Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kapittel 1. Introduksjon – hva, hvordan, hvorfor

Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo. Bjørkøy arbeider med bokhistorie, barnelitteratur og narrativ medisin. Samtidslitterære alderdommer er hennes første monografi.

Dette kapitlet presenterer bokas prosjekt og prosjektets problemstilling, materiale, utvalgskriterier, metode, begrunnelse og kontekstualisering. «Hvordan oppleves det å bli gammel i Norge i dag?» spør geriater Ildri Kjølseth (2014, 18). Det vil avhenge av menneskets sosioøkonomiske situasjon, helse og private relasjoner så vel som av hvordan samfunnet behandler eldre samfunnsborgere. Kjølseth presiserer at det dessuten handler om holdninger (2014, 18). Boka Samtidslitterære alderdommer handler om hvordan disse forholdene blir fremstilt i norsk samtidslitteratur, og særlig hva som peker seg ut som alderdommens muligheter og begrensninger, og dette første kapitlet gjør rede for hvordan jeg går frem, så vel som hvorfor dette prosjektet er samfunnsrelevant.

Nøkkelord: alderdom, skjønnlitteratur, samfunn, relasjoner

This chapter presents the book’s project and its research questions, material, selection criteria, method, legitimization and contextualization. «What is it like to grow old in Norway today?», asks Ildri Kjølseth (2014, 18, my translation). It will depend on the human socio-economic situation, health and private relationships as well as on how society treats senior citizens. Kjølseth states that attitudes also play an important role (2014, 18). This book discusses how these conditions are portrayed in Norwegian contemporary literature, and in particular what are the possibilities and limitations of old age. This first chapter explains how I proceed as well as why this project is of societal relevance.

Keywords: old age, fiction, society, relationships

I 2018 lanserte den norske regjering kvalitetsreformen «Leve hele livet», der det blir fremhevet at også alderdommen skal leves. Slik prioriterer reformen et prisverdig ideal. I boka Livslange liv. Plejehjemsromaner og pensionsfortællinger fra velferdsstaten (2014) lanserer litteraturprofessor Peter Simonsen begrepet «livslange liv», en utvidelse av uttrykket livslang læring. Han vil med «livslange liv» inkludere potensielt alle aspekter ved tilværelsen og fremme at alle mennesker har gyldige og nye behov, begjær, ønsker, drømmer, følelser, så lenge de puster, så lenge de har puls. Siden begrepet «livslange liv» er åpent og flertydig, signaliserer det at alderdommen rommer mangfold. «Der er mange måder at leve livslangt på», fremhever Simonsen (2014, 13).

Hvordan kan vi «leve hele livet» og «livslange liv» når ulike faktorer gjør alderdomslivet prekært? Straks helsen svikter, blir mennesket avhengig av andre. Det begrenser menneskets livsbetingelser. Slik blir regjeringens ideal en kontrast til hvordan mange lever prekære liv, som vil si å leve uten kontroll over eget liv, og som utsatt og i andres vold og makt (jf. Haarder, Schwartz & Simonsen 2018, 188). Livet kan oppleves som prekært straks man blir ansett som en byrde fremfor en ressurs på grunn av sviktende helse, svekket posisjon og/eller høy alder. For å kunne forebygge prekære alderdomsliv trenger vi kunnskap, og litteratur er én effektiv kilde til innsikt i hva som kan forårsake prekære alderdomsliv.1

Stadig flere blir riktig gamle, men har samtidig helse til fortsatt å leve fullverdige liv. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det forventet mer enn en dobling av antall personer over 70 år, fra 624 000 i 2018 til 1,35 millioner i 2060. Antall personer over 80 år vil kunne øke fra 222 750 i 2018 til om lag 697 000 i 2060. Ved opptellingen i januar 2019 var tallet allerede vel 800 000 mennesker over 67 år (SSB).2 Økt velstand og velferd gir økt levealder. Fra 1975 til 2017 har forventet levealder økt fra 78,1 til 84,3 år for kvinner og fra 71,7 år til 80,9 år for menn (SSB).3 Økt levealder utfordrer velferdsstatens ordninger, i den grad økt levealder ikke gir økt helsealder – det vil si den delen av livet man har god helse. I tillegg vil særlig variabler som sosial ulikhet, klasse og kjønn kunne påvirke hvordan alderdommen oppleves og arter seg, fremhever alderdomsforsker Runar Bakken (2014, 71). Det gerontologen Robert Neil Butler (1998; 2010) har kalt en langtlivsrevolusjon, er blant velferdsstatens grunnleggende utfordringer. Høyere inntekter samt økt individualisering fører dessuten med seg økte krav og forventninger til velferdstjenester når det gjelder både kvaliteten på ytelsene og muligheten til å velge mellom ulike tilbud.

Men når er man eldre, eller også gammel? Ifølge Verdens helseorganisasjon er man eldre fra fylte 65, og gammel fra fylte 80. Man deler gjerne alderdommen i to faser: 65–80 år kalles den tredje alder, mens de over 80 er i den fjerde alder (Hjort 2010, 17). Geriater Peter F. Hjorts inndeling harmonerer med psykoanalytiker Erik H. Eriksons teori fra 1950-tallet om åtte utviklingsstadier, der han interesserte seg for menneskets sosioemosjonelle utvikling. Erikson beskriver aldringsfasen, tiden etter 65 år, som en kritisk overgangsfase i livet (Erikson 1982; Kjølseth 2014, 30). Det er grunn til å tro at denne kategoriske aldersinndelingen vil forskyve seg etter som fremtidens befolkning oppnår høyere levealder, og samfunnsstrukturelle grenser som pensjonsalder blir justert.

Økningen i antall mennesker over 65 år krever en bredere og mer differensiert eldrepolitikk (jf. Daatland & Solem 2008, 254–256). Samtidslitteraturens prioritering av alderdomsperspektiver reflekterer den ventede økningen i antall eldre i 2020-årene. Denne økningen er gjerne betegnet som en eldrebølge, eller en eldretsunami – metaforer som alderdomsforskerne Svein Olav Daatland og Per Erik Solem mener «skaper en forestilling om noe truende» (2011, 157). Bruk av disse betegnelsene kan bidra til å kategorisere eldre mennesker som en byrde, samt «til å bekrefte det stereotypiske bildet av aldring som svekkelse og eldre mennesker som en byrde», noe som kan bidra til å redusere posisjonen til eldre mennesker så vel som fremtidig oppslutning om eldrepolitiske tiltak (Daatland & Solem 2011, 228). Den utfordringen som imidlertid særlig rammer både samfunnets økonomi og mennesket selv, er helseproblemer.

Investering i dem som er på vei ut av samfunnet, gir liten avkastning. Men flere eldre så vel som deres pårørende kunne hatt enda bedre livskvalitet dersom tiltak ble igangsatt før livssituasjonen ble prekær. Under den nye blågrønne regjeringen av 2017–2021 ble det den 17. januar 2018 kunngjort at regjeringen får en eldre- og folkehelseminister.4 Eldre- og folkehelseministeren skal fungere som pådriver for en politikk som sikrer god eldreomsorg. I prinsippet har den eldre delen av befolkningen dermed fått en stemme via eldreministeren. Men eldre mennesker trenger ikke bare omsorg, de kan også yte omsorg. De kan være en ressurs, noe samfunnet må anerkjenne og åpne for i enda sterkere grad.

«Hvordan oppleves det å bli gammel i Norge i dag?» spør geriater Ildri Kjølseth (2014, 18). Det vil avhenge av menneskets sosioøkonomiske situasjon, helse og private relasjoner så vel som av hvordan samfunnet behandler eldre samfunnsborgere. Kjølseth presiserer at det handler om holdninger (2014, 18). Forfatter Johan Harstads debuttittel Herfra blir du bare eldre (2001) minner oss om at alle blir stadig eldre. Men når blir man «bare» gammel? Eller mer presist: Når blir man betraktet og behandlet som bare det? Og hvilke konsekvenser får det? Aktuelle etiske problemstillinger påvirkes og styres av både den enkeltes menneskesyn og av stadig skiftende politiske bestemmelser. Ulike typer begrensninger, eksterne så vel som interne, bidrar til at den aldrende i mange sammenhenger blir betraktet og behandlet som, og dermed også føler seg som, eller fremstår som, bare gammel.

Problemstilling og hvorfor litteratur om alderdom?

Litteratur er én av de kildene som fremstiller hvordan alderdommen leves og oppleves, og spesielt hvilke eksistensielle problemstillinger alderdommen kan bringe med seg. Litteraturens kvalitet er dens evne til å fungere åpnende og generere spørsmål, til å skape usikkerhet, fremstille det komplekse og ambivalente, være tvetydig, flertydig, mer antyde enn forklare og ikke konkludere entydig og en gang for alle. Slik viser litteraturen leseren tillit, og slik bidrar litteraturen stadig til å engasjere og utfordre.

Denne boka handler om hvordan aldring og alderdom blir fremstilt i norsk samtidslitteratur. Hva peker seg ut som alderdommens muligheter og begrensninger? Det vil handle om hva som særpreger de eldre og gamle som er fremstilt i norsk samtidslitteratur. Hva er det de tenker, føler og opplever? Jeg vil utforske hvordan litterære verk kan belyse og nyansere relevante eksistensielle problemstillinger så vel som diskusjonen av hva som er en verdig alderdom. Og dessuten: Hvordan kan litteratur bidra til å utfordre vårt syn på hva alderdommen kan være?

