson-syk. Hun er heller ikke lenger i stand til å fylle den rollen han krever og forventer. Hun har alltid vært assistent for David, som reisefølge, som husmor og som «blomst i knapphullet hans. Hun hadde levd sammen med David nesten hele livet, men kunne det ikke lenger på grunn av Davids motvilje mot sykdommen hennes, den sykdommen som han lukket øynene for, og som hun derfor ikke fikk lov å snakke om» (2015, 91). Kaja velger å skille seg, enda det fører til at hun mister nettverk og venner. Skilsmissen åpner for at hun får oppleve det man kan anse som et forfriskende forhold til den yngre Vegard Vinsnes. Ektemannens avvisende holdning og den påfølgende skilsmissen fører imidlertid til at Kaja får en alderdom dominert av ikke bare sykdom, men også ensomhet og lengsel: «[D]et var et stort tomt hull her hjemme hos henne [...] Allerede nå var det bare henne og de kommunale hjelperne» (2015, 249). Men ekteskapet med David var ingen garanti mot ensomhet og lengsel. Etter vurdering av hvilken støtte Kaja kunne regne med fra familien, ble Kaja rådet av både fastlegen og nevrologen til å skille seg før hun ble for dårlig til å ordne opp: «‘Du klarer fint å ta vare på deg selv som pasient i mange år ennå, men du klarer det ikke hvis du skal ta deg av en pasient til, ikke med de sykdommene.’ Parkinson og demens. Det var umulig» (2015, 102). I dette tilfellet blir det tydelig at nærmeste pårørende kan være like mye en belastning som en ressurs. Når nettverket ikke er egnet, trenger vi velferdsstatens tjenester desto sterkere. Men behovet for hjelp fra eksterne instanser innebærer en annen form for maktbalanse enn den som forekommer i velfungerende nære relasjoner (se mer om asymmetriske relasjoner i kapitlet Sykehjemslivet).

On–off-hverdag

I 2009 begynte en Parkinson-syk Køltzow å ta opp mye av det hun tenkte på mobiltelefonen. Hun følte seg rimelig frisk og ble enig med legen om å dokumentere hvordan sykdommen artet seg. Samtidig strevet hun med å skrive. Men sykdommen gjorde det vanskelig. Hindret av sviktende førlighet og svekket korttidshukommelse fikk hun ikke fremstilt tankene i skriftlig form. Mobilkameraet ble redningen. Hun tok opptak hun kunne vise til legen, men som hun også kunne bruke til å lagre litterære notater. Når hun ikke kunne skrive, dikterte hun. Senere fikk hun hjelp til å skrive ned mye av det hun hadde diktert (Isungset & Kumano-Ensby 2018). Mye av det hun dikterte, var usammenhengende, repetitivt og uten flyt. Derfor ble redaktørene i forlaget i tvil om det kunne bli bok av det. Selv mente hun at hun skulle greie det med tiden til hjelp (Isungset & Kumano-Ensby 2018). Det dikterte lyder eksempelvis slik: «Her blir det kaos, og jeg klarer ikke. Det er den samme historien igjen og igjen og igjen. Sukk sukk, sukk sukk. Jeg hater klaging og syting, men dette er alvorlig. Jeg får ikke trent. Jeg sitter innesperret her hele dagen, og jeg klarer ingen ting» (sitert etter Isungset & Kumano-Ensby 2018). Køltzows private opptak ble senere en sentral del av dokumentaren «Livs liv», og filmen har etter mitt syn evnet å fange opp mye av det romanen mangler. Som litterær tekst ville romanen vært mer interessant og viktig, og kanskje også bedre litterært sett, dersom vi fikk lese den uten at den var filtrert, rensket og redigert.

I romanen savner jeg tydeligere spor av sykdommens konsekvenser og symptomer i språk, stil og form – en kritikk jeg mener også rammer en del litteratur som fremstiller demens. Jeg skulle ønske både forfatter og forlag torde dyrke frem mer litteratur som ikke er så konform og strømlinjeformet, som bryter mer med det forventede, det konvensjonelle, og da ikke bare tematisk, men også språklig, formelt og sjangermessig. Da kunne sykdom og alderdom bli fremstilt på en mer avautomatiserende, sanselig og virkningsfull måte som jeg samtidig vil påstå er mer realistisk. Mer krevende for leseren ville det også være. Men motstand er produktivt. For mye er for lett tilgjengelig, for prosessert. Og for ofte streber man etter å forfatte og redigere frem plot som går opp, en form og struktur som fremstår som rasjonell og lesbar, harmonisk og enhetlig. I Køltzows roman blir denne foredlingen, eller tilgjorte tilpasningen, synlig gjennom implementeringen av kjærlighetshistorien. Den fremstår først og fremst som et grep foretatt for å holde på leseren. Kjærlighetshistorien er verdifull idet den viser at følelser som forelskelse og begjær ikke forsvinner i takt med økt alder. Likevel kommer deler av historien etter hvert i veien for det som er mest viktig og unikt ved romanen, nemlig sykdomshistorien og hvordan det oppleves og føles å leve med Parkinson. Kjærlighetshistorien tar etter hvert for stor plass, og den utvikler seg til å bli mindre potent og interessant. Den står slik i veien for romanens viktigste prosjekt: Hva sykdommen Parkinson gjør med mennesket, noe lyriker Stein Mehren skriver frem i diktet «Parkinson / On and off»:

Jeg er en vanskelig person å ha

som pasient. Særlig for doktor

Parkinson. Jeg forsøker å bære

sykdommen hans, men jeg mister

den stadig, kaster den fra meg

på bakken. Og springer av gårde

glad og lett som en fugl

Å nei du, så lett er det ikke

å slippe fra meg, brummer Parkinson

Han stanser, plukker opp fra gaten

et stort anfall og legger det over

akslene mine. Bær videre

sier han, og jeg bærer

(Mehren 2008, 62)

Køltzows Kaja har det også slik. Romanen fremstiller hvordan hun stadig opplever det hun karakteriserer som «on-off-problematikk» (2015, 64), og hyperkinesiene gir henne det hun kaller meningsløse parkinsondager, noe som blir forsterket av en ujevn effekt av medisinene. Formen er ustabil, og hun veksler mellom å være utkjørt og energisk. Hver dag er hun i perioder satt ut av spill, og hun velter og knuser og mister ting (2015, 158–159, 172). Slik skaper sykdommen mange fortvilte øyeblikk. Vanskeligst er det kanskje å bære andres blikk når de mistolker bevegelsene og tror hun er full når hun svaier og sjangler (2015, 88): «[H]un hadde mistet selvtilliten av alle de foraktfulle blikkene» (2015, 204). Når disse opplevelsene får komme til orde, er romanen på sitt beste. Litteratur kan opplyse og dermed forebygge fordømmende feiltolkninger av den typen Køltzows Kaja opplever.

Dystopisk eldre samliv – når den gamle blir pårørende

Lenge har rehabiliteringstilbud manglet til mange eldre som kunne hatt utbytte av det, mens hva geriater Ildri Kjølseth kaller «egenomsorgsevnen», har vært overvurdert for mange som burde fått omsorg i institusjon tidligere (Kjølseth 2014, 29). Kanskje vil man være hjemme. Kanskje vil ikke den pårørende sende sin kjære bort. Kanskje føler den pårørende at det er en plikt å stille opp. Kanskje får ikke den pleietrengende et tilbud så lenge partneren kan avlaste samfunnet. Men om den pårørende avlaster samfunnet på kort sikt, kan situasjonen bli såpass krevende at det skaper en unødvendig vanskelig alderdom for den pårørende som i utgangspunktet var oppegående og frisk. Slitasjen en pleiende partner blir utsatt for, vil kunne koste samfunnet mer enn om samfunnet hadde avlastet den pårørende tilstrekkelig og i tide. Ifølge Pårørendealliansen har vi per 2020 rundt 800 000 pårørende i Norge, og pårørendes omsorg utgjør rundt 110 000 årsverk. I norske kroner tilsvarer det 40 milliarder.1

Hovedpersonen Eva i Merethe Lindstrøms roman Dager i stillhetens historie plasserer mannen på dagsenter, døtrene i Anne B. Ragdes roman Et teppe har tusen farger og sønnen i Nikolaj Frobenius’ roman Så høyt var du elsket er avhengige av avlastning og hjelp fra sykehus og sykehjem. Statens velferdsordninger avlaster. Eller de har i det minste som intensjon å avlaste. Stig Sæterbakkens roman Siamesisk (1997) skildrer livet til det eldre ekteparet Erna og Edwin Mortens, som knapt har kontakt med omverdenen. Edwin er pleietrengende; han er blind og lam fra livet og ned og tilbringer surrealistisk nok dag og natt i en gyngestol på badet. Edwin trenger hjelp til alt, og det er hans kone, Erna, som pleier ham. Sæterbakkens roman bekrefter hvordan alderdom kan være synonymt med sykdom og forfall; den synliggjør hvor vanskelig og dystert det kan være å bli gammel så vel som hvor belastende det kan være å pleie egen partner. Fra kapittel til kapittel veksler romanen mellom henholdsvis Ernas og Edwins perspektiv og fremstiller det forlaget betegner som «et absurd og dystert kammerspill» i baksideteksten til 2014-utgaven. Gjennom vekslingen får vi innsikt i flere sider av hvordan deres aldrende liv og samliv fortoner seg.

Erna representerer de glemte kvinnene, de som bruker siste rest av funksjonell og potensiell god alderdom på å pleie sin syke partner. «Kommer du nå igjen?» spør Edwin (Sæterbakken 1997, 5), som om hun plager ham. Erna på sin side er plaget av at han sitter i stummende mørke, og det til tross for at han er blind og ikke merker noe fra eller til: «[J]eg føler det ville være å begrave ham levende hvis jeg slukker lyset når jeg går ut derfra» (1997, 5). Hun ser for seg at han kommer til å dø hvis han blir sittende i mørket for lenge (1997, 5).

Edwin kan ikke se, mens Erna har svekket hørsel. Edwin er avhengig av at Erna kan høre ham, noe hun ikke alltid gjør. Mens han er lenket til stolen på badet, er hun lenket til hjemmet for å passe på ham. Gjennom livssituasjonen er de, som den metaforiske tittelen Siamesisk fremhever, lenket sammen som siamesiske tvillinger. Hun er redusert til pleier og husmor, og det er ikke snakk om noe reelt samvær som kunne kompensere for belastningen. Han gir henne primært irritasjon og bekymringer. Tilværelsen er fylt av å tenke på hvordan han har det: «Er det for kaldt for ham der inne nå, i bare treningsdrakten?» (1997, 6).

Pleiesituasjonen preger dermed tilværelsen så vel som relasjonen. Hun opplever at han klager kontinuerlig:

Han klager alltid – det er som jeg åpner munnen hans med dørhåndtaket når jeg kommer inn til ham – hvor dårlig jeg er til å ta meg av ham, hvor lempfeldig jeg behandler ham, hvor skjødesløs jeg er, hvor lite hensyn jeg tar, hvor mye heller han skulle ha hatt en fra hjemmehjelpen, en ung en, i hvit uniform, med god tid, som han sier, og store pupper ... (1997, 42–43)

På dette punktet, som flere steder i romanen, står hva Edwin sier til Erna, i opposisjon til hva han tenker om henne, som når han unner henne å bli fri for ham: «Pokker heller, hun har ikke mer enn to armer og to ben, det har vært tider da hun kunne ha trengt både fire og fem. Hun trekker nok et lettelsens sukk når jeg trekker mitt siste ... Jeg ville ikke ha noenting imot å la henne få bli alene et år eller to, som et plaster på såret» (1997, 30). Leseren opplever dermed en hengivenhet og takknemlighet hos Edwin som han ikke uttrykker overfor Erna. Erna på sin side er preget av å ha blitt hans pleier. Mot slutten av romanen tenker hun: «Kanskje, hvis han hadde hatt noen andre til å passe seg, ville jeg ha husket ham bedre slik han var. Det er mulig det hadde vært lettere for meg å holde på minnene hvis jeg ikke hadde vært alene om å ta meg av ham» (185). Når den pårørende påtar seg omsorgsrollen, vil det ikke automatisk påvirke omsorgspersonen negativt. Det å gi omsorg kan være tilfredsstillende, og ikke alle vil trenge eller ønske ekstern støtte fra andre. Mest vanlig er det å avlaste med opphold på institusjon. Det ville trolig gjort godt for Erna og Edwin. I stedet er de begge bundet til hjemmet og hverandre hele tiden.

Selv om Edwin er der, fremstår Erna som ensom. Dette fremheves av at hun gleder seg til besøk av vaktmesteren, som er en ung gutt (1997, 6). Straks han er innom, opplever Erna at det er «noe oppkvikkende ved den fremmede lukten som på et øyeblikk hadde fylt hele stuen» (1997, 11). Vaktmesteren på sin side blir bestyrtet når de hører et skrik på badet. Edwin høres redd ut. Vaktmesteren rykker til, men later som ingenting. Det gjør også Erna. Hun blir sittende, enda det kommer et nytt skrik, «det hørtes ut som noen holdt på å trekke tungen ut av munnen på ham» (1997, 12). Erna ser fortvilelse og hjelpeløshet i vaktmesterguttens øyne. Likevel blir hun sittende. Hun føler seg oppløftet: «Hva var det ved hans fortvilelse som gjorde meg så oppløftet? For det var det jeg var – oppløftet – jeg kan ikke finne noe annet ord for det – en glede, en plutselig skjelvende glede, strømmet gjennom meg, den presset tårene ut i øynene mine. Jeg så på ham, takknemlig, kunne jeg merke» (1997, 12). Men hva signaliserer gleden, tårene, takknemligheten? Er hun sadist og nyter Edwins lidelse? Og hvem plager hverandre egentlig mest av de to? Kanskje er hun mest glad noen endelig er på besøk og får kjenne på hvilket helvete hun lever i. Relasjonen og situasjonen er kompleks, og romanen serverer ingen entydige svar på de spørsmålene den stadig aktiverer.

Vaktmesteren drister seg til å spørre hvordan Edwin orker å holde ut med bare å sitte der inne (1997, 12), som om Edwin har noe valg. Erna svarer at han er en gammel mann, «at det er annerledes for en gammel mann enn for en som er ung» (1997, 12). Hun betror ham at han «er ikke like grei å ha med å gjøre bestandig». Hun er litt usikker på hvor mye hun kan si. Vaktmesteren svarer ikke. Leseren må lure på hva hun ønsker å betro ham, for hun velger å ikke si noe. Edwin roper. Men hun velger å late som om hun ikke hører det heller. Det usagte antyder at det kanskje ofte er slik. Hun prioriterer å tilby vaktmesteren mer kaffe. Romanen synliggjør hvordan de nærmeste kan terrorisere hverandre, noe som lett forsterkes i alderdommen hvis man er fanget av hverandres selskap på grunn av lavere mobilitet og svakere sosialt nettverk. Indirekte blir det fortalt hvordan Erna har det siden hun velger å forbli i stuen med en fremmed unggutt mens ektemannen roper i smerte fra badet. Det som kan karakteriseres som terrorisering innenfor husets fire vegger, har romanen Siamesisk til felles med Helene Uris roman Hålke (2016), som jeg kommer tilbake til i kapitlet Alderdommens tabuer – seksualitet og vold, under «Begjær og relasjonell terror».

Regjeringen har igangsatt arbeidet med det den kaller en kvalitetsreform, under tittelen «Leve hele livet» (2018). Uavhengig av politisk parti handler det i stor grad om å opprettholde verdighet og hindre umyndiggjøring. Det er vel og bra. Samtidig kan vi med Runar Bakken være skeptiske og anse politiske tiltak som sentimental humanisme inntil idealene blir realisert og får en faktisk betydning (Bakken 2014, 154). Fine ord og bevilgning av penger er ikke nok. Noen må også ha kompetanse, vilje og anledning til å følge opp idealene og bruke pengene på adekvat vis. Det holder ikke å lage rapporter. Romanen Siamesisk fremstiller eksempelvis hvor lite idyllisk omsorg i eget hjem kan være, hvor utsatt man er, hvor fanget man kan bli i eget hjem, enten man er den som får omsorg, eller er den som må yte omsorg for sin nærmeste. De svenske kritikerne Gabriella Håkansson og Jonas Ingvarsson leser ekteparets tilstand som «post-paradisisk» (Håkansson & Ingvarsson 2000). Den merkelappen fremhever hvordan Siamesisk på ingen måte skjønnmaler hvordan det er å bli gammel, ei heller hvordan det er å leve sammen med sin ektefelle når begge er gamle og trenger hjelp og avlastning. I mange tilfeller er det et mål å tilrettelegge for at ektepar og samboere skal få bo sammen også på sykehjem, hvis de ønsker det. Samtidig belyser den litterære dystopien som blir fremstilt i Siamesisk, at det ikke nødvendigvis er fint å få bo sammen som gamle enten man bor hjemme eller i et annet bofellesskap. Helsetilstanden, relasjonen og de forhold som påvirker relasjonen, spiller selvfølgelig en rolle også i alderdommen. Pårørendeomsorg kan defineres som «omsorg gitt i kjærlighet for å sikre verdighet» (jf. Åmås 2020,14; Bjånesøy 2019). Men pårørendeomsorg kan også være omsorg gitt av plikt, uten garanti for verdighet.

I en samtale med Nikolaj Frobenius og John Erik Riley i Vinduet (1/1999) forteller Sæterbakken at ideen til badet og leiligheten som fremstilles i romanen, kom fra historier fra pleiehjem i Norge: «I verdens rikeste nasjon plasserer vi gamle, pleietrengende folk på badet» (Frobenius & John Erik Riley 1999, 42). Sæterbakken blander inspirasjonen fra absurd teater med norsk praksis på dagens sykehjem. Situasjonen er altså realistisk forankret, mens Sæterbakken utvikler det teatralske: «Jeg liker blandingen av det helt stiliserte og det helt realistiske. Jeg prøver å skape et univers der det er et bestemt forhold mellom hva som går an og hva som ikke går an. På den ene siden en ekstrem begrensning, gjerne knyttet til tid og rom, et klart avgrenset eksistensielt rom, gjerne realistisk, så som baderommet» (Frobenius & John Erik Riley 1999, 42). Sæterbakkens roman kan leses som et samfunnskritisk prosjekt, siden eldreomsorg og helsevesenet er essensielle ledemotiver. Edwins fastlåste situasjon kan fremstå som absurd. Samtidig er den en realitet for mange som av ulike grunner er lenket til stolen eller senga hjemme. Edwin har bare frihet i tankene, og han er prisgitt Ernas pleie.

Siden det er kvinnen som pleier mannen, harmonerer deres situasjon med statistikken: Det er flere kvinner enn menn som bærer omsorgsbyrden når partneren eller en forelder blir syk. I 1979 skrev Kari Martinsen og Kari Wærness at det tradisjonelt har vært «tillagt kvinnelige familiemedlemmer å yte den personlige omsorg som den syke trenger» (Martinsen & Wærness [1979] 2012, 102). Omsorg i nærmiljøet lønner seg økonomisk for det offentlige, spesielt om vedkommende ikke hurtig vil kunne komme seg ut av sykerollen (Martinsen & Wærness [1979] 2012, 103). Forventningene til pårørende i rehabiliteringsprosesser er kjønnet også i 2014, viser undersøkelser utført av Janne Paulsen Breimo. Helsepersonell forventer eksempelvis mer av kvinnelige enn av mannlige pårørende. Men kvinnene forventer også mer av seg selv, mens mennene er klare på at det er begrenset hva de kan gjøre (Breimo 2014). I en undersøkelse utført av Pårørendealliansen svarte eksempelvis 15 prosent av de kvinnelige respondentene at de bruker mer enn 30 timer i uka på omsorg. Dobbelt så mange kvinner som menn erfarer dessuten negative helseeffekter av omsorgsbyrden. Hvor belastende situasjonen vil være for den pårørende, er altså fortsatt relatert til kjønn.

«kroppen er en kloakk»

Den kroppslige aldringsprosessen og hvordan den sanses og oppleves, er sentral i Siamesisk, fremhever litteraturforsker Nora Simonhjell i sin avhandling Krøplingkroppar (2009). Edwin gjør seg mange kroppslige erfaringer. Ikke bare synet, men flere av kroppsfunksjonene fungerer ikke lenger slik de skal. Den kroppslige aldringsprosessen er altså kommet langt. Ifølge Simonhjell blir grensene mellom kroppens indre og ytre så vel som grensen mellom liv og død dermed utfordret i romanen. Den litterære fremstillingen av huden representerer en mellomposisjon som reflekterer denne utfordringen av grenser, «av di huda på same tid er både levande og død, og ein indre og ytre del av kroppen» (Simonhjell 2009, 17).

Edwins eksistens er statisk, ifølge Sæterbakken selv, som dessuten fremhever at Edwin befinner seg i en nesten død-tilstand (jf. Frobenius & Riley 1999, 42). Edwin tenker mye på døden, den er der hele tiden i stillheten og blindheten på badet (1997, 29). «Om jeg er til eller ikke er ikke avgjørende for meg. Jeg flytter en arm, vrir litt på hodet, eller løfter det ene benet og legger det over det andre, det er ikke så mye mer jeg har å gjøre» (1997, 27). Situasjonen fremstår som uutholdelig, og den preger Edwin, som når han tenker: «Vinduet foran meg kan like gjerne være en vegg» (1997, 50). Han som en gang var bestyrer på et sykehjem, føler seg glemt av alle (1997, 29). Men han føler at han skal klare seg så lenge han har Vesla (kona) – «den dagen hun ryker får det heller være slutt for min del òg ...» (1997, 30). Slik kommer Edwins tilknytning til og behov for kona til syne, trass i at deres forhold knapt bærer preg av kjærlighet og nærhet ut fra hva han sier til henne. Det Edwin sier til Erna, avviker fra hva han tenker om henne. Han unner henne noen år uten ham, «slik som hun har stått på i alle år for min skyld» (1997, 30). Ut fra hvordan Edwin opplever at Erna (Vesla) utfører omsorgen, opplever han at «Vesla synes jeg er avskyelig» (1997, 23). Hun vil helst verken klø eller ta på ham og «kjøttkakene hiver hun opp i fanget på meg uten å si ifra ...» (1997, 31). Selv føler han seg som en kloakk (1997, 23): «Jeg er ikke meg selv, jeg er så full av dritt at det er tvilsomt om det er jeg som sitter her, det er ikke meg, det er alt dette andre, det er det som holder meg oppe, de har spist seg igjennom alt sammen, denne kroppen består av bakterier fra haken og ned» (39). Slik alderdommen fortoner seg for Edwin, representerer den bare elendighet og forfall, og han kjenner på både Ernas og egen avsky overfor seg selv.

Det dystopiske, kroppslige og innestengte har Siamesisk til felles med Mikkel Bugges novelle «Nag» fra Ytterpunkter (2007). Bugges novelle fremstiller en gammel kvinne som lever alene. Novellas handling utspiller seg i løpet av et kort tidsrom, kanskje noen timer, og vi følger hennes tanker og sansninger mens hun oppholder seg inne i sin egen leilighet. Som i Sæterbakkens roman er det bare vaktmesteren som kommer på besøk. Leiligheten er i forfall: «Jeg ligger i sengen og ser opp på malingen som er i ferd med å flasse av i himlingen. Enkelte steder, særlig borte ved vinduet, er malingen slitt og den grå muren synlig [...] En stor brun flekk dekker hele taket over meg» (Bugge 2007, 136–137). Leilighetens forfall speiler kvinnens forfall og antyder at hun verken er i stand til å ta vare på det hun eier eller seg selv.

Bugge anser kroppen som like interessant som sinnet, og Bugge relaterer den kroppslige fremstillingen til novellas samfunnskritiske prosjekt: «– I velferdsindustrien blir man jo til slutt kropper. Alt er målt opp etter hva kroppen trenger, ikke hva sinnet trenger. De fortsetter å leve etter at de har gitt opp alt håp. Det skal bli interessant når våre foreldre, som har vært vant til å stille krav, blir gamle», sier Bugge i et intervju med Ellen Reiss (2015). Redusert til kropp, vond lukt og uforstand fremstår ikke Bugges gamle dame Sophie Lunde som et menneske man umiddelbart får sympati for. Det frastøtende, absurde og uforståelige kan forlede leseren til å glemme at hun, i likhet med Sæterbakkens Edwin, lever helt på grensen både sosialt og eksistensielt: Hun er alene, ensom, utenfor, og dette bidrar kan hende til å forsterke hennes uforstand som ironisk nok skaper enda svakere grobunn for sympati og støtte fra mulige medmennesker som naboer og vaktmester. Slik minner hun om Edwin, og situasjonen, så vel som de absurde innslagene, kan dessuten koble Bugges novelle til Kjersti Annesdatter Skomsvolds roman Jo fortere jeg går jo mindre er jeg, som forteller om enken Mathea som lever utenfor samtlige former for fellesskap med andre.

Sæterbakkens ektepar, Bugges Sophie og Skomsvolds Mathea overrasker stadig ved å avvike fra etablerte normer i både tenke- og væremåte (se kapitlene Alderdommens tabuer og Tap og sorg). Slik synliggjør de blant annet hvor vanskelig det kan være å bli gammel straks man blir avhengig av andre eller pålagt å pleie sine nærmeste.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon