Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kapittel 3. Aldersdiskriminering

Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo. Bjørkøy arbeider med bokhistorie, barnelitteratur og narrativ medisin. Samtidslitterære alderdommer er hennes første monografi.

Diskriminering av mennesker på grunn av alder er ikke et ukjent fenomen. Dette kapitlet gjør rede for noen litterære eksempler på hvordan aldersdiskriminering kommer til uttrykk, og hvordan den oppleves i Nikolaj Frobenius’ roman Så høyt var du elsket (2011), Anne B. Ragdes roman Jeg har et teppe i tusen farger (2014) og Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (2012) av Eivind Hofstad Evjemo. Også i dette kapitlet er begrepet ære aktuelt, og da særlig det fenomenet Appiah kaller «recognition respect» som refererer til hvordan vi oppnår respekt på grunn av anerkjennelse (Appiah 2010, 176). Den muligheten svekkes med de reduksjoner og tap av posisjoner som ofte følger med høy alder. Dermed er det også lettere å usynliggjøre, utestenge, overse, krenke og slik bidra til ulike former for diskriminering av andre mennesker, enten det skjer bevisst eller ubevisst, implisitt eller eksplisitt.

Nøkkelord: diskriminering, alderisme, anerkjennelse, skjønnlitteratur

Discrimination of people due to age is not an unknown phenomenon. This chapter discusses some literary examples of how ageism is expressed and how it is experienced in novels by Nikolaj Frobenius, Anne B. Ragde and Eivind Hofstad Evjemo. Thus, the concept of honor is also relevant in this chapter, and in particular Appiah’s concept of «recognition respect» which refers to how respect is achieved through recognition (Appiah 2010, 176). I engage in dialogue with a number of researchers, psychologists and critics, such as Donna Wilson, Begoña Errasti-Ibarrondo, Gail Low, Robert Butler, Alex Comfort, Peter Simonsen, Thomas Nicolaj, Lars Larsen, Per Erik Solem, Sissel Gran and Eirin Andresen Betten. I also draw on some of the reflections of the surgeon and public health researcher Atul Gawande from the book Being Mortal (2015), where he questions our expectations of the doctor. Does the end of life become more worthwhile if we allow medicine, technology and strangers to take control?

Keywords: discrimination, ageism, recognition, fiction

Eldreomsorg mobiliserer ofte sterk støtte i befolkningen; mange mener eldre mennesker har gjort seg fortjent til velferdsstatens tjenester. Det er også lett å identifisere seg med eldre mennesker siden våre nærmeste, som foreldre og besteforeldre, går inn i alderdommen før oss, og alle skal vi forhåpentlig få leve lenge nok til at vi blir gamle. Alderdommen er slik sett noe vi både higer etter og vil unngå. Kanskje føler vi oss også bundet av en slags gjensidighetsnorm; den eldre generasjonen har hjulpet oss i våre yngre år, når de går inn i alderdommen, er det den yngre generasjonens plikt og ønske å yte gjengjeld. Men økt aldrende befolkning stiller økende krav til yngre generasjoner i form av skatter og omsorgsansvar. Dette vil kunne resultere i strid om ressursene mellom generasjonene (Daatland & Solem 2011, 121). Gjennom denne boka tydeliggjør de utvalgte verkene hvordan alderdommen på ulike måter er en utsatt fase; man er sårbar fordi man trer ut av sin faste jobb, man mister kanskje venner, partner, får dårligere helse. Myter og holdninger bidrar dessuten til at den aldrende er utsatt, i betydningen «sårbar». Det gjelder også overfor ulike tiltak, tjenester og forskning som yter press om å forsvare seg mot eller utsette aldring, som om den ikke var en nødvendig fase i menneskets liv. Tiltakene er velmente, men de kan være problematiske i den grad de bidrar til å skamme og stigmatisere naturlig og nødvendig aldring og slik vekke unødig forakt og frykt for alderdommen.