Simone de Beauvoir har hevdet at gamle mennesker ikke er egnet som romanhelter, som når hun i sitt verk Alderdommen (La Vieillesse) fra 1970 hevder at «hvis man tar den gamle for seg i hans subjektivitet, er han ikke en god romanhelt; han er ferdig, stivnet, uten håp, venter ikke på noe; for ham er spillet avgjort, døden bor allerede i ham; ingenting av det som kan hende ham, er altså viktig» (Beauvoir [1970] 2016, del I, 258).5 Men stilt opp mot norsk samtidslitteratur fremstår denne påstanden som foreldet. Også alderdommen byr på viktige hendelser og opplevelser. Samtidig reflekterer Beauvoirs påstand en fordomsfull og stigmatiserende holdning overfor den som har høy alder, men som fortsatt er virksom på flere måter. Verken virkelighetens eller samtidslitteraturens aldrende mennesker er nødvendigvis ferdige og stivnede og dermed uinteressante. I norsk samtidslitteratur er alderdommen snarere fremstilt som en av de mest intense periodene i livet. Mange vil i denne livsfasen oppleve situasjoner og hendelser som appellerer til hele følelsesregisteret. I alderdommen kan man kanskje med større intensitet kjenne på ro, lykke, tilfredshet og frihet, men også frustrasjon, bitterhet, sorg, lengsel, ensomhet, tap, utenforskap og umyndiggjøring? Det vi kan kalle alderdomslitteratur, utdyper derfor eksistensielle problemstillinger som er allment interessante, for aldringen gjør ikke mennesket til mindre menneske. Litteratur kan synliggjøre at høy alder ikke behøver å hindre mennesket i å være en ressurs. Slik vil litteratur kunne konfrontere og forebygge alderistiske (diskriminerende) holdninger. Dessuten vil jeg innvende: Hvorvidt det gamle mennesket er interessant som litterær person eller ikke, avhenger primært av den litterære kvaliteten, som selvfølgelig varierer. Norsk samtidslitteratur tydeliggjør dessuten at gamle mennesker er en heterogen gruppe; det unike ved hvert enkelt menneske forsvinner ikke straks man når en viss alder, ei heller når man får redusert helse.

I ethvert liv og i ethvert litterært verk foregår det kontinuerlig en form for utvikling. I denne boka vil det primært handle om utvikling som avvikling, samt hvordan menneskets siste livsfase blir fremstilt i en rekke samtidslitterære verk. Alderdommen er preget av en dobbelthet; den rommer både muligheter og begrensninger. Denne dobbeltheten kan aktivere reaksjoner og emosjoner som i neste rekke kan få ulike konsekvenser eller utløse handlinger.

«Liv er mer enn vitenskap, og skal vi forstå livet, må vi også få det framstilt i et språk som går lenger enn det rasjonelle», skriver litteraturprofessor Tone Selboe, som dessuten presiserer at litteratur «krever en følelsesmessig involvering» (2018, 79, 85). Straks vi ordner det komplekse i en strømlinjeformet struktur og uttrykker oss verbalt, er det fremstilte prisgitt hva ordene makter å uttrykke. Det vil alltid kunne innebære en form for reduksjon, generalisering, overdrivelse eller forenkling. Cecilie Enger skriver eksempelvis i romanen Pust for meg: «[E]r det ikke vanskelig å finne ord som ikke bare er omskrivninger av smerte, men som virkelig beskriver den? [...] For det er jo ikke virkelig smerte, det er bare ord» (2017, 173). Derfor er også litteraturens stil og form en essensiell del av formidlingen; stil og form vil kunne kompensere for ordenes tilkortkommenhet ved å etablere den sanselighet som kan utfordre og utvide. Litteratur kan stimulere og aktivere både følelser og intellekt, og kunst er det nærmeste vi kommer livet, kan vi hevde med George Eliot (Mary Ann Evans) i essayet «The Natural History of German Life» fra 1856. Eliot mente at kunst kan bidra til å forsterke erfaringen og utvide kontakten med våre medmennesker «hinsides grensene for vår personlige situasjon».6 Derfor er litterære fremstillinger av hvordan alderdommen kan fortone seg, velegnet til å supplere og nyansere eksempelvis medisinsk, naturvitenskapelig og samfunnsvitenskapelig forskning.

Litteratur kan bevege, påvirke og være et refleksjonsrom der vi kan oppnå erkjennelse, kjenne på kjente og fremmede følelser eller tenke nye tanker. Dermed er det naturlig å koble litterære fremstillinger av alderdom til både den affektive og den etiske vendingen innenfor litteraturvitenskapen, som særlig Wayne Booth (1988), Martha Nussbaum (1990; 1995; 1997; 2003), Richard Rorty (2005) og Patrick Colm Hogan (2011; 2018) har bidratt til. Den britiske litteraturforskeren Frank Kermode fremhever i boka The Sense of an Ending (1967) at litteratur er nyttig og viktig, inkluderende og utfordrende fordi den utforsker ulike forhold i livet. Litteraturteoretiker Andy Mousley (2010) argumenterer for en ny litterær humanisme; han mener noen former for litteratur kan gi en oppslukende opplevelse («immersive experience») som kan virke inn på hvordan vi agerer som moralske og etiske vesener (Mousley 2010). Litteraturkritiker Bernhard Ellefsen bruker litteraturen til å tenke med i sin bok Imot døden (2018). Dermed stiller han på linje med blant andre litteraturforskeren Terence Cave, som i 2016 utga boka Thinking with Literature. Towards a Cognitive Criticism, og forskergruppa Literature, Cognition and Emotions ved Universitetet i Oslo, som utforsker hvordan litteratur kan forme tanker og følelser.

Ifølge filosofene Martin Heidegger og Kevin Aho kan ikke menneskets eksistens reduseres til statistikk eller resultatet av medisinske undersøkelser. «Existence, rather, is a way of being, an affective, situated, and embodied activity» (Aho 2018, xii). Økonomen Thomas Piketty påpeker det samme når han mener forfattere som Jane Austen og Honoré de Balzac skriver frem «hierarkiets betydning og konsekvenser med en realisme og billedskapende kraft som ingen statistisk eller teoretisk analyse vil kunne måle seg med» (Piketty 2016, 22). Litteratur kan eksempelvis fremstille mennesker som opplever å bli marginalisert, umyndiggjort og ydmyket på grunn av høy alder eller svekket kognisjon og kommunikasjonsevne, og samtidig vise hvordan mennesket alltid er mer enn hva det blir stigmatisert til.

Både egne og andres holdninger spiller en avgjørende rolle for hvordan alderdommen oppleves (Kjølseth 2014, 18), og for hvor bærekraftig alderdommen kan være – i et samfunnsperspektiv og for mennesket selv. Litteraturen kan favne nyansene, og litteraturlesing kan trene oss opp til å bli oppmerksomme medborgere; den kan utvikle evnen til å lytte og til å analysere problemer. Slik kan litteratur påvirke våre holdninger og valg og synliggjøre menneskets mentale og emosjonelle aldersløshet.

Litteratur kan både formidle og aktivere følelser og tanker. Følelser har imidlertid ofte hatt lavere anseelse enn det å tenke. Men med forfatterne Henry James og Siri Hustvedt kan vi fremheve at følelser alltid har betydning i kunsten, «et kunstverk blir meningsløst uten dem», hevder Hustvedt (2017, 14). Det å tenke og det å føle er ikke to atskilte handlinger. Tanker kan generere følelser, og følelser kan generere tanker. I boka Is Literature Healthy? argumenterer den britiske litteraturforskeren Josie Billington eksempelvis for at følelsene kan få oss til å tenke både dypere og mer avansert (Billington 2016, 135).

I regjeringens nye kulturmelding «Kulturens kraft. Kulturmelding for framtida» av 2018–2019 (Meld. St. 8) er det et krav at man tar kulturen på alvor. Her slår kulturminister Trine Skei Grande (V) fast at «Kunst og kultur er ytringar med samfunnsbyggjande kraft» (s. 7). Ifølge Andy Mousley kan følelser ha en demokratisk funksjon: «There is a democracy in sentiment. You do not have to have specialized historical knowledge to recognize the pangs of conscience that Macbeth comes to experience or the grief felt by Ophelia» (Mousley 2013, 16). Emokratiet kan bane vei for demokratiet. Det vil jeg bygge opp under med denne boka. Det er dessuten lettere å snakke om fysiske sykdommer og fysiske virkninger av alderdommen. Ved å fremstille og belyse alderdommens psykiske påkjenninger som følge av eksempelvis demens, kriser, ensomhet og selvmordstanker kan vi bidra til å redusere skammen. Dette poenget har også vært en viktig del av min motivasjon for å arbeide frem denne boka.

Litterære alderdommer – materialet

I boka Gamlehjemmet (2015) undersøker Margrethe Kjølleberg hvordan mange eldre mennesker havner utenfor i samfunnet og blir glemt straks de havner på sykehjem. Hun hevder for øvrig at de også er glemt i litteraturen (Kjølleberg 2015, baksideteksten). Men særlig det siste tiåret har det blitt utgitt en betydelig andel norske litterære verk som fremstiller situasjoner og problemstillinger som kan knyttes til alderdommen. Slik reflekterer samtidslitteraturen den såkalte eldrebølgen. Peter Simonsen betegner den økte utgivelsesfrekvensen av litteratur om demens for «en litterær epidemi» (2016). Fra dansk samtidslitteratur har Simonsen med sin bok om litterære alderdommer, Livslange liv. Plejehjemsromaner og pensionsfortællinger fra velfærdsstaten (2014), synliggjort en rekke danske romaner som fremstiller livet på pleiehjem og livet som pensjonist. I norsk samtidslitteratur ser vi en lignende oppmerksomhet om den aldrende, men det ville være reduserende å operere med merkelappene demenslitteratur, pleiehjemsromaner og pensjonsfortellinger, for de norske samtidslitterære alderdommene frembringer et mangfold av problemstillinger. Temaene demens, pleiehjem og pensjonering er representert, men norsk samtidslitteratur tematiserer også tap, sorg, ensomhet, frihet, seksualitet, vold, umyndiggjøring, diskriminering, sykdom, selvmord og død. Et annet aktuelt tema er kroppslig aldring, som allerede er blitt grundig belyst i Nora Simonhjells avhandling Krøplingkroppar (2009), der hun blant annet analyserer romanen Siamesisk (1997) av Stig Sæterbakken med vekt på alderdommens kroppslige forfall.

Det er imidlertid ikke nytt at eldre og gamle fremstilles i litteraturen. I Ibsens dramaer finner vi eksempelvis Borkman og Wangel. I Bjørnstjerne Bjørnsons «Faderen» møter vi den aldrende faren i siste del av novella. Oskar Braatens noveller i samlingen Sorgenfri (1914) handler om gamle mennesker, og i Olav Duuns romaner finner vi mange eldre og gamle, som i Medmenneske (1929), der Duun fremstiller den sleske Didrik Dale, som er «mykje over 60», men likevel uten et «gråstrå i håre» (Duun 1929, 11). Didrik Dale har sin gammelmannskontrast i den milde og kloke Gamle-Even, som «sat der rundrygga og utsliten og såg framfor seg med milde gammalmanns-auga; der var ikkje anna att av han no» (Duun 1929, 14). Og Duun har «gammelfaster», som Didrik Dale kaller «Kvitugla»: «Gamla var snart hundre år. Blind hadde ho lenge vore, og var så utlevd og mager ho var ikkje godtil [i stand til] å reise på seg. Men elles låg ho der oppå lofte sitt og var med i mesteparten av det som gjekk for seg på garen og litt av kvart borti bygda òg» (Duun 1929, 29). Men selv om eldre mennesker stadig har vært en del av norsk litteratur, er det nytt at alderdommen i så stor grad tematiseres ved at den aldrende selv og vedkommendes utvikling og avvikling plasseres i sentrum.

I denne boka vil det primært handle om hvordan alderdom og eldre menneskers liv er fremstilt i nyere norsk litteratur. Flertallet av verkene er utgitt det siste tiåret, men jeg inkluderer også Stig Sæterbakkens roman Siamesisk fra 1997 fordi den komplekst fremstiller situasjoner og problemstillinger som mangler i det øvrige materialet. Den er for god og viktig til at den kan utelates helt, og ordet samtid kan ha en vid definisjon. I betydningen «min tid» er litteratur fra 1997 like mye samtidslitteratur som verk fra 2017.

Det finnes mange samtidslitterære verk som tematiserer og fremstiller ulike aspekter knyttet til menneskets alderdom. Jeg forholder meg bare til et utvalg av de aktuelle verkene. Kriteriene for utvalget har primært vært relevans og kvalitet. Men det finnes verk som både er gode og relevante som jeg ikke i denne omgang gir stor oppmerksomhet fordi jeg med litteraturen har villet belyse ulike sider ved alderdommen – derfor har det også vært et poeng å velge ut verk som er forskjellige nok, slik at boka forholder seg til et visst mangfold av problemstillinger og temaer.

Sjangermessig dreier det seg primært om romaner, for i likhet med den danske alderdomslitteraturen er den norske overveiende fremstilt i romanform. Simonsen peker på det han kaller avviklingsromanen som «ældrelitteraturens dominerende romangenre», en romanform som danner et motstykke til den mer etablerte utviklingsromanen:

Hvor udviklingsromanen tager den unge helt ind i samfundet for at finde sig selv og sin sociale rolle, tager afviklingsromanen den gamle helt ud af sociale sammenhænge og hen mod døden og tabet af selvet. Som sådan gør de nye demensafviklingsromaner det, romanen har gjort lige så længe, som genren har eksisteret: bedre og mere dybdegående end andre genrer og medier fortæller den os mennesker, hvem vi er og hvor vi er. (Simonsen 2016)

Jeg vil særlig konsentrere meg om følgende romaner, om enn i varierende grad: Nåde (2002) av Linn Ullmann, Magda (2009) av Bergljot Nordal, Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (2009) av Kjersti Annesdatter Skomsvold, Følge meg alle mine dager (2011) av Sunniva Lye Axelsen, Så høyt var du elsket (2011) av Nikolaj Frobenius, Dager i stillhetens historie (2012) av Merethe Lindstrøm, Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (2012) av Eivind Hofstad Evjemo, Mors gaver (2013) av Cecilie Enger, I morgen forsvinner jeg litt til (2014) av Laila Sognnæs Østhagen, Jeg har et teppe i tusen farger (2014) av Anne B. Ragde, Melding til alle reisende (2015) av Liv Køltzow, Hålke (2016) av Helene Uri, Det som nesten er sant (2017) av Bergljot Kaslegard (tidligere Nordal), Pust for meg (2017) av Cecilie Enger, Premien for alt (2017) av Ingvild Holvik, Svartstilla (2018) av Susanne Skogstad, Heim (2018) av Johan B. Mjønes, De siste kjærtegn (2019) av Kjersti Anfinnsen og Roman 2019 (2019) av Dag Solstad.

Utvalgte noveller av Kjell Askildsen, Mikkel Bugge, Jan Kristoffer Dale og Karl Ove Knausgård er også aktuelle. Men mest oppmerksomhet får to noveller av henholdsvis Bjarte Breiteig og Johan Harstad. Interessant nok har jeg bare funnet aktuelle noveller skrevet av mannlige forfattere.7 Men enkelte av novellene berører relevante problemstillinger med vel så stor dybde og virkning som de utvalgte romanene. Dette har novellene til felles med lyrikken, som ikke streber etter å innordne stoffet i et strømlinjeformet plot som kan fungere reduserende. Samtidslyrikk kunne derfor vært med, ikke minst fordi det poetiske språket kan bryte med hverdagsspråket. Slik kan lyrikk oppnå noe annet enn mer plotorientert episk diktning. Men jeg har funnet for lite aktuell lyrikk i denne omgang. Samlingene Det står til liv (i den fjerde alder) (2017) av Ola Jonsmoen, Spredte døtre (2018) av Helene Imislund, Evrydike snur (2019) av Oddbjørn Birkeland og Utan dekning (2019) av Sondre H. Bjørgum må imidlertid nevnes, og enkeltdikt fra Imislund og fra Stein Mehrens Ordre (2008) er inkludert i denne boka for å fremheve bestemte poenger.

I norsk samtidslitteratur ser vi ikke bare en kvantitativ økning av antall eldre hovedpersoner, den aldrende fremstilles også mer komplekst. Det aldrende mennesket er ikke først og fremst en figur i bygda eller én av mange i storfamilien, en biperson eller en del av bakgrunnen. Den gamle befinner seg i forgrunnen. De utvalgte litterære verkene har det til felles at de gir oss kunnskap om alderdommen. De synliggjør den gamle som menneske: Noen av verkene fremstiller hvordan det er å miste sin nærmeste, eller også seg selv og det livet og den hverdagen man har etablert og vært del av i mange år – hvilken ensomhet, fremmedfølelse og sorg det kan generere. Andre fremstiller hvordan alvorlig sykdom rammer den aldrende, og eventuelt hvordan samfunnet og pårørende håndterer situasjonen. Det vil handle om kjærlighet og sorg, fellesskap og utenforskap, verdighet og velferd, eksistensielle kriser og ensomhet, samt ulike former for hva jeg vil kalle aldringsuro.

Den siden ved alderdommen som hittil synes underrepresentert i norsk samtidslitteratur, er den gode alderdommen. For alderdom kan også romme det positive, som frihet, ro, glede og takknemlighet. I takt med at stadig flere oppnår både høy levealder og høy helsealder, og dermed et bedre utgangspunkt for god livskvalitet også i alderdommen, kan vi anta at den gode alderdommen vil gjøre seg gjeldende som like vanlig som den vanskelige. Ordene eldre og gammel blir ofte fortrengt til fordel for det mer positivt ladede og verdige ordet senior. Men ordet gammel kan være både positivt og negativt ladet, og den flertydigheten gjelder like fullt for hvordan det er for mennesket å bli og å være gammel. I beskrivelsen «en gammel venn» er eksempelvis adjektivet gammel positivt ladet. Men det kan også betegne noe foreldet og utdatert, noe man ikke lenger vil ha eller velge. I et brev til Michael Birkeland den 9. april 1872 bruker eksempelvis Henrik Ibsen betegnelsen «hædersgubben» om politiker Hans Riddervold (Ibsen 1872). Den betegnelsen fremhever den flertydigheten alderdommen bringer med seg. «Hædersgubbe» kan nemlig bety «bra prektig gammel mann». Samtidig kan uttrykket være ironisk, noe leddet gubbe bidrar til å fremheve.

En stadig økende forventning om at alderdommen skal inneholde mer enn sykdom og venting på døden, vil kunne bidra til at også den delen av alderdommen får plass i fremtidig litteratur. Vi ser kan hende starten på dette i Helga Flatlands roman En moderne familie (2017), der et ektepar på 70 år velger å gå fra hverandre for å utforske om livet har mer og annen lykke å by på. For øvrig er det positive, harmoniske, deilige og fine i stor grad underrepresentert i litteraturen generelt. Kriser, dissonans, disharmoni og tragedie er ofte prioritert. Dette kan forklares med at det harmoniske trenger brudd for å bygge opp en historie, litteraturen trenger mer enn idyll, noe bør stå på spill, for det er gjerne i eller etter bruddene og krisene at noe vesentlig oppstår.

Dissonans og uro er essensielle elementer for å skape en fortelling som kan bære en hel roman. Når litteratur, der alderdom blir tematisert, i mange tilfeller kan leses som avviklingshistorier fremfor utviklingshistorier (jf. Simonsen 2016), er nettopp den eksistensielle krisen eller uroen en vesentlig komponent. Krisen skaper utvikling i den såkalte avviklingsromanen. Mitt utvalgte materiale vil for øvrig vise at det kanskje er noveller som sterkest evner å fremstille og fremheve de mørke aspektene ved alderdom, som selvmord og ensomhet. Ut fra den kanadiske litteraturforskeren Constance Rookes «Vollendungsroman» (1988) har Peter Simonsen (2014) utviklet begrepet «fuldendelsesfortellinger». Fullendelse er mer positivt ladet enn «avvikling». Det fremhever at noe er fullendt, i betydningen «fullkommen, helstøpt, ulastelig» (BMO). Samtidig innebærer fullendelse at noe er «ferdigstilt, avsluttet, over». Men det utelukker ikke at ferdigstillelsen var tilfredsstillende og god. Til sammenligning signaliserer ordet avvikle at man vil «få slutt på» noe, men det kan også bety «gjennomføre» (BMO), en betydning som rommer at det man har gjennomført, kan ha vært noe fint, interessant, viktig og dermed ikke noe man bare ville bli kvitt og få overstått.

Ifølge Simonsen er eldrelitteratur litteratur som tematiserer hvordan tilværelsen fortoner seg i alderdommen. Han fremhever at eldrelitteratur «er kendetegnet ved, at den tager ældre mennesker alvorligt som kunstnerisk gyldigt materiale» (Simonsen 2014, 1). Det er en god definisjon. Siden kategorisering kan gi inntrykk av at de aktuelle verkene først og fremst og bare er såkalt alderdomslitteratur, har jeg for øvrig forsøkt å minimere bruken av betegnelser som alderdomsfortellinger, alderdomslitteratur og eldrelitteratur – noen steder bruker jeg riktignok de aktuelle betegnelsene fordi det blir tungvint med omskrivninger. Men betegnelsene vil lett kunne bidra til å lukke eller styre lesemåten. Slik eldre mennesker er mer enn bare gamle i dødens venterom, er litteratur med eldre hovedpersoner mer enn litteratur om bare alderdom. Det handler om problemstillinger og forhold som angår eller vil angå alle, om enn på ulike måter og i ulik grad.

Deler av materialet kan regnes som såkalt virkelighetslitteratur, som romanene av Ragde, Frobenius, Enger, Køltzow og Ullmann. Noen lesere vil kunne oppleve litteraturen som sterkere og sannere dersom den har grunnlag i autentiske relasjoner, situasjoner, opplevelser og følelser. Andre vil oppleve det som etisk problematisk og forstyrrende. Samtidig, som en kontrast til virkelighetslitteraturen, vil jeg trekke frem de verkene som fremstiller gamle mennesker, men som er skrevet av unge forfattere, som Kjersti Annesdatter Skomsvold, Bergljot Kaslegard, Bjarte Breiteig, Johan Harstad, Ingvild Holvik, Johan B. Mjønes og Susanne Skogstad. De vil kunne imponere med sin innsikt i hvordan det kan oppleves og føles å bli og å være gammel. Samtidig vil det kunne provosere og fremstå som lite troverdig at de skriver om en livsperiode som kan fremstå som fjern fra deres eget liv. Deres verk vil, omvendt av virkelighetslitteraturen, kunne oppleves som konstruerte, kunstige og irrelevante og dermed kunne fremstå som mindre viktige. Men unge forfattere kan jo også ha skrevet med utgangspunkt i virkelige forhold og hendelser. Dessuten kan de se fordeler med å skrive om personer som befinner seg i en annen livsfase enn den de selv er i. Det gjør alderdommen til en særlig attraktiv livsperiode å dikte ut fra. Forfatter Bergljot Kaslegard trekker frem en vesentlig grunn til å skrive om eldre personer: Med et langt liv lagt bak seg har man flere hendelser og erfaringer som forfatteren kan spille på. Hun fremhever at den eldre generasjonen er hva hun kaller «en taus generasjon»; de har ikke snakket så mye om krisene sine, i motsetning til den unge «metagenerasjonen» som publiserer store deler av livet i sosiale medier. Den tause generasjonens mysterier kan dermed være mer forlokkende å fremstille (Bjørkøy & Kaslegard 2018). Samtidig kan det være interessant å undersøke hva det gjør med mennesket at man holder traumene for seg selv.

Om man ikke er gammel selv, kan man fortsatt ha kjent på mange av de samme erfaringene og følelsene som vi har uavhengig av alder. De fleste har nære og kjente som har vært eller er gamle, og som slik er en viktig kilde til hvordan alderdommen kan oppleves. Andre, som forfatterne Kaslegard og Mjønes, har arbeidet på aldershjem og fått kunnskap om alderdommen fra et pleieperspektiv. Kaslegard tror at vi «aller helst leter etter bøker som kan fortelle oss om oss selv. Og da er det jo lett å tro at en 80 år gammel mann ikke har noe å fortelle oss. Og det er en idé jeg vil til livs. Vi er ikke kjønn, vi er ikke alder, vi er ikke nasjonalitet, vi er mennesker» (Bjørkøy & Kaslegard 2018). Over 70 prosent av oss føler oss yngre enn reell alder – vi har et yngre eller aldersløst og uforanderlig selv som vi bærer med oss selv om vi vet vår kronologiske alder og ikke stopper opp i utviklingen (Gran 2019, 35–38). Vår subjektive alder blir påvirket av vår funksjonelle alder, som når en føler seg gammel fordi kreftene ikke strekker til. Men selvbildet er i regelen stabilt; vi føler oss som den vi alltid har vært, fremhever alderdomsforskerne Svein Olav Daatland og Per Erik Solem (2011, 24).

Ifølge Dag Solstad foreldes litteratur raskere enn andre kunstarter (Hagen 2016, 22). Denne påstanden synes rimelig, og den må ses i sammenheng med at språket så vel som den litterære smaken stadig er i utvikling. Også litterær stil, mote og tendens er i bevegelse og under kontinuerlig påvirkning. Siden jeg med denne boka har villet vise eksempler på hvordan det aldrende mennesket forstås, oppleves, behandles og fremstilles i vår samtid, har det vært nødvendig å ta utgangspunkt i norsk samtidslitteraturs fremstilling av aldrende mennesker. Samtidig vil jeg fremheve at flertallet av de problemstillinger og skjebner som vår samtids litteratur fremstiller, ikke er nye, men i stor grad universelle og tidløse.

Avgrensninger, mål og forankring

I valg av materiale har det vært et kriterium at de eldre og gamle jeg konsentrerer meg om, er på vei inn i eller er kommet i pensjonsalder, siden pensjonisttilværelsen innebærer en essensiell overgang og en ny periode i livet. Idet man blir pensjonist, trer man, til tross for fellesskapet med andre pensjonister, samtidig inn i en form for utenforskap. Jeg vil utforske hvordan dette utenforskapet, eller det nye fellesskapet, kan generere andre og nye levemåter og tankesett. Hvordan blir mennesket behandlet i denne livsfasen? Hvordan blir livet annerledes, eller hvordan blir det aldrende mennesket (ansett som) annerledes i det norske velferdssamfunnet? Og hva preger eventuelle velferdstilbud?

Litteraturen vil ikke kunne fremstille historier og situasjoner som dekker enhver opplevelse av alderdommen. Men med sin sanselighet kan litteratur supplere eller korrigere fremstillinger i andre medier. Det er et særlig mål å vise at litteratur kan gi oss estetiske erfaringer som kan skape og utfordre etiske så vel som politiske holdninger, for litteratur kan levendegjøre mennesket bak alle årene og slik bidra til å motvirke alderisme. Dessuten kan litteratur ha både politisk og emosjonell påvirkningskraft idet den fremstiller mulige scenarier og kommenterer virkeligheten – eller den kan leses som en reaksjon på virkeligheten.

«Kulturjournalistikk er samfunnsjournalistikk og må dreie seg om ideologi, verdier, makt og økonomi», skriver Knut Olav Åmås (2017, 27). Han mener den virkelig interessante kulturjournalistikken er den som gir leseren forståelse for sammenhenger, verdier, trender og tendenser, for følelser, erfaringer og individuelle historier kan bidra til å endre verden og sette i gang prosesser (Åmås 2017, 27). Det samme kan litteratur og litteraturforskning. Det er et av mine mål å stimulere til refleksjon over og forståelse for sammenhenger som belyser sentrale problemstillinger knyttet til det å eldes i dagens samfunn. Dette målet tangerer hva litteraturprofessor Rita Felski etterlyser. «Is the practical inherently opposed to the poetic?», spør Felski (2013, vi). Fremfor bare å insistere på kunstens autonomi og opponere mot nyttighetskravet oppfordrer Felski humaniora til å undersøke hvordan kunst, og herunder litteratur, kan engasjere mottageren og etablere bestemte holdninger (Felski 2013, xii). Denne utfordringen er nyttig for å kartlegge hvordan kunst kan brukes uten at den dermed reduseres til å være bare funksjon, en problemstilling litteraturprofessor Terry Eagleton behandler i artikkelen «Bodies, Artworks, and Use Values» (2013). Her presiserer han at bruksverdi innebærer å sette et objekt i arbeid med respekt for dets spesifikke sansekvaliteter (Eagleton 2013, 570).

Følelser, forestillinger og verdier formidles gjennom form så vel som innhold; den estetiske dimensjonen påvirker fremstillingen av etiske aspekter. I statlige kulturmeldinger som Stortingsmelding nr. 48 fra 2002–2003, Kulturpolitikken frem mot 2014, blir kulturens sosiale funksjon og dens kvalitet vektlagt. Det estetiske og tankemessige innholdet i kvalitativ kunst blir løftet frem som viktig. Ifølge kulturmeldingen skal og bør kunst og kultur være et virkemiddel i forebyggende helsearbeid og rehabilitering. Litteraturen er et estetisk produkt, men den representerer samtidig en aktivitet i kulturen som er av etisk betydning og relevans: Den deltar i en offentlig samtale. Litteratur kan meningsfylt gripe inn i andre livsområder, skriver litteraturprofessor Dan Ringgaard i sin presentasjon av postkritikken, en retning som ikke vil avvikle kritikken, men som kritiserer kritikkens uavklarte dogmer: «Postkritikken kritiserer det patologiske ved den ensidigt kritiske og alt for forudsigelige læsning, den, der hver gang mener at afsløre noget, som teksten tilsyneladende skjuler» (Ringgaard 2019, 69). I boka Uses of Literature (2008) spør Felski hva som går tapt når dialog med litteratur blir skjøvet til side til fordel for en såkalt diagnostisering av teksten, når en demaskerende og reparerende lesning av teksten fortrenger det som i utgangspunktet tiltrakk oss ved teksten (Felski 2008, 1). Postkritikken utfordrer dermed et moderne ideal om distinksjon, distanse og kritikk med en interesse for hvordan litteraturen blir brukt. «I stedet for at forstå det litterære værk som dets eget formål, som et studieobjekt eller som en fetich til konsum, opfattes værket som noget, der først bliver til, når det tages i brug» (Ringgaard 2019, 69). En litterær tekst kan noe spesielt som den stiller til rådighet, og leseren stiller seg selv til rådighet for den, presiserer Ringgaard (2019, 69). Antropologen Bruno Latour fremmer også at litteratur blir til når vi tar den i bruk, og at leseren dermed også selv tas i bruk og blir til. Latour hevder likefrem at fiksjon former oss, at vi er det skaptes avkom (Latour 2013, 246). Her vil jeg supplere med Harold Bloom, som i boka How to Read and Why fremhever at vi leser litteratur «in order to strenghten the self and learn its authentic interests» (2001, 22).

Med litteraturprofessor Per Thomas Andersen vil jeg tale for fortellingenes effektivitet og betydning; fortellinger «gir kunstneriske opplevelser, lærer oss om den menneskelige eksistens, øver oss i innlevelse, forståelse og empati, trener oss i toleranse, gir historisk kunnskap og vekker til engasjement for samfunn og fremtid» (Andersen 2019, 157). Andersen utpeker fortellingen som «en av de mest effektive teknologier som noensinne er oppfunnet», for som redskap, teknikk, system eller metode kan fortellinger bidra til «å løse et problem eller utføre en særskilt funksjon. Historiefortelling gjør alt dette i et mangfold av livets situasjoner» (Andersen 2019, 157). I Norge har særlig Oddgeir Synnes og Thor Magnus Tangerås vært viktige døråpnere for feltene narrativ medisin og biblioterapi med sine ph.d.-avhandlinger (Synnes 2012; Tangerås 2018). Denne boka vil støtte opp om Andersens anerkjennelse av fortellingens kraft så vel som Synnes’ og Tangerås’ arbeid ved å synliggjøre hva litteratur kan lære oss om alderdommen.

Troen på litteratur og fortellingens kraft bekreftes dessuten av satsingen på feltene biblioterapi og narrativ medisin ved flere universiteter, som ved Syddansk universitet i Danmark, University of Liverpool i England og Columbia University i USA, selveste pioneren innen narrativ medisin. På nettsiden for masterprogrammet i narrativ medisin ved Columbia University blir det fremhevet at bruk av fortellinger kan styrke både pasientenes og omsorgsgivernes evne til å uttrykke egne erfaringer, deres mulighet til å bli hørt, anerkjent og verdsatt. Derfor er narrativ medisin av betydning for kvaliteten på helsetjenester (sps.columbia.edu 2019). Denne prioriteringen både anerkjenner og åpner for at litteratur kan utvikle egnetheten, noe legene Birgit Bundesen og Anne Lindhardt også argumenterer for i kronikken «Hvorfor læger kan lære af litteraturen» (2018).

Denne boka kan også ses i forlengelsen av en rekke viktige arbeider som Nora Simonhjells avhandling Krøplingkroppar (2009) og Peter Simonsens bok Livslange liv (2014). For øvrig er det produsert en rekke litteraturgerontologiske studier og artikler etter 2000. Deriblant vil jeg nevne Mike Hepworths Stories of Ageing (2000), antologien Livslinjer. Berättelser om ålder, genus och sexualitet (2010), Jeanette Kings Discourses of Ageing in Fiction and Feminism. The Invisible Woman (2013), Uncanny Subjects. Aging in Contemporary Narrative (2010) og Imagining Care. Responsibility, Dependency, and Canadian Literature av Amelia DeFalco (2016) og Discourses of Ageing and Gender. The Impact of Public and Privat Voices on the Identity of Ageing Women (2019) av Clare Anderson. De utvalgte eksemplene viser at litteraturens alderdommer er viet oppmerksomhet i forskningen på tvers av landegrenser.

«Eldre er svært forskjellige fra hverandre. Det finnes ingen gruppe i befolkningen som er mer ulike enn nettopp eldre», hevdet psykolog og alderdomsforsker Linn-Heidi Lunde i et debattinnlegg i Morgenbladet i 2015. Hun løftet frem viktigheten av å anerkjenne «alderdommens mangfold og de store individuelle variasjonene i helse, funksjon, interesser, ønsker og behov», for de friske eldre er i flertall (Lunde 2015). Siden nye generasjoner av eldre har bedre helse og økonomi, samt et høyere utdanningsnivå enn noen generasjoner før, er forskjelligheten desto tydeligere nå enn før. For å motvirke sementerte syn på hva alderdom er, og hvem eldre mennesker er, vil jeg med Lunde fremheve at vi trenger «nyanserte bilder og perspektiver på alderdom og hva det vil si å eldes i vår samtid» (Lunde 2015). Det kan litteraturen gi. Som redaktørene av antologien Syg litteratur fremhever: «Litteraturen tilbyder en erkendelse og oplevelse, som vi ikke kan indhente på andre måter» (Mai mfl. 2016, 9). Gjennom denne boka vil jeg diskutere og analysere hvilke erkjennelser og opplevelser alderdommen kan by på med det mål å vise at litteratur er mer enn underholdning.

Utvalg og metode, struktur og innhold i denne boka

Denne boka handler om alderdom slik den er fremstilt fra ulike perspektiver i en rekke samtidslitterære verk, og den er skrevet fra en litteraturforskers perspektiv. Alderdomsperspektivet åpner for å etablere koblinger til forskning på eksempelvis sykdom, kropp, lykke, ensomhet, sorg, seksualitet, relasjoner, aktivitet, økonomi samt til annen samfunnskritisk litteratur. De litterære verkene er i høysetet, men i diskusjonene og analysene vil jeg forholde meg til statistikk så vel som utvalgt teori og faglitteratur fra fagfelt som geriatri, helsefag, filosofi, psykologi, sosiologi og antropologi. Jeg forholder meg altså ikke bare til litteraturteori og annen litteraturfaglig sekundærlitteratur. Men jeg er verken filosof, psykolog, samfunnsviter eller medisiner. Det er de litterære verkene og de problemstillinger de lanserer, jeg vil prioritere, ikke teoriene eller andre støttetekster. Det er det utvalgte primærmaterialet som først og fremst bestemmer hva jeg tar for meg i denne boka.

Livet er mer komplekst enn at én teori alene duger som tilnærming. De litterære verkene og de litterære karakterene er dessuten forskjellige. Dermed ville det være reduserende og forenklende å behandle dem i lys av én overordnet teoretisk retning. Jeg forholder meg følgelig eklektisk til det teoretiske stoffet. Siden ingen bestemte teorier har en overordnet posisjon i denne boka, ville det bli både unødvendig fortungt og repetitivt å presentere teorier og begreper mer enn nødvendig i dette introduksjonskapitlet. Ulike aldringsteorier og begreper er derfor i hovedsak presentert fortløpende gjennom boka i de kapitlene der de er relevante.

Det vil i noen grad handle om hvordan alderdommen bringer med seg frihet og nye former for livskvalitet. Men mest vil det handle om det vanskelige og problematiske som melder seg med alderdommen, de endringer som forstyrrer den frihet, trygghet og livskvalitet man stadig streber etter å etablere og oppleve. Verkene fremstiller overgangen til pensjonstilværelsen, sykdom, diskriminering, seksualitet, vold, pleie, aktivisering, demens, tap, ensomhet, utenforskap, selvmord og dødshjelp. Den aktuelle litteraturen tematiserer altså i stor grad ulike former for begrensning, regresjon og (eksistensielle) kriser.

Alle verkene vil ikke få like stor oppmerksomhet; de utvalgte verkene blir både presentert og analysert i varierende grad avhengig av perspektivet i bokas kapitler. Særlig romanene blir dermed ikke analysert uttømmende – og det er selvfølgelig mer å si om dem alle. Noen får spredt oppmerksomhet i flere av kapitlene, mens andre verk får mer konsentrert oppmerksomhet i ett kapittel. Noen av de begrepene og teoretiske innsiktene som er sentrale i et bestemt kapittel, er også aktuelle i enkelte av de øvrige kapitlene. Men siden tematikken skifter og ikke alle verkene blir behandlet i hvert kapittel, vil det naturligvis variere hvor aktuell enhver teori og ethvert begrep er gjennom bokas kapitler. Nedenfor peker jeg ut hvilke verk, begreper og teorier som er særlig relevante for de ulike kapitlene. Mens dette kapitlet gjør rede for bokas motivasjon, mål og materiale, samler jeg i avslutningskapitlet Hva skal vi med litterære alderdommer? noen av trådene. Men hvert kapittel står for seg, så sluttkapitlet er ingen fullstendig oppsummering av boka.

I arbeidet med det utvalgte primærmaterialet har metoden primært vært induktiv. Det vil si at jeg har funnet frem til og undersøkt mange litterære verk for deretter å kartlegge hva de forteller om alderdommen, samt hva de har til felles og hvordan de skiller seg fra hverandre. Slik har også bokas tematiske kapitler blitt til. Utvelgelsen får konsekvenser, men det er like fullt verkene som i hovedsak har lagt premissene for hva denne boka handler om, samt for hvilke teorier og hvilken faglitteratur, forskning og statistikk som det har vært relevant å gå i dialog med. Selvfølgelig er det mye jeg ikke har funnet plass til som kunne vært integrert. For å kunne belyse ulike sider ved alderdommen har jeg som nevnt valgt ut relevante og kvalitative verk som fremstiller et mangfold av problemstillinger og temaer. Men norske samtidslitterære alderdommer er ikke utforsket med denne boka alene. Som litteraturprofessor Jørgen Magnus Sejersted fremhever, vil en empirisk og induktiv tilnærming være mer åpen for at meningsfylt materiale er i kulturell og historisk forandring (Sejersted 2018, 23). Med deduktiv metode går man motsatt vei, man slutter fra det allmenne til det enkelte. En rasjonalistisk og deduktiv tilnærming ville indikere at litteratur så vel som alderdomslivet er uforanderlig i sitt vesen. I denne boka vil jeg tale for en induktiv tilnærming, siden både litteratur og alderdom nødvendigvis er i utvikling, noe kommende samtidslitteratur stadig vil kunne bygge opp under.

Kapittel 2: Fra arbeider til pensjonist

For mange representerer pensjoneringen selve overgangen til den livsfasen vi tenker på som alderdommen. Hoveddelen i denne boka blir derfor innledet med et kapittel om hvordan det føles å bli pensjonert. Dette kapitlet er i stor grad en analyse av novella «Ingenting hendt» fra Surrogater (2000) av Bjarte Breiteig, som forteller om hvordan arbeideren Leif opplever denne overgangen. I tillegg drar jeg noe veksel på de tre romanene Så høyt var du elsket (2011) av Nikolaj Frobenius, De fem årstidene (2014) av Gaute Heivoll og De siste kjærtegn (2019) av Kjersti Anfinnsen, som også tematiserer forskjellen mellom det å være arbeidstager og det å være pensjonist.

Både tap av rollen som arbeidstager og alderdomsperspektivet gjør begrepet ære relevant på flere måter. Det gjelder til dels også for de kapitlene der det handler om ulike former for tap, ensomhet, selvmord og aktiv dødshjelp. Men i denne boka er det primært i kapitlet om overgangen til pensjonisttilværelsen at teori om ære vil spille en sentral rolle. Menneskets æresfølelse er i stor grad relatert til arbeidet i vårt moderne samfunn, og med æresforsker Alexander Welsh og filosof Kwame Anthony Appiah vil jeg knytte æresbegrepet til respekt, integritet og verdighet (Welsh 2008, x; Appiah 2010). Som Appiah påpeker i boka The Honor Code: «One way to grasp why honor matters to ethics is to recognize the connections between honor and respect; for respect and self-respect are clearly central human goods, too, things that add to eudaimonia, helping us to live well» (2010, xv). Moral krever dessuten at man anerkjenner at ethvert menneske har «a fundamental right to respect what we term dignity. Dignity is a form of honor, too, and its code is part of morality» (Appiah 2010, 177). Men i hvilken grad viser litteraturen at gamle mennesker blir tildelt verdighet ved at de vises respekt?

Æresbegrepet er ikke entydig positivt ladet. Æresbegrepet synes generelt sett å være sterkere knyttet til faktorer som klasse og status enn til faktorer som respekt og verdighet. Ære er ikke ensbetydende med respekt, men respekt kan bidra til å styrke den ære man blir til del så vel som æresfølelsen. Svekket respekt gir svekket ære. Som antropologprofessor Unni Wikan fremhever, handler dessuten ære om verdi i egne og andres øyne, om selvrespekt og sosial respekt (jf. Wikan 2008, 9). Å bli behandlet med verdighet og samtidig føle seg verdig er viktig for ethvert individ. Wikan fremhever at ære er et komplisert begrep – både historisk og kulturelt bærer det i seg paradokser (Wikan 2008, 9). Det er eksempelvis et paradoks at man i alderdommen, som eldst i familien, med lengst livserfaring og med kunnskap og ferdigheter samlet gjennom et langt liv på kort tid raskt kan gå fra å ha en aktet og ærefull posisjon i familien og i samfunnet til å verken bli regnet med, kunne bidra eller delta. Et opplagt paradoks er dessuten: Hvordan kan siste fase av livet, som nødvendigvis rommer forfall, sykdom og død, være verdig? Verdighet, ære og respekt kan dessuten knyttes til menneskets behov for anerkjennelse; hva Georg W.F. Hegel kalte «Anerkennung» har en eksistensiell betydning for mennesket, for som Appiah fremhever, «human beings need others to respond appropriately to who we are and to what we do» (Appiah 2010, xiii).

I kapittel 2 henviser jeg blant annet til studier av hvordan gamle menneskers status og prestisje synker i takt med den kapitalistiske moderniseringen av samfunnet utført av forskerne Donald Cowgil og Lowell Holmes (Cowgil & Holmes 1972; Cowgil 1986). De ulike rolleendringene gjør det også naturlig å henvise til sosialgerontologen Irving Rosow (1985) og hans modeller for livets rolleendringer. Det påkaller hva alderdomsforskerne Svein Olav Daatland og Per Erik Solem (2011) har skrevet om strategier som tilbaketrekking, samt professor Guy Standings begreper statussplid og statusfrustrasjon (2011). Et annet aktuelt begrep er psykolog Erik H. Eriksons begrep egointegritet, slik det er brukt av geriater Ildri Kjølseth, som kobler begrepet til alderdommen (2014, 30; jf. også Erikson 1982). Begrepet egointegritet refererer til hvorvidt vi er fornøyde med det livet vi har levd, om vi aksepterer våre valg og handlinger. Manglende aksept kan resultere i fortvilelse og bitterhet så vel som dødsangst. Dette begrepet gjør seg særlig gjeldende i kapittel 2 fordi det kan kobles til æresbegrepet og den «integritetsfortvilelse» mennesket kan oppleve i tapet av arbeid. Alderdomsforsker Runar Bakkens bok Frykten for alderdommen (2014) og Martha Nussbaum og Saul Levmores bok Aging Thoughtfully (2018) har også bidratt med verdifulle refleksjoner og poenger som jeg drar veksel på gjennom boka, men særlig i dette kapitlet.

Hva som bidrar til å svekke og styrke individers ære, vil stadig være i endring. Man kan påstå at et menneskes ære, i form av respekt, identitet, integritet og verdighet, av ulike grunner svekkes eller også forsvinner idet det aldrende mennesket blir gammelt. Litteratur kan bidra til å motvirke dette; den kan bygge opp og styrke eldre menneskers respekt, identitet, integritet og verdighet, og dermed den nødvendige ære de trenger for å bli sett og behandlet på en verdig måte. Litteratur kan synliggjøre mennesket bak sykdom, demens, rynker og ulike typer forfall, slik forfatter Anne B. Ragdes mor opplevde det med Ragdes roman Arsenikktårnet (2001): «Hun ville bli sett ved hjelp av denne romanen, dette er meg, dette var min barndom, dere tror jeg bare er en tilfeldig pasient med et blodpumpende magesår eller en håpløst ubrukelig hjerteklaff» (Ragde 2014, 98). Med litteratur kan vi tenke nytt om hva alderdom kan være og slik fri oss fra internaliserte aldersstereotypier som jeg i likhet med psykolog Linn-Heidi Lunde (2017) vil hevde kan fungere både begrensende og selvoppfyllende.

Psykologen Mark Freeman (1993) opererer med begrepet «narrative foreclosure», som refererer til det å lukke livsfortellingen for tidlig, noe både andres og egne holdninger kan bidra til. I denne boka blir begrepets poeng levendegjort av Breiteigs novelle «Ingenting hendt». Men begrepet gjør seg også gjeldende i andre kapitler, og særlig der jeg skriver om Johan Harstads novelle «til» og romanene til Kjersti Annesdatter Skomsvold, Ingvild Holvik, Bergljot Kaslegard og Susanne Skogstad, som alle bidrar til å fremstille ulike strategier som kan knyttes til Freemans begrep. Mens enkelte av de litterære karakterene velger strategien «å lukke livsfortellingen» når bestemte hendelser som tap og sykdom inntreffer i alderdommen, utvikler andre seg til å innse at man kan ha flere år igjen å leve. Slik tilbyr litteraturen ulike former for motstand mot et reduserende syn på alderdommen, og den tydeliggjør hvilken betydning både andres og egne holdninger har for hvor bærekraftig alderdommen kan være.

Kapittel 3: Aldersdiskriminering

Diskriminering av mennesker på grunn av alder er ikke et ukjent fenomen. Dette kapitlet gjør rede for noen litterære eksempler på hvordan aldersdiskriminering kommer til uttrykk, og hvordan den oppleves, i Nikolaj Frobenius’ roman Så høyt var du elsket (2011), Anne B. Ragdes roman Jeg har et teppe i tusen farger (2014) og Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (2012) av Eivind Hofstad Evjemo. Av sekundærlitteratur og teori forholder jeg meg til alderdomsforskerne Svein Olav Daatland og Per Erik Solems bok Aldring og samfunn (2011). Men også i dette kapitlet er æresbegrepet aktuelt, og da særlig Appiahs begrep «recognition respect» som refererer til hvordan vi oppnår respekt på grunn av anerkjennelse (Appiah 2010, 176). Den muligheten svekkes med de reduksjoner og tap av posisjoner som ofte følger med høy alder. Dermed er det også lettere å usynliggjøre, utestenge, overse, krenke og slik bidra til ulike former for diskriminering av andre mennesker, enten det skjer bevisst eller ubevisst, implisitt eller eksplisitt.

I varierende grad går jeg i dette kapitlet også i dialog med en rekke forskere, psykologer og kritikere, som Donna Wilson, Begoña Errasti-Ibarrondo, Gail Low, Robert Neil Butler, Alex Comfort, Peter Simonsen, Thomas Nicolaj, Lars Larsen, Per Erik Solem, Sissel Gran og Eirin Andresen Betten. Jeg drar dessuten veksel på enkelte av refleksjonene til kirurgen og folkehelseforskeren Atul Gawande fra bøkene Better (2007) og Being Mortal (2015), der han blant annet stiller spørsmål ved våre forventninger til at legen skal kunne fikse det meste. For blir livets avslutning mer verdig om vi lar medisinen, teknologien og fremmede overta styringen?

Kapittel 4: Alderdom og sykdom

Alderdom blir lett forbundet med alvorlig sykdom og svekket helse. Derfor er filosof Hans-Georg Gadamers refleksjoner over helse i boka The Enigma of Health (1996) aktuell som et springbrett i dette kapitlet. Det er også fysioterapeut Alette Ottesens artikkel «Å kjenne og glemme kroppen» (2017), som gir en god forståelse av hva det vil innebære å føle seg innestengt i kroppen og dermed utestengt fra verden. Liv Køltzows roman Melding til alle reisende (2015) spiller en vesentlig rolle i dette kapitlet siden den fremstiller hvordan det oppleves å leve med sykdommen Parkinson.

Men sykdom rammer ikke bare den syke selv. Sykdom rammer også de pårørende. Derfor er romanene Dager i stillhetens historie (2012) av Merethe Lindstrøm, Jeg har et teppe i tusen farger (2014) av Anne B. Ragde, Så høyt var du elsket (2011) av Nikolaj Frobenius og Siamesisk (1997) av Stig Sæterbakken også aktuelle i dette kapitlet. Relevant for dette perspektivet og disse verkene er særlig forskning på kvinnelige familiemedlemmers pleie og omsorg utført av Kari Martinsen og Kari Wærness (1979), samt Janne Paulsen Breimos forskning på kjønnede forventninger til pårørende i rehabiliteringsprosesser fra 2014.

Sykdom rammer sjel, men også kropp. Den kroppslige aldringsprosessen er sentral i Siamesisk, noe litteraturforsker Nora Simonhjell har utforsket grundig i sin avhandling Krøplingkroppar (2009). Det gjelder også for Mikkel Bugges novelle «Nag» fra Ytterpunkter (2007), som derfor hentes inn her og kobles til Sæterbakkens roman.

Kapittel 5: Alderdommens tabuer – seksualitet og vold

Det florerer mange forestillinger om alderdommen. Seksualitet blir ikke først og fremst forbundet med aldrende kropper som knapt kan bevege seg. Men alder eliminerer ikke seksuelle behov. Vold er også gjerne forbundet med yngre fremfor eldre mennesker. Interessant nok speiler litteraturen våre fordommer, for seksualitet og vold er knapt belyst i norsk samtidslitteratur, så vidt jeg har kunnet kartlegge. Men jeg har funnet noe. I dette kapitlet er det igjen Liv Køltzows roman Melding til alle reisende (2015) og Mikkel Bugges novelle «Nag» fra Ytterpunkter (2007) som skiller seg ut og fremstiller det såkalt uhørte. Det gjør også Helene Uris roman Hålke (2016), som i likhet med Køltzows roman fremstiller seksualiteten som en del av alderdommen. I tillegg skildrer både Uris roman og Bugges novelle ulike former for vold. Laila Sognnæs Østhagens roman I morgen forsvinner jeg litt til (2014) problematiserer behandlingen av demente menneskers seksuelle relasjoner, og Johan Mjønes’ roman Heim (2018) fremstiller hvordan tilsynelatende alminnelige og tilvante handlinger og utsagn kan ramme den sårbare på en slik måte at ord og gjerning både fungerer krenkende og skaper frykt. Dette kapitlet serverer først og fremst lesninger av deler av de nevnte verkene, men jeg etablerer noe dialog med forskningsprosjektet Seksuell helse blant eldre (Træen mfl. 2018) samt med den kunnskap som formidles i læreboka Demensboka. Lærebok for helse- og omsorgspersonell (2015), som er redigert av Signe Tretteteig, ph.d. i sykepleie og ansatt ved Norsk kompetansetjeneste for aldring og helse.

Analysen av Mjønes’ roman synliggjør dessuten psykologen Michele Bograds poeng om at de undertrykte må ha kunnskap om undertrykkeren, ikke omvendt (Bograd, 1988). Dette poenget er integrert og utviklet av kriminologiprofessor Kjersti Ericsson i boka Kjønnsspillet (1992), der Ericsson presiserer at det er den dominerende gruppa som «skaper språket og kontrollerer de materielle ressursene». Den underordnede gruppa eksisterer «i fremmede omgivelser», skriver Ericsson, og de underordnede må dermed «lære seg alt om den dominerende kulturen for å overleve. «Dette krever evnen til å se og tolerere forskjeller, å oversette på tvers av kulturer og å mestre reglene i et annerledes spill. Men dette forholdet er ikke symmetrisk, siden den dominante gruppa kan utnytte de underordnedes tjenester uten noen følsomhet overfor deres spesielle kultur» (Ericsson 1992, 111). Bograd og Ericsson relaterer dette primært til familiære relasjoner, og spesielt barn–foreldre-relasjonen, noe Ericsson også fremstiller i romanen Han, hun og kvinnekampen (2019), der hun skriver: «Mens vi er små, må vi tolke foreldrene våre for å overleve» (Ericsson 2019, 24). Denne strategien kan gjøre seg gjeldende i alle typer asymmetriske relasjoner der den underordnede streber etter å tolke den overordnede part, og den blir aktivert for full styrke i alderdommen straks mennesket befinner seg i situasjoner der man er blitt ensidig avhengig av andre. Det blir eksempelvis fremstilt i Mjønes’ roman, som blir diskutert i dette kapitlet, men også i Kaslegards roman Det som nesten er sant, som jeg skriver om i kapitlet Sykehjemslivet.

Kapittel 6: Sykehjemslivet

I 2018 hadde 32 234 personer langtidsopphold og vel 9000 hadde tidsbegrensede opphold på helse- og omsorgsinstitusjoner i Norge (SSB). En rekke samtidslitterære verk gir oppmerksomhet til institusjonell omsorg og livet på sykehjem, og i dette kapitlet vil det handle om følgende romaner: Så høyt var du elsket (2011) av Nikolaj Frobenius, Dager i stillhetens historie (2012) av Merethe Lindstrøm, Mors gaver (2013) av Cecilie Enger, Jeg har et teppe i tusen farger (2014) av Anne B. Ragde, Det som nesten er sant (2017) av Bergljot Kaslegard, Premien for alt (2017) av Ingvild Holvik og Svartstilla (2018) av Susanne Skogstad. Karl Ove Knausgårds novelle «Fuglene under himmelen» (2019) er også aktuell med denne avgrensningen.

Dette kapitlet etablerer noe dialog med statistikk og medieoppslag, men også med forskning, deriblant Einar Vetvik og Per Gunnar Dischs forskning på hvordan eldreomsorgen forvaltes i norske kommuner, noe som er av betydning for den pleietrengende så vel som for de pårørende. Svak eller sviktende institusjonell eldreomsorg kan føre til unødvendig mange utslitte pårørende, som i neste rekke dermed selv kan trenge omsorg og støtte (Disch & Vetvik 2017). De som forsker på og arbeider med utviklingen av sykepleie og eldreomsorg, taler for en mer personsentrert omsorg: Ved å kjenne livshistorien til den enkelte kan man bedre legge til rette for meningsfulle aktiviteter og styrke opplevelsen av livsglede, fremhever eksempelvis Kari Brodtkorb, Ragnhild Skaar og Åshild Slettebø, Catherina Øverås Totcheva og Janikke Solstad Vedeler (Brodtkorb, Skaar & Slettebø 2019; Totcheva, Vedeler & Slettebø 2019).

Kapittel 7: Aktivitetskravet – omsorg eller overgrep?

Aktivitet er viktig. Men kravet om aktivitet kan gjøre aktivitet til et mer negativt enn positivt tiltak. Intendert omsorg kan dermed oppleves som eller fungere som feilgrep eller overgrep. Denne problemstillingen blir fremstilt på ulike måter, fra ulike vinkler og i varierende grad i romanene Jeg har et teppe i tusen farger (2014) av Anne B. Ragde, I morgen forsvinner jeg litt til (2014) av Laila Sognnæs Østhagen, Premien for alt (2017) av Ingvild Holvik og i Svartstilla (2018) av Susanne Skogstad.

For dette kapitlet er teorier som aktivitetsteorien, tilbaketrekkingsteorien og kontinuitetsteorien relevante (Atchley 1989; Ferraro 1997; Daatland & Solem 2011, 145). Det gjelder å finne frem til egnede aktiviteter for den enkelte som det dessuten er mulig å både gjennomføre og opprettholde. Både interessant og bevisstgjørende er den kritiske holdningen til tilbaketrekkingsteorien som alderdomsforskerne Svein Olav Daatland og Per Erik Solem formidler: Tilbaketrekkingsteorien har bidratt til «en vitenskapeliggjøring av dagligdagse oppfatninger om aldring og eldre» (Daatland & Solem 2011, 145). Denne teorien har dermed bidratt til en legitimering av passiviserende behandling av eldre så vel som et reduserende syn på hva mennesker over en viss alder, og med svekket helse, kan få til. Slik kan aldersdiskriminerende holdninger både oppstå og styrkes.

Kapittel 8: Å leve med demens

I 2019 lever mellom 80 000 og 100 000 med demens i Norge (fhi.no 2019). Demens rammer mange. Likevel kan demens oppleves som et skambelagt tabu, noe som har motivert Frode Grytten til å skrive skuespillet Albert & Anna, der han synliggjør det demente mennesket. Jeg er litteraturforsker, ikke medisiner. Poenget med denne boka, og særlig dette kapitlet, er ikke å diagnostisere. Men i de verkene der diagnosen fremstår som noenlunde åpenbar, forholder jeg meg til noe relevant fagstoff, som Signe Tretteteigs lærebok om demens fra 2015 samt alderdomsforsker Runar Bakkens bok Frykten for alderdommen (2014), der han blant annet skriver om aldringens svekkelse som en reise tilbake til det grenseløse. Men viktigst er litteraturens fremstilling av demens, hva den kan lære oss, og hvordan den kan utfordre vårt syn på mennesker som lever med demens. Merethe Lindstrøms roman Dager i stillhetens historie (2012) og Cecilie Engers roman Mors gaver (2013) er viktige i dette kapitlet, men også Sunniva Lye Axelsens roman Følge meg alle mine dager (2011) samt romanen I morgen forsvinner jeg litt til (2014) av Laila Sognnæs Østhagen.

«Kan vi regne med den dementes tale?» spør Peter Simonsen (2016). Det bekrefter Thomas Wyllers utgivelse En dements dagbok (2013). Siden den gir unik innsikt i den dementes indre, har jeg valgt å gi den noe oppmerksomhet i dette kapitlet, selv om den ikke er en skjønnlitterær utgivelse. Men dagboka, og spesielt redigeringen av den, lanserer problemstillinger som angår all verbal fremstilling av demens.

Tingenes affektive verdi blir dessuten tematisert i dette kapitlet. Jeg etablerer derfor noe dialog med antropologen Arjun Appadurai (1986), sosiologen Jenny Hockey, helseforskeren Bridget Penhale og geografen David Sibley. I tillegg bruker jeg Per Thomas Andersens begrep eksisted, som vil si et faktisk, hektisk og betydningsfullt sted som forteller om hvordan vi «er-i-verden» (Andersen 2013, 9). For hvilket eksisted har den demente som ikke lenger er en del av den faktiske, hektiske og betydningsfulle hverdagen? Vårt eksisted påvirkes også av tap og sorg, som endrer ved hvordan vi er i verden, og begrepet eksisted er følgelig også aktuelt i kapitlet «Tap og sorg».

Kapittel 9: Tap og sorg

Tap og sorg er en del av livet, men dette er forhold som gjør seg særlig gjeldende for mange i alderdommen. Når det er en selvsagt ting, er det lett at alderdommens sorg ikke tillegges stor nok betydning og vekt. Som om sorgen og tapet ikke teller like mye når vi opplever det i høy alder. Slik er det selvfølgelig ikke. Tapet og sorgen kan oppleves som desto større i den livsfasen der det ikke lenger er like lett å etablere nye relasjoner fordi man er mindre mobil og kanskje også del av færre fellesskap. Geriater Peter F. Hjort opererer med tre perspektiver som gjerne rammer oss i alderdommen: evighetsperspektivet («jeg blir aldri frisk mer»), avhengighetsperspektivet («jeg blir avhengig av andres hjelp») og utenforperspektivet («jeg blir utenfor det store (friske) fellesskapet») (Hjort 2010, 24–25). Disse perspektivene er aktuelle for samtlige verk som tematiserer sykdom, pleiebehov og tap av nære relasjoner. Jeg henter inn disse perspektivene i dette kapitlet, der Skomsvolds roman Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg og Lindstrøms roman Dager i stillhetens historie er sentrale. Spesielt tankevekkende og utfordrende er den sorgen og håndtering av sorgen som blir fremstilt i Susanne Skogstads roman Svartstilla (2018), der hovedpersonen lever det jeg vil kalle et minimalt liv. Bergljot (Kaslegard) Nordals debutroman Magda (2009) er et viktig verk fordi den skiller seg ut med å fremstille andre typer reaksjoner og strategier etter tapet av en livspartner. Jan Kristoffer Dales novelle «Sør» fra samlingen Arbeidsnever (2016) skildrer hvordan tap og sorg får ulike konsekvenser for de pårørende.

Når betingelser som påvirker identitet, tilknytning og orientering endrer seg, kan livet bli problematisk på en ny og prekær måte, noe Per Thomas Andersen fremhever i boka Tankevaser (2003, 105). Dette gjør seg særlig gjeldende i alderdommen da eksistensen blir utfordret når vi blir utsatt for alvorlige tap. I dette kapitlet skriver jeg om forhold og situasjoner som aktiverer uro og resignasjon. Med utgangspunkt i sosiolog Ulrich Beck fremhever Andersen hvordan eksistensen kan få «en ny risikoprofil» i moderniteten (Andersen 2003, 105). Det kan også inntreffe i alderdommen. Andersens begrep «eksistensiell uro» (2006, 15) og sosiolog og filosof Zygmunt Baumanns begrep «reduserte forventninger» (2000, 88–89) er særlig aktuelle. Det er også begrepet «emosjonelt hegemoni» som jeg har fra Andersen og filosofen Alison M. Jaggar, og som jeg trekker inn i analysen av Skogstads roman (Jaggar 1992, 159; Andersen 2016, 135–138; 2019, 45). Begrepet «emosjonelt hegemoni» synliggjør hvordan eldre mennesker kan havne i en underprivilegert posisjon. Den som er i sorg og samtidig ensidig avhengig av andre, er særlig utsatt i møte med ulike former for maktmisbruk.

Tap og sorg synliggjør dessuten hvordan steder, omgivelser og situasjoner kan inneholde det Andersen kaller «et affektivt register» (2019, 38). Andersens begrep affektive rom er derfor relevant i både dette kapitlet og i kapitlet om døden. Ting kan også ha affektiv verdi, noe særlig antropologen Arjun Appadurai har skrevet om (1986). Hans poeng, samt forskning på hjemmerommets betydning for eldre mennesker i sorg utført av sosiologen Jenny Hockey, helseforskeren Bridget Penhale og geografen David Sibley, blir aktualisert i dette kapitlet, men til dels også i kapitlet om døden, der det handler om sorg og selvmord.

Kapittel 10: Døden

Alderdommen avsluttes av døden. Dødens betydning fremheves av at den er representert, om enn i ulik grad, i nesten alle de utvalgte verkene. Derfor er nær på samtlige verk representert i dette kapitlet, samt en del verk som har fått lite eller ingen oppmerksomhet i øvrige kapitler. Men det er først og fremst Johan Harstads novelle «til» fra novellesamlingen Ambulanse (2002) og Linn Ullmanns roman Nåde (2002) som blir analysert i dette kapitlet.

Den naturlige og fredfulle døden er representert i litteraturen. Men døden er ikke alltid fredfull. Døden, eller behovet for å dø, kan være komplisert. I dette kapitlet vil det derfor i størst grad handle om eldres selvmord i en analyse av Harstads novelle «til». Teorien «The Interpersonal Theory of Suicide» (ITS) blir utforsket med utgangspunkt i Harstads novelle med vekt på tre forhold som peker seg ut: 1) mangel på sosial tilhørighet i en gruppe, 2) følelsen av å være en byrde og 3) evnen til å skade seg selv alvorlig og gjennomføre selvmord (van Orden, Smith, Chen & Conwell 2016; Siqveland 2017).

Geriater Ildri Kjølseths forskning på eldres selvmord er sentral i dette kapitlet. Et nøkkelbegrep er «ensidig avhengighet», en belastende situasjon som særlig gjør seg gjeldende for den som har mistet sin livspartner. Det vil med utgangspunkt i filosof Lars Fr. H. Svendsens bok Ensomhetens filosofi (2015) også handle om ulike former for ensomhet, som kan være både kronisk, situasjonsbestemt og flyktig. Etnolog Arnold van Genneps innsikter i overgangen mellom liv og død fra boka Rites de passage (1909), som siden er videreutviklet av Victor Turner i boka The Ritual Process, er også aktuelle (Gennep 1909; Turner 1969).

Temaet aktiv dødshjelp blir diskutert med utgangspunkt i Ullmanns roman Nåde, som synliggjør hvor kompleks situasjonen kan bli for både den som vil dø, og for den som blir bedt om å hjelpe. Denne delen av kapitlet trekker inn psykiater Herbert Hendins forskning på aktiv dødshjelp, publisert i boka Seduced by Death i 1997, og Norunn Kosberg bok om temaet fra 2018.

1I denne boka opererer jeg ikke med et utvidet litteraturbegrep, litteratur vil her si «skjønnlitteratur».
2Av opptellingen fra januar 2019 er til sammen 805 694 (av en befolkning på 5 328 212) over 67 år. Aldersgruppa 67–79 er størst, med 579 695, mens 181 031 er over 80 år og 44 968 er 90 år eller mer. For aldersgruppa 67–79 er økningen 21,3 % fra 2014–2019, og hele 46 % fra 2009 til 2019 (SSB).
3Etter SSBs oppdatering av 7.3.2019 var kvinners og menns forventede levealder økt til henholdsvis 84,5 og 81 år (https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/dode).
4Først Åsa Michaelsen (Frp) som ble avløst av Sylvi Listhaug (Frp) våren 2019, før Terje Søviknes (Frp) tok over i desember 2019.
5I dansk oversettelse: «hvis man vil skildre oldingen fra hans subjektive synsvinkel, er han ikke nogen god romanhelt; han er færdig, stivnet, uden forventninger, uden håb» ([1979] 1983, b. 1, 242).
6«Art is the nearest thing to life; it is a mode of amplifying experience and extending our contact with our fellow-men beyond the bounds of our personal lot» (Eliot [1856] 1883, 145). Se norsk oversettelse i Selboe (2018, 85).
7Av annen samtidslitteratur som også fremstiller situasjoner og problemstillinger som kan relateres til alderdommen, men som ikke er prioritert i denne studien, vil jeg nevne: Høstreise (2000) av Eli Sol Vallersnes, Elin og Hans (2002) av Trude Marstein, Forestill deg (2005) av Marita Fossum, Vendrakovic (2006) av Eirik Ingebrigtsen, Taxi for B.A. Beckstrøm – eller kunsten å danse på furu (2007) av Edmund Austigard, Innsirkling (2011) av Carl Frode Tiller, De udødelige (2012) av Ketil Bjørnstad, Ruts bok (2012) av Bergljot Nordal, Rydde ut (2013) av Helene Uri, Retur (2014) av Hilde Berit Evensen, Forkynnaren (2015) av Jan Roar Leikvoll, De urolige (2015) av Linn Ullmann, All gjeldende fornuft (2016) av Wencke Mühleisen, Alene (2018) av Kjersti Ericsson, Bjørnejegerskens bekjennelser (2018) av Berit Hedemann, Det er vakrest når det skumrer (2019) av Camilla Bøksle og Ingen tid å miste (2019) av Tore Renberg, samt en del av Per Pettersons romaner, Inghill Johnsens kortprosa og Frode Gryttens twitternoveller i Vente på fuglen (2014).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon