Inom mig bär jag mina tidigare ansikten,

som ett träd har sina årsringar.

(Tranströmer 1993)

Det kan være et privilegium å bli gammel. Alderdommen kan by på stor grad av frihet hvis helsen holder, og den gamle vil med sin kunnskap og erfaring kunne være en ressurs for både samfunnet og familien. Likevel synes Ciceros 2000 år gamle utsagn «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gammel» fortsatt gyldig. Alderdom er for mange synonymt med svekkelse, sykdom og død. I Norsk synonymordbok (2014) blir ordet alderdom beskrevet med synonymer som angst, besvær, byrde, defekt, helvete, lidelse, misdannelse, pine, plage, skrøpelighet, smerte, sorg, svakhet, sykdom, tortur, ubehag. Alderdom gir dermed inntrykk av å ramme både de aldrende og de pårørende på en negativ måte. Den blir sjelden forbundet med positivt ladede substantiver. Gjør synonymordboka dermed alderdommen urett? Hvordan er det å bli gammel og leve som gammel i det norske velferdssamfunnet?

Alderdommen kan være mangfoldig, og den rommer mange endringer. Avvikling av arbeidsliv og tap av livspartner representerer to store overganger i alderdommen. Det å tre inn i pensjonisttilværelsen kan være traumatisk for noen, en lettelse for andre. Pensjonstiden kan innebære frihet til å oppleve mye av det man har måttet utsette. Men mange opplever svekkelse, sykdom eller tap av livspartner. Kanskje svekkes det sosiale nettverket. Både mindre og mer alvorlige plager blir en del av hverdagen for mange. Man orker ikke, klarer ikke, vil ikke alt det som kanskje tidligere har vært selve livet. Barn, barnebarn og oldebarn har nok med sitt, og det som fremstår som mye samvær for dem, er ingenting for den som våkner tidlig uten å ha noe å rekke. Relasjonelle, fysiske og mentale endringer vil kunne påvirke livskvaliteten, prege vår livsfølelse og aktivere ulike eksistensielle kriser. Men alderdommen kan representere mer enn avvikling og kriser, sorg og elendighet. Livet er ikke slutt idet vi pensjonerer oss. Ikke nødvendigvis idet partneren dør heller. Vi lever lenger, og det krever samtidig at vi anerkjenner alderdommen som en livsfase, ikke bare en avviklingsfase.

Tap av helse utgjør en tredje overgang som kan endre livet markant, for svekket helse gjør mennesket sårbart. Men hva er helse? Det vet vi egentlig ikke, for helsen er en tilstand vi ikke tenker nærmere over før den svikter, poengterer den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer ([1996] 2004, 96, 113). Dårlig helse gjør oss sårbare, og svekket helse i kombinasjon med tap av nære relasjoner, status, myndighet og frihet vil kunne endre livskvaliteten drastisk. Helsen «er en taus forutsetning for andre livsprosjekter», fremhever psykiater Finn Skårderud (2019). Skårderuds påstand tangerer kjernen i det som gjør det særlig vanskelig å bli gammel. For hva vil det si å leve når mennesket blir prisgitt andres omsorg og velvilje og dermed blir ensidig avhengig av andre?