«Eldre blir mest diskriminert» er tittelen på en artikkel i Klassekampen 6. juni 2019, der forskningsjournalist Bjørn Vassnes løfter frem at forestillingen om eldre «som en byrde for samfunnet, i stor grad er en myte» (Vassnes 2019, 15). En internasjonal gjennomgang av undersøkelser i en rekke land viser likevel at eldre mennesker er den gruppa som opplever mest diskriminering. Forskere ved University of Alberta har samlet og analysert undersøkelser fra en rekke land som omhandler både holdninger til eldre mennesker og hva eldre selv opplever av diskriminering. Fra 48 til 91 prosent (avhengig av land) oppga at de hadde opplevd diskriminering på grunn av alder. Av de unge som ble intervjuet, oppga 50 til 98 prosent at de hadde hatt diskriminerende tanker eller vist diskriminerende oppførsel overfor eldre. Professor i sykepleievitenskap, Donna Wilson, betoner at mange unge lærer at eldre mennesker ofte er til bryderi, eller at de legger beslag på ressurser. Men denne forestillingen kan avvises med fakta. Wilson kommer fra Canada, der bare 20 prosent av sykehusinnlagte er over 65, bare tre prosent bor på sykehjem, én av fem over 65 fremdeles er i jobb og flere enn en tredel bidrar i frivillig arbeid. Jeg har ikke klart å finne helt sammenlignbare tall for Norge. Men nesten halvparten av alle nordmenn mellom 55 og 74 år var sysselsatt i 2004. Dermed ligger Norge tredje høyest når det gjelder sysselsetting blant eldre i Europa, bare slått av Island og Sverige (Lohne 2006). Likevel lever myten om at eldre er en belastning, godt. Alderistiske (diskriminerende) holdninger forsterkes dessuten av at kulturen i mange land er overveiende ungdomsorientert (Wilson, Errasti-Ibarrondo & Low 2019). I en verden der selv den gamle skal være ungdommelig og ta godt vare på utseende og helse, kan det bli tilsvarende vanskelig å eldes med æren i behold (jf. Simonsen 2017). Det er problematisk om det ungdommelige oppvurderes på bekostning av normale aldringsprosesser, slik psykolog Sissel Gran også mener å se sterke tendenser til (2019, 91). Psykolog og forsker Per Erik Solem (2017) mener å spore et kulturelt ubehag overfor aldring, at aldring anses som frastøtende. Det kan bidra til å etablere feilaktige og fordomsfulle oppfatninger av mennesker i den tredje og fjerde alder.

Begrepet alderisme (ageism) ble lansert av Robert Neil Butler i 1969, og alderisme vil si fordommer og diskriminerende holdninger overfor eldre mennesker på grunnlag av deres alder (Daatland & Solem 2011, 121–122). Ifølge den britiske geriateren Alex Comfort går alderisme ut på at folk blir til mennesker av en bestemt og underlegen type, uten samme behov, interesser og verdi som oss andre – og det bare i kraft av å ha levd et bestemt antall år (Daatland & Solem 2011, 121–122). Det finnes mange former for alderisme. I en gjennomgang av faglitteratur om alderisme fant eksempelvis tre forskere frem til 27 definisjoner (Iversen mfl. 2009). Det kan blant annet handle om alderisme som holdning, som kan deles i en kognitiv, affektiv og atferdsmessig komponent (Daatland & Solem 2011, 122).1 Alderisme kommer muligens sterkest til uttrykk når det blir formidlet at man ikke duger eller ikke er ønsket. Eller også når man føler seg ekskludert. Men alderismen kommer også til uttrykk i form av betegnelser som «seniluka», om den ekstra ferieuka for dem over 60 år, eller beskrivelser som kan fortolkes med en viss negativ valør, som: «Mamma satt i stolen under vinduet. Det magre oldingeansiktet var halvt bortvendt, munnen åpen» (Knausgård 2019, 10). Betegnelsen «oldingeansiktet» er negativt ladet og avslører en stereotypiserende holdning. I Knausgårds beskrivelse preger den riktignok ikke datterens forhold til moren gjennomgående, men den er der i øyeblikket. Ordet olding kommer opprinnelig av det norrøne ǫldungr, som betyr «ansett mann» (BMO), men i vår tid aktiverer ordet primært negative konnotasjoner, på linje med for eksempel ordet gubbe.

Litteratur kan levendegjøre mennesket bak alle årene og slik bidra til å motvirke alderisme. Mange land har fått lover mot diskriminering og hatkriminalitet. Men mange land mangler fortsatt et adekvat lovverk som beskytter mot diskriminering av eldre (Wilson, Errasti-Ibarrondo & Low 2019; Vassnes 2019, 15). I 2020-årene kommer det store kull med eldre. De kan være en ressurs samfunnet ikke bør gå glipp av, i både betalt og i frivillig arbeid, og i sosiale sammenhenger. Men diskriminering kan hindre at dette skjer, ved at eldre ikke blir verdsatt og engasjert, eller ved at de trekker seg tilbake for å verne seg fra det som kan oppleves som krenkende eller uverdige reaksjoner.

I Ingvild Holviks roman Premien for alt (2017) viser 79-åringen Mali Fredrikke Sjursen seg nettopp som idérik, selvstendig og handlekraftig, noe man ikke nødvendigvis forventer av en som bor på sykehjem. Denne holdningen viser seg eksempelvis når den lørdagen Mali har ventet på en stund, er kommet. Hun er ferdig kledd, og hun har sørget for at det er blitt bestilt drosje. «Skulle ønskje eg hadde fått dusja. Ordna håret», tenker Mali (2017, 151). Hvis hun lukter og ikke ser velstelt ut, kan det påvirke hva man tenker om Mali, det er lett å glemme at hun er prisgitt andres hjelp. Når ekstrahjelpen kommer med kaffevogna, og Mali sitter klar, tror ekstrahjelpen at Mali bare er enda en dement og desorientert pasient som ikke vet hvor hun er, som har gjort seg klar til å dra. Mali får svar i en spydig, nedlatende tone når hun kommenterer at kaffen er forsinket. «Eg er klar over det, seier ho. Beklagar at vi ikkje er i rute, frue. Vi har fleire oppgåver enn å servere deg kaffi, veit du» (Holvik 2017, 152). Ikke vet hun og ikke tror hun på at Mali skal på et arrangement på biblioteket, som Mali selv hadde ideen til, og som hun har sett frem til en god stund. Leseren blir redd ingen drosje skal komme, at Mali ikke skal få lov til å dra, eller at hun tar feil, at ekstrahjelpen på et vis får rett. Men drosjen kommer, Mali får dra. Romanen lar Mali få fremstå som en ressurs, hun er ikke bare gammel og delvis pleietrengende, selv om hun er det også.

Straks man trenger hjelp til primære gjøremål, kan utenforstående lett tro at pleiebehovet også indikerer reduserte kognitive og sosiale evner. Ekstrahjelpens snakke- og væremåte synliggjør en slik holdning overfor Mali. Respekten for Mali er svekket; hun har fått rollen som sykehjemspasient, og den rollen svekker ens mulighet til å få være et unikt og myndig menneske. Som Eirin Andresen Betten påpeker i essayet «Belastningsproblematikken», blir Mali maktesløs i møte med et system som skal ta seg av henne, men som ikke behandler henne som et individ; hun er bare én av mange som er samlet på ett sted fordi de er pleietrengende (Betten 2017, 46). Slik bidrar institusjonaliseringen og det velmente velferdssystemet til at mennesket fort anses som en stivnet, ferdig person uten potensial straks det når høy alder, i tråd med Simone de Beauvoirs påstand om hvem det gamle mennesket er ([1970] 2016, del I, 258). Men Holviks roman yter motstand til denne påstanden og får poengtert at fysiske svekkelser ikke er en indikasjon på at kognisjonen også er svekket.

I denne boka blir flere former for alderisme synliggjort på ulike måter: Sæterbakkens ektepar viser en alderistisk holdning gjennom avsky overfor seg selv så vel som hverandre og bidrar slik til å problematisere et romantisk syn på at eldre ektepar pleier hverandre den siste tiden (kap. 4). I Ragdes og Engers romaner blir det servert mat som ikke er mat (kap. 6), Ullmanns Johan blir umyndiggjort og overstyrt selv om det i utgangspunktet var han selv som ønsket hjelp til å dø (kap. 10). Harstads enkemann forsvinner, verken familie eller helsepersonell har oppdaget at han er i så dyp sorg at han ikke finner grunn til å leve (kap. 10). Alderismen kommer i mange grader og former, og nedenfor følger noen eksempler som kan utdype og supplere de former for alderisme som blir belyst i de kapitlene som er nevnt ovenfor.

«I hans alder»

Nikolaj Frobenius’ roman Så høyt var du elsket (2011) forteller historien om den middelaldrende dokumentfilmskaperen Emil og hans far, den åttifireårige, pensjonerte legen Viktor som lenge har levd opp til det moderne alderdomsidealet om å være aktiv og virksom. Etter gjentatte hjerneslag blir han en kontrast til sitt tidligere jeg, til den som trenger hjelp og omsorg fra både familie og samfunn. Fra å være en anerkjent og attraktiv lege er han redusert til en pleietrengende gammel mann, en posisjon som slett ikke innbyr til den respekt, anerkjennelse og beundring Viktor er vant til. Han plages også av nyresvikt, leddgikt, paranoia og angst. Sønnen forsøker å sikre faren sykehjemsplass, men byråkratiet mener faren er for frisk.

Romanen åpner idet Emil blir vekket av en telefon fra sykehuset. Faren har hatt et illebefinnende, eller mest sannsynlig et hjerneslag (Frobenius 2011, 5–7). Fremme på sykehuset er Emil i krise mens han venter på legen. En gammel mann med rullator viser omsorg og stryker ham over kinnet: «‘Ikke gråt, gutten min,» sa han trøstende. […] ‘Er det doktor Jansen du venter på? […] Jansen er en bra mann,’ sa han og kreket seg nedover korridoren på de knoklete beina» (Frobenius 2011, 12–13). Det er ikke doktor Jansen som kommer, men Jansens motsetning, Erik Velland, en atletisk, tettbygget, muskuløs ung lege på knapt tretti år, som trykker Emils hånd «kort og hardt», og som snakker i en avvisende tone akkompagnert av klisjeer som «[d]et er jo ikke uvanlig for en mann i hans alder» (Frobenius 2011, 16). «Hva har alderen hans med saken å gjøre?», skyter Emil inn. Men legen ser betegnende nok ned i notatene mens han sier at han ikke kan fortelle «noe som helst» før han har studert bildene av hjernen «en gang i løpet av dagen» (Frobenius 2011, 16). Slik forholder legen seg nøkternt avventende. På korrekt vis verken lover eller anslår legen noe uten belegg. Men dermed overser legen samtidig den pårørendes emosjonelle behov for informasjon. Det er legens ansvar å gjøre en faglig vurdering fundert på forskningsbasert kunnskap. Men legens utfordring er samtidig å utføre profesjonen på en medmenneskelig måte. Som den amerikanske kirurgen og folkehelseforskeren Atul Gawande påpeker, er «failings like avarice, arrogance, insecurity, misunderstanding» en evig utfordring for legen (Gawande [2007] 2008, 8). I dette tilfellet gjør eksempelvis manglende imøtekommenhet at sønnen Emil blir unødvendig frustrert:

«Noe kan du vel si,» fortsatte Emil utålmodig. «Kommer dere til å operere?»

Legen strøk hendene gjennom det gylne håret, skjøv det vekk slik at øyebrynene som tidligere hadde skjult seg under hårluggen, nå kom tydeligere til syne. Disse mørke og uvanlig tett sammenvokste øyebrynene ga den unge legen et anstrøk av utvilsom maskulin autoritet, som Emil først ikke hadde lagt merke til. Et øyeblikk virket det som om legen ville bekrefte spørsmålet, eller muligens avkrefte det, men så kikket han som ved en innskytelse til siden, inn på rommet hvor Viktor lå utstrakt, som livløs, på sengen, og straks ombestemte han seg:

«Som sagt: Vi vet ikke ennå,» sa han, og nå hadde blikket hans fått noe kjølig og desinteressert over seg.

«Er det …,» begynte Emil og kjente at stemmen skalv av opphisselse. «Er det livstruende?»

Et nedlatende lite smil, som den unge legen selv sikkert regnet for å være omsorgsfullt, trakk over leppene hans.

«Ethvert hjerneslag er alvorlig, særlig i hans alder. Vi får bare vente og se. Dessverre er det ikke mer jeg kan si til deg nå. Jeg har andre pasienter …,» sa han og begynte å gå nedover korridoren.

«Hei! Jeg er ikke ferdig. Jeg har flere spørsmål!»

Legen gikk uanfektet videre, treskoene klapret lett mot linoleumsdekket.

«Han var også lege en gang!» ropte Emil etter ham.

Den hvitkledde snudde seg ikke.

«Og dessuten elsker jeg den fyren!»

(Frobenius 2011, 16–17)

Viktors havari blir ikke bare hans krise, men også sønnens. Etter det introduserende første kapitlet, der hovedkrisen lanseres, fremstilles en nyanserende bakgrunn som forteller oss mer om hvem Viktor er, hvilket liv han har levd og lever, hvilket komplekst menneske han var og er, noe legen Erik Velland verken viser forståelse eller respekt for ved å vise til klisjeer som «i hans alder» og selvsagtheter som «jeg har andre pasienter». En forståelig reaksjon om man primært ser situasjonen fra legens perspektiv, som jo må prioritere og forholde seg rasjonelt til ethvert sykdomstilfelle, men like fullt ikke en respektfull måte å møte pasienter og pårørende på.

På sykehuset den første natten våkner ikke Viktor, og Emil sendes hjem på morgenkvisten, men det slår ham: «Jeg gikk fra sykehuset før han våknet og forlot ham der, og det streifet meg ikke at han ikke ville like å våkne alene og ikke vite hvor han var. Hvorfor hadde han gjort det? Betraktet han allerede faren som død?» (Frobenius 2011, 34). Emil viser og føler stor omsorg, og er tilbake på sykehuset allerede i tolvtiden, der han blir sittende og se på den sovende faren. Det er søndag. Ingen leger er på vakt. Ingen vet noe mer. Ingenting skjer. Emil lurer, venter, vil og forventer at noe skal skje, faren er jo på sykehus. «De så på ham og smilte og ristet på hodet. Ingen visste noe som helst. Ingen plan var lagt. Alle ventet på resultatene. ‘Skal dere operere?’ ‘Det er søndag,’ sa sykepleierne» (Frobenius 2011, 37). Det er søndag, en dag man kun gjør det prioriterte, det nødvendige. Slik fremhever Frobenius’ valg av dag hvordan Emil må vente på at noen skal hjelpe hans ikke-prioriterte gamle far. Emil tolker dette som en nedprioritering på grunn av høy alder. Men dette kan også tolkes positivt, det at man kan vente til mandag uten at det etter sykehusets vurdering får negative følger for farens helse. På mandag vil også bemanningen være bedre, noe som gagner pasientene.

Som i Ragdes og Engers pårørendefortellinger (se kapitlene 6 og 8) er den gamle å anse som en sekundær hovedperson. I Frobenius’ roman er sønnen Emil den primære hovedpersonen, siden historien fortelles fra Emils perspektiv. Viktors historie er dermed filtrert via og farget av sønnens emosjonelle opplevelse av farens aldring og forfall. Og mens vi eksempelvis i Breiteigs novelle «Ingenting hendt» får lese om Leif idet han skal tre inn i pensjonisttilværelsen (se kapittel 2), har Viktor altså vært pensjonist lenge. Leif og Viktor står følgelig overfor to vidt forskjellige utfordringer, men deres utfordringer er like fullt oppstått på grunn av aldring: Leif må finne ut av hvordan leve et godt liv som pensjonist uten rutiner og fast arbeid. Viktor må håndtere overgangen fra å være en velfungerende og frisk pensjonist til å bli en redusert og trengende pleiepasient.

Tittelen Så høyt var du elsket på Nikolaj Frobenius’ roman fra 2011 henspiller på Johannes 3,16 («Den lille bibelen»), som jo innleder med: «For så høyt har Gud elsket verden.» Av sønnen Emil er Viktor fortsatt elsket. Men tittelen minner oss om Viktors forgjengelighet, at han vil bli en del av fortiden, og at han av samfunnet var høyere elsket, i betydningen ‘verdsatt’, da han fortsatt virket som lege og var en ressurs for samfunnet. Nå trenger han derimot samfunnet uten å kunne gi noe tilbake – han er redusert til en det ikke er verdt å investere i. Han er blitt til et tapsprosjekt for samfunnet. Filosof Kwame Anthony Appiah fremhever med begrepet «esteem» at det du yter, skaper din verdi (Appiah 2010, 175). Viktor går fra å være den ideelle eldre til å rammes av ulike former for (institusjonalisert) alderisme.

Samfunnets tapsprosjekter

Navnet Viktor betyr «seier». Mye av det Viktor har gjort og fått til gjennom livet, kan betraktes som seire, som sønnen, arbeidet og karrieren. Men som gammel og syk er det lite igjen av det seierspregede. Enhver seier innebærer stort sett et tap for noen. For øvrig klarer Viktor seg gjennom hele romanen, på et vis seirer han hver gang Emil og leseren tror han skal stryke med. Slik blir romanen et alternativt debattinnlegg som parerer kronikken «Alle oldinger, forén eder», som Frobenius publiserte i forkant av romanen, i Aftenposten den 20. februar 2009, og som dessuten er innlemmet i romanen (se Frobenius 2011, 156–159). Men romanens versjon av kronikken er noe revidert. Eksempelvis er den reelle faren 92 år i aviskronikken, ikke 85, som i romanens versjon. Den reelle kronikken og romanens kronikk synliggjør den selvbiografiske bakgrunnen for romanprosjektet. I romanen fremstiller Frobenius den gamle mannen som jo fortsatt lever, som fortsatt trenger verdige levevilkår og verdig behandling. Slik blir romanen en utvidelse, eller litterær fortsettelse av, kronikken. Agendaen preger romanen, som i den scenen der Emil hører et innslag i radioen og reflekterer over den gamles posisjon i det førmoderne versus det moderne samfunnet (se Frobenius 2011, 141–142). Sammenlignet med aviskronikken viser romanen nødvendigvis flere sider av saken, og den viser oss menneskelig sårbarhet og blir en essensiell kilde til innsikt i og kunnskap om den pårørende og den aldrende. Men det insisterende ved romanen gjør den i overkant normativ, moraliserende og forklarende.

«Having honor means being entitled to respect», hevder filosofen Appiah (2010, 175). Men det å være berettiget til respekt vil ikke nødvendigvis bety at man blir, eller opplever å bli, behandlet med respekt. Hvis vi vil undersøke hvorvidt et samfunn har et æresproblem, bør vi ifølge Appiah først kartlegge hvorvidt og i hvilken grad menneskene i det aktuelle samfunnet mener at mennesket har rett til å behandles med respekt. Neste trinn er å undersøke hvorvidt retten til respekt er tildelt på bakgrunn av et sett av normer, altså en form for æreskode. «An honor code says how people of certain identities can gain the right to respect, how they can lose it, and how having and losing honor changes the way they should be treated […] Find a society with a code that assigns rights to respect of either kind, and you have found honor», hevder Appiah (2010, 175–176). Det finnes mange former for respekt, men en av de formene for respekt som er av betydning for æren, er selvfølelse (esteem): «One sort of respect that matters involves having a positive regard for someone because of their success in meeting certain standards. We can term this esteem. We esteem people who are good at all kinds of things, from skydiving to poetry» (Appiah 2010, 175). Men selvfølelsen er ikke nødvendigvis knyttet til noen form for suksess. Det ikke å kunne klare seg selv kan svekke menneskets selvfølelse dersom behovet for hjelp oppleves som nedverdigende og som tap av frihet. I takt med behovet for hjelp opplever eksempelvis Viktor svekket selvfølelse og anerkjennelse.

En annen form for respekt som har betydning for en persons ære, er det Appiah kaller «recognition respect». Det vil si at man oppnår respekt på grunn av anerkjennelse i kraft av sin stilling (Appiah 2010, 176). Som en vel ansett lege hadde Viktor høy grad av respekt og ære. Sønnen innser eksempelvis hvor godt likt faren var som lege, når de møter på en av hans tidligere pasienter: «‘Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten deg, doktor Uvdal, […] Jeg er deg evig takknemlig, rett og slett.’ Damen tok enda et skritt nærmere Viktor, gikk opp på tå og kysset ham på kinnet» (Frobenius 2011, 105–106). Romanen fremstiller hvem Viktor var og er, ved å trekke frem yrkesmessige forhold. Til forskjell fra Breiteigs Leif, som oppga bare å ha stolen hjemme da pensjonistlivet ventet, skrev Viktor lærebok og fagartikler og hadde en egen spalte om helse i en lørdagsavis da han sluttet å motta pasienter (2011, 106). «Han virket fornøyd med tilværelsen som pensjonist med hjemmekontor, kanskje var dette den beste perioden i livet hans» (Frobenius 2011, 106–107). Den uttrykte anseelsen ble redusert idet Viktor gikk av fra sitt daglige virke som lege, men anseelsen og Viktors ære har ikke nødvendigvis endret seg med aldringen. Men Viktors tilfelle illustrerer hvordan den endrer seg, i alle fall i den offentlige delen av samfunnet, idet Viktor blir syk og pleietrengende. Da blir alder en signifikant variabel. Strategisk sett er det heldig at Viktor er forhenværende lege, siden hans tidligere legestatus gjør det lettere for sønnen og for romanen å minne om hvilken respekt og behandling Viktor har krav på som menneske. Legestatusen tydeliggjør samtidig hvilket fall Viktor opplever fra han går av med pensjon og frem til han innhentes av den svekkelsen sykdommer påfører ham i alderdommen.

Appiah betoner at kjønn og klasse er variabler som påvirker individets status, og dermed den ære og respekt man blir møtt med (Appiah 2010, 62, 185). Klasseperspektivet kobler imidlertid ære sterkere til status og berømmelse enn til respekt og verdighet (jf. Welsh 2008, ix). Eventuelle klasseforskjeller spiller dermed en underordnet rolle når vi undersøker det æresbegrep vi kan knytte til eldre mennesker. Men som mann og som lege er Viktor av høy status og klasse. Først når Viktor blir syk, blir alderen et problem, et tapsprosjekt som samfunnet ikke kan prioritere. Dermed utklasser både helsetilstand og alder betydningen av variabler som kjønn og klasse.

Breiteigs Leif er også mann, men sammenlignet med Viktor gir yrket jernverksarbeider lavere uttelling i æresregnskapet. Men som Appiah poengterer, respekt er ikke nødvendigvis knyttet til hvor man befinner seg i etablerte hierarkier (2010, 185), noe historiene til både Leif og Viktor illustrerer. Alderens svekkelse påvirker ethvert individs ære, både den ære man tildeles, og den indre æresfølelse man bærer med seg. Som gammel, og særlig som både gammel og syk, er man satt utenfor sin opprinnelige ramme og rolle, man settes gradvis ut av spill. Den svekkelse alder og sykdom påfører Viktor, veier tyngst. Verken klasse, kjønn eller helse kan overvinne økende alder og aldringens konsekvenser. Stadig økende alder er den faktoren som sterkest bidrar til at ære og anseelse er utsatte størrelser som svekkes og justeres med tiden. Samfunnets strukturelle ordninger påvirker og styrer det menneskesyn man må operere med innen statlige virksomheter som helsevesenet, og alder er en avgjørende variabel for om samfunnet kan og skal investere i å gi ham den beste behandling. Han får riktignok støtte i form av hjemmehjelp, rehabiliteringsopphold og korttidsopphold. Først når han ligger for døden, får han langtidsopphold.

Det er en grense for hva velferdsstaten kan hjelpe med – og dette avhenger ikke minst av at mange nok er villige til å arbeide med å ta vare på de pleietrengende. Som Bakken påpeker, er det en grense for alt, deriblant for hvor mye penger samfunnet kan bruke på de gamle. Det er også en grense for hvor mye familie og frivillige kan mobilisere (Bakken 2014, 139). Men hvilke grenser skal og kan vi operere med og samtidig legge til rette for verdige aldrende liv? Og hvem kan og skal bestemme hvilke grenser og avveininger som er rimelige? I et alderistisk perspektiv er det for eksempel problematisk at sykehjem serverer dårligere mat enn fengsler (se mer i kapitlet Sykehjemslivet). Og det er provoserende at profesjonell sorghjelp i helsevesenet har en øvre aldersgrense på 60/65 år. Det signaliserer at mennesket er mindre verdt straks det når en bestemt alder (jf. Krùger 2008, 14–15; Kjølseth 2014, 11; se kapitlet Døden, under «Eldres selvmord – et underkommunisert tabu?»).

Hvordan dø verdig?

Ulike former for alderisme knytter seg også til hvordan man vil og skal dø. Moren i Ragdes roman Jeg har et teppe i tusen farger bor på sykehjem, og hennes form blir stadig verre. En dag opplever de at det ene benet er i ferd med «å revne av trykket av lymfe innenfra» (Ragde 2014, 162). Nattevakten lover å ringe legen, men sykehjemmet har ingen forrang når de trenger lege om natten, de må ringe ordinær legevakt på linje med andre innbyggere (162). Dagen etter kommer en lege innom og trykker litt på benet. Ingenting blir gjort. Det oppleves som kynisk, siden man forventer at legen alltid kan gjøre noe. Bare et eller annet. «Men hva sa han da?», spør datteren. «Han sa huffda», svarer moren (2014, 163).

Neste natt dør moren. «De bare fant henne død i sengen. De satt ikke der med henne. De trodde hun sov» (2014, 164). De pårørende er opprørte over at hun døde alene. I prinsippet fikk moren trolig den beste døden, kanskje sov hun da hun døde. Men siden hun var alene, kan jo ikke døtrene vite om det var så fredfullt. Da den ene datteren skulle gå for dagen, var nettopp det å sove det siste hun ville, hun hadde vært urolig og «ville holde seg våken natten igjennom» (2014, 164). Man bor på et sykehjem og ikke hjemme alene for å være sikret pleie og omsorg. Eller for at de pårørende skal avlastes. Men også på sykehjemmet kan man oppleve at man er en ikke-prioritert. Man dør alene. Men det kan høres verre ut enn det er.

Vi forventer behandling, og man kan være rask til å anse det som nedprioritering om ingenting blir gjort. Men hva godt vil det gjøre om de legger moren inn på sykehuset, slik døtrene vil og forventer? De vurderer å presse på for å få mor lagt inn umiddelbart, de ser det som «livsnødvendig» (Ragde 2014, 162). Det er sen kveld, og de avventer til neste dag. Man er så redd døden og for å miste, naturligvis, at man foretrekker at noe blir gjort, uansett hva, i håp om å kunne utsette døden. Bedre kommunikasjon og større grad av tilstedeværelse kunne ha forhindret døtrenes opplevelse av at moren var nedprioritert og forkastet. Det er det vanskelig å takle, selv om man forstår situasjonen: «Det sa seg selv at en forvirret gammel dame i en seng på et gamlehjem kom langt ned på prioriteringslisten» (Ragde 2014, 162). Men noen elsker også den ikke-prioriterte. Helsepersonell må være rustet til å snakke om det vanskelige. Av og til er det ingenting å gjøre, eller best for pasienten om man ikke gjør noe. Da kan man bare være til stede, skape ro og trygghet, lindre. Dette krever et sensitivt helsepersonell og mottagelige pårørende. Ellers kan det knappe eller usagte lett oppleves som alderisme, at man ikke bryr seg om den som uansett skal dø snart. Den legen som ikke gjør noe, som ikke sier det man forventer eller håper på, kan oppleves som arrogant og kynisk. Atul Gawande stiller spørsmål ved våre forventninger til at legen alltid skal kunne fikse sakene. Og hvem gjør man det i så fall for? For pasienten, eller for de pårørende? Når er det på tide å gi slipp og ikke behandle? Som Gawande presiserer: «Lacking a coherent view of how people might live successfully all the way to their very end, we have allowed our fates to be controlled by the imperatives of medicine, technologies, and strangers» (Gawande 2015, 9). Kanskje opplever vi en bedre og mer verdig avslutning om vi ikke lar medisinen, teknologien og fremmede ta den fulle styringen over våre helt siste dager.

Påtatt pliktomsorg

I Eivind Hofstad Evjemos roman Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (2012) blir det i en liten del av romanen fortalt om farmor som er flyttet på sykehjem. Hun blir i stor grad fremstilt som en pest og plage. Eksempelvis har hun for vane å ringe vilkårlige mennesker og skjelle dem ut, og hun har anmeldt en av de ansatte for voldtekt – en mann som ifølge fortelleren er en hyggelig trommelærer fra kulturskolen som kunne ha vært «en klar favoritt til prisen for årets best integrerte afrikaner». For farmor «var og er han bare en svarting» ([2012] 2015, 242). Når familien kommer for å besøke, bærer de på et lite håp om at hun sover når de kommer: «‘Er hun våken?’ Det ligger en forventning i det, for om hun sover, kan de med god samvittighet trekke seg tilbake, si til seg selv at de i hvert fall prøvde» (244). Men farmor er våken. Det er tungt å være på besøk når de mangler noe å snakke om. De gleder seg til å gå igjen. Farmor vil også dra. «‘Ta meg med’, sier hun» (247). Det umulige ønsket skaper en vanskelig og sår situasjon. Aller helst ville de vel hatt henne med seg hjem, som den farmoren og moren hun en gang var.

Når farmor synker tungt ned på puta, noe man kan tolke som en resignert eller trist reaksjon på at hun må bli på sykehjemmet, griper de besøkende sjansen og håper at hun er trøtt. Det er hun ikke, «jeg ligger jo hele tiden», svarer hun. Men sønnen hevder at hun ser trøtt ut. «Å, gjør jeg?» svarer farmor, som muligens skjønner at sønnen forsøker å skaffe seg en legitim grunn til å avslutte besøket (248). Det er ingen overveldende omsorg å spore i den såkalte pliktvisitten til sønnen og barnebarnet. Sykehjemsvisitter er vanskelige. Hva skal man finne på, hva skal man si? Men forpliktelsen er der, og denne scenen avslører og kritiserer en påtatt pliktomsorg som jeg vil anta er temmelig representativ, og som ikke nødvendigvis gjør farmor godt. Hun håper spent på at de har med noe godt å spise. Men det har de ikke. Det rammer sønnens samvittighet, for hun har jo ofte servert ham både det vanlige og litt ekstra: «[H]vor mange ganger har ikke han spurt henne om akkurat det samme og fått en marengstopp eller en makron på asjetten ved siden av kveldsmaten?» (247). De pleier å hente henne hjem til familieselskapene. Da ruller de henne «diskré inn i rommet, og hun får innimellom skyte inn en kommentar som man alltid bekrefter som relevant» (242). Slik blir hun regnet med og på et vis behandlet med respekt. Men oppmerksomheten så vel som respekten er i stor grad tilgjort og påtatt. Som menneske er hun ikke lenger en likeverdig del av fellesskapet. Hun er redusert til en som forstyrrer samtalen, som man forholder seg til mer av plikt enn av lyst, og som skremmer barna ved å grave dem i håret og rope «Bø!» (242).

Det gamle mennesket blir ved mange anledninger utsatt for påtatt omsorg, for det er muligens enkleste utvei? Slik kan man glatte over. Og hva er alternativet? Evjemo har inkludert en liten scene i sykehjemsscenen med farmoren, der en mann i rullestol blir hentet av døtrene for å bli med dem på tur. Men han vil ikke bli med. Hans vilje og motstand blir totalt ignorert, han blir infantilisert på det verste, for mens mannen selv «febrilsk» forsøker å holde igjen hjulene mens en sykepleier dytter, presiserer en annen pleier at det jo blir trivelig for ham, at han er heldig som får være med døtrene. Vel tvunget ut klapper døtrene hendene sammen og roper unisont «Så der er du!» (243). Den gamle mannen får en tilgjort og kunstig respons som avslører at forholdet neppe (lenger) er godt og nært. Denne typen respons kommer tydeligst til syne i møter med barn og med gamle som man ikke kjenner så godt, og som man dermed ikke vet helt hvordan man skal forholde seg til. Pleierne prioriterer i dette tilfellet ønsket til de pårørende, ikke den de primært skal ta seg av. Men er det riktig? Det er enkleste løsning, for det er vanskeligere å avfeie tre døtre enn en gammel mann i rullestol. Er det omsorg god nok? Vet pleierne hvorfor han ikke vil bli med dem?

Disse situasjonene kan vi lese opp mot den flertydige tittelen Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet. Den kan leses positivt, som et tegn på at kjærlighet og omsorg vil følge deg til siste åndedrag. Eller omvendt, i den betydning at kjærlig oppmerksomhet blir deg neppe forunt, er det siste du kan forvente. Slik rommer Evjemos tittel den dobbeltheten som lett kan prege mange av våre relasjoner, og som muligens kommer sterkest til uttrykk i alderdommen eller overfor den aldrende; de vi har vært eller fortsatt er nærmest, er også dem vi av og til er verst mot.

Aldersdiskriminering forekommer i mange grader og former. Derfor vil dette temaet også være aktuelt i flere av bokas øvrige kapitler, og da spesielt i kapitlet om alderdommens tabuer, men også i kapitlet om døden, som når eldres selvmord ikke betyr like mye som yngres selvmord, eller når mennesker over 65 år ikke blir tilbudt sorghjelp.

1For mer om alderisme, se bl.a. Daatland & Solem 2011, 121–125.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